Til Jacobs forsvar - utdrag

plassering på åstedsfotografiene – forvridd, på rygg – var derfor ikke nøyaktig.

Gutten var stukket tre ganger i brystet. Det ene såret hadde trengt inn i hjertet og ville i seg selv vært dødelig.

Kniven var kjørt rett inn og rykket rett ut igjen, en-to-tre, som en bajonett. Våpenet hadde en taggete egg, noe som var synlig i den opprevne venstrekanten på hvert sår, og på de opprevne hullene i skjorten. Inngangsvinkelen antydet en overfallsmann omtrent på Bens størrelse, en meter og syttisju eller der omkring, selv om skråningen i parken gjorde denne beregningen upålitelig. Våpenet var ikke funnet. Det var ingen forsvarssår: offerets armer og hender var uten merker. Det beste sporet var kanskje et enslig, perfekt fingeravtrykk som var etterlatt i offerets eget blod, klart og tydelig på en plastmerkelapp på innsiden av offerets åpne jakke, der drapsmannen kanskje hadde grepet tak i jakkeslagene og slengt ham nedover skråningen og ned i kløften. Fingeravtrykket matchet verken offeret eller Paula Giannetto.

Sakens nakne fakta hadde nesten ikke forandret seg på de fem dagene som hadde gått siden drapet. Etterforskerne hadde gått fra dør til dør i nabolaget og undersøkt parken to ganger, først rett etter at liket ble funnet og én gang til tjuefire timer senere, for å finne vitner som frekventerte parken på den tiden av døgnet. Undersøkelsene hadde ikke ført til noe. For avisene og, i stadig større grad, de vettskremte foreldrene på McCormick-skolen, virket drapet tilfeldig. Etter hvert som dagene gikk uten at det kom noen nyheter, virket det som om tausheten fra politiet og statsadvokatens kontor bekreftet foreldrenes verste antagelser: det skjulte seg et rovdyr i skogen i Cold Spring Park. Fra da av ble parken liggende øde og forlatt, selv om en patruljebil fra Newton-politiet sto på tomgang på parkeringsplassen hele dagen for å berolige joggerne og powerwalkerne. Bare hundeeierne var fortsatt der, for å la hundene løpe fritt på en eng som var stilt til rådighet til det formålet.

46