Antropress 03/2013 Tabu

1

Sosialantropologisk institutt

INNHOLD

ANTROPRESS TIDSSKRIFT FOR SOSIALANTROPOLOGI

#3 - 2013

4 Tabuets Vugge 8 Tabu, søvnparalyser og rom vesener 12 Selvmord 15 Universelle Tabuer?

20 Ressursbruk 25 Fra kommunistisk tabu til

nasjonalistisk retorikk

og politikk 28 En avvikers bekjennelser 34 Unnskyld, er du gutt eller jente?

36 Aggression - A natural part

of life?

Redaktør:

Mats Thorsen

Skribenter - Bachelor:

Trykk:

Skribenter - Master: Bk Grafiske, Sandefjord

Utgitt med støtte fra Kulturstyret og Sosialantropologisk Institutt

2

Kristina Holt Signe Mikkelsen Elin Mykland Mats Thorsen Jørgen Wien Taran Victoria R. Wold

LEDER Da var vi inne i et nytt semester, og med et nytt semester følger naturligvis også en ny utgave av Antropress!

Om man tar en titt på forsiden og har kjennskap til legenden om Oedipus er denne utgavens tema lett å gjette seg til. Ifølge gresk mytologi var Oedipus konge i Theben, drepte sin egen far, giftet seg med sin egen mor og fikk barn med henne. Riktignok skjedde dette uten hans viten om tingens tilstand, men fadermord og incest er ifølge Sigmund Freud de to universale tabuene som utgjør grunnlaget for sivilisasjonen.

Temaet for den tredje utgaven i 2013 er altså tabu. Tabuer er sterke forbud mot bestemte handlinger, enten forbudt ved juridiske lover, eller basert på sterke moralske eller religiøse forestillinger. Tabuer kan være store og tilnærmet universale, slik som i tilfellet med Oedipus, eller mer hverdagslige ting som i betydningen av «det vi ikke snakker om».

Redaktør Mats S. Thorsen

Tabuer trenger heller ikke være konstante, og også her i Norge har tabuer både kommet og godt. Ved kristendommens inntog ble spising av hestekjøtt tabubelagt som en hedensk skikk, og et brudd på dette tabuet ble straffet like strengt som mord. Sex i kirkens middelalder var også strengt regulert, og man skulle endog prøve å ikke nyte det.

I denne utgaven drar vi på en flyktig reise i tabuets tegn og utforsker forskjellige lag av vårt eget samfunn, så vel som resten av verden, enten det er søvnparalyser blant hmongene, praktisering av kannibalisme hos bedaminene eller vår generasjons sløsing av ressurser.

Jeg vil avslutte med å ønske dere alle lykke til på de nært forestående eksamener! Det kommer til å gå utmerket, skal dere se!

Mats S. Thorsen

Magnus Godvik Ekeland Ola Fjeldstad Mikkel Vindegg

Design, layout & typografi:

Mathias Hovelsen Tokle

3

TABUETS VUGGE Kristina Holt

Hva er dette med tabu? Hvorfor reagerer folk på handlinger eller oppførsel som ikke strider i mot loven?

«Don’t mind the elephant in the room» formulerer den omstridte streetart-kunstneren Banksy i ett av sine kunstprosjekt, der han har plassert en stor levende elefant midt i et rom. Den er malt i samme farger og mønster som veggene, likevel er det åpenbart at enhver kan skimte at det står en elefant i rommet. Men denne elefanten snakker vi ikke så mye om.

Denne elefanten vekker på en eller annen måte ubehagelige følelser og det velger vi å holde oss unna så langt det lar seg gjøre.

La oss si at du sitter blandt United-supportere på en Manchester United-kamp hjemme mot Arsenal. Ville du følt deg komfortabel med å rope heiarop til Arsenal og slenge dritt om United?

«Ja, man har da ytringsfrihet», ville du kanskje tenke. Men du ville nok mest sannsynlig opplevd at situasjonen ble ubehagelig. Du ville kanskje fått endel skulende blikk, noen stygge kommentarer eller kanskje til og med en knyttneve i fleisen. Du ville ikke havnet i fengsel, men du ville blitt utestengt fra det sosiale «United-fellesskapet».

4

Hva er definisjonen på tabu? Ordet tabu kommer opprinnelig fra Tonga i Polynesia hvor tabu eller «tapu» i det tradisjonelle samfunnet hang sammen med forestillingen om makt eller hellig kraft: «mana».

En tabuistisk handling er situasjonsbetinget og i følge Det Store Norske Leksikon er det ideen om at et begrep, en gjenstand, en person eller en gruppe ikke må røres ved. Tabu er synonymt med begrepet forbud og bygger sine regler på moral og konvensjoner snarere enn på regler innenfor lovverket. Å bryte et tabu blir vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, både i Norge og i resten av verden, der sanksjonene varierer.

Det omstridte tabuet vekker mange spørsmål og blant disse har jeg vært interessert i å reflektere rundt hvorvidt et tabu er universelt, og i så fall – hvilke? Er tabuer nødvendig?

Var det – og er det fremdeles en måte å skape moralsk balanse på? Er tabuer kun forbundet med tradisjoner? Hvorfor aksepterer vi tabuets eksistens? Og mest interessant: Hva kan være årsakene til at et tabu opphører?

Det individuelle tabuet Ikke alle tabuer er universelle. Det finnes like mange uskrevne normer og moralske regler som det finnes ulike kulturer i verden, og i de ulike kulturene i verden finnes det også et mylder av uskrevne regler innad. Normene og reglene varierer fordi de fleste kulturer har sine egne oppfatninger av hva som er rett og galt og hva som er oppskriften på et godt liv.

Mange av disse moralske reglene, som danner grunnlaget for om en ting er tabu eller ikke, baserer seg på religiøse skrifter og filosofiske refleksjoner nedskrevet gjennom historien. Eksempelvis er det umoralsk å vise undersiden av føttene sine i mange asiatiske land, da det signaliserer mangel på respekt.

I Thailand er det for eksempel

forbudt å snakke stygt om kongen – bare det å uheldigvis tråkke på en pengeseddel med et bilde av kongen på, kan føre til reaksjoner. I japan har man visse regler for hvordan man skal håndtere et visittkort når man får det. I Europa derimot, blir det ofte ansett som skittent å spise med hendene, mens det blir sett på som en helt natrulig ting å gjøre i de fleste andre steder i verden.

Det universelle tabuet Ifølge Sigmund Freud er for eksempel incest et universelt tabu. Slekten skal føres videre uten å misdanne genene med innavl. Han mener at dette er et naturbiologisk faktum og derfor en universell regel blant alle levende mennesker.

Samtidig er kannibalisme blitt 5

oppført som et universelt tabu. Å spise mennesker blir sett på som «unaturlig», selv om det har – og fortsatt forekommer sjeldne tilfeller av dette. Å undersøke det nærmere må bli å undersøke menneskers tendens til å gå i mot systemet og no Tabuets funksjon Tabuer er ofte forbundet med respekt.

Man er pliktig til å følge de moralske normene i et samfunn for å skape et felleskap med mest mulig likt tankesett. Det kan være forestillinger om hvordan man oppfører seg sammen med hverandre og de ulike rollene man utfører, om det er som mor, far, søster, bror, ektefelle, venn eller lignende. Det kan også være konvensjoner om hvordan man oppfører seg overfor en spesiell kategori mennesker, eksempelvis mennesker med høyere rang eller kaste.

Moralsk balanse og sosial orden Den engelske opplysningstenkeren Thomas Hobbes (1588) mente at det opprinnelige mennesket, artsvesenet, var dyrisk og utemmet og handlet på impuls i overbevisning om at den sterkeste overlever. Derfor måtte mennesket temmes gjennom sanksjonelle konvensjoner, det vil si et rammeverk av lover og regler, både skrevne og uskrevne, om hva som var moralsk riktig og galt. Hvis ikke ville mennesket aldri bli sivilisert nok. Konsekvensen ville ha vært et samfunn av barbarer som gikk rundt og stjal, sloss og drepte hverandre konstant i frykt for 6

å selv sulte eller dø.

Det sies at tabuets styrke avhenger av hvor mange som adlyder det. Hvis målet med å skape et tabu i et samfunn er frykt, så har samfunnet lykkes. For fremmedfrykt, frykten for noe som er annerledes eller det å være annerledes, er stor. Er det slik at samfunnet og de menneskene som lever der, med hensikt støtter opp om tabuer, og hersker gjennom dem? Men vil vi styres av tabuer? Er tabuer bare negativt, eller kan det også være en positiv fordel ved et tabu?

Tidens tann – tabuets verste fiende?

Gjennom historien har vi sett at tabuer oppstår og opphører. En vesentlig grunn til at tabuer opphører er at samfunn endres over tid. Folks tankesett forandrer seg, man inspireres gjennom kunst, musikk, film, og litteratur, og engasjeres gjennom politikk, økonomi, religion og filosofi.

Et eksempel er 15- og 1600-tallets hekseprosesser. På den tiden oppstod det mange kreative argumenter for å dømme en kvinne som heks for deretter å kunne drukne henne med vannprøven eller brenne henne på bålet. Men med tiden avtok forestillingene om hekseriet og kravene til et sterkere empirisk grunnlag steg.

Ikke minst spiller globaliseringsprosessene en viktig rolle. Ulike land og kulturers tanker og ideer spres kjappere enn vinden og transnasjonale selskaper

handler varer med hverandre til tross for lange avstander.

Rasisme var for eksempel et stort tabu helt til globaliseringsprosessen «tvang» raser sammen. Mer turisme og innvandring førte til at mennesker i større grad måtte lære seg at mennesker var like mye verdt uavhengig av etnisitet, hudfarge, religion, kjønn osv. Det var ikke en selvfølge for et par tiår siden.

Etter revolusjoner, reaksjoner, og protester spredte åpenheten seg og rasisme var ikke lenger et tabu.

Mediene spiller en stor rolle når det kommer til å belyse tabuer, og å sette de under debatt. Det har hjulpet for å styrke den menneskelige solidariteten. Et eksempel er russiske Maria Amelie som ble sendt ut av Norge fordi hun manglet oppholdstillatelse. Hun hadde bodd i Norge i åtte år og fullført en mastergrad ved NTNU. Saken vekket mye oppmerksomhet og det ble rettet sterk kritikk mot den norske innvandringspolitikken.

Hvorfor skal noen bli sendt ut av et land de har bygget sin identitet på, og som de på ingen måte utgjør en trussel mot?

Utvikling og nytenking innenfor både naturvitenskapelig og psykologisk forskning kan også være en viktig grunn til at tabuer opphører. For eksempel takket være Boas' begrep om kulturrelativisme (tanken om at en kultur må dømmes ut i fra sine egne prinsipper) har man et rammeverk å gå ut i fra før man setter noe i kontrast.

Det sies at tiden leger alle sår –

kan tiden også lege alle tabuer?

7

TABU, SØVNPARALYSER OG ROMVESENER

Ola Fjeldstad

Et forstyrrende høyt antall mennesker hevder seg bortført av utenomjordiske vesener. Dette er historien om hvordan tabuer kan gjøres til syndebukken.

Du våkner brått med en følelse av at noen eller noe er i rommet. 1Du hører pustelyder og du synes du kan skimte en skikkelse i fotenden av senga. Til din store forskrekkelse oppdager du at du ikke klarer å røre deg selv om du kjemper i mot med alle dine krefter.

Skikkelsen kryper mot deg og setter seg på brystet ditt, og du kjenner hvordan pusten går ut av deg mens du forgjeves kjemper imot. Endelig, rett før du er i ferd med å gi opp, klarer du å røre en finger eller en tå. Like brått som det startet er det over, og du befinner deg alene igjen i sengen – skrekkslagen. Hva var det som nettopp skjedde?

For noen er nok dette et kjent scenario. Faktisk er det slik at opp mot 40% av vestlige innbyggere opplever dette minst én gang i livet. Hendelsen illustrerer nemlig et typisk tilfelle av søvnparalyse, eller mare-ritt. Sistnevnte betegnelse må ikke forveksles med 1 Denne teksten er inspirert av og basert på lesning av Shelley Adlers bok Sleep Paralyses: Nigth-Mare, Nocebos and the Mind-Body Connection fra 2011.

8

mareritt, selv om ordet «mareritt» har sin opprinnelse i det samme fenomenet (maren red den sovende på brystet).

Fordi begrepet søvnparalyse er en klinisk betegnelse åpner Shelley Adler, i boken Sleep Paralysis: Night-Mares, Nocebos and the Mind-Body Connection, opp for å bruke mare-ritt som en kulturnøytral betegnelse.

Det kulturnøytrale aspektet er et viktig poeng fordi det her dreier seg om en lidelse som ikke bare er biologisk, men også i høyeste grad kulturell.

I den korte illustrasjonen over har jeg forsøkt å gjengi en så nøytral beskrivelse som mulig, nært det biologiske fenomenet. Likevel, ikledt[ikledd] en kulturell drakt vil hendelsen utspille seg på helt ulike måter, avhengig av sted.

Ulike kulturelle forståelser På Newfoundland har myten om The Old Hag vært kjent lenge. Denne har blitt identifisert som et lite kvinnevesen som rir brystet til den sovende mens denne får luften klemt ut av seg.

Det er også en vanlig forståelse at The Old Hag kan påføres en tredjepart, som en forbannelse. Det mest effektive botemiddelet mot et slikt angrep, sier newfoundlenderne, er å be fader vår.

I Japan er søvnparalyse omtalt som kanashibari. Det er et vidt kjent fenomen, og over en tredjedel av Japans befolkning skal ha erfart det. Til tross for at det er en hendelse full av frykt og panikk blir det omtalt som en positiv opplevelse. Unge jenter forsøker til og med å fremkalle kanashibari på egenhånd, som en slags overgangsrite. Et av de mest vanlige mare-rittsynene er Sadako, jenta fra Ringu (The Ring). I motsetning til mange andre deler av verden, er det i Japan vanlig å snakke ut om opplevelsen,

og det er ofte et tema i manga-serier. 2

I kjølvannet av Vietnamkrigen kom det mange laonesiske flyktninger av gruppen hmong til USAs vestkyst.

Disse fikk mye oppmerksomhet da det ble kjent at en svært høy prosentandel av dem døde på mystisk vis. Felles for disse dødsfallene var at de stort sett fant sted om natten, og at de skjedde tilsynelatende uprovosert. Etter hvert ble det kjent at alle de døde var plaget av det hmongene kalte dab tsog (uttales «da cho»), eller søvnparalyse. Hva var det som gjorde at mare-rittene var av dødelig art kun for hmongene?

2

Se Julie Spros artikkel i første nr. av Antropress i 2013 for mer om manga.

9

Disse faktorene er avgjørende for hvordan dab tsog oppleves og utspiller seg i USA. I tillegg har mange hmonger store vanskeligheter med å tilpasse seg livet i USA (der mediene jevnlig refererer til dem som «primitive»). Alt dette øker følelsen av angst og stress som følger av dab tsog, noe som har resultert i et høyt antall dødsfall. Det er altså først når vi ser det biologiske i samspill med det kulturelle at vi kan nærme oss en forklaring på de mystiske dødsfallene. Men hvor blir det av romvesenene?

Når biologi møter kultur Da Shelley Adler gjorde feltarbeid sammen med hmonger i Oregon, USA, fant hun raskt ut at dab tsog var vevet inn i en større kulturell kontekst. Til tross for at det var et vanlig fenomen, i Laos som i USA, var det bare i USA at mare-rittene var etterfulgt av død.

Kliniske undersøkelser avslørte med tiden at bortimot alle de døde hmongene var bærere av en genetisk sykdom, brugada. Dette er en hjertesykdom som er genetisk arvet, og som øker risikoen for død ved hjertestans, særlig i stressende eller panikkslagne perioder.

Dab tsog er et typisk eksempel på en slik utslagsgivende effekt. Likevel, brugada er vel så utbredt blant hmonger i Laos som blant hmonger i USA. 10

En biologisk (eller klinisk) forklaring er derfor ikke nok.

Et viktig skille mellom hmonger i Laos og i USA ligger i tilgangen til rituelle eksperter i hjemlandet. Dab tsog er et utbredt fenomen, og det finnes klare rituelle rammer for å takle plagene og angsten dette medfører. Disse ritualene, som er ment for å forene hmongenes tre sjeler tilbake i kroppen, er vitale etter et dab tsog-angrep.

Forfedreånden flykter nemlig fra kroppen etter et angrep, noe som er forbundet med sykdom og, i verste instans, død – for menn (det er kun disse som er bærere av brugada). For hmonger i USA er det en vanlig tanke at forfedresjelen ikke klarer å fly over havet fra hjemlandet, noe som øker stresset etter et dab tsog-angrep.

Bortført av romvesener?

Til nå har vi gått en lang omvei for å nærme oss ingressens lovnader om romvesener og tabuer, men nå er vi her.

Allerede i en artikkel fra 1998 argumenterer Susan Blackmore for at mange utenomjordiske bortføringer har sitt opphav i søvnparalyse. 3 Hun mener at forekomsten av bortførte personer plaget av søvnparalyse er såpass høy, og at historiene deres har så mange likhetstrekk med andre skildringer av søvnparalyse at det må ses i sammenheng.

Adler mener også at søvnparalyse kan forklare mange historier om utenomjordiske bortføringer. Hun peker på hvordan det, i samfunn som omfavner den sekulære arven etter opplysningstiden, er et utbredt tabu rundt det å snakke om spirituelle opplevelser. Dette har ført til at folk, i frykt for å bli stemplet som gærne, har holdt tyst om sine

erfaringer med søvnparalyse.

Dette er trolig mye av grunnen til at vi vet såpass lite om et fenomen som, tross alt, er ganske vanlig. Der man før hadde kulturelle forståelser av mare-rittene (maren som rir deg), står man i dag på egenhånd i møte med den nattlige terroren.

Mangel på kulturelle forklaringer har ledet mange ut i Internetts forvirrende verden. Der har mange funnet historier om bortføringer som de kan kjenne seg igjen i. Maren har blitt til et utenomjordisk vesen som ikke rir deg, men som tar deg med til romskipet for å drive systematisk avl på menneskeheten.

Likevel, strippet for kulturell bekledning er grunnopplevelsen den samme: Du våkner om natten, våken i hodet, men lam i kroppen, noen eller noe er i rommet og du fylles av skrekk – helt til du plutselig våkner igjen og er alene tilbake.

Avslutning Denne lille historien har vist hvordan et kroppslig og biologisk fenomen ikke alltid er løsrevet fra sinnet og kulturen. Vi har sett hvordan en tilsynelatende universell tilstand kan utfolde seg på svært ulikt vis avhengig av tid og sted – fra Japan via Newfoundland, fra årene før til årene etter opplysningstiden.

3 Blackmore, Susan. “Abduction by Aliens or Sleep Paralysis?.” Skeptical Inquirer 22 (1998): 23-28.

11

SELVMORD Mats Thorsen

1. juni 1739, midt på Kongens Nytorv i København, lå en dansk soldat med navnet Michel Blödorn fastspent på skafottet og ventet på å bli henrettet for mord.1

Henrettelsesmetoden var en av de mest brutale, gjennomført med steile og hjul. En stor menneskemasse var til stede for å se henrettelsen utført, men til folks store overraskelse var Blödorn helt rolig og sang religiøse salmer. Selv etter at både armene og bena hans var blitt knust av hjulet lå Blödorn like rolig og sang videre. Menneskemengden startet å synge med den døende soldaten, og etter at han hadde ligget der hele dagen og sunget kom derimot beskjeden om at mannen måtte kveles.

Michel Blödorn ønsket å dø og hadde drept sin landeier nettopp for å være sikker på å bli dømt til døden. Jeg skal komme tilbake til ham og flere andre som begikk samme forbrytelse senere i teksten, men først skal jeg se nærmere på selvmord utført på seg selv.

Selvmordet er et omstridt tema og er fremdeles sterkt tabubelagt.

1 Inspirert av teksten «Drepte for å bli henrettet» i forskning.no og boken «A Lutheran Plague: Murdering to die in the eighteenth century» av Tyge Krogh

12

Filosofen Albert Camus hevdet i boken Myten om Sisyfos at selvmordet var det eneste virkelige filosofiske problemet, og sa at «å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål». En av sosialantropologiens grandonkler, sosiologen Émile Durkheim, skrev også boken Selvmordet, hvor han peker på sosial integrasjon som årsak til selvmord.

De tre abrahamittiske religionene fordømmer selvmord på det sterkeste, og ser på det å ta sitt eget liv som en fornærmelse mot Skaperen.

I motsetning til i Israel og de fleste kristne land hvor det er blitt forsket mye på selvmord, føres det i mange muslimske land ingen offisielle selvmordsstatistikker som blir sendt til WHO. På WHOs liste over selvmordsraten i 2011 er ikke land som Saudi-Arabia, Somalia, Tyrkia og Irak engang representert, mens land som Iran, Syria og Egypt er representert på listen med så lave tall som 0,1 og 0,2 selvmord per 100 000 innbyggere. Til sammenligning har Norge 11,9 per 100 000 innbyggere.

Avbildning av seppuku - rituelt selvmord begått av samuraier for å gjenreise ære.

Hvorfor er det slik?

For det første står nok selvmordstabuet en del sterkere i islam enn det gjør i dagens reformerte kristendom. Selvmord er haram, forbudt, og knyttes opp mot skam. Siden man i mange muslimske land knyttes til slektningene sine med mer enn bare navn, men også gjennom en kollektiv ære, gjør det hele situasjonen ekstra betent. I boken Medmennesker skriver Unni Wikan om den egyptiske kvinnen Umm Ali, som opplevde at sønnen sin, Amin, tok livet av seg ved å sette fyr på kroppen sin. Amin døde ikke umiddelbart, men på sykehuset dagen etter. Alle muslimer har en forhåndsbestemt tid på jorden, og Amin døde fordi «hans tid var omme».

Selv om islam ser på selvmord som en av de største syndene, er det likevel mange som tar sitt eget liv ved å bruke kroppen sin som et våpen.

Selvmordsbombing er et ikke ukjent fenomen, og noe vi stadig får høre i vestlig media. Istishhad, det arabiske ordet for martyrdøden eller heltedøden, og regnes vanligvis ikke som selvmord på samme måte, siden man ofrer livet sitt for Gud i kamp. Likevel er det imamer som har erklært at selvmordsangrep mot sivile også er haram. Selvmordsangrep er dog noe man finner i flere kulturer, og det mest kjente er nok japanske piloters kamikaze-angrep på amerikanske mål under andre verdenskrig.

I Japan har det derimot ikke vært noe tabu mot selvmord, men det har tvert imot i uminnelig tid vært kulturelt akseptert å ta sitt eget liv. I mange tilfeller har det endog vært det eneste riktige å gjøre. Seppuku, et rituelt selvmord ved å stikke seg selv i magen med et sverd, ble ofte brukt for å beholde æren og ikke leve i skam.

Selvmordsraten i Japan i dag er 13

Henrettelse ved steile og hjul var den mest brutale måten å dø på, og ble tatt i bruk for å hindre slike selvmordsmord.

også høy, men mer interessant er det med nabolandet Sør-Korea, som har en vesentlig høyere andel som tar sitt liv, og som topper selvmordsstatistikkene.

Sør-Korea doblet sine selvmordstall på et tiår, og gikk fra 6,4 per 100 000 innbyggere i 1982 til 31,7 i 2011.

Ben Park og David Lester som studerte den plutselige selvmordsøkningen i Sør-Korea pekte i boken Suicide in Asia: Causes and Prevention på at arbeidsløsheten var hovedårsaken, men utdypet samtidig noe enda mer interessant. De mente at den kulturelle tradisjonen med barnlige forpliktelser ikke gikk overens med det stadig mer konkurransedyktige arbeidsmarkedet i moderne tid. Siden det tradisjonelt i Sør-Korea var barna som forsørget sine foreldre, var det mange eldre mennesker som tok livet sitt for å lette byrden på barna.

Nå var det neppe det å lette byrden på barnet som var årsaken til at Ludvig Jørgen Petersen en junimorgen i 1736 kuttet strupen på en åtte år gammel foreldreløs jente. Han hadde 14

vært en gudfryktig mann hele livet sitt, frem til han fikk fremmede tanker som tvilte på Guds eksistens. Han ble erklært melankolsk av en doktor og fant ut at han ikke ville leve lenger, så han begikk den forferdelige forbrytelsen å drepe denne jenta, for å bli dømt til døden.

Petersen, og nevnte Michel Blödorn, var langt fra de eneste som begikk slike typer forbrytelser. Mellom 1697 og 1789 var det i København bekreftet minst 1,5 slike saker i året, noe som ville tilsvart over 15 slike saker årlig i dagens Oslo. Forfatter av boken A Lutheran Plague: Murdering to Die in the Eighteenth Century betegner slike forbrytelser som «selvmordsmord».

Årsaken til disse mordene var i all hovedsak et resultat av Martin Luthers reformasjon av kirken. Med den nye teologiske læren som de nordeuropeiske landene tok til seg, var den sterke fordømmelsen av selvmord, og kirkens ledere som prekte om evig fortapelse i helvetes ild ved å ta sitt eget liv. Her finner man likhetstrekk med det jeg tidligere nevnte om mange muslimske lands holdning til selvmord. Samtidig ble den gudfryktige kongemakten opptatt av å følge Guds ord og dømme mordere til døden. Paradoksalt nok førte dette til at mange begikk nettopp slike mord, da den lutheranske læren hevdet at man ble frelst om man erkjente sine egne synder og trodde på Gud, noe alle dødsdømte åpenbart kunne gjøre like før de ble henrettet.

ER TABUER VI TAR FOR GITT UNIVERSELLE? Magnus Godvik Ekeland

La oss slå det fast fra starten av. Alle samfunn er gjennomsyret av tabuer.

Dette har du kanskje ikke vanskeligheter for å være enig med meg i, men hvis jeg sier at kannibalisme er sentral del av de fleste kulturer? Litt verre ja, så la deg heller overbevise gjennom en vandring gjennom menneskeeternes verden.

Tabuer og kannibaler i vår egen kultur Først vil jeg klargjøre hva jeg legger i begrepet tabu. Tabu er et moralsk-sosialt imperativ som forbyr bestemte handlinger. I de fleste kulturer forbindes også brudd på tabuer med kaos, sammenbrudd av strukturer, og ikke minst frykt. Dette gjør at det ikke er helt borti overjeget galt å tenke over hva onkel Freud sa: Sammen med incest og fadermord klassifiserte han kannibalisme, å sette til livs dine medmennesker som et absolutt tabu. Dette var for så vidt ikke noe nytt, helt siden Heredots tid har europeere ment at kannibalisme var noe de andre drev med, vanligvis var over-

naturlige skapninger synderne.

Og selvfølgelig, mytene om menneskeetere trenger vi ikke å lete lenge etter (slå opp på en tilfeldig side i den store Eventyrboka til Asbjørnsen og Moe, og sannsynligheten er stor for at den beskriver troll som lukter kristenmannsblod). Felles er imidlertid at de aldri er helt menneskelige.

I våre egne folkeeventyr har vi troll, går vi til våre venner i sentral-Afrika, azandene og nuerne, finner vi historier om hekser som lager festmåltid av ulykkelige stakkarer. Troll og hekser er ikke en del av sivilisasjonen, de er representanter for kaos, og slik lever kanniballegenden videre i vår populærkultur.

Vi kan kategorisere framstillingen av kannibaler i kulturen vår i tre kategorier 1. Primitive stammer, tenk de mørkeste avkrokene av italienske C-filmer fra 80 åra.

2. Blodtørstige villmenn i post-apokalyptiske filmer og bøker.

3. Zombier, de er jo strengt tatt daue kannibaler.

15

Som vi ser opptrer alle disse i kontekster knyttet til sammenbrudd av de vante, trygge strukturene: I Australia etter atomkrigen, eller Chicago etter en zombieepidemi. Frykten for at tabuet brytes, her kannibalisme, er ikke bare knyttet til handlingen som sådan, men konteksten den tilsynelatende muliggjør.

Litteratur og film er interessant sådan.

Ved å la ”de andre” bryte tabuene, kan vi utforske kaos, fra en tilsynelatende, distansert posisjon.

De første beretningene om kannibalisme er også såpass sensasjonelle at en sunn skepsis er nødvendig. Tidlige beskrivelsene fra Fiji er gode eksempler.

Nå endte riktignok en av de første misjonærene som festmåltid, men øvrige beskrivelser av kannibalismen sprenger alle grenser. En misjonær forteller om amputering, tortur og spising av kroppsdeler, alt mens offeret er i livet, i en stil som får dagens splatterfilmer til å fortone seg som hyggelige familiefilmer i sammenligning!

kannibalisme har eksistert som praksis, vår egen Arve Sørum kjenner personlig flere tidligere kannibaler fra feltarbeidet sitt. Så dette leder oss heller til å spørre hvorfor kannibalisme forekommer.

En forklaring på kannibalisme har vært materialistiske-økologiske teorier, representert ved Marvin Harris.

Disse teoriene har som premiss at kannibalisme kan spores til proteinmangel.

Som underbyggende årsak viser de til at områdene der kannibalisme var utbredt også er preget av manko på potensielle byttedyr, implisitt tilgang på proteiner.

Spørsmålet er, som alle gode antropologistudenter kan, om dette kan underbygges empirisk. Og ja, det kan det.

Men (og ”menet” er her sentralt) for selv om kannibalisme var utbredt i områder med proteinmangel (Ny-Guinea, Fiji, Vanuatu), går det fram av empirien at kannibalisme har foregått med så stor uregelmessighet og derfor er usannsynlig at dette har hatt noen innflytelse for næringsinntaket.

Men finns det kannibaler da?

William Arens skapte hurlumhei da han publiserte en bok der han hevdet at det ikke fantes gode nok empiriske bevis for kannibalisme, og at det derfor var rimelig å anta at organisert kannibalisme aldri hadde eksistert. Kort oppsummert fikk Arens enorm motstand fra kollegaer som dekonstruerte metoden hans, så vel som hans tilsynelatende strenge krav til empiri. For å slå det fast med en gang,

Kategorisering av kannibalisme.

Teoretisk vil jeg basere meg på Sandays og Laurence R. Goldmans kategorisering av kannibalisme. Sanday deler kannibalisme inn i tre kategorier: 1. Rituell kannibalisme 2. Kannibalisme uten et rituelt grunnlag 3. Kannibalisme er tabu, men eksisterer i myter og frykt.

2 og 3 henger sammen, vi kan si hvordan kannibalisme oppfattes i samfunn der

16

det ikke har en rituell status avhenger av hvordan kannibalisme forestilles og fryktes. La oss et eksempel: vi befinner oss i en ekstrem krisesituasjon der vi er nødt til å spise et annet menneske for å overleve. Tenk på den berømte flystyrten i Andesfjellene og beleiringen av Leningrad. Her er det viktig at vi holder tabu i bakhodet. Både flystyrten og beleiringen (1,1 millioner ble ofrene for et av historiens verste overgrep) er et sammenbrudd av strukturer, menneskene blir kastet ut i kaos. Stilt overfor dette blir overlevelse det å selv bli en del av kaos, å bli en menneskeeter. Frykten for å dø overvinnes ved å selv bli det en frykter.

Kollapsen av samfunnet, nødvendiggjør sammenbruddet av tabuene også.

Det hører med til historien at Paven tilga de overlevende etter flystyrten.

Ved å gi handlingen en religiøs begrunnelse, kan bruddet av tabuet omgås, men som Sanday påpeker, det sakrale/hellige er ofte forbundet med kaos og oppløsing av strukturer (Nirva-

na anyone?), så her åpnes det for mange interessante perspektiver.

Tar vi den teoretiske debatten et steg videre kan vi undersøke Goldmans inndeling. Han deler rituell kannibalisme inn i eksogamisk og endogamisk kannibalisme (tenk ekteskap). Av rene plasshensyn vil jeg konsentrere meg om eksogamisk kannibalisme, men kort vil jeg si at Sandays kategori nr.2 vil gå under endogamisk kannibalisme. Igjen kan vi bruke flystyrten der de overlevende måtte ete medlemmer av sitt eget lag. ”The last cannibals”.

Den gode sosantstudent har på dette tidspunktet irritert seg over at jeg bare drøfter kannibalisme abstrakt og teoretisk, så basert på empiri tilegnet av vår egen Arve Sørum skal vi ta et dypdykk inn i et av de siste samfunnene som praktiserte kannibalisme.

Bedaminene er en samlebetegnelse på flere stammer i høylandet på Ny-Guinea. På den tiden Sørum gjorde 17

ser var en sentral og nødvendig handling for bedaminene. Unnlot de å spise dem ville heksene fortsette sine herjinger og slekten deres ville ikke finne hvile.

feltarbeid blant dem, livnærte de seg gjennom svedjebruk, støttet av jakt og sanking. Sammen med de omkringliggende stammene var bedaminene viklet inn i et komplisert nett av allianser og kriger.

I likhet med våre venner i Nuerland var også bedaminenes samfunn preget av blodfeider der det å ta motstanderen til fange var sentralt. Forskjellene lå i at bedaminene heller satte fangen til livs (fantes dessverre intet tilsvarende til Genèvekonvensjonene på Ny Guinea på den tida). Ifølge Sørums informanter var det å sette til livs en fiende den ultimate hevn, du frarøvet han ikke bare livet men hele hans fysiske jeg ble utslettet.

Som Sørum sier er dette den mest bokstavelige tolkningen av en gammeltesta18

mentlig øye for et øye tankegang.

Det andre kannibalistiske forholdet gjaldt hekseri. Innenfor bedaminenes kosmologiske univers var en heks en kannibal som fortærte mennesket innenfra, og dermed fanget personens ånd/sjel slik at personen ikke bare gikk den sikre død i møte, men også ble frarøvet fred i etterlivet. Å redde en slektning fra en så lite tiltalende skjebne var en moralsk plikt. Og hvordan reddet du ånden? Jo med å spise heksa utenfra!

Kannibalismepraksisen er også integrert med tabuer. Mens vi opererer med et absolutt tabu mot å spise hverandre, er det hos Betaminene knyttet til hvem som kan spise hvem. Sørum forklarer også hvordan kannibalisme av hek-

der kannibalisme er utbredt tabuer for hvem du kan spise og i hvilken kontekst.

Så kanskje snakker vi på et helt grunnleggende plan om en eller annen form for tabu mot kannibalisme i alle samfunn?

Hvordan skal vi forstå våre brøde, menneskeeterne?

Både Sørum og Sahlins er enig om at kannibalisme bare kan forstås som et kulturelt og moralsk system. Kun som en integrert del kan vi forstå fortærelsen av mennesker. Sahlins som gjennom historiske kilder har rekonstruert kannibalismen på Fiji og de rituelle ofringene hos aztekerne. Både for fijianerne og aztekerne var ofring og spising av deler av mennesket et av samfunnets viktigste institusjoner. I begge kulturer var kannibalisme et kjerneelementet i den kosmologiske forståelsen.

Gitt av empirien er ikke kannibalisme utelukkende et spørsmål om moral, men integrert i religiøse ritualer, krig og samfunnslivet for øvrig, i de kulturene det har forekommet. En dypere forståelse er dermed kun mulig gjennom holistisk tilnærming slik Sahlins foreskriver. Dette innebærer ikke bare å undersøke praksisen i seg selv, men å se den i forhold til kosmologi, myter og moral.

Om kannibalisme er et universelt tabu? Nei, det ser ut som incesttabuet fortsatt er det eneste vi (en god del av oss i hvertfall) kan enes om som et universelt tabu. Imidlertid, og dette er viktig å ha i bakhodet, har alle samfunn 19

DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL, DEN RESSURSBRUK SOM IKKE RAMMER DEG SELV

Mikkel Vindegg

Er det lov å mene noe om andres ressursbruk? Kanskje er det nødvendig allerede?

Allerede før jeg begynner å skrive dette føler jeg meg rimelig sikker på at det blir tilnærmet umulig ikke å framstå som moraliserende, og dermed lettere ufyselig. Jeg vil derfor understreke at jeg ikke mener jeg er noe bedre eller kan mer om dette enn andre. Likevel vil jeg forsøke meg på noen betraktninger angående sosiale normer og ressursbruk.

Som ansatt i dagligvarebutikk har jeg vært vitne til det man på et mer fintfølende antropologisk språk kunne kalt «varierte praksiser» knyttet til miljø og forbruk. Da man begynte med kildesortering av mat og plast i Oslo, hørte jeg flere som slang ut kommentarer som generelt gikk i retning av: «det er jo ikke noe vits, alt går jo på samme dynga uansett». At disse personene faktisk mente dette, hvis de fikk tenkt seg om, har jeg veldig vanskelig for å tro. Hva slags gruppe av patologisk maktsyke kommunale byråkrater skulle vel til for å få alle Oslos borgere til å sortere søppelet sitt og starte produksjonen av millioner av grønne og blå plastposer hvis det «ikke 20

var noen vits»? Min teori om disse menneskenes «oppfatning» av situasjonen er at det er mye lettere å tro at det ikke nytter å kildesortere enn å måtte legge om rutinene sine. Det tar både tid og krefter.

«Kognitiv dissonans» er et begrep fra psykologien som jeg tror kan være med på å belyse denne situasjonen og en del annen tilsynelatende irrasjonell atferd i møte med klimaproblemer.

Hvorvidt kognitiv dissonans som teori er vitenskapelig holdbart er dog under tvil. Likevel har jeg lyst til å bruke det her fordi jeg syns det er en artig måte å analysere forholdet mellom holdninger og atferd. Jeg tror menneskene som uttalte seg om kildesorteringen godt kunne gjort samme resonnement relatert til de kommunale byråkratene som meg.

Jeg tror de valgte ikke å gjøre det, men i stedet nærmest gå inn for det motsatte.

Kognitiv dissonans oppstår når man har to motstridende oppfatninger i hodet samtidig. Dette oppleves som ubehagelig.

For å fjerne ubehaget må man derfor forandre den ene oppfatningen sånn at den ikke lenger motstrider den andre.

Jeg tror menneskene jeg observerte visste godt at det nyttet å kildesortere. Samtidig var de ikke interessert i å legge om vanene sine. Valget falt da ned på å betvile nytten av kildesorteringen på et overfladisk nivå uten videre undersøkelse. Altså ble det ikke nødvendig å forandre på de vante rutinene.

Jeg tror mye av de samme prosessene kan ha foregått i hodene på vitenskapsmenn som er «klimanektere» på tross av overveldende mengder beviser som støtter opp om menneskeskapte klimaendringer.

Det er viktig å understreke at dette er ubevisste prosesser. Det er ingen som bevisst tar valget om å betvile noe så viktig som klimaendringer fordi det ville vært «upraktisk». Det ville i så fall vært psykopatisk.

Mange føler nok at de faktisk ikke har mulighet til å legge om rutinene sine. På mange måter har de heller ikke det. I en verden hvor et sterkt fokus ligger på å koble stadig flere deler av kloden med resten, samtidig som alt bør gå kjappere og bli mer «effektivt» er det vanskelig å gå mot strømmen. Da blir det rette valget å kjøpe en ferdig oppkuttet og blandet salat i plast i stedet for å lage en fra bunnen av. Dette bringer meg til en av trendene jeg har sett over et par år i dagligvarebransjen.

Maten blir mer og mer ferdig foredlet når den kjøpes. Dette er kjent for de fleste fra før av, men det er en utvikling som går stadig lenger. Nå er det enten er det fileter eller MUK som kjøpes. Det er jo ingen om har tid eller ork til å fjerne kjøttet fra beinet lenger.

Koteletter har gått fra søndagskost til hverdagskost til nærmest å være en grillnisje i løpet av et tiår. «Fjordland» er en ny type ferdigmat som også har gått fra en meget perifer stilling i norsk kosthold til å bli et fast innslag når man skal ha mat til én.

21

Jeg brukte ordet «effektivt» tidligere i teksten. Jeg vil påstå at folk flest forbinder dette ordet med fart. Det å få, eller skape mer, på kortere tid. Men kunne det ikke like gjerne betydd å få mer ved å bruke mindre? Nå har man «3 for 2»-tilbud og dets like i dagligvarebutikkene.

Det har vært en kjempesuksess for to av Norges største dagligvarekjeder. Dette er en type tilbud som er spesifikt designet for å øke forbruk. «Kjøp mer, få litt av det» er konseptet.

Kjøper man mer enn man i utgangspunktet har tenkt til å kjøpe, er det ikke vanskelig å tenke seg at mer blir kastet. Likevel er det en taktikk som lønner seg for den enkelte butikk eller kjede. I en kapitalistisk markedsøkonomi er forbruk og økning på de fleste hold nødvendig for at systemet skal gå rundt. For privat næringsdrivende kan det sies at selve målet med deres virke 22

er å få flest mulig personer til å bruke mest mulig penger hos dem, som regel i forhold til sine konkurrenter. Det kan enten skje gjennom å skaffe seg større markedsandeler gjennom konkurranse, men også ved å øke mengden penger folk legger igjen i butikkene deres. Økonomien er altså konstruert på en slik måte at den enkelte person ledes inn i et visst forbruksmønster som det er vanskelig å komme utenom. Det mener jeg er helt forståelig og akseptabelt. Likevel dukker det av og til opp holdninger og praksiser som er helt uholdbare.

Jeg hadde en gang følgende samtale med en som satt ved siden av meg da jeg spiste lunsj: - Har du med mat i isboks? Det er så jævlig Balkan ass.

- Hva? - Det er akkurat som mora og faren min.

De klarer ikke å kaste noen ting lissom.

Jeg tror det er fordi de opplevde krigen i Serbia, de bare må spare lissom.

- Okay, er ikke det bra, egentlig?

- Det er så jævlig gnient ass, jeg klarer ikke spise rester og sånn. De fryser ned rester og spiser det lenge etterpå. Jeg klarer ikke det ass, det er skikkelig nasty.

Min umiddelbare tanke var at den holdningen var helt utrolig mistilpasset. Og da tenkte jeg ikke miljømessig, men fra et rent økonomisk perspektiv. Jeg klarer sjelden å lage en mengde mat som er passelig til ett måltid til meg selv, det blir alltid for mye. Som regel er det nok til to middager. Enkel hoderegning tilsier da at jeg ville nærmest ha doblet mitt matbudsjett hvis jeg hadde var av den oppfatning at «rester er nasty». Dette sa jeg likevel ikke noe om.

Jeg nevnte noe om at farmoren og farfaren min var litt på samme måte siden de opplevde «harde tider» under andre verdenskrig så det kan være en sammenheng der. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å ta diskusjonen om hvor feil jeg mente at holdningene til denne personen var. Grunnen til det var både at jeg ikke ønsket å bruke krefter på det, men også fordi selve temaet føltes ukomfortabelt å ta opp.

Det å «ikke sløse» og bruke all maten man kjøper er noe jeg har fått inn gjennom oppveksten. Det har tydeligvis ikke alle i min generasjon. Kanskje hadde det vært nyttig for mange som vokser opp nå å oppleve «harde tider» for å få et innslag av «nøysomheten» som

ofte har blitt brukt til å karakterisere forbruksmønsteret til de som opplevde rasjoneringen under krigen. Vokser man opp i dagens Norge opplever man en nærmest omvendt rasjonering. Varer blir så å si kastet etter deg gjennom reklamer og tilbud for at man skal opprettholde forbruket sitt. Og det er man på mange måter nødt til. Hvis ikke går ikke det økonomiske systemet rundt. Ingen har hittil klart å lansere et troverdig alternativ til den kapitalistiske markedsøkonomien og man må nok vente lenge på at det skjer, hvis man ikke ender opp med å vente forgjeves. Spørsmålet er om man klarer å stoppe denne trenden før det er for sent.

Hvis ikke kan det hende Gunnar Aakvaags innlegg i Morgenbladet om «generasjon lydig» går over til å bli «generasjon bitter». En generasjon som stiller spørsmål som «hvordan kunne dere sette oss i en situasjon hvor vi er nødt til å stoppe levesettet vi arvet etter dere, men ikke har mulighet til å gjøre det uten at å skape enorm lidelse og splid? Det er kanskje ikke så rart at vi er generasjon lydig, som ikke vil rive ned det etablerte, men strever etter å bli en del av det, nettopp fordi vi har lyst til å ha like gode liv som generasjonen før oss. Spørsmålet er om levesettet er for godt til å være sant. Jeg tror ikke vi kommer til å like svaret.

Som masterstudent har jeg nylig fått repetert at antropologens arbeid når man er på feltarbeid består i å observere mange enkelttilfeller for så å finne møn23

steret som binder det sammen.

Forbruk, identitet og miljø er sammenbundet i forbrukssamfunnet, men ikke på en forenlig måte. Sammensetningen kan ikke være som den er i dag uten at minst én av delene må vike. Hvis ikke man tar et aktivt valg om å forandre relasjonen mellom identitet og forbruk, er det miljøet som må ta støyten.

Det kommer ingen godt ut av. Jeg har ingen gode forslag til hvordan man skal løse dette i global sammenheng (i likhet med alle andre). Likevel kan man jo gjøre det som forventes av antropologer: å starte i det små.

Å tørre, eller gidde å bry seg litt om sidemannens (eller damens) sløseri.

Da vil man kanskje få en kommentar i retur. Forhåpentligvis er den relatert til ens egne forbruksrelaterte uvaner. Som antropologistudenter flest, har jeg fått høre flere ganger enn jeg kan huske at det ikke er så lett å oppfatte sine egne lyter på egen hånd. Man trenger et «utenfraperspektiv».

Kanskje trenger man et utenfraperspektiv på OL-søknaden som Oslos borgere stemte «ja» til for ikke så lenge siden. Jeg hadde forventet å få høre en mengde argumenter som appellerte til hvor god bruk man kom til å få for den forbedrede infrastrukturen og gjenbruksverdien til alle anleggene. Det var imidlertid ikke det jeg fikk høre. I stedet var det emosjonelle argumenter de fleste fokuserte på. Var de sosioøkonomiske argumentene for et OL så svake at det ikke var verdt et forsøk engang?

24

Å argumentere for en OL-søknad med utsagn som «jeg sier ja til folkefest», «vi har jo råd til det», og «det kommer til å skape en kjempeoppsving for vinteridretten» burde ikke vært bra nok. Det kommer nok en slags oppsving med et OL, ja. På den andre siden blir det noen som må lide. Andre kulturtilbud kommer til å lide i mange år framover, og ikke bare i Oslo. Det samme skjedde etter Lillehammer. Sånn fungerer statlige budsjetter.

Man kan ikke «bare ta det ut av oljefondet» som flere faktisk tror er måten man kommer til å finansiere festlighetene på.

Jeg hørte flere personer hevde det, for deretter å forsvare oppfattelsen sin med nebb og klør da jeg kom med innvendinger. Er det noen som husker den nevnte kognitive dissonansen?

Til syvende og sist koker det ned til at «kaken bare er så stor». Ikke alle får like mye av den, og ikke alle har noe de skal ha sagt når det gjelder hvordan den fordeles eller hva bitene går til. Det gjelder for folk utenfor Oslo til fordel for osloborgere, og det gjelder på verdensbasis, men på en langt mer alvorlig måte. Så var det problemet med å ikke framstå som en pretensiøs fjott hvis man kommenterer andres forbruk.

Det kan bli vanskelig veldig fort. Det gjør som regel det hvis man bryr seg om andres pengebruk.

FRA KOMMUNISTISK TABU TIL NASJONALISTISK RETORIKK OG POLITIKK Jørgen Wien

Nedtiede kroatiske og serbiske krigshandlinger fra andre verdenskrig gjennoppstod og fikk ny relevans 50 år senere.

Hva skjer når et tema slutter å være tabu, og heller blir en del av nasjonalistisk stor-politikk?

Et tabu kan i et samfunn være basert på konvensjoner, for eksempel religiøse, og det hersker en oppfatning blant folk flest om et gitt tema er tabu, og er noe man ikke snakker fritt om. Tabuer er ikke statiske fenomener, og kan endre seg og miste mye av sitt stigma og bli et mer dagligdags og åpent tema.

Dette skjer typisk over en lengre tidsperiode og tabuene «myknes opp», gjerne gjennom offentlig debatt og dertil hørende pionerer på området.

Eksemplene i vårt samfunn er mange, med seksuelle legninger som det arketypiske. Men et tabu kan også eksistere med bakgrunn i for eksempel en politisk

ideologi, og saken handler mer om at man ikke har lov til å diskutere nevnte tema, verken offentlig eller privat, enn at man selv ikke ønsker det.

Hva skjer da når den politiske ideologien faller nærmest over natten, og den offentlige debatt blir vidåpen og nærmest lengter etter å ta opp kontroversielle temaer? Jeg vil i denne teksten beskrive hvordan krigshandlinger fra andre verdenskrig mellom serbere og kroater ble fortiet og tabubelagt i 50 år, for så å blomstre opp som nasjonalistisk brennstoff på 1990-tallet.

Andre verdenskrig i Jugoslavia – en borgerkrig i krigen.

Andre verdenskrig var blodig over store deler av verden, og Jugoslavia var intet unntak. De ene store nasjonale gruppen, kroatene, fikk sitt Kroatia gjort om til et fascistisk nikkedukke-regime for Mussolini, ledet av Ustasjaene under ledelse av Ante Paveli.

25

-«Steinblomsten» hedrer ofrene fra konsentrasjonsleiren i Jasenovac under andre verdenskrig.

De drev blant annet en konsentrasjonsleir i byen Jasenovac, i et område av Kroatia som historisk sett har vært betydelig befolket av serbere. I denne leiren ble det drept både roma-folk og jøder, men de høyeste drapstallene fra leiren er drap på serbere. Serberne, som representerte den andre store gruppen, var på alliert side som en del av Jugoslavia. Den serbiske royalistisk-nasjonalitiske bevegelsen Tsjetnikene arbeidet mer på siden av det offisielle styret, men hadde likefult slagkraft. I tillegg til dette var de kommunistiske partisanene, under ledelse av Josip Broz Tito, også på vei opp og frem.

Dette førte til en voldsom blodsutgytelse i Jugoslavia, og de lærde strides fortsatt om det kan kalles for en borgerkrig i krigen. Spesielt fra Kroatisk side var disse massakrene mange og drapstallene høye.

Da andre verdenskrig tok slutt var det Titos partisaner som stod igjen som «vinnerne» i Jugoslavia, blant annet etter mye internasjonal støtte. Det gamle jugoslaviske kongedømmet ble avviklet og den Sosialistiske Føderative Republikken Jugoslavia ble opprettet. Dermed skulle kroater og serbere (samt en rekke andre folkegrupper) leve sammen under 26

parolen «brorskap og enhet» kort tid etter å ha påført hverandre betydelige tap og potensielt livslange fiendeforhold.

Titos løsning på dette spørsmålet var å henrette nasjonalistene, for kroatene innebar dette at omkring 50 000 nasjonalister ble henrettet rett etter krigens slutt, kjent som Bleiburg-massakren. I tillegg til dette ble både denne massakren og kringshandlingene kroater og serbere i mellom gjort til tabu og et ikke-tema, både i politikk og dagligliv. Slik forholdt også ting seg i nærmere 50 år, helt til Jugoslavia igjen begynte å vakle på begynnelsen av 1990-tallet.

Nasjonalistisk oppblomstring – Tabuet forsvinner Tito døde i 1980 og brorskap og enhet begynte sakte men sikkert å fremstå som en fordums utopi. Nasjonalismen blomstret atter igjen, og Jugoslavias mest etnisk homogene del-republikk, Slovenia, forlot i 1991 Jugoslavia relativt enkelt.

Da Kroatia, med nærmere 20% serbisk befolkning, kort tid senere ville gjøre det samme, fikk pipa en annen lyd.

Krig og konflikt brøt ut, og varte helt til 1995. I denne konflikten og nasjonalistiske oppblomstringen var tabuet som hadde ligget i ro siden krigens dager plutselig høyaktuell politikk og propaganda.

Hendelsene under, og rett etter, andre verdenskrig fikk dermed en ny relevans i en situasjon hvor det for de to folkegruppene, i alle fall deres politiske ledere, ble viktig å være forskjellige fra hverandre heller enn like hverandre. Fra kroatisk side ble henrettelsene i etterkrigstiden trukket frem som et argument for å forlate Jugoslavia og kommunismen, og fra både serbisk og kroatisk side ble henrettelsene av hverandres folk under krigen brukt som legitimering for nye aggresjoner og krigshandlinger mot hverandre.

Resten er historie, og i dag er både Kroatia og Serbia selvstendige nasjonalstater, med en moderne markedsøkonomi og et mer eller midnre åpent politisk landskap. Ting er relativt sett rolige, men Kroatia har fortsatt en betydelig serbisk minoritet, og senest for et par uker siden ble det demonstrasjoner i byen Vukovar.

Denne byen helt øst i Kroatia, på grensen til Serbia, er delt mellom kroater og serbere. Byen fikk hard medfart fra serbisk side, ble forsøkt etnisk renset under krigen på 90-tallet, og har en sterk symbolsk betydning for kroatene.

Serberne utgjør omtrent 1/3 av byens befolkning, og har dermed grunnlovsfestet krav på at skiltene på offentlige

bygninger i tillegg til det latinske kroatiske alfabetet skal stå på det serbiske kyrilliske. Da disse kyrilliske skiltene ble satt opp ble dette sett på som en enorm provokasjon hos den kroatiske befolkningen, og skiltene ble fjernet av demonstranter nesten før de var kommet opp.

Det siste året har også Kroatia og Serbia møttes i to VM-kvalifiseringskamper i fotball. Oppgjøret i Zagreb ble spilt uten serbiske supportere og oppgjøret i Beograd uten kroatiske, dette av sikkerhetshensyn.

Dette tyder på at den ferskeste krigen mellom landene ikke er blitt fortiet og gjort til tabu som andre verdenskrig ble. EU har også lagt press, spesielt på Serbia, og satt utlevering av tiltalte krigsforbrytere som en forutsetning for forhandlinger om medlemskap.

Oppgjør eller nytt tabu?

Om det lønner seg å fortie kontroversielle temaer eller ta et oppgjør med dem umiddelbart er ikke opp til meg å bedømme, men historien viser at slike temaer har en tendens til å dukke opp på et eller annet punkt og bli noe man er nødt til å håndtere. Det behøver ikke skje like brått som jeg har beskrevet med Kroatia og Serbia – Norges oppgjør med deportasjonene av jøder under andre verdenskrig og interneringspolitikk ovenfor samene viser at alle har skjelletter i skapet, og at disse på en eller annen måte må ryddes opp i for å kunne gå videre.

27

Dette sier noe om at et tema som er tabu, kanskje spesielt hvis det er gjort tabu gjennom en politisk ideologi, kan gjennom sin kontroversialitet og hemmeligholdelse ha et potensiale til å bli politisk brennstoff og brukes legitimerende i konfliktsituasjoner.

Tiden vil vise om freden er kommet for å bli i det tidligere Jugoslavia, for er det noe folkegruppene på Balkan har hatt nok av opp gjennom historien så er det kriger og konflikter.

EN AVVIKERS BEKJENNELSER Taran Victoria R. Wold

Fra mitt bedagelige synspunkt, ser det ut som folk rundt meg jogger med døden i hælene. Jeg eier hverken joggesko eller medlemskap på helsestudio, men tidsånden forteller meg at jeg bør. Hver morgen når jeg står opp, føler jeg meg som en avviker.

Store følelser vekkes til live når Kroatia og Serbia møtes til dyst på fotballbanen.

28

Vekkeklokka gjør vondt i ørene, den forstyrrer den spennende drømmen min, og kroppen kjennes alt annet enn uthvilt. Jeg er et uhelbredelig B-menneske, og har i følge min mor vært sånn siden spedbarnsalderen. Jeg føler at samfunnet forventer av meg at jeg skal sprette opp av senga før klokka ringer, full av pågangsmot og livsmottoer snekret sammen av honnørord som fleksibilitet og endringsvilje, evnen til ikke se problemer men utfordringer, løsninger og så videre. Dette kunne imidlertid ikke vært fjernere fra min bevissthet der jeg snubler i kattene mine på vei til kaffetrakteren for å lage meg min livgivende svarte eliksir. Kroppen verker, hodet er fult av bomull, og jeg skulle gitt mitt venstre ben for å få fatt i en magisk pauseknapp som kunne gitt meg en aldri så liten pause før det braker løs igjen. Jeg vet at den ikke finnes, men jeg tar meg selv i å ønske at jeg hadde en likevel.

Så står morgenrøyken for tur. Som den hardbarkede røykeren jeg er, har jeg kravlet meg ut i de mest avsindige feber-

tilstander. Morgenrøyken skal røykes, helst alene og i fullstendig stillhet. Ellers kan jeg ikke være sikker på hva som er opp eller ned på meg selv, hvilken dag det er eller hvem jeg er i det hele tatt.

Naboene kjenner meg helt sikkert bare som hun nevrotiske røykeren med det bustete håret, men det får så være.

Noen av dem er sikkert også sinte på meg for at skattepengene deres en gang i fremtiden vil kunne gå til å behandle meg for selvpåførte lidelser som KOLS, lungekreft eller røykebein. Men den må de lenger ut på landet med.

Jeg betaler da gladelig for at de skal få reparert meniskskaden som de så uvørent påførte deg selv der de jogget gjennom Østmarka klokken 06.45 om morgenen som om de skulle hatt døden i hælene.

Selvpåført kan være så mangt, og velferdsstaten er for alle.

Som om ikke dette var toppen av latskap, har jeg ikke trent siden 2007. Jeg hater å trene, eier ikke en eneste treningstights eller et eneste par lekre joggesko 29

jeg kan ha på meg på vei til butikken for å se sporty ut. Jeg har aldri kjent den berømmelige euforien folk snakker om etter en treningsøkt, snarere et intenst ønske om å få slippe. Jeg klamrer meg til den gamle klisjeen om at noe skal man da dø av, og her føler jeg at det ligger et vesentlig skille mellom joggerne og meg: jeg er ikke redd for å dø. Jeg er ikke redd for alderdom, rynker, stillhet, stillstand eller stagnasjonen alle snakker om med gru dersom man slutter å utvikle seg og søke nye utfordringer. Jeg er ikke redd for dager som bare flyter forbi uten at det skjer noe jeg kan fortelle barnebarna mine. Fra mitt bedagelige synspunkt ser det ut som at alle rundt meg er med i et slags rotterace der målet er å hele tiden overskride seg selv, sine evner, sin kropp og i siste instans døden, som det virker som de har i hælene hele tiden. Aldri er man bra nok, aldri utnytter man tiden sin godt nok, aldri er man lykkelig nok. Man skal være på riktig sted til riktig tid, men aldri være på samme sted for lenge.

Man må videre, man må ut og realisere sitt potensiale, og samtidig holde kroppen sin så kjernesunn at man kan holde på slik lengst mulig. PUH. Så utrolig slitsomt, tenker jeg. Dette klarer jeg ikke å være med på, jeg orker ikke å prøve engang. Det blir for krampeaktig, det blir naturstridig. Jeg protesterer.

I mitt utopiske drømmesamfunn jobber alle tre timer hver dag eller femten timer i uka med nødvendig produksjon og opprettholdelse av samfunnets viktigste funksjoner. Dersom jeg hadde hatt resten 30

av dagen til rådighet hadde jeg vært storfornøyd med å legge inn tre timers innsats som gatefeier, søppeltømmer eller budeie for den saks skyld. Men det får bli med luftslott og dagdrømmer. Vi har nemlig andre ting å stri med. I dag maner arbeidsideologien alle opp av senga og ut i arbeidslivet. Vi snakker mye om retten til arbeid, men sjeldnere om retten til fritid.

For jobbe skal man, uansett.

Dessuten er det en hel del annet vi også skal ha tid til. Vi skal jogge, vi skal lage sunn mat hver dag, og vi skal være velkledde og vellykkede i både egne og andres øyne, og ikke minst sosiale i friti-

den. Vi skal oppleve, konkurrere, prestere og skille oss positivt ut i en hver sammenheng. Vi skal se og bli sett, og vi skal for guds skyld aldri stagnere.

Senere skal vi få barn som skal skysses rundt til alskens fritidsaktiviteter så de skal få de fortrinnene de kan i konkurransen, mens vi blir sittende fast i den berømte tidsklemma der vi hverken strekker til hjemme eller på jobb. Parforholdet går dukken midt under oppuss-

ingsprosjekt nummer tre, men det er vel egentlig like greit, da livet med partneren viste seg å ikke være like perfekt som på TV uansett.

Jeg kjenner at jeg blir sliten bare av å skrive om dette, og det er det sikkert også flere andre som blir. Men da er det oss det er noe galt med. Det er vi som ikke strekker til, som ikke klarer å tilpasse oss, og verst av alt – ikke utnytter vårt fulle potensiale. For det skal man. På død og liv, og med døden i hælene.

Jeg savner å ha litt tid til å la humla suse og pusle med mitt, uten at jeg skal trenge å ha dårlig samvittighet av den grunn. Når skal vi få tid til å kontemplere over livet, vende oss innover og se på oss selv? (Annet enn i speilet da, selvfølgelig). Det er jo også paradoksalt at vi priviligerte her oppe på berget pleier våre karrierer, egoer, kropper og sosiale ansikter så eksessivt i en tid som vår.

Er det kanskje lettere å konsentrere seg om de nære ting i en tid der fremtiden er usikker og maktforholdene i verden virker kaotiske og fragmenterte? Blir kroppen da et slags minste felles multiplum for hva vi kan kontrollere?

Men det nytter ikke å jogge fra hverken døden, klimaendringene eller

fordelingsproblematikken. Skal vi virkelig forsøke jogge fra klodens problemer og bruke den resterende tiden til å beskue og forbedre våre egne navler mens havene stiger, arter blir utryddet og jorden brenner under joggeskoene?

Gunnar C. Aakvaag, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, skrev 1.

September i år en kronikk i Aftenposten der han kaller dagens unge for Generasjon Lydig. Vårt fremste kjennetegn, mener han, er fraværet av et kollektivt prosjekt.

Flere har latt seg provosere, jeg kan i mørke stunder tenke at han har rett. Men i så fall er det ikke bare vår egen feil.

Vi lever på mange måter i en nådeløs tid. Konformitetspresset er høyt, og kommer fra alle kanter. Vi har tilbrakt flere timer i pedagogiske institusjoner og organiserte aktiviteter enn noen generasjon før oss. Nå har konkurransementaliteten funnet veien inn i skolen også, der forskjeller reproduseres og unge skjebner formes. Vi lever i en tid der vi har valget om å lære oss spillereglene og tilpasse oss, eller falle utenfor – vi må spise eller bli spist.

Faller vi utenfor, blir vi stående med lua i hånda, til spott og spe. Da blir det også legitimt å sparke oss mens vi ligger nede. Kalle oss snyltere med «sugerør i statskassa», mistilpassede, avvikere. Det blir lov å heve seg over oss, be oss ta oss sammen, og sende oss kryptiske brev med dulgte krav som selv en med doktorgrad i nordisk ville hatt problemer med å tyde.

Mennesker skaper kultur, men kultur 31

skaper også mennesker og alle er barn av sin tid.

Det blir vel på med joggeskoene på meg snart også. Det er vanskelig å stå imot når presset kommer fra alle kanter.

Og jammen kan det hende jeg blir nødt til å gå på kurs i self branding også, som mannen med sleik fra Karrieresenteret så entusiastisk informerte om på forelesning her om dagen.

eg har jo tross alt valgt å bli sosialantropolog, så det ville vel være direkte dumt å gå glipp av den muligheten? Det strider mot alle instinkter å skulle selge meg selv eller spise noen, men hva med å bite dem litt forsiktig i nakken, det er vel ok? Jeg gjør alle disse tingene om jeg virkelig må, men slett ikke med glede. Og

32

jeg har fortsatt et håp om å slippe.

Ja da, jeg hører dere sier at jeg må. Jeg kommer snart. Men kan jeg bare sove litt til først? Slutt å mas sånn, jeg kommer snart!

Jeg må bare snooze litt til først …

OBEY MARRY AND REPRODUCE CONFORM BUY CONSUME WATCH TV 33

Unnskyld, er du gutt eller jente?

Elin Mykland Har du noen gang tenkt på at det aller første vi legger merke til når vi møter en ny person er hvilket kjønn individet har?

Dette kommer foran alle de andre karaktertrekkene, som for eksempel hårfarge og klesstil. Sannsynligvis er ikke dette noe vi tenker over til vanlig fordi det bruker å være relativt åpenlyst, men det finnes tilfeller hvor vi er usikre. Transkjønnede personer, altså individer som er født et biologisk kjønn, men sosialt anser seg som et annet, kan gjøre oss forvirret. Ofte vet vi ikke hvordan vi skal forholde oss til dem, eller hva vi kan forvente av dem ettersom det er uvant og fremmed for mange.

I denne utgaven av Antropress er temaet tabu, og det å ikke vite kjønnet til personen du snakker med- det er tabu. Å spørre en person om hvilket kjønn han/ hun er, det er bare noe man ikke gjør.

Men hvorfor er det sånn?

Jeg tror mennesker, som LeviStrauss sier, liker å kategorisere omgivelsene sine – enten det kommer til dikoto34

mier i forhold til gjenstander eller andre personer.

På denne måten vet vi hva som er forventet av oss, og hva vi kan forvente av andre. Det er ikke bare Levi Strauss som tar opp dette emnet, Leach har sin egen teori om at antropologer driver med «Butterflycollection». Med det så kritiserer han antropologer for å sammenlikne de ulike samfunnene basert på de likhetene og ulikhetene de selv vektlegger, for så å kategorisere på en måte som de mener er riktig.

Dette viser at alle liker å ha en viss oversikt over det som befinner seg rundt oss, og kjønn er to kategorier som finnes i alle samfunn. Ikke at de samme forventningene til gutter og jenter finnes overalt, det vet vi godt som antropologer at det ikke gjør, men selve kategoriene – gutt eller jente, og at det er forskjell – DET er universelt. Selvfølgelig må det være slik, vi er jo skapt forskjellige fra naturens side, og det er muligens nettopp derfor det blir så utrolig tabu når en person ikke kan plasseres som enten/eller,

men blir ansett som unaturlige anomalier.

Paradise hotel tok for første gang inn en transkjønnet person som deltaker i år, Louis, som var født mann, men anså seg som kvinne. Det jeg syntes var utrolig interessant i denne settingen var å se hvordan de andre deltakerne reagerte på dette. Ingen snakket om det, ingen tok det opp, og den rosa elefanten i rommet vokste seg ganske stor før personen selv brøt isen og gjorde det klart at det ikke var noe hun/han skammet seg over. De var tydelig forvirret i starten, men prøvde å vise forståelse og nysgjerrighet på en respektfull måte.

I USA derimot ble det store debatter da den transkjønnede Chaz Bono meldte seg på Dancing with the stars i 2011. Dr. Keith Ablow var en av mange som skrev for Fox News at foreldre burde skjerme sine barn mot å se på dette, ettersom de var redde for en viss smitteeffekt. At forvirrende tenåringer

skulle følge Chaz sitt eksempel ble fremlagt som et tabu samfunnet ikke ville ha noe av. At transseksuelle Louis fikk være med på Paradise hotel, og at tv3 sendte riksdekkende klipp fra at han/hun hadde en seksuell episode med en homofil gutt på hotellet forteller mye om hvor store forskjeller som finnes over Atlanteren.

Noe av denne forskjellen ligger muligens i at Dancing with the stars er ansett som et familieprogram, noe Paradise hotel absolutt ikke kan defineres som.

Vi vil så gjerne at alle skal være seg selv, men vi blir også forvirret når vi ikke klarer å forholde oss til hvem eller hva andre individer egentlig er. Jeg prøver ikke med denne teksten å si at det er feil at kvinner og menn skal være to kategorier, absolutt ikke, jeg bare synes det er interessant at det er slik, og hvor tabu det er når enkeltindivider faller imellom på en måte som gjør det vanskelig for oss å forstå om det faktisk er Kristian eller Kristina vi snakker med.

35

Aggression – a natural part of life?

Signe Mikkelsen Recent debates have claimed that there exist a taboo on aggression in our society, and that this goes against human nature. However, anthropologists have long looked at aggression as a social and cultural construct.

It must have been one of the first lectures during my first semester as an anthropology student: I remember how the lecturer discussed anthropology’s “taking nothing for granted” quality and how emotions also are, perceived by so many of us as natural and innate, socially and culturally constructed. Since then, I have come to regard this feature of the discipline as one of anthropology’s many strengths.

This is why I found myself somewhat skeptical, albeit understanding of the arguments made, of two recent articles brought in Danish newspaper, Information, titled: “Aggression is the (prime) emotion we are not allowed to have” and in Berlingske Tidende: “Embrace the boys’ natural aggression.” The author is well-known Danish family therapist, Jesper Juul, who recently published a book called: Aggression – a natural part of life. In the articles, Juul claims that an aggression-taboo has emerged in the last 15 years, condemning demonstration of aggressive feelings as “morally wrong, exactly as sexuality was 50 years ago.”

36

Increasingly, we treat with suspicion and problematize aggressive emotions. One area of our society where this is particularly evident is in schools and kindergartens, where we label children who act on their frustrations with the term “problem-children” or as having a problem with aggression. This new taboo, Juul writes, runs the risk of ruining children’s mental health, their feeling of self-worth and confidence. A recent Danish study shows that Danish kindergartens categorize 22%—one in four children—as a problem child. Juul proposes that instead of carrying on with this taboo, we must embrace our natural aggression because if not “constructive aggression […] enriches our relations, leads to deeper insight and a better quality of life.”

So far so good. It does seem like a plausible argument after all. He states that he bases his data, after collecting them over many years, on studies carried out from many different countries (mostly European) with different background, cultures and histories.

In addition, he mentions that it is highly problematic that kindergarten teachers characterize children in this way. I agree in many of his points, but still, I do not think that he draws this argument far enough.

Reflecting on our own society, I agree that in recent years there have been developments that frown upon overtly displayed aggression. It also worries me that more children are (mostly boys) characterized problem children. Where I disagree with Juul is his claim for universality and claim that aggression is natural. These ideas pervade both articles.

Reading through them, I cannot help but think back on that lesson described above or the many lessons that followed. This leaves me with questions like, exactly where does the limit between morally acceptable and morally condemned (or tabooed) aggression go, and perhaps more importantly, who decides the when and what of it?

Psychologists and other scientific areas look upon aggression as a prime emotion, as an inert and integral part of human life (as Juul’s book title also clearly states). Juul also argues that in order to “have a life with meaningful relations – social as well as personal” – we must experience and integrate our own aggression.

However, ethnographic data shows that there are societies we can classify as nonviolent, and some cultures have mechanisms for dealing with conflict that do not involve aggression.

In spite of this, these societies have many meaningful social relations without the means of aggression. Signe Howell’s Society and Cosmos is one portrayal of such a society. She shows that among the Chewong in Malaysia aggressive behavior, as we understanding it, is not present. Chewong learn to fear excitement that results them in having a discrete emotional behavior. Their philosophies of the cosmos, self and personhood stretch far beyond their own, and their relations is of symbiotic nature between themselves and all non-human beings.

37

What this short example suggests is that we cannot a priori assume to find universally in human societies. In 1939, Freud wrote: “[…] aggressive cruelty usually lies in wait for some provocation.” In the Hobbesian “natural condition of mankind,” it is argued that warfare is conducted as every man against every man.

One might argue that Western tradition, illustrated by these two brief examples, has integrated a certain perspective that see our biological ties with animals as evidence of our inclination to violence, aggression and even warfare in the pursuit of our self-interested goals. I believe that we risk underestimating our own human potential for sociality and peacemaking if we reduce ourselves to this notion and maintain a fixed idea of aggression as mere biology. I do not argue against a disposition to feel irritation or even anger, but these reflexes become manifested in negative or violent manners only when channeled through specific social settings. One thing to consider is discourse.

Our society’s discourse on aggression contributes to a reproduction of ideas over time that confirm innate aggressiveness and eventually this becomes an integral part of our societal debates and of our community. Along these same lines, it is also interesting to follow the debate on aggression that was very central in Danish news a few weeks ago. It was clear from many of the reader comments made on Juul’s articles that it is normal to consider boys in kindergar38

tens as more aggressive than girls.

Questions of gender thus also forms a large part of the discourse on aggression. One reader wrote that in her son’s kindergarten, a special area has been constructed where boys are allowed to let off steam by engaging in a so-called “fight club” which provides them with a “natural outlet for their natural aggressive tendencies.” Thus, we reproduce the masculine ethos over time in a social discourse. On the other hand, if we again consider the Chewong, we find a society where they conceptualize emotional and behavioral differences in men and women differently. This leaves us to wonder what the ideology underlying our own society versus Chewong society is, since there is

William-Adolphe Bouguereau - Dante & Virgil i Helvete

such a huge difference between the two.

An interesting thing to note is how, among the Chewong, competition in children’s play is not present and how they treat girls and boys identically in their upbringing.

In The History of Madness, Foucault argues that doctors and therapists have authority not because they have the knowledge to cure, but because they are “the representations of the moral demands of society.” I wonder if one can see kindergarten teachers and school institutions along these same lines. Their behavior to some extent corresponds to recent tendencies towards what we can call a positive psychology and the continuous moral evaluation and condemnation of unhappy thoughts. Juul himself also makes some points on this.

One clear outcome of this tabooing of aggression is that we increasingly see it as abnormal to display aggression in the wrong way. Juul states that we need “to learn how to distinguish between constructive aggression as ambition and destructive aggression,” but again, I would like to ask, who is it that makes this distinction? It is certainly not the children in the kindergartens. Exactly who decides what is normal and what is abnormal?

How do they make the decision? This context we cannot ignore.

Concluding Remarks I am well aware of the inadequacies of the above commentary. A lack of space, time and, more importantly, more extensive empirical material is a serious limitation of my argument. For this reason, I therefore do not wish to conclude in the conventional manner. However, I do wish to make one last comment. I think that it is worth considering that maybe it is not the child hitting another person, shouting at the adults, or destroying a toy that has a problem with aggression. Perhaps, it is the adult, in his/her eager to categorize, who stigmatizes and discriminates the socalled problem child who in fact does the most violence.

39

40