4.4 Større økonomisk likevekt?

Disse ulikhetene har i mange sammenhenger vært vanskelige å forholde seg til for norske prosjekteiere. Det har tatt tid å lære seg hvordan ting forgår i Russland. Likevel er det vårt inntrykk at de fleste norske deltakerne opplever samarbeidet med sine russiske motparter som svært positivt når det først kommer i gang. Det samme gjelder på russisk side. Russiske prosjektdeltakere gir stort sett uttrykk for at prosjektene er givende og utviklende for dem. Vårt inntrykk fra samtaler med russiske deltakere er imidlertid at de opplever samarbeidet som en slags oppdragsvirksomhet. De kontaktes av en norsk partner, og blir bedt om å fylle en eller annen funksjon i et norsk kulturprosjekt. Dette får de gjerne betalt for, og ser det som en interessant og utfordrende oppgave. Når prosjektet er ferdig, synes det i mange tilfeller som at kontakten stilner. Vi har i flere tilfeller støtt på svar av typen: «Vi vet ikke hva som skjer nå. Det har vært helt stille på den fronten en stund.» Det synes rimelig å anta at norsk kommunikasjonssvikt virker negativt på mulighetene for å skape varige nettverk mellom norske og russiske kunstnere.

Våre russiske informanter var alle uvitende om eksistensen av BarentsKult. Vi opplever ikke det som noe stort problem. Likevel velger vi å påpeke det, fordi det sier noe om de ulike opplevelsene av prosjektenes natur. Mens den russiske deltakeren går inn i et samarbeid om å skape et kunstuttrykk – simpelthen utøver sin kunst – har den norske prosjekteieren forholdt seg til en mengde retningslinjer og kriterier for å få samarbeidet i havn.

4.4 Større økonomisk likevekt?

I 2009 signerte kulturminister Trond Giske og hans russiske motpart en handlingsplan for kultursamarbeid i Nordområdene. Et av punktene var at også Russland skulle etablere en støtteordning for prosjektsamarbeid med norske kunstnere i Barentsregionen. Dette har ikke skjedd. Vi har som evalueringsgruppe blitt bedt om å si noe om hvordan det kan oppnås større økonomisk likeverdighet i prosjektene. Det foreligger altså et norsk ønske om at russiske myndigheter skal endre sin praksis på kulturområdet til også å omfatte finansiering av internasjonalt prosjektsamarbeid.

Vårt svar på dette er at det er lite norske aktører kan gjøre i sakens anledning. Antakelig er videreføring av BarentsKult, og derigjennom demonstrasjon av vellykkete norsk-russiske kultursamarbeid, det beste handlingsalternativet. Men vi ønsker også å stille et par grunnleggende spørsmål: Er det virkelig så viktig at russiske kulturmyndigheter vender seg mot mer prosjektbasert virksomhet? Er dette et relevant mål for samarbeidsordningen BarentsKult? Vi mener at det ikke er det. BarentsKult er et svært vellykket regionalt program for støtte til bilaterale kulturprosjekter. Det har vi mange holdepunkter for å hevde, og vi mener å ha dokumentert BarentsKults store betydning for den regionale kulturpolitikken i det foregående. Vi har derimot ingen dekning for å si noe om ordningens eventuelle virkning på den interne utviklingen i Russland, verken kulturpolitisk eller på andre felt. I den grad BarentsKult har hatt en virkning utover det rent kulturpolitiske, distriktspolitiske og regional-

politiske, er dette neppe målbart eller dokumenterbart. Det er i våre øyne ikke slik at den manglende russiske finansieringen utgjør noe problem for BarentsKult, for alle praktiske formål. Bidraget til BarentsKult fra russisk side er etter vår oppfatning ikke primært knyttet til økonomisk kapital. Det viktigste russiske bidraget er snarere knyttet til overføringen av kulturell kapital – med andre ord læringen de nordnorske aktørene får av det kulturfaglige samarbeidet, og den derav følgende styrkingen av nordnorsk kulturliv.