Cecilie Skog i Expeditionklær fra Devold, på vei til Sydpolen 2009/10.
Amundsen skriver i sin dagbok 5. juli 1911: «Vi er ytterst interessert i vort utstyr» og tror «att make till utstyr skall ingen ha hatt før oss». Han legger til at det er stille og minus 30 grader. Vi forstår at det var viktig. Utstyret besto i ull under og skinn eller «vinntrækk» eller begge deler utenpå. Av ullundertøyet var han mest glad i «de ulltrøier Betty & Martha strikket till åss». Litt ekstra varme følger ofte med i strikkede gaver. I boken om Sydpolen har han et eget kapittel om «plan og utrustning». Der får vi en detaljert innføring i klærne og hvordan de ble skaffet, for som han skriver: «Beklædningsgjenstandene er en viktig artikkel på en polarferd.» Utstyret ble billigere fordi han litt tilfeldig kom over 200 utrangerte tepper fra marinen som han sydde om til «polarklær». For hver mann om bord hadde han med to sett ekstra tykke håndsydde ullunderklær, to tykke, håndstrikkede ulltrøyer, seks par strikkede strømper, islender og lettere undertrøyer, sokker og strømper fra «Tukthuset». Og fra en ullvarefabrikk i Trondheim hadde han delikate køyetepper «som så ofte har gledet oss og bragt oss varme i kroppen». Føttene er «de farlikste lemmer på det mensklie legeme i kullen,» skriver Amundsen. Polarheltenes påkledning gjentas hver eneste dag når småbarn ivrig drar på ekspedisjon i barnehagens lekeområde. Og det er godt. For små kropper blir både fort våte og kalde – og kan trenge all den
ullklær
19