Stokkes gamle hvalfangsthistorie

Fortell om det: Takket være Anton Gjelstads oppfinnelse av hvalkloa var det fra 1932 slutt på utenbordsflensing. Hvalen kunne løftes opp på dekk og prepareres der. Dugnadsgjengen fra Stokke historielag, Nils Jan Johansen, Per Fimland og Øystein Hov, har alle vært ute på hvalfangst da de var unge. De har mange historier å fortelle.

Pausene er like viktig som selve arbeidet.

Dugnadsleder Hans Gundersen (f. 28.04.1933 d.28.03.2022)

Har satt kloa i Stokkes gamle hvalfangsthistorie

Rust er fjernet, Owartol er strøket på, til slutt er det malt med bengalakk. Endelig har den gamle hvalkloa på Stokke bygdetun kommet til sin rett.

Tekst og foto: Marte Østmoe

Det er en duganes dugnadsgjeng fra Stokke historielag som står bak arbeidet. Kloa, som til nå har ligget gjemt under ugress og løv, har fått en egen sokkel og står nå blank og fin på Stokke bygdetun. Det er Nils Jan Johansen, Per Fimland og Øystein Hov som har pusset kloa opp, ikke desto mindre er de gode på å fortelle om Stokkes hvalfangsthistorie.

I tidlig alder dro de alle tre ut som matroser på hvalfangst. Per Fimland kan huske at han bare 14 dager etter konfirmasjonen tok hyre på en hvalfangstbåt som skulle til Sørishavet. Her kunne sesongene vare både seks og sju måneder. – Det var bare hav å se, flirer han.

Å lengte og syte var det ikke tid til. For som han sier: – Vi hadde nok å gjøre.

ALLE MANN PÅ DEKK

Øystein stiller seg i front av den nyoppussede hvalkloa og kan fortelle at det var Anton Gjelstad fra Sandefjord som fant opp denne konstruksjonen. I 1931 tok han patent på oppfinnelsen, og det skulle ikke ta lang tid før alle hvalkokeri i hele verden ville ha en slik klo.

Der man tidligere hadde firt to representanter fra mannskapet ned i brekken for å feste en polstret wire til hvalens hale slik at de kunne trekkes opp, kunne man nå foreta operasjonen på et tryggere vis. Kloa var festet til en vinsj bak på skipet. Når vinsjen startet å trekke, klemte kloa seg som en saks rundt hvalens hale, og hvalen kunne trekkes opp på dekk.

VERDENS STØRSTE DYR

Synet av et slikt beist, for ikke å snakke om lukta, gjorde et strekt inntrykk på de tre førstereisguttene på 14–15 år. I dag er Nils Jan, Per og Øystein nærmere 80 alle mann, og etter at blåhvalen ble totalfredet i 1966, har de bare de viktige, store og tunge minnene tilbake.

Hvalkloa som nå er restaurert og som i dag til forveksling kan ligne en skulptur, veier alene om lag ett tonn. Med tanke på de løfta den skulle gjøre, var kloa likevel ganske lett. – En blåhval kunne være like tung som en buss, men godt over 100 fot lang, tilsvarende 30 meter, forteller Øystein, og legger til at hjertet til blåhvalens var like stort som ei boble (en Volkswagenmodell, journ. anm.). Kanskje er det for mange underlig at noen ønsker å legge ned flere dagsverk i ei klo som dette. I dag skinner den som et sykkelstyre, men den blanke overflaten gjemmer også en god del slit, svette og dessuten viktig Stokkehistorie.