05_Myklebust.fm Page 82 Monday, March 26, 2012 11:12 AM
RAGNAR BRAASTAD MYKLEBUST
har vært undersøkt – og hvor det analytiske begrepsapparat er hentet fra moderne lingvistikk, først og fremst Roman Jakobson og Émile Benveniste.28 Begrepet utsigelse, «l’énonciation», som Benveniste utvikler i løpet av 1960-tallet, kan ligne på den analytiske språkfilosofiens begrep om «talehandling» (et uttrykk Agamben for øvrig ofte betjener seg av i mer upresis betydning), som utsigelsesteorien uten tvil er inspirert av, men dens problematikk er snarere språkvitenskapelig enn filosofisk.29 I forbindelse med utsigelsen kan pronomenene nå bestemmes som «utsigelsesindikatorer» (Benveniste) eller «shiftere» (Jakobson), dvs. termer som ikke har noen objektiv referanse, men som kun får sin referanse innenfor den «diskursinstans» som inneholder den.30 I tillegg er pronomenene, i likhet med de andre indikatorord/shiftere, termer som er i stand til å bevirke den overgang fra språksystem til tale31 som er blitt referert ovenfor.32 En viktig presisering Benveniste kommer med når det gjelder utsigelsen, er at denne går forut for ethvert bestemt språklig innhold.33 Utsigelsens sfære skulle i tråd med dette ifølge Agamben innbefatte det som i enhver talehandling 28
29
30
31 32 33
82
Benvenistes artikkel om de personlige pronomener (jf. ovenfor) er stadig en viktig referanse for Agamben; i tillegg kommer samme forfatters artikkel om «L’appareil formel de l’énonciation» (Utsigelsens formelle apparatur), fra 1970, opptrykt i Problèmes de linguistique générale, 2, 79–88, samt Roman Jakobsons «Shifters, verbal categories and the Russian verb», i Selected Writings, II. La Haye: Mouton 1971. I henhold til f.eks. Greimas og Courtès kan begrepet «utsigelse» defineres på to ulike måter: enten som den ikke-språklige referensielle struktur som ligger under språklig kommunikasjon, eller som en språklig instans som er forutsatt av utsagnets («formuleringens») eksistens: «I det første tilfelle vil man snakke om ’kommunikasjonssituasjon’, om den ’psykososiologiske konteksten’ for produksjonen av de utsagn som en slik situasjon (eller referensiell kontekst) tillater aktualiseringen av. I det andre tilfelle vil utsigelsen – idet man betrakter utsagnet som dennes resultat – komme til syne som den formidlingsinstans som sørger for at språksystemets virtualiteter blir omdannet til diskursive utsagn.» Jf. Greimas/Courtès, Sémiotique. Dictionnaire raisonné de la théorie du langage. Paris: Classiques Hachette 1979, 126. – Det er den andre betydningen som tilsvarer Benvenistes begrep. Jf. Benvenistes påstand om at det personlige pronomen jeg «refererer til den individuelle diskurshandling der det blir uttalt, og betegner dens taler». Problèmes de linguistique générale 1, 261. Eller endelig, i Jakobsons termer, overgangen fra kode til budskap. Jf. Giorgio Agamben, Il linguaggio e la morte, 35. «Det er selve handlingen å produsere et utsagn, og ikke utsagnets tekst som er vår gjenstand», «L’appareil formel …», 80.
AGORA NR. 4, 11