Til vĂĽr elskede datter, Lily
KANINENES RIKE Hannkanin Gårdskanin Kaninunge Hunnkanin Hopsterkanin – stor, sterk og smart Amerikansk kjempekanin Kommandokanin – kanin innenfor spesialstyrken
KAPITTEL EN
D
et var seks uker siden Shylo Pjuskehale hadde forlatt den lille bondegården han regnet som hjemme, og
la ut på oppdraget med å finne de kongelige kaninene i London – seks veldig lange uker. To kaniner der ute på landet savnet ham fryktelig. Men skjebnen ville det slik at de snart skulle finne hverandre … Den gamle, kloke hannkaninen Herbert satt i den slitte lenestolen sin og leste en avis han hadde «lånt» fra søppeldunken utenfor huset til bonden Plogerud. Det var sommer og varmt i hulen hans, og vinden førte dufter av friskt gress og barnåler fra skogen ovenfor inn i tunnelen. Men Herbert følte seg ensom. I slike stunder tenkte han på Shylo. Den vesle kaninungen pleide å besøke Herbert for å få høre fortellinger 1
om kaninene i gamle dager. Her i Herberts hule hadde Shylo fått gleden av å lære om fortidens store kaninrike og det hemmelige lauget av kaniner som fortsatt bodde under Buckingham Palace og beskyttet kongefamilien, og Herbert hadde elsket å fortelle. Så oppdaget Shylo tilfeldigvis at en gjeng superrotter, de såkalte rotziene, hadde planer om å skade dronningen, og Herbert hadde sendt ham til London. I hvilket ærend? Jo, for å advare de kongelige kaninene og hjelpe dem med å sette en stopper for sammensvergelsen. Herbert hadde lenge ant at Shylo hadde mot i brystet, selv om han var en svak, puslete og skjeløyd kaninunge å se til. Og den vesle kaninungen var blitt en helt, nettopp slik Herbert hadde trodd. Den gamle hannkaninen sukket og prøvde å konsentrere seg om avisen, men uten et besøk fra Shylo å se fram til følte han seg tung til sinns og underlig rastløs. Akkurat da hørte Herbert lyden av usikre, nølende poter som var på vei nedover tunnelen som førte inn til hulen hans. Han senket avisen og myste for å se bedre. «Hvilken snute værer der?» brummet Herbert idet han reiste seg fra stolen, la poten på spaserstokken og 2
dro ut det hemmelige sverdet som var skjult inni den. Herbert hadde en gang vært en av de kongelige kaninene og hadde med nød og neppe unnsluppet flokken av snerrende corgihunder. Han hadde mistet et halvt øre og fått en mengde arr i kampens hete. Nå, på denne rolige bondegården langt borte fra London, var han alltid årvåken og klar til å forsvare seg. Han snuste i luften. Den luktet ikke hund, men kanin. Lyden av de lette potene ble sterkere og stoppet ved inngangen til Herberts hule. Så hørtes en lav stampelyd, for kaniner stamper høflig med bakfoten når de ankommer et sted der de skal besøke noen. «Unnskyld meg», murret den milde stemmen til en hunnkanin. «Jeg ser etter Herbert.» Så hoppet en liten, engstelig, brun hunn inn i lyset. Herbert skjøv sverdet inn i spaserstokken igjen og så nysgjerrig på henne. Hun hadde store, gyllenbrune øyne, en lang, elegant snute og store ører. De ørene hadde Herbert sett før. «Du må være moren til Shylo», sa han. Da hunnkaninen betraktet Herbert, ble de store, gyllenbrune øynene enda større. Han var en diger hann, ganske annerledes enn de landsens kaninene hun var vant med. Det ene øret hans så ut som om noen hadde bitt 3
4
det nesten helt av, han manglet den ene bakfoten, og den venstre forpoten var inntullet i en bandasje. Lederne i Kaninkvea hadde sagt at Herbert var utilregnelig og kunne være farlig, og fru Pjuskehale forsto hvorfor de var redd ham. Men hun var ikke redd. Han var en venn av Shylo, og da visste hun at hun ikke hadde noe å engste seg for. «Vær så god og sett deg», sa han og vendte tilbake til stolen sin; stemmen var ikke lenger en brumming, men en lav murring. «Nå vet jeg hvem Shylo har arvet motet sitt fra. Ingen andre enn en veldig modig kanin ville ha våget seg over til min side av skogen.» Han gliste, og øynene glitret bak brilleglassene. Fru Pjuskehale følte seg litt mindre engstelig. Hun luntet over gulvet og satte seg i lenestolen rett overfor Herberts. «Shylo er ikke spesielt modig», sa hun og smilte ømt ved tanken på den klossete, sjenerte kaningutten sin. «Jeg trodde han var blitt spist av rotter, men så sendte han meg et kort brev og denne.» Hun stakk poten i lommen på strikkejakken og tok opp en medalje. Gullskiven skinte klart i lyset fra lampen, og Herbert kunne tydelig se de kongelige kaninenes spesielle merke – en krone med et 5
par kaninører som stakk opp fra midten. «Og så fant jeg Shylos dagbok under madrassen hans. Det var slik jeg fant fram til deg.» Hun kastet et blygt blikk på den gamle hannen. «Sønnen min er visst veldig glad i deg.» Herbert rakte fram poten og tok imot medaljen. Han gransket den inngående. «Jeg håpet du kunne fortelle meg hva den betyr», la hun til. Herbert tok av seg brillene. Han så på fru Pjuskehale og merket seg glimtet av håp i de store, sørgmodige øynene. «Min kjære fru Pjuskehale», murret han vennlig, «dette er Londons kongelige kaniners orden.» Fru Pjuskehale gispet. Hun hadde hørt om de sagnomsuste kongelige kaninene, men hadde ikke trodd at de fremdeles fantes. «Men hvordan kan det ha seg?» «Det er fordi Shylo er en smart og modig kaningutt», murret Herbert. «Jeg sendte ham til London for å varsle de kongelige kaninene om en ondskapsfull plan om å skade dronningen, og han lyktes der mange andre ville ha kommet til kort. Ikke bare hjalp han til med å sette en stopper for sammensvergelsen, men han ble også invitert til å bli 6
med i de kongelige kaninenes hemmelige laug. Du har all grunn til å være veldig stolt av gutten din», sa han. «Min Shylo? En av de kongelige kaninene?» gjentok hun forbløffet. «Ja visst.» Herbert ga henne medaljen tilbake. Ansiktet ble alvorlig. «Men du må la det forbli en hemmelighet», advarte han. Fru Pjuskehale nikket. «Jeg skal ikke si det til noen.» Hun kikket på medaljen, og Herbert så stoltheten lyse ut av øynene hennes. «Shylo var så glad i å komme hit og få høre fortellinger om Det store kaninriket», murret hun mykt. «Han har bestandig vært nysgjerrig på hva som finnes i verden rundt ham. De andre ungene mine liker å leke og herje, men Shylo ville bare lese og lære.» Blikket hennes vandret til bokhyllene. «Ikke rart han likte seg her.» «Shylo har vært en flink elev», sa Herbert halvt til seg selv. «Jeg lurer på, kunne du være så snill å fortelle meg litt om Det store kaninriket og de kongelige kaninene? Det ville hjelpe meg å forstå hva Shylo driver med i London.» Og så føyde hun forlegent til: «Det ville hjelpe meg å føle at han ikke var så langt borte.» 7
«Med den største fornøyelse», sa Herbert og skjøv seg opp fra stolen med en kraft han ikke hadde kjent siden den siste gangen Shylo var på besøk. Han humpet bort til bokhyllen og tok ut en stor bok. «Det står her, alt sammen», sa han, og snuten vibrerte av tilfredshet da han kjente lukten av gammelt papir og skinn. «Jeg vil dele det med deg, slik jeg delte det med Shylo.» Han satte seg og åpnet boken i fanget, og så smilte han til fru Pjuskehale – et smil som røpet at han elsket å lese, elsket historie og frydet seg over omsider å ha noen å dele det med. «Livet er et eventyr», sa han og åpnet boken på første side. «Alt i verden er mulig – med vilje og hell, med en frisk gulrot, en fuktig snute og en liten porsjon med dumdristighet! La oss begynne.»
8
KAPITTEL TO
R
otziene hadde samlet seg på toppen av Londons berømte skyskraper, den såkalte Splinten. Det var
hundrevis av rotzier, et glinsende mylder av runde, blanke rygger, lyserøde haler, svarte klør og gule gnagertenner. Lukten var skrekkelig: mugne hamburgere, sur melk, råtne egg og stinkende promp. Du synes kanskje at toppen av Splinten høres ut som et flott sted for rotter å ha hovedkvarteret sitt. Skyskraperen rager tross alt høyere enn alle de andre bygningene, som en glitrende dolk av glass mot himmelen over London. Den er faktisk så spiss og så høy at den burde ha vært kalt en skyspidder og ikke en skyskraper. Og du har helt rett. Den
ville ha vært altfor flott for alminnelige rotter. Men rotziene er ikke alminnelige. De er smartere og sleipere, og i stedet 9
for å farte rundt på søppeldynger og nede i kloakken som normale rotter, surfer de rundt på internett for å veve et nett av løgner og hat. Du kan godt kalle dem digitale gnagere. Kontoret der de nå hadde samlet seg, var hvitt og av glass og marmor, og det hadde en praktfull utsikt over London. De kunne se kuppelen på St. Pauls katedral, urskiven på Big Ben, den perfekte sirkelen som var London Eye, og tribunene på Wembley stadion. Og jo, gjennom disen kunne de skimte Buckingham Palace. I etasjene under rottereiret lå luksuskontorene til det mektige medieselskapet BobleNett, som også var eid av internettkjempen Pappa Rotzi. Folk som drev på med sitt der nede i storbyen, hadde ingen anelse om at en livsfarlig koloni av superrotter holdt til høyt der oppe og la planer om å skape totalt kaos i den verdenen de levde i. Nå satt rotziene og så på kjempeskjermer med tilgang til alle kanalene Pappa Rotzi eide. De ventet. Kameraer med lange teleobjektiver hang over skuldrene deres, de hadde øretelefoner, og hver og en av dem hadde en smarttelefon eller et nettbrett av nyeste modell. Det var rotzienes jobb å mate internetts umettelige hunger etter folks hjerter og sjeler. Noen berømtheter, noen som ikke var berømte, og noen som var de mest berømte av alle: kongefamilien. Hver 10
gang rotziene lyktes med å stjele noe privat, stjal de en liten bit av et menneskes sjel og styrket samtidig sin egen stilling. For rotziene higet etter lykke – på bekostning av alle andre. Jo mer ulykke de stelte i stand i verden, desto mektigere følte de seg, og desto lykkeligere ble Pappa Rotzi (som var den eneste i hele verden rotziene unte å være lykkelig). Rotziene prøvde å se noenlunde anstendige ut mens de ventet nervøst på ordrer fra den mektige og skrekkinngytende sjefen sin, men å se anstendig ut var plent umulig for en rotzi. De klødde seg og prompet og skar tenner (som var kraftige nok til å pulverisere de hardeste bein). Ingen av dem hadde noensinne sett Pappa Rotzi. Han var et mysterium, og de var livredde for ham. Noen trodde han var en grånet gammel rotte med stri pels, andre at han var en hensynsløs ung oppkomling. Uansett styrte han et rike som hadde kontrollen over smarttelefoner og søkemotorer, satellitter og skjermer verden over. Én ting de i hvert fall visste helt sikkert, var at han var brutal. Og hadde du kunnet se nærmere på forsamlingen av rotter, ville du ha skjønt hvorfor. Hver eneste rotte manglet et eller annet. Noen hadde mistet et øye, eller haletippen, eller en og annen klo. Andre hadde bare et 11
halvt øre. De aller dårligst stilte hadde bare tre bein. Ikke én av dem var hel. Den minste, magreste og tilsynelatende svakeste rotta av dem alle var kledd i en plettfri hvit frakk. Han hadde ansvaret for å dele ut Pappa Rotzis fryktinngytende «medisin». Ingen visste hva han het; de kalte ham bare «doktoren». Hvis Pappa Rotzi var misfornøyd, kuttet doktoren av et øre eller en fot … I dag var rottene ekstra bekymret, for en liten landsens kanin ved navn Shylo hadde gjort dem til latter, alle sammen. I flere hundre år hadde de kongelige kaninene i London bekjempet fiender og trusler mot kongefamilien og beskyttet kongefamilien mot fare. Men så oppsto det tjueførste århundres mektige rike med internett, bærbare datamaskiner og smarttelefoner, og Pappa Rotzi og hans hær av superdigitale megarotter hadde bestemt seg for å ta i bruk den nye teknologien til å ta rotta på de kongelige kaninene en gang for alle. Men i samme øyeblikk som de skulle gjennomføre det første store angrepet på kongefamilien, kom Shylo til Den store kaninhulen og knuste planen om å sette dronningen i forlegenhet. I tillegg var tre av Pappa Rotzis beste rotzier blitt spist av corgier! 12
De kongelige kaninenes suksess hadde gjort Pappa Rotzi rasende. Kall det tilfeldigheter eller skjebnens lune eller ren og skjær flaks, men utrolig nok hadde den usannsynlige helten vår, den skjeløyde, pinglete vesle kaninen med myke ører, som aldri hadde sett en smarttelefon og trodde 4G hadde noe med hester å gjøre, på en eller annen måte reddet situasjonen. Med ett ble stillheten brutt av en søtladen melodi. Det var vuggesangen «Lykkeliten». Kløingen og prompingen stoppet. Rotziene grøsset og så seg omkring. Var Pappa Rotzi her? Eller var han i Mumbai eller Los Angeles? Hvordan ville han vise seg for dem? Da kom noen digre ord til syne på veggen, en rulletekst som ble til etter hvert som Pappa Rotzi skrev. Det var helt stille, bortsett fra lyden av Pappas fingre på et usynlig tastatur langt borte, og en hvisking da rotziene leste teksten høyt: Skal dere forestille rotzier, liksom? Rotzier lar ikke en liten kaninunge fra landet ta rotta på seg. Rotzier lar ikke en svak og puslete kaninunge mose hele planen og sende 13
dem i døden i hundegården. Jeg bryr meg om rotziene mine og vil nødig se at noen av dere må bestille time hos doktoren …
Et gisp lød gjennom rommet da rotziene tittet bort på rotta i den hvite frakken og den blanke avbitertangen som stakk opp av brystlommen hans. Nå må dere vise meg at dere fortjener å kalles rotzier. Dette er hva jeg vil at dere skal gjøre:
En av de feteste og sleipeste rotziene slapp en brakfis. De andre rotziene stirret forferdet på ham. «Å, jeg kunne ikke noe for det! Nåde, Pappa!» skrek Toskeby og la en skjelvende pote mot stedet der det ene øret hans hadde vært. Doktoren gikk mot Toskeby og snurret avbitertangen mellom klørne, og Toskeby begynte å rygge unna. Men så skrev Pappa Rotzi videre. Det holder. Ingen flere avbrytelser. Jeg har en nyhet til dere. Den amerikanske presidenten 14
skal komme på statsbesøk om et par dager. Han tror han er den viktigste i hele verden. Men hvem er i virkeligheten den aller viktigste?
«Du, Pappa!» pep alle rottene i kor. Jeg har planer for presidenten, og ingen, aller minst Shylo, skal få komme i veien for dem. Jeg vil at dere skal fange denne Shylo og spørre ham ut. Jeg vil vite alle hemmelighetene til de kongelige kaninene, og jeg vil ha ham av veien slik at han ikke torpederer planen min.
Rotziene sitret av opphisselse ved tanken på å få hevne seg på kaninen som hadde ydmyket dem. Marry!
Sleipe Marry kom luskende fram. Av alle rotziene var hun muligens den styggeste, noe som er litt av en prestasjon siden rotzier er ekstremt stygge fra naturens 15
hånd. Pelsen hennes var matt og grå med bare flekker der hun hadde klødd seg for mye, og magen var oppblåst fordi hun hadde pimpet i seg altfor mye brus. Hun hadde så dårlig ånde at de andre kalte henne «fluedreperen», ettersom fluer som summet forbi henne, ofte falt døde til bakken hvis de ble truffet av utpusten hennes. Når Marry smilte, var det bare med den ene siden av munnen, mens den andre hang slapt over den framskutte kjeven etter en slåsskamp med en grevling. (Det var grevlingen som tapte.) «Jeg skal ta denne Shylo-kaninen, om det så blir det siste jeg gjør», sa hun. Hun plukket en loppe som hadde ligget og slumret i pelsen hennes, og puttet den i munnen. Du skal ikke gjøre det alene. Grådiggutt.
Nå kom Grådiggutt fram. Pelsen hans var svart og glinsende, og snuten og ørene var klamme og lyserøde, men det var de to fortennene som skilte ham ut fra de andre rotziene. De var altfor store for munnen og stakk ut som støttenner. De kunne flå skinnet av den seigeste slange. 16
«Jeg skal ikke svikte deg, Pappa Rotzi», sa Grådiggutt, og øynene hans lyste. Så klart du ikke skal svikte meg. For gjør du det, sender jeg deg til doktoren. Fase to av planen er som følger: Rotzihæren min skal skjemme ut kongen og dronningen og ydmyke presidenten. Jeg trenger vel ikke minne dere på at vennskapet mellom Amerika og England har blomstret de siste hundre årene; menneskene der snakker tross alt samme språk. Dette spesielle forholdet er en mektig allianse som bidrar til å opprettholde freden i verden. Men fred er vår fiende. Dårlige nyheter selger! Så jo flere dårlige nyheter, desto rikere og mektigere blir vi. Dere må først finne en måte å ødelegge dette spesielle forholdet på. Jeg stoler på dere.
Så forsvant skriften på veggen. Rotziene fortsatte å stirre på stedet der den hadde vært, torde ikke si noe i tilfelle Pappa Rotzi fremdeles kunne høre dem. Da vuggesangen ikke ble spilt flere ganger, begynte de å mumle seg imellom. 17
Marry stakk ut den lyserøde tungen og slikket seg om munnen, drømte om berømmelse. Rotzier er grådige og ondskapsfulle, men de har også et svakt punkt: De vil bli BERØMTE! De ønsker seg et program på en av Pappas mange TV-kanaler og en million følgere på Rottagram. Hvis rotziene greide å ødelegge det spesielle forholdet mellom England og USA, ville de bli superkjendiser. «Vi setter Shylo i treningsstudioet!» hvinte Marry. Alle rottene i Splinten visste hva «treningsstudioet» betydde, og det fikk dem til å grøsse. For mennesker står et treningsstudio for helse og sunnhet, men for late, fete rotter er det et redselskabinett. Rekkene av blanke apparater og vekter i rotzienes treningsstudio ble ansett som torturinstrumenter. «Vi setter ham på tredemøllen!» Hun gned seg frydefullt i de klissete potene. «Eller i benkpressen», sa Grådiggutt. «Han overlever aldri benkpressen. Den lille kaninungen kommer til å angre på at han noensinne forlot hulen sin.» Marry lo. «Kan nesten ikke vente til jeg får se ham i romaskinen. Den har tatt knekken på selv våre argeste fiender. Dette blir kjempeenkelt. Kaninungen har ingenting å stille opp mot oss.» Hun løftet klørne og beveget dem 18
19
i lyset så de glitret som knivstål. «Og ettersom Pappa utpekte meg først, er det jeg som skal få ete Shylo så snart han har røpet alle hemmelighetene.» De andre rottene vrikket rumpene mot hverandre i den fryktinngytende «vrikkedansen»; de viftet med klørne, roterte rumpa og snurret den lyserøde halen over hodet som en lasso. LØP hvis du noensinne blir vitne til vrikkedansen! Den er rotzienes krigsdans.
20