Tilbake til Lemberg Niklas avbrøt tankene mine. Med dempet, men fast røst sa han:
«Dette er et godt rom, for meg og for verden.»
Niklas og jeg befant oss i rettssal 600 på grunn av en invitasjon jeg
overraskende hadde fått flere år tidligere. Den kom fra det juridiske fakultetet ved universitetet i byen som nå heter Lviv. Invitasjonen gjaldt et offentlig foredrag om arbeidet mitt med forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Man ba meg snakke om sakene jeg hadde vært involvert i, og om engasjementet mitt i Nürnbergprosessen og dens følger for verden av i dag. Jeg hadde lenge vært opptatt av krigsforbryterprosessen og mytene rundt Nürnberg, opphavet – mener mange – til vårt moderne internasjonale rettssystem. Jeg var fascinert av de mange bisarre detaljene som var å finne i de endeløse rettsreferatene, og av de groteske bevisene, jeg var fengslet av de mange bøkene og memoarene og dagbøkene som i klinisk detalj gjenga vitnesbyrdene som ble forelagt dommerne. Jeg var også som besatt av bildene, fotografiene og filmavisene i svarthvitt, og av filmer som den Oscar-belønte Dommen i Nürnberg fra 1961, som var minneverdig både på grunn av temaet og Spencer Tracys flyktige flørt med Marlene Dietrich. Det var også en konkret og praktisk grunn til min interesse, for prosessens innflytelse på mitt eget arbeid hadde vært dyp og varig: Med rettssaken i Nürnberg fikk den gryende menneskerettsbevegelsen en mektig vind i seilene. Saken var sant nok beheftet med en sterk eim av «seierherrens justis», men det er ingen tvil om at den virket som en katalysator og åpnet for muligheten av at et lands ledere kunne stilles for en internasjonal domstol, noe som aldri før hadde skjedd. Invitasjonen fra universitetet i Lviv skyldtes sannsynligvis snarere min innsats som advokat enn mine bøker og artikler. Sommeren 1998 hadde jeg en perifer befatning med forhandlingene som førte til opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) på et møte i Roma, og noen få måneder senere arbeidet jeg med saken mot 22