del 3 trøndelag – desember 1991
Kapittel 22
Det er fredag den trettende, og jeg starta dagen med å forsove meg. Jeg snubler gjennom døra til skolen klokka ti på halv ni, tar trappa to trinn av gangen og sprinter nedover korridoren, setter ikke ned farta før jeg når fram til vinduet mellom garderoben og klasserommet. Det er ei stor glipe i den oransje gardina. Alle har visst funnet plassene sine. Og der er Inger. Hun går rundt og deler ut skrivebøker. Jeg puster dypt et par ganger for å roe meg litt. Hun må være ferdig med særoppgavene. Tenk om hun har gitt meg en S. Jeg lukker øynene, krysser fingrene, hvisker please, please, please, og åpner døra. «Og der har vi deg.» Inger har satt seg ved kateteret og gløtter på klokka si, men hun ser ikke sur ut. Hun rekker meg den siste boka. Smiler, faktisk. «Veldig bra jobba, Louise. Jeg ble rørt da jeg leste den. Du kan være fornøyd med denne.» Jeg føler meg barnslig stolt da jeg tar imot boka, men greier å tørke av meg det tåpelige smilet før jeg snur meg mot klassen og går bort til pulten min. Foran meg flytter Julie seg på stolen og åpner skriveboka si sånn at den er 175
godt synlig fra der jeg står. For sikkerhets skyld gisper hun og slår hånda teatralsk for munnen. Jeg kan ikke unngå å se den store S-en. Magen min krymper seg av skuffelse. Alle vet at Inger aldri gir noen S før jul. Hva er oddsen for at hun har gitt to? Du kan være fornøyd med denne. Det hadde det ikke vært nødvendig å si hvis hun har gitt meg toppkarakter. Alle skjønner at man kan være fornøyd hvis man får det. Jeg tør ikke åpne og se. Jeg kommer til å bli så skuffa. Inni meg er det som om alt flyter fritt. Det brenner bak øynene. Hva om jeg begynner å grine? «Hvordan gikk det med deg?» spør Julie. Kan ikke den dama bare la meg være i fred? Hva har jeg gjort henne? Hun sier aldri et ord til meg ellers. Spør meg aldri hvordan det gikk på matte- eller naturfags prøver. Men den sukkersøte stemmen setter mot i meg. Jeg stålsetter meg og åpner skriveboka, og alt faller på plass. Jeg kan nesten ikke tro det. Inger har gitt meg en S, og min er enda større enn S-en i Julies skrivebok. * «Skål og gratulerer.» Seb hever plastflaska i været da jeg forteller han om særoppgaven. «Jeg visste at du kom til å naile den,» sier han, før han tar en slurk og gir den videre til meg. Jeg gliser og setter flaska til munnen. Plaståpninga er skarp mot leppene. Det er den samme søte drikken han alltid har med seg, og det er ikke nok til oss begge, men denne gangen har jeg med ei flaske hvitvin jeg fant hos mamma. Jeg tror ikke hun kommer til å savne den. 176
«Skal vi dra?» Seb legger flaska i sekken, og jeg putter en tyggis i munnen. Besta og Beste sitter og ser på Lovejoy inne på stua. Besta følger etter oss ut i gangen. «Ingen drikking,» sier hun. «Nei da.» Jeg holder meg på avstand og skynder meg ut døra. Tidligere i dag krøp temperaturen ned til nærmere null, og nå faller det snø sakte fra himmelen. Røyken fra pipa vår smaksetter den friske vinterlufta. «Herregud, som jeg hater å lyve for Besta,» sier Seb. «Mamma og pappa er én ting, men Beste og Besta … de er så snille.» Jeg liker det heller ikke, men jeg trekker pusten dypt og skyver tanken unna. Det de ikke vet, har de ikke vondt av. Dessuten drikker alle de andre. Vi er tenåringer. Det er meningen at vi skal gjøre ting foreldrene våre ikke liker. Foreldrene. Jeg fniser. Mamma ville antagelig ha null problemer med det. «Hva ler du av?» spør Seb. «Jeg bare tenkte på livet mitt. Det er hysterisk morsomt.» Uten diskusjon går vi mot den forfalne hytta inne i skogen. Festen drar ingen steder. Jeg vil ha litt alenetid med Seb før vi begge blir for fulle, og han forsvinner med ei eller anna jente. Av en eller annen grunn får tanken meg til å gyse. Ta deg sammen, Louise. Det er ikke min sak, og jeg bryr meg ikke. Så lenge det ikke er Julie. Jeg kaster et blikk bort på Seb. Han ville ikke finne på det, ville han? 177
«Hva er det?» spør han. «Ingenting.» Jeg skyver tanken bort i den kroken hvor jeg også bryr meg om hva Besta og Beste tenker. Seb graver ikke videre, bare lenker armen sin i min. Det tynne skylaget ligger foran en måne noen har hogd i to. Snøen lyser opp verden der vi går gjennom skogen. Da vi når fram til målet vårt, trekker Seb sitteunderlaget ut fra sekken og legger det på trebenken som står langs den værbitte hytteveggen. «Sitt,» sier han. «Hva med deg?» «La meg være en gentleman for en gangs skyld. Jeg kan sitte på hanskene mine.» Seb er ikke sitt sedvanlige snakkesalige jeg. Han bare sitter der, ser inn mellom trærne foran oss og fikler med lærreima rundt håndleddet sitt. Etter ei stund tar han fram en Swiss Army-kniv og begynner å skjære noe inn i setet ved sida av seg. «Har du fått deg kniv, du også,» sier jeg til slutt for å bryte stillheten. «Jeg trodde det bare var bråkmakere som gikk med kniv.» Jeg dulter til han med skuldra, så han skal skjønne at jeg bare kødder. «Vi skal reise bort i jula.» Seb kjører kniven inn i treet ved sida av låret sitt. Rundt meg kjølner lufta og humøret mitt med den. «Pappa greide å vri seg ut av skiftene sine på syke huset. Vi skal på skiferie i Sveits. Vi drar allerede mandag morgen.» «Hva med skolen?» «De har tatt oss fri.» 178
«Og når kommer dere tilbake?» «Dagen før nyttårsaften.» Jeg tar plastflaska til Seb og tømmer den i en slurk. Så henter jeg fram hvitvinen og peker på Sebs lommekniv. «Har den en åpner?» Seb gliser og tar vinflaska. Korken går i stykker, så vi må skyve den ned i vinen med en pinne, men hvem bryr seg. Vi er ikke akkurat vinkjennere. Etter vinen til mammaen til Seb, er den hvite syrlig, nesten sur. Den etterlater en prikkende følelse i munnen som sprer seg til resten av kroppen etter som vi drikker. Kvelden er ung. Jeg får nyte Sebs selskap mens han er her. Kulda begynner å bli plagsom. Jeg biter tennene sammen for at de ikke skal klapre, men musklene mine strammer seg, og etter hvert blir den svake skjelvinga til risting. «Du fryser?» Seb legger armen rundt meg. «Hva avslørte meg?» Jeg slapper av i kjeven og lar tennene klapre demonstrativt. Seb gir skuldra mi en vennlig klem. «La oss dra på fest.» Da vi reiser oss og tar på ryggsekkene, sklir Seb og mister balansen. Han klapper tak i skuldra mi, og jeg støtter han fnisende. Seb finner fotfeste, men slipper meg ikke. Han fortsetter å lene seg mot meg. Jeg trekker meg bakover til ryggen treffer hytteveggen. Pulsen øker, og det knyter seg i magen. Hva driver han med? Jeg finner ingen svar i de dypt brune øynene, bare flere spørsmål. Den tørre vinsmaken sitter i munnen. Jeg skyver ikke Seb vekk. Jeg lukker øynene og lar han presse seg mot meg. 179
Kroppen sitrer, og det er ikke på grunn av vinen. Sebs varme pust lukter fyll og hvorfor-ikke. Jeg vil dette. Jeg vil at han skal kysse meg. Da leppene hans møter mine, åpner jeg munnen. Jeg aner ikke hva jeg driver med. Jeg lukker leppene. Hans presser på, så jeg åpner dem igjen. Jeg kjenner tunga hans gli inn i munnen og begynne å bevege seg der inne. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med tunga mi. Sebs øyne er lukka, og han presser på som om han prøver å dytte meg gjennom veggen. Hva i svarte driver jeg med? Jeg har ikke tenkt å bli ei av jentene hans. Jeg strammer musklene og dytter han vekk. Han s nubler bakover, munnen er halvåpen, øynene halvt lukka. «Hei,» sier han, forvirringa er skrevet med store bokstaver over hele ansiktet. Så virker det som om hodet hans klarner. «Faen.» Han drar hånda over munnen. «Beklager, Louise. Jeg skulle ikke gjort det der.» Jeg smiler, føler meg dum, men likevel veldig fornøyd – passe full og lett som lufta. «Det går bra. Det var fint.» Jeg gir han en vennligere dytt. «La oss dra og finne noen andre du kan kysse. Du har tydeligvis abstinenser.» Ordene raser ut av munnen min. Det var fint, og jeg er jo glad i han på så mange måter. Men det var også dumt. Og ikke verdt vennskapet vårt. Så jeg drar han med meg. Ut av skogen. Tilbake til virkeligheten. På festen er Seb sammen med meg på stua hele kvelden, noe som aldri har skjedd før.
180