y y BALLADEN OM DEN USYNLIGE HÃ…ND NOVELLER
2
karine nyborg
KARINE NYBORG
y y BALLADEN OM DEN USYNLIGE HÃ…ND NOVELLER
karine nyborg Ikke rart det kommer kråker, noveller 2010 Jeg er ikke redd for mørket, roman 2013 To stemmer. Når hodet og hjertet er uenige, kan det være noe en av dem ikke har skjønt, essay 2013
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Lava 9,8/13,3 pkt. Papir: 100 g Munken Print Cream 1.5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga Printed in Latvia 2016 Bokdesign: Blæst design | Terese Moe Leiner ISBN 978-82-03-36112-8
Innhold Det konvekse hullet vil alltid eksistere 9 De elskende fangenes dilemma 25 Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet 39 Et menneske er sine relasjoner 69 Veien til rikdom 79 Mumien 101 Balladen om den usynlige hĂĽnd 119
Smith did not particularly esteem the invisible hand and thought of it as an ironic but useful joke. emma rothschild (1994), Adam Smith and the Invisible Hand
y
De elskende fangenes dilemma
Historien om fangenes dilemma er godt kjent, og sentral i spillteorien. Det færre vet, er hvordan det gikk etterpå. Slik går historien: To arrestanter er mistenkt for å ha samarbeidet om et væpnet ran. De blir avhørt hver for seg, uten mulighet til å kommunisere med hverandre. Avhørslederen presenterer dem for følgende muligheter: Strafferammen er tre års fengsel. Hvis begge tilstår, får de to år. Hvis begge nekter seg skyldige, holder ikke bevisene til domfellelse for ranet, og hver blir idømt et halvt års fengsel for ulovlig våpenbesittelse. Men hvis bare én av dem tilstår, vil denne gå fri, mens den andre må sone maksimumsstraffen på tre år. Herav dilemmaet: Hvis du tilstår, får jeg to år om jeg gjør det samme, og tre hvis jeg nekter. Hvis du nekter, går jeg fri hvis jeg tilstår, men blir sittende inne i et
27
halvt år om jeg nekter. Altså: Uansett hva du gjør, er det best for meg å tilstå. Og fordi det samme gjelder deg, tilstår vi begge, og blir sittende to år i fengsel – til tross for at vi kunne ha sluppet med seks måneder hver, om vi bare hadde holdt munnen lukket.
Du nekter
Du tilstår
Jeg nekter
½, ½
3,0
Jeg tilstår
0,3
2,2
Straffens lengde i år. Min straff før komma, din straff etter komma.
Da jeg slapp ut den fireogtyvende januar, visste jeg at du skulle løslates samtidig, men siden du ikke hadde sittet i kvinnefengselet, tok jeg bussen til byen uten å se etter deg. Det var midt på formiddagen og lite trafikk. Farten gjorde meg godt, motorduren, vibrasjonene, trekk fra en utett vindusluke. I venstre fil dundret en semitrailer forbi, presenningen var løs, det ene hjørnet flappet gult gjennom snødrevet, vi passerte en bensinstasjon, et kjøpesenter med tomme parkeringsplasser, boligblokker omgitt av nakne løvtrær; jeg ble rørt, særlig av den
28
gule presenningen, jeg hadde tross alt sittet inne i to år, ingen vanlig soning med permisjoner og frigang heller, jeg hadde sonet på grunn av et spillteoretisk prinsipp, det utelukket vel fleksible tolkninger av regelverket. Foran meg satt en mørk kvinne med håret strøket bakover i en hestehale. På fanget hadde hun et sovende barn, pannen hans hvilte mot halsen hennes, pusten hevet skuldrene i en knapt synlig rytme. Jeg hadde ikke rørt ved noen på to år. Jeg så på snøen som føk sidelengs over asfalten ute, jeg tenkte på soverommet vårt, den lette snorkingen din de morgenene jeg våknet først, jeg lurte på om de som bodde der nå, pleide å legge seg inntil hverandre, de også, noen minutter bare, før de sto opp. Etter Sinsen tetnet trafikken til. Folk sprang over gata, skyndte seg langs fortauene gjemt bak skjerf og oppbrettede jakkekrager, en varebil skrenset på det glatte føret, trikken bråbremset. Passasjerer gikk av og på. Jeg hadde tenkt i to år. Konklusjonene hadde vært klare. Hvordan kunne en liten busstur gjøre meg så usikker? Bussen stanset for rødt lys. Jeg ble sittende rett ved et utstillingsvindu fylt med armbåndsur og veggklokker. Noen beveget seg rundt der inne. Det var ikke den urmakerforretningen, den lå nærmere elva; likevel snudde jeg meg vekk. Mennesket er et dyr. Av og til er det ubehagelig å bli minnet på. Fremme ved sentralbanestasjonen slo en sur vind mot meg, frostrøyk kom drivende fra sjøen. Over torget løp folk på vei til eller fra noe, i stimer og enkeltvis, på holdeplassene, ved fotgjengerfeltene. Vi var blitt løslatt
29
samtidig, de fleste bussrutene endte i dette området. Jeg ble stående og se etter deg, jeg vet ikke hvor lenge, frossen, til slutt nummen. Hvordan kunne jeg tro at jeg kjente deg, fremdeles, etter to år uten kontakt? Hvordan kunne jeg ha innbilt meg, etter det som hadde skjedd, at jeg ville finne deg: At du ikke hadde satt deg på første tog til Drammen, på vei hjem til kvinnen med de røde krøllene? En gang hørte jeg et radioprogram om fiskeforsk ning. Det er ingen grunn til å tvile på at fisk kjenner smerte, sa forskeren, når det gjelder slike funksjoner, er hjernen deres svært lik vår. Men de kan vel ikke føle lykke? spurte intervjueren, de blir ikke forelsket? Det vet jeg ikke, sa forskeren, men skal jeg gjette, vil jeg anta at det skjer. Jeg hadde ikke telefon, ingen penger, ikke noe sted å dra. Frostrøyken kom sigende fra sjøen; jeg fulgte den, bega meg vekk fra stasjonen og sentrum, mot havna, skurene og kaiene. Kjærlighet er ikke å lengte, begjære: Slikt er symptomer, som kan skyldes så mye annet, kjærlighet er å ligge inntil hverandre før man står opp, morgen etter morgen, så ofte at berøringen blir sittende fast i huden, ikke rekker å forsvinne, er der på T-banen, over vaskebøtta, i butikken. Jeg gikk den veien du og jeg pleide å gå sammen før, når vi skulle til Vippetangen for å rekke ferja til Hovedøya om sommeren, slike dager da vi kunne bli der ute helt til kvelden: Bade fra de ytterste knausene, ligge på magen ved siden av hverandre og tørke i vinden, tett
30
inntil hverandre, mens maurene bukserte med seg smuler fra nisten vår over solvarm, ruglete stein. Maur er helt annerledes enn fisk. Maur er haplodiploid-organismer. Ubefruktede egg blir hanner, befruktede egg blir hunner, i en prosess som skaper nære slektskapsbånd: I tuer med én dronning kan arbeiderne ha opptil syttifem prosent felles genmateriale, mot femti prosent hos menneskelige søsken. Evolusjonært sett kan dette, mener noen forskere, forklare at maur samarbeider så tett, nesten som om de var ett. Nesten. De er ikke ett. Maksimalt er de trekvart. Snoen føyk rundt meg. Jeg var sulten, i dårlig form, tynnkledt. Til tross for vinden ble tåka stadig tettere, mer kompakt, den hadde fargen til korridorene i forhørsretten, det samme bleke lyset. Første gang de tok meg med dit, tenkte jeg at det liknet en labyrint for forsøksmus, som i et laboratorium, tanken moret meg, jeg hadde ennå ikke skjønt at det var et laboratorium. De fulgte meg gjennom kilometerlange korridorer, rundt hjørner, gjennom dører, hit, dit, lyset var jevnt og kastet ingen skygger, og jeg ble ukonsentrert, trett, antakelig var det tilsiktet, i hvert fall oppdaget jeg ikke straks – da de endelig åpnet døra til rettssalen og viste meg inn – at du sto der, bare noen meter unna, på vei inn i nabosalen. To menn holdt deg i hver sin arm, slik to andre holdt meg. De skjøv meg gjennom døra og låste den bak meg. Det varte så kort; og likevel rakk jeg å se at du spisset leppene i min retning, som til et kyss, eller et hysj. De plasserte meg i et bur midt på gulvet. Forhørsdommeren betraktet meg. Etterpå har jeg tenkt at
31
han må ha vært en av eksperimentlederne, spillteoretikerne, at det lille intermessoet i korridoren også må ha vært planlagt, uansett så han forventningsfull ut, som om han hadde en hypotese om hva som skulle skje og gledet seg til å få den bekreftet. For den som vil løslates så fort som mulig, finnes bare ett rasjonelt svar på fangenes dilemma: Å tilstå. At du møter meg i korridoren forandrer ingenting på det, bortsett fra følgende: Kan du få meg til å nekte – ved å spisse leppene til et hysj, for eksempel – vil din tilståelse gi deg friheten straks, ikke først etter to år, mens jeg, selvsagt, blir sittende i tre. Jeg vet ikke hvordan det var med deg på det tidspunktet, selv var jeg utmattet, knust, det var flere døgn siden jeg hadde sovet ordentlig, spist ordentlig. Jeg tenkte på deg, stående oppstilt på samme måte, i rettssalen ved siden av. Og jeg tenkte på den siste turen vår til Hovedøya sommeren før, da det hadde blåst opp til uvær tidlig på ettermiddagen, øya var full av folk og alle ville hjem samtidig, det var ikke plass til oss i ferja, vi måtte vente og vente, vi stod i silregnet og holdt hverandre i hånden da lynet slo ned i et tre bare noen meter unna, vi ble stående slik, forsteinet, uten ord, med hånden i hverandres, helt til neste båt la til kai og lot oss komme om bord. Under overfarten måtte vi stå ute på dekk. Vi klamret oss til rekka med en hånd hver, gjennomvåte av regn og sjøsprøyt; men vi slapp ikke hverandre. For den som elsker betingelsesløst, finnes bare ett rasjonelt svar på fangenes dilemma: å nekte. Uansett hva du gjør, vil min taushet gi deg friheten snarest mu-
32
lig: Hvis du også nekter, slipper de deg allerede etter et halvt år. Og skulle du tilstå, desto bedre, du blir løslatt straks og kan dra hjem, ja, hjem: Ennå er ingen regninger forfalt, ennå har ingen krevd tvangsauksjon, du kan sitte ved kjøkkenbordet og drikke kaffe og se ut på de snødekte åsene, og når vårsola kommer, kan du ta bussen til Vippetangen og stille deg først i køen, du kan stå foran på dekk og se sollyset spille i bølgene. – Hvor var du, sa forhørsdommeren og smilte, – den fjortende desember, klokken ni om morgenen? Til tross for det mørke skjegget var ansiktet nesten feminint, håret var halvlangt og rufsete, dommerkappen hvit. Det var et innforstått smil, nær sagt kjærlig, sensuelt, lik smilet hennes til deg da jeg sto på fortauet utenfor kafeen i det grå morgenlyset, skamfull over å ha fulgt etter deg, og betraktet dere gjennom vinduet. Du la ansiktet mot nakkehuden hennes, mot håret hennes; og jeg burde ha gått derfra, stille og rolig, det var unødvendig å buse inn, konfrontere deg, springe avgårde etterpå som en unge, helt ned til elva. Egentlig hadde du vel ikke trengt å løpe etter meg heller; i hvert fall burde vi ha stanset, begge to, da vi hørte alarmen og sirenene. Forhørsdommeren smilte igjen. Han var en tiltrekkende mann. Han var, for å si det rett ut, vakker, hva kan jeg si, jeg var som sagt nedbrutt, utmattet, rasende, jeg forestilte meg at han holdt rundt meg. Også for den som ikke vil annet enn å skade mest mulig, finnes bare ett rasjonelt svar på fangenes dilemma: Å tilstå. Det gir den andre minst to år, i beste fall tre. Du sto i nabosalen, skilt fra meg med en tynn vegg,
33
jeg tenkte på varmen i sengetøyet og fingrene dine i håret mitt, og de røde krøllene fylte meg, tok pusten fra meg, jeg kapitulerte, jeg falt sammen der og da og sa at vi hadde kjørt til urmakerforretningen tidlig om morgenen, ventet i busskuret på den andre siden av gata til den unge ekspeditrisen låste seg inn og åpnet, jeg sa at du tok kvelertak på henne inne på bakrommet, at jeg kastet alt i elva da jeg trodde noen hadde sett oss. Han nikket anerkjennende til meg, forhørsdommeren, liksom ettertenksomt. Og jeg lurte på om han hadde tenkt over at de rasjonelle strategiene i fangens dilemma, om man nå elsker eller ikke, er rasende eller ikke, er fullstendig uavhengige av hvorvidt man er skyldig, av hvorfor man kom løpende langs elva den morgenen i desember, muligens hadde tanken ikke engang streifet ham, hva vet jeg. Siloen på Vippetangen lå endelig foran meg. De øverste konturene var borte i tåka. Parkeringsplassen var tom. Bussholdeplassen var tom. Jeg krysset den åpne flaten, gikk mot vannet og frostrøyken; jeg ville bare stå der en stund for meg selv og se på sjøen. Det går ikke ferjer til øyene om vinteren. Ingen har noe der ute å gjøre på den tiden av året. Det er hva jeg trodde, men det er galt, jeg vet det nå; det går alltid båter. Jeg rundet hjørnet og bråstanset. Ferja var i ferd med å legge til. Halvt bak meg, lent mot veggen på den digre murbygningen, sto en mann og røykte. Jeg skulle til å gå forbi da du tok et skritt frem. – Hei, sa du.
34
Jeg kjente deg nesten ikke igjen. Du hadde lagt på deg. Håret ditt var blitt grått, du var blek. Ferja bråkte. En måke fløy over oss, sirklet over brygga, forsvant utover fjorden. Du kom mot meg, la hånden din mot nakken min. – Du kom, sa du. Hånden din var kald, likevel brant den mot nakkehuden. Du nikket mot ferja. – Vi rekker den, sa du, – hvis vi løper. Men vi ble stående, låst i berøringen. Forelskelse er ikke det samme som kjærlighet. Forelskelse er en annens nakke å legge ansiktet mot, en ny duft av hud, medisin for den resignerte, trette, den som har følt seg oversett for lenge, som har savnet nysgjerrigheten i sin elskedes blikk. Men som all rus tar forelskelsen slutt: Den varer i et halvt til ett år, maksimalt to, spørsmålet er bare om kjærlighet er blitt dyrket frem i mellomtiden. Du står i forhørsretten. Du vet at jeg er rasende. Og du vet, og vet at jeg vet, at min tilståelse vil forhindre – i minst to år – at det er henne du våkner hos om morgenen, den rødhårede, at det er hennes kroppsvarme du kjenner, noen minutter bare, morgen etter morgen, før du løper til T-banen for å rekke jobben. Ved å nekte vil du derfor sette meg fri. Når varmen kommer, vil jeg kunne dra ut til øyene alene, bre håndkleet utover det knudrete fjellet og sole meg, spise matpakke, se på maurene, ensom, rasende, dag etter dag, hele sommeren, og en ettermiddag, på sensommeren, vil en fyr som likner deg, litt overvektig, mørk, med venn-
35
lige øyne, kunne sette seg ved siden av meg på bussen hjem fra Vippetangen, spørre om alt er ok, invitere på kaffe, etterhvert bli med hjem, sove over, mens du ennå har mer enn to år igjen å sone, tar du sjansen på det? Bak oss gnisset metall mot bildekk, noen ropte, en fløyte ulte. Du smilte til meg. Vi sprang. Dekket var isete. Bak oss forsvant siloen og brygga, det luktet sjø, diesel, baugen slo mot bølgetoppene. Matrosen vinket oss inn, vi ignorerte ham; vi sto ved rekka med sjøsprøyten mot ansiktet, den venstre hånden min var iskald, den andre var allerede ganske varm.