Nå vurderer restaurantgründeren å flytte fra Oslo til Bodø

Etter braksuksess med åpningen av Delicatessen Tapasbar i Ramsalt – vurderer nå restaurantgründer Rodrigo Belda (43) og familien på fire å flytte til Bodø.

Rodrigo Belda (43) startet karrieren som kjøkkensjef på Delicatessen Grünerløkka allerede som 22-åring. Siden den gang har det gått slag i slag. – Å komme til Bodø og åpne Delicatessen her har vært fantastisk reise, sier han.

– Jeg kom til Bodø første gang for halvannet år siden, og har aldri vært lengre nord enn Trondhjem. Jeg var veldig spent, og med en gang jeg så naturen her så var jeg solgt. Helt fantastisk, det var midnattssol og vindstille, forteller Belda. Han mener den nye bydelen Ramsalt med flere restauranter er så spennende at det er mulig han tar med seg enda et restaurantkonsept til Bodø, dersom flyttedrømmen går i boks.

– Mulig vi tar med oss enda et matkonsept på flyttelasset. Kan ikke røpe helt hva det er enda, men av erfaringen jeg har fått med Delicatessen, så vil det garantert passe godt i Bodø, sier restaurantgründeren, som bare har vært hjemme i Oslo et par turer siden 13 november.

Sett og følt hva Bodø er

For Belda og familien krever det endel planlegging som skal til før en eventuell flytting til Bodø. – Jeg har fått kjent på hva Bodø

“Det kan være godt å være borte fra Oslo for en stund. Bra for ungene å oppleve Bodø, se noe annet enn storbyen. Kanskje får vi mer tid til hverandre”

virkelig er denne tiden, men det har vært tøft å være så mye borte fra familien min. Og jeg har luftet det å flytte til ungene, vist eldstejenta bilder. Går flyttingen i boks, så blir det etter sommeren. Kona mi er operasjonssykepleier, så hun får seg nok jobb. Det står ikke på lysta, sier Belda. Han tror det å dra nordover vil gi familien mer tid til hverandre.

– Vi har snakket sammen hjemme, og det står ikke på lysten om å flytte. Det kan være godt å være borte fra Oslo for en stund. Bra for ungene å oppleve Bodø, se noe annet enn storbyen. Kanskje får vi mer tid til hverandre. Hele familien er veldig glad i å gå turer i fjellet. I sommer var vi i Jotunheimen med minstemann i bæremeis, forteller Belda. Likevel, å forlate Oslo er også en bøyg. Det å reise fra et helt liv krever planlegging og innsats. – Det er der de fleste restaurantene våre er, så det må nok bli en del pendling på meg. Men alt er mulig, sier Belda.

Helt absurd situasjon

Belda forteller at kontrasten mellom hovedstaden og Bodø er enorm akkurat nå.

– Å komme tilbake til Bodø etter å ha vært i Oslo blir som å reise halvannet år tilbake i tid. Det er noe helt annet. I Oslo er det helt tragisk. Alle går rundt med munnbind og folk ser nesten rart på deg hvis du ikke flytter deg. Det er ikke mye gøy å være i Oslo nå, sier Belda, som føler han har vært heldig som har vært i Bodø gjennom høsten.

– Her i Bodø har det vært så godt som normalt. Og siden jeg liker å trene og elsker å jobbe, så har jeg fått utnyttet tiden her maksimalt. Jeg har vært på fisketurer, flere fjelltopper – har løpt innover Børvasstindene. Fjellheimen her er rå. Jeg er ofte i Hemsedal i helgene når jeg er hjemme, men det er noe annet å bestige en fjelltopp for så å få utsikt helt mot Lofoten, sier Belda, som også har tatt med seg Delicatessen-kokkene ut på fjellturer.

– Han ene er fra Spania, og jeg har så lyst til å få han til å bli her i Bodø og fortsette i jobben sin på Delicatessen. Råflink kokk. Derfor har jeg vist fram naturen, forsøkt å inspirere han til å bruke den, smiler Belda, som mener det er kontrasten mellom byen Bodø og naturen rundt som er det helt unike.

“Å komme tilbake til Bodø etter å ha vært i Oslo blir som å reise halvannet år tilbake i tid”

Da Kine (43) fikk joggeskoene på, falt direktørrollen på plass

Selv om Kine Willumsen (43) føler seg husløs og smådeppa etter å ha pakket ned kontoret hos Thon Hotel Nordlys, bobler det i magen når hun tenker på direktørjobben for det nye Qualityhotellet i Ramsalt.

Kine Willumsen (43) blir direktør for Quality Hotel i Ramsalt. For henne var det ingen tvil da stillingen ble utlyst. – Det var bare å hoppe i det, sier hun. (Foto: Brynjar Erdahl)

– Jeg føler jeg sitter litt på sidelinja nå. Det går liksom i sirup. Det var som om identiteten min ble litt borte når jeg sa opp jobben min og dro. Jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig. Jeg er lojal bygd, og uansett hvor mye jeg har lyst til å jobbe nå – så kan jeg ikke gjøre noe. Jeg føler meg husløs – men er trygg på at den fine gjengen jeg forlot klarer seg selv. Du aner ikke for en kultur vi hadde på jobb, helt rått.

Kine sitter i en svart skinnstol inne på en av byens cafeer. I kaffeglasset har hun en latte. Energien hun utstråler må kjennes i hele lokalet, som da sola står høyt de varmeste sommerdagene i nord. Hun spoler tilbake, da hun for elleve år siden ble direktør for første gang.

“da jeg begynte i hotellbransjen ble jeg helt fascinert. Jeg hadde aldri tenkt hotell før, kom inn, og for en verden altså”

det var den største utfordringa. Den delen hvor jeg skal promotere hotellet, fysisk være den som står der i helene og i skjørtet. Så fant jeg løsningen på det som hemmet meg. Og det var nettopp helene og skjørtet. Fasaden.

Hun husker dagen det skjedde. Da hun sto på kontoret før et motivasjonsforedrag og hørte på Gro Hammerseng.

– Jeg sa til meg selv «du skal bli direktør for det største hotellet i byen», tok på meg Converse-skoene mine som jeg elsker, gikk ned til Stormen og satt meg på scenekanten. Der fikk jeg sitte i joggesko, prate om reiselivsbransjen som jeg digger av hele mitt hjerte – og jeg kjente jeg var meg selv.

– Og da jeg var på intervju med Nordic Choice, så hadde jeg ikke noe å tape. Jeg hadde en god jobb jeg trivdes godt i – og jeg klarte å være meg selv. Med riktige sko. Og det tror jeg ble lagt merke til.

Kine smiler, løfter kaffeglasset og lener seg så vidt framover.

bransjen ble jeg helt fascinert. Jeg hadde aldri tenkt hotell før, kom inn, og for en verden altså. Den der gammeldagse servicen. Holde opp døren, slippe gjestene inn. Jeg elsket det, ble så betatt.

Kine spoler tilbake til den spede direktørbegynnelsen. Den gangen hun ble sendt til Oslo for å treffe en coach.

– I utgangspunktet var det veldig bra. Jeg fikk utdelt en egen coach, satt der og pratet med henne, mens det eneste jeg tenkte på var «hva er det hun forventer at jeg skal si nå». Hva skal jeg si nå som er rett, hva skal jeg si som passer inn her nå? Jeg var så selvopptatt, eller vendt inn mot meg selv og hva hun måtte mene var en bra leder, at det ga meg ingen ting. Jeg var ti ganger nede i Oslo, det kostet sikkert masse penger – men jeg fikk ikke en skit med meg. Ingen ting. Husker det var oppsummering og jeg skulle si hva jeg hadde lært. Jeg svarte at jeg hadde utviklet meg – men bull shitt, jeg fikk ingen ting ut av det. Men hadde det vært nå der imot, hadde jeg nå fått en coach, herregud jeg skulle spurt om alt. Jeg skulle tatt til meg alt jeg kunne. Men der og da – jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg var ikke trygg nok til å si «dette kan jeg ikke», eller spørre om «hvordan skal jeg gjøre dette for å komme meg fram», eller «hvordan skal jeg bevege meg i dette landskapet». Jeg var nok en flink pike.

Kine tenker seg om. Men ikke mer enn i et par sekunder.

– Veien videre var tøff. Jeg fikk bryne meg noe sinnsykt i et miljø med mye uro. Dette gjorde at en del av nøkkelpersonene som var der når jeg kom, sluttet. Da ble jeg sittende med veldig mange andre poster enn selve direktørposten. Jeg fikk regnskap, resepsjon – alt dette. Og jeg har jo et ekstra gir. Sånn sett var det ikke noe problem. Mitt fokus ble da at de som var igjen måtte funke. Jeg måtte få folkene rundt meg til å funke best mulig slik at vi skulle klare å løfte hotellet opp og fram igjen. Og det klarte vi.

På hjemmebane hadde hun datteren Embla som da var to år. Samboeren Brynjar som er lydtekniker, var ute og reiste – hele tiden.

“Så lenge jeg får litt energi tilbake, så lenge jeg gjør noe jeg føler er artig, så føler jeg at jeg nærmest leker”

– Hadde det ikke vært for mamma og pappa, så hadde det aldri gått.

– Men hva gjorde du på jobb – hvordan fikk du det til?

Nei vet du, jeg var til stede. På telefonen any time. Og det er jeg ikke lenger. For det er ikke sunt å være en leder som stiller seg tilgjengelig 24 timer i døgnet, men akkurat der og da så var dette den eneste måten jeg kunne gjøre det på. Eneste måten for å få alt til å fungere fra skrætsj igjen. Det var å være tilgjengelig for egentlig alle avdelingene på hotellet. For dumme spørsmål, for bra spørsmål – for alt hele tiden. Så følte alle at «okei, nå går vi sammen». Jeg var faktisk supertilgjengelig i ganske mange år – før det var grei at jeg skrudde ned et «knepp». Så kunne jeg heller boble over inni meg. For det kan bli ganske mye av meg, det kan jeg med hånda på hjertet si. For jeg blir så engasjert. Jeg blir jo engasjert i ventilasjon for svarten. Jeg går all in altså.

Kine forteller om den gangen vaktmesteren på hotellet gikk bort. En trist og tøff periode for hele hotellet. Midt i renoveringen av Thon Hotell Nordlys. Med håndverkere over alt.

– Vaktmesteren var en fantastisk «Mr. Fix it», som hjalp til med alt på alle avdelinger – stort og smått, og ikke minst svært delaktig i renoveringen, full av kunnskap. Da måtte jeg tilegne meg ny kunnskap som kanskje høres helt unødvendig ut for en hotelldirektør, men den dagen jeg får EL-tilsynet på besøk, så kan jeg ta det. Ikke i detalj, men spør noen – så kan jeg svare. Det gir meg en trygghet i at jeg kan hotellet, ikke bare fargene på veggene – men også det som er bak.

Du Kine, det engasjementet ditt og den energien du har – hvor kommer det fra?

– Jeg vetta søren hva jeg skal si om det. Men jeg har alltid vært veldig positivt anlagt, og får jeg lov – så kan jeg klare å mestre det meste egentlig.

Kine beskriver livssituasjonen hjemme de siste årene. Om det å være småbarnsmor med en reisende mann som er mer borte enn hjemme.

– Min filosofi, eller min tanke, er at så lenge jeg gjør noe som er lystbetont for meg, som gir meg noe, så har jeg så sinnsykt mye å gi tilbake. Så lenge jeg får litt energi tilbake, så lenge jeg gjør noe jeg føler er artig, så føler jeg at jeg nærmest leker. Da blir hotell så artig. Helt fantastisk. Min jobb, til syvende og sist, når jeg har et produkt som Nordlys, som