1 Astrid Simonsdatter Rask våkner av et blått blink. Et glitrende intenst blått lys, som blunker til henne så kjapt at hun lurer på om hun egentlig så noe som helst, eller om det bare var en innbilning. Det har skjedd tidligere også, at noe som kan minne om en stjerne dukker opp rett foran henne, også da trodde hun at hun hadde drømt. Nå vet hun at hun er våken, men for sikkerhets skyld vifter hun med tærne, og sier hei sånn ut i lufta. Begge deler føles helt ekte. Hun snur seg med ansiktet mot veggen og pakker dynen godt rundt seg. Veggen lukter svakt av maling, enda det er lenge siden de malte veggene. Hun og pappa. I sommerferien, etter at sjuende klasse var avsluttet, dro de ned og kjøpte en isblå farge. Astrid elsker den fargen, for det er akkurat slik hun forestiller seg at det ser ut i universet: klart, blått lys med stjerner som lyser betingelsesløst og uten noen annen hensikt enn å gi lys til alle som trenger det. Hun lukker øynene. Det funker ikke. Øyelokkene spretter opp og hun stirrer inn i veggen som bare er centimetere fra nesetippen. Nå er den følelsen der igjen. Fornemmelsen av at det er noen i rommet. Det kiler i nakken og hun snur seg langsomt over på ryggen. Hjertet hamrer i brystet. Det er bare så vidt hun tør å holde øynene åpne. Heldigvis, døra er fortsatt lukket. Måneskinnet gir akkurat lys nok til at hun kan se klart og tydelig at det ikke er noen andre her inne hos henne. Likevel … Det er noe … Hun setter seg opp. Kanskje det bare gikk noen forbi utenfor? Vinduet er tross alt åpent … Hun vrenger dynen til side og spretter ut på gulvet. Noen vil sikkert bare tøyse med henne. Noen av guttene i klassen kanskje, små blink med lommelykten på mobilen … Eller … hjertet banker litt ekstra … kanskje det er Yusuf, den nye gutten i klassen, som hun allerede har blitt så god venn med. Hun lener seg ut av vinduet. Det lukter fortsatt vått gress etter skybruddet tidligere på kvelden. – Yusuf, sier hun spørrende og legger luft på stemmen slik at det blir en slags mellomting mellom å rope og å hviske. – Er det deg? Yusuf?
3
Ingen svarer, bortsett fra en katt som mjauer. Lufta er kjølig. Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. Hun lar blikket løpe over det innebygde skapet, videre til leksepulten og bøkene i bokhyllen. Alt ser ut som vanlig, men kroppen gir fra seg et langt grøss, og hun kryper tilbake i senga som fortsatt er god og varm mens hun undrer seg over hva det er hun ikke ser. Alt er så stille. Ikke engang huset knirker, slik gamle hus ofte gjør. Bare lufta beveger på seg … så noe ser hun jo faktisk. Hun har glemt å spørre fysikklæreren om hva det er hun ser, disse små partiklene som løper tett i tett i lufta, som millioner av mikroinsekter. Et blikk på vekkerklokka. Halv to. Pappa har sikkert lagt seg. Hun lukker øynene. Korser armene over brystet oppå dynen. Kniper øynene hardt igjen. I morgen skal hun i stallen etter skolen, og stelle Rocky. Der var det igjen! Det blå lyset. Bak øyelokkene lyste det klart og blått et kort sekund. Stallen. Rocky. Det er noe med Rocky … Astrid står opp og drar på seg den grå joggebuksa og strammer snora godt så buksa holder seg sånn noenlunde oppe. Hun samler det røde, lange håret i en hestehale og drar lett i den blå hettegenseren. Den lyse huden virker blålig mot måneskinnet der ute. Med sokkene i hånda krysser hun gangen og løper inn til farens soverom. Senga hans er tom. Hun sukker. Nå har han glemt tiden igjen. Han blir altfor sliten når han holder på sånn. Men akkurat nå var det kanskje ikke så dumt. Hun skynder seg ned trappen og løper på tærne over den kjølige parketten og inn på kontoret hans. – Pappa! Du må komme! Han ser på henne. Kontoret er mørkt. Han har glemt å tenne lyset her inne, slik han alltid gjør når han blir oppslukt av det han driver med. Ansiktet hans ser helt sykt ut i lyset fra pc-skjermen: Grønnaktig med blå ringer under øynene, som om noen har banket ham opp. Fingrene hviler fortsatt på tastaturet. Ved siden av står kaffekoppen han fikk av henne til jul. Verdens beste far. – Jeg vet hva klokka er, sier hun og slår på lysbryteren. –Du ødelegger øynene dine når du ikke tenner lyset. – Hva gjør du oppe midt på natten? 4
– Vi må dra, sier hun. Han gnir seg i øynene, lyset plager ham tydeligvis. – Dra? – Til stallen. – Astrid … Stemmen er mildt irettesettende. Hun bryr seg ikke. Vil ikke bry seg. – Husk å lagre det du skriver, roper hun på vei ut i entreen.
5
2 Simon Rask rygger den røde Ferrarien ut av innkjørselen, mens Astrid holder seg for ørene. Motoren ligger rett bak setene, ikke foran som på andre biler. – Vi vekker alle naboene, sier hun og kryper så langt ned i passasjersetet som mulig og drar hetten over hodet. Det er ikke like lett som før. Hun har vokst femten centimeter siden i fjor sommer, og rekker pappa helt opp til skulderen, til og med når hun står på flate sko. Endelig er hun ikke den minste i klassen lenger. Det er tross alt ikke alltid like stilig å være kortest og veie minst. I fjor gruet hun seg i over en uke før de skulle til helsesøster. Nå betyr det ingenting lenger. Akkurat nå er det heller ikke viktig at hun snart fyller tretten og at mamma har lovet å komme hjem på bursdagen hennes. – Skal vi kjøre inn i garasjen igjen? – Nei! Det spraker og buldrer i motoren da pappa rygger ned innkjørselen. – Motorlyd er som rockemusikk, sier han. – Jeg har faktisk vurdert å bytte eksosanlegget. Han klapper på rattet som om det var et kjæledyr. – Bytte eksosanlegg? roper Astrid samtidig som at pappa legger inn et høyere gir ute på veien. – Bråker den ikke nok som den gjør? – Det er ikke mer lyd jeg skal ha, men bedre. De har løst veldig mange problemer i Ferrarien; De har snakket om venner som oppfører seg som om de ikke er venner lenger. Om mamma som flyttet til Afrika for å jobbe med syke barn, enda Astrid ikke ville at hun skulle dra … Astrid venter på at kroppen skal reagere som vanlig og slappe av, men det skjer ikke denne gangen. Bilen fyker av sted gjennom mørket. Alle lysene fra byen langt der nede virker forstyrrende. Etter hvert som de nærmer seg stallen blir det færre hus. Trærne virker store og ruvende, som ubestemmelige skygger, og ligner den mørke skyggen av redsel hun føler inni seg. –Skynd deg, ber hun. – Hør, sier pappa og gir enda mer gass. – Det er dette brølet som gir bilen sjel. Det er til å få gåsehud av!
6
Astrid har allerede gåsehud, men det er ikke på grunn av motoren. Heller ikke fordi hun fryser. Gåsehuden kommer liksom utenfra … fra noe som er større enn henne selv. Klokka på dashbordet viser at de er fremme om seks minutter. Hun håper at det er tidsnok. – Pappa …, sier Astrid og nasker en bringebærpastill fra hanskerommet. – Har du det noen gang sånn at du liksom bare vet? – Du bekymrer deg for mye, Astridmor, svarer han og stryker henne over kinnet. Astrid stirrer fremover på veien. Pappa har rett. Hun bekymrer seg ofte. Også de gangene hun bare burde glede seg, er det som om lufta rundt henne krøller seg i små virvelvinder og blir til tanketornadoer som angriper hjernen. Pappa sier alltid at dersom hun ikke slutter å ta sorgene på forskudd, vil livet føles langt og strevsomt, og hun vil ende opp med å ligne farmor. Astrid har ingenting imot å ligne på farmor. Farmor er helt rå. Men hva er egentlig den frykten hun føler på nå? Alle vet jo at de er redde når de er redde. Hun forsøker å finne følelsen av å være redd sammen med det å vite noe hun ikke egentlig vet. Ren frykt er i hvert fall en følelse av kulde, for både tærne og fingrene er allerede kalde, og langs nakken og nedover ryggen løper små, ekle grøss. Hjertet banker og hun puster litt fortere. Frykten gir henne vanligvis fornemmelsen av å ville flytte seg raskt fra et sted til et annet. Vekk fra det som er farlig. Bortsett fra akkurat nå da hun ikke vet eksakt hva faren består i. Da vil hun heller oppsøke den. Se hva den er. Fortest mulig. For Rockys skyld. Frykten får henne til å gråte, svelge mange ganger og bli ørlite kvalm. Alt sammen på en gang. Hvis hun kunne ta på frykten, tror hun at den ville være en grå, seig masse som kleber seg til huden og suger seg inn i porene og deretter følger blodet helt opp til hjernen slik at det blir grusomt vanskelig å tenke, enda hun helt sikkert trenger å være tindrende opplagt.
Stallen virker enda mer ruvende om natten. Bygningen ligger som en mørk kloss mot måneskinnet. Astrid løper foran. Gårdsplassen er våt etter alt regnet, hun plumper uti et digert gjørmehull. Bakken gir fra seg et vått sukk da hun trekker foten til seg. – Rocky, hvisker hun og løper videre. –Rocky, hold ut! Hun vet ikke hvor ordene kommer fra, men de føles forferdelig viktige. Pappa er kjapt oppe på siden av henne. Han er tynn som en strek og innmari sprek, enda han er førti år. 7
Søla ligger som seigt lim på alle kanter, og hun blir nødt til å sette ned farten og se hvor hun går for å unngå å ende opp i gjørma. Hun spenner fra og lander på en fast tue med gress, og spotter inn neste tørre flekk ved hjelp av måneskinnet. Fra stallen hører de høye vrinsk. – Det høres ut som om Rocky har det bra, sier han. Astrid merker hvordan klumpen i magen vokser. – Det er ikke Rocky du hører, pappa. – Hæ? Kan du høre forskjell på dem? Endelig kan hun åpne døra. Det er mindre enn femten minutter siden hun skvatt ut av senga. Lufta inne i stallen er ... annerledes. Hesten ved siden av Rocky vrinsker høyt. Astrid griper pappa i armen og går et skritt fram. – Rocky? hvisker hun prøvende. Rocky humrer ikke slik han pleier å gjøre når hun kommer. Ingen koselyder. Han bare henger med hodet. Nabohesten Ninja derimot, kaster med hodet og støter ut nye vrinsk. – Skal du ikke gå bort til ham, spør pappa. – Jeg er redd, sier Astrid. – Det ser ut som om han sover, sier pappa. Astrid holder ham igjen. – Vent litt, sier hun. – Jeg må bare …jeg må finne ut… Med ett vet hun hva hun kjenner. Frykt. Hele stallen er fylt av tjukk, seig frykt.
8
3
Omsider er det som om pappa forstår. Han går et skritt frem. Så enda ett. De er bare noen meter unna boksen til Rocky nå. Det er noe trygt og godt ved at pappa går foran henne. Han er sjelden redd. I hvert fall er det det han sier. Den som intet våger, intet vinner, sier han bestandig. Jo da, Astrid er enig. Men når man bare vet at noe er en dårlig idé, da? Hva da? Pappa sier at det ikke finnes dårlige ideer. Bare litt mindre gode resultater. Hun smyger seg etter ham. – Jeg synes det virker som om alt er bra, sier han. Rocky står bom stille og Simon tar et skritt til siden for at Astrid skal få se. Skoen hans treffer en plastpotte som står litt ut fra veggen i den lange, smale stallgangen, en sånn potte som planter står i. Simon griper etter noe å holde seg fast i for ikke å snuble. Ninja liker ikke bråket. –Pass! roper Astrid. Ninja slår med nakken og det digre hodet treffer pappa midt i ansiktet. –Au! brøler han. Han gnir seg i pannen. Ninja slår med nakken enda en gang, men denne gangen dukker han unna. –Det feiler i hvert fall ikke naboen noe, sier han irritert. Astrid betrakter Ninja. Hun virker forferdelig stresset. Nesten vettskremt. Øynene er vrengt bakover og fråden står ut av munnen. Rocky står derimot helt i ro. – Rocky? sier hun lavt. Prøvende. Astrid forsøker å tyde kroppsspråket hans. Han er så vakker med den mørkebrune pelsen og svarte manen. Hun strekker ut hånda og klapper ham. Han er varm. Og veldig annerledes. Som om han ikke kjenner henne igjen … som om ingenting rundt ham betyr noe. Halsen snører seg. Hvorfor orker han ikke å hilse på henne? Hun åpner porten til boksen og går inn. Pappa kjøpte Rocky på impuls for tre år siden da hun og pappa var på ferie i Danmark. Første ferien uten mamma. Savnet gjorde så vondt … selv om pappa alltid er full av påfunn. Astrid hadde aldri tenkt over at det gikk an å eie en hest. Typisk pappa. – Dansk varmblods, sa han. – Det har jeg alltid ønsket meg.
9
Akkurat sånn endte han opp med Ferrarien også. Kanskje det var sånn han traff mamma? Bare kapret henne liksom? Og så dro hun, fordi hun ikke ville være kapret mer. Astrid slår tanken vekk. Rocky har blitt hennes beste venn, en hun kan snakke med om alle de trøblete tankene da mamma dro. Han har hjulpet henne mer enn han noen gang vil kunne forstå. Nå må hun hjelpe ham. Men hvordan? Hun har aldri sett ham slik. Øynene er blasse, han sikler. Han viser virkelig ingen tegn til glede over at hun er her. Hvorfor reagerer han ikke? Klumpen i magen vokser seg like stor som frykten. Mens pappa ringer etter dyrlege, får klumpen greiner som strekker seg helt opp til brystet hvor den blander seg med redselen til en stikkende utvekst. Hun klarer ikke å si noe. Blir bare stående og klappe Rocky uendelig varsomt.
Dyrlegen kommer etter en times tid. Pappa måtte ta frem utestemmen for å få ham ut i natten. – Ja, vi er helt sikre på at det haster. Nei, det kan ikke vente til i morgen! Astrid merker det allerede før dyrlegen har begynt å undersøke Rocky: Han er gretten. Håret står rett opp bak, akkurat slik håret til pappa ser ut hver lørdag og søndag morgen før han har dusjet og stelt seg. Han er liten og ganske rund, med briller som sitter skjevt. I vesken har han et stetoskop. Så tar han blodprøver og sjekker pulsen. – Tar han noen medisiner? spør dyrlegen. – Nei, sier Astrid. – Sikker? spør dyrlegen og ser på Simon. Han ser ikke engang på henne. Hun napper ham i ermet. – Helt sikker, sier hun og stirrer hardt på ham. Pappa bare smiler og slår ut med hånda. – Hun har rett, sier han. – Ingen skader av noe slag? Dyrlegen fortsetter å overse henne. Det begynner å bli temmelig irriterende. – Ingen. Skader. Av. Noe. Slag, sier Astrid med overtydelig diksjon. – Kanskje du kunne fortelle oss hva som feiler ham? – Han virker overmedisinert. – Som i dopet? spør pappa. 10
– Jeg kan selvfølgelig ikke si det sikkert, men for sikkerhets skyld tar jeg ham med meg til dyrehospitalet. Hvis jeg har rett, må magen hans tømmes eller vi må finne en eller annen form for motgift. Ellers dør han.
11
4 Astrid våkner av at pappa sitter på sengekanten og skubber henne forsiktig i skulderen. –Du har fått besøk, sier han mykt. Hun reiser seg opp på albuen. I døråpningen bak pappa står Yusuf. Klassekameraten. Den nye gutten i klassen, som alle jentene glor på. Og nå er han er. Hos henne. På rommet hennes. Hun var en av de første som ble kjent med ham. Fordi ... egentlig vet hun ikke helt hvordan, men plutselig stod de og snakket sammen allerede i første friminuttet etter at han ble presentert i klassen. Hjertet slår fortere, men denne gangen er det ikke fordi hun er redd. Pappa forsvinner ut, og Yusuf setter seg der pappa satt for et øyeblikk siden. – Hva har skjedd? spør han. – Simon fortalte at dere var i stallen til klokka fire i natt og at du ikke sovnet før du egentlig skulle stått opp … – Hva er klokka? – Skoledagen er over, for å si det sånn. Hun setter seg opp mens alt som skjedde i natt siger innover henne. Rocky er på sykehus. Den vakre hesten hennes kan dø. Kanskje han er død allerede?! – Du må hjelpe meg, sier hun. – Noen må ha forgiftet Rocky. Vi må finne ut hvem som har gjort det. Og hvorfor. – Jeg digger mysterier, svarer han og retter seg opp. De brune øynene gransker henne. Han virker enda høyere enn sine en meter og åtti fra der hun ligger. Ingen av de andre gutta i klassen er like høye, men det er kanskje ikke så rart, siden Yusuf er ett år eldre. Han begynte jo i førsteklasse da han kom til Norge fra Egypt, og da var han bare syv år. – Gå ned til pappa, sier hun. – Be ham lage noe mat til meg ...Vi må snakke om hva vi kan gjøre. Noe er fryktelig galt. Hånda hans sveiper borti armen hennes idet han reiser seg. Hånda føles varm mot huden, og enda han så vidt er nær henne, er hun sikker på at hun vil bevare berøringen i minnet for bestandig. Med det samme han lukker døra bak seg, smetter hun ut av senga. På vei til badet stanser hun og snuser inn lufta. Lukten av ham henger igjen og hjertet banker en anelse raskere.
Pappa er skikkelig stripete i ansiktet etter natten. Han har på hvit skjorte og slips, altså har han vært på jobb og antakelig ikke sovet i det hele tatt. Astrid griper brødskivene han har 12
smurt til henne, og velger den med syltetøyet som smaker søtt, siden hun egentlig ikke har lyst på mat. – Rocky lever ennå? spør Yusuf og rekker henne et krus varm kakao. Pappa nikker alvorlig. – Det stemmer, men han er dessverre ikke utenfor fare. Ordene utløser noe varmt som renner nedover kinnene, og hun tørker det kjapt vekk med håndbaken. – Jeg vil se ham, piper hun. – Dyrlegen skal ringe når han er bra nok til besøk, sier pappa og løsner den øverste knappen i skjorten. Med en kjapp bevegelse trekker han slipset ut fra snippen, bretter det firedobbelt og slenger det fra seg på kjøkkenbenken. –Jeg må tilbake til retten når dommeren er klar for å fortelle oss hva han har bestemt seg for, sier pappa. –Er du forsvarer? spør Yusuf. –Ja, svarer pappa. – Jeg er forsvarer for en trettiåring som er siktet for å ha kjøpt og solgt narkotika. Politiet vil ha ham i fengsel mens etterforskningen pågår. Klienten min er fra Afrika. Hvor er du fra, forresten? – Pappa, sier Astrid. – Ikke … – Det går fint, forsikrer Yusuf. – Jeg er fra Egypt. Eller … jeg liker å tenke på meg selv som en slags verdensomelett. Mamma er fra Egypt og pappa er engelsk. En muslim og en katolikk. En feministisk journalist og en filosof. Jeg har seks eldre søsken … og en haug med fettere og kusiner i alle land. Simon hviler albuene mot den svarte marmorplaten på kjøkkenøya og lener seg mot Yusuf. – Er de fortsatt gift, foreldrene dine? spør han. –Slutt! Astrid kjenner at hun rødmer. Pappa er helt grenseløs innimellom, og akkurat nå er hun redd han skal bli for mye av akkurat det. – Vi er alle sammen mye likere enn du tror, sier Yusuf og smiler bredt. Pappa ser ut som et spørsmålstegn og Astrid må motvillig smile. Yusuf svarer aldri helt som voksne forventer. Heller ikke i klasserommet. 13
– Pyramider, sier pappa. – De er interessante. Kanskje vi må ta en ferie og inspisere pyramidene. Pappa elsker ferier, men det eneste de skal inspisere nå er Rocky. Hun legger hånda sin over pappas, slik han pleier å gjøre med henne når han vil ha hennes oppmerksomhet. – Kan du kjøre oss til stallen? spør hun og forsøker å få øyekontakt med faren. – Nå med en gang? – Beklager jenta mi, men jeg må som sagt være her og … – Da sykler vi, sier hun. – Kan Yusuf låne sykkelen din? Pappa måler Yusuf opp og ned. – Giant 17 TCR Advanced Pro Disk, sier han. – Hæ? sier Yusuf. – Fullkarbonramme og elektronisk giring, sier pappa. – Husk hjelm. Deretter forsvinner han inn på kontoret. – Kom, sier Astrid. – Hva skal vi i stallen? – Ransake. – Ransake? – Lete etter bevis. – Bevis på hva da? – Jeg vet ikke. Jeg vet bare at Rocky ikke har vært på apoteket selv og kjøpt sovepiller eller hva det nå er. Noen har skadet ham med vilje. Yusuf tar opp mobilen. – Må du spørre om lov først? sier hun. – Bare sier fra til moren min. – Og sjekke at det er nok batteri. – Sånn i tilfelle noen ringer? Astrid kjenner et stikk av sjalusi. Hvem er så viktig at han må være tilgjengelig? Venter han telefon fra en annen jente? Yusuf dulter henne i skulderen, som om han har lest tankene hennes. Hun bøyer seg ned og bruker litt ekstra lang tid på å knytte lissene i joggeskoene. – For å ta bilder av bevisene, skjønner du vel.
14
5 Stallen er ganske gammel. Astrid er sikker på at den må ha stått der i minst femti år, kanskje hundre til og med, for hun har jo sett mange ganger hvordan gulvet inne er veldig slitt av alle hovene som har tråkket og gått der i årevis. Nå ligger den rødmalt i solskinnet og danner et tun sammen med et like rødt stabbur og et hvitt bolighus. Rett bortenfor stabburet ligger en enorm låve sånn litt for seg selv, med en låvebro slik at traktoren kan kjøre rett inn. Astrid passer på å bremse litt. Det er mange dumper i veien og det er fort gjort å stupe over sykkelstyret. Yusuf følger hakk i hæl på landeveissykkelen til Simon. Det føles veldig spennende at han låner sykkelen til pappa ... det er på en måte akkurat som om de er enda nærere venner. De låser syklene fast til et tre, og går mot stallen. Rita kommer mot dem. Hun er tjue år og var ferdig med videregående i fjor. Dette året jobber hun som stalljente. Vasker, rydder, passer på at hestene har det bra, og hjelper alle småjentene med stellet, som hun pleier å si. – Så grusomt med Rocky, sier hun og ser på Yusuf, enda det ikke er hans hest. Rita er lyshåret og har falske øyevipper. Astrid er dessuten helt sikker på at hun har sprøytet silikon i puppene sine. Den blårutete flanellskjorten henger løst rundt henne, men hun har visst glemt å kneppe et par knapper øverst. – Du skulle passet bedre på ham, sier Astrid og griper hånda til Yusuf og haler ham med seg. – Så koselig at du har fått deg kjæreste, sier Rita bak dem.
Ninja er roligere i dag. Hun står stille i boksen, skvetter ikke av lyder slik som i natt. Astrid åpner den tomme boksen til Rocky og går inn. Blir stående midt på gulvet og bare føle. Stallen er annerledes i dag. Det er ikke kaos her inne. Det lukter ikke lenger frykt. Astrid er sikker: Roen skyldes ikke bare dagslyset. Det skyldes at noe var annerledes i natt. Noe som ikke er her lenger. I hvert fall ikke på samme måte. Hun går bort i hjørnet og setter seg på krakken hun bruker når hun børster hesten. – Er vi kjærester? spør Yusuf lattermildt. – Æsj, det var bare noe hun sa … – Æsj? Er jeg æsj? – Nei, ikke du. 15
Han dumper ned på krakken ved siden av henne. – Du er sjalu på henne. Hånda hans stryker den mørke luggen vekk fra ansiktet. Et øyeblikk tror hun at han har tenkt å gjøre det samme med hennes hår, og hun glemmer visst å puste for like etter å trekke inn masse ny luft. – Hun er altfor pen, sier Astrid. – Ja. Rocky er ennå ikke utenfor fare, og Rita er altfor pen. Astrid reiser seg brått og går bort til salen hans. Lukten av den er så kjent. Hun stryker hånda over den. Ninja vrinsker mykt og kaster med hodet i retning av der Astrid står, som om hesten vil fortelle henne noe. Astrid strekker seg på tå og legger kinnet inntil den myke mulen. Det kommer varm luft ut av neseborene, som små fønvinder av trøst. – Hva skjedde? hvisker hun til hesten. Bak henne begynner Yusuf å romstere. Først tar han bilder av boksen. Fra alle hjørner. Stiller seg utenfor og sikrer seg noen oversiktsbilder. Deretter begynner han å lete. Han løfter på krakken. Flytter på sagflisen med foten. Løfter på salen, kikker bak børstene. Glor nedi krybben der Rocky pleier å få müsliblandingen sin og sjekker vannskålen som er en stor svart plastbøtte. Han finner ikke noe spesielt, bare noe plast som ligger på gulvet rett under krybben. Astrid ser Ninja dypt inn i øynene. – Gi meg et hint, hvisker hun. – Hvem ville skade Rocky? – Det lukter noe rart av denne plasten, sier Yusuf bak henne. – Kjenn selv. Hun snur seg og ser på den brune, fillete plasten. Strekker seg frem og snuser. – Det lukter søtt og litt rart, sier hun. –Kast den, så ikke Rocky setter den i halsen når han kommer tilbake. Yusuf stikker derimot plasten i lommen og går ut av boksen. Ser seg til begge sider og sparker til den samme svarte plastpotten som pappa snublet i samme natt. – Hva bruker dere disse blomsterpottene til? – Vi bruker ikke sånne, sier Astrid. – Hvorfor er den her da? Hun trekker på skuldrene. Yusuf sjekker alle boksene. De andre hestene er ute på beite, bare Ninja er inne fordi hun har en skadet fot og skal ha litt ekstra pleie. 16
Astrid følger Yusuf med blikket. Det svarte håret har vokst seg halvlangt i løpet av sommeren, og avslører et mykt fall. Hodet hans har vippet forover som om han har et usynlig forstørrelsesglass i panna. Med myke bevegelser slipper hun Ninja og følger etter. Yusuf har rett. Den potten hører ikke til her. Når hun tenker etter, har hun aldri sett en sånn inne i stallen før. Idet hun lukker boksen bak seg, faller blikket på noe som blinker på gulvet. Hun bøyer seg ned og graver lett med fingertuppene mot dørlisten. En gulløredobb? Hun snurrer den mellom fingertuppene. En liten ring, omtrent en centimeter i diameter. – Yusuf, sier hun lavt. – Se her. – Hvor fant du den? – Her. Hun peker på gulvet. – Er den din? – Nei. – Legg den der du fant den. – Hvem eier den? spør han, tar bilde av øreringen og markerer det som «bevisgjenstand C». – Aner ikke. Kanskje Rita vet det, sier hun nølende. – Hvis den er hennes, blir hun jo glad for at vi fant den. Hvorfor kaller du fotoene bevisgjenstand C? – Fordi jeg allerede har markert A og B. – Plasten og potten, sier Astrid. De står rett overfor hverandre. Han er nesten ett hode høyere, og sikkert mye sterkere, men med Yusuf føler hun seg alltid likeverdig. Og så er det så deilig å slippe det hun ofte kjenner på med venner: Konkurranse. Det er alltid om å gjøre å være penest eller smartest, ha de nyeste klærne, de kuleste vennene. Være mest vellykket. Hun er verken flinkest eller kulest. Farmor sier alltid at sjelen hennes skinner. Kanskje det er dét Yusuf ser, siden han vil være med henne. Hun merker i alle fall at han skinner helt inn til hennes innerste … alt blir så lett når de er sammen. Hvor vidunderlig ville det ikke vært om han har det på samme måte … – I tilfelle det blir politisak, sier Yusuf. – Da har vi sikret bevis. – Vi må stille de riktige spørsmålene, sier Astrid. – Vi vet ikke hva som er de riktige spørsmålene. – Jo, sier Astrid. – Du vet bare ikke at du vet. 17