Den hellige ånd arbeider i Ungarn

Av Tone M. Edmonds

Jeg har lyst å dele en historie som Gabor Mihalec (familieterapeut og pastor fra Ungarn), delte med oss på slutten av en hyggelig kveld hos familien Lie i Stavanger mens vi var på ekteskapshelgen. Han vitnet om at menigheten hans i Ungarn opplever stadig nye mirakler. Dette er ett av dem:

I kirken var det et ungt par. Han var syvendedags adventist, hun var ikke. De hadde slitt lenge med å få barn. En arvelig sykdom i familien ville medføre at dersom hun noen gang skulle føde en sønn, ville han ha 97 % sjanse for å ende opp i rullestol innen han var 10 år, og ikke leve lenger enn 18 år. Hun hadde to brødre. Den ene døde tidlig, og den andre på 31 år, var autist og bundet til en rullestol.

Paret hadde i lengre tid forsøkt kunstig befruktning, der legene kunne sette inn et friskt embryo. Gabor kjente til deres kamp for å bli foreldre, og at de hittil hadde mistet 7 barn.

En dag spurte han den unge kvinnen hvordan det gikk med henne, og hvilke tanker hun gjorde seg om det hun gjennomgikk. Til hans overraskelse sa hun at hun følte seg nærmere Gud enn noen gang før. Hun sa også at hun ikke følte seg som en kvinne uten barn, men som mor til syv som hun en dag skulle få møte igjen. “Men dersom du føler deg så nærme Gud, hvorfor tar du ikke dåp da?” spurte han. Hun svarte ikke på det spørsmålet, men han visste at hun hadde en dominerende, ateistisk far.

En stund senere ønsket kvinnen likevel å ta dåp. Da dagen kom, var både hennes far og mor med i kirken. Broren hennes kunne ikke bli med på grunn av helsen, men han fulgte med via streaming. Sangen “Lelkem vágyik utánad” (oversatt “Min sjel lengter etter deg”), ble spilt på dåpsgudstjenesten.

Da foreldrene hennes kom hjem etter dåpen, uttrykte sønnen at han ville ha hjelp til å laste ned den sangen. Og etter det hørte han den på repeat. Faren i huset, som jo ikke trodde at det fantes noen Gud, var mektig lei sangen. Han uttrykte at han følte at den tøt ut av både knærne og albuene hans, så mye hadde han måtte høre på den sangen for å tilfredsstille sin autistiske sønn!

Så en dag ble kvinnens bror akutt syk og innlagt på sykehus. Musklene i kroppen sluttet sakte, men sikkert å fungere, og han havnet i koma på sykehuset. En eldre søster i menigheten, kjent for sin følsomhet og empati, fikk plutselig en følelse av at hun skulle besøke den unge mannen på sykehuset. Hun drøyde ikke, men kastet på seg kåpen og dro av gårde. Da hun kom fram, fant hun hele familien hans rundt sengen der han lå bevisstløs.

For å vise at hun var der og brydde seg, tok hun hånden hans og strøk den. Med det samme slo han opp øynene, så på henne, og sa noe hun ikke forsto. Han gjentok de samme lydene, men kvinnen henvendte seg til moren hans for å spørre henne om hun forsto hva han sa. “Han sier, hjelp meg!” svarte hun. “Jeg er her, hva vil du jeg skal gjøre for deg?” spurte den eldre kvinnen. “Jeg vil bli en syvendedagsadventist”, svarte mannen i sengen. “Dersom det er det du ønsker, så er du det allerede”, forsikret kvinnen. “Vil du at jeg skal be en frelsesbønn for deg?” Det ønsket den unge mannen, og kvinnen ba. I det samme hun avsluttet bønnen og sa “amen”, forsvant den unge mannen inn i koma igjen. Under hele bønnen hadde han hadde holdt et fast grep om hånden hennes, men nå slapp han taket. Neste dag døde han. Hele sitt liv hadde familien følt at han på en måte befant seg bak en vegg. De hadde aldri klart å få ordentlig kontakt med ham, og faren sa at sønnen aldri hadde vært så klart til stede som han hadde vært de fem minuttene den eldre kvinnen hadde sittet ved sykehussengen hans, holdt ham i hånden, og bedt for ham.

“Men hva tenker du nå?” spurte Gabor faren.

“Jeg hadde tre barn”, svarte han. “Den ene mistet jeg tidlig. Datteren min tok dåp og har valgt å tro på Gud, og nå har den siste sønnen min tatt det samme valget. Den Gud som var der så sterkt for sønnen min på det siste han levde, må jeg bli kjent med om jeg skal ha håp om å noen gang få se dem igjen”, svarte faren.

Siden den dagen begynte både han og kona å gå i kirken. De er de første som kommer, og de siste som går. Gud kan snu forbannelser til velsignelser, og det har han gjort for denne familien.

Gabor avsluttet historien med å si: “I menigheten vår opplever vi stadig mirakler. Jeg har lært meg en ting. Når jeg får en innskytelse, noe Gud ønsker at jeg skal gjøre, så venter jeg ikke. Jeg gjør det. For man vet aldri om den sjansen kommer tilbake.”

Her er sangteksten oversatt av Gabor, fra ungarsk til engelsk:

I see now what eyes are not able to see. A new world has opened before me and your grace transforms me. I became a new person in Jesus. My soul relieved because I arrived home. There are no more barriers.

I am running to you. My destiny is fulfilled, and you forgave me. Everything became new. Jesus saved me.

And I am just singing: I’ve finally arrived home. I’ve arrived home.