Antropress 02/2010 Mat

Antropress nr. 2, 2010

I I I I

N N N N

N N N N

H H H H

O O O O

L L L L

D D D D

2 Innhold 3 Leder 4 Frittgående tomater og økologiske kyr 6 For hvilken pris?

7 Næring for livet 8 Feltbrev frå India: Om mat, temperamentsfulle gudinner og utfordring av eigne kulturelle kategoriar 11 Japanere og hvalkjøtt 14 Sjöborrar – vem äter det? 16 Smaken av jams 18 Antropologisk portrett: Antropologer i Arbeid med Runar Døving som gjest 19 Den kyndige askes 20 Tibetansk mat som ritual og nasjonal identitet

22 SAF og SAPU informerer 24 Kjære alle søkere til SAIs

masterprogram 26 Hvordan tolke en forskningsrapport 27 Oslos uteliv som felt: Gatelangs etter sjenkestopp 28 Mestere på rangler´n 30 Mer enn pensum: Matpakken og kaffens betydning 31 Økonomiske sfærer i barnebursdager 32 Fag fritt fra fantasien:Følelser og føling, tanker fra en dåpsfest 33 Fra de antropologiske studentarkiver:Kulturhistorisk Museum 34 Karsten A. Solvik: Nordmenn som poteter 35 Antroquiz 36 Bli fadder!

AN TROPRE SS

Layout Josefine Risrem

Redaktører Eivind Sørvik Eggen, Ingvild Andersen

Redaksjonen Rikke Grønvold Christensen, Mads Amundsen, Josefine Risrem, Liv Gyllensten Alvestad, Gøran Oaussen, Line Ørstavik og Mia Andresen

Trykket på Xerox miljøpapir Eksterne bidragsytere IWGIA Oslo, Halvar Andreassen Kjærre, Sara Herland, Arne Kalland, Ann-Celin Zakariassen, Halvard Vike, Dagrun Kyte Gjøstein og Sofia Josefine Spjuth

Trykk Reprosentralen, Blindern Opplag: 350

?

Bli med! Vil du skrive, fotografere, jobbe med layout eller noe annet?

Ta kontakt på antropress@gmail.com

Illustrasjon, forside Sofie Ensby Innsendte artikler står for artikkelforfatterens egen regning, og representerer ikke nødvendigvis redaksjonens syn

2

Mat

Leder Tekst Ingvild Andersen og Eivind Eggen Illustrasjon Josefine Risrem

Velkommen til siste nummer av Antropress for dette semesteret og studieåret! Temaet denne gangen er mat, og redaksjonen og eksterne bidragsytere har bidratt med artikler som virkelig understreker hvor mangfoldig emnet er og hvordan det er relevant i så ulike kontekster som Båtsfjord, India, Japan og Melanesia. Mat er ikke bare mat, ikke bare en ”substans, satt sammen av karbohydrater, fett, vann og/eller proteiner” som Wikipedia åpner sin artikkel om mat med. Alle som har vært ute og reist, vil kjenne til at mat er noe av det første man legger merke til, særlig om man befinner seg på steder der man opplever at folk har andre oppfatninger av hva som er mat, hva som er god mat og hva som er ren og riktig mat, enn en selv.

Antropologer ser (eller bør se?) matens betydning i ritualer, hverdagsliv og i seg selv, enten det er her hjemme – som i Runar Døvings arbeid som du kan lese om på side 18 og 30 – eller ute. I masterstudent Dagrun Kyte Gjøsteins artikkel på side 8 beskriver hun matopplevelser og observasjoner i sitt pågående feltarbeid i India. Som en del av oppholdet opplever hun at hennes kategorier for hva som er ren mat blir sterkt utfordret. Professor Arne Kalland skriver på side 11 om japanernes forhold til hvalkjøtt og kritikken de ofte får fra for eksempel briter for å spise hval. Her vil vi se hvordan mat kan fungere som image og kulturell diakritika. Samtidig kan vi skimte hvordan makt er en vesentlig dimensjon også ved mat, hvordan ulike grupper mennesker har forskjellige syn på hva som skal og kan spises, og forsøker å utøve press for at andre skal følge ens egne kategorier.

Makt og differensiering er også temaet i Eivind Eggens artikkel om matforskjeller slik de kommer til syne mellom en oppvekst på landet og en studietid på Oslos beste vestkant, side 4. Med et skråblikk ser Ann-Celin Zakariassen på side 7 på hvordan en antropologistudents tanker om hva som er mat og næring virkelig kan måtte utvides når kroppslige substanser også trer inn som spiselige.

Tilknyttet vårt institutt har vi kanskje den største, sammen med Runar Døving, ressursen på mat og antropologi i Norge, nemlig professor Marianne Lien. Tidligere masterstudent Sofia Josefine Spjuth (side 14) er blant studentene som har hatt Lien som veileder, og som dro tilbake til stedet for et av hennes feltarbeid – Båtsfjord, også kjent fra førsteårspensumet. Et kull med antropologistudenter er nå snart ferdige med sin bachelorgrad, og det er forhåpentligvis mange som ønsker å fortsette med faget. Insituttleder Halvard Vike har skrevet et motivasjonsbrev til de som vurderer å søke på masterprogrammet, hvilket du kan lese på side 24. Her skriver han hvor nyttig det kan være for studentene å knytte seg til forskningsområder som ansatte på instituttet har kompetanse på. Det burde være liten tvil om at mat er et slikt område, og vi håper at også denne utgaven av Antropress kan motivere til å se på mat, ikke bare som ett av mange elementer i ritualer og hverdagsliv, men også på mat i seg selv.

Til de som nå er i sluttfasen på sin bachelor- eller mastergrad – vi ønsker dere lykke til videre uansett hvor antropologien fører dere!

Kanskje den første matvaren nye antropologisprirer blir kjent med er imidlertid trobriandernes jams. Særlig som en del av første studieår møter studentene jams ikke bare som mat, men også som et viktig element i relasjoner. Uansett om du ønsker å teste jams som matrett eller vil forsøke å forsterke dine sosiale relasjoner, tilbyr Antropress deg på side 16 tips og oppskrifter for å tilbrede jamsen hjemme på ditt eget studentkjøkken her i Norge.

3

Antropress nr. 2, 2010

Frittgående tomater og økologiske kyr Tekst Eivind Eggen Illustrasjon Josefine Risrem

Jeg har lenge vært omringet av helsekostens hellige riddere. Fra folkehøgskole i landets fjerneste strøk til Oslos beste vestkant har jeg blitt forfulgt av mantraet om den økologiske matens fortreffelighet. Jeg vil her gi noe små kanapeer av min egen refleksjon rundt hva sunn mat betyr og hvordan den brukes i folks representasjonsprosjekter.

Det er et gammelt ordtak som sier «du blir hva du spiser». Det er lenge siden jeg har hørt det tatt i bruk nå, og det er kanskje ikke så rart. I antropologiens brede litteratur går det sikkert an å finne noen som genuint tror man blir en gris av å spise gris, men som vestlig vitenskaplig årsaksforklaring for ens bedre halvdels blotte mangel på bordmanerer har nok denne forklaringen bukket under.

Jeg vil her postulere at begrepet kan taes inn i finstuen igjen, med en liten modifikasjon. Fra min erfaring med den delen av norsk matkultur jeg har kommet i kontakt med etter at jeg flyttet til Frogner vil jeg si at man i visse sosiale lag absolutt «er hva man spiser».

Once there were golden arches Jeg kan huske en gang i min lyse ungdom (før tusenårsskiftet), da venner kom fra byen og skrøt av å ha vært og spist på McDonalds. I min oppvekst på gård, med en familie som fulgte en relativt konvensjonell husmannskost, ble det lite slik hurtigmat på meg. Om det svekket min stilling i det sosiale hierarkiet på Oklungen barneskole kan jeg ikke gjøre rede for (da feltnotater fra denne perioden ikke foreligger), men faktumet gjenstår at det en gang, for ikke veldig lenge siden var et statusfenomen å benytte seg av hurtigmat-leverandører.

Kanskje var dette et tegn av tiden? En gang skulle man jo ha dårlig tid, det urbane var å etterstrebe og med det fulgte mattypen etter.

Så enkelt er det ikke lenger. En familie i samfunnets midtre til øvre sjikt stopper ikke lengre innom McDonalds på veien hjem fra jobb for å ordne en kjapp middag. Den moderne familien skal ikke lengre ha så dårlig tid at den trenger å skjære ned på matlagingen, eller heller, den skal ikke gi utrykk for det. Nå skal man være aktiv i jobb og samtidig ha tid til å lage en bedre middag, trene og «skape seg selv». En titt innom Statistisk sentralbyrå forteller oss at salget av bøker om matlaging (sammen med litteraturen om hobbyer av den kreative typen) har gått voldsomt opp. Selv om denne økte interessen for matlaging har gått hånd i hånd med at folk tilbringer mindre tid med å faktisk lage mat, ser vi her de gryende tegnene til det moderne forholdet til mat ikke bare som næring, men som kreativt ritual og som manifestering av moral. Det er jo heller ikke hipp som happ hva man spiser.

Sentralt i denne rituelle konsumering av moral finner vi de økologiske matvarene og det massive settet av ideer om naturvern, moral og helse som er knyttet til dem.

4

er

Frogn

Mat og moral Som den kulinariske innkjøpsansvarlige i min husholdning har jeg gleden av å observere vestkantfruer i fri dressur på de lokale matbutikkene relativt jevnlig. En ting jeg har bitt meg merke i er måten de forholder seg til andre kunders handlevogner. De som står bak meg godter seg i det faktum at jeg står der med en kurv full av hermetiske grønnsaker og den til en hver tid billigste typen kjøtt (da dette er en svært hensiktsmessig måte å overleve på studielånet i en husstand med to gutter med høy forbrenning), mens de selv har ferske grønnsaker og franske oster (selv Bunnpris har ostedisk på Oslos beste vestkant). Innkjøp av mat er selvfølgelig en nødvendig handling, men det er et dypere lag jeg vil belyse her. Kassakøen er et podium, hvorpå vestkantfruene får demonstrere sin overlegende forståelse av ernæring, samtidig som de kan demonstrere sin høyverdige moral. Man er jo tross alt med på å spare miljøet masse slitasje når man kjøper organisk mat.

Det økonomiske aspektet er heller ikke tapt på den kyndige leser. Er det noe man med absolutt sikkerhet kan si om den økologiske maten, så er det at den er dyrere enn dens masseproduserte, langveistransporterte bror. Dette er jo i utgangspunktet et resultat av at mat som er produsert uten bruken av moderne gjødslings- og sprøytingsteknologi og som gjerne også skal produseres i Norge, krever betraktelig mer tid og ressurser per enhet enn mat vokst fram i solvarme sydenland og sendt i containere til oss i isødet. Gjennom å ta del i den rådende diskursen om naturvern og samtidig spille på en sentral vestlig tenkning om at det som ikke er «besudlet» av storkapitalen er mer «genuint» enn dets masseproduserte motstykke, kan altså slik økologisk mat selges til betraktelig høyere pris en det man ellers med god vilje ville finnes seg i. Den reelle smaksopplevelsen er ikke nødvendigvis så fryktelig mye bedre, men den subjektive opplevelsen er betraktelig forbedret. Ved kassen foregår det i høyeste grad conspicuous consumption, både av økonomisk og moralsk sort.

Mat

Mat for ånden Den økologiske maten er altså ikke bare helsemessig bedre enn den masseproduserte, den er også etisk og moralsk bedre. Frittgående Dagroser er bra for deg, naturen og samfunnet. Dette passer rett inn i dagens rådende diskurs om at «de vellykkede» ikke bare er finansielt suksessfulle men også i fysisk god form. Næringslivsledere som sykler til jobben på fixed-gear-sykler til priser stivere enn lårmusklene deres og går kvalifiseringsrunder til verdensmesterskapet i langrenn hver helg hele vinterhalvåret, er en annen manifestasjon av det samme fenomenet. Overskuddet til å drive med slike fysisk krevende aktiviteter spores tilbake til sunn mat og livsstilen som følger med.

Sunt sinn i en sunn kropp.

Tilbake til fixed-gear-sykkelen et lite øyeblikk. Dyre sykler har nok ikke tatt helt over for dyre biler, spesielt ikke i et land som Norge (jeg sikter her både til geografiske og klimatiske begrensinger), men prestisjen involvert i å sykle til jobben er ikke å undervurdere. Koblingen jeg ønsker å gjøre her er den mellom selvrealiseringens jag og helsekostforretningens hegemoni. Tanken om mat som kilden til sunnhet og sunnhet som kilden til «energi» i ordets videste tolkning, men kanskje mest i sammenhengen «overskudd». Hva mat angår er dette kanskje en av vår samtids sterkeste myter.

Altså myten om det sunne sinn i den sunne kropp drevet av økologisk mat. Personlig tillater jeg meg å henge svevende på en konstant koffeinrus, spesielt ettersom eksamen ubønnhørlig nærmer seg.

Det er lov når man er student.

Avsluttende bemerkninger Velståendhet skal vises, den trives ikke i det skjulte. Skjønnhetsidealer og normen for hva som er etterstevbart å vise fram er flyktig. For ikke mange hundre år siden, da de aller fleste ikke hadde nok å spise, skilte overklassen seg ut ved å være overvektig. De var tross alt heldige nok til å ha råd til å spise mer enn bare eksistensminimum tilsa. Nå kan man få en hamburger på McDonalds for 10 kroner, så alle har råd til å få i seg mer kalorier enn man trenger for å overleve. Mat handler så absolutt ikke bare om subsistens, men er kanskje det mest velsmakende tegnspråket jeg har stiftet bekjentskap med. Gjennom forbruk viser man sin sosiale stilling, moralske (og for noen religiøse) grunnholdning og økonomiske handleevne. Mat bidrar til å kroppslige ideer om naturvern, moral og status, samtidig som maten er redskapet for den vellykkede moderne livsstil. Mat er kort og godt, godt å tenke med.

5

Antropress nr. 2, 2010

For hvilken pris?

En tror at det en spiser er nødvendig og essensielt for ens overlevelse. Mat må en ha, og av den grunn kan det noen ganger virke som at all mat er bra. Men hvem gir oss den rett til å stappe i oss hva som helst, og hvor skal en egentlig sette grensen? Mat er ikke bare mat, og historien har vist oss at som mange andre varer forandrer også matvarene seg med tid og sted. Hva som engang var sunt, er i dag usunt, og hva som en gang var medisin er i dagens samfunn den rene gift. Ikke nok med at maten i seg selv er i forandring, miljøet rundt, produksjonen og konsumet er også i stadig fluks.

Tekst Mia Andresen

Mat er mening En som har vist til dette er antropologen Sidney W. Mintz. Han problematiserte i sin bok ”Sweetness and Power” at vårt forhold til mat må sees i forhold til mening. Der han i dette tilfellet så på historisk utvikling i sukkerkonsumet i Storbritannia.

Han påpeker innledningsvis at forholdet mellom produksjon og konsum, kan parallelt sees i sammenheng med forholdet mellom bruk og mening.

Videre skriver han “ I don’t think meanings inhere in substances naturally or inevitably. Rather, i believe that meaning arises out of use, as people use substances in social relationships” (Mintz, 1985:xxix). Jeg mener dette er essensielt i forhold til å se på matproduksjon og matkonsum i dagens samfunn. Nettopp fordi vi er med på å bestemme hva som skal, og ikke skal, konsumeres. Men er vi egentlig klar over vårt eget forbruk, eller lever vi i Pierre Bourdieus doxa, uvitende og ignorante?

Godt å tenke med?

Det er nok ikke uten grunn at Claude Levi-Strauss en gang skrev at “Good food, must be good to think about before it becomes good to eat” (LeviStrauss i Mintz, 1985:8). Jeg mener det klart kan argumenters for at dette er en sannhet. Som Mintz hevder skapes det en mening knyttet til produktet, dette må være godt å tenke med for å bli en del av markedet. Jeg vil si at denne legitimeringsprosessen av produkter ligger kun delvis i våre hender som kjøpere. Nettopp fordi markedet og samfunnet skaper nye behov, og vi som forbrukere tar det forgitt at mat er mat, og det må vi ha. Vi kan vel på mange måter si at vi blir lurt. Men en kan spørre seg selv hvem som lurer hvem. For vi vet da at dyr lider og at matproduksjonen kan føre til store miljøproblemer og lidelser for lokalbefolkninger ikke minst gjennom underbetaling og slaveri. Men nok en gang finner vi det for godt å kjøpe inn Kvikk lunsj i store mengder, som inneholder kakao produsert av små barnehender. Påskeeggene fylles til randen med godis vi vet inneholder uverdige produksjonsforhold. Så lenge det ikke er våre barnehender kan det være det samme. Si meg, er det godt å tenke med?

Vet vi nok?

Men si nå at vi er uvitende og at dagens matmarked gjør det vanskelig for oss som forbrukere å ta de “rette” valgene. For som antakelig Karl Marx ville sagt, er nok vi i dagens samfunn utsatt for såkalt varefetisjisme, der forholdet mellom

6

produktet vi kjøper, og måten det blir laget på er totalt ukjent for de fleste. Og ikke minst står nok ikke pris og fortjeneste i forhold til hverandre. Vi vet rett og slett for lite. Er dette fordi vi ikke ønsker å vite? Er det fordi vi som forbrukere liker vår gode samvittighet, og betaler vår pris for å tenke godt om det vi spiser? For det er jo vi som setter kravene, markedet er avhengige av oss, og vi har da et valg. Men når valget faller på produkter som har et såkalt nøkkelsymbol eller Fair trade-logo, resulterer dette i god samvittighet, som igjen gjør det godt å tenke med.

Mat er mote Jeg mener dette er interessant i dagens samfunn der man nå kan problematisere en ny side ved klasseskiller, der mat klart spiller en sentral rolle.

De som kan kjøpe seg denne gode samvittigheten og legitimere sitt forbruk er de som har råd til det.

Mat koster, og god samvittighet ennå mer. Der helse og kosthold i dag er den nye formen å vise frem sin kunnskap og sine bevisste valg på, står i motsetning til forbrukere som i uvitenhet, og mer eller mindre uten valg blir nødt til å velge en såkalt usunn livsstil. Mat er ikke bare næring, det er mote! Det bestemmer hvem vi vil være, og hvem vi ønsker å bli sett som. Vi trenger å tillegge vårt forbruk mening, og ikke minst trenger vi at det er godt å tenke med. Er det ikke det, betaler vi for det. Men prisen betales ikke kun i kroner og øre, hva med prisen som betales i nedsatt menneskelig velferd og liv? Er det en pris vi er villige til å betale? Er det virkelig en pris som er god å tenke med?

Vi kan gjøre mat bedre Jeg mener klart at Mintz poeng er gjeldende når det kommer til hvordan vi skal se videre på dette temaet. Disse forandringene og meningen bak det vi gjør og sier henger sammen med bruken og den sosiale sammenhengen. Det som blir produsert, kommer på markedet på grunn av vårt konsum. Vi som forbrukere kan stille krav, og vi kan være med å bidra til at mat blir bedre å tenke med. Mat er ikke bare mat, og all mat er ikke bra.

Kilder Mintz, Sidney W. (1985): Sweetness and Power. The

Place of Sugar in Modern History. USA:

Penguin Books

Mat

Næring for livet!

Tekst og illustrasjon Ann-Celin Zakariassen

Hva er mat? Mat er næring, og alle levende vesener trenger næring. I mine antropologistudier har jeg imidlertid blitt oppmerksom på samfunn som har et helt annet syn på hva som er næring enn mitt eget. Småskalasamfunns hovedoppgave nummer én er å overleve, mens nummer to er å reprodusere. I mange samfunn kan disse sidene overlappe.

Arve Sørum introduserte dette temaet så fint på Harald Eias ”Hjernevask”, hvor han redegjorde for bedaminienes praksis med vekst ved hjelp av næring fra de eldre mennene. Dersom du var så uheldig å misse denne episoden, kan den ses på nettet, eller du kan lese videre. Jeg anbefaler sistnevnte! Dette er ikke en praksis som er særegen for denne gruppen, men du finner også lignende praksiser i flere samfunn i Stillehavsregionen, særlig i Melanesia. Slike praksiser er også tilstedeværende i flere sentrale pensumbøker.

Ifølge mange grupper innehar ikke gutter vekstgener, så dette er noe de må motta eksternt.

Og hvem besitter dette? De eldre mennene, så klart. Dette fører da til den unge generasjonen gutter fra rundt tiårsalderen og oppover, mottar sæd fra sine overordnende. Og det er her en ung antropologistudent kanskje sperrer opp øynene litt ekstra, men etter et par år er dette noe man spiser til frokost (ikke bokstavlig talt). ”Vekstmiddelet” er heller ikke noe man får gratis, men man må suge det til seg, for dette trenger man en god del av. Man skal tross alt samle opp nok til å føre det videre til neste kull. Denne praksisen fortsetter man med til noen år etter puberteten, og man har fylt opp ”kvota”. Kvinnene er lite nevnt, da de har vekstgener, og dermed ikke trenger ekstra doser slik menn gjør.

Mannen er det sterkeste kjønn, så da er det ikke annet enn naturlig at mennene er sammen og gjør samfunnets viktigste aktivitet sammen.

Flere steder i Melanesia er menn også redde for kvinners forurensende kraft, så de unngår å ha seksuell kontakt med dem så mye som mulig (bare i en tredjedel av året), og har heller mer analsex mellom onkel og nevø, slik at ”nevøen kan vokse”.

Men det skal derimot ikke sies at kvinnene er helt fraværende i slike vekstpraksiser. I sørlige deler av Papua Ny-Guinea, hos kiwai-folket, trenger man begge kroppslige substanser for å skape den ultimate næringseliksir. Man samler diverse kroppsvæsker, for så å blande dem sammen til en herlig mikstur, som man smører på alt fra trær til hverandre (for egen oppskrift, se Knauft 1999).

Og man kan godt drikke en liten kopp i ny og ne.

Kroppslige substanser (sæd, mensturasjonsblod, og alt tilhørende) er det som skaper liv, og fører slekten videre, og det er da naturlig hvordan dette blir sentralt i et samfunn. Dette kan ses på lik linje med initiasjonsritualer hvor man smører inn kroppen med rent grisefett, som også skal være et godt vekstmiddel.

Det er kjent at man er det man spiser, og dette står særlig sterkt i Melanesia (Knauft 1999:34).

Du spiser sæd, altså er du sæd? Er det sånn det fungerer? Vi ser at dersom du spiser det fremste symbolet på manndom, blir du en mann. Hvis ikke forblir du en liten pjokk for alltid. Og det inneholder tross alt mye proteiner, som hjelper mannen med å bygge muskler. Det som blir generelt sett på som ”dirt” i vårt samfunn, er med andre ord så absolutt ikke ”out of place” andre steder. Det kunne kanskje ikke vært mer ”in place”. Det er livsnødvendig (på en annen måte enn hos oss), og sentralt da en gutt ikke kan bli mann uten. Så slik vi trenger mat og menn ekstra tilskudd ved trening, bruker flere melanesiere det mest naturlige av alt. Men det er ikke dermed sagt at det er det beste.

For videre lesning se: Barth, Fredrik (1987): Cosmologies in the Making.

Gregor, Thomas (1985): Anxious Pleasures Knauft, Bruce (1999): From Primitive to Postcolonial –

in Melanesia & Anthropology.

Tuzin, Donald (1997): The Cassowary’s Revenge.

7

Antropress nr. 2, 2010

Tekst og bilder Dagrun Kyte Gjøstein Masterstudent på feltarbeid

Feltbrev frå India: Om mat, temperamentsfulle gudinner og utfordring av eigne kulturelle kategoriar

Ved dei fleste høgtider i Noreg har eg erfart at mat (og drikke) er viktige element for feiring av høgtida.

Spesielle typar mat skal lagas og etast til spesielle høgtider, som pinnekjøt, lutefisk eller ribbe til jul, og lam og appelsin til påske. Også i India er mat eit viktig element i hindufestivalar og puja (tilbeding). Ved dei ulike hindufestivalane eg har deltatt i så langt[i], Holi, Shitla Mata og Gangor, har det vore spesiell mat som må lagast og etast til dei ulike dagane. Litt av maten har først blitt gitt til gudene under puja, før familiane sjølve et mat desse dagane.

Shitla Mata: The Godess of Smallpox Då Rinky, ei trivelig indisk jente på 22 og feltassistenten til Synnøve (medmasterstudent ved UiO som gjer feltarbeid i ein landsby ei times reise frå landsbyen eg bur i) inviterte oss heim til hennar familie for å ferie Shitla Mata kunne me ikkje takke nei. Shitla Mata er ei gudinne tradisjonelt tilbedt for å beskytte familien frå alvorlige utbrot av smallpox (koppar), men tilbes også for å lette utbudd av meslingar, vasskoppar og andre barnesjukdommar som involverer utslett og feber.

blir kokt. Dette er mat som Shitla Mata likar og som har ei kjølande effekt på temperamentet hennar forklarte Rinky. Me blei også fortalt at me måtte stå tidleg opp neste morgon, rundt fem, at alle rom i huset måtte vaskast med vatn, me måtte ta kaldt bad før puja i tempelet tidleg på morgonen og at etter puja kunne me berre ete kald mat. Også dette for å ha ei kjølande effekt på Shitla Mata.

Når neste dag kom viste det seg at me ikkje stod opp før ein time seinare enn førespegla, me hadde ikkje tid til å ta kaldt bad, og alle romma i huset blei ikkje vaska, kun kjøkkenet som var det viktigaste.

Mor i huset hadde stått opp tidligare og tatt kaldt bad.

I eit kongerike for lenge sidan bur ei mor i lag med sønene sine[ii]. Ho er den einaste i kongeriket som tilber Shitla Mata og lagar ikkje fersk mat på basyoda (Shitla Mata-dagen), ho et kald mat som er laga dagen før. Natta før basyoda har kvinna ein draum der Shitla Mata seier at ho vil brenne heile landsbyen i sinne fordi dei ikkje tilber henne.

Neste morgon når kvinna står opp ser ho at huda til dei andre i landsbyen er dekka av eit brennande, kløande utslett. Alle har fått sjukdommen utanom hennar familie, også kongens familie.

Kongen vil vite kvifor Shitla Mata ikkje kom til hennar hus, og kvinna fortel at ho ikkje lagar eld på chulaen[iii] denne dagen, men lagar maten kvelden før. Kongen påbyr at alle i kongeriket heretter ikkje skal lage mat eller fyre opp eld på basyoda, men lage mat for denne dagen kvelden før.

Shitla Mata-tempelet Mor har laga til ein tallerken med sju små keramikkrukker med dei forskjellige matrettane og andre ting til å ha med til tempelet. Ei med søtris, pua, puri, heimelaga yoghurt, tørka gule linser, ei med gurkemeie og ei med hennapulver, og ei mugge med vatn og mjølk i. Før me går frå huset må me vaske hendene med litt av mjølkevatnet. Shita Mata-puja er ei kvinnelig oppgåve, og Rinky, mor, Synnøve og eg legg i veg langs gatene til Shita Mata-tempelet. På vegen nynnar mor på songar.

Me passerer menn som er tar morgonbadet ute, kvinner som ber vatn i krukker på hovudet, og fire grisar som et frukost på ein søppelhaug på eit gatehjørne. Framme i tempelet set me skoa igjen utanfor og dekker håret med eit sjal. Mor teiknar solteiknet på begge sider av inngangen med hennapulveret og litt vatn før me går inn. Shitla Mata har seks søstre, og først vert gudestatuane som er i stein bada med mjølkevatnet. Mor vil gjerne at eg og Synnøve skal gjere det same som ho, så me hermar så godt me kan. Det neste ho gjer å gi alle gudane tilak (merke i panna) med hennapulver, så gurkemeie. Så får alle gudane ein liten smakebit kvar av alle typane mat me har med. Ei klype av kvar matrett blir tilført munnen til gudane. Søtrisen er klebrig og heng best på gudestatuane, resten av maten fell ned på bakken.

Shitla Mata-dagen begynte derfor kvelden før; mykje spesiell mat måtte lagast til dagen etter, og som deltakande observatørar hjelpte me til på kjøkkenet i fleire timar for å få alt klart. Puri-brød, deig laga av finmale heile kveitekorn, vatn, og litt olje som blir frityrsteikt. Pua, deig laga av kveitemjøl, sukker, vatn og ghee (klarna smør), blei også frityrsteikt. Methi, ein grønsaksrett med ein type korn i.[iv] Rabri, ei drikke blanda av heimelaga yoghurt, vatn, salt og ein graut kokt på mais, havre eller kveite. Søtris, vatn, ris og sukker som

Rein eller uren mat?

Mens me var i tempelet og gjorde puja måtte me fleire gonger hysje bort en svolten katt som sirkla rundt på muren over gudestatuane i stein. Etter at me var ferdig inne i sjølve tempelet og mor gjorde puja til en gudestatue utanfor, såg katten endelig sitt snitt, hoppa ned frå muren og åt maten me hadde ofra til Shitla Mata. Utanfor tempelporten stod fire gatehundar og en gategris og logra forventningsfullt med halen. Mor i huset gav dei nokre av puri-brødene som dei jafsa i seg mens me pas

8

Mat

serte dei på vår veg vidare til neste tempel. Dette var eit mykje mindre tempel, kor kun ei gudestatue fekk merke i panna og litt av alle typane mat me hadde med. Dette tempelet hadde ingen port og allereie i det me gjekk inn fylgde to hundar etter oss. Dei stod tålmodig bak oss og venta mens mor gjorde puja. I det me var ferdige og tok på oss skoa på veg ut, kasta begge seg over maten og slikka den i seg med stor appetitt. Ferda gjekk vidare tilbake til huset kor eg og Synnøve blei plassert i opphaldsrommet medan Rinky og mor gjekk på kjøkkenet. Kort tid etter dukka Rinky opp med frukosten vår; ei skål med søtris, ei med rabri, ei med methi (flytande grønsaksrett) og puri og pua til å dyppe i rettane. Som indisk skikk skal gjestene ete før vertsskapet, og Rinky forlot oss to for å la oss ete i fred. Halvvegs ferdig å ete kjem Rinky tilbake for å spørje om me vil ha meir av nokre av rettane. Ho fortel også at dei hadde blanda ein liten bit av restane me hadde med tilbake frå tempelet i maten me et no. Maten smakte med eitt ikkje like godt lenger. Som nordmenn flest, overnervøse for bakteriar når me er på besøk i tropiske strøk, var dette ei hard nøtt å svelgje. Alle sine fingrar hadde vore oppi desse to keramikkrukkene med en blanding av hennapulver, dei andre matrettane og spyttet frå alle gate-dyra som hadde slikka på gudestatuane. Ettersom me var seint ute på puja-runde denne dagen og det ikkje låg att særleg med matrestar i templa då me kom, rekna me med at det hadde vore fleire rundar med dyr som slikka i seg mat tidligare denne morgonen. At mat som er ofra til gudane og så gitt tilbake er rein (som idémessig er greit å godta) kom med eitt i konflikt med ein norsk tankegang basert på bakterie og smitte. Det vart vanskelig å tenke på maten me åt som rein.

Kulturell kategorikrasj På feltarbeid i Nord-India er det mange av mine vante kategoriar for kva som er sunt og usunt, reint og ureint som har blitt utfordra – spesielt når det gjeld mat. Då både eg og ei kvinne i familien eg bur i var forkjøla, tilbudde eg henne fleire dagar å ete appelsin som eg hadde kjøpt i tru om at det var bra med c-vitaminar for forkjølinga. Ho takka nei kvar gong. Etter kvart fekk eg oppklart kvifor; forkjøling er ein kald sjukdom, og appelsin er kald mat fekk eg forklart - derfor er det ikkje bra (sunt?) å ete appelsin når ein er forkjøla! Ved ei anna anledning hadde eg med vassmelon når eg besøkte ein familie. Ei av kvinnene i familien som var gravid (som er rekna som ein varm tilstand) nekta å ete av melonen. Kvifor ville ho ikkje ta i mot ville eg vite? Ho forklarte at ho ikkje burde ete dette medan ho var gravid. Kvifor spurte eg igjen? Det kom fram at dei rekna vassmelon som ei varm frukt (og grunna hennar varme tilstand som gravid ville det ikkje vera bra for henne å ete?). Tidlegare hadde eg alltid tenkt på vassmelon som ei kjølande frukt å ete i sommarvarmen. Så feil kan ein ta!

9

Antropress nr. 2, 2010

Då eg hadde forsøkt å takke fint nei til ein tredje porsjon av ein sukkerbasert, frityrstekt søtsak som vart tilbydt til den (etter min smak) allereie oversøte teen eg fekk servert, og blei møtt med kvifor eg ikkje ville ete meir, svarte eg spøkefullt at det sjølvsagt smakte godt, men at eg ikkje ville ete meir fordi eg ikkje ville bli feit (moti på hindi). Dette kunne ikkje vertskapet forstå, ein vart då ikkje moti av dette, ikkje av sukker. Det er derimot roti ein blir moti av meinte dei. Roti er ugjæra flatt brød, av finmale heile kveitekorn, vatn og salt steikt på eld.

Roti blir laga utandørs på open eld på ein chula i familien der eg bur. Kvar morgon blir den første rotien dei steiker, gai ki roti[v] tatt vare på og gitt til ei ku i landsbyen. Familien forklarar dette med at kyr er både mor og gud, og at å gi ho den første rotien er lykkebringande for familien. Chulaen blir smurt inn med kumøk innimellom for å haldast ved like. For å få fyr på chulaen bruker familien også upla (tørka kumøkkaker) som brensel. I byrjinga reagerte eg på at dei brakk av bitar frå uplaen og fortsette å kjevle deig til rotibrød utan å vaske seg på hendene, sjølv om eg hadde lest på førehand at kumøkk i India er sett på som reint. Fordi huset eg bur i er ein brahmin-familie (høgkaste), er dei ekstra opptatt av reinleik. Bestemor i huset lurte tidelig på om min landsby i Norge var rein. Eg forstod ikkje spørsmålet med ein gong og lurte forsiktig på om hennar landsby var rein? Ja, hennar landsby var svært rein meinte ho, her budde det nesten berre brahminar. Kva meiner ho med rein spurte eg tolken min? Kriteria bestemor oppgav var om folk gjekk i reine klede og om dei vaska munnen før dei tok te om morgonen.

Etter kvart har eg komme til å godta at dei tørka kumøkkakene ikkje er ureine. Og at eg aldri kan gå ut i frå dei norske kategoriane for å forstå kva som blir rekna som sunt/usunt, reint/ureint eller bra/ikkje bra å ete ved sjukdom her. Og at mat som er ofra til gudane og gitt tilbake her er rein, trass i eventuelle bakterierestar frå dyrespytt.

[i] For tida er eg på feltarbeid i ein indisk landsby, nokre timars køyretur sør for Delhi. [ii] Har høyrt fleire variantar av historia, dette er den Rinky sin familie fortalte. [iii]Chula er ein utandørs omn av leire som dei brenn kvist og tørka kumøkkaker i for å steike brød og koke mat på open eld. [iv] Kva type grønsaksrett som blei laga denne dagen er ikkje viktig har eg blitt fortalt, men dei andre rettane skal alltid lagast til Shitla Mata. [v] Direkte oversatt ”kua sin roti”.

10

Mat

Japanere og hvalkjøtt

“Sickest dinner ever served: JAPS FEAST ON WHALE. VIPs tuck into its raw flesh”, forkynte

den britiske tabloidavisen Daily Star (11/5-1991) over hele forsiden og fortsatte på side 3-4: Tekst Arne Kalland Professor ved SAI “Greedy Japs gorge on a mountain of whale meat at sick feast” i en “banquet of blood”. I Illustrasjon Josefine Risrem

en heller rasistisk tone (e.g. Japs) transformertes deltagerne til barbarer; siviliserte mennesker har ikke for vane å “tuck into raw flesh” eller “gorge on a mountain of meat”. Fokuset på rått kjøtt og blod understreker mangel på kultur. Dette er hvordan dyr spiser; folk koker eller steker maten, skjønt vi vet, som Lévi-Strauss (1975) har vist oss for lenge siden, at mat kan transformeres fra natur til kultur på andre måter enn ved hjelp av varme, noe ikke minst japansk sushi og sashimi er tydelige eksempler på.

En internasjonal undersøkelse har vist at flere hadde aversjoner mot å spise kjøtt av hval (og sel) enn av andre dyr (kylling, hjort, hest, kenguru, lam, hummer, skogsfugler). Både i England og Australia svarte 93 % at de ikke kunne akseptere at noen spiste hvalkjøtt (Freeman og Kellert 1992:29).

For noen er det å spise hvalkjøtt nærmest en form for kannibalisme, og en amerikansk professor i matematikk fant endog “cannibalism LESS offensive than the eating of whale meat” (sitert i International Harpoon no.4, 20/6-1998, s.8). Kanskje det britiske parlamentsmedlemmet (og senere sportsminister) Tony Banks hadde slike ideer da han under en demonstrasjon mot hvalfangsten i en tale i 1992, foreslo at japanere og nordmenn burde spise hverandre fremfor hvaler hvis de ønsket å spise noe eksotisk.

Edmund Leach (1964) har foreslått at det er en parallell mellom hvem man kan ha sex med og hvem man kan spise. I England, skriver han, har ikke folk sex med søsken eller fremmede, og de spiser heller ikke kjæledyr eller villdyr. Dyr som står oss nærmest, blir mest tabubelagt. Artikkelen har blitt mye kritisert, men kan likevel være nyttig for å forstå hvordan dyr kan bli omklassifisert. Da England, USA, Australia og Nederland stoppet å fange hval av økonomiske grunner, kunne hvalene flyttes fra kategorien “spiselig” til “uspiselig”. Hvalen ble ikke lenger ansett som en ressurs. I flere land har hvalene i økende grad blitt betraktet som metaforiske kjæledyr, og å avstå fra å fange hval blir sett på en sivilisasjonsprosess. Men for mange japanere (så vel som for mange i Norge og Island) utgjør hvalene fremdeles en ressurs.

Det er velkjent blant antropologer at få ting er så symbolsk ladet som mat. Hvalkjøtt – inkludert spekk, skinn, finner, innmat og kjønnsorganer – har i mange hundre år vært høyt verdsatt flere steder i Japan. Oppskrifter på tilberedning av hvalkjøtt har vært inkludert i kokebøker i alle fall siden 1489. I motsetning til i Norge hvor hvalkjøtt behandles som en udifferensiert kategori hvor det ikke skilles mellom de ulike artene eller hvor på dyret kjøttet kommer fra, har hvalkjøtt i Japan gitt grunnlaget for en rik kulinarisk tradisjon. Hvalprodukter blir fint gradert etter kvalitet, hvor de ulike delene av dyret ansees som egnet til ulike formål. I 1832 kom det en spesiell kokebok for

HvalRiktig HvalRiktigHvalRiktig FangstEller FangstEller FangstEller Galt??!!?!

Galt??!!?!

Galt??!!?!

hval, Geiniku chōmihō, hvor dyret ble inndelt i 70 navngitte deler, hver med informasjon om tilberedning og næringsverdi. I følge denne kokeboken kan grillet rødt kjøtt (akami) smake bedre enn gås eller and, og unagi (det ytre av de øvre gommene nær bardene) er mørt og har en edel smak. Luftrøret (nodowami) er derimot best egnet til tjenestefolk på landet, mens overgangen mellom magesekken og tynntarmen (akawata) er mat for de fattige. Hva folk spiste ble med andre ord et viktig signal om deres sosiale posisjon i lokalsamfunnet.

Regionale matpreferanser har oppstått som en følge av hvalfangstens historie i de forskjellige delene av landet. Slike preferanser eksisterer ikke bare som et resultat av ulike arter, men også av ulike tilberedningsmåter. I Arikawa (nær Nagasaki i sørvest) var favoritten lenge kjøtt av retthvaler fanget med garn rett utenfor kysten, men etter at denne arten nærmest var utryddet, ble saltet spekk av finhval en ny favoritt. Mange hvalfangere tok med seg spekket fra fangsten i Antarktis. I Taiji sørøst for Osaka utviklet folk en forkjærlighet for rått kjøtt (sashimi) av grindehval. I Wadaura nær Tokyo er den lokale spesialiteten soltørket marinert kjøtt (tare) av nebbhval. Andre japanere synes imidlertid nebbhvalen har en altfor sterk lukt, og tidligere ble nebbhval fanget andre steder i Japan, sendt til Wadaura for foredling og konsum. Markedet har imidlertid endret seg etter at kystfangsten av bardehvaler ble forbudt fra 1987, og markedet for nebbhval har ekspandert. Men folk i nordøst

11

Antropress nr. 2, 2010

foretrekker vågehval. En spesiell nyttårsrett i Abashiri (på Hokkaido) er suppe kokt på saltet spekk. Kjøtt av spermhval hadde sine tilhengere enkelte steder i nordøst, mens folk fra sørvest fant at dette kjøttet bare kunne spises hvis tørket eller brukt i fiskepudding (kamaboko). Tilsvarende variasjoner gjelder for delfiner. Delfinkjøtt verdsettes høyt noen steder i sørvest, særlig i Arikawa og Taiji hvor kjøttes saltets, tørkes, gjæres eller brukes fersk i sukiyaki*. På øyen Iki, ikke langt fra Arikawa, oppfattes derimot delfinkjøtt som ikkemat (tabemono ja nai). Markedsføringen har derfor vært et problem for delfinkjøtt, et problem som er søkt avhjulpet ved å selge kjøttet som hval (kujira) og ikke som delfin (iruka)**.

De stigende prisene har endret konsumet av hvalkjøtt. I Arikawa prøvde folk lenge å spise litt hver dag, bare for å få eimen av det. For mange er kjøttet blitt knyttet til markeringer. Hvalkjøtt brukes i stor grad til overgangsriter som bryllup, begravelser og minnehøytider for forfedrene så vel som for å markere byggingen av et nytt hus, ungenes første skoledag osv. Det er typisk nyttårsmat, og 20 % av årsomsetningen av hvalkjøtt i Arikawa er knyttet til nyttår. August som også har høye salgstall, er tiden når forfedrene kommer på besøk fra det hinsidige, noe som gjør at mange utflyttere kommer tilbake for å være sammen med slekten. August og desember er også månedene for gavebytte i Japan, og mye saltet spekk og skinn blir sendt ut av Arikawa ved disse anledningene. En tredje topp i omsetningen var lenge mars og reflekterte en gammel tradisjon for å feire jentenes dag sammen med kirsebærblomstringen.

Treetasjers lunsjbokser (jubako) ble laget til alle: ris nederst, kjøtt av hval eller delfin i midten og i øverste etasje var det kaker til ungene og snacks som passet for sake til de voksne.

12

Mat er en av de sterkeste markørene for lokal tilhørighet i Japan. De ulike måtene å tilberede hvalkjøttet har blitt en viktig måte å uttrykke egenart på, og hvalfangere fra ulike deler av Japan ser aldri ut til å bli trette av å diskutere disse forskjellene når de møtes. Mat blir også aktivt brukt for å skape et positivt bilde av lokalsamfunn, noe som utnyttes kommersielt. Mange jernbanestasjoner selger lunsjbokser med lokale spesialiteter. Steder med en fortid innen hvalfangst prøver å profilere seg som sådan for å tiltrekke besøkende. Mange reiser til hvalfangstsentre for å delta i deres kulinariske spesialiteter, og turistene forventer tilgang til hvalkjøtt. Da Ayukawa i nordøst fikk kjøpe vågehvalkjøtt fra forskningsfangsten, ble en stor del av kjøttet derfor kanalisert til hoteller, vertshus, restauranter og andre institusjoner som betjener turister, inkludert en berømt shinto-helligdom i nærheten. På samme måte er mange av kundene til hvalrestaurantene i Arikawa lokale hoteller og vertshus som bestiller artistisk anlagte tallerkener med hvalkjøtt for sine gjester.

Konsum av hvalkjøtt hadde lenge et sterkt regionalt preg, men flere forhold har bidratt til at hvalkjøtt er blitt et nasjonalt symbol. For det første førte bruken av hermetisert hvalkjøtt i det militære før krigen til at de fleste menn ble eksponert for dette produktet. Videre satset den amerikanske okkupasjonsmakten mye på å gjenreise den japanske hvalfangstflåten etter Japans nederlag i 1945 for å skaffe mat til befolkningen – forøvrig mot protester fra Norge som ville ha Antarktis mest mulig for seg selv. I de første etterkrigsårene utgjorde hvalkjøtt opp til 47 % av japanernes inntak av animalsk protein, og mange tror at hvalene reddet dem fra en alvorlig hungersnød. Noe av deres følelsesmessige forhold til hval kan etter sigende føres tilbake til denne overbevisningen. Bruk av hval i skolelun-

Mat

sjene gjorde også et varig inntrykk. Mange eldre japanere har således vokst opp med hvalkjøtt.

Men det som mer enn noe annet har gjort hvalkjøtt til et nasjonalt symbol, er fangstforbudet som ble vedtatt av IWC (den internasjonale hvalfangstkommisjonen) i 1982. Den internasjonale kampanjen mot hvalfangsten har gitt hvalkjøttet ny mening; å spise hvalkjøtt har for enkelte blitt en rituell handling hvor deltagerne kan uttrykke stammefellesskap, ikke bare tilhørighet til et lokalsamfunn som tidligere. Å spise hvalkjøtt gjør japanerne unike – i det minste i deres egne øyne. Hvalsaken tjener derfor til å styrke den høyt verdsatte nihonjinron, myten om japanernes unike unikhet.

Enten hvalkjøttet serveres som biff på middagsbordet til en norsk hvalfanger, kokt som mattak (skinn med litt spekk) blant inuitter eller som sashimi i Japan, signaliserer måltidet at hvalene oppfattes som kulturelt signifikante dyr. Hvalkjøtt gir japanske lokalsamfunn et image, noe som er viktig blant annet for å tiltrekke turister. Videre gir det lokalsamfunnet en identitet, en identitet ikke bare forskjellig fra andre lokalsamfunn i nærheten, men også fra andre steder kjent for hvalfangst.

Hvalkjøtt hjelper samtidig innbyggerne til å markere tid; ved å konsumere hval understrekes viktige hendelser både i folks liv og i den årlige syklus.

Den rike kulinariske tradisjonen basert på hval har dermed også gitt et rikt kommunikativt repertoar. Å redusere denne rikdommen til et spørsmål om “luksusmat bare servert på dyre Tokyo restauranter” slik mange fangstmotstandere stadig gjør, er for japanerne en grov fornærmelse. Det blir oppfattet som et angrep på japansk kultur generelt og bygger opp om mange japaneres fornemmelse av at de er ofre for vestlig rasisme.

* Mange i Norge ble sikkert skuffet da den dansk/

norske filmen om buddhistmunkenes protest

i Burma ikke vant Oscar for beste dokumen

tarfilm 2009. Vinneren ble The Cove som er

en svært kritisk film om delfinfangsten i Taiji. ** Dette har fått enkelte miljøaktivister til å hevde

at markedsføringsloven brytes, men i Japan

(som i Norge) regnes delfinene som en

undergruppe av hvalene.

Arne Kalland - Professor ved Sosialantropologisk institutt siden 1996.

- Feltarbeid i Japan, Thailand og Norge.

- Har siden midten av 1970-tallet forsket mye på forvaltningen av marine ressurser, med et særlig fokus på Japan. Dette brakte ham inn i den internasjonale debatten om hvalfangst.

- Siden tidlig på 1990-tallet har han også vært interessert i menneskers naturoppfatninger generelt, og har de siste årene skrevet om forholdet mellom religion og økologi.

- Har vært ansatt som seniorforsker ved Nordisk institutt for Asia-studier (1989-94, assisterende direktør 1991-94), og som seniorforsker ved Senter for miljø og utvikling (SUM) ved Universitetet i Oslo.

Kilde: sai.uio.no

Kilder Freeman, Milton M.R. og Stephen R. Kellert. 1992.

Public attitudes to whales: Results of a six-

country survey. Edmonton: Canadian Cir

cumpolar Institute/New Haven: School of

Forestry and Environmental Studies.

Leach, Edmund. 1964. “Anthropological aspects of

language: Animal categories and verbal

abuse”. I E.H. Lenneberg (red.), New Direc

tions in the Study of Language. Cambridge,

Mass: The MIT Press, s.23-63.

Lévi-Strauss, Claude. 1975. The Raw and the

Cooked. New York: Harper & Row.

13

Antropress nr. 2, 2010

Sjöborrar – vem äter det?

Tekst Sofia Josefine Spjuth Illustrasjon Gøran Olaussen

Jag baserar till stor del denna korta essäliknande text på min egen masteravhandling om matvanor i Båtsfjord som jag skrev färdigt 2007. Fältarbetet gjorde jag under 2006, och var tillbaka på ett kortare sådant på samma plats 2007. Matkultur och matvanor har det skrivits mycket om innanför antropologin men trots det var det en nog så märklig affär att studera detta i vardagliga fält. Antropolokafornokka? Folk spis vel ka som smaker best? Og matkultur? Nei, det finner du ikke her i Båtsfjord. Och så var ännu en vilsen antropologistudent var i färd med att uträtta underverk.

I avhandlingen försökte jag ta fatt i olika sidor av förändring. Jag skrev att förändringen kunde studeras utifrån vad som skedde i praxis, hur det förändrades språklig och inte minst om den kunskapsmässiga förändringen. I praxis kan det komma nya råvaror, nya rätter eller nya sätt att bearbeta maten på. Det språkliga förändringen kan både vara ett utryck för, eller en orsak till förändring. Och den kunskapsmässiga aspekten handlar om överföringen av kunskap, från generation till generation, eller mellan andra sfärer. Jag använde tidigare forskning av bland andra Richard Wilk, Arjun Appadurai, Marianne Lien och Tim Ingold för att nämna några. Jag har inte tänkt gå in i teorin här, men i stället nämna något om vad som kanske håller på att bli till nya matvanor idag.

Båtsfjord är en spännande plats att studera förändring i, tillsynes litet och isolerat, men under ytan genomsyrat av flyktighet, hopkok och innovation.

Få av den medelålders- och äldre generationen är födda där, många bor där under fiskerisäsongen, andra arbetar där några år, och de flesta reser ut någon gång för att studera, jobba eller finna lyckan. Fisken som är den råvaran som exporteras mest från Båtsfjord hamnar på marknader i bland annat södra Europa, Asien och USA. Efterfrågan på marknaderna runt om i världen skapar igen nya produkter lokalt i Båtsfjord som testas ut, smakas på och finner sin plats på middagsborden.

14

Rysk flatlus Ja, så kallas den ibland, kamchatkakrabban.

Oönskad, problemskapande och i okontrollerade mängder har den dykt upp från ryska farvatten och skapat bry för många fiskare längst kusten. Det är inte svårt att som invånare i Båtsfjord få tak i stora sopsäckar med purfärska krabbklor om man känner en fiskare i trakten, för även om det är olagligt för många av dem att ens ta upp krabban, så är det den enda fångsten de får efter flera dagars slit, tillsammans med halväten oanvändbar torsk.

Men krabban är långt ifrån att bara vara oönskad i Båtsfjord, den har till många anledningar funnit sin plats på matborden. Det är oftast vid festligare tillställningar som den kokas, ungsbakas eller grillas. I vardagskosten finner man den sällan, trots att de flesta kan få tag i mängder utan större problem. Förhållandet till denna råvara är alltså minst sagt ambivalent i ett samhälle där fiskeriet försörjer många av invånarna. Men det har även startats projekt där målsättningen är att föda upp krabbor i lokaler på land och på så vis få en mer kontrollerad tillgång till detta skaldjur som i folkmun ibland kallas den ryska flatlusen. I min avhandling skrev jag om hur krabban bildligt talat har krupit in i Båtsfjords matsfär, brutit ner gamla mönster och skapat rum för nytänkning. Då med tanke på tillagningssätt, vilken status den har på matbordet och hur den distribueras.

Mat

Som sushi Lokalt i Båtsfjord äts det inte sjöborrar, de är relativt okända som råvara för de flesta där, likt som i övriga Norge. Och äts den här i landet så är det oftast på lite exklusivare fiskerestauranger eller sushibarer, och någon sushibar finns inte att besöka där uppe än så länge. I Norge är sjöborren närmast ett miljöproblem längst kusten eftersom den äter och därmed förstör stora områden av den värdefulla brunalgen (tareskogen). Men den ekonomiska aspekten är intressant och på flera platser föder man nu upp infångade sjöborrar i Norge för att tillfredsställa japanernas idéer om färg, smak, konsistens och mängd när den kvalitetsbestäms inför marknadsföring. Det är sjöborrens gonader (könsdelar) som äts (omtalas oftast som rom) och den marknadsförs i Japan i olika former: färsk (nana uni), fryst (reito uni), ungsbakad och fryst (yaki uni), ångkokt (mushi uni) och saltad (shio uni). Den sistnämnda gäller främst den av lägre kvalitet. Även den fermenterade romen är fortfarande populär i Japan; en mixad slät pasta (neri uni) och en klumpigare pasta (tsubi uni). Utländsk förädlad rom anses som mindervärdig på grund av lägre kvalitet än den inhemska japanska. Trots det blir levande sjöborrar importerade till Hokkaido och norra Honshu för förädling, vilka sedan marknadsförs som japansk vara. Går man längst fjordkanten i Båtsfjord kan man finna rikligt med skal och skalrester av sjöborrar, men ingen tycks ha fått lust att fiska upp sjöborren för att smaka på innehållet som havsfåglarna gärna kalasar på.

Men ett par innovativa invånare i Båtsfjord har startat ett litet företag som genom dykning plockar upp sjöborrar från fjorden och exporterade dem i små lådor till Japan. Nu spås framtiden kring den exklusiva sjöborren i Norge och internationalt, ibland värderad lika högt som guld, och många länder (däribland Norge) satsar stort på forskning kring foder och metoder för att kultivera detta lilla sjödjur. Med nedgångstider i det mer traditionella fiskeriet, och så som det drabbat Båtsfjord så kan denna framtidsvision om sjöborren vara av högt ekonomiskt intresse. Men om det för till att folk faktiskt börjar äta av sjöborrarna lokalt är en annan fråga.

Vad skall till för att folk skall börja äta den lokalt?

Så i praxis har sjöborren alltså börjat dyka upp i Båtsfjord, om än inte på middagsborden, så i vart fall som annat än tomma skal som sjöfåglar lämnat efter sig på stranden. Men vad skall till för att folk skall börja äta den lokalt? Spelar det någon roll att den nu exporteras och är högt uppskattad och åtråvärd andra platser i världen? Den är inte ny i Båtsfjord likt kamchatkakrabban som kommit in som ny invånare i det maritima landskapet utanför kusten, men ny som potentiell råvara till matlagning. Om man jämför med kamchatkakrabban så har krabban många fördelar och därmed lättare för att falla folk i Båtsfjord i smak än det sjöborren vill ha. Krabba som mat är känt i Norge sedan länge, man vet vilka tillbehör som kan smaka bra till och man är mer känd med hur den kan tillaga.

Sjöborren däremot är relativt okänd, få vet hur den kan tillagas och få kan tänka sig att äta den rå, för få fisk och skaldjur äts i stort sett inte i Båtsfjord.

Det finns många sätt att förstå förändring på, och antropologiska teorier som rör temat talar om kontinuerliga processer, strömningar och gränser som skapas och bryts ner igen. Det som vanligtvis sker med mat är att man för exempel adopterar en ”ny” råvara och använder metoder, tekniker och språk som redan är välkända för att avdramatisera det okända nya. Recept florerar på olika matforum på Internet där sjöborren tar plats i alt från soppor till pastarätter med ingredienser som vi i Norden är vana med. En del menar den skall ätas naturelle likt ostron, som av många anses för exklusivt för att förorenas med andra smaker än havets egen sälta. Hur och om, sjöborren kommer att ätas av andra än sjöfåglar i Båtsfjord blir spännande att följa upp i framtiden. I alla fall för vissa av oss.

Sofia Josefine Spjuth - Mastergrad i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i 2007 med avhandlingen “Her finnes ikke matkultur - en socialantropologisk analys av förändring och kontinuitet med fokus på relationer mellan mat, landskap och människor i Båtsfjord, Finnmark”.

- Har etter studietiden jobbet som vit.ass på Blindern, som kokk på to ulike restauranter/ kaféer i Oslo og tre semestre som seminarleder i Puducherry, India for Kulturstudier AS. - Reist rundt i Asia og Midtøsten.

- Siden høsten 2009 ansatt som førstekonsulent i UDI. - Går snart ut i mammapermisjon og drømmer om, og planlegger hele tiden for, nye feltarbeid i framtiden.

15

Antropress nr. 2, 2010

Smaken av jams Tekst og foto Liv Gyllensten Alvestad

Viktig å vite om tilberedelsen av jams - Jamssaften kan skape en allergisk reaksjon i form av rød og kløende hud, så vær oppmerksom på dette når du skreller frukten. Bruk eventuelt hansker eller noe på hendene. Vask hendene etter å ha skrelt jamsen. Om du får kløe, er ikke dette farlig, og det gir seg etter en liten stund – men vask hendene i kaldt vann.

- Jamsen er stor - min var ca. 40 cm lang og veide godt over 2 kg.

- Jamsen bør kokes før du tilbereder den videre.

Kok den som du koker poteter, bare oppdelt i mindre biter (grunnet størrelsen) og uten skall.

Kok jamsbitene i saltet vann i ca. 20 minutter. Den skrelles før den skylles og kokes i vann. Med skall blir den litt slimete og dermed vanskelig å ha med å gjøre.

Trobriandere, distribusjon, rikdom og høvdinger er assosiasjoner vi, som antropologistudenter, får av ordet ”jams”. Denne store, litt potetaktige grønnsaken. Og ja, trobrianderne dyrket og elsket jamsen. Men de var ikke alene. Jamsen har gjort nytte for seg en rekke andre steder enn på Trobrianderøyene og Ny-Guinea. Mange nyter godt av rotfrukten, både i Asia og Afrika dyrkes, tilberedes, spises og nytes jamsen. Gul jams, hvit jams, lilla jams, vannjams, amerikansk jams (som egentlig er en oransje søtpotet) – det finnes hundrevis av jamssorter! Variasjonene er basert på hvor de dyrkes. Det kan nevnes det landet som står for mest jamsdyrkning forøvrig er Nigeria (og ikke NyGuinea, slik vi lett kunne ha fått inntrykk av).

Etter å ha lest så mye om jamsen, begynte jeg å bli nysgjerrig på hvordan denne grønnsaken egentlig smakte, og hva den kunne brukes til. I min jakt på gode jamsoppskrifter var det lett å gå seg vil.

Googler man ”yams” eller ”jams” dukker det opp en rekke obskure oppskrifter om hvordan jams, marshmallows og kalkun passer ypperlig sammen, særlig i forbindelse med Thanksgiving. Man kan finne jamsbrownie, jamspudding, most jams, stekt jams, jams med andre grønnsaker. Men som tidligere nevnt – her er det ikke snakk om trobriandernes jams, som er av grønnsaksfamilien Dioscoreaceae, men søtpoteten (Ipomoea batatas fra Convolvulaceae - eller vindelfamilien). Å finne oppskrifter som hadde den «riktige» jamsen som hovedingrediens var vanskelig, så jeg kom fram til at det beste måtte være å bruke oppskrifter originalt ment til søtpotet, potet og andre rotfrukter, men å bytte ut enkelte av disse med jamsen. Oppskriftene som følger under er funnet flere steder, og enkelte av dem er litt endret for å best mulig passe jamsen.

16

- Å skrelle jams er som å skrelle kålrot - ikke lett.

Bruk derfor en god, stor og skarp kniv og skjær av store deler av skallet. Et tips er å dele jamsen i to, kanskje tre (avhengig av størrelse på frukten, og med kniv selvsagt) og skrelle skallet av med en ostehøvel.

Hvor kan jeg finne jams?

- Her i Oslo er det ganske greit å finne jams. Jeg fant mine på Helsfyr Vitamintorg, men en rekke andre importbutikker og grønnsaksforhandlere selger jams.

- På Vitamintorget kostet jams 19 kroner per kg.

Vær dermed obs på at én jams vil koste fra rundt 40 kroner og oppover. De minste er på 2 kg.

- Vær særlig oppmerksom på at mange selger søtpotet, cassava og også taro under navnet jams.

Derfor er det greit å ha for seg hvordan jamsen ser ut. Den er stor, tung og brun. Den er matt, og kan se litt støvete ut. Gjerne er den også litt klumpete, og jamskjøttet skal være hvitgult.

Hvordan smaker jams?

- Konsistensen av jams kan minne litt om en blanding av potet og vannkastanje. Rotfruktaktig, i alle fall. Min venninne Monica beskrev jamsen slik: “Det smaker som potet, bare bedre!”

Så, la oss se på noen oppskrifter!

Mat

Candied yams

Jamsbrownie

Dette er en typisk amerikansk thanksgivingsoppskrift.

Originalt er søtpotet hovedingrediensen, men jams funker like bra. Om du vil kan du evt. bruke halvparten jams, halvparten søtpotet.

Hvem er det som ikke liker brownies? Jeg er i alle fall veldig glad i denne typen kaker. Så hva med å prøve en ny variant av den amerikanske kaken?

Du trenger til en dessert eller tilbehør for 4 pers: ca. 400 gram jams, kokt og delt opp i mellomstore terninger. ca. 0,5 dl brunt sukker.

1 ss mel 1 ts kanel 1 ts salt 1 ts muskat (kan sløyfes) 1 ts appelsinskall (kan sløyfes) 1 ss margarin 1, 25 dl appelsinjuice (kan sløyfes) marshmallows!

1. Kok jamsbiter i 20 minutter til de er møre. Forvarm ovnen.

2. Bland brunt sukker, mel og krydder godt. Legg jamsbitene på et ildfast fat, eller i en ildfast form – eller hva som enn tåler å stå i ovnen.

3. Sprinkle blandingen over jamsen. Klatt så margarinen over. Ha evt. over appelsinjuice, om du ønsker dette. Bak dette i ovnen i ved 250 grader i ca.

20 minutter, til du ser jamsen og blandingen er blitt gylden.

4. Ta så ut fatet og dekk toppen raust med marshmallows. Du kan bruke mini-marshmallows eller store - det er nok lettere med de små, derfor kan det være en idé å kutte marshmellowsen i mindre biter.

5. Sett fatet tilbake inn i ovnen, og sett det evt. på varmluft. Brent marshmallows er ikke det beste, og det tar ikke lange tiden før dette skjer - så følg nøye med under denne prosessen. Når marshmallowsen er begynt å bli lett gylden, tar du fatet kjapt ut. .

6. Ta-da! Server straks!

Stekt jams En veldig enkel og grei oppskrift, fin om du har jamsrester etter de andre oppskriftene!

Du trenger: kokte jamsterninger olje eller smør til steking salt, pepper krydder etter preferanse.

1. Ta frem stekepannen. Varm opp pannen, tilsett smør eller olje. Når dette er blitt varmt, skrur du ned temperaturen til ca. middels og tilsetter jamsen.

2. Tilsett krydder og snu rundt på jamsen til den er blitt fin og gylden - klar til å spises! (Altså: samme prosess som å steke poteter i panne).

Om du ønsker kan du gjøre dette til en pytt-i-pannegreier, og tilsette andre grønnsaker, evt. kjøttrester.

Bare fantasien setter grenser her!

Ingredienser (for langpanne, ca. 24 stykker): Til kakedeigen: 225 g smør 220 g brunt sukker 200 g hvitt sukker 4 egg 1 ts vaniljesukker 1 ts bakepulver 1/2 ts salt 300 g kokt, skrelt og revet jams, evt søtpotet, gjerne begge deler Glasur: 125 gram grovere sukker, perlesukker 30 g smør 0, 3 dl melk 1. Forvarm ovnen ved ca. 200 grader. Smør kakeformen.

2. Ha smør, brunt sukker og hvitt sukker i en stor bolle. Bland det hele i en kjøkkenmaskin, eller lignende, eller bruk en visp om du vil være miljøvennlig og få trent armene, til du har en glatt, fin blanding.

Tilsett eggene, ett av gangen. Bland alt det tørre sammen (i en annen bolle) og vend dette inn i blandingen.

Til slutt har du i den skrelte jamsen.

3. Ha blandingen i kakeformen din, og stek det i 30 minutter i ovnen. Sjekk jevnlig med en tannpirker, spisepinne eller lignende, og når det ikke sitter mer deig på pinnen er kaken ferdig.

4. Bland alle ingrediensene til glasuren, rør om du blandingen er glatt og fin. Hell dette over kaken, når den enda er varm. Da vil kaken absorbere noe av glasuren, og bli fin og saftig. Server varm!

Dette var et lite knippe oppskrifter. Er du interessert i flere, så nøl ikke med å søke etter oppskrifter egnet for jams, det være seg søtpotet eller ikke.

Det finnes mange! Hvorfor ikke prøve seg på en jamsstappe? Da er det bare å følge en hvilken som helst potetstappeoppskrift, men å bruke jams istedet. Eller hvorfor ikke prøve jams i supper?

Lapskauser? La deg inspirere av andre rotfruktoppskrifter! Jamsen har en enkel og ren smak, – lik poteten – og passer til mye. Eller hvorfor ikke spise den kokt med litt salt, pepper og smør? Det smaker like godt det også.

Kilder http://allrecipes.com/Recipe/Golden-Yam-Brownies/

Detail.aspx http://allrecipes.com http://en.wikipedia.org/wiki/Yam_%28vegetable%29 Cultural Anthropology: A Contemporary Perspective

av Roger M. Keesing og Andrew Strathern

(Third edition, 1998)

17

Antropress nr. 2, 2010

Antropologisk portrett: Tekst Line Ørstavik

Det er ikke sjelden vi vordende antropologer stiller oss selv spørsmål om det store stygge arbeidsmarkedet - og vår egen verdi som eksperter på det ”kulturelle menneskelige”. Eller hva du vil kalle det. Gjennom møter med erfarne antropologer fra arbeidslivet - i alle slags ulikt arbeid - vil vi i AiA kunne gi en viss pekepinn om hva som venter der ute - samt plukke opp litt tips på veien. Som seg hør og bør med tanke på temaet i denne omgangen Antropress, har vi tatt en prat med mat- og forbruksforskeren Runar Døving, om hans vei til forskerrollen og professorstatus.

Kanskje det viktigste vi sitter igjen med etter praten er fokuset på å bli sett og hørt i miljøet: å bli publisert, involvere seg og danne et nettverk allerede i studietiden. Døving skrev selv for Antropress i sin tid, og beskriver dette som en solid plattform både for utviklingen av akademiske skriveferdigheter og sosiale relasjoner - for å si det på ekte antro-språk.

På masternivå deltok Døving på konferanser for å presentere artikler og bli publisert; dette fikk opp både tempo og kvaliteten på skriveprosessen - da man får en type tilbakemelding på materialet som ikke gis fra universitetet underveis i skrivingen.

Døvings vei til forskerrollen gikk altså i hovedsak gjennom sin lange liste med publikasjoner - både artikler i tidsskrifter, rapporter, kronikker og avisartikler, papers og bøker. Det var på bakgrunn av disse han ble tildelt statusen som professor. Evnen til å formidle har vært avgjørende for Døvings suksess som antropolog. Dette betyr ikke akkurat at veien gikk knirkefritt, det første året etter endt studie satt Døving uten jobb. Så kom en telefon med tilbud om deltagelse i et forskningsprosjekt, der han hadde blitt anbefalt av en tidligere Antropress-kollega. Dette prosjektet, pluss Døvings publikasjoner om markedsforskning, har ført til fast stilling. Å forvente at alt skal klaffe med én gang kan altså være fåfengt, men betyr ikke at man skal gi opp! Det er tilfeldighetene som rår. Noen ganger er det smarteste man kan gjøre å fokusere på det akademiske, peile seg inn i en retning og gjøre sitt beste. Den enkleste veien til å få god greie på et emne er å brenne for det man forsker på. Døving anbefaler dermed å velge noe du vil forske på.

18

Antropologer i Arbeid med Runar Døving som gjest

Som inngangsport inn i studiet av et ”total social fact” har Døving ganske enkelt tatt utgangspunkt i mat. Han fokuserer på det relasjonelle ved måltider og valget av spesifikke varer. Ved å for eksempel gå inn i en butikk og observere at hylla med pils er full av støv, kan han stille spørsmål videre om: når drikker man pils? Hvem drikker det? I hvilken setting? Og videre: hva kan vi se ut i fra dette, om det sosiale? Han starter altså med noe så enkelt som et produkt, for så å gå et nivå videre (fra mikro til makronivå, om du vil) og se på hvordan produktet innefaller i det sosiale liv. Mat som prisme - på samme måte som lyset brytes opp gjennom prismen og fargene kan sees hver for seg - kommer de sosiale relasjonene frem gjennom studiet av matprodukter. Døving har for eksempel sett på endringer i familielivets utvikling ut fra den maten de kjøper. I en startfase før barn har kommet til har paret gjerne en mer romantisk tilnærming til mat, der maten er til for å nytes, og mannen ofte er involvert. Etter barnas inntog har Døving sett at kvinnen ofte tar over matlagingen, med fokus på riktig ernæring for barnas skyld. Maten går altså fra å ha et visst romantisk preg med fokus på smak, til å bli mer praktisk og kvinnens ansvar. Her har Døving sagt noe om både familieforhold og maktforholdet i et samfunn, bare ved å se på hva de spiser! Hva man spiser er altså relasjonelt bestemt.

Runar Døving - Hovedfagsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i 1993 med avhandlingen “Syden - fritidens land og dets folk”.

- Doktorgradsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen i 2002 med avhandlingen “Mat som totalt sosialt fenomen. Noen eksempler med utgangspunkt i Torsvik”.

- Feltarbeid fra Syden, Østfold og Karasjok.

- Professor ved Markedshøyskolen Campus Kristiania der han foreleser i blant annet forbrukersosiologi og gastromi, samt tilknyttet Statens institutt for forbruksforskning.

- Har i tillegg til Rype med lettøl gitt ut “Merkevarer – 45 korreksjoner” (2007) på Cappelen akademisk forlag, samt en lang rekke artikler, bokkapitler og lignende - mange med svært så kreative og spennende titler. Døving er også en aktiv foredragsholder, kronikkforfatter og debattant i media.

Mat

...

Den kyndige askes

Tekst Sara Herland Illustrasjon Josefine Risrem

Men dette er ikke noe å ta i betraktning. Alle har sin kreativitet, er det ikke så? I en askegrå motbakke vil du sitte og lage et tankekart over dine bevegelsers filosofi, men manglende fantasi. Det er vanskelig å sitte slik med ryggen vendt mot bytoppen, men hjemme har du jo ikke annet enn en klokke på veggen som tikker, uten at den går.

Dessuten lengter du etter å ikke bli forstått og gir et absurd svar på menneskeheten, i tegnets språk.

En suggererende vind har truffet din dag og blåser det meste bort, samtidig som den gir deg et stoisk sinn. Av alle ting er det nesten livets føde som får deg til å bli så åndsfraværende, og du lurer på hvorfor du misliker den så sterkt. Hvorfor denne nødvendigheten? er noe du spør deg selv. Man skal ikke være avhengig av tobakk og koffein, sier verden, for bare på den måten kan man være fri. Men hva med denne unødvendige kosten?

Du syntes det er det mest unyttige fysiske behov i livet, selv om du sjeldent klarer å holde deg borte fra dens fristelsen, akkurat som alle andre avhengighetsskapende gjenstander. Det er den verste av dem alle. Hadde det blitt organisert en konkurranse ville den ha seiret med glans, men menneskene ville ha oversett det og fortsatt å spise. Mer og mer per innbygger for hvert år som går. Bra, da kan du være en av de få som klarer seg uten, takk.

Du merker det i sentrum. Sentrum av hjernen, sentrum av foten, sentrum av magen. Hovedstyreren er i magen og ligger der som et sort hull fyllt med fornuftsløse ordre som blir sendt i tur ned til foten, og deretter opp til hjernen. Det er som et tungt, magnetisk midtpunkt som drar til seg organene slik at det kan vokse seg større og større. Til slutt er det så stort at du ikke engang merker ar det er der. Det er som å måle jordkloden med øynene.

Det magnetiske hullet tar over hele deg og skinnet ditt begynner å henge nedover, det trekker seg i tyngdekraftens retning. Kroppen din følger gradvis etter og du ønsker å falle sammen til en bylt på bakken, men du holder deg oppe, så sterk er du.

Hvis du i denne stund ikke oppholder deg alene i et mørkt rom, starter magneten å gi signaler til ytre omstendigheter, andre levende, i en liten grad, men slik at de merker en berøring. Disse skapningene er naive og ignorerer enhver psykisk tilfredsstillelse. De er for langsynte til å se det som ligger foran dem. De smiler et uoppdaget falskt smil mens de beveger seg forbi. De går glipp av lykke. Den lykken bare du kan føle, for de andre vil alltid bare fare forbi uten å stanse og kjenne på stemningens signaler, fremkalt av ditt magnetiske sentrum. På den måten er de allerede glemt før de er husket. Men samtidig vil de på en ubevisst måte klare å medføre en egen stemning, som en ettersmak av de forbigående. Enhver passerende vil gi et blikk som viser selvsikkerhet og blind makt, og det har oppstått en blikkrig. Men du vet at du allerede har seiret. Med deres smakløse pretensiøsideal legger de håpløsheten i determinismens hender, av ren rådvill livserfaring. For ditt empiriske jeg, etterlater ikke dette annet enn den absolutte og ekte seier. Du er på toppen av lykkens depressive stemning.

19

Antropress nr. 2, 2010

Tibetansk mat som ritual og nasjonal identitet

I denne artikklen skal vi se på hvordan tibetansk mat fungerer som et kjerneelement i re-

Tekst Jenny Juhyung Cho Masterstudent i Øst-Asia-studier IWGIA Oslo

ligiøse ritualer og nasjonal identitet.

på historien og utbredelse av tibetansk buddhisme i de nåværende politiske debattene både innad og utad. Den tradisjonelle og vanlige tibetanske matvaren tsampa (or rtsam pa) har derimot også vært anvendt i mange tilfeller som tibetansk nasjonalt symbol i religiøse ritualer og trenger derfor å komme frem i lyset i denne debatten.

Heidi Fjeld argumenterer for at oppfatningene om tibetansk kultur er tett knyttet til den nasjonale identiteten i Tibet. Hun hevder at kunnskaper om hvordan man forbereder seg til Losar (tibetansk nyttår) er en av de viktigste innfallsvinklene for å få kjennskap til den tibetanske kulturen. Forfedrene til familiemedlemmer i adelsfamilier av høy status har tradisjonelt blitt betraktet som de som kunne bidra positivt til å utvikle den tibetanske nasjonale identiteten. De fleste tibetanere mener at tibetansk kultur og religion blomstret i perioden da Tibet var selvstendig, og ikke under de kinesiske myndighetene (perioden før 1950, Tibet ble invadert av Kina i 1950). Medlemmer fra adelsfamilier har blitt ansett som både ”kultureksperter” og ”rollemodeller” og har tatt på seg ansvaret for å videreføre tradisjoner fra de tidligere historiske periodene med mindre kinesisk innflytelse, det vil si årene før 1950, som tibetanske folk har gjort flere forsøk på å identifisere seg med. Kontroll over fortiden har vært sentral i debatten i den politiske konflikten mellom Kina og Tibet. Det har ofte vært mye fokus

20

Hva er tsampa?

Tsampa er laget av en form for ristet byggkornpulver som har vært den viktigste næringsmiddelet for tibetanere, særlig for tibetanske nomader som bruker det daglig. For å lage tsampa, tar landsbyboere med seg sekker med byggkorn til butikker i byen, der den blir ristet og malt. Det er vanlig å blande tsampa med en liten mengde smør-te i en skål. De pleier å rotere skålen med venstre hånd mens de spiser tsampablandingen med fingrene på høyre hånd. Denne smørteen er kjent som po cha, eller butter tea. Teen tilberedes fremdeles i stor grad ved bruk av den tradisjonelle metoden og det går som regel en god del tid før den serveres.

I første omgang lager man sterk te, for eksempel svart te, og brygger den lenge og deretter pisker den godt slik at tebladene blandes jevnt sammen med yak-smør og salt. Yak-smør kan lages ved å piske yak-melk.

Tsampa i ulike ritualer og feiringer Tsampa brukes ofte i gaveofring i ulike religiøse ritualer. Men det er viktig å påpeke at den vanligvis benyttes i riter som bare utgjør en del av ritualene hvor det også brukes andre elementer for eksempel blodoffer. Ifølge de tibetanske religiøse seremoniene blir gudene betraktet som æresgjester.

De blir invitert til å bo midlertidig i torma, kjegleformede kaker som er laget av tsampa og plasseres på offerbordet. Etter at gudene er blitt fristet gjennom bønn til å legemliggjøre seg i torma, får

Mat

de fine dufter og sterk drikke, samt deilig mat og fine taler. Guden Pungyen (en tibetansk gud som bor i Pungyen-fjellet) er alltid blitt æret med slike spesielle torma slik at han skal beskytte livene til tilhengere i det kommende året. I et ritual, kjent som ’ett tusen smørlamper’ (dongtruipi), bruker tibetanere gjerne torma og vannskåler, sammen med lysende smør-lamper og andre ofringer, og disse stables lag på lag i hovedrommet (biga).

Plasseringsformen likner på en pyramide. Ikke alle de tusen lampene skal plasseres ved hovedrommet hvor munker holder på med opplesninger.

Noen av lampene finnes på offerbordrommet (Iha khang). Dongtruipi-ritualet utføres når et hus er ferdigbygd som en velsignelse av huset. Selve huset er det stedet hvor tibetanere holder daglige ritualer for å beskytte husholdningen fra truende makter.

Det er særlig den sentrale søylen i hovedrommet som betyr mye for tibetanere og det foregår derfor ikke bare bryllupsseremonier, men også andre ritualer og feiringer rundt den. I felles feiring av for eksempel losar (tibetansk nyttår), tas tsampa i bruk.

Datoen for både tibetansk nyttår og det kinesiske nyttår (chunjie) er ikke alltid på samme tidspunkt. I løpet av losar-tiden, som varer omtrent fem til syv dager, tar tibetanere på seg deres fineste tradisjonelle drakter, synger tibetanske sanger, og er sammen med andre tibetanere og feirer tiden før den kinesiske kommunismen ble innført. Kvinner pleier å ta ansvar for forberedelsen av losarfeiringen én eller to uker før selve dagen. Først vasker de huset veldig grundig, og deretter setter de frem chemar, (hovedsaklig tsampa i en vakkert dekorert eske) og lager eller kjøper mat og frukter til offerbordet. De pleier å lage forskjellige kaker og chang (tibetansk øl). Tibetanere presenterer deres chemar for nabolaget. De fleste tibetanere tror på at matrettene som er blitt laget for gaveofringen sikrer dem velvære og en god start på det nye året. De fleste ritualene og feiringene med tsampa vekker en sterk felles nasjonal identitetsfølelse hos tibetanere. Ifølge en tibetansk student jeg kjenner som tar master i tibetanske studier ved HF, kan man faktisk få tak i tsampa i Oslo. Han opplyste meg om at det er åpent for alle å delta i losarfeiringen ved det tibetanske samfunnet i Norge (http://tibetnorway.wordpress.com) dersom noen har lyst til å se hvordan tibetanere feier nyttår med tsampa. Eller, ikke minst, hvis noen er nysgjerrig på tsampa-smaken!

Definisjon av urbefolkning i Kina Kinesiske myndigheter anerkjenner at det finnes 55 ”etniske minoriteter” i Kina, men godkjenner ikke bruken av begrepet ”urbefolkning” om noen av landets mange minoriteter. For mer informasjon om definisjonen av de etniske gruppene, se IWGIAs landprofil om Kina på denne linken: www.iwgia.org/graphics/offentlig/pdf/china.pdf.

Kilder Childs, Geoff (2004): Tibetan Diary – from Birth to

Death and beyond in a Himalayan Valley of

Nepal, University of California press, Lon

don.

Fjeld, Heidi (2005): Commoners and Nobels – Hered

itary Divisions in Tibet, NIAS Press, Copen

hagen.

Kolås, Åshild (2008): Tourism and Tibetan Culture

in Transition – a Place Called Shangrila,

Routledge Taylor & Francis Group, London

and New York.

Nebesky-Wojkowitz, René De (1975): Oracles and

Demons of Tibet – The Cult and Iconogra

phy of the Tibetan Protective Deities, Akade

mische Druck-u. Verlagsanstalt Graz, Graz. http://www.tebasaren.no/index.php?main_

page=page&id=9 http://eng.tibet.cn/Features2009/09qyxz/ys/200909/

t20090928_507290.html# http://tibetnorway.wordpress.com

IWGIA Oslo er en lokal gruppe av organisasjonen International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA) som jobber for urfolks rettigheter og selvbestemmelse. IWGIA ble dannet i 1968 av den norske antropologen Helge Kleivan, og har siden starten hatt en sterk tilknytning til Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. IWGIA Oslo skriver i hver utgave av Antropress en artikkel om aktuelle urfolkssituasjoner. IWGIA Oslo har et bibliotek av relevant litteratur på kontoret sitt på Samfunnsvitenskaplig Fakultet som er tilgjengelig for utlån.

Nettside: http://sosialantropologi.org/iwgia-oslo/ E-post: Christian A. Clementsen (leder)

christian.iwgia@gmail.com

21

Antropress nr. 2, 2010

SAF

SAPU

Sosialantropologisk Forening (SAF) og Programutvalget ved Sosialantropologisk institutt (SAPU) informerer:

Fagkritisk dag, og hva nå kjære studenter?

Mens Studentparlamentet og andre studentpolitiske organers legitimitet settes på prøve av mangel på oppmøte diskuteres forholdene ved norske utdanningsinstitusjoner tildels høylydt i norsk media. Et spørsmål som går igjen handler om kvaliteten på norske studenter og deres virke. I sin dystopi over norske universiteter skriver Frode Saugestad (2010) ved Harvard om norske universiteter som ”middels elendige” utdanningsinstitusjoner som har seilt akterut i forhold til internasjonal utdanning. Ifølge ham preges disse av slappe og passive studenter som har lite pågangsmot fordi det ikke legges til rette med nok ressurser. På denne måten kan de fremgangsrike amerikanske studentene ved Harvard lese et norsk årspensum på en måned mens norsk kunnskap sakker akterut i en tid der behovet for denne kunnskapen øker sett i internasjonal sammenheng. Mangel på solid finansiering samt det faktum at mange studenter kommer på universiteter og høyskoler for å bli opplært og ikke for å lære er en del av hans bekymringer. ”Når man ikke har tilgang på basale ressurser mister man fort både vitegjær og entusiasme, og slutten på visa er apatiske studenter og professorer som leverer middelmådige resultater” (Saugestad 2010).

Selv om Saugestad (2010) kanskje har flere gode poenger og setter fokus på en viktig debatt om utviklingen innenfor norsk akademia er det allikevel flere sider ved denne debatten. Ved rangeringer ligger ikke UIO på toppen, men det er langt fra en bunnplassering (Greibrokk 2010). Ola Didrik Saugstad (2010) spør i forlengelsen av Saugestads kronikk om det motsatte: ”Hvorfor er det likevel så mange fagmiljøer i et lite land som Norge, med begrensete menneskelige ressurser som hevder seg så bra?”

Unni Wikan (2010) følger opp kritikken av Saugestads utspill og mener hans perspektiv blir for snevert selv om hun delvis er enig; ”Universitetet i Oslo er et breddeuniversitet” og ikke et eliteuniversitet. I debatten trekkes det videre frem flere forhold som er hemmende for kvaliteten til både professorer og studenter. ”New public management” og byråkratisering der for mye midler tilfaller administrasjonen som har lett for å utvikle sin egen rasjonalitet, er et aspekt. Dette går ifølge debattantene ofte mot universitetets primærvirksomhet.

Videre påpekes det at økt offentlig kontroll, fokus på markedstilpasning, bedriftsøkonomiske verdier samt mangel på ressurser som litteratur og andre fasiliteter ødelegger studieforholdene.

22

Tilsvarende spørsmål har i den siste tiden også opptatt oss i Programutvalget ved sosialantropologi (SAPU) den siste tiden. 17. mars arrangerte Programutvalget i samarbeid med Sosialantropologisk forening (SAF) fagkritisk dag med debatt der temaet dreide seg om hvordan vi kan forstå studentrollen ved program for sosialantropologi i dag. Professor Elisabeth L’orange Fürst uttalte i denne debatten at studenter i dag er mer passive og mindre kritiske enn 70-tallets mer opprørske studenter. Medprofessor Signe Howell mente også at studentene kan bli mer aktive, men begge viste forståelse for dagens studenters situasjon. Dessverre er nok dette tilfelle. Kanskje oppmøtetallet ved debatten er et enestående eksempel på dette da de ikke akkurat var skyhøye. Dette må sies å gjelde både studenter, professorer og andre faglig ansatte. Til tross for dette ble debatten et innholdsrikt arrangement og de oppmøtte hadde mye å bidra med.

Det blir her feil å si at norske studenter og professorer står tilbake slik enkelte måtte se det. Det har kommet meg for øret at norske sosialantropologer er blant de beste til å delta i offentlig debatt. Et eksempel er kanskje Unni Wikan (2010) som i Aftenposten påpeker at norske studenter også har sine kvaliteter ved at de utmerker seg ved sin evne til å stille gode, kritiske spørsmål. Slik hun oppfatter det er dette en unison kommentar fra hennes kolleger ved Harvard og andre eliteuniversiteter.

Wikan hevder imidlertid at ”norske studenter er bedre til å ta ting fra hverandre enn til å bygge opp ved at de er barn av et system der ideen om selvrealisering er gått langt og man motiveres til å stille seg kritisk”. I jaget etter selvrealisering innenfor rammen av et produksjonsuniversitet som i økende grad fokuserer på å få studentene raskest mulig gjennom, forsvinner kanskje også evnen til å bygge opp fordi selve organiseringen har en splittende effekt på studentene. Videre er det bare tid til å rive ned fordi man må på jobb for å få nok penger til husleien. Dette er noe av hverdagen til mange studenter i dag.

Til tross for dette prøver vi i SAPU og SAF fortsatt å skape noe. Vi vil bli flinkere til å skape løsninger og ikke bare kritisere. Vi ser også at engasjementet til studentene ikke akkurat er på topp, men at det kanskje kan skapes en ny grobunn for nytt engasjement. For vår del prøver vi å forstå hva som har skjedd fra studentens ståsted. Hvor er studentenes stemme blitt av? Innenfor rammen av det vi ser som en noe problematisk struktur, jobber vi for økt samhold blant studentene. Vi jobber også for bedre samarbeid med professorene. Det er vår

Mat

mening at studenter har mange muligheter til tross for at forholdene for studier ikke er optimale. I alle fall skjer det mye spennende i både SAPU og SAF. Det er her vi må jobbe og det er her vi har mulighet til å la studentenes stemme bli hørt.

Når det kommer til våre kjære overordnede finnes det kanskje en myte om at studenter er kannibaler som spiser professorer og deres forskningstid.

Kanskje fører denne myten til at studenter ikke tør å oppsøke professorene samtidig som professorer i økende grad ser på studenter som plagsomme.

Selv om forholdene i Norge er ganske løse og avstanden ikke er alt for stor får denne maktens myte alt for ofte reelle konsekvenser. Det er ikke vårt inntrykk at det er slik at studenter tar for mye kontakt med sine professorer. Dessuten har professorene relativt sett ganske gode tidsvilkår i dette landet. Studenter spiser i hvert fall verken professorer eller deres tid. Vi ser derimot at mange studenter kvier seg for å kontakte faglige ansatte i deres treffetid. Vi ser at enkelte nøler med å gå til veilederen sin når de sitter fast med masteroppgaven sin. Enkelte opplever veilederen mer som et kontrollorgan enn en veileder til tross for at de legger betydelige ressurser i utdanningen sin. Andre finner ikke professorene når de burde ha vært der, eller opplever at det tar måneder å få svar på e-post om man får svar i det hele tatt. Selv om det selvfølgelig også finnes solskinnshistorier må studentene her kreve forbedringer.

På den andre siden opplever vi også at vi når frem med våre budskap og at mange som tar kontakt også blir tatt godt i mot. På atskillige områder opplever vi også at instituttets aktivitet kan styrkes av vår deltakelse, og at instituttet ønsker vår deltake-

lse. Både studenter og professorer trenger gode rammebetingelser for å få god faglig kvalitet og ”fremragende forskning” som det så fint heter. Her har vi mange felles interesser. Sist men ikke minst trenger vi en arena for å vise og dele kunnskaper som overskrider gode karakterer. Her må både universitetet og studenter bli flinkere til å delta. Her kan vi også kreve våre rettigheter, men kanskje er det også her vi må bli flinkere til å forvalte dem?

Med vennlig hilsen Programutvalget og Sosialantropologisk forening

Halvar Andreassen Kjærre

Kilder Greibrokk, T. (2010). Middels elendige universiteter?

Lesedato 28.03.2010, http://www.aftenpos

ten.no/meninger/debatt/article3471112.ece Saugestad, F. (2010). Middels elendige. Lesedato

28.03.2010, http://www.aftenposten.no/

meninger/kronikker/article3439330.ece Saugstad, O. D. (2010). Når det middelmådige blir

godt. Lesedato 28.03.2010, http://

www.aftenposten.no/meninger/debatt/ar

ticle3450066.ece Wikan, U. (2010). Uten konkurranse. Lesedato

28.03.2010, http://www.aftenposten.no/

meninger/kronikker/article3581811.ece

Har du lyst til å bidra?

Temaet for neste utgave av Antropress er MATERIELL KULTUR Vi tar gjerne imot alle typer tekster rundt temaet i vid forstand. Send oss en idé eller et ferdig utkast til antropress@gmail.com. Vi tar også imot tegneserier eller illustrasjoner. Bare ta kontakt for spørsmål eller hjelp. Frist for ferdig utkast er onsdag 15. juni 2010.

23

Antropress nr. 2, 2010

Kjære alle søkere til SAIs masterprogram Masterstudiet i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo gir rike muligheter for alle som har intellektuell appetitt på variasjonen i menneskers liv og kulturelle former. Studiet rommer muligheten til å gjennomføre et omfattende feltarbeid, og åpner dermed for å skape spennende koplinger mellom teoretiske perspektiver og selvoppplevde empiriske virkeligheter. I denne forstand er masterstudiet et krevende studium. Det stiller store krav til hardt arbeid og til selvstendighet. Den store gevinsten er at det gir muligheten til å opparbeide seg en særdeles solid, mangfoldig og relevant kompetanse. Gjennom feltarbeidet lærer man ikke bare spennende mennesker, livsverdener og tilpasningsformer å kjenne; man blir også kjent med selve forskningsprosessen, og ikke minst med oss selv og de kulturelle forutsetningene vi bærer med oss – som forskningsprosessen inviterer oss til å bli bevisst. Feltarbeidet gir anledning til å tilegne seg helt nye erfaringer, og disse er godt egnet for å reflektere kritisk og selvstendig over teoretiske forståelsesrammer. Masterstudiet gir derfor en grunnleggende analytisk erfaring; en erfaring som kan anvendes kreativt på en rekke områder i arbeidslivet. Sosialantropologer er ofte spesielt gode til å anvende kunnskap på originale måter, og er kanskje det moderne samfunnets fremste fortolkningseksperter.

Når hele verden er vårt tema, og all menneskelig virksomhet i prinsippet er verdt å fordype seg i, er det selvsagt vanskelig å velge tema for sitt masterprosjekt. SAI anbefaler alle potensielle søkere å ta hensyn til den kompetansen instituttet rår over, for den gir en tydelig indikasjon på den veiledningen

vi kan gi våre studenter. Vi er et mangfoldig institutt, men vi dekker ikke alle områder eller alle temaer. Derfor er det viktig å forsøke å knytte sine egne interesser mest mulig til den forskningen våre ansatte har erfaring med.

Den største – og etter manges oppfatning den mest spennende – utfordringen masterprogrammet kan gi, er muligheten til å gjøre feltarbeid utenfor Norge og den vestlige kulturkrets. Det gjør det mulig å vinne innsikt i andre kulturelle tradisjoner og tilpasningsformer, og å oppleve den kulturoversettende utfordringen i sin mest krevende form: å lære å forstå det som framstår som radikalt annerledes, og å oversette det til et analytisk, antropologisk språk. Å forstå andres livsverdener på deres egne premisser, viser seg å bli stadig viktigere i yrkeslivet.

Til alle som har ambisjoner om å gjøre feltarbeid i Norge/Norden, vil vi gjerne si at mulighetene er flere og mer varierte enn mange synes å være klar over. Vi har for eksempel langt mindre etnografisk basert kunnskap om regional variasjon i Norden enn det som ofte antas. Vi kunne nevne en lang rekke eksempler på dette, men la oss i denne omgang nøye oss med ett: studiet av majoritetminoritetsrelasjoner har vært sterkt fokusert mot hovedstaden, og erfaringer fra andre deler av landet – ikke minst fra mindre steder – har vært viet liten interesse.

Velkommen til masterstudiet!

Hilsen,

Halvard Vike

Instituttleder

Kula kula Som antropologistudent ved det fortreffelige Universitetet i Oslo er det lett å glemme at det finnes en sannsynligvis like flott gjeng med studenter på andre siden av fjellene som holder på med mye av det samme som oss. Den mest synlige representanten for dem er Bergens eminente antropologiske studenttidsskrift Kula kula. Stort sett drevet av masterstudenter ligger de litt bak oss i frekvens med en utgivelse per semester, men med høyst lesbart stoff. Vi vil framover formidle interessante gjesteforelesninger fra våre venner i Bergen og håper på å kunne få til en kontaktkanal mellom studentmassene.

I første omgang kan i alle fall en tur innom http://kulakula.org/ absolutt anbefales.

24

Mat

Forslag til masteroppgaver: På sai.uio.no kan du finne en rekke forslag til masteroppgaver utarbeidet av ansatte ved instituttet, som er ment å fungere som inspirasjonskilder til blant annet skriving av prosjektskisser som skal leveres som en del av søknaden til masterprogrammet. Antropress presenterer her noen av de nyeste forslagene, enkelte er noe forkortet for å få plass her, men ligger altså ute i sin helhet, sammen med en rekke andre forslag, på instituttets websider. Noen av forslagene er oversatt fra engelsk.

- Bevaring av regnskog (Indonesia, Tanzania, Amazonas - for eksempel Bolivia, Paraguay, Brasil) I forbindelse med UN-REDD-programmet og Norges bevilgninger til dette, som primært brukes til å betale myndigheter og lokalbefolkninger for ikke å kutte ned regnskog, ønsker SAI sammen med SUM etnografisk forskning på lokalnivå.

Hvordan reager lokalbefolkningen på forslagene?

Hvilke sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle muligheter og begrensninger foreligger for å kunne gjennomføre et slikt program i ethvert tilfelle?

Feltarbeid utføres etter et felles metodisk opplegg, og det foreligger mulighet for stipend. Studentene knyttes til instituttets satsingsområde Natur og samfunn.

Kontaktperson: Signe Howell - Everyday life in the ‘new African middle class’ - on the intimate workings of post-neoliberal sociality in a Kenyan city Dette forslaget ønsker å rette oppmerksomhet mot Afrikas nye middelklasse som en understudert gruppe. Hvordan lever den nye middelklassen?

Hvordan er generasjon, kjønn og andre slektsrelasjoner del av deres liv? Hva er deres håp og drømmer? Hvordan tar de utdannings- og yrkesvalg? Hvordan forholder de seg til landsbygda, og til de rike og fattige? Hva med kultur og etnisk identitet? Målet med et slikt forskningsprosjekt vil være å beskrive en ny klassesituasjon i detalj og situere dette teoretisk mellom eldre marxisitisk analyse om klasseformasjon og nyere post-marxisitiske ideer om klasse (eks. Bourdieu, Ranciere) og mer liberale tenkere.

Kontaktperson: Wenzel Geissler

- Minoriteter i en global verden: Feltarbeid i Kenya Maasaiene er en av flere minoritetsgrupper i Kenya. De er kvegnomader og har i århundrer holdt til i savanneområdene på begge sider av grensen mellom Kenya og Tanzania. I dag setter de politiske myndighetene i begge landene økende press på folkegruppen. Beiteressursene minker og modernisering gjennom utdanning, evangelisering, turisme og lønnet arbeid merkes i flere og flere områder. Problemstillinger omkring stat og minoriteter, modernisering og globalisering, endring og kontinuitet, kjønn med flere springer ut av denne situasjonen. Gjennom samarbeid med maasaier, finnes muligheter for to masterstudenter å gjøre feltarbeid i Kajiado-distriktet i Kenya.

Kontaktperson: Aud Talle - Marine species - between the wild and the industrial For første gang i menneskehetens historie har vi domestisert marine dyrearter i en massiv skala. I front av denne hurtige utviklingen finner vi den atlantiske laksen, som har gjennomgått en dramatisk forandring de siste tre tiårene. I dag lever mer enn ni av ti atlantiske laks hele sitt liv på fiskefarmer.

Dette utgjør en unik mulighet for å utvikle en større forståelse av domestisering av marine arter, hvilket er bakgrunnen for prosjektet ”Newcomers to the farm: Atlantic salmon between the wild and the industrial”. To til tre masterstudenter ønskes til prosjektgruppen. Relevante prosjekter kan fokusere på for eksempel relasjoner mellom mennesker og laks, ny domestiserte marine dyerarter, fiskeforvaltning osv.

Kontaktpersoner: Gro Ween og Marianne Lien - Politisk antropologi og det spansktalende Amerika Makten og dens legitimeringer utgjør en generell antropologisk interesse. Gitt denne interessen, kan en for eksempel spørre: Hvordan er bestemte makt- og autoritetsforhold organisert? Hvilke effekter har de? Gjennom hvilke symbolske prosesser legitimeres de? Hva er det moralske grunnlaget for politisk handling? Hvordan skapes former for politisk lederskap? Hvordan uttrykkes motstand ogopposisjon? Hvilken plass har bruk av, og minner om, politisk represjon og vold? Et eller flere spørsmål som disse kan danne kjernen i et masterprosjekt fra det spansktalende Karibia, fra Mellom-Amerika, eller fra Sør-Amerika. Prosjektet kan baseres på feltarbeid i et utvalgt lokalsamfunn.

Kontaktperson: Christian Krohn-Hansen

25

Antropress nr. 2, 2010

Hvordan tolke en forskningsrapport

Fra Antropress nr.1 fra 1986 bringer vi der en tidløs klassiker, nemlig en guide til de viktigste frasene brukt i den akademiske litteraturen og deres egentlige betydning What (s)he says: (1) It has long been known that…

(2) This appears to be an unexplored area…

(3) …of great theoretical and practical importance.

(4) While it had not been possible to provide definite answers to these questions…

(5) This study seeks to synthesize previous work in the field…

(6) Some of the observations where clearly atypical and were omitted from the study.

(7) It is evident from the table…

(8) Although some details has been lost in the reproduction, it is clear from the original chart that…

(9) It might be argued that…

(10) Correct within an order of magnitude…

(11) Limitations of time and resources prevents me…

(12) Thanks are due to Joe Glotz for assistance with the analysis and to Dave Doc for valuable discussions…

What (s)he means: (1) I haven`t bothered to look at the original reference (2) I`ve been too busy writing that I have had no time to look into the matter (3) …interesting to me (4) The study didn`t work but I figured I could least get a publication out of it (5) I was too lazy to do any original work (6) To include them would ruin the findings (7) My conclusions are not contradicted by the table (8) It is impossible to tell from the chart that…

(9) I have such a good answer for this objection that I shall now raise it (10) Wrong (11) I`d better stop here before I get all confused (12) Glotz did the work and Doc explained to me what it meant

26

Mat

Oslos uteliv som felt:

Tekst Eivind Eggen og Josefine Risrem Illustrasjon Josefine Risrem

Gatelangs etter skjenkestopp

For oss som foretrekker å gå hjem fra byen sent en lørdags kveld, og som er litt mer en vanlig opptatt av folks matvaner (og vaner generelt) er det ett fenomen som stirrer oss i hvitøyet: Nattmaten. Hva er dette halvhjertede måltidet som ser ut som selvdød oter i håndkle de kaller kebab? Antropologien kommer til unnsetning.

Kranene stenges og lysene skrues på igjen. De som ikke allerede har sikret seg nattens fangst falmer vilt etter nærmeste individ av dertil egnet kjønn før securitassen kommer og tar dem. De som har lykkes i nattens jakt setter kursen mot drosjestoppet mens de mindre heldige har andre ting i tankene. Horder av beduggede osloværinger myldrer ut i gatene og setter kursen mot kveldens siste stopp, kebabsjappa (som er et ord godkjent av norsk språkråd, selv om Eivind kvier seg for å bruke det). For de av oss som liker å gå, heller enn å ta taxi, hjem fra byen er det en evig kamp å unngå å bli tilgriset med dressing og det som verre er fra disse skadeskutte imitasjonene av en en gang tradisjonsrik matrett. Byen er som en krigssone i slaget mellom general mais og den dressingske armé.

Det er i disse dunkelt belyste gater, i døgnets smaleste timer at vi finner et av det norske samfunns mange hedenske ritualer. Det er mer enn litt kjøtt av ukjent opphav og salat som skifter eier over disken når en kebab kjøpes, det er et tungt meningsladet ritual med røtter tilbake i den kristne nattverdenen, vil vi postulere. Kjøttet som fortæres er ikke ulikt Kristus’ legeme og colaen ikke ulikt Kristus’ blod. Det er i det hedenske Norge ikke lenger Gud som dyrkes i nattens templer, men maskinen, mammons manifestasjon. Kjøttet som henger på de evige roterende spyd er mer enn bare diverse døde dyr på pinne, de er døde dyr omformet til en ikke-gjenkjennbar masse av en fremmedliggjørende mekanisk prosess. Det er denne prosessen man tar i sin munn med kebabens kjøtt, som umiddelbart omformes til ett av maskinens veloljede tannhjul. Colaen som slurpes ned er maskinens råoljelignende drivstoff.

Dagliglivet er stadig mer preget av det upersonlige konsum. Rundt om i det ganske universitet har automater som server kaffe sakte fordrevet de søte piker i kafeteriaene. Stadig mer av vårt konsum går gjennom maskiner, både ute i den manifeste virkelighet og i den verdensomspennende kyberveven. Mammon har lenge rådet, men nå i nettbankens hverdag er vi fremmedliggjort selv fra den. Her kommer alkohylene inn. Når man er så innelukket i et immanent system må man på rituelt vis distansere seg fra virkeligheten og tvinge de uhellige guddommer ut i periferien før de kan dyrkes. Alkoholen fordriver den økonomiske tenkningen ut i sinnets periferi, det er klart for alle som har våknet opp med tom konto og kanadiske tømmermenn både i hodet og i sengen.

Men det er her vi treffer på analysens første store problem. Tilsynelatende er det de som forbruker mest som støter fra seg det hellige legemet. Det er de som har vært koblet til tappekrana siden 1986 som ligger sanseløse i gatekanten og roper på elgen. Kanskje er det akkurat mangelen på måtehold og den banale råskapen i deres konsum som gjør at det hellige kjøttet frastøter dem? Her trengs det mer forskning. Vi mangler forøvrig bredere empirisk materiale enn Oslo by og omegn. Det går rykter om byer der det utelukkende serveres bakte poteter som nattmat. Dette utkantfenomenet kan kun sammenlignes med israelittenes gullkalv.

I Lillestrøm er det et forbud mot å selge nattemat, dette må jo være det strengeste overgrepet mot åndslivet siden den spanske inkvisisjonen. Hva med byene langs bibelbeltet? Hvilken påvirkning har kirkens sterke rolle der?

Det sies at sannheten får man fra barn og fulle folk. Tidsånden kunne ikke valgt et bedre talerør for sin stand, enn gjennom de fulle massers forbruksbehov.

“O wonder!

How many godly creatures are there here!

How beautious mankind is!

O brave new world, That has such people in’t!”

27

Antropress nr. 2, 2010

Mestere på rangler´n: Tekst og foto Mads Amundsen

Antropress møter denne måneden mesterne Fredrik Roe Bøe og Anders Gustavsen over noen øl, en del vin samt avgjørende mengder whiskey. Som antropologer er vi jo som kjent ikke spesielt opptatt av tall. I den anledning er denne spalten omdøpt til “mestere på rangler’n”.

M: Hei gutter. Hvor var dere på feltarbeid, og hva gjorde dere der?

F: Jeg så på utvidelsen av en flyplass i Vest-Kenya, i en by som heter Kisumu.

M: Hvorfor valgte du prosjektet?

F: Jeg skulle egentlig skrive om kinesere i Afrika, kinesiske investere og slikt, også hørte jeg en historie om bestemora til Obama, som er fra byen Kisumu, og googlet tilfeldigvis Chinese og Kisumu.

Resultatet var at det kom opp noe om denne flyplassen, at det var en kinesisk selskap som holdt på der. Men det ble ikke så mye om de kineserne allikevel. Selv om de er i fokus. Men ikke i hovedfokus.

A: Du bestemte deg vel for å dra dit allerede på bachelor, gjorde du ikke?

F: Ja, jeg har vært i Kenya tidligere, så det var derfor jeg endte på det. Og så var det det med Obama. Og Porsgrunn, hjembyen min, har en vennskapsavtale med byen. Veilederen min var også i den byen samtidig. Altså var det mange linker og flere ting som spilte inn.

M: Anders da?

A: Jeg var i Liverpool i England.

M: Hva gjorde du der?

A: Ja, hva gjorde jeg der? Jeg drakk øl og så på fotballkamper. Men først og fremst var jeg jo der for å studere, hva heter det? Var på feltarbeid med sosialantropologien.

M: Aha. Føler dere at dere har vært på et “ordentlig” feltarbeid?

A: Jeg gjør ikke det. Jeg bodde ikke med en barnefamilie i Anfield-området, som er hjemmebanen til Liverpool. Det var ikke slik at jeg infiltrerte en fotballgal familie og levde sammen med de i seks måneder. Jeg bodde i kollektiv, og var med fotballsupportere når det var fotball, og ikke med de når det ikke var fotball.

M: Hva med deg, Fredrik?

F: På en måte kan vi vel si det. Jeg hang med en klan, og eldrerådet til en klan. Men det er jo også flyplass og industri i området. Det ble litt klassisk og litt nytt.

28

A: Nå glemte jeg å si hva jeg gjorde da!

M: Haha. Ja, hva er prosjektet ditt?

A: Det er hvordan lokale Liverpool-supportere ser på kommersialisering av fotball, i forhold til at klubben har blitt kjøpt opp av amerikanske eiere, og flytting av stadionen i forhold til sted. Det andre spørsmålet mitt er hva lokale spillere betyr for fansen, og hva suksess betyr.

M: Kult. Hva betyr suksess?

A: Alt fra å vinne kamper og toppe tabellen til å vinne cup, liga og så videre. Til syvende og sist handler det om å vinne titler. Blir du slått ut i semifinale eller kommer på andre plass så har ikke det så mye å si. Liverpool har siden 60-tallet vært i toppen av engelsk fotball. Nå frykter fansen at den tida skal være over, da nye eiere har kjøpt opp klubben med gjeld. Det er en frykt for at overskuddet skal bli betalt til gjeld og ikke kjøpe nye spillere, og laget vil da ikke utvikle seg sportslig sett..og… hva var det spørsmålet var igjen?

M: Husker ikke.. Har dere en speisiell hendelse fra felten dere vil trekke frem?

F: Njæ. Ingen spesiell aha-opplevelse egentlig.

Noe av fokuset i oppgava er hvordan folk prøver å tjene penger, og mye av inntektene kommer jo fra utlandet. Så var jeg på besøk til bestemora til Obama, når familien min var på besøk. Hun kom og hilste på oss, og så hadde hun en pung der hun samlet inn penger, til et barnehjem eller noe. I hvert fall endte faren min med å rote med valutaen og gi henne 400 spenn i stedet for 40 som han tenkte. Men uansett, hun forventa at hun skulle få mye penger. Hele landsbyen der har fått mye penger, nye veier og elektrisitet og sånn. Det illustrerer godt troen på at penger kommer utenfra.

M: Har feltarbeidet forandret synet ditt på for eksempel penger?

F: Overhodet ikke, jeg har lite penger som vanlig.

Prøver å tjene inn, men de blir borte. Men luoene, de har et konsept om bitter money, der for eksempel salg av land og sånn, blir bittert, fordi de tilhører forfedrene. Salg av cannabis, hane og land blir bittert. Så de skjønner at penger kan ikke kjøpe alt. Og land er veldig viktig i min oppgave.

M: Har dere vært mye på fylla i feltarbeidet?

F: Ja.

Mat

M: Hvordan påvirket det felten?

F: Det har hjulpet mot, og lagt til rette, for feltarbeid-depresjon. Når man sitter og drikker aleine, da er det lett for at depresjonen kan komme. Men også veldig behagelig hvis man ikke har noe annet å gjøre eller kjeder seg. Så kan man peise på med en flaske whisky på en måte.

A: Ja, ikke sant. For min del så…når det var fotball så var det øl. For alle. Hvilken som helst bortekamp, så reiste vi tidlig på dagen, og begynte å drikke da bussen gikk, og hadde drikke pauser underveis. Så i forbindelse med feltet var det drikking hele tiden. Og når det ikke var fotball så var det drikking da og. Og når du er i England så er det greit å være på pub. Mens jeg var i felten, kunne jeg ikke ikke drikke heller.

M: Samma her.

F: I perioder var det mye øldrikking med informanter. Ved lunsj så var det alltid en øl. Om ikke man hadde gjort det, så hadde de ikke blitt fulle og avslørt hvor korrupte de egentlig var. Det er kanskje uetisk?

A: Da er det vel ikke du som har gjort noe uetisk da.

F: Jeg har fått de fulle, for å fortelle hvor korrupte de er.

A: Var det du som kjøpte øl til dem da?

F: Nei, for så vidt ikke.

A: Da er det vel ikke noe pes.

M: Har dere noe tips til studentene som skal begynne nå i høst?

F: Hva er det alle sier da? Les på forhånd? Det er vanskelig å si da, det blir jo litt sånn…man har flaks og uflaks og hopper litt ut i ting.

A: Velg noe du er interessert i, ikke forsøk å imponere folk ved å reise til Ugga Bugga. Du gjør det mye enklere for deg selv hvis du velger noe du har kunnskap om og er interessert i.

M: Er dere fornøyde med feltarbeidet?

A: Jeg er ikke dritfornøyd med felten. Eller jo for så vidt, hvis man tenker utenfor antropologien er jeg fornøyd, men innenfor antropologien da er jeg bare sånn passe fornøyd. Jeg ikke følte at det oppfylte forventningene til hva et feltarbeid bør være.

F: Jeg hadde ikke de veldige overpositive forventningene. Jeg tenkte det kom til å bli mye dødtid.

Og det ble det. Så det oppfylte egentlig forventningene. Det var litt svett og litt bra allikevel.

A: LItt svett?

F: Det er kanskje et grenlandsutrykk. Svett som i kjedelig, da. Kjipt.

M: Svett opplegg, hot?

F: Da er vi uenige på sak.

Herfra bryter også enkelte tidligere “mester på gangen”-deltakere inn i samtalen, og det hele skir ut.

29

Antropress nr. 2, 2010

Mer enn pensum:

Tekst Liv Gyllensten Alvestad

Matpakken og kaffens betydning Rype med lettøl av Runar Døving (2003), Pax Forlag, ca. 299 kroner

Runar Døving er mannen bak boka Rype med lettøl, mer om han kan du lese i Antropologisk portrett på side 18. Han er, i motsetningen til majoriteten av befolkningen glad i lettøl, men interessert i mat, blant annet som et totalt sosialt fenomen, som var tittelen avhandlingen hans. Han har også skrevet boken «Rype med lettøl», som vi skal gå nærmere innpå her.

vanskelig å gi Lydia “vanlig” vann? Hva er det ved kaffen som er så spesielt? Døving forklarer hvordan kaffen blant annet er den minste ytelsen (igjen: Mauss). Det er et tegn på et ønske om å inngå en relasjon, den minste obligatoriske ytelsen. Ikke for mye, men nok. Å servere vann blir dermed problematisk – det er gratis, det koster ingenting.

Den kokte kultur, rå natur – om du vil.

Rype med lettøl er, som forfatteren påpeker, verken en kokebok eller drikkeguide. Rype med lettøl er heller ikke en analyse av et folk på Ny-Guinea, om kapitalister i Italia eller om furfolkets økonomiske sfærer. Det er en analyse av nordmenn, og våre matvaner. Hvordan henger dette sammen med blant annet kjønn? Og våre dagligdagse utrykk? Hvorfor er enkelte ting mer problematiske enn andre? Boka gir oss et dypdykk i matpakka, kaffekoppen og vaffelrøren. Vi får smake på sjokolade, lettøl og pizza.

Dette, og andre godbiter, som hvordan det gode og det onde blant annet reguleres i tidssfærer som 17. mai – der man lett kan hive innpå med is og pølser uten problemer, om pizzaen som lørdagsmat og om den sunne, kjernenorske matpakka, er temaer i boka. Det handler altså like mye om de sosiale tingene som om maten. Om hvordan jaktmetaforer forteller noe om sjekking og kjønnsrelasjoner. Om kvinner som er ryper, men som jakter på menn, opprettholdelsen av relasjoner og om betydningen av sunnhet i form av matpakke og alt som ikke er sjokolade.

Forfatteren ønsker å vise hvordan de mest dagligdagse ting kan åpenbare større aspekter ved det norske samfunn. I forordet kommer det fram at han blant annet lar seg inspirere av Mauss, hans totale sosiale fenomener som hentet fra Gaven. Et totalt sosialt fenomen inngår i alle sammenhenger ved det menneskelige liv, som Døving påpeker, og ved å erstatte «gaven» med «mat» vil Døving vise hvordan mat kan brukes til å studere store deler av samfunnet. Gjennom feltstudier av «Torsvik», et tettsted i Østfold ønsker han å finne fram til nettopp dette (og kanskje hvorfor østfoldingene er de minst synlige i offentligheten?).

Kaffe, eksempelvis, serveres så og si overalt, til alle anledninger, gjerne med kaker. Det er sikkert noe leserne selv har opplevd. Jeg har i alle fall støtt på dette en rekke ganger; på besøk hos besteforeldre og tanter, spesielt. Og er det ikke kaffe, så er det i det minste te! Dette finner vi også igjen i Torsvik. På et besøk hos et eldre ektepar tilbyr vertinnen kaffe til de besøkende. Lydia, en innflytter, avslår, og sier den nedslående setningen: «Jeg tar gjerne et glass vann». Dette ser ut til å oppskake vertinnen, som desperat tilbyr henne solbærte, varmt vann – ja, for hun drikker jo solbærte hun også, om dagen. Lydia er påståelig, og ønsker seg kun et glass kaldt springvann.

Ektemannen til vertinnen skyter inn og tilbyr cola, brus, melk. Lydia vil fremdeles bare ha vann. Men hvorfor er dette så problematisk? Hvorfor er det

30

Rype med lettøl er først og fremst en veldig lettlest, og ikke minst morsom bok. Døving er flink med ord og fengende titler. Og ikke minst er boken veldig interessant. Det har vært en fryd å lese den, ikke minst fordi man, i alle fall jeg, er blitt mer observant på hva nordmenn spiser og drikker, hvorfor og når.

At boken er delt opp i en rekke essays gjør så man kan plukke ut de man ønsker å lese hver for seg, og dermed kan boken bli lettere å fortære, bit for bit sånn etter når man har tid og interesse. Eller man kan lese den 389 sider (med kilder) lange boka perm til perm – da essayene på en måte henger sammen. Boken er dermed ganske lang, og det er mye informasjon – noe som kanskje er boken negative side. Det kan bli litt mettende.

Da jeg var på besøk hos min mormor gikk det opp for meg hvorfor hun serverte kaffe, te, brus – og ikke vann – og hvorfor hun alltid har vaffelrøren klar. Jeg forstod, kanskje, hvorfor vi ikke fikk spise nudler på barneskolen, men måtte sverge til matpakke med leverpostei og brunost (å spise nudler var jo absolutt ikke sunt, og ikke godt for magen). Det gikk i alle fall opp for meg at det var slik det var. Boken anbefales på det varmeste – en lett, morsom og givende bok. Den er godt skrevet, og jeg regner med at de fleste – antropologiinteresserte eller ikke – vil få mye ut av den. Den vil påvirke hverdagen din. Den vil påvirke ditt syn på norsk matkultur. Spesielt siden det hele dreier seg om de små dagligdagse ting, som i virkeligheten ser ut til å fortelle en hel del om hvordan samfunnet henger sammen. Så tenk litt på det neste gang du får servert kaffe, og ikke vann.

Mat

Økonomiske sfærer i barnebursdager Tekst og illustrasjon Josefine Risrem

Nå som fattig student i hovedstaden tenker jeg ofte på to ting, jeg tenker på mange ting, men spesielt mye på mat og penger. Jeg trenger mat for å leve, og penger for å skaffe meg denne maten. Ofte synser jeg videre utover anskaffelsen av maten, og tenker på hva annet maten gjør med en enn å gjøre en mett, maten en spiser kan fortelle mye om en som person.

Ta for eksempel vegetarianere. Ved å ikke spise kjøtt sier det mye om dem som personer, deres ideologi og tankesett. Jeg beundrer dem, og føler at jeg er et kjøttetende monster i forhold. Eller om en ser på matprodukter som er merket økologiske, hvor bra føler en seg ikke når man spiser denne maten? Vi er villige til å betale svimlende summer for den økologiske maten. Markedsprodusentene har stor makt over oss sultne, men samvittighetsfulle, skapninger.

Hurra for deg som fyller ditt år!

Ja, deg vil vi gratulere!

Alle i ring omkring deg vi står, og se, nå vil vi marsjere, bukke, nikke, neie, snu oss omkring, danse for deg med hopp og sprett og spring, ønske deg av hjertet alle gode ting!

Si meg så, hva vil du mere?

Dette får meg til å tenke på min egen barndom, der jeg med min matallergi kunne styre barnebursdagene i den retningen jeg ville. Grunnet allergien måtte jeg ha min egen kake i bursdagene, og denne kaken ble som dagens økologiske mat, nemlig svært attraktiv.

Wikipedia forteller meg at innen økonomifaget beskriver begrepet tilbud og etterspørsel relasjonene mellom potensielle selgere og kjøpere av et økonomisk gode i et marked med fullkommen konkurranse. Barnebursdagen, i tråd med denne teorien, var markedet, jeg selgeren og de andre barna potensielle kjøpere. Klassiske økonomer som Adam Smith beskriver tilbud og etterspørsel som avgjørende for markedsprisen til en vare, mens varens reelle verdi er bestemt av produksjonskostnadene. Min kakes reelle verdi var høyere enn den andre, dens produksjonspris var delt på flere. Tilbudet mitt var det ikke nødvendigvis større etterspørsel etter, med tanke på at de andre barna ikke var allergiske, men en vil jo alltid ha det man ikke kan ha eller det andre har.

Derfor ble etterspørselen etter min kake større enn etterspørselen for den andre kaken, og tilbudet var betraktelig mindre. Så markedsprisen skjøt opp i været. Min kake ble som diamanter i forhold til de andres gråstein.

Allerede som ung lærte jeg altså disse markedskreftene å kjenne. Dessverre, sett fra i dag, brydde jeg meg svært lite om penger, det var mest Barbie og My Little Pony det gikk i. I tråd med Webers definisjon på makt, muligheten for å påtvinge andres adferd ens egen vilje, så hadde jeg makt i bursdagene. Som selger kontrollerte jeg varen, jeg kunne påvirke de andre barna, eller kjøperne, sin adferd. For å få en smakebit av den allergikervennlige kaken hadde jeg for eksempel stor innflytelse på hvilke leker som skulle lekes, eller stor sannsynlighet for å få plassen ved siden av bursdagsbarnet ved bordet.

Så da sitter jeg her mange år senere, hvor bursdagskaken er byttet ut med ost og vin. Jeg har ingen allergikervennlig ost, og har da mistet min innflytelse over markedet. Nå som jeg er eldre, har mer erfaring og andre interesser, kunne jeg ha byttet kaken for penger og ikke leker som før. Nå er jeg selv styrt av markedet, og skulle så gjerne hatt litt mer penger for å kjøpe økologisk mat.

31

Antropress nr. 2, 2010

Fag fritt fra fantasien:

Tekst Eivind Eggen Illustrasjon Josefine Risrem

Følelser og føling, tanker fra en dåpsfest

«Ta deg en kopp kaffe og sett deg inn i finstuen, kakene blir servert om en liten stund». Jeg gjør som jeg blir fortalt. Dagens ritualer er overstått og middagen fortært. Nå gjenstår det bare minglingen, så er barnedåpen overstått uten uhell. Det er min relativt nye niese Karoline som har fått sin runde i det avsondrede boblebadet i regi av en noe suspekt eldre mann i hvit kjole. På en gård sør for Oslo blir det dekket til langbord for å feire begivenheten, mens vårregnet pøser ned.

Jeg trekker sakte inn i den eminente finstuen. Veggene prydes av gamle malte portretter og i midten av rommet står et stort rundt bord, for øyeblikket okkupert av diverse ledd av den utvidede familien.

Jeg velger å spare meg den lett repetitive «hva var de nå du studerte igjen»-samtalen og finner meg ett bord i hjørnet av rommet. I det jeg setter meg ned ser jeg at det på andre siden av bordet sitter en eldre herremann som i full vigør spar sukker opp i en kopp meg kaffe. Jeg setter fra meg koppen og setter meg ned. «Sugar?» kommer det fra andre siden av bordet. «Nei takk. Sort som natten og bitter som anger» sier jeg. Nå som jeg for en gangs skyld får noe annet en blandingen av tungtvann og råolje de kaller kaffe på Blindern skal jeg i alle fall ikke besudle den med sukker. «I see» sier han og ser tankefull ut. «Abstaining from sugar is after all the new symbol of power». I det jeg skal til å kommentere på dette kommer fruen i huset inn med kaken, og før jeg vet ordet av det har den eldre mannen reist seg og stormet bort til kakebordet der han ytrer større begeistring for kakens utforming.

Jeg forblir sittende. Det var en tung middag og selv dessertmagen fikk kjørt seg. Prosaisk sitter jeg og ser for meg meg selv som en utsultet student som står i fare for å spise meg i hjel. Men min reservasjon for å bli med på kakegildet går ikke ubemerket hen. Etter kort tid kommer min søster og setter seg ved siden av meg. «Skal du ikke ha kake?». «Nei, jeg tror jeg står over. Passe på vekta» svarer jeg ironisk. «Jeg vet hva du mener, men når det er familiefest... Vel, det er en flott kake, du burde ta en titt på den før den blir spist opp».

Jeg reiser meg sakte, og spaserer bort til kaken.

Den eldre mannen står der fortsatt og har nå tatt til å gjøre flittige notater om kakens størrelse og design. For min del ser det ut til å være en helt alminnelig marsipankake, nært dekket med dekor som jeg er høyst usikker på om man kan spise. Deler av kaken har allerede blitt fjernet, så påskriften den bærer er nå «tulerer med... pen... line». Jeg tar en tallerken og forsyner meg med stykket med påskriften «line» og tre rosa roser av marsipan.

32

Mannen ved min side gjør noen frenetiske notater og ser på meg «Hva nå» spør jeg, «det er jo bare kake». «Oh, but it is so much more. It´s sugar, and sugar signifies...». Omtrent så langt klarer jeg å følge med før jeg mister fokus. Sukker, kanskje det faktisk råtner hjernen. Jeg står der og spiser kaken min mens han fortsetter med en lengre utgreiing om sukker, slaver og dverger med sverd som kommer ut av kaker. Etter en lang dag med festligheter, og spesielt han som snakket gjennom hele middagen om valget mitt av lettøl til rypa som ble servert, føler jeg behovet for stillhet melde seg, så jeg unnskylder meg delvis høflig og trekker meg tilbake i retning kjøkkenet. Der blir jeg konsekvent avvist av to eldre tanter og en rødhåret dame i flagrende klær. Jeg gjør en tapper retrett og de flokker seg rundt kjøkkenbordet igjen.

Jeg finner meg omsider et tilfredsstillende stille hjørne av huset og setter fra meg med resten kakestykket mitt. Marsipankake, grufullt søte greier. Takke meg til sjokoladekaka i SV-kantina.

SIO. Kake kan de, men hvor er kakegaflene. Bernt Hagtvet har rett - universitetet er i forfall. Studentene kan ikke engang få spise kakene sine på sømmelig vis lenger. Hvordan kan de da forvente at vi skal ta studiene på alvor. Ute har det sluttet å regne og månen har tittet fram. Rund og hvit som en marsipankake. Man kan si mye med en kake og da snakker jeg ikke utelukkende om teksten på glasuren.

Mat

Fra de antropologiske studentarkiver: Tekst og foto Eivind Eggen

Kulturhistorisk Museum

”Det ser stadig ut til at få studenter med tilknytning til vårt institutt har vært innom Etnografisk Museum i Oslo. Mange har vel knapt reflektert over at vår fagtradisjon på en måte springer ut av den tidlige museum tradisjonen. Hva bunner så dette i?

Manglende informasjon? - Ja, delvis.”

Det første som slår meg når Crab Johnson kommer trekkende med dette sitatet, er at jeg uten problemer kunne publisert akkurat det samme utsagnet i dag og hatt like rett. Sitatet ovenfor finner vi på trykk i Antropress nummer 3 1979 og er første delen av en sær tradisjon. Denne tradisjonen består av at det med stadig voksende mellomrom dukker opp ildsjeler som av en eller annen grunn får det for seg at nå, nå skal Antropologistudentene gjenoppdage Kulturhistorisk museum og det skal bli flott og vakkert. Nå skal det sies at jeg er noe inhabil i denne saken, da jeg allerede står på lønningslistene til KH, men jeg vil allikevel skrive meg inn i denne tradisjonen av studenter som skulle ønske at vi kunne ha mer med museet og gjøre. Men, la meg først gi en kjapp oppsummering av hvorfor vi ikke sitter nede i Frederiksgate 3 hele gjengen.

I fordums tid holdt det som da het Norsk etnografisk institutt til på det som da het Etnografisk museum, rett og rimelig siden faget i stor grad vokste frem for å forklare gjenstandene i den stadig voksende samlingen. Uten at jeg skal gå i alt for stor grad inn i detaljene i livet på museet, virker det som det har vært en ganske lystig gjeng som holdt til på loftet. De første kullene med studenter som holdt til der sies å måtte drikke te ved lunsjtider på bestyrer Gjesings kontor. Mot slutten av 1940-tallet finner vi også referanser til de såkalte totem-festene som innebar intisieringsritualer der de nye studentene ble stengt inne i museets arkiver sammen med vokshoder og antropometriske målingsinstrumenter. Etter krigen og utover mot 1960-tallet ble den antropologiske interessen for materiell kultur og museumsarbeid stadig svakere, noe som kommer frem i beskrivelser av noe uhøvlet behandling av utstillingen. På et tidspunkt skal noen ha smuglet et askebeger i form av et vikingskip inn i en av utstillingene for å se hvor lang tid det tok før noen la merke til det.

Crab Johnson har i sin besittelse et brev datert 22. november 1965. Dette brevet er søknaden studentene ved instituttet for etnografi sendte til ”kontaktutvalget for det samfunnsvitenskaplige bygg” der de søker om plass på Blindern som i utgangspunktet ikke var tildelt. Søknaden begrunnes med at Etnografisk institutt har behov for større plass enn det som er tilgjengelig for dem på museumsloftet, men også at de ønsker økt kontakt med de andre samfunnsvitenskaplige fagtradisjonene. Under byggingen av lokalene på Blindern virker det til at instituttet tok opp plass i noen brakker utenfor universitetet. En pepperkakemodell av disse brak-

kene ble i alle fall rituelt knust av Arve Sørum.

Institutt og museum forble adskilt etter dette frem til et ”tvunget ekteskap” i 1990. Dette samarbeidet varte frem til slutten av 1999/ begynnelsen av 2000 da museum og institutt atter ble adskilt. I denne perioden og tidlig på 80-tallet finner vi også indikasjoner på at studentene har holdt stemmeberettigede verv i museets styre, samt deltatt i utformingen av utstillinger. Etter hvert som årene går kommer referansene til museet stadig sjeldnere og fra 1998 til i dag har ikke Crab Johnson lyktes i å finne noe.

I min evige søken etter kunnskap om fordums studenter oppsøker jeg noen av professorene på museet som kun kan verifisere det lille jeg har funnet ut. At museet nå er adskilt fra instituttet og at studenten derfor ikke har noen formell rolle der nede. De er til tross for mangelen på en formel kobling interessert i å få studentene ned dit, og utelukket ikke at det kunne være mulig at studenter kunne delta i utformingen av utstillinger.

Så, tradisjonen tro oppfordrer jeg alle til å ta en titt innom Kulturhistorisk museum og det svært trivelig biblioteket de har der. Om ikke annet så oppfordrer jeg til dette i fagrefleksjonens hellige navn. Slik jeg tolker det, har den faglige diskursen lenge lent seg vekk fra studier av materiell kultur. Fredrik Barth skal i sin tale ved museets 100-årsjubileum ha ytret et ønske om å selge hele samlingen og sende antropologer på feltarbeid isteden. Slike holdninger trekker ikke akkurat til seg unge antropologer som prøver å etablere seg i de faglige diskursene.

Studier av materiell kultur er atter en gang i vinden, men kanskje har antropologien vokst fra museet?

Slike spørsmål svarer ikke på seg selv. Museumshistorien er ikke ryddig for alt i verden, mange av tingene i samlingen er skaffet på veldig uetiske måter og deler av gjenstandene i de permanente utstillingen stammer fra Nansens tid (og er faktisk skaffet av Nansen selv). Her er det tusen ting å ta tak i for litt mer enn vanlig engasjerte studenter, og det er vi da? Neste utgave av Antropress er én mulighet!

33

Antropress nr. 2, 2010

Karsten A. Solvik: Nordmenn som poteter I forrige nummer betraktet jeg poteten og dens rolle som konstituerende for kroppsliggjort nasjonal identitet gjennom å studere potetløpet som sosialt fenomen. Jeg uttrykket stor bekymring i forhold til konsekvensene av en slik kroppsliggjøring.

Når temaet for dette nummeret av Antropress er mat, finner jeg det naturlig å ta dette videre. Jeg snakker her om konsekvensene nasjonale identiteter har hatt tidligere i samfunn vi helst ikke vil sammenlikne oss med, som rasisme, men også de fatale konsekvenser potetens rolle kan få for enkeltpersoner. Å være en potet i norsk sammenheng forbindes ofte med noe positivt. Å være potet betyr at du kan brukes til alt. I denne sammenheng snakket nylig leder for Sosialantropologisk institutt, Halvard Vike, om ”antropologer som poteter” fordi de har den fantastiske kapasiteten at de kan jobbe med det meste. Kanskje en slags potetmenn for å bygge på en kjent analogi. Jeg vil ta sterk avstand fra en slik holdning og hevde at den kan sees på som etnosentrisk. Vi vet hva tomatmenn kan gjøre med et samfunn, så skulle liksom potetmenn være bedre? Som jeg tidligere har hevdet setter jeg også min tvil til antropologiens evne til å se ting fra ”the natives point of view”.

Når utlendinger snakker om nordmenn som poteter knyttes det ofte opp mot negative konnotasjoner som kjedelig og dum. Vi ser her kjernen i skismogenetiske konflikter som ofte undermineres slik som her: “Jeg vil åpne neger-skapet! Jeg mener, ingen nordmann vil ta det ille opp om vi kalte ham en «potet». Nordmenn er jo poteter, ler persisk-svenske Magdalena” (Dagbladet 2010).

Jeg er sikker på at denne latteren satt dypt. For nordmenn pågår den samme prosess der utlendingen ofte kalles for kebab som til og med snakker kebabnorsk som kan sees på som et slags urent hybridspråk som derfor faller utenfor og blir ”matter out of place” og ”dirt”(Douglas 2007).

Følgende etnosentriske dikotomier kan herved settes opp. Potet:kebab:norsk:utlending (Hénaff og Lévi-Strauss 1998). Disse dikotomier tillegges ofte logosentriske tolkninger der den ene delen sees som mer positiv enn den andres. Nylig har jeg med bekymring observert hvordan en utlending tolket en jobbannonse ut i fra en slik logikk. I den etnosentriske jobbannonsen ble det nemlig søkt etter en potet. Kanskje de søkte etter en antropolog, hvem vet? Dette fant utlendingen som rasistisk da hans førforståelse tilsa at det var nordmenn som var poteter, og han var derfor

34

ikke inkludert i dette fellesskapet. Dette innebar at han ikke følte seg velkommen på arbeidsmarkedet. Han ble derfor lei seg. Når nordmenn, eller antropologer, skal konstruere seg selv som poteter bør vi her også tenke på hvordan dette henger sammen med vår konstruksjon av utlendinger som late trygdesvindlere.

Denne prosessen er kompleks. For å nevne et annet eksempel. En ulovlig innvandrer jeg møtte forleden var svært opptatt av at nordmenn var poteter. Selv likte han ikke poteter: ”Jeg hater poteter, nordmenn er poteter” I sin frustrasjon over ikke å få opphold i riket, var han ikke glad i verken poteter eller nordmenn. Jeg spurte ham om han ikke likte noen former for potet, de kunne lages på forskjellige måter. Han forklarte at han likte french fries.

Påfølgende uke foretok han en ulovlig grensepassering for å søke lykken i Frankrike. Poteten blir sådan en metafor vi lever etter (Lakoff og Johnson 2003).

Jeg håper det er flere enn meg som ser den grusomme nasjonalstatlige logikken som ligger bak slike prosesser. Dette er ikke noe ”poteito potAto” som folk sier. Når vi ser oss selv som poteter bli dette tolket inn i større sammenhenger. I stedet for å kalle oss dette kan antropologer kan bidra til å gjøre folk klar over at dette er sosiale konstruksjoner og ikke noe virkelig. Jeg vil her gjøre oppmerksom på potetens historie. Den kom fra Peru og inngår i en lang historie av grusomheter. Den er ikke norsk, den ble stappet i oss som en del av det kristne siviliseringsprosjektet. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at nordmenn er det folkeslag i Europa som spiser minst poteter (TV2 2010). Kun 30 kilo per innbygger i motsetning til Storbritannia med 120 kilo per innbygger. Samtidig sponses potetproduksjonen av tvilsomme regimer som Italia med Berlusconi i spissen. Det er her poteten dyrkes i dag. Den kommer ikke opp av norsk jord.

Kilder Dagbladet (2010): Idoler mot rasisme [lesedato

29.10.2010].

Douglas, Mary (2007): Purity and danger,

Routledge Classics Edition.

Hénaff, Marcel og Claude Lévi-Strauss (1998):

Claude Lévi-Strauss and the making of

structural anthropology.

Lakoff, George og Mark Johnson. 2003. Metaphors

we live by.

TV2 (2010): Nordmenn spiser minst poteter [lesedato

29.10.2010 2010].

Mat

1 Etternavnet til SAI-professor opptatt av blant annet rock ’n’ roll

Antroquiz

2 Fornavnet til mannen bak boka ”Global Shadows” 3 Drikke som blant annet Døving er opptatt av 4 Gruppa kjent for ståløksene de fikk 5 By og universitet med sosialantropologi 6 Navn på museum tilknyttet vårt institutt 7 Etternavnet til Durkheims nevø 8 En ”norsk lunsjform” 9 By der Marianne Gullestad gjorde feltarbeid 10 Fornavnet til en av pionerene i moderne antropologi

1

2

3

4

5

6

7

8 9

10

Løsningsordet er en ”typisk norsk” matrett.

Send inn ditt løsningsordet til antropress@gmail.com, og vinn en fin premie!

Quizzen er laget av redaksjonen.

Vinner av quizzen i forrige utgave er en dyktig andreårsstudent. Hurra! Løsningsordet var “langrenn”.

Denne quizzen var nok ganske mye vanskeligere enn det som var meningen, da galt rutenett hadde sneket seg inn. Vi beklager feilen!

Antropress takker for dette studieåret!

Vi ønsker alle lykke til med eksamener og eventuelle søknader videre.

Håper vi ser mange av dere også neste semester.

God sommer når den kommer!

Hilsen redaksjonen 35

Programutvalget og Sosialantropologisk forening planlegger tidenes fadderuke! Vi har store planer, og det kommer til å bli kjempegøy , og vi håper at du vil være med på moroa.

Har du lyst til å være fadder, eller bare lyst til å høre litt om hva det innebærer, kom på infomøte 28. april kl. 14.15 på PU-kontoret i 2. etasje, rom B243.

Meld deg som

FADDER

Få venner for livet!

Meld deg på: http://www.uio.no/studier/fadderordningen/