DE LANGE LINJENE I EN TJENESTE

Av Atle Haugen

Sommeren 1973 ble min småbyverden og vår lille menighet i Mandal, vekket av et adventistisk «jordskjelv». Først kom Per de Lange som ny, ung predikant til byen. Han skulle forberede sommerens store begivenheter: Evangelist Rolf Kvinge var på vei med et team av unge predikanter for å kjøre en kort sommervirksomhet. En splitter ny plasthall ble satt opp på sirkusplassen i Mandal, og store plakater forkynte at her skulle det presenteres «Funn & Fakta». Etter møteserien fulgte høydepunktet for min generasjon: Speiderstevne på Risøbank i Mandal. Stevnet ble etterfulgt av familiestevne og årsmøte for Vest-Norsk distrikt. Så den sommeren kom «hele verden» til Mandal! Som 12-åring husker jeg hvordan jeg plutselig kjente meg stolt over å være adventist. Vi var mange, og ikke bare den lille flokken som satt i den lille kirken hver lørdag, mens alle andre var i byen og handlet.

Men det begynte altså med at Per de Lange kom til byen. Nei, det blir feil: – Per & Monica var det som kom! For de hørte sammen, og det i en sånn grad at en svært ung kar den gang (som nå er forstander i Kristiansand menighet), kalte dem «Perika & Monica» i det han lærte å snakke. For de hørte sammen i både musikk og virksomhet. For alle oss unge, og for menigheten, ble de en vitamininnsprøytning som skapte nytt liv. Lørdagskveldene hjemme hos Per & Monica var uvurderlige for oss tenåringer og ungdommer. Per kjørte offentlige virksomheter i både Mandal og Lyngdal med arkeologi som ramme, og vi var med som hjelpere. Sangen deres dro folk til møtene, og de ble godt kjent blant mange de to årene de var der. Noen ble også døpt. Fremdeles dukker det opp kontakter og kjente fra den gang hvis det annonseres at Per & Monica synger i Adventistkirken i Mandal.

FRA ARENDAL TIL ENGLAND

Men Mandal er bare en av menighetene Per har gjort tjeneste i. Selv er Per definitivt arendalitt. Han vokste opp i en litt «passiv» adventistfamilie, sier han. Men takket være onkel Thoralv og Esther og Gunnar Holanger, ble han tatt med til møtene i kirken, slik at han ble døpt som tidlig tenåring. I 1966 kom Finn Myklebust som ung pastor til Arendal, og Per ble godt kjent med ham – også med tanke på pastorplaner. Finn ble sentral i å oppmuntre Per til å dra til Newbold College i 1967.

Men først valgte Per å ta realskole og gymnas hjemme i Arendal fremfor å dra til THS. Han engasjerte seg sterkt i det kristne skolelaget og i kristenrussen som redaktør for Kristenrussavisa. Det ga ham et kontaktnett han har hatt stor nytte og glede av senere hen. Som en kuriositet kan det nevnes at fjorten venner blant elevene fra disse årene ble prester i ulike kirkesamfunn! For ham har det ført til mye god nærkontakt med dem siden i livet.

På Newbold College ble Per etter hvert kjent med engelske Monica Vine, og «det ble musikk på mer enn en måte», som det står på omslaget til deres første plate. Etter endte studier fikk de arbeide to år i Bergen menighet. De oppnådde kontakt med det musikalske ungdomsmiljøet, slik som Ten-sing bevegelsen med Kjell og Alfhild Grønner, foruten sangkometen Rune Larsen og det gode sangmiljøet i Adventistkirken. Etter hvert førte det til deltakelse i «Gospelnights» i ulike kirker og fellesarrangementer. De «debuterte» dessuten i 1973 som musikalske gjester i Erik Byes lørdagskveldprogram på NRK TV. Påfølgende mandag var Arne Bendiksen på telefonen med tilbud om platekontrakt. Og siden har de sunget i mange kulturelle og kristne sammenhenger og møter, foruten i TV-oppdrag med Odd Grythe, Tande P, Hilde Hummelvoll, m.m. Sangen har brakt dem i kontakt med mennesker fra mange miljøer. I Olav

Solvangs bok «Rytmer rett i hjertet», om den kristne populærmusikken i Norge, ble Per & Monica presentert på en hel side blant Kristin Solli Schøyen, Evie Törnquist, Stein Ove Berg og flere. I en omtale av Adventistkirken i en bok for noen år siden, ble Per nevnt som kanskje den mest kjente adventisten i Norge. Det har blitt slik gjennom et variert virke i musikk og helsearbeid, men også gjennom en raus og åpen holdning til andre som han har tatt med seg fra ungdomstiden.

Det igjen har ført til invitasjoner til møter og konserter i en rekke ulike kirkesamfunn. Ja, noen ganger sier Per at han i perioder besøkte andre menigheter og kulturelle organisasjoner med sang, musikk og innlegg mer enn vår egne. Parallelt kom det etter hvert ut syv plater/kassetter/CD utgivelser og noen DVD-er i samarbeid med Adventistkirkens TV-stasjon.

FRA ARKEOLOGI TIL FOLKEHELSE

I sin karriere i Adventistkirken gikk Per fra menighetsarbeid i Bergen, Mandal og Sunnfjord til ungdomsarbeid i Østnorsk distrikt. Han har hele tiden vært opptatt av hvordan vi kan nå andre mennesker med vårt budskap. Derfor grep han arkeologien da den kom med Coltheart og Kvinge, inkludert studiereiser med utgravinger i Israel. Samtidig fikk han også øynene opp for folkehelsearbeidet som et nyttig kontaktskapende middel. Derfor dro han og Monica i 1980 med sønnene Crispen og Karsten til USA for å studere Helsefag ved Loma Linda universitetet. Monica tok sykepleieutdannelsen i tillegg til sin musikklærerbakgrunn. Per endte opp med en Master og Doktorgrad i folkehelse og annet forebyggende helsearbeid, foruten invitasjoner til å undervise ved universitet og høyskoler i USA og på Filippinene.

Etter fire år med studier vendte de likevel hjem igjen til Norge. På hjemveien la de ut på en konsertturne tvers over USA i en leiet bil – med Per, Crispen og Karsten i det store frontsetet, og Monica med nyfødte Christopher og kjøkkenet i baksetet. Ellers var bilen fylt i bagasjerommet og på taket med kofferter, instrumenter og lydanlegg. De hadde fått organisert seg med 20 konserter i Adventistkirker, Sons of Norway-lag m.m. fordelt over en hel måned. Kollektene klarte etter hvert å gi dem hva de trengte til bensin, mat og overnattinger.

Vel hjemme, fikk de bo og arbeide i Larvik og etter hvert i flere Vestfoldbyer. Per ble også tilsatt som evangelist og helsesekretær i Østnorsk distrikt. Etter noen år ble han ansatt som avdelingsleder for helse og avhold i VNU/DNU og hovedredaktør for Sunnhetsbladet ved siden av å drive en folkehelseklinikk i Kurbadbygget – i samarbeid med Arnold Larsen, Sigve Tonstad og flere. Mot slutten av perioden i DNU, dro familien til Arendal i 2004, ettersom huset de leide i Mjøndalen skulle selges, og gårdsbruket i Arendal stod tomt. Dermed ble det pendlerarbeid i DNU, med madrass og sengetøy bak et skap på kontoret. Samtidig fikk han tilsyn med menigheten i Arendal. Etter hvert ble det også 5 år med deltidsstilling hos Fylkesmannen og Fylkeslegen i Aust-Agder. Som foreleser og sensor åpnet det seg der et verdifullt kontaktnett med kurs, konferanser og annet samarbeid innen offentlig folkehelsearbeid og ved universitetet i Agder. En del oppdrag har det også vært i utlandet.

RAUSHET

Når man snakker med Per, er det ikke få temaer vi kan komme inn på. Han har et bredt interessefelt – noe ikke minst hans proppfulle garasje vitner om: Den er nemlig omgjort til bibliotek! På småbruket han overtok etter foreldrene, får han prøve seg som gartner. Ellers holder han seg orientert på helsefeltet, på lokal- og familiehistorie, og på utviklingen i menigheten og mye annet. Lokalt har menigheten i Arendal i hans tid hatt stor glede (og vekst) av nye nordmenn og kvinner, fra Myanmar, Filippinene, Afrika, Øst-Europa etc. Det har vært en positiv erfaring. Per og Monica har spilt en sentral rolle i å få dem til å føle seg hjemme i menigheten.

Så det er mange grunner til å beskrive Per som en raus person og pastor. Men det er særlig forholdet til andre troende jeg synes er interessant når vi i dette nummeret av Adventnytt er inne på temaet raushet. Per er medlem av styret i Samarbeidsorganet for Tro og Livssynssamfunn (STL), i Agder, og var i flere år distriktskontakt for Bibelselskapet og styremedlem i ACTIS. I 2016 mottok de Bibelprisen fra Bibelselskapet.

Som adventister har vi ikke alltid vært rause i vårt forhold til andre kirkesamfunn. Per understreker at er det noe vi ønsker, så er det jo å komme i kontakt med folk. Da må vi snakke sammen. Det gjør vi ikke over murer. Derfor må vi møte hverandre med åpenhet og vennlighet. Han forteller at det var noe han la merke til hos Kvinge når han hadde talt om et kontroversielt tema. Da var han alltid frempå med å invitere folk som muligens var blitt provosert, eller var uenige med ham, til å komme å samtale med ham etter møtet. Vi vinner ikke noe ved å slå folk i hodet med vår sannhet, uansett hvor solid sannheten måtte være.

Så Per forteller at for ham har denne åpenheten og kontakten med andre kristne gitt mange hyggelige og nyttige samtaler og prosjekter. Men han har også møtt stengte dører hos noen andre, ikke minst da han og Monica arbeidet i Sunnfjord. Så han oppmuntrer oss til raushet overfor dem som ikke tror helt det samme som oss. Vilje til å lytte til andre svekker ikke vår egen tro når den er forankret slik den burde være.

Nå er hele generasjonen av unge predikanter som Kvinge hadde med seg til Mandal i 1973, blitt pensjonister. Sist ut er nettopp Per de Lange. Det vil si, nå er han «ordentlig» pensjonist, etter å ha gjort tjeneste i 35 % stilling inntil fylte 75 år, som er en mulighet norske pastorer har. Men vi har ingen grunn til å tro at Per og Monicas stemmer blir stille av den grunn. Invitasjonene fortsetter å komme. Dessuten har Monica 12 pianoelever og tar oppdrag som pensjonert sykepleier, mens Per fortsatt er sensor på UiA og er ansatt som turistguide i Arendal. Når han da ikke står på talerstolen…