© 2023 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Omslag: Maren Tjelta Thu
Kart: Maren Tjelta Thu
Satt med Adobe Garamond Pro 13/18 pkt
Papir: 70 g UPM 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2023
ISBN: 978-82-03-39706-6
DE SOM BOR I VILLA AFTENSOL:
HELENE LIE , forfatter
SOFIE LIE , 11 år, datteren hennes. Går på skole på fastlandet, god til å kjøre båt
HUNNIVA , hund
DE SOM KOMMER FRA OSLO:
HÅVARD LIE , Helenes halvbror. Arbeidsledig, inntil nylig ansatt ved Historisk museum
IDA CAPPELEN , gift med Håvard, sykepleier, mor til Kasper, Edvard og Olivia
KASPER CAPPELEN-LIE , 12 år, glad i å lese og redd for vann
EDVARD CAPPELEN-LIE , 11 år, elsker å klatre
OLIVIA CAPPELEN-LIE , 9 år, veldig opptatt av dyr
ANDRE SOM BOR PÅ SOMMERØYA:
LENA MOLAND , lærer på skolen på fastlandet
TOM MOLAND , hennes 23 år gamle sønn, eier og
instruktør ved båtskolen på fastlandet
ABSALON BRØCKER , eksentrisk mangemillionær fra Kristiansand, har nylig bygget hus på øya
LILLY LARSEN , jobber i kiosken
I KRISTIANSAND:
BESTEFAR , gammel sjømann, bor i omsorgsbolig. Far til Helene og Håvard
JOHAN PLASSEN , politibetjent med ansvar for Sommerøya, ofte å se på Villa Aftensol
Nå er de her, tenkte Sofie. Hunniva bjeffet skarpt, og da visste hun det, for Hunniva kunne skille lyden av mammas båt fra alle andre. Sofie stod på tunet og så opp på det vindskeive huset hun bodde i. Nå var det vel ikke annet å gjøre enn å stikke føttene i skoene, gå ned til brygga og ta dem imot. Hunniva luntet bort til henne, logret raskt med halen og dultet henne i låret med snuten.
– Ja da, sa Sofie. – Jeg kommer.
Huset het Villa Aftensol og lå mellom høye trær et stykke oppe på den lille øya. En gang hadde det vært et flott hus, men nå var veggene slitte og malingen hadde skallet av. Sofie åpnet den morkne porten i plankegjerdet og gikk ut på grusstien i retning brygga.
Hun gikk med lange, seige steg. På begge sider av stien vokste markblomster som humlene surret rundt, og ved det første hushjørnet i Sommervika vokste et kratt med søte villbringebær. Men Sofie var ikke i humør til å plukke. Når hun skulle gå opp igjen, kom hun til å gå sammen med fetterne og kusinen. Og da, tenkte hun,
ville det være som om markblomstene og humlene og villbringebærene ikke lenger var hennes.
I kiosken i Sommervika satt Lilly Larsen bøyd over et ukeblad, med de røde brillene hvilende på nesen.
– Hvor skal du hen, Sofie? ropte Lilly. Stemmen hennes var tynn og pipete, og da Sofie stoppet opp, så hun at den lille, runde damen kikket på henne over kanten på brillene.
– Til brygga, mumlet Sofie.
Å, ja visst, sa Lilly. – Det er i dag slektningene fra Oslo kommer, er det ikke?
Jo.
– Ja, de vil vel se på huset, tenker jeg, sa Lilly. – For med tid og stunder er det vel deres hus også?
Sofie presset leppene sammen. Hun hadde i hvert fall ikke tenkt å svare. Aller helst ville hun ha ropt at Lilly tok feil. Men mamma hadde sagt mer eller mindre det samme: At Håvard, mammas halvbror som de ikke kjente, hadde like mye rett på Villa Aftensol som det mamma hadde. Og det betydde at huset tilhørte barna hans like mye som det tilhørte Sofie.
Men hvem var det egentlig som bodde i Villa Aftensol? Hvem hadde passet det hver eneste dag siden bestefar måtte flytte på land? Hvem kjente hver krik og krok?
Hvem visste om alle de beste gjemmestedene?
– Ja ja, fortsatte Lilly da Sofie ikke svarte. – Vi får se hva de sier, disse slektningene deres. Hvis de trenger pengene, vil de vel selge det.
Det knep til i magen. Mamma hadde sagt dette også, da hun snakket med en venn og trodde at Sofie sov. De hadde bodd mange steder, og Sofie visste godt at det ikke fantes et bedre hjem enn det gamle trehuset på Sommerøya.
– Jeg må gå, mumlet hun til Lilly, og fulgte etter Hunniva, som forsvant rundt det nederste hushjørnet ved brygga.
– Best å være på vakt, Sofie, ropte Lilly etter henne. – Man vet aldri hva man kan forvente av fremmedfolk.
Dessuten taler stjernehimmelen sitt klare språk. Når Venus skinner som nå, går Sommerøya utrygge tider i møte.
Akkurat da Sofie rundet det nederste hushjørnet, svingte mammas båt rundt moloen. Den lå lavt i vannet og var fullastet med mennesker i oransje redningsvester. Fra der hun stod, var de om bord så små at det ikke var lett å se ansiktene deres, men hun la merke til at den ene gutten holdt hånden over ripa så den så vidt berørte vannet.
Jeg trenger ikke å like dem, sa hun til seg selv, mens båten nærmet seg brygga. – De får vel komme og bo her,
om de absolutt må, men ingen kan tvinge meg til å bli venner med dem.
Hunniva slikket henne på beinet. Sofie klødde henne bak øret og mumlet:
– Og hvis de ikke liker Hunniva, blir det verst for dem.
Kasper holdt fingrene nedi vannet mens båten kjørte sakte inn mot brygga. Når man satt trygt, var ikke sjøen så verst: Passelig kald, med rent, klart vann. Men han visste hvordan den kunne være. En gang, på ferie i Syden, hadde han holdt på å drukne. Han husket godt hvordan det føles når vannet lukker seg over en. – Der inne er brygga, ropte Helene, pappas lillesøster. – Og Sofie er der allerede. Ser dere? Med hunden der.
Ja, tenkte Kasper, så var det den hunden. Pappa hadde fortalt at denne familien de ikke kjente, hadde hund. Og Kasper likte ikke hunder. Han likte det ikke når de bjeffet eller stakk de våte snutene sine borti ham, og han hatet når de hoppet. Så klart det måtte være en hund her, tenkte han, når han allerede måtte passe seg for sjøen.
Båten duppet ustøtt mot bryggekanten. De andre hoppet i land, og så var det Kaspers tur. Han nølte, så Helene tok hånden hans og ropte oppmuntrende. Idet han satte beinet over på bryggekanten, kikket han ned i vannet under seg. Sjøen var svart og bunnløs. Han ble stå
ende over det sugende mørket, uten å greie å røre seg, til Helene grep ham i armen og halte ham i land. Kasper gikk opp fra bryggekanten og bort til Sofie. Hunden ved siden av henne var stor, så han nå, og da han nærmet seg, bjeffet den to ganger. Men om Kasper måtte velge mellom den og dypet bak seg, valgte han hunden.
– Hei, sa han og stilte seg ved siden av henne.
Sofie skulte på ham under panneluggen. Hun var like høy som ham, solbrun og litt skitten på beina, med et plaster på det ene kneet.
– Hei, sa hun.
Kasper lette etter noe mer å si, men kom ikke på noe.
Han kikket ut over vannet mot øya på den andre siden av sundet. Og langt der ute, helt ut av det blå, begynte verden å glitre.
Først endret lyset seg. Fra et øyeblikk til det neste ble det klarere. Så begynte det å glinse i alt rundt dem. Kasper så utover sjøen, og det var som om strimer av sølv la seg over krusningene på overflaten. Strimene glitret langs vannflaten i sundet og ut mot horisonten, så langt han kunne se, som om milliarder av stjerner fantes i havet. Han kikket ned på sine egne hender. Huden hans så ut som om den var dekket av ørsmå diamanter.
Kasper hadde sett glitteret før, men bare et par ganger, og han hadde aldri helt skjønt hva det var eller hvor
for det kom. En gang hadde han sett det mens han og broren gikk hjem fra skolen, og han hadde spurt Edvard om han også så det. Edvard hadde bare sett rart på ham, og Kasper hadde ikke sagt noe mer. Det var kanskje noe rart med øynene hans, tenkte Kasper. Men det var fint når alt glitret.
Det varte bare et øyeblikk, så var glitteret borte. Sånn hadde det vært de andre gangene også, men det gjorde ham trist likevel. Han blunket flere ganger, i tilfelle det ville komme tilbake. Men verden var som vanlig, og det som glitret i havet, var bare sollys.
Kasper kikket fort bort på Sofie. Hun så på ham, med et blikk som om hun prøvde å forstå noe virkelig merkelig. Øynene under panneluggen var vide. Men hun sa ikke noe, og ikke han heller.
De hadde bare gått i et par minutter opp den lille grusstien mellom kratt og furutrær, da et hvitt trehus kom til syne i løvverket. Huset var stort og snirklete, som et eventyrhus, men det var slitent. Det manglet flere taksteiner, og her og der var plankene i ferd med å løsne.
Å, ropte pappa. – Der er jo Villa Aftensol! Akkurat like vindskeivt som jeg husker det!
Ja, det trengs en del vedlikehold, sa Helene og så vekk. – Men du vet, det er ikke gratis.
Hun åpnet en port i plankegjerdet og slapp dem inn på tunet. Et lite, rødt anneks lå til venstre, og på høyre side stod et digert piletre med en platting under. En svart katt som satt på plattingen, så på dem med smale øyne før den spankulerte av gårde.
Kasper var fremdeles fylt av varmen fra sølvglitteret da et kaldt trekk la seg i sommerluften og fikk ham til å grøsse. Det kjentes som om noen strøk forbi ham. Han snudde hodet. Det var ingen bak ham. Men da han snudde seg tilbake, kjente han kalde fingre gripe ham i nakken. Berøringen var helt tydelig, og likevel uvirkelig, for ingen menneskehånd kunne være så kald. Kasper snudde seg igjen. Plenen bak dem var tom.
Han åpnet munnen for å si noe om det, men stoppet. Ingen andre sa noe. Ingen av dem sperret øynene opp eller kikket bekymret rundt seg.
Faktisk så det ikke ut som om noen av dem hadde lagt merke til noe. Bare den store hunden til Sofie ga fra seg et par bjeff, som om den ville si ifra om noe den selv ikke forstod.
Edvard var den siste som gikk inn i gjestehuset. Han tok seg tid. De andre skulle ikke tro at han var ivrig etter å se seg om. Da han kom inn på soverommet, stod Olivia og Kasper allerede og så på køyesenga de skulle dele, med plass til én i overkøya og to nede.
– Jeg vil sove nede, sa Olivia.
– Whatever, sa Edvard med ettertrykk.
Han mislikte denne køyesenga. Faktisk mislikte han hele gjestehuset, og det hadde han ikke tenkt å skjule.
– Jeg kan godt sove oppe, sa Kasper.
– Jeg gidder i hvert fall ikke dele seng med deg, sa Edvard til Olivia.
– Ja, vil du sove oppe, da? spurte Kasper.
Edvard ga storebroren sitt mest utstuderte sukk: Langt og dypt, som om alle andre enn Edvard selv var idioter.
– Jeg får vel det, sa han.
– Så bare si det, da, sa Kasper surt.
Edvard klatret opp i overkøya. Og her blir jeg, tenkte han.
Han hadde ikke fått dekning på mobilen siden de kom til øya, men på bilturen hadde han kunnet se alle snappene. Hver gang han åpnet Snapchat var det noe nytt: Mattis, Chris og Medhi som satte seg inn i bussen, glisene deres da de kjørte ut av Oslo, herjingen i baksetet og masse snapper fra da de stoppet ved svenskegrensen.
Han så på klokka. Om en time skulle de være fremme på ungdomsherberget i Gøteborg. Så skulle de sikkert bade, og kanskje ta en tur til byen, der man kunne kjøpe store colaflasker og svensk sjokolade. I morgen skulle de til klatrehallen, da begynte selve kurset, og så skulle de klatre hver dag resten av uka. Så gode de kommer til å bli, tenkte Edvard. Når de kom hjem igjen, ville de bare snakke om det de hadde lært. Husker du da vi gjorde detog-det, kom de til å si, det var så sykt kult.
Der nede bablet Olivia i vei. Om den hunden, selvfølgelig, som om det var noe spesielt med den.
– Dere, sa Kasper. – Kjente dere også noe rart da vi stod utenfor i sted?
Hva da? spurte Olivia.
Nei, jeg vet ikke, sa Kasper. – At det ble kaldt, liksom. Eller. Hva skal jeg si? At det var som om det var noen der.
– Det var noen der, sa Edvard grettent. – Oss.
Glem det, sa Kasper.
Var ikke det sykt typisk, tenkte Edvard. Ta en hvilken som helst hverdagslig hendelse, og Kasper er redd for at det er noe som ikke stemmer. Men han så litt flau ut nå. Det kjentes godt: Hvis ikke Edvard var glad, skulle ingen andre være det heller.
Olivia ville ut for å se seg om, og Kasper sa at han ville bli med. Edvard lå stille med mobilen trykket mot brystet og hørte det knirke i treverket i senga da de reiste seg.
– Ed, ropte Kasper. – Blir du med, eller?
Men Edvard svarte ikke. Jo mindre han så av dette stedet, jo bedre var det.
Da han hadde ligget stille i det som kjentes som mange timer, men som i virkeligheten bare var så vidt en halvtime, var Edvard lei. Mamma hadde kommet inn for å se etter ham, men bare én gang. Edvard hadde nektet å snakke med henne, og hun hadde hørtes trist ut. Det likte han, i alle fall akkurat da. Men da hun ble borte, kjente han en klump som presset seg opp gjennom halsen. Edvard presset den ned igjen. Skulle i hvert fall ikke grine.
Siden mamma gikk, hadde det vært stille. Og det var faktisk veldig kjedelig å ligge sånn, særlig når han
ikke hadde dekning på mobilen og tegneseriene hans hadde blitt liggende i bilen. En stund prøvde han å telle sekunder, og da han kom til firehundreogfemtiåtte, tenkte han at han kanskje kunne ta en tur ut likevel.
Det var ingen på tunet. Kanskje de andre hadde gått inn. Edvard smatt inn i skyggen av trærne for sikkerhets skyld, og gikk med raske skritt rundt til baksiden av det falleferdige huset. Hvis de kom ut igjen nå, ville de ikke se ham.
Bak huset lå en bratt steinrøys. Den strakte seg opp bak villaen, og sluttet over taket. Det var med andre ord et stykke å klatre, tenkte Edvard. Da de hadde kranglet om ferien hjemme i leiligheten, hadde pappa sagt at det fantes noen fine klatrevegger på øya. Edvard hadde snøftet surt. Som om røysa bak huset til pappas lillesøster på noen måte kunne sammenlignes med det å klatre hos en profesjonell instruktør, i en av NordEuropas beste klatrehaller! Men nå, når ingen så ham, tenkte han at det kanskje ikke skadet å prøve likevel. Han la hånden på bergveggen. Den var glatt og hard under håndflaten, som om den ba om å bli klatret på. Han la den andre hånden lenger oppe. Det var lett å finne grep.
Idet han skulle til å trekke seg opp, spraket det i den ene hånden. Deretter spraket det i den andre. Edvard
skvatt til. Han slapp taket og trakk hendene til seg. Han så ned på håndflatene. Det var ingen merker eller sår i dem, de så ut som vanlig. Og det gjorde ikke vondt heller. Det var mer som en kribling. Han la hendene tilbake på veggen. Sprakingen var borte, men når han kjente etter, var det som om en slags strømning gikk ut gjennom dem.
Så hørte han stemmer et sted like bak seg. Det var Olivia, i alle fall. Kanskje snakket hun med Kasper. For alt Edvard visste, kunne den sure kusinen deres være med dem også. Han skyndte seg å stikke hendene i lomma.