Erica James: Lyden av en lerke

Erica James

Lyden av en lerke Oversatt av Kjersti Velsand, MNO

Bastion

Originaltittel: Songs of the Skylark Av Erica James Copyright © 2016 by Erica James Norsk utgave © Bastion forlag, 2017 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stilles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN: 978-82-8313-118-5 1.utgave, 1.opplag 2017 Oversatt av Kjersti Velsand Omslag: Trygve Skogrand Sats: Type-It Trykk: Scandbook

Til Edward og Samuel, Rebecca og Ally, og en viss liten gutt som er så uendelig søt.

Jeg vil også gjerne dedisere denne boken til Susan Lamb, forleggeriets tour de force.

Våre døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem. george eliot

Noen må dø for at vi andre skal sette større pris på livet. virginia woolf

1 Radio Central Til: Lizzie_@gmail.com Svar til: Tamsin_Hyde@RadioCentral.com Re: Stilling som researchassistent Hei, Lizzie Moran, tusen takk for søknaden din på stillingen som researchassistent i Radio Central. Søknadene har strømmet inn, og jeg beklager å måtte fortelle deg at du ikke er plukket ut til intervju.

Bedre lykke neste gang!

Tamsin Hyde

Lizzie visste det ville være nok av dem som mente at hun selv skapte sin egen motgang. Men skylden var ikke hennes alene. Slik hun så det, var hun blitt gjort til syndebukk uten grunn.

Hun kunne fremdeles ikke tro det som var skjedd: Det ene minuttet red hun på en bølge av ekstatisk lykke; det neste ble hun usaklig sparket fra en jobb hun elsket, og der7

med også adskilt fra mannen hun elsket. Og ulykken var ikke kommet alene: Da hun ikke lenger hadde noen inntekt, klarte hun ikke å betale leien for leiligheten sin. I mangel av venner som kom styrtende til for å tilby henne et ledig rom til midlertidig disposisjon, hadde hun ikke annet valg enn å forlate London og reise hjem til foreldrene i Suffolk med halen mellom bena til hun kom seg på fote igjen.

Ikke at hun kunne fortelle foreldrene den egentlige årsaken til at hun hadde fått fyken fra Starlight Radio. Selv nå grøsset hun ved tanken på det fryktelige øyeblikket da forholdet hennes til Curt var blitt så ettertrykkelig avslørt. For å spare mor og far for de tarvelige detaljene hadde hun diktet opp en historie om at radiokanalens eiere hadde en uforsonlig holdning til amorøse forbindelser på arbeidsplassen, og siden de sto overfor omfattende nedskjæringer, hadde de benyttet anledningen til å kvitte seg med henne. Det eneste elementet av sannhet i det hun hadde fortalt dem, var det om uforsonlige holdninger.

Og her satt hun – i en alder av trettito, på det gamle rommet sitt omgitt av haugevis av sprekkfulle søppelsekker og esker – og prøvde å klemme tannkremen inn i en flatklemt tube. Samme hvor hardt hun forsøkte, var det ganske enkelt ikke plass nok i skap, skuffer og hyller til alt hun hadde samlet i de ti årene hun hadde bodd hjemmefra.

Det var ikke annet enn rett og rimelig at rommet nå minnet fint lite om det hun hadde flyttet fra. Så snart moren syntes hun kunne tillate seg det, hadde hun ominnredet det til husets fineste gjesteværelse. Det var pyntet med blomstrete gardiner og matchende sengetøy, og provençalske såpestykker lå strategisk plassert sammen med pent brettede 8

håndklær ingen av familiemedlemmene noensinne ville få lov å bruke.

Hun hadde vært hjemme i en uke nå og burde virkelig fått orden på rotet, men hadde stort sett brukt dagene til å synes manisk synd på seg selv og å sende ut stadig nye jobbsøknader. De resulterte alle i avvisende e-poster som var irriterende like, hvor hun med kompisaktig nonchalanse ble ønsket lykke til videre. Jo takk, hun skulle gjerne hatt lykken med seg videre!

Stakkars mamma og pappa, det kunne ikke være så enkelt å ha henne her igjen. Dessuten var de fortsatt langt fra å forstå hvorfor hun hadde satt strek for det fire år lange forholdet til Simon til fordel for mannen de hadde til gode å møte – som til overmål var gift. De hadde behandlet Simon som en lovende svigersønn i ett og alt, og Lizzie visste det var vanskelig for dem å venne seg til at de ikke skulle treffe ham mer.

Enda så bra Simon og hun hadde hatt det sammen, hadde det aldri vært snakk om ekteskap – det nærmeste de kom, var da Simon begynte å fortelle om femårsplanen sin og hvordan han så for seg at tilværelsen deres ville utspille seg i fremtiden. Mens Lizzie kjente på forbauselsen over sin mildt sagt lite entusiastiske reaksjon over disse prosjekterte håpene og drømmene, fikk Curt Flynn stillingen som Starlight Radios nye programdirektør, og med ett slag var alt ved Simon hun trodde hun hadde satt sånn pris på, blitt blekt og ubetydelig.

Curt var førtito år gammel, dynamisk og morsom – farlig morsom. Det virket som om han alltid visste hva hun tenkte, og det skulle ikke mer til enn et blikk fra de lynende, intuitive øynene hans før hun brast i latter, ofte på de 9

minst passende tidspunkter. Den sylskarpe humoren hans ble fremført med en flat Manchester-aksent hun først hadde trodd var påtatt, som en parodi på Gallagher-brødrene. «Jeg er fra et sted jeg vedder på du aldri har hørt om, og langt mindre besøkt,» sa han da hun hadde spurt hvor han kom fra.

«Test meg,» sa hun.

«Levenshulme?» var svaret. «Som jeg trodde; selv jeg må innrømme at det ikke akkurat er noen turistmagnet.»

Hun gikk umiddelbart i gang med å google Levenshulme – det var tross alt research hun arbeidet med. Da hun morgenen etter tok seg i å komme på jobb til samme tid som ham, sa hun lett henslengt: «De mest fremstående menneskene fra Levenshulme er arkitekten Norman Foster, skuespilleren Arthur Lowe, komikeren Beryl Reid og den første trommisen i Oasis.»

Idet han trykket på knappen i heisen som skulle ta dem opp i studioet i femte etasje, sa han: «Aldri hørt om dem.»

«Ikke engang Oasis-trommisen?»

«Særlig ikke ham,» sa han uttrykksløst.

Da de var alene i heisen, snudde han seg mot henne. «Jeg er imponert over at du har tatt deg bryet med å bakgrunnssjekke meg. Gjør du det med alle du jobber med?»

Teknisk sett jobbet hun for ham, og det faktum at han ikke hadde dratt sjefskortet, fikk henne til å smile. «Jeg lever etter regelen bedre føre var enn etter snar.»

Han lo; en sexy, forlokkende latter som runget mot de speildekte heisveggene. Hun nøt lyden og vissheten om at hun hadde fått ham til å le.

«Jeg skjønner at jeg blir nødt til å passe meg når jeg er i nærheten av deg,» sa han, la en hånd mot korsryggen hen10

nes og skjøv henne lett ut av heisen idet dørene gikk opp.

Berøringen hadde vært som et elektrisk støt gjennom kroppen, en følelse hun aldri hadde opplevd før. Slem jente! irettesatte hun seg selv på hjemveien samme kveld da hun spilte igjennom øyeblikket på ny.

Enda hun visste han var gift, hadde hun måneden etter takket ja til å ta en drink med ham etter arbeidstid en kveld. Hun hadde visst nøyaktig hva hun gjorde. Det samme hadde han. «Det er ingen vits i å late som om vi ikke føler som vi gjør for hverandre,» hadde han sagt rett ut. Det å få vite at han følte det samme for henne som hun gjorde for ham, hadde fått henne til å tro at de var skapt for hverandre, at ekteskapet hans hadde vært et klassisk tilfelle av å gifte seg med feil person og av feil årsaker. Det skjedde stadig vekk, gjorde det ikke? Ett av tre ekteskap endte i skilsmisse.

Det å skulle fortelle Simon at hun ikke elsket ham lenger, var noe av det tøffeste hun noen gang hadde måttet gjøre.

Han var fullstendig knust; hadde ikke sett det komme. Men det hadde heller ikke hun. Hun gjorde det hun syntes var det mest anstendige, og flyttet ut av leiligheten de hadde leid sammen de siste to årene. Så fant hun seg en liten leilighet i Hackney, og det var der Curt tilbrakte all den tiden han hadde å avse til henne.

I begynnelsen hadde hemmelighetskremmeriet rundt forholdet deres fått Lizzie til å kjenne en ilende spenning, men det varte ikke lenge før det ble en byrde. Mer enn noe annet ønsket hun å dele lykken over å være forelsket. Den eneste hun kunne betro seg til, som hun visste var helt og fullt til å stole på og som ikke ville si det til noen, var tvillingbroren Luke. Han ble sjokkert og oppfordret henne til å passe seg.

Brorens råd var typisk for ham – det var ikke for ingenting 11

hun pleide å kalle ham herr Påpasselig da de var barn. Sett i ettertid måtte hun innse at hun skulle ha hørt på ham.

Da forholdet ble avslørt og hun uten videre ble oppsagt, hadde også Curt stått i fare for å miste jobben, men siden han var gift og hadde barn og et digert boliglån, lot eierne av radiokanalen ham få beholde den likevel. For Lizzie var det en bitter pille å svelge at hun ble så urettferdig behandlet. Curt hadde forsikret henne om at dette kun var en liten dump i veien; bare det roet seg på arbeidsfronten, skulle han få ordnet opp med kona, og så kunne de være sammen. Til gjengjeld måtte hun love ikke å kontakte ham, særlig ikke på kontoret. «Jeg trenger denne jobben,» forklarte han. «Du skjønner det, ikke sant? Jeg har ikke råd til å spolere alt sammen igjen.»

Det var Curts løfte som holdt henne oppe, ga henne forhåpninger om at den forferdelige situasjonen hun befant seg i, kun var midlertidig. Bare han fikk forholdene under kontroll både på jobben og hjemme, ville alt legge seg til rette for dem i løpet av få måneder, det var han fast bestemt på.

«Vi får bare holde maska og late som ingenting,» hadde han sagt. «Kan du gjøre det for meg, Lizzie? Kan du det?»

Med armene hans rundt seg hadde hun sagt hun kunne, men nå var det gått fjorten dager siden hun så ham sist, og besluttsomheten hennes var i ferd med å smuldre opp. Hun hadde ikke lyst til å holde maska og late som ingenting. Hun ville ha tilbake jobben sin, hun ville ha tilbake leiligheten sin – men mest av alt ville hun være tilbake sammen med Curt.

Idet frustrerte, sinte og selvmedlidende tårer vellet opp i henne, lød den stygge skvatringen fra en skjære i hengebjørka på nabotomten gjennom det åpne vinduet. Det lød som om fuglen satt der og lo av henne, og det ga henne 12

styrke til å tvinge tårene tilbake. Hun gikk bort til vinduet og hvilte albuene mot karmen. Så lente hun seg ut i den varme, stille juniluften og trakk inn den sitrus-aktige duften av den kremgule rosen som faren hennes hadde fått til å klatre oppover bakveggen på huset. Høyt der oppe mot den blekblå himmelen så hun et par svaler gjøre sine akrobatiske stup over rapsåkeren nederst i hagen. Den flammende gule blomstringen var over nå, og rapsen ville ikke blomstre igjen før i august.

Mon tro hvor hun ville være da? undret hun. Forhåpentlig tilbake i London, i gang med et nytt liv sammen med Curt.

2 Tess Moran hadde en sterk tro på at alle måtte yte sitt.

Denne troen hadde moren hamret inn i henne i barndommen. Hun hadde oppdratt Tess til å tro at det var enhvers plikt – og da særlig hennes – å gjøre verden til et bedre sted. Tess var nå tidlig i sekstiårene, og kjente ingen annen måte å være på. Uvirksomhet var utenkelig for henne, og dagen hadde ikke en ledig stund; ethvert minutt var til for å brukes. Da hun pensjonerte seg fra jobben som helsesøster, påtok hun seg derfor å bli besøksvenn ved Woodside aldershjem. Det innebar ikke direkte stell og pleie, men hun gjorde alt annet det var behov for, enten det var å spille piano for beboerne, lese høyt for dem, servere te eller bare slå av en prat.

Det meste av denne dagen på Woodside hadde hun tilbrakt i stående stilling, og der hun nå kjørte nedover den lange oppkjørselen og ut gjennom porten, var hun glad for muligheten til å kunne sette seg. Bilen hadde stått i solen og var brennvarm. Hun åpnet vinduene for å få inn litt luft og spurte seg hva som ventet henne hjemme, og hvordan Lizzie ville reagere på nyheten om at Tess hadde funnet noe hun kunne gjøre mens hun lette etter en ny jobb.

14

Det sa seg selv at Tom og hun var svært glad i begge barna sine og ville gjøre hva som helst for å hjelpe dem, likevel hadde de gjort seg skyldige i å ha vennet seg til å ha huset for seg selv. De hadde begge skapt seg et rom for å dyrke hobbyene sine – Tess brukte Lukes gamle rom til systue, mens Tom satt med lokalhistorien sin i det som hadde vært de unges hule når de var hjemme fra universitetet. Å ha Lizzie hjemme igjen hadde mildt sagt vist seg å bli en større utfordring enn de hadde forutsett, enda de burde ha visst bedre.

Datteren hadde nå engang alltid hatt det med å rote det til både for seg selv og andre.

Mens Luke hadde vært enkel og grei som liten og hatt en knirkefri overgang fra barndom til voksenliv, hadde Lizzie snublet og falt så å si for hvert eneste skritt på veien. Det opphørte aldri å forbause Tess at to vesener kunne vokse så tett i mors liv og så utvikle seg til å bli så totalt forskjellige.

Da hun var liten, hadde Lizzie en gang fortalt henne hvor vanskelig hun syntes det var å oppføre seg like bra som broren. «Jeg er ikke like snill som Luke, er jeg vel, mamma? Jeg er slem jente, ikke sant?» Datterens ord hadde rammet Tess midt i hjertet, særlig da hun hadde spurt om de brydde seg like mye om henne som om Luke. «Selvfølgelig gjør vi det!» hadde Tess skyndt seg å forsikre henne om. «Pappa og jeg er like glad i dere begge.»

Denne usikkerheten i et så lite barn hadde svekket Tess’ tro på foreldreskapets strenge upartiskhet, det hun hadde vært så sikker på ville utgjøre hennes evige faste klippe, men som ikke alltid lot seg gjennomføre når det gjaldt Lizzie.

Stadig vekk tok hun seg i å forsvare datteren uansett hva foranledningen var.

«Problemet med Lizzie er at hun er så håpløst ustadig,» 15

pleide Toms mor å si. «Den jenta vet simpelthen ikke hva hun selv vil, hun hopper fra det ene til det andre.»

Det var mye sannhet i denne påstanden, men hvorvidt det var ustadigheten som hadde vært viktigste utløsende årsak i de dramatiske årene de hadde måttet tåle, var ikke godt å si. Som liten hadde Lizzie rett som det var kastet seg på gulvet og fektet med armer og ben som en sinnsforvirret blekksprut mens hun skrek av sine lungers fulle kraft.

I samme alder hadde hun også perfeksjonert kunsten å holde pusten så lenge at hun bokstavelig talt ble blå. Tenårene var ikke stort lettere, men da hadde Tom og Tess lært seg å forholde seg til hvilken krise det nå var som oppsto i kjølvannet av datteren, som for eksempel den gangen hun var på nippet til å drukne på en ferie etter å ha drukket for mye og tatt seg en dukkert, da hun krasjet bilen første gang hun kjørte den etter å ha fått lappen, da hun mistet håndveske og husnøkler, eller den gangen brødristeren tok fyr. Med henne skjedde ting bare, og slik var det ikke for Luke. Hun var som en magnet for alt som var av uflaks.

Som de aller fleste foreldre ville Tess ha gitt hva som helst for at barna hennes skulle ha en problemfri tilværelse – andres barn fikk heller erfare livets bølgedaler, dramaer og kriser så lenge hennes egne ble spart. Enda så beskyttende hun var overfor Luke og Lizzie, var hun ikke blind for feilene deres. Luke var som Tom – altfor sorgløs og avslappet for sitt eget beste, mens Lizzie var så stolt at hun nektet å innrømme at hun noensinne kunne ha tatt en gal beslutning.

Høyst sannsynlig var det denne stoltheten som var problemet nå; på grunn av den ville hun ikke være i stand til å akseptere at de nåværende beklagelige omstendighetene hadde sitt opphav i en fatal feilvurdering. Lizzie burde aldri 16

ha slått opp med Simon til fordel for en gift mann – en gift mann med et lite barn. Det hadde vært en vanvittig handling. Hver gang Tess tenkte på denne mannens stakkars kone som satt hjemme mens mannen hennes var sammen med Lizzie, veltet det seg i magen på henne.

De visste ikke nøyaktig hvorfor Lizzie hadde mistet jobben – det var noe i det hun hadde sagt om at hun var blitt overtallig som ikke virket helt overbevisende – men da Tom hadde tatt til orde for at hun skulle søke juridisk bistand for usaklig oppsigelse, hadde Luke antydet at det ville kunne utløse såpass mye rabalder at det var best å la det være. Det var åpenbart at Luke visste mer om hva som hadde skjedd, men av lojalitet overfor søsteren holdt han det for seg selv.

Noe som bare fikk Tess til å bekymre seg ytterligere.

Tom og hun hadde ikke visst noe om denne Curt før Tess hadde hatt Lorna på tråden. Lorna var ikke bare Tess’ nærmeste venninne på det lille hjemstedet deres, hun var også Simons mor. «Hvor lenge har du visst det?» hadde Lorna spurt, både forurettet og anklagende i stemmen.

«Visst hva?» «Ærlig talt, Tess, du er da moren hennes! Selvsagt vet du at Lizzie har dumpet Simon og slått seg sammen med en eller annen fyr på jobben. Vær i det minste anstendig nok til å si det som det er.»

Tess var blitt så sjokkert over både nyheten og Lornas tone at det tok en liten stund før hun greide å svare. «Men – det kan da umulig stemme,» fikk hun frem. «Lizzie elsker Simon, det vet du jo.»

I den pinlige stillheten som oppsto, hadde Tess tenkt på alle gangene da hun i hemmelighet hadde tillatt seg å planlegge Simons og Lizzies bryllup – et partytelt på plenen 17

utenfor hjemmet deres, samme cateringselskap som hadde stått for serveringen under feiringen av hennes og Toms tretti års bryllupsdag, og et dansegulv. Ved et par anledninger hadde til og med hun og Lorna fleipet med at de nå var så godt som familie å regne. Det virket utenkelig at ikke noe av dette ville komme til å skje.

Det tok lang tid før Lorna sa noe. «Mener du at du virkelig ikke visste noen ting?»

«Jeg lover deg, Lorna, dette er første gang jeg hører om det. Men det må garantert skyldes en misforståelse. Det er neppe mer enn en knute på tråden, og den legger de jo bak seg, naturligvis gjør de det. Jeg skal snakke med Lizzie.»

Like typisk for Tess var troen på at det ikke fantes noe problem hun ikke kunne løse. Men i dette tilfellet var Lizzie hverken mottagelig for fornuft eller andre innspill; hun hadde kort og godt bestemt seg. Hun beklaget at alle ble så lei seg, men det var ikke noe å gjøre med: Det var Curt hun var glad i nå, ikke Simon.

Stakkars Simon var fullstendig knust. Tess og Tom hadde selv sett i hvilken tilstand han var da han dukket opp uanmeldt hjemme hos dem en kveld. Han var på helgebesøk hos foreldrene for å snakke med dem og hadde kommet innom dem i håp om at de skulle kunne overtale Lizzie til å ombestemme seg. Tess syntes det var svært trist å se hvor ute av seg han var, men hun visste jo hvor sta datteren kunne være hvis hun først hadde tatt en beslutning. Det var ikke annet å gjøre enn å gjenta at de var fryktelig lei seg og holde rundt gutten de hadde trodd en dag ville bli svigersønnen deres.

Forholdet mellom de to familiene var blitt forverret siden da. Tess hadde sine mistanker om at Lorna på en eller annen måte holdt henne ansvarlig for at hennes dyrebare og eneste 18

barn var blitt såret. De hadde ikke vært ute og spist sammen slik de alltid gjorde før, og det var slutt på de lange søndagslunsjene hjemme hos hverandre.

Tess hadde aldri syntes at sinne eller bebreidelser hadde noe for seg, men idet hun kjørte inn i Great Magnus og passerte Orchard House med den plettfrie hagen med buksbomhekker og roser – hvor hun ikke hadde satt sin fot på flere dager – kjente hun en sterk trang til å gi datteren en overhaling. Ikke bare for det hun hadde gjort mot Simon, men også for det hun hadde påført dem som familie og de nærmeste vennene deres. Hadde Lizzie i det hele tatt hatt tanker for hvilke konsekvenser handlingene hennes ville få?

Tess var ikke stolt over disse tankene, men hun kunne ikke nekte for at følelsene var sterke.

Orchard House var nå tilbakelagt, og hun kjørte sakte til hjertet av landsbyen med det langstrakte triangelformede grøntarealet omgitt av pent malte små tømmerhus med en blanding av halm-, skifer- og tegltak. Det var ikke så lenge siden Great Magnus hadde kunnet briske seg med fem puber og et stort utvalg butikker, men det voksende folketallet til tross hadde den nå bare to puber, en kombinert antikvitetsforretning og tesalong og et kooperativ som ble drevet av frivillige, deriblant Tess.

Hun passerte andedammen til høyre og kjørte inn sideveien, fortsatte forbi kirken, ned den smale gaten og blinket seg inn til høyre mot Keeper’s Nook.

I årenes løp var den viktorianske villaen i rød murstein med vinduer på begge sider av inngangen blitt bygget på og utvidet flere ganger, så akkurat stilren kunne den ikke kalles lenger. Det var beliggenheten Tess og Tom hadde falt sånn for, og da særlig det åpne åkerlandskapet bak huset. De 19

hadde flyttet hit fra Essex den sommeren Lizzie og Luke var ferdig med videregående. Tess tenkte bestandig tilbake på det som en fin sommer.

Hun hadde gått ut av bilen da hun hørte mobilen ringe fra dypet av vesken.

Det var Ingrid, Lukes kone. Skulle hun være helt ærlig, ble Tess litt skremt av Ingrid. Hun var advokat med pasientskader som spesialfelt, og da Freddie var blitt åtte måneder, var hun tilbake i jobb igjen. Ingrid utstrålte en myndighet Tess aldri hadde vært i nærheten av i hele sitt liv. Hun hadde en kontrollert tilbakeholdenhet ved seg og uttalte seg aldri om noe før hun hadde tenkt seg om først, det var som om hvert ord var nøye veid før det ble ytret. Tess og Tom hadde alltid tilskrevet dette den skandinaviske påvirkningen; moren til Ingrid var svensk. Hun hadde vært svigerdatteren deres i tre år, men enda hun tydelig gjorde Luke lykkelig og var moren til det herlige barnebarnet deres, hadde ikke Tess følelsen av å kjenne henne noe bedre nå enn den første gangen Luke hadde hatt henne med seg hjem så de kunne få hilse på henne.

«Hei, Ingrid,» sa hun nå, og fylte de to små ordene med overdreven munterhet. Det var en annen virkning Ingrid hadde på henne; Tess klarte ikke å være seg selv, som om hun anstrengte seg for hardt for å være imøtekommende.

Resultatet var at hun bestandig virket uhyre tilgjort.

3 I Cambridge hadde Ingrid i løpet av samtalen med svigermoren sittet og gjennomgått e-posten sin, sett hva som kunne ligge til dagen etter og prioritert resten.

Etter at de hadde lagt på, tok hun opp skjemaet som Liam, den siste i en lang rekke av nykommere på kontoret, hadde lagt på pulten hennes. Det var festet en håndskreven lapp til det. Hun visste ikke hva som var verst, den forskrekkelige håndskriften eller det latterlige SMS-språket han brukte når han skulle kommunisere med henne: 0 stress slutn av nste uke kj. Nøyaktig hvor mye tid trodde gutten han sparte på å skrive på en så idiotisk måte?

Til tross for Liams beskjed om at det ikke hastet, tok Ingrid hetten av pennen og begynte å fylle ut skjemaet hun hadde foran seg. Hun kunne ikke fordra å utsette noe med mindre det var nødvendig; foretrakk å få ting ut av verden uten utsettelser, på samme måte som at hun likte å være oppriktig og direkte mot dem rundt seg. Riktignok var det ikke alle som satte like stor pris på slik ærlighet. To ganger nå hadde hun rettet Liam i måten han skrev på, og begge gangene hadde han sett på henne som om han ikke hadde noen anelse om hva hun snakket om.

21

Familien til Luke var prima eksempler på folk som unngikk en direkte tilnærming. De foretrakk å liste seg rundt grøten fremfor å si det som måtte sies. Av hensyn til Luke hadde Ingrid lært seg å holde tann for tunge i deres selskap, særlig når det gjaldt tvillingsøsteren hans. Etter hennes mening hadde hun et presserende behov for en virkelighetsorientering – hun var en trettito år gammel kvinne, ikke et barn på tretten, som trodde at hele verden dreide seg om henne. Det var på høy tid hun ble voksen og tok ansvar for egne handlinger – og for seg selv. Å komme løpende hjem til mamma og pappa når det røynet på, var ikke annet enn patetisk i hennes alder.

Selv etter alle historiene Ingrid hadde hørt om Lizzie som barn – vanligvis fortalt i en munter hvordan-holdt-viut?-tone – sluttet det aldri å overraske henne hvor bortskjemt svigerinnen måtte ha vært. Luke sa at foreldrene oppførte seg slik alle foreldre som var glad i barna sine, ville ha gjort: med tålmodighet, toleranse og kjærlighet. «Er det ikke slik vi også ville ha vært overfor Freddie?» hadde han spurt henne.

Hun hadde latt være å si at hun aldri kom til å tillate Freddie å oppføre seg slik Lizzie hadde gjort. Kjærligheten til sønnen var absolutt; hun kunne ikke vært mer glad i ham – eller mindre – men viste han det minste likhetstegn med den tankeløse tanten, kom hun til å sette ham ettertrykkelig på plass.

Ingrid hadde aldri latt noen – ikke engang Luke – få vite hvor opprivende det hadde vært for henne å overlate Freddie i andres varetekt så hun kunne begynne å jobbe igjen. Den eneste måten å takle tapsfølelsen på var å gå helt og fullt opp i sakene hun arbeidet med. Travelheten hjalp henne også å 22

unngå å dvele ved hvorvidt de tok ordentlig vare på Freddie i barnehagen – var de ansatte grundige nok med håndvasken, visste de hva de skulle foreta seg dersom han satte noe i halsen eller fikk feber, fulgte de med på ham hele tiden, drakk han nok vann i løpet av dagen, lærte han noe, ble han venner med de andre barna? Listen over bekymringer var uendelig.

Det å få barn hadde vært den viktigste beslutningen Luke og hun hadde tatt i fellesskap så langt i forholdet. Begge hadde vært såre fornøyd med omstendighetene slik de var; de fant lykken de trengte, i hverandre og i de krevende jobbene sine. Så hadde en venninne mistet mannen sin, og fullstendig uventet kjente Ingrid en sterk frykt for at hun, dersom det skulle hende noe med Luke, ville bli sittende igjen uten noe etter ham; han ville forsvinne, være borte for bestandig. Hadde de barn, ville hun sitte igjen med en enestående og uerstattelig del av Luke, i tillegg til styrken til å gå videre i livet uten ham. Overrasket over denne endringen hos Ingrid og denne plutselige bekymringen for om han skulle falle fra, trengte Luke en viss betenkningstid, men ikke lenge etter var han like begeistret som henne over det positive resultatet av graviditetstesten.

Etter å ha fylt ut skjemaet la Ingrid det i bunken med mapper som Liam skulle ekspedere videre. Med naturlig presisjon og uten hastverk justerte hun mappene så de ble liggende rett, og skulle ønske resten av tilværelsen hadde vært like lett å få orden på.

Ved lyden av stemmer utenfor reiste hun seg opp og gikk bort til vinduet, som hadde utsikt over gårdsplassen og hagen bak den elegante empire-bygningen hvor Cavendish Court Lawyers hadde kontorene sine. Da hun kom tilbake fra mammapermisjon, hadde hun fått dette kontoret etter 23

en omrokering i forbindelse med at en av partnerne hadde gått av med pensjon. Hun hadde fått klar beskjed om at hun burde anse seg som heldig som hadde fått en slik plass å jobbe på.

Heldig, liksom. Hun fortjente dette kontoret like mye som enhver annen, om ikke mer i enkelte tilfeller. Faktisk i mange tilfeller.

Nede i hagen sto det en mann med hørselvern og en motorsag som gjallet mot veggene. Fellingen av nåletreet hadde vært behørig diskutert. Det var de som ønsket å beholde treet, og pekte på dets betydning for julen når de pleide å pynte det med lys. Andre sa det burde fjernes før det forårsaket skader på bygget – noen av de omliggende steinhellene hadde allerede begynt å flytte på seg.

Ingrid hadde vært helt enig i at treet måtte vekk – først og fremst fordi det blokkerte utsikten fra vinduet hennes, men også fordi det var tydelig at treet hadde vokst seg større enn det burde. Det var logikken som styrte tankene hennes, ikke følelser på vidvanke. De i firmaet som ønsket seg et tre å pynte til jul, fikk slå seg sammen og kjøpe ett om det var så mye om å gjøre!

Heldigvis var det ennå lenge til julegalskapen. For øyeblikket hadde hun langt viktigere problemer å ta seg av.

I løpet av helgen hadde det vært en voldsom lekkasje i barnehagen til Freddie, og vannmassene og de omfattende skadene som var oppstått, var ikke blitt oppdaget før i dag morges. Nå sto kloakken opp fra rørene, og oppgaven med å få alt i stand igjen kom til å ta uker, om ikke måneder.

Det var en real kattepine, og Ingrid hadde ringt Tess for å spørre om hun og Tom kunne ha Freddie hos seg fra mandag til fredag fremover. I dag hadde Luke heldigvis kunnet 24

ta seg fri og være hjemme med ham, og han hadde sagt han skulle kontakte foreldrene og be dem om hjelp, men Ingrid hadde insistert på at han måtte la henne ringe. Hun sa hun følte det var et uttrykk for større respekt overfor Tess hvis forespørselen om hjelp kom fra henne.

Den egentlige årsaken til at hun ville være den som snakket med Tess, var imidlertid at hun hadde behov for å forsikre seg om at svigermoren forsto de grunnleggende reglene, nemlig at Lizzie ikke på noe tidspunkt skulle ha eneansvaret for Freddie. Jenta var ikke til å stole på; hun kunne knapt ta vare på seg selv, langt mindre en høyt elsket toåring.

Nede i hagen giret mannen med motorsagen opp et hakk og gjorde seg klar til angrep. Treet, tenkte Ingrid idet greinene utenfor vinduet begynte å dirre som i protest, var et symbol på en gjenstridig, men fåfengt motvilje mot forandring. I alle disse årene hadde det stått der og tatt seg til rette, litt etter litt, på et sted hvor det ikke var ønsket; nå hadde det møtt sin overmann og undergangen var uunngåelig.

I et av nabovinduene fikk Ingrid øye på Julian Redman som sto med en håndskreven plakat: SPAR TREET … til ved! Han gliste ved synet av henne. Hun smilte tilbake til meningsfellen og hevet en solidarisk tommel i triumf akkurat idet treet knaket og skalv før det gikk overende med et brak.

I sitt stille sinn jublet Ingrid over at fornuften hadde seiret. Så snudde hun seg vekk fra vinduet og gikk tilbake til skrivebordet.

4 «Du kan like gjerne gjøre som mamma foreslår,» sa Luke og betraktet søsteren der hun kravlet rundt i hagen på alle fire med Freddie på ryggen. Av en eller annen grunn lot hun som om hun var en kamel. Hvem som helst ellers ville ha satset på å leke hest eller esel og utstøtt passende lyder, men ikke Lizzie; hun måtte alltid gjøre ting på sin egen måte.

«Når har vel jeg gjort som noen har foreslått?» spurte hun og stanset for å se på ham.

«Da kan du jo bryte en livslang vane og gjøre et forsøk, bare for å se hvordan det føles.»

Lizzie utstøtte et hyl. «Hei, du der, det gjør vondt!»

Freddie lot seg ikke affisere, men skoggerlo og tok et fastere tak i håret hennes, som hun hadde flettet for anledningen så det skulle fungere som tømmer. «Lizzie løpe fortere!» hvinte han.

«Så du vil ha mer fart, unge mann? Da må du holde deg godt fast, for nå er denne kamelen i ferd med å bli til en veddeløpskamel, og du vet vel hva veddeløpskameler gjør, ikke sant? De løper om kapp i ørkenen!» Til frydefulle rop fra rytteren satte hun av sted mot enden av hagen. Der reiste hun seg på to, og med Freddie på ryggen snudde hun og 26

kom dundrende mot Luke der han satt på plenen. Andpusten svingte hun Freddie ned og satte ham i fanget på Luke.

«Din tur til å underholde sønnen din,» peste hun. «Jeg har gjort mitt.»

«Men du er så god til det. Er hun ikke det, Freddie? Tante Lizzie er jammen den beste tanten i verden, ikke sant?»

«Det var pent sagt, men jeg er jo den eneste tanten han har, så erfaringen hans er sterkt begrenset.»

Som svar på Lukes spørsmål vred Freddie seg ut av hendene hans og kastet seg over Lizzie der hun lå på ryggen. «Jeg trodde vi hadde sneket oss ut for å få oss en prat i fred og fordragelighet,» sa hun med en grimase idet Freddie satte seg over skrevs på henne og ga seg til å hoppe opp og ned mens han laget klikkelyder med tungen.

«Kom hit, du,» sa Luke og bøyde seg frem for å ta sønnen, «du har jo slitt stakkars Lizzie fullstendig ut.»

Freddie skjøv hendene hans vekk. «Nei, nei, nei, nei!» sa han mens han ristet kraftig på hodet.

«Hør her, vennen min, bare sitt stille en liten stund så pappaen din og jeg kan snakke sammen. Hvis du er ekstra, ekstra snill, skal vi ta en runde til med kamelen. Kan du være stille for min skyld?»

Freddie tenkte over Lizzies forespørsel et øyeblikk før han nikket sakte. Bestemt stakk han en finger mot den bare huden hennes i glipen der toppen hadde glidd opp.

«Så Luke, fortell meg hvorfor du synes det er sånn en god idé at jeg hører på mammas forslag og begynner å jobbe på Woodside?» spurte Lizzie mens hun lot Freddie fortsette den klossete doktorundersøkelsen. «Selv kan jeg ikke forestille meg noe som med større sannsynlighet kommer til å få meg til å føle meg en million ganger verre.»

27

Fem uker var gått siden Lizzie hadde flyttet hjem til Keeper’s Nook, og etter store overtalelser hadde hun sagt ja til morens forslag om å begynne som frivillig ved Woodside.

Nå som hun var gjennom hele den grundige bakgrunnssjekken, virket det i seneste laget å ombestemme seg, særlig etter alt moren hadde måttet gjøre for at dette skulle bli noe av.

Luke visste han var på gyngende grunn: «La meg heller spørre deg: Har du tenkt på noe annet du kan bruke tiden din til? Bortsett fra å se på TV hele dagen.»

«Som om jeg har muligheten til det! Jeg får knapt satt meg før mamma er på meg. Det er som å være en unge igjen, om jeg skal si det som det er. Hun fortsetter å mase på meg om dette stedet. Jeg er sikker på at hun er redd for at jeg skal gro fast hvis jeg blir sittende stille for lenge.»

Luke lo. «Sannsynligvis er det nøyaktig det hun er bekymret for. Det siste foreldre ønsker, er at de voksne barna deres skal bo sammen med dem på fast basis.»

Lizzie rynket brynene. «Det siste jeg ønsker, er å bli værende her på fast basis.»

«Så i mellomtiden trenger du noe positivt å ta deg til mens du venter på at den rette jobbmuligheten skal dukke opp.»

«Om den noen gang gjør det,» sa hun med en nedstemthet som var fremmed for henne.

«Det gjør den,» sa Luke bestemt.

Stadig med rynkede bryn svarte Lizzie: «Er du sikker på at jeg ikke kan komme og bo hos dere en stund? Da kunne jeg se etter denne vesle apekatten i stedet for at han var her hos mamma og pappa.» Hun ga Freddie litt av hans egen medisin og skjøv bort tommelen hans, noe som fikk ham til å knise fornøyd. «Jeg ville ikke ha vært til bry. Og du ville reddet meg fra det forferdelige Woodside.»

28

Det var ikke første gangen Lizzie hadde kommet med dette forslaget siden et rør sprang lekk og forårsaket den heftige oversvømmelsen i Freddies barnehage, slik at den ville være ute av drift på ubestemt tid. Hadde det vært opp til Luke, ville han ha vært fristet til å si ja; det ville ha gjort alt enklere for alle. Det første som slo ham, hadde faktisk vært å be Lizzie komme dem til unnsetning, men Ingrid hadde vært raskt ute med å nedlegge veto mot forslaget. «Det ville ha blitt som å ha enda et barn i huset, og for å være ærlig tror jeg faktisk Freddie ville vært den mest fornuftige av de to.»

De hadde vurdert muligheten av å reise frem og tilbake hver dag, levert og hentet Freddie hjemme hos foreldrene, men siden de bodde i utkanten av Cambridge, ville det ikke la seg gjennomføre. Det hadde heller ikke virket rimelig å forvente at foreldrene skulle ta seg av kjøringen. Men hittil hadde ordningen fungert fint: Freddie elsket å være hos besteforeldrene, som skjemte ham grundig bort. Nå var det søndag ettermiddag, og Luke og Ingrid var kommet med ham for en ny uke.

«Du ville ikke holdt ut i to døgn engang, Lizzie,» sa Luke lett som svar på søsterens spørsmål. «Freddie ville ha slitt deg fullstendig ut, og du ville ikke fått tid til å søke jobb.»

Hun sendte ham et bittersøtt blikk som tilsa at hun visste at han ikke var helt oppriktig mot henne.

I stillheten som oppsto mellom dem, bare avbrutt av fuglesangen og Freddie som nynnet for seg selv, tenkte Luke på mannen som var ansvarlig for søsterens knipe. Han hadde ikke møtt det som etter sigende skulle være hennes livs største kjærlighet, men han hadde hørt en hel del om ham. Litt for mye, om han skulle si som sant var. Da Lizzie betrodde ham at hun hadde et forhold til en gift mann, 29

hadde han reagert med vantro. Selv etter søsterens sedvanlige tankeløse og halsstarrige standard var dette i meste laget.

Han hadde hatt lyst til å be henne skynde seg å droppe hele fyren; fortelle henne at det umulig kunne komme noe godt ut av å videreføre dette forholdet. Men han så jo endringene hos henne, hvor åpenbart forelsket hun var, og skjønte at hun aldri ville høre på noe som ville kunne oppfattes som kaldt vann på den glødende lykken, derfor hadde han nøyd seg med å be henne være forsiktig.

For sin egen del hadde han opplevd det spesielt vanskelig at hun slo opp med Simon fordi de to hadde kommet så godt ut av det med hverandre. Det gjorde de fremdeles.

Luke likte ikke å føre Lizzie bak lyset, men han hadde ikke fortalt henne at han og Simon hadde møttes og tatt en drink flere ganger når han var i London. Disse kveldene hadde vært langt fra lette. Det triste var at da Simon fikk sin faste plass i Lizzies liv, var Luke og foreldrene skjønt enige om at dette omsider var kjæresten som ville gi henne forankringen hun trengte. Med sin milde, balanserte væremåte var han den impulsive og temperamentsfulle søsterens perfekte motstykke. De hadde tatt feil. Kanskje var det ikke meningen at Lizzie noen gang skulle forankres; kanskje var hun skjebnebestemt til alltid å være i drift vekk fra de andre.

Av alt det irriterende hensynsløse Lizzie hadde gjort, var det likevel denne historien med Curt som tok kaka. Den slo til og med den minneverdige episoden da hun skulle hjelpe Luke med å farge håret og endte med å bruke blekemiddel, med katastrofale resultater. Eller den gangen hun overrasket ham med å si at hun hadde billetter til Glastonbury-festivalen så de kunne dra og feire 21-årsdagen sin der. Det hadde vært en fantastisk overraskelsespresang, og han hadde gledet 30

seg stort til konsertene med The Killers, The White Stripes og Interpol. Så kom dagen da de dro til Somerset med telt og vanntett utstyr i de fullstappede sekkene – bare for å oppdage at Lizzie hadde glemt billettene. Hun hadde sverget på at Luke hadde sagt han skulle ta dem med seg, og ikke engang da han viste henne tekstmeldingen hun hadde sendt ham hvor det sto at hun hadde billettene, nektet hun å gi seg. Først da hun fant billettene tapet fast til speilet på toalettbordet på rommet sitt, ba hun om unnskyldning. Når alt kom til alt, hadde hun likevel hjertet på riktig sted, og ikke greide han å være sint på henne lenge av gangen heller, så han tilga henne.

Lizzie hadde også betrodd ham omstendighetene rundt oppsigelsen i radiokanalen, og hadde det vært hvem som helst annen, ville han sikkert ha ledd. Men tanken på søsteren som ble tatt in flagranti på jobben, var rett ut sagt pinlig.

Av en eller annen grunn begikk han den feilen det var å fortelle det til Ingrid – vanligvis var han mer påpasselig med det han delte med henne om Lizzie. Snarere enn å bekrefte at det var på sin plass å bli sjokkert, hadde den bestyrtede reaksjonen hennes motsatt virkning på ham, og fikk ham til å bagatellisere søsterens forbrytelse, som om det var noe som også kunne ha hendt alle andre. Men innerst inne tilsa urinstinktene at han burde forsvare søsterens ære og banke dritten ut av Curt Flynn for å ha satt henne i denne situasjonen.

Siden Luke og Lizzie var tvillinger, sto de hverandre så nær som det var mulig å komme. Ingrid hevdet at distansen mellom henne og Lizzie skyldtes at Lizzie var sjalu fordi hun hadde stjålet den uerstattelige broren hennes. Luke hadde ingen anelse om hvorvidt dette kunne stemme, men han syntes det var skuffende og trist at Ingrid og søsteren ikke 31

gikk bedre overens. Han fikk bare håpe at det ville endre seg med tiden.

Luke var fem minutter eldre enn Lizzie. De var umiskjennelig bror og søster, to svært ulike epler fra samme stamme – begge hadde mørkt hår og mørkebrune øyne, markerte øyenbryn og høy panne. Men mens han var én åtti høy og til sin frustrasjon allerede begynte å vise tegn til å legge på seg som faren, var hun én sekstitre og like slank som hun bestandig hadde vært.

Når han betraktet henne nå, og så hvor ulykkelig hun virket mens hun klemte Freddie inntil seg, ønsket Luke av hele sitt hjerte at Curt Flynn aldri hadde funnet veien ned fra Manchester til London. Lizzie hadde elsket jobben sin i Starlight Radio fra første dag. Da musikk-kanalen, som var basert i Shoreditch, hadde utvidet til å dekke dagsaktuelle temaer, i tillegg til all slags stoff som var like underholdende som det var merkelig, hadde Lizzie virkelig kunnet utfolde seg, og hun hadde stortrivdes med å gjøre det nødvendige researcharbeidet. Så kom altså den fordømte Curt Flynn inn i bildet som en spennende ny programprodusent, og snart var jobben hennes historie. Og var det ikke typisk at den drittsekken hadde sluppet glatt unna, mens Lizzie fikk unngjelde og mistet alt?

Han skulle til å spørre om hun hadde hørt noe fra Curt da Ingrid stilte seg i de åpne vindusdørene på kjøkkenet. Ved synet av henne i det strålende solskinnet, den langsomme elegansen i bevegelsene som hadde påkalt oppmerksomheten hans den første gangen de møttes, ble Luke nok en gang slått av hvor uanstrengt vakker hun var. Hun var iført en enkel hvit bomullsbluse og blekblå jeans som fremhevet de lange, slanke bena. Det skandinavisk blonde håret – som 32

hun klaget over at ble mørkere med alderen – var samlet med en stor klype i nakken og fikk den lange halsen til å komme til sin rett.

Deres veier hadde møttes på en samling for advokater på veddeløpsbanen i Newmarket. Han hadde nettopp hentet gevinsten sin – han hadde hatt flaks og satset på hesten som kom inn først – og var på vei tilbake til bordet hvor han satt sammen med andre skrankeadvokater da han fikk øye på henne trengt opp i et hjørne av lokalet. Han hadde lagt merke til henne under lunsjen og tenkt på hvor slående vakker hun var; tanken kom tilbake nå da han så henne stå der, tvunget til å lytte til den store, rødmussede mannen i nålestripete dress med et knallrosa silkelommetørkle i brystlommen. Luke hadde sett kjedsomheten i de blå øynene hennes og gjenkjent følelsen så altfor godt – ingenting kunne som en dag med pratsomme, påtrengende VIP-er få en til å ønske seg langt vekk. Hun merket at han så på henne, og kontakten oppsto i den brøkdelen av et sekund blikket deres møttes. Plutselig endret uttrykket hennes seg, og med et stort smil la hun en lett hånd på mannens underarm og sa noe Luke sto for langt unna til å få med seg. Så kom hun mot ham, tråklet seg yndig frem gjennom menneskemengden.

«For Guds skyld, vær med på notene,» sa hun med utstrakt hånd. «Lat som om vi kjenner hverandre og redd meg fra å måtte snakke et eneste øyeblikk mer med det arrogante svinet av en mann. Jeg sa det var noe jeg var nødt til å drøfte med deg.»

Luke var med på notene, håndhilste hjertelig, spurte hvordan det sto til og hvorfor han ikke hadde hørt fra henne på år og dag. Hun smilte og kastet seg ut i narrespillet, og så snart kysten var klar og mannen med det rødmussede ansik33

tet hadde funnet seg et nytt bytte, spurte Luke henne hva hun het og hvilket advokatfirma hun var ansatt i. Derfra var ikke veien lang til å ville vite alt om henne.

Hun het Ingrid Vaughan og var eneste datter av en brite som hadde giftet seg med en svensk dame fra Stockholm.

Hun hadde tilbrakt barndommen i Sverige før hun flyttet til London. Foreldrenes ekteskap hadde ikke vært av det lykkelige slaget; de hadde kranglet heftig og ofte, og da Ingrids far døde – etter morens mening høyst beleilig – ble han snart erstattet av den ene mannen etter den andre. Det kulminerte med en velstående diamanthandler fra Antwerpen som ikke hadde noe ønske om å la seg forstyrre av en innpåsliten skolejente. Ingrid ble sendt på internatskole på sørkysten av England mens moren giftet seg med diamanthandleren og ga seg til å reise rundt i verden med et komfort- og stilnivå hun alltid hadde ment seg berettiget til.

Alt dette medførte at Ingrid vokste opp til å bli sterk, uavhengig og smart. Da hun hadde fått advokatbevillingen sin, unnlot hun – i likhet med Luke – å la seg lokke av arbeidsmulighetene i Londons større advokatfirmaer og foretrakk heller å gjøre det bra i et mindre presset miljø. Hadde ikke begge søkt seg til Cambridge for å fortsette på yrkesveien der, ville de aldri ha truffet hverandre.

Idet Freddie fikk øye på moren, klatret han ned fra Lizzie og løp mot henne. Hun løftet ham opp og kysset ham ømt på kinnet. Så kikket hun bort på Luke, smilte fort og sa: «Det er på tide vi kommer oss av gårde.»

5 Hun kunne ikke huske hvem som hadde delt denne teorien med henne, men i en alder av femognitti hadde Clarissa Dallimore sett nok av livet – og døden – til å vite at det var mye sant i den. Teorien var som følger: Folk velger ofte når de selv skal dø, enten det er fordi de vil vente på at det rette mennesket skal være der sammen med dem i dødsøyeblikket, eller for å gå bort når det siste farvel er tatt og det ikke er mer igjen å si.

Uten fnugg av tvil visste Clarissa at avskjedens time nærmet seg. Ellis spurte henne stadig hvorfor hun ble værende når hun ikke hadde noen igjen å ta avskjed med? Hva var det som holdt henne igjen?

Den første gangen Ellis hadde vist seg, hadde hun sittet i felleshagen, noen dager etter at hun hadde flyttet hit til Woodside. Han hadde vinket til henne fra den andre siden av plenen, der borte ved buegangen som førte til dammen.

Uten å tenke seg om så mye som et sekund hadde hun vinket tilbake til ham; gleden over å se ham hadde vært større enn overraskelsen. Neste gang han viste seg, var ved foten av sengen en natt. Ved en annen anledning dukket han opp i spisesalen i lunsjen. Ikke hadde han vært alene den dagen 35

heller; Artie og Effie hadde vært der sammen med ham. Så moro det hadde vært å se alle tre sammen! Og hvordan de hadde løst henne fra den langtekkelige klagesangen til mannen ved bordet som var så misfornøyd med at måltidet de nettopp var blitt servert, var for dårlig krydret. Effie hadde blunket megetsigende, vist at hun visste hvor ulidelig kjedelig denne bordkavaleren var. Blunket fra Effie hadde fått henne til å lengte tilbake til den gangen hun var jentunge, med hodet og hjertet fullt av kjærlighet, håp og eventyrlyst, da det virket som om alt var mulig.

Nå, derimot, var dagens største eventyr å greie å vaske og stelle seg uten hjelp – noe hun var fast bestemt på å greie så lenge det overhodet lot seg gjøre. Enkelte dager ble hun enormt frustrert over hvor lite hun klarte å gjøre, men vanligvis slo hun seg til tåls med omstendighetene slik de var, og var glad for det rike indre livet hun fremdeles var i stand til å leve.

Det hendte hun følte en trang til å forklare noen – hvem som helst – at dette ikke var hennes egentlige jeg; at hun var så mye mer enn denne skjøre gamle damen som levde sitt livs siste dager på et pleiehjem. Men hvem ville tro henne?

Eller snarere, hvem ville vel være interessert i å høre på henne?

Hun ville ikke være urimelig overfor de andre beboerne, men når det gjaldt å dele noe med dem, foretrakk de å snakke om seg og sitt. I visse tilfeller var det nok slik fordi de var for gamle til å ha stort annet å snakke om. I dagene og ukene som var gått etter at hun kom hit, hadde hun lyttet høflig til dem rundt seg. Innimellom dormet hun vekk fra det hele og kunne få dårlig samvittighet for det, men så vidt hun kunne bedømme, spilte det ingen rolle, 36

for snart satt hun der og lyttet til den samme historien om igjen.

Nå som lunsjen var over, ventet Clarissa på at noen skulle komme og hjelpe henne med rullestolen, som var ment å skulle gjøre livet hennes enklere, og ut av spisesalen. Som hun skulle ønske at hun hadde vært sterk nok til å manøvrere rullestolen på egen hånd!

Frem til i fjor hadde hun på alle vis greid seg selv, men like før jul hadde hun sklidd på isen og falt. Hun hadde gått ut i hagen for å mate fuglene og smelte det tilfrosne fuglebadet med vann hun hadde varmet i vannkokeren. Hun var blitt liggende i snøen i nærmere en time med uutholdelige smerter og klamret seg til vannkokeren for å holde varmen.

Det hadde vært søppeltømmerne som fant henne. Heldigvis var de så omtenksomme at de kom inn i bakhagen for å tømme søppeldunken hennes; hun slapp strevet med å få buksert den utenfor inngangen. Hadde de ikke vært for dem, var det ikke godt å si hvordan det ville gått med henne, for naboene var borte på jobb hele dagen, og vaskehjelpen skulle ikke komme før mot slutten av uken. Selv i tilstanden hun befant seg i, hadde hun greid å spøke med søppelmennene om at de like gjerne kunne slenge henne rett i søppelbilen, så var folk spart bryet med begravelsen.

Til hennes store sorg hadde fallet satt et endelig punktum for uavhengigheten hennes, for da hun omsider ble skrevet ut fra sykehuset og skulle hjem for å komme seg etter bekkenbruddet, måtte hun innse at hun ville bli nødt til å ansette noen som kunne hjelpe henne. Det var allerede en stund siden legen hennes hadde ymtet frempå om en slik ordning, men hun hadde motsatt seg forslaget, kunne ikke 37

utstå tanken på at fremmede skulle invadere og overta livet hennes. All bistand hun tidligere hadde fått fra gartnere, kokker, altmuligmenn og vaskedamer, hadde vært på hennes premisser. Det å få noen inn i hjemmet sitt til å vaske og kle av henne var noe ganske annet; det var så nedverdigende.

Like fullt lot hun det skje, helt til den dagen hun – etter å ha hatt en rekke pleiere innom som ikke utførte oppgavene tilfredsstillende – innså at hun befant seg mellom barken og en skrekkelig hard ved og bestemte seg for å ta til fornuften og flytte på pleiehjem.

Woodside var varmt anbefalt; det var lite og hyggelig, og man la vekt på personlig og førsteklasses omsorg på en tidligere herregård i landlige omgivelser. Brosjyren lovet en bekymringsløs tilværelse der byrden av alle daglige gjøremål var løftet av hennes skuldre – og familiens. Siden hun ikke hadde noen familie, var det hennes egne skuldre vekten lå på, og det hadde den gjort lenge allerede. I brosjyren sto det videre at Woodside lå i utkanten av Great Magnus i hjertet av Suffolk, et ekte hjem for godtfolk på deres gamle dager. Prislappen var deretter. Økonomien hennes var ikke hva den en gang hadde vært, men heldigvis hadde hun midler til å betale de skyhøye avgiftene, og det før hun hadde solgt huset.

Hun kikket seg rundt og innså at hun var helt alene. Ville det komme noen og hjelpe henne? Da var det hun oppdaget en ung dame i døråpningen til spisesalen. Clarissa hadde ikke lagt merke til henne under lunsjen, og syntes hun så underlig ut i den dyprosa besøksvenn-kittelen. Hun passet ikke overens med profilen til damene som pleide å jobbe her, eller som kom som frivillige; de fleste av dem var godt voksne og hadde en dannet, munter væremåte. Eierne av 38

Woodside, Mr. og Mrs. Parks, var svært nøye med hvem som slapp gjennom nåløyet, og den som ikke levde opp til forventningene, fikk reisepass snarere før enn siden.

Med det alvorstunge ansiktet så ikke piken i døråpningen ut som om hun ville klare seg særlig lenge. Hun hadde alle kjennetegnene til en som skulle ønske hun befant seg et hvilket som helst annet sted, bare ikke her. Bak det underlige uttrykket så Clarissa like fullt et pent ansikt. Piken var eldre enn hun først hadde trodd, kanskje i slutten av tyveårene.

Huden var ren og forfriskende fri for sminke, og det tykke mørke håret var trukket vekk fra ansiktet og satt opp i en hestehale. Hun var ulykkelig, tok Clarissa seg i å tenke, men det ville hun kanskje selv vært også dersom hun i den alderen hadde vært nødt til å gå med et så lite kledelig antrekk som den dyprosa kittelen.

Nå kom piken bort til henne. «Mrs. Danemore?» spurte hun.

Clarissa greide ikke å dy seg. Hun så seg rundt i den tomme spisesalen og ristet på hodet. «Jeg kjenner ingen med det navnet her,» sa hun. «Åh,» sa piken og trakk øyenbrynene sammen i et sjarmerende forvirret uttrykk.

«Derimot står jeg på svært så god fot med Mrs. Dallimore. Kanskje det er henne du ser etter?» spurte Clarissa skøyeraktig.

Piken nølte. «Dallimore …» gjentok hun, stadig med rynkede bryn. «Ja, det stemmer. Vet du hvor jeg kan finne henne?»

Clarissa fikk vondt av henne. «Jeg er redd jeg ikke har vært helt oppriktig mot deg. Det er jeg som er Mrs. Dallimore.

Du må være ny her.»

39

«Det er jeg. Dette er den første dagen min her. Beklager at jeg tok feil av navnet ditt. Vanligvis er jeg ganske god på navn.»

«Alt i orden. De første dagene er alltid vanskelige. Hvordan går det?»

«Sånn passe. Vil du jeg skal trille deg inn på rommet ditt så du kan få deg en hvil?»

«Nei takk. Jeg vil heller en tur ut i hagen, hvis det ikke er for mye bryderi.» Hun håpet Ellis ville vise seg igjen der ute.

«Det er da slett ikke noe bry,» sa piken vennlig.

Det ble snart tydelig at piken ikke hadde den ringeste anelse om hvordan hun skulle manøvrere en rullestol. Da de omsider var ute i hagen, hadde de skumpet borti utallige stoler og døråpninger før det bare var så vidt Clarissa ikke ble tippet ut av stolen idet piken forsøkte å legge veien rundt en stor terrakottapotte på terrassen. «Unnskyld meg, jeg er visst fullstendig ubrukelig til dette,» sa hun med et oppriktig sukk da de var fremme ved målet. «Sportsvogner for barn er det eneste jeg har trillet før; det er de små hjulene foran, de har sin egen vilje.»

«Har du barn?» spurte Clarissa overrasket. Ut fra det hun hadde sett hittil, ville hun ikke betrodd piken med et barn mer enn hun ville bedt henne utføre hjernekirurgi.

«Nei, en nevø, den vesle gutten til broren min. Er det noe du vil jeg skal hente til deg? En kopp te, kanskje noe lesestoff?»

«Jeg tror faktisk jeg vil be deg trille meg inn igjen og finne en pleier som kan hjelpe meg på toalettet, om du kan være så snill?»

Piken satte opp et forskrekket uttrykk, og igjen fikk Clarissa vondt av henne. «Du må tilgi en gammel dame at hun 40

har en noe sær sans for humor,» sa hun. «Jeg er svært fornøyd med å sitte her for meg selv og beundre utsikten. For øvrig ville det være egoistisk av meg å hindre deg i å underholde de andre med din evne til å volde skade rundt hver sving.»

Piken så fast på henne, og akkurat idet Clarissa spurte seg om hun hadde gått for langt, ble ansiktet opplyst av et smil.

«Hvis jeg har hellet med meg, og særlig hvis du leverer en formell klage, kommer jeg til å få fyken før dagen er omme.»

Clarissa klukklo. «Nøyaktig som jeg trodde! Du er her på tvang, ikke sant? Det er du sannelig ikke alene om, kjære deg.»

6 Tanken på at hun hadde en ny vakt på Woodside å se frem til samme ettermiddag, fristet Lizzie til å late som hun var syk da hun våknet morgenen etter. I oppveksten hendte det rett som det var at hun narret moren til å tro at hun var døden nær og umulig kunne komme seg på skolen. For å gi historien sin ekstra tyngde hadde hun en gang overtalt Luke til å late som om han var rammet av samme sykdom som henne, og så tilbrakte de hele dagen innpakket i hver sin dyne på sofaen mens de så alle episodene av The Simpsons.

Men denne gangen ville ikke moren komme til å la seg lure, det hele ville virke altfor opplagt. Drevet av en viss stolthet ønsket dessuten Lizzie å vise at hun kunne greie fem nye timer med frivillig innsats på Woodside, og det med et smil. Om ikke annet skulle hun gjennomføre for å vise alle dem som tvilte på henne.

Da moren først hadde satt seg tanken i hodet om at Lizzie liksom skulle vikariere for henne på Woodside mens hun var hjemme med Freddie, hadde hun selvsagt ikke vært til å stanse. Enda det var det siste i verden hun hadde lyst til, følte hun at hun skyldte moren å gjøre som hun ønsket. Og før hun visste ordet av det, var hun blitt intervjuet av Jennifer 42

Hughes, bestyreren; hun var blitt utførlig testet for i det hele tatt å få lov til å ha noe med yngre, eldre og sårbare å gjøre, og nå var alle formaliteter på plass og hun var klar til å bli besøksvenn.

Lyden av tassende føtter på trappeavsatsen utenfor fikk henne til å snu seg. Det var Freddie som kikket inn gjennom soveromsdøren hennes. I den blå- og hvitstripete pyjamasen, med bustete hår og rosa kinn kunne han ikke ha sett søtere ut. «Hallo, lille venn,» sa hun, «kan jeg få en morgenklem?»

Han smilte og hoppet fra den ene foten til den andre før bestemoren ropte på ham og han satte av sted. Øyeblikket etter knakket det på døren, og denne gangen var det faren hennes med et krus med te.

«Du har vel vært oppe med Freddie i flere timer allerede?» spurte hun og satte seg opp.

«Nei da, han har nettopp våknet.»

Faren satte kruset på nattbordet og gikk bort til vinduet, bukserte seg forbi søppelposene og eskene med tingene hennes og trakk fra gardinene. «Jeg er glad for å kunne rapportere om nok en deilig dag i paradis,» sa han. «Jeg tror jeg skal klippe plenen nå på morgenen.»

Lizzie smilte av det faren sa. Selv når det høljeregnet og blåste stiv kuling, hilste faren dagen med «nok en deilig dag i paradis».

Han snudde seg vekk fra vinduet og mot henne. «Hvilke planer har du, da?»

«Jeg skal fortsette jobbjakten på nettet, ringe litt rundt og så stålsette meg for en ny morsom ettermiddag på Woodside.»

Faren stilte seg ved fotenden av senga. «Var det så ille i går?»

43

«Ille er nok å ta for hardt i, men jeg tror ikke jeg gjorde særlig nytte for meg, ellers ville de bedt meg om å bli. Ikke si det til mamma, men det var bare så vidt jeg ikke tippet en av de eldre ut av rullestolen.»

Han smilte. «Du får nok taket på det, dessuten er det jo ikke noe du skal gjøre til evig tid. Det dukker nok opp en ny jobb snart, skal du se.»

Som alltid ble Lizzie rørt av farens evige optimisme og tro på evnene hennes. Hun visste han gjorde sitt beste for å få henne til å tro at dette faktisk var nok en dag i paradis, og at hennes krukke med gull lå og ventet på henne der regnbuen endte, eller hvordan nå ordtaket var.

«Jeg klarer ikke å la være å tenke på at jeg ville passe bedre til å ta meg av Freddie enn til å risikere å skade en eller annen stakkars gamling,» sa hun.

Faren ristet på hodet. «Du ville ikke hatt godt av å være hjemme hele tiden, ikke i din situasjon. Det er bedre å komme seg ut og møte folk. Nye perspektiver og alt det der.»

«Du begynner å høres ut som mamma,» sa Lizzie og rynket pannen.

«Ikke vær for hard mot deg selv, de første dagene er alltid krevende.»

«Det var det den gamle damen sa i går før jeg nesten slengte henne ut i blomsterbedet.»

Faren smilte igjen. «Men hun kom jo levende fra det.»

«Jo da, hun var definitivt i live da jeg gikk.»

Han lo. Nå som han sikkert antok at han hadde bibrakt henne nok optimisme til å gi henne troen på at livet snart ville få tilbake sin fordums prakt, trakk han seg tilbake og lot henne få drikke teen sin i fred. Idet hun hørte ham plystre «Oh What a Beautiful Morning» på vei ned trappen, tenkte 44

hun på hvor herlig det måtte være å være ham. Faren var en godhjertet mann ute av stand til å bære nag eller huse en eneste negativ tanke, og tok alt som det kom med et muntert sinn. Det betydde ikke at han ikke hadde forståelse for hennes situasjon, han trodde bare fullt og fast på at alt ville legge seg til rette for henne.

Det han ikke visste, og som Lizzie ikke hadde hjerte til å fortelle ham, var at hun nok en dag sto og stirret hjelpeløst ned i avgrunnen; nok en dag måtte hun forholde seg til den harde realiteten i at det ikke var jobber å få, og at telefonene hun tok, ikke ville føre til noe som helst. For å si det som det var, ville hun få mer ut av en samtale med en falsk telefonselger.

Ingen av kontaktene hun hadde prøvd hittil, hadde ført til noe. Ikke en eneste radiostasjon i London var ute etter researchere for øyeblikket. Og var de det, ble behovet dekket av praktikanter som ikke skulle ha lønn.

Ironisk nok hadde jobben for Starlight Radio vært et av lykketreffene faren hevdet alltid ville komme. Før hun begynte der, hadde hun hatt ulike jobber, og ingen av dem hadde egentlig gitt henne tilfredsstillelsen hun hadde håpet på siden hun avsluttet studiene. I motsetning til Luke, som hadde studert juss og visste før han begynte på universitetet at det var advokat han ville bli, hadde hun nærmest tilfeldig valgt amerikanske studier med historie, og brukt de tre årene på å bestemme seg for hva hun skulle gjøre når hun var ferdig med bachelorgraden. Men før hun fikk snudd seg, var de tre årene omme, og hun var ute på arbeidsmarkedet uten noen klarere oppfatning av hvilken yrkesvei hun helst ville følge. Etter et friår hvor hun hadde vært ute og reist sammen med venninnen sin, Rachel, kom hun hjem igjen 45

og registrerte seg hos et vikarbyrå i London. Der var det først og fremst administrativt arbeid og resepsjonsjobber å få. Et av disse midlertidige oppdragene førte til en fulltidsstilling i HR-avdelingen i en sveitsisk bank. Det var langt fra hva hun var ute etter, men lønnen var bra. Derfra beveget hun seg over til fast stilling i et PR-byrå, og det var mens hun jobbet med en markedsføringskampanje for den siste romanen til en amerikansk krimforfatter, at hun fikk høre at de trengte en researcher i Starlight. Hun trengte forandring, søkte, og begynte i jobben fire uker senere. Radiokanalen var på offensiv jakt etter en større andel av lyttermarkedet, så hun gjorde research om de forskjelligste temaer. I det ene øyeblikket kunne hun intervjue en kvinne om hennes erfaringer fra en barndom i India hvor hun hadde ridd på elefant til skolen sammen med broren og søsteren, mens hun i det neste tok en telefon til manageren til et boyband med ambisjoner om å bli det neste store. Hun trivdes i det energiske miljøet i studio, likte å være en del av teamet som la grunnlaget for at det tre timer lange programmet kunne gjennomføres. Som Curt pleide å si det: «Dere, vi vet jo at det bare er illusjon, men la oss skape gnistrende magi likevel!»

Han var herlig sånn sett, kunne virkelig sette fart i teamet, få alle til å yte maksimalt for å skape et best mulig program.

Selvsagt dreide alt seg om lyttertall, om å imøtegå eiernes forventninger og tilfredsstille annonsører. Masse kudos til Curt – under hans ledelse hadde lyttertallene steget med 30 prosent.

«Du var en sånn som alle ville være bestis med på skolen, ikke sant?» hadde Lizzie ertet ham en gang.

«Nei, de avskydde meg alle som én.»

«Var de sjalu på deg?»

46

Han hadde ledd. «Sjalu var det siste de var. De var livredde for meg.»

«Hvorfor det?»

«La oss bare si at jeg allerede fra barnsben av var en diger brande som kunne slå hardt tilbake hvis noen prøvde seg.»

Der hun sto tett inntil ham i baren hvor denne samtalen hadde utspilt seg, hadde hun sagt: «I så fall skal jeg passe meg så jeg ikke provoserer deg.»

«Det er bare feiginger som kliner til noen,» sa han og ristet på hodet.

«Det var godt å høre.»

Hun husket den ettermiddagen så tydelig, hvor trygg han hadde fått henne til å føle seg, og samtidig så levende. Med ett kjente Lizzie et desperat behov for å være i Curts betryggende nærvær, høre ham si de magiske ordene som fikk hjertet hennes til å hoppe: – Jeg elsker deg.

Hver gang han sa de ordene, føltes det som om resten av verden opphørte å eksistere; det var bare ham og henne, og samme hvilke problemer som måtte oppstå, skulle de løse dem sammen. Han var som en hypnotisør i så måte, kunne se henne dypt inn i øynene og få enhver tvil til å forsvinne.

Han var ikke en mann som tvilte, pleide han å si. Når det var noe han ville oppnå, fikk han det til å skje.

Lizzie skulle ønske han var her sammen med henne nå.

Da kunne han ha fått henne til å tro at alt ville løse seg; at hun snart ville ha en jobb som var like bra som den hun hadde fått sparken fra, om ikke enda bedre.

Den eneste kontakten hun hadde hatt med Curt siden hun forlot London, var per e-post. Han skrev alltid fra jobben, og var altfor kortfattet til å dekke Lizzies behov. Hun forestilte seg at han satt med den bærbare PC-en ved pul47

ten sin og skrev i smug mens han så seg over skulderen og forsikret seg om at ingen kunne se hva han holdt på med.

Det hadde vært vanskelig nok å høre så lite fra ham, og nå hadde hun attpåtil måttet holde ut med øredøvende taushet mens han var på ferie på Kreta med kona og datteren.

Ferien var planlagt for mange måneder siden, og han sa han ikke hadde hatt noe valg, han måtte bare dra. Tanken på at han skulle ligge og slange seg ved et hotellbasseng og drikke cocktails sammen med kona, gjorde Lizzie gal av sjalusi. Var det feil av henne å håpe at det å være henvist til å være sammen døgnet rundt med en kone han ikke lenger elsket, ville sette mot i Curt så han endelig gjorde det slutt?

Var det galt å være så desperat etter et livstegn fra ham?

Behovet var så presserende at tanken alene var nok til at hun strakte seg etter mobilen på nattbordet. En liten tekstmelding kunne da ikke gjøre noe?

Hun slo det fra seg. Hun hadde lovet Curt ikke å kontakte ham, at hun skulle tenke på det store bildet og la ham ordne opp på sin egen måte, i sitt eget tempo. Tross alt hadde han et barn å tenke på.

Lizzie hadde ikke sett mer enn et bilde av datteren hans, en søt fireåring med blonde korketrekkere og et blidt ansikt.

Hun het Layla, og selv om Lizzie syntes det var skummelt å forestille seg at hun skulle vinne over en liten jente, visste hun at det ikke fantes noen vei utenom. Med tiden ville nok Layla og Freddie bli fine lekekamerater.

Men før de kom så langt, måtte jo Curt hilse på familien hennes. Hun håpet det ikke ville bli lenge til, for da ville det føles som om de hadde lagt den verste galskapen bak seg.

En del av denne galskapen var konsekvensene forholdet hennes til Curt hadde hatt for vennskapet med Rachel. Hun 48

og Rachel hadde vært bestevenninner siden studiedagene, men etter at Lizzie hadde fortalt henne om Curt – det vil si, etter at forholdet deres ble avslørt – hadde tonen mellom dem endret seg, og det i en slik grad at det ikke ville være noen overdrivelse å si at Rachel unngikk henne. I rettferdighetens navn kunne Lizzie forstå hvorfor – utroskap var et ømtålig emne siden hun hadde funnet ut at Steve, som hun hadde vært gift med i to år, hadde hatt et forhold på si.

Det var en av grunnene til at Lizzie ikke hadde sagt noe om Curt.

«Hvordan kunne du få deg til det?» hadde en rasende Rachel spurt henne. «Har du aldri tenkt på den stakkars kona hans?»

Skulle hun være ærlig, var svaret nei, hun hadde ikke det.

«Kjærligheten hadde forsvunnet fra ekteskapet lenge før vi møttes,» sa hun i stedet.

«Ikke vær dum, det er jo det de sier alle sammen!»

Lizzie visste at det ikke hadde noen hensikt å diskutere dette videre, så Rachel fikk tro hva hun ville om Curt.

Steve hadde bedyret at sidespranget ikke hadde vært noe mer enn en flørt på kontoret som hadde gått ut over sine grenser, og nå forsøkte Rachel og han etter beste evne å finne tilbake til hverandre igjen. Det Rachel ikke forsto, var at forholdet mellom henne og Curt var så mye mer enn bare en flørt. Det var alvor mellom dem, og det kom til å vare.

Rachel var ikke den eneste som stilte seg til doms over Lizzie. Fra den ene dagen til den andre hadde arbeidskolleger i Starlight, folk hun hadde betraktet som venner, vendt henne ryggen. Luke sa hun ikke kunne vente seg annet; de var redde for at ledelsen ville slå dem i hartkorn med henne, derfor tok de avstand.

49

Hun drakk opp teen. Ute i gangen hørte hun hvordan Freddie føk rundt for å unnslippe moren, som insisterte på at det var på tide å få av seg pysjen. Hun skjøv dynen til side.

Freddie var ikke den eneste som måtte se til å komme seg i klærne.

7 På værelset sitt i første etasje hadde Clarissa nydelig utsikt til hagen gjennom de åpne glassdørene. Hun myste ut mot stakitten som omga Woodside; hun syntes da så tydelig at hun hadde sett Ellis og Artie der ute nå nettopp? Om hun bare ikke hadde vært så skrøpelig til bens, kunne hun ha kastet seg ut av rullestolen og gått for å lete etter dem.

Denne vanen deres med å dukke opp når hun minst ventet det, var så typisk for dem; det hadde den alltid vært.

Den gang da hadde hun tatt det med knusende ro, men nå, nå som hun ikke akkurat var på høyden lenger, skulle hun ønske de hadde vært så snille å gi henne beskjed litt på forhånd. Det var ikke lange tiden hun trengte, bare så hun fikk tatt på seg en pen kjole, gjort noe med håret og kanskje stenket seg lett med parfyme.

Selvsagt var det latterlig å være så forfengelig i hennes alder, særlig siden Ellis ville gjennomskue ethvert forsøk på å pynte på virkeligheten. Hun måtte smile. Kjære Ellis, som var så fremfus og frimodig, men like under den glatte, harde overflaten befant det seg en følsom sjel som hegnet om en tyngende hemmelighet.

Hemmelighet … ordet ga gjenklang i bakhodet, forsøkte 51

å få henne til å huske noe. Noe viktig. Men hva var det nå igjen? Hemmelighet … Å ja, det var det jo, hun måtte holde vennenes besøk hemmelig; måtte ikke la noen få vite om dem.

Hvorfor ikke?

Hun anstrengte seg for å komme på hvorfor, forsøkte å nøste opp i trådene som var i ferd med å vase seg til i bevisstheten. Det var så slitsomt når det ble slik. Vanligvis kunne hun stole helt og fullt på sin egen evne til å tenke klart, men plutselig var det som om noen hadde byttet kanal uten å si noe til henne, og så satt hun der og tenkte på noe ganske annet.

Clarissa tvang hjernen til å samarbeide, forsøkte å følge tankesporet, men til ingen nytte, det var og ble borte for henne. Vel, uansett hva det nå var hun måtte holde hemmelig, var det ingen fare så lenge hun ikke kunne huske hva det var.

Hun hadde fått tårer i øynene av anstrengelsen med å speide etter Ellis og Artie, så nå lot hun øyenlokkene gli igjen og lente seg tilbake i stolen, som var så velkjent og deilig myk. Det var en av de gamle yndlingsstolene hennes; hun hadde tatt den med seg da hun flyttet hit. På Woodside ble beboerne oppfordret til å ta med seg enkelte møbler og eiendeler de hadde spesielt kjær; det ville gjøre det lettere å føle seg hjemme. Clarissa hadde med overlegg unngått å ta med seg for mye, om ikke annet så for å gjøre det enklere når hun døde – hun ville etterlate seg minst mulig som andre måtte rydde opp i. Hun kunne ikke utstå tanken på å skulle ligge andre til last, og ville helst forsvinne stille og sporløst, som fotavtrykk i sanden som ble vasket vekk av tidevannet.

52

Det banket på døren, og hun kvapp til. «Ja, hvem er det?» svarte hun.

«Det er meg, Lizzie.»

Clarissa gjentok navnet for seg selv. Lizzie. Kjente hun noen Lizzie? Lizzie. Vent nå litt, var ikke det den piken som hadde begynt som frivillig her i går, hun som viste seg å være datteren til den hyggelige damen som kom og spilte piano for dem? Jo da, tenkte hun fornøyd med seg selv, hun husket visst alt til punkt og prikke, eller hva?

«Kan jeg komme inn?» lød stemmen fra den andre siden av døren.

«Med glede,» svarte hun. «Så du er tilbake for å fullføre det du ikke klarte i går?» sa Clarissa idet Lizzie kom mot henne.

«Fullføre hva?» spurte piken forvirret. «Å gjøre ende på meg. Hvilke planer har du for meg i dag, kanskje du har tenkt å hive meg i dammen?»

Pikens ansikt ble nesten like dyprosa som kittelen. «Jeg beklager at jeg var så klossete i går,» sa hun. «Jeg håper jeg ikke skadet deg.»

«Kjære vene, jeg ville aldri ha blitt så gammel om jeg ikke tålte en trøkk eller to; jeg er da ikke laget av porselen. Men jeg antar det er en grunn til at du er blitt sendt hit til værelset mitt – hva kan den være?»

«Jeg er her for å gjøre nøyaktig det du vil at jeg skal gjøre,» svarte piken. «Med mindre du da foretrekker at jeg går og plager noen andre?»

Clarissa likte det ertende tonefallet og svarte: «Ikke på vilkår! Jeg kan da ikke påføre dem noe slikt. Jeg ville aldri tilgi meg selv om de kom til skade.»

53

«I så fall er ditt ønske min lov, så hva har du lyst til å gjøre?»

«Det er slik en deilig dag, så vi kunne jo gå ut i hagen?

Men vi burde kanskje skaffe noen øvelseskjøringsskilter til rullestolen først, eller hva tror du?»

«Jeg tror jeg skal forsøke å gjøre det langt bedre i dag.»

Til Lizzies lettelse kom de seg ut i hagen uten uhell, og etter at Mrs. Dallimore hadde bedt henne om å bli trillet bort til pergolaen med alle rosene, spurte hun om det var noe mer hun kunne gjøre for henne.

«Kanskje du vil sette deg her sammen med meg en liten stund?»

Lizzie ble overrasket over forslaget, og nølte. Hun visste at en vesentlig del av oppgaven hennes her på Woodside var å prate med beboerne og å gjøre seg kjent med dem, å se dem som enkeltmennesker og ikke bare som tilfeldige anonyme eldre. Men hva kunne hun ha å snakke med denne gamle damen om? Hva hadde vel de til felles?

Nølingen gikk ikke ubemerket hen. «Hvis du har det travelt, må du gjerne gå,» sa Mrs. Dallimore. «Jeg har det helt fint i mitt eget selskap.»

Lizzie fikk vondt av denne fine gamle damen som virket så skjør at et vindkast kunne tatt henne med seg. Stakkar, var hun så ensom at hun var innstilt på å greie seg med Lizzies langt fra sprudlende selskap? Men så tenkte hun på hvor annerledes alt ville vært hvis hun var blitt sendt hit for å gjøre research. Dersom det hadde vært scenariet, ville hun ha hatt utallige spørsmål å stille, og viktigere enda, hun ville ha vært innstilt på å lytte. Hun hadde lært at det var gjennom å lytte at man oppdaget mest om et annet menneske, eller 54

om et tema. Og hvis anledningen bød seg, var det ikke slik at eldre elsket å mimre? Hun trengte ikke å gjøre annet enn å stille det rette spørsmålet og så sette seg godt til rette og lytte.

Hun børstet vekk noen lyserøde roseblader som hadde falt ned på setet ved siden av rullestolen til Mrs. Dallimore, og satte seg. Og mens hun satt der og lette etter et passende åpningsspørsmål, stilte Mrs. Dallimore det selv.

«Ikke at jeg er noen ekspert på området,» sa hun, «men gjør jeg rett i å anta at denne typen frivillig arbeid er ny for deg?»

«Spør du fordi det er så tydelig at jeg er elendig på det?»

«Langt ifra. Du virker bare … litt utenfor din egen komfortsone.»

Lizzie måtte smile av understatementet. «Det var pent sagt,» sa hun høflig.

«Kanskje det, men jeg legger ikke noe negativt i det. Hva slags jobb hadde du før du begynte her?»

Lizzie snudde seg for å se bedre på denne vitebegjærlige damen. Enda så tynn og gebrekkelig kroppen hennes virket, var det stor tyngde i personligheten. «Du har det visst med å stille spørsmål?» repliserte hun.

«Ville ikke du gjort det samme om du var i mine sko og ikke hadde noe bedre å foreta deg?»

Lizzie smilte igjen. «Sannsynligvis. Og for å svare deg, jeg gjorde research for en radiokanal i London.»

«Det høres spennende ut. Hva var det som fikk deg til å slutte?»

«Det er en lang historie.»

«De lange historiene er vanligvis de beste. Fortell mer.»

«La oss bare si at jeg gjorde noe som sett i ettertid ikke var særlig lurt.»

55

«Fikk du fyken?»

Rett på sak, tenkte Lizzie og smilte. Hun nikket. «Ja, jeg er redd jeg gjorde det. Uten noen god grunn, etter min mening.»

«Du store, hva var det du gjorde?»

«Du ville bli altfor sjokkert om jeg fortalte deg det.»

Den gamle damen reiste synlig bust. «Vær så snill ikke å tro at den du har fremfor deg her, er den jeg alltid har vært.

Jeg har opplevd flere sjokk enn du kan forestille deg.»

Lizzie ble overrasket over den uventede intensiteten i Mrs. Dallimores stemme. Hun forsøkte å forestille seg henne som langt yngre, men enda så hardt hun prøvde, greide hun det ikke. Hun så ikke annet enn denne lille, sårbare kvinnen med en tynn kropp som sviktet; med knoklete hender dekket av hud så tynn at den så ut som gjennomsiktig pergament, og hvis bleke, plettfrie ansikt var dekket av rynker.

Hun skjønte at hun utilsiktet hadde fornærmet den gamle, og gikk heller over til å forklare hvordan hun hadde flyttet hjem og at moren hadde registrert henne som besøksvenn her. «Mamma har sterk tro på at jeg må holde meg i aktivitet til jeg finner meg en ordentlig jobb,» sa hun til slutt.

«Det bør du nok si på en annen måte. For mange er det en ordentlig og svært givende jobb du gjør her, attpåtil uten betaling.»

Lizzie skjønte hvor klossete hun hadde vært og unnskyldte seg. «Du har rett, men jeg tar meg stadig i å synes synd på meg selv.»

«Unge dame, så vidt jeg kan se, har du fordelene på din side, så la oss la selvmedlidenheten ligge. Når alt kommer til alt, kunne du sittet her jeg sitter, og tenk hvor nedtrykt det ville ha gjort deg.»

56

Lizzie skiftet samtaleemne igjen. «Er det i orden om jeg spør deg hvor gammel du er?»

«Det er i sin skjønneste orden, men hvor gammel tror du jeg er?» «Æh … åttifem?»

Den gamle damen lo. «Du må nok legge til ti år.»

«Nittifem? Nei, det kan du umulig være!» Lizzie var oppriktig overrasket; hun trodde ikke hun noensinne hadde møtt noen som var så gammel.

«Jeg forsikrer deg om at jeg er det. Vet du, inntil ganske nylig var jeg av den oppfatning at jeg fremdeles hadde masser av tid å bli gammel på, men enda så vondt det gjør, må jeg innrømme at alderen omsider har tatt innersvingen på meg.»

Mens hun raskt regnet ut når Mrs. Dallimore måtte være født, og alle endringene hun hadde opplevd, stakk Lizzies indre researcher hodet frem. Hva slags liv hadde hun levd?

Hadde hun vært fornøyd, lykkelig? Hadde hun gjort noe hun angret på? Var det noe hun skulle ønske hun hadde gjort?

Nå var nysgjerrigheten vakt. Lizzie valgte et spørsmål hun i tidligere intervjusituasjoner hadde erfart både kunne bryte isen og gi viktig informasjon, og sa: «Mrs. Dallimore, kan jeg stille deg et personlig spørsmål?»

«Det kan du.»

«Vil du si det har vært et avgjørende øyeblikk i livet ditt, et øyeblikk da du visste at tilværelsen aldri igjen ville bli den samme?»

Mrs. Dallimore så lenge på henne med de blekblå øynene sine, men så, som om det var noe i øyekroken som fanget oppmerksomheten hennes, snudde hun seg og stirret mot 57

trærne i det fjerne. Sekundene gikk, og så bredte det seg et stort smil i det gamle ansiktet – et smil som forvandlet trekkene, fikk årene til å fordufte og ga Lizzie et glimt av det hun hittil ikke hadde klart å forestille seg.

Som om hun med ett husket at Lizzie også var til stede, vendte Mrs. Dallimore ansiktet langsomt mot henne igjen.

«Jeg var nitten år gammel da livet mitt endret seg for alltid,» sa hun. «Har du lyst til å høre hvordan?»

«Ja,» svarte Lizzie liketil. «Ja, det har jeg.»