#minhistorieminmening

Page 1


#minhistorieminmening

ImanMesikini_materie_original.indd 1

07.09.2018 14:14


ImanMesikini_materie_original.indd 2

07.09.2018 14:14


Iman Meskini

#minhistorieminmening 313 stemmer om hijab

ImanMesikini_materie_original.indd 3

07.09.2018 14:14


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58778-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Design: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: Samir Madad Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print, Lativia 2018 Satt i 9 pkt. Arial og trykt på 120 g Amber Graphic 1,21

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

ImanMesikini_materie_original.indd 4

07.09.2018 14:14


Si til de troende menn at de må holde sine blikk senket og vokte sine kjønnsdeler; dette er mer rent for dem. Sannelig, Allah er vel underrettet om alt det de utfører. [Koranen, 24:30] Og si til de troende kvinner at de også må holde sine blikk senket og vokte sine kjønnsdeler og ikke vise sin forskjønnelse, unntatt det (den delen) som er synlig av seg selv. Og de må trekke sine hodeslør (og sjal) over sine bryst, og de må ikke vise sin forskjønnelse. [Koranen, 24:31] Kjære Profet (fvmh)! Si til dine hustruer og dine døtre og de troendes kvinner at de skal trekke over seg sine sjal (når de går ut). Dette er nærmest til at de gjenkjennes (som dydige og frie kvinner), så de ikke blir (antatt som vankende slavinner og ved feil blir) fornærmet. Og Allah er mest tilgivende, evig nåderik. [Koranen, 33:59]

ImanMesikini_materie_original.indd 5

07.09.2018 14:14


ImanMesikini_materie_original.indd 6

07.09.2018 14:14


#minhistorie

ImanMesikini_materie_original.indd 7

07.09.2018 14:14


ImanMesikini_materie_original.indd 8

07.09.2018 14:14


M

in mor, Monica Meskini, har hatt en unik og uerstattelig rolle i mitt liv. Hun er en kvinne med styrke, integritet, tålmodighet, omsorg og kjærlighet. Når jeg har blitt til det mennesket jeg er i dag, skyldes det mer enn noe annet henne. Når jeg treffer nye mennesker, er det mitt håp at de skal sitte igjen med noe av det samme inntrykket som jeg har når jeg tenker på moren min. Mamma er oppvokst i Østfold, med røtter i Toten og Finnmark. Hun møtte min far, som opprinnelig er fra Tunisia, i en alder av 18 år, og forelsket seg ikke bare i ham, men også religionen islam. I en alder av 20 konverterte hun. Tre år senere valgte hun å ta på seg et plagg som skulle være med på å forme ikke bare henne, men også hennes døtre. Hun har båret plagget som et synlig tegn på et valg hun var sterk

9

ImanMesikini_materie_original.indd 9

07.09.2018 14:14


nok og tøff nok til å ta på egen hånd, til tross for konsekvensene som kom til å følge. Og hun bærer det fortsatt med stolthet og verdighet.

Første gang jeg selv bar hijab, var jeg ikke mer enn 8–9 år gammel. Grunnen til at jeg tok den på første gang, var langt fra den samme som grunnen til at jeg har den på i dag. Det var kun fordi det ikke bare var min mor som brukte hijab, men også mine to eldre søstre. Jeg har alltid beundret søstrene mine, selvfølgelig ville jeg prøve å se ut som dem. Hjemme hos oss var ikke dette noe uvanlig. Det var flere ting som var annerledes hos oss enn hos folk flest. Vi pleide å samles til bønn flere ganger om dagen, vi spiste ikke svin, og foreldrene mine drakk aldri alkohol. Dermed var hijaben bare en av mange ting som var særegent for min familie. I årene som fulgte var den mye av og på, det kom an på hva jeg følte for og, ikke minst, på temperaturen ute. Jeg kunne bruke den en hel dag på skolen, men når det var tid for gym, pleide jeg å ta den av i garderoben. Det var en tilvenningsprosess i startfasen. Om vinteren var det som regel aldri noe problem å ha den på, men når sommeren kom og det ble varmt, tok jeg den som regel av hvis vi for eksempel skulle dra og bade eller ta en sykkeltur. Jeg fikk tidlig interesse for basketball, og på

10

ImanMesikini_materie_original.indd 10

07.09.2018 14:14


laget var vi faktisk to stykker som brukte hijab. Naturligvis ble vi gode venner, og vi pleide å diskutere med hverandre om når det passet å ta den av og ikke. Som regel ble vi enige om at det var greit å ta den av på basketballtreningene, fordi alle spillerne var jenter, men vi hadde den alltid på når vi skulle spille kamp. Etter hvert som tiden gikk, begynte den sakte, men sikkert, å være mer på enn av. I femte klasse gikk jeg med den fast. Det vil si at jeg sluttet med å ta den av selv om det var varmt, når skulle ha gym på skolen og basketballtrening. Den hadde med tiden blitt en del av meg, og en del av hvem jeg var. Jeg hadde den på hos venner, på klassebildet, på skoleavslutninger og ikke minst, på skoleballet. Når jeg så meg selv i speilet, følte jeg at jeg så mer ut som meg selv med hijaben på enn med den av. Rett og slett fordi jeg tilbrakte mer tid ute enn hjemme, og da ble det naturlig både for meg og for andre å venne seg til ansiktet mitt med hijaben på. I mitt hode skulle hijaben representere noe, den skulle være et tegn på stolthet over religionen jeg var en del av. Det var nok grunnen til at jeg tidlig begynte å tenke over hvor viktig det var å representere islam på best mulig måte. For hvis folk så på hvordan jeg oppførte meg, og de visste at jeg var muslim, ville ikke de da tro at dette hadde noe med religionen å gjøre? Det var her mine refleksjoner rundt hva det betød å være muslim virkelig begynte. For hvordan var det en muslim skulle oppføre seg? Da jeg begynte å lære litt mer om islam og om hvorfor vi hadde regler vi skulle leve etter, syntes jeg det var veldig rart da jeg møtte andre muslimer som

11

ImanMesikini_materie_original.indd 11

07.09.2018 14:14


ikke fulgte reglene. Jeg skjønte ikke hvorfor de kalte seg muslimer hvis de for eksempel spiste svin, eller etter hvert begynte å røyke eller drikke alkohol. Det kom til et punkt hvor jeg ikke bare følte meg annerledes enn majoritetsbefolkningen, men også annerledes enn mange av «mine egne». Vi lever i et sekularisert samfunn der religion og troen på en Gud er vanskelig å forstå, noen mener til og med det er gammeldags. Vi lever i et land som står for religionsfrihet, men der mange ønsker å forby religiøse plagg og symboler. Jeg skjønte med tiden at den ytringsfriheten og religionsfriheten vi skriker så høyt om, kun går til en viss grense. Jeg lærte at i generasjon Prestasjon handler det ikke om åndelighet, spiritualitet og tro, men om her og nå og YOLO. Religion har blitt til kultur, og kultur har blitt til tradisjoner. Vi plukker ut det vi liker av religionen og ignorerer resten. Vi skal ha julegaver, men de færreste tenker noe særlig på Jesus på julaften. Det er uvanlig for ungdommer i dag å tro på noe større, enten de er muslimer eller kristne. Jeg føler ofte at religionen er blitt noe som må forsvares fra alle kanter. Selv om jeg så annerledes ut gjennom oppveksten, og selv om jeg ikke alltid fulgte de samme trendene som klassekameratene mine, så lærte jeg å bli glad i den personen jeg var og å sette pris på det jeg hadde. I dag er jeg veldig fornøyd med at jeg ikke gjorde som alle andre, jeg tror det har gjort min personlighet stødigere, mer selvsikker og mer selvstendig. Det var først da jeg skulle begynne på videregående at jeg reflekterte over grunnen til hvorfor jeg personlig aldri hadde tatt den samme veien som resten. Det

12

ImanMesikini_materie_original.indd 12

07.09.2018 14:14


jeg kom frem til, er at hijaben er en viktig grunn til at jeg har blitt til den personen jeg er i dag.

Det var spørsmålet: «Hvor tror du at du hadde vært hvis du aldri hadde begynt med hijab?» som fikk meg til å reflektere. Svaret er nok ikke mer spennende enn … akkurat der de fleste andre ungdommer er i dag; på skolebenken i hverdagene, og ute på byen i helgene. Poenget mitt er at selv om hijaben kun er et plagg, handlet det om hva slags verdier jeg la i det å bære den. Jeg verdsatte hijaben høyt, og når man verdsetter noe høyt, respekterer man det. Den kom med et sett leveregler som jeg respekterte, og ved å holde på disse, lærte jeg å respektere meg selv. Jeg lærte å uttrykke meg selv med den og noen ganger kunne den uttrykke meg også. Jeg lærte å kombinere de ulike antrekkene mine med ulike farger på hijaben, som ofte kunne illustrere humøret mitt. Hvis det var en strålende og varm julidag, tok jeg gjerne på meg en lyseblå eller lyserosa hijab, og var det en grå høstværsdag, ble det vinrødt eller brunt. Jeg ble også flinkere til å svare på spørsmål om hvorfor jeg brukte den, og jeg merket at svarene utviklet seg parallelt med min egen utvikling. Den begynte å bety noe for meg og ble til slutt et slags symbol på min identi-

13

ImanMesikini_materie_original.indd 13

07.09.2018 14:14


tet. Med den på følte jeg en tilhørighet til noe større enn meg selv, den ble en synlig del av meg som hadde sin egen historie. I oppveksten flyttet vi en del, men i størsteparten av livet mitt har jeg bodd i Oppegård og Ski kommune. Dette er områder med få muslimer og generelt få mennesker av en annen hudfarge enn hvit og andre øyenfarger enn blå. Det vil si at jeg vokste opp som enten den eneste eller en av få som var synlig annerledes. Jeg skal være ærlig og innrømme at dette ikke alltid var lett. Det kan være hardt å skille seg ut når man er ung, og ikke minst kan det være slitsomt å hele tiden gå mot strømmen. Men selv om jeg hadde mine personlige grenser, skulle ikke det hindre meg fra å ha det gøy. Derfor forsøkte jeg å finne en balanse mellom det å følge min religion og tilpasse meg den norske ungdomskulturen. Jeg husker en bursdag jeg ble med på en gang, det var vel i begynnelsen av videregående, og det var blitt mer vanlig å drikke alkohol på fest og på bursdager. Vi skulle ha en såkalt drikkelek hvor den som gjorde feil måtte drikke en slurk. Der satt jeg som den eneste med en Redbull i hånda og drakk den ene slurken etter den andre – den eneste effekten jeg merket var å besøke toalettet mange ganger den kvelden. Ikke den morsomste kvelden i mitt liv, men senere har jeg lært å sette pris på at jeg klarte å holde på de grensene jeg hadde satt for meg selv. Takket være det er jeg ikke redd for å ta egne valg uavhengig av hva andre vil si og mene, og ikke minst valg som går imot det majoriteten måtte velge å gjøre. Dette tror jeg er egenskaper jeg har fått nettopp fordi jeg har vokst opp med å se «annerledes» ut og ha andre regler å forholde meg til.

14

ImanMesikini_materie_original.indd 14

07.09.2018 14:14


En annen utfordring med å vokse opp med hijab på småsteder, var nysgjerrigheten mange hadde. Det kom opp spørsmål som: «Hvorfor har du den greia på hodet?», «Hva betyr den for deg?» og «Har du selv valgt å ta den på eller blir du tvunget?». Dette er ganske store spørsmål å begynne å reflektere over som 10-åring, men jeg hadde ikke noe valg, det var forventet at jeg skulle kunne komme med et svar. Slik startet altså min interesse og motivasjon for å lære mer om islam, om hijaben og hva den betyr for meg. Jeg er takknemlig for alle som har stilt meg spørsmål gjennom oppveksten, det fikk meg til å begynne å lete etter svar. Med tiden og kunnskapen har jeg begynt å elske denne religionen, og tror helt og fullt på at det er den riktige for meg. Det virker for meg som om det uansett er noe vi mennesker søker og lengter etter. Man kan nok kalle det mye forskjellig; «den rette», en bil, at Frankrike vinner VM, uansett hva det måtte være har alle et behov for å fylle tomrommene sine med noe i håp om å oppnå «lykke». Men gjennom min religion har jeg forsonet meg med at man aldri vinner en konstant tilstand av lykke i dette livet som menneske. Islam er det jeg velger å fylle mitt tomrom med, og det er det nærmeste jeg kommer lykke. Jeg legger ikke lykken min i noe menneskeskapt som penger, biler eller en dyr

15

ImanMesikini_materie_original.indd 15

07.09.2018 14:14


veske. Det er ingen artist, skuespiller eller fotballspiller som kan gi meg håp og lykke på samme måte som Gud. Mennesker er bare mennesker, om de er meg, deg eller Ronaldo. Derfor leter jeg etter svar i noe jeg velger å tro er større enn meg selv, større enn oss mennesker. Det skal tross alt ikke mer til enn en tur i et fly før vi blir så små på bakken at vi ikke synes engang. Det vil alltid være noen som mener det er rart å være religiøs i en tid som vi lever i nå, men hva så? Om det hele er absurd og jeg tar helt feil, hva har vel jeg tapt på det? Ingenting. Så hvorfor bar jeg hijaben i går, går med den i dag og kommer til å ta den på meg i morgen? Dels for å vise at jeg er muslim. Andre muslimer kan se at jeg er muslim og jeg kan se at andre kvinner som har på seg hijab også er muslimer. Det gir en fellesskapsfølelse og en følelse av tilhørighet. Man blir en del av en enorm familie som har medlemmer rundt om i hele verden. Det spiller ingen rolle hvordan du ser ut eller hvilken nasjonalitet du har, plagget tilhører enhver som velger å bære det. Men hijab handler om mer enn bare å ta på seg et hodeplagg og gå ut døra. Det handler om hvordan du kler resten av kroppen, hvordan du oppfører deg og hvordan du behandler de rundt deg. Det handler om måten du snakker på og holdningene du har. Sånn sett gjelder hijab både for menn og kvinner, og den eneste forskjellen ligger i klesstilen. Hensikten med at man skal dekke seg til, er at fokuset skal ligge på andre egenskaper ved et menneske enn utseende. Det handler om personlig-

16

ImanMesikini_materie_original.indd 16

07.09.2018 14:14


het, og om å bli kjent med hverandres hjerner, ikke kropper. Når man blir kjent med hverandres personligheter, ser man forbi det ytre og verdsetter og respekterer andre elementer ved en person som tankegang, verdier, meninger, intelligens, godhet osv. Og sist, men ikke minst, fungerer hodeplagget som en daglig påminnelse om at jeg er en del av noe større enn meg selv. Det har blitt til noe som minner meg på hva jeg står for og hvilke verdier jeg har. I den større sammenhengen handler det rett og slett om hva den sier om meg, og ikke hva jeg sier om den. Hijaben for meg er mer enn et stykke stoff. Jeg går med den for å vise at samfunnet ikke kan definere min identitet, samfunnet bestemmer ikke hvem og hva jeg er. Hvorfor er det kun undertrykkende å gå med et plagg på hodet, men ikke å snakke om et eventuelt forbud? Hvordan er det riktig at det skal sitte noen på toppen og bestemme hva selve definisjonen på frihet er? Spørsmålet er rett og slett: Hvem er det som undertrykker hvem her? Når jeg bærer hijaben, er det ikke fordi bomullsstoffet den er laget av er så veldig hellig, men på grunn av hensikten med det og bevisstgjøringen rundt det. Det handler rett og slett om troen på noe større, troen på Gud og på Hans ord. Hvis vi alle er mennesker og alle er like mye verdt, hvorfor skal et annet menneskes meninger veie mer enn dine eller mine? Det er ikke i plagget det ligger. Troen ligger i hjertet, og det du har i hjertet kan ingen ta fra deg.

17

ImanMesikini_materie_original.indd 17

07.09.2018 14:14


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.