4.3 Den russiske siden

kommunene. For eksempel har programmet blitt forstått av en sentral informant i Nordland fylkeskommune som en «solidarisk investering»:

Det har vært en solidarisk investering. Hvis du skal se rent mengdemessig er det ikke den avkastning man kunne forventet. Men i en mer solidarisk Nord-Norge- og nordområdetenkning har det vært verdt det.

Denne solidariteten synes å ha en viktig bakgrunn i den Nordnorske Kulturavtalen. Gjennom denne avtalen forplikter fylkeskommunene seg til økonomiske bidrag til kulturtiltak, blant annet til BarentsKult.12 Avtalen har en lang historikk. Den ble først inngått i 1991, og ble senere utvidet og revidert i 1994 og 1998. Den vedtas for fire år av gangen, og er nylig vedtatt for årene 2014-2017. Vi merker oss også, idet det ser ut til å styrke antakelsen om at det eksisterer en regional solidaritetstenking på dette feltet, at denne siste avtalen foreskriver at 43 prosent av det regionale driftstilskuddet til Kirkenes-baserte Pikene på Broen (som utgjør 30 prosent av det totale driftstilskuddet – staten yter de øvrige 70 prosentene) betales av Nordland fylkeskommune. De øvrige bidragsyterne er Troms fylkeskommune med 30 prosent, Finnmark fylkeskommune med 17 prosent og Sør-Varanger kommune med 10 prosent (s. 19).

4.3 Den russiske siden

Hvordan er det så med den russiske siden? Vi har vært inne på samarbeidsprofilen i prosjektgjennomgangen. Med tanke på det faktiske samarbeidet mellom skapende kunstnere, oppfatter vi en stor grad av likeverdighet. Når det gjelder å utløse midler fra den russiske siden har dette bare helt unntaksvis lykkes. Problemet har i ulike intervjuer blitt tilskrevet de store forskjellene mellom de to landenes organisering av kulturlivet. Mens frie grupper og individuelle kunstnere i Norge er vant til å forholde seg til ulike støtteordninger, foregår brorparten av russisk kulturutøvelse i institusjonaliserte former. Det finnes for eksempel veldig få friteatergrupper. Dramatikk framføres nesten utelukkende på institusjonsteatre i regionale hovedsteder som Murmansk og Arkhangelsk. På samme måte forholder det seg innenfor musikk-feltet. Russiske musikere opererer i stor grad innenfor rammene av et konservatorium eller annen institusjon. Det finnes simpelthen ikke en tradisjon for utøvelse av og støtte til uavhengig kunst, men derimot en lang tradisjon for opprettholdelse av store statsstøttede institusjoner som ivaretar kulturen på vegne av fellesskapet. Uten at vi har hatt anledning til å undersøke oppbyggingen av det russiske kulturbudsjettet, vil vi anta at midlene til utøvende kunstnere kanaliseres gjennom disse institusjonene.

12 I henhold til kulturavtalen fra 2010-2013. BarentsKult er ikke eksplisitt nevnt i 20142017.