Lise Børsum: Fange i Ravensbrück

Lise Børsum

Fange i Ravensbrück

Utgitt første gang på norsk 1946 2. opplag 1946 3.-4. opplag 1947 2. utgave (Fakkel-bok) 1968 3. utgave (Hjemmet Mortensen Forlag A/S) 1983 4. utgave (Gyldendal Pocket) 2007 © Gyldendal Norsk Forlag AS 1946, 1968, 2007 Printed in Sweden Trykk/Innbinding: ScandBook AB, Falun 2007 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Holmen Book Cream 80 g (1,8) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN ISBN 978-82-05-37456-0

Innhold

Forord ved Bente Børsum 7 Forord ved forfatteren 11 Forspill 13 Gestapo 17 Grini 23 Reisen 45 I Tyskland 50 Avlusing 61 Zugänge 66 Leirliv 71 Bibelforskerne 78 I arbeid 82 Syk 87 Innetjeneste 93 I arbeid igjen 98 Blokk 12 oppløses 102 Jernhånden 105 Blokk 7 111 Tilskjæreriet 116 Kolleger 122 Herding 125 Flaggermus og SS 131 Klær og pakker 135 Røyk og straffeblokk 138 Post- og pakkesperre 142

Lusejakt 148 Russerne 154 Slavemarked 158 NN-fanger 163 Flegmone 169 Konfeksjonsfabrikken 173 Blokk 32 179 Verkstedet 187 Mekaniker 195 Sanseinntrykk 205 Det lysner 209 Industrihof 213 Leger og sykepleie 219 Barn 225 Verksmestere 229 Køyekamerater 237 Strømmen fra øst 242 Offensiv 248 Gassovnen 257 Evakuering 264 Vi lever 272 Oppbrudd 275 Befrielsen 280 Epilog 284

Forord ved Bente Børsum

Min mor, Lise Børsum, var fange nr. 20807 i kvinneleiren Ravensbrück. Hun kom fra et liv der hun hadde gått på stas med tjenerskap på hver finger, egen bil og skapet fullt av smarte klær. Nå ble hun brått hevet inn i en verden der hun og de andre kvinnene, på lik linje med fanger i andre tyske konsentrasjonsleirer, gjennomlevde noe av det grusomste som har skjedd i Europa i nyere tid.

Det skulle prege resten av hennes liv.

Min mor kom fra et kunstnerhjem. Komponisten Eyvind Alnæs var hennes far, og moren kom fra en borgerlig familie i Drammen.

Min bestefar hadde konstant dårlig råd, og min mormor, som var en vakker dame, fikk nok ikke alt det pene hun ønsket seg, før hun senere giftet seg med et «godt parti» etter å ha skilt seg fra min bestefar.

Min mor var alminnelig musikalsk, og ønsket inderlig å lære å spille, men hennes far syntes ikke det var noe særlig. «Du dunker i stykker flygelet mitt» var omkvedet hvis hun prøvde seg, hun var jo bare pike. Hennes bror, derimot, debuterte som pianist i Aulaen.

Mor hadde bare folkeskole, noe som forble et evig kompleks i livet hennes. Hun lærte å sy, var au pair i en fransk familie før hun giftet seg 22 år gammel. Min far var 14 år eldre, ferdig lege, og klar for å finne seg en passende hustru. Mor var pen, praktisk, et ubeskrevet friskt og ungt blad som gikk rett inn i rollen som representativ legefrue, etter hvert i en stor villa på Frøen på Oslos beste vestkant.

Et gryende sosialt engasjement grodde frem rett før krigen. Hun tok i hus to finske gutter, og sydde fantastiske dukker som ble loddet ut til inntekt for finske barn som led under vinterkrigen.

7

Jeg husker ennå de nydelige dukkene som ikke var til meg, og de to guttene som jeg var redd for. Jeg forsto ikke hva de sa, de var slemme og dynket meg i snøen i haven.

En stund etter krigsutbruddet gled hun nokså tilfeldig inn i motstandsbevegelsen. Hun og noen venninner sydde uniformer til «gutta på skauen», og etterhvert ble det kurervirksomhet og hjelp til å skaffe dekning til folk som måtte komme seg over til Sverige.

Den organisasjonen hun kom borti bestod vesentlig av menn som nok drev med farligere saker enn hun var klar over. De møttes på konditorier og kafeer, alle hadde dekknavn, man skulle vite minst mulig om hverandre i fall noen ble tatt. For hennes del var mye av drivkraften eventyrlyst. Det var spennende, og endelig følte hun at hun kunne brukes til noe.

Inntil det gikk galt og hun ble arrestert av tyskerne.

Denne boken forteller historien om hva som videre skjedde med henne.

I fem år av min barndom var det krig. Jeg var ofte redd. Jeg var minst, men jeg husker nettene med flyalarm; jeg satt i den sorte fløyels lenestolen i kjelleren med dyne rundt meg og kastet opp.

Eller vi sto som sild i tønne i trikketunnelen på Volvat. Jeg husker de mørke flyene mot himmelen, og mor som kjørte broren min og meg til en familie på gård i Elverum, hvordan hun satt bøyd over rattet og speidet oppover etter fly. Hun visste jo ikke at hun faktisk kjørte oss rett til fronten, jeg husker vagt hvordan broren min og jeg gjemte oss bak tuntreet når de skjøt rundt oss. Vi kom nok fort hjem igjen …

Senere husker jeg fremmede, fåmælte og alvorlige mennesker som kom og var i huset noen dager før de forsvant igjen, og mye var mystisk og skremmende.

Da mor ble arrestert, ble jeg sendt bort til mennesker som faren min trodde kunne ta bedre vare på meg. I byen var det vanskelig med mat, og det var tryggere ute av byen. Jeg fikk vite at mor var arrestert av tyskerne og sendt bort, men forstod ikke hva det innebar, at hun hadde det vondt på noen måte. Ingen her hjemme kunne vel ane hva tysklandsfangene virkelig gikk gjennom.

Hun var borte i to år. Jeg vet at jeg savnet henne kolossalt, jeg hadde jo heller ikke faren min hos meg. Som krigsbarn var jeg 8

bedre stilt enn mange andre, men jeg var helt sikkert ganske fortapt. Angsten for å miste noen har alltid vært til stede i livet mitt.

Jeg husker jeg hadde en søt hemmelighet inni meg hvor jeg fantaserte frem bilder med mor i, og i en blendingsgardin der lyset sivet gjennom og laget rare ansikter, prøvde jeg alltid å få ansiktene til å ligne mors.

Da krigen var slutt, ble mor hentet ut av Ravensbrück av svensk Røde Kors i de hvite bussene. Etter noen uker i Sverige kom hun med tog til Østbanen.

Da hun sto i døren på den brune togkupeen kunne jeg sprekke av lykke, og i ukene som kom klamret jeg meg til henne, satt oppå henne tror jeg, slapp henne aldri.

Hun snakket som en foss, og skrev og skrev utav seg det hun hadde vært gjennom. Det reddet henne nok fra traumer som andre fanger opplevde i etterkant. Mange greide seg ikke så godt, men for henne ble det nesten omvendt. Hun ble rustet av det, og hadde overskudd til å hjelpe andre. Hun visste hva det dreide seg om, og ingen kom forgjeves til henne for å få hjelp. Hun ble etterhvert direktør for «Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre», hvor hun ble til pensjonsalder.

Hun var medlem av en internasjonal kommisjon som kjempet for nedleggelse av konsentrasjonsleirer rundt i verden. Som gammel fange kunne hun øyeblikkelig avsløre alle knep for å pynte på fasaden i forkant av en inspeksjon.

Hun utviklet en usvikelig teft for falske toner, for alt juks og lureri. Hun tente på alle plugger når noen led urett, og kjempet utrettelig mot vold og undertrykkelse, hun godtok aldri at noe var umulig. Hennes engasjement og omsorg for enkeltmennesket – i alle aldre og i alle samfunnslag, for medmennesket, hvor det måtte befinne seg – det var det som nå ga livet hennes mening. Fra en beskyttet og trygg tilværelse som legefrue på beste vestkant, steg hun opp fra to år i helvete til å bli en sterk og samfunnsengasjert kvinne.

Hun skrev bøker, artikler, debattinnlegg, kronikker og holdt glødende foredrag mot avstraffelse av barn. Hun mente at en far som slår barnet sitt er verre enn en gestapist som slår en fange: Fangen vet at hun har rett, hun har lov til å hate, men barnet har 9

lært at det skal elske far og mor, og frustrasjonen når far slår, danner grobunn for en angst og et hat som slår ut mot resten av samfunnet når barnet vokser til. Nazismen ligger rett rundt hjørnet for en autoritær oppdragelse.

Om dette emnet skrev hun en bok, «Speilbilder», med bakgrunn i egne opplevelser i konsentrasjonsleiren.

Men tilværelsen som frue på Frøen greide hun ikke å vende tilbake til. Hun måtte forenkle livet sitt, eie minst mulig, vende det utover på et vis. Det å ha noe å ta vare på sto for henne som umulig, og et par år etter at hun kom tilbake, forlot hun hjemmet og lot oss barna være igjen hos far.

På et vis ble jeg det forlatte barnet for andre gang på få år. Savnet var stort, men jeg mistet henne aldri, hun var klokt tilstede for meg bestandig når jeg trengte henne. Hun kunne nok kjefte på meg, men forklarte meg alltid nøkternt og grundig hvorfor. Hun hadde en nesten irriterende kvalitetssans, og stilte store krav, først og fremst til seg selv. I voksen alder har hun vært en rettesnor for meg, og jeg har uendelig mye å takke henne for.

Historien om moren min har bodd enda sterkere i meg etter at hun døde i 1985, 76 år gammel. Det har ligget meg på hjertet å kunne fortelle den, og som skuespiller fremfører jeg den derfor på scenen som monolog. Jeg føler at jeg på hennes vegne kan være et fortsatt livsvitne, hun tilhører en generasjon som er i ferd med å dø ut, som ikke lenger kan fortelle sine historier. Vi må aldri, aldri glemme hva som skjedde i det autoritære regimet i Tyskland under krigen. La oss hjelpe ungdom til å være på vakt når nazismens stygge ansikt dukker opp i forskjellige forkledninger rundt i verden.

Oslo 2006 Bente Børsum

Forord ved forfatteren

Dette har opprinnelig ikke vært tenkt som noen bok. Jeg har laget en beretning til min mann og til mine nærmeste. Jeg fikk ikke ro før jeg hadde fått alt ned på papiret. Da det lå ferdig, nærmest i brevform, ble det bok likevel. Jeg mente det kunne ha interesse for andre. For meg har det vært å forsøke å skrive ned en masse inntrykk – en film som står igjen i min bevissthet. Det er sikkert mange ting jeg ikke har fått med. De verste grusomhetene så jeg ikke på nært hold.

Vi norske hadde det bedre enn de fleste i Ravensbrück. Vi sultet jo bare i de aller første månedene. Senere fikk vi matpakker.

De hjalp oss ikke bare mot sulten, men brakte oss mange fordeler. Derfor må jeg be leseren ta i betraktning at denne boken ikke gir noe helhetsbilde av Ravensbrück.

Grusomhetene var så mange og så forferdelige at hvis en fange som hadde opplevd de verste lidelsene skulle ha skrevet den, ville boken ha blitt ganske annerledes rystende. Dette er en beretning fra en fange som ikke alltid var sulten.

Oslo 1946 Lise Børsum

Forspill

Jeg tror du bør få forspillet også, ellers kan det andre virke litt rotet. Som du vel forsto hadde jeg mye å gjøre i den tiden – alt for mye, – men når en først hadde begynt, dro det ene det andre med seg. Til å begynne med var det jo ren livberging av jøder, men etter hvert ble det atskillig mer alvorlige saker. Du vet selv at jeg til slutt ville overlate det hele til en annen som var ugift og uavhengig, men da var det for sent.

Det var en morsom tid, men anstrengende og enerverende. Endelig følte jeg at jeg kunne brukes til noe – uten å ha eksamener og utdannelse bak meg. Det var hovedsaken.

Hvis jeg nå skal være ærlig overfor meg selv, så la gå at det blandet seg inn en del eventyrlyst – jeg innså det dengang også –, men hovedsaken var at tingene ble gjort, de trengte sånne som meg.

Etter hvert lærte jeg jo alvoret ved det hele, og der nede i Tyskland var jeg glad over at jeg hadde hatt denne gløden i meg. Da jeg kom borti Pipe-Lars, forsto jeg at jeg tangerte det farligste apparatet – jeg var svært forsiktig da, men det gikk galt. Hovedmannen ble tatt, og saken ble rekket opp baklengs. Han hadde lenge vært forfulgt.

Altså, en dag i uken før påske kommer Hansen og Berg for å be om plass til en mann som var under jorden. Jeg visste ingen i farten, men vi tok alle tre syklene og forsøkte oss på de forskjellige stedene. Det var forresten en dramatisk aften. Vi fikk nei hos de nærmeste adressene, og endte på Bislet hos Inger. Hun var ikke hjemme, og venninnen som hun delte hybel med var uvillig og mutt, så vi hadde lite håp. Mens vi ventet på at Inger skulle komme hjem, gikk vi ned på Bislet for å ringe fra kiosken og prøve lykken videre.

Mens vi står der med tiøren i hånden, sier jeg helt tilfeldig: Den 13

som bare visste hvem Bjarne var, eller hvor han bodde, han ville ganske sikkert kunne hjelpe oss. Bjarne var en mann jeg stadig traff ved Torshaug apotek og som ekspederte folk til Sverige. Ikke før hadde jeg sagt det, så går kioskdøren opp, og ut kommer selveste Bjarne. Vi spurte ham om hjelp, men han visste heller ingen. Han var litt nervøs. Nå forsto han ingenting mer, sa han. I uken som gikk hadde han sendt noen av gårde, hadde tatt rikstelefon med «losen» som påsto at alt var i orden, og så får han høre at det ene ekteparet som hadde vært med, satt på Grini. Hadde svenskene begynt å sende folk tilbake eller hva?

Mens han sa dette, kom en syklist kjørende i vill fart mot Bislet, han hujet og skrek og viftet, ropte en masse uforståelige ord om invasjon, bomber og krig, mens han svingte rundt rotunden hvor vi sto og forsvant i samme ville fart oppover gaten og ropte de samme ordene, så alle kom til vinduene. Vi så på hverandre og tenkte som så: Jaja, det er vel ikke så rart om noen blir gærne i denne tiden. Vi lot mannen rase videre og skiltes. Vi gikk videre på vår jakt etter dekningsplass, og Bjarne fortsatte å telefonere etter at han hadde tappet oss for tiører. Vi forsøkte Inger en gang til.

Hun var kommet hjem, men venninnen var der også, så det gikk ikke å få plasert mannen der. Men Inger var game nok, hun lovte å gjøre hva hun kunne, og Hansen skulle holde seg i kontakt med henne. Jeg syntes det var bra at de greidde opp uten meg.

Dagen etter skulle jeg treffe Bjarne som vanlig og møtte opp til fastsatt tid på Torshaug. Han sto der, men han var ikke i humør.

Han var temmelig oppskaket og fortalte hva som videre hadde hendt kvelden i forveien. Mens han sto og snurret på skiven i kiosken, ble døren revet voldsomt opp, og inn kommer den samme gale mannen. Fråden sto om munnen på ham, og han truet med å skyte Bjarne hvis han ikke skaffet ham bil. I usammenhengende ord fortalte han at politiet var etter ham, at han dagen i forveien hadde rømt til Sverige, men da han var kommet til grensen, fikk han høre at invasjonen var begynt og at det var krig i Norge, og da hadde han snudd, for nå ville han være med. Bjarne hadde straks trukket «skyteren» sin, og da han så den, sa han: Gi meg den! Han hadde nemlig ingen selv. Bjarne så på mannen og kjente ham igjen. Han var en av dem som Bjarne hadde fulgt på stasjonen dagen i forveien. Han hadde den hatten på seg som Bjarne 14

hadde rådet ham fra å reise i, og som han hadde lagt igjen på det siste dekningsstedet. Bjarne var klok nok til å forsvinne og la den gale seile sin egen sjø, – dette var for farlig.

Det merkelige var at denne mannen hadde jeg vært borti før, jeg hadde hatt det falske passet hans hos meg og hadde levert det til Bjarne, som hadde ekspedert mannen av gårde. Vi syntes det var ganske merkelig at vi tre skulle møtes en sånn kveld på Bislet, vi bodde jo alle langt fra hverandre. Bjarne syntes det var litt uhyggelig, så da jeg kom til ham med en postbudfamilie på fem medlemmer som skulle av gårde, sa han for første gang at han måtte se litt på det.

I de dagene hadde jeg stadig kontakt med Pipe-Lars. Nå ville han ha en ekstra god plass for to-tre karer. Jeg spurte på forskjellige steder, men fant ikke noe godt nok sted. Dette var farlige karer, de snakket alltid om skyting.

Huset vårt skulle stå tomt i påsken, og jeg mente de kunne komme til oss, men det fikk jeg ikke lov til av Lars. Jeg måtte bremse litt, det begynte å vokse meg over hodet. Jeg forsto det var alvor med Pipe-Lars og de andre. De satt stille ved bordene sine på Steen & Strøm, Promenaden eller Møllhausen, – forskjellige karer med alvorlige ansikter satte seg ned en stund og gikk igjen.

Pettersen så jeg også, men jeg snakket aldri med ham. Det var bra kamuflasje for dem å ha en dame til stede, tror jeg.

Det var like før påske. Jeg skulle til Såner med barna, og Bente skulle bli der nede. Jeg gledet meg til å slappe litt av. Inger ringte og fortalte at hun i samme gården der hun bodde hadde funnet en dame som disponerte to leiligheter. Hansens mann ble straks installert i den ene, det var i Vidars gate. I den annen, i Skogveien, ville jeg plasere Pipe-Lars’ to menn, Ola og Per. Jeg møtte opp på Promenaden og ga Lars adressen. Ola og Per kunne komme når som helst.

De kom samme kveld, men hadde fått gale stikkord, så Be, så het damen med de to leilighetene, torde ikke slippe dem inn. Neste aften skulle de være der igjen, og for sikkerhets skyld tok jeg meg en tur dit ned for å være sikker på at alt var i orden. I mellomtiden hadde jeg klekket ut en plan. Jeg ville la Be overta en del av jobbene mine. Jeg hadde allerede introdusert henne på forskjellige steder. Hun var for så vidt alt i full sving.

15

Da jeg kom dit ned, var ingen Ola og Per der, og jeg telefonerte til Pipe-Lars at vi bare ventet.

Ikke lenge etter kom Pettersen. Jeg kjente ham jo igjen fra «kretsen». Han var svært forretningsmessig, og han hadde en uhyggelig rutine i disse tingene.

Han satte seg ned ved bordet, fylte pipa og tente på med den behanskede hånden, og hadde på en-to-tre avtalt det som var nødvendig. Det var best han kom selv, sa han. Han hjalp oss imidlertid med de karene som vi skulle ha av gårde til Sverige. Og glade var vi.

Jeg tok på meg, vi gikk ned trappen sammen og skiltes på Lapsen.

Da jeg spaserte oppover Wergelandsveien, hørte jeg et brak, det var arbeidsformidlingskontoret som gikk i luften. Jeg visste ikke da at dette var Olas og Pers verk. Intet under at de den kvelden ikke var kommet ennå.

Senere på natten kom den ene.

Dagen etter stelte jeg i huset for en gangs skyld, pakket til påsketuren og la meg fornøyd om kvelden.

Tidlig neste morgen startet vi to til Såner på sykkel. På veien ned passerte vi dette kontoret, og vi syntes det var moro å se hva de fikk til her hjemme.

Det var en deilig påske, det var sommervær, vi spiste mye god mat, og vi nøt å være sammen med barna.

Bente sa til meg: Det er så rart med deg, mor; når du kommer inn i værelset, er det som det kommer en stor stråle av lys på meg, og da hopper hjertet mitt så deilig.

De ordene husket jeg hele tiden i Tyskland, de gjorde så vondt bestandig, og jeg bebreidet meg at jeg hadde gjort dette imot henne.

Jeg tok toget hjem og hadde egg og fløte i ryggsekken til Hermans fødselsdag den 28. april.

Om kvelden ringte jeg til Be. Da en mann tok telefonen, ante jeg uråd. Jeg hadde jo forbudt Ola og Per å ta telefonen. Jeg hadde i det hele tatt ant uråd denne gangen. Jeg sa det til deg at jeg var redd, husker du det?

Gestapo

Om natten kom de og hentet meg. Jeg må ha følt dem i trappen, for jeg hadde satt meg opp i sengen da de kom. Stakkars Emmy hadde lukket opp for dem, – jeg ser henne ennå stå bak dem i mors arvete fløyelsmorgenkjole. Det var to stykker; den verste sto forrest og spurte om det var fru Børsum. Jeg sa i halvsøvne at dette var til meg, og dyttet i tankene deg under dynen igjen og var oppe i en fart. Han hadde lærfrakk på, grå vet du, og snakket rart norsk.

Jeg trodde først det var en sørlending og ville absolutt ha ham til å være fra Tvedestrand.

Jeg var litt sjenert i nattkjolen. Han med frakken sto hos meg mens jeg kledde på meg, men jeg glemte sjenansen etter hvert, for det var så fælt. Da han spurte om jeg kjente adressen i Skogveien, forsto jeg hvilken sak det gjaldt, og da begynte den motbydelige tørrheten i munnen. Det var som om jeg hadde fått et giftstoff i kroppen. Jeg tente meg den ene sigaretten etter den andre. Det gjaldt bare et spørsmål, sa han. De truet: svarte jeg ikke sant på dette, måtte de ta min mann med. Jeg var fanget, jeg visste det.

Og jeg svarte en masse tull.

Mens jeg kledde meg i noe jeg visste var smart, pudret meg og gjorde munnen min like rød som ellers, sto den motbydelige lærfrakken og fulgte med i alt. Tørrheten i munnen ble verre, hjertet dunket, og knærne skalv som når en har vært utsatt for en fysisk fare.

Du måtte opp, lærfrakken passet deg mens den annen, en liten, tykkfallen kar, gikk med meg ned i stuen for å telefonere til Terrassen. Da han hadde sett hjemmet og miljøet, virket han som han ikke trodde jeg hadde noe med det hele å gjøre. Han konverserte meg om møbler og bøker. Han gikk til telefonen, og jeg ble uten vakt et øyeblikk.

17

Jeg spratt ned kjøkkentrappen – jeg kan ennå høre hvordan hælene klapret mot trinene – og fikk kastet adresseboken og brevet til Astrid i sentralfyren. Det var dessverre ikke fyr i den. Sekundet etter var jeg oppe igjen.

Du sto der ferdig og alvorlig. Jeg suget inn stuen min, jeg ser lyset fra skrivebordslampen, det skinte på alle bøkene, og jeg sa farvel til altsammen. Tobakksrøken hang ennå igjen, ennå kan jeg kjenne den. Da var stuen for første gang min.

Stille gikk vi alle fire ned og tok på oss, Emmys alvorlige ansikt ser jeg oppe i trappen, Herman orket jeg ikke å gå inn til.

Da vi kom ut på trappen, spratt det to mann fram fra hvert sitt hjørne, med hvert sitt mystiske våpen i lærfutteral. De var nifse og tause. Alle seks gikk så inn i bilen på hjørnet, vi satt tett, jeg røykte hele veien. Så skulle jeg altså oppleve Terrassen.

Vi gikk sammen inn, de tok meg med seg til venstre, og du ble sittende på kontoret. Gjennom glassruten så jeg deg sette deg som du alltid gjorde, pent ordnet du frakken under deg. Du visste ikke da at jeg sto og så på deg. Så pen du var, alvorlig og behersket. Jeg synes jeg må ha stått der lenge, for jeg glemmer det aldri. Dette var min skyld. Stakkars dine syke som ventet på deg.

Så begynte moroa. De førte meg opp til et rom i gud vet hvilken etasje, jeg ble satt på en stol midt i rommet. Hvor mange karer som sto rundt, er ikke klart for meg. Jeg hadde inntrykk av at det vrimlet av brakknesete boksertyper. «Sjefen», det var han med lærfrakken, eksaminerte delvis på tysk og norsk, og jeg løy en masse usammenhengende tøys. Jeg husker bare at han utålmodig ropte: «Sie lügen, Sie lügen.»

De la fram en masse bilder av forskjellige karer, og som alle sånne bilder var de fæle, og jeg syntes alle så ut som den som er pekt ut til å «kaste den første bomben».

De spurte om jeg kjente dem. Jeg svarte at «Gid nei, det er jo bare forbrytere jo.» Den var heldig, Bruns fór opp og sa: «Ja nettopp, de har drept så og så mange av Norges aller beste, og de har i den senere tid gjort en masse kriminelle sabotasjehandlinger. Både de og deres medhjelpere skal dømmes på samme måte.»

Jeg var ikke høy i hatten. At Pipe-Lars’ karer var så farlige, hadde jeg ikke tenkt meg.

Men de hadde liten tid, de var som blodhunder på spor, og da 18

løgnene mine kjedet dem, hentet de Be. Henne stilte de bak en dør til sideværelset, og jeg hørte de spurte henne om det var meg som hadde brakt Ola og Per. Hennes sønderknuste ja var fælt å høre.

Det nyttet ikke å nekte, og jeg sa ja. Men hvordan skulle jeg greie meg? Pipe-Lars var ikke i dekning.

Den ene gikk ut og kom tilbake med instrumentet. Han snurret det litt i hendene og viftet det under nesen min, så gikk han løs på mitt høyre bein, der det var tykkest. Min første tanke var: Hvem i herrens navn kan ha laget et sånt apparat, hvilken snekker kunne det være?

Mens han lå på kne og håndterte apparatet, spurte jeg forskrekket hvordan de hadde hjerte til dette og ba dem spare meg.

Jeg skjønte at nå smakte jeg av steken. De gjorde sånn med kvinner også. Det fór gjennom meg at hadde jeg født barn, så kunne jeg vel også klare dette. Det var som en slags urkraft steg opp i meg, en styrke som sa meg at jeg skulle klare alt! Jeg ante ikke hvor den kom fra. Smerten husker jeg ikke mer, jeg husker bare når han rugget på klemmen mot skinnebenet. Men angsten for fortsettelsen var verre enn selve smerten, jeg var jo helt overbevist om at dette bare var en opptakt til hva som ville komme etterpå.

De drev på å spørre hvem som hadde brakt Ola og Per. Jeg svettet. En holdt i hodet og en i hver arm, og Bruns lå på kne fremdeles og rugget på apparatet samtidig som han så på meg med dådyrblikk og ba meg si sannheten, ellers måtte han gå videre i behandlingen. Jeg følte at han var myk inni seg, og jeg tror han kunne ha skrudd mer til. Jeg hadde bare ett ønske: å besvime, men jeg var ikke i stand til det. Sjefen satt hele tiden og røkte Blue Master. Så sa Bruns at hvis jeg ikke svarte nå, ville de sette en mansjett på hvert bein, en på hver arm og en rundt halsen. Men da lo sjefen, han lo høyt og skrallende over sin dårlige elev. Da hadde jeg også en overveldende lyst til å le rått – la det hele oppløses i en hysterisk krampelatter. Men jeg lo ikke. Det begynte å pumpe i beinet, det hovnet opp, og det var vanskelig å sitte oppreist. Jeg holdt krampaktig fast i de to som holdt i meg. Det var en enkel, primitiv trang til å holde om en hånd. Da den ene et øyeblikk slapp taket – han hette visst Neumann – glemte jeg at han var min fiende. Jeg ba ham om ikke å slippe. Han så forlegen ut da.

Hatten min som var av de chicke og som jeg hadde beholdt på, 19

forekom meg plutselig så idiotisk, og jeg skjøv den vekk fra pannen.

I hodet mitt svevde Astrid. Før hun rømte til Sverige hadde hun sagt «bruk meg hvis det blir nødvendig». Jeg hadde henne hele tiden parat, og tidspunktet nærmet seg, nå ville de ha svar. Jeg begynte å bli merkelig distré og sløv i hodet, – nå kunne de spørre om hva de ville, jeg ville ikke forstå hva de mente.

Jeg skjønte jeg måtte si noe, nå kunne det se ut som jeg ikke greidde mer. Jeg oppga navn og adresse, men jeg tilføyde at jeg trodde ikke de ville finne henne hjemme, for i den siste tiden hadde hun vært så rar, syntes jeg. Jeg ville forberede dem på at hun ikke var å finne, så de ikke skulle eksplodere når de fant tomt hus. Derfor fortalte jeg at hun var aldri å treffe. Hun ringte bare til meg og avtalte møtesteder på konditorier og sånt. Hvis jeg da spurte henne, sa hun bare «ikke spør».

De rykket ut igjen. Jeg så det hele i tankene, hvordan Astrids mor fortumlet i et eller annet nattutstyr kom og lukket opp for dem.

Sjefen ble igjen og et par til. Imens ga jeg en beskrivelse av Astrid. Plutselig lente sjefen seg tilbake i en stol og snorksov. Det ga meg et lite håp, de var mennesker de også, avhengige av søvn og mat.

Så kimte telefonen. På beskjed om at hun ikke var å finne ble de rasende og svor «Die alte Geschichte natürlich». Et øyeblikk tillot jeg meg å triumfere, men så tenkte jeg at de nok meget snart ville finne ut at Astrid var vekk lenge før dette med Ola og Per hendte. Jeg forberedte meg igjen på verre behandling, og tenkte på Pipe-Lars.

Men de var visst ferdige for den natten.

De spurte om klokkesletter og møtesteder, og jeg forsøkte å holde hodet klart sånn at alt skulle klaffe hvis Be skulle bli spurt.

Så ville de naturligvis ha det til at du var den som sto bak. Jeg løy og sa at du en gang for alle hadde forbudt meg å gjøre noe illegalt, og at jeg flere ganger hadde spurt deg «om å få lov». Da sjefen spurte hvorfor jeg hadde lyst til å gjøre dette, smilte jeg bare.

– Jeg vet ikke, nærmest fordi det måtte være moro og fordi alle andre gjorde det, sa jeg. De spurte også hvorfor jeg gikk innom Be i Skogveien når jeg jo på forhånd visste at alt var ordnet med 20

Ola og Per. Jeg lot som om det var av nysgjerrighet. De ble visst litt rørt over å treffe en sånn tåpelig «liten frue», men de tilføyde at jeg måtte være forberedt på at mine barn ville de sende til Tyskland, min mann ville de ødelegge, og jeg selv ville bli straffet like strengt som dem jeg hadde hjulpet.

Jeg syntes det var rart at det å komme til Tyskland skulle være noen straff i deres øyne, – nå skjønner jeg det bedre.

Mer husker jeg ikke av denne natten i dette værelset. Jeg fikk en Blue Master også forresten. Så førte Bruns meg ned i kjelleren.

Jeg så hvor han slet med seg selv for ikke å være elskverdig. Han spurte interessert om beinet mitt, så på det og strøk med hånden over stedet. Det var en fordypning i kjøttet, så dyp som en tommelfinger. Silkestrømpen var merkelig nok hel. Jeg gikk relativt bra på beinet, og jeg var lykkelig over å ha sloppet så billig og over å ha vunnet tid. Det var i grunnen en lettelse å bli alene i denne cellen.

Hvor mange timer jeg satt eller lå i kassen vet jeg ikke, jeg leste alt som var rablet på veggene, små bemerkninger om dårlig hotell og sånt. Jeg hørte hvordan de slo en gammel mann i golvet et eller annet sted i nærheten. Sånn var det altså her.

Det raslet på gangen med nøkler, og jeg fikk den diaréfornemmelsen som stadig forfulgte meg under senere forhør. Jeg ringte på klokken. Sannelig lukket herr Bruns opp og fulgte meg galant på do. Der tømte jeg vesken for alle slags adresser uten betydning, og kom ut igjen på gangen hvor han fremdeles sto og ventet.

Jeg skulle videre, og jeg var overbevist om at denne gang var det til «steile og hjul». Jeg kom til å tenke på de tingene jeg hadde kastet i fyren, nærmest på brevet til Astrid som var langt og innholdsrikt, og som skulle ha gått med kurér til Sverige; jeg lurte på hvordan jeg skulle få sagt fra hjemme at det måtte fyres opp i fyren. Så lot jeg som jeg var sentimental for barna, og ba ham være så inderlig snill og gi min hushjelp en beskjed, å si fra at hun måtte lage badevann til min sønn som var svart etter påsketuren.

Dette lovte han. Jeg håpet at de hjemme ville forstå det og fyre opp i fyren. De skjønte det ikke.

Jeg tenkte med redsel på hva de kunne ha gjort med deg den natten, men håpet du hadde greidd deg bra. Du visste jo ikke om denne saken.

21

Bruns førte meg ut i Svartemarja. Der satt den stakkars fortvilte Be. Hun hadde vært i forhør like før meg, fire stykker hadde slått henne til hun datt på en varm ovn, samtidig som hun hadde skruen på leggen, og hun så ut deretter. Vi kunne jo ikke snakke sammen, men med øynene gjorde vi tegn til hverandre. Den tyske vakten som var med spurte «hva jeg hadde slukt», ellers var han uinteressert.

Jeg var spent på hvilken vei vi dro, og jeg strakte hals for å se ut. Jeg ble mer og mer lettet over å se retningen, og sannelig, vi kjørte til Grini.

Jeg ble lystig av lettelse, trodde ikke det var sant, gjorde tegn til Be at ingenting gjorde noenting.

Klokken var åtte, det var strålende aprilvær, og jeg ser ennå Sørkedalsveien og mitt eget hus ligge i solskinnet.