1q84

var klar. Passende nok gikk Janáčeks «Sinfonietta» samtidig inn i siste sats.

Aomame fisket et par små Ray Ban-solbriller opp fra skulderveska og tok dem på seg. Så dro hun fram tre tusenyensedler og rakte dem til sjåføren.

«Jeg går av her. Jeg kan ikke komme for sent,» sa hun.

Sjåføren nikket og tok imot pengene. «Trenger du kvittering?»

«Nei takk. Behold vekslepengene.»

«Mange takk,» sa sjåføren. «Det blåser visst ganske kraftig, så vær forsiktig så du ikke sklir og faller.»

«Jeg skal nok passe meg,» sa Aomame.

«Og dessuten,» sa sjåføren inn i bakspeilet, «er det én ting jeg vil du skal huske. Ting er sjelden det de gir seg ut for å være.»

Ting er sjelden det de gir seg ut for å være, gjentok Aomame inni seg. Hun trakk brynene lett sammen. «Hva mener du med det?»

Sjåføren valgte ordene med omhu da han svarte. «Kort sagt, du skal så å si gjøre noe utenom det vanlige. Det stemmer vel? Å klatre ned nødtrappa fra motorveien midt på lyse dagen, det er ikke noe vanlige folk driver med. Spesielt ikke kvinner.»

«Det kan nok være,» sa Aomame.

«Når du gjør noe slikt, kommer verden omkring deg kanskje til å arte seg litt annerledes enn den pleier. Men la ikke skinnet bedra deg. Det finnes bare én virkelighet.»

Aomame grunnet over sjåførens ord. Mens hun satt og tenkte, tok Janáčeks musikk slutt, og sporenstreks begynte publikum å klappe. Mon tro hvor konsertopptaket var gjort. Det var en lang og entusiastisk applaus. Noen bravo-rop var også å høre. Aomame så for seg dirigenten som gang på gang vendte seg smilende mot et stående publikum og bukket. Han så opp og løftet armene, han trykket konsertmesteren i hånden, snudde seg og gjorde tegn mot orkesteret før han igjen snudde seg mot publikum med et dypt bukk.

Opptaket av applausen steg og sank, og hun fikk følelsen av å lytte til en endeløs sandstorm som fant sted på planeten Mars.

«Det finnes bare én virkelighet,» gjentok drosjesjåføren langsomt, som om han streket under en viktig setning i et dokument.

15