teoretiske kunnskapen prøvast ut i praktisk handelsverksemd. Offisielt skulle han tene pengar så han kunne kjøpe seg ein gard. Han kjøpte inn prøveparti av ulike gåveartiklar og tok dei med ut for å teste marknaden. Dei varene som gjekk best, kjøpte han så inn større kvanta av og selde vidare. Nokså fort tok han seg sørover til Bayern. Han likte både folkelynnet og landskapet betre der, og dessutan kom han nærare Alpane. Omsider vende han nasen mot nord for å føre handelskarrieren vidare her heime. Han kjøpte seg motorsykkel, eller skuter, plasserte ein prøvekoffert med diverse suvenirar bakpå og drog ut på norske sommarvegar i regn og blest. Framfor kvar butikk tok han regntyet av, retta på sveisen, og med koffert i hand og tversoversløyfa på plass under snippen på kvitskjorta gjekk han inn og bad om å få snakke med butikksjefen. Dette var på slutten av 50-talet, og fort oppdaga han at fat av tinn og aluminium var i vinden. Dette sette han på ein ny idé. Han skaffa seg eit lokale i Bergen, installerte ei hydraulisk presse og starta sin eigen vesle suvenirfabrikk. Når Per var ute og fór, hadde han fotoapparat med, og etter kvart som auga fanga inn interessante motiv, eit særmerkt fjell, ein vakker fjordarm, ei staseleg kyrkje, tok han bilde og viste resultatet fram for bror sin, Tor Erik, ei kunstnarsjel med evne til å omskape bildemotivet til vakker dekor på eit aluminiumsfat. Per kjøpte aluminiumsplater, klipte dei opp, pressa og forma og graverte til sist motiv og namn inn i aluminiumen. Neste gong han var på Voss eller i Hardanger, viste han stolt fram eigenproduserte fat med bilde av Voss kyrkje eller fjellhyllegarden Kjeåsen, og salet gjekk unna. Og slik heldt det fram. Han tilsette arbeidarar, han kjøpte fleire maskinar, mellom anna utstyr for eloksering, slik at han også kunne lage fat og skåler med ulike fargar, og sjølv fór han rundt frå handelsmann til handelsmann med koffert og tversover og baud stolt fram spesialprodukt laga nettopp for dei. Skuteren vart bytt med ei folkevognboble, og handelsområdet vart utvida. Til sist nådde han Finnmark. Der likte han seg særleg godt. Han opplevde vidda og naturfolket der, og ny glød vart tend. I møtet med samane laut forretningsmannen vike for friluftsmannen.
Bildet s. 6: Aldalen – ein einsleg og lenge veglaus gard på ei flat elveslette i ein avstengd fjelldal. Tunet ligg ved foten av fjellet, med ei hyggjeleg stove der Margot og Per har budd i meir enn 40 år og ein driftsbygning med låve, stall og stort sauefjøs. Til venstre for stova har Per bygd eit reiskapshus, og til høgre for låven står skuret med motoren som dreg taubanen.
margot Broren som hjelpte til med designen, hadde arbeid på Bergen Mekaniske Verkstad. Ein gong inviterte han Per på helgetur til firmahytta som BMV hadde på Kvamskogen, og i den snertne, men tronge bobla til Per køyrde brørne innetter. På Ankerplassen, som hytta vart kalla, trefte Per Margot Abotnes. Ho var sekretær og høgre hand for ulike direktørar på BMV, ei dyktig dame som med sitt blide og tiltalande vesen kom høgre og høgre opp i systemet. På turen attende til Bergen hadde Per Margot ved sida, medan broren vart tilvist eit sete i ein skranglebuss. Ei tid seinare, då Per gjorde seg ærend til BMV for å få ein liten prat med flammen og ein arbeidar i overall kom ut frå kontoret hennar, nikka mannen bort til Per. «Flott dame! Han som var inne då eg kom, var skipsreiar Fred. Olsen, og vi fekk akkurat den same fine behandlinga.» Så blunka han til Per, før han la til: «Kanskje er det håp for deg òg.» Jau, visst var det håp. Rett nok var flammen mindre glødande ei tid, men han loga opp att, og Per inviterte Margot på påskeferie – i ein suite av ei sjølvbygd snøhole i ein skavl i traktene ved Mjølfjell. Godt var det at Margot var omtrent like forelska og friluftsinteressert som han sjølv. Sansen for friske naturopplevingar hadde ho fått alt i barneåra heime i Sauda, der foreldra støtt og stadig
Til høgre: 45 år etter at han slo seg ned på Stegen, er Per igjen på veg oppetter mot garden der han levde sine første år saman med Margot. Minna er mange, og vel tilfreds veit han at garden framleis er i drift, i det minste i sommarhalvåret.
8
|
der ingen skulle tru at nokon kunne bu