2 Gjengen vår
April 2007: tolv måneder tidligere. Da familien Rifkin åpnet hjemmet sitt under shiva-en, den jødiske sørgetiden, virket det som om hele byen kom innom. Familien skulle ikke få lov til å sørge alene. Drapet på gutten var en offentlig hendelse, dermed måtte også sorgen bli det. Det var så fullt i huset at når de mumlende samtalene tiltok i styrke, lignet det ubehagelig mye på en fest helt til alle senket stemmene samtidig, som om man vred på en usynlig volumkontroll. Jeg tok på meg en unnskyldende mine mens jeg gikk gjennom folkemengden, sa «Unnskyld meg» om og om igjen, og snudde meg den ene og den andre veien for å komme meg forbi. Folk stirret på meg med nysgjerrige uttrykk. Noen sa: «Der er han, det er Andy Barber,» men jeg stoppet likevel ikke. Det var nå fire dager siden drapet, og alle visste at jeg ledet etterforskningen. De ville naturligvis spørre meg om det, om mistenkte og om spor og alt det der, men det turte de ikke. For øyeblikket var ikke detaljene i etterforskningen viktig, bare det grusomme faktum at en uskyldig guttunge var død. Drept! Nyheten slo luften ut av dem. Det skjedde nesten aldri noe kriminelt i Newton. Det lille lokalbefolkningen visste om vold, kom naturlig nok fra nyhetsreportasjer og tv-serier. De trodde voldskriminalitet var noe man fant 15