Utdrag fra Nowa Huta: Alle vil til Auschwitz

Alle vil til Auschwitz

Hendene mine er plutselig så store, hennes kropp så liten. Kan jeg skade henne, tenker jeg, kan jeg klemme henne for hardt? Blikket hennes er både nærværende og fjernt på samme tid. Jeg holder hendene om ansiktet hennes, tomlene mine er grove, stryker over de glatte kinnene hennes. Føttene treffer gulvet, hun løper av sted. Jeg tvinger tristheten ned, den har aldri herjet i meg som nå. Menn gråter ikke, det har jeg alltid ment.

Jeg gråter ikke, men har aldri vært mer uenig med meg selv. Hendene rister, jeg knytter dem sammen, har ikke kontroll, et slags vanvidd herjer i meg. Det er vondt og fremmed, jeg vil at noen skal ta grep, at noen skal løfte meg opp, fortelle meg at det jeg gjør, er riktig.

Hun vil bli veloppdratt, hun kommer til å lære å takke for maten, lære seg å unngå sigøynerfamilien over gangen. Hun kommer til å vaske hendene, være trygg, lære seg navnene på alle verdens land. Hun vil bli tatt godt vare på, men ikke av meg. Slik det er 21

blitt, kan jeg trøste henne om barn er slemme, jeg kan si det er de andre som er dumme. Jeg kan holde henne, fortelle at alt blir bra igjen. Men jeg kan ikke love at hun er varm når vinteren kommer, at gassen siver i rørene. Det er dyrt å være fattig, ingen ønsker å fryse. Jeg blir fortalt at det er midlertidig. Jeg vet ikke hva midlertidig betyr.

Yttergangen smalner, er nær ved å kvele meg.

Bagen henger over skulderen. Med sine knappe tre år er hun for liten til å begripe, for henne er dette en alminnelig dag. Pappa ved døra, det knyter seg i magen. Jeg vil kaste opp, lar det være. Stryker henne igjen over ansiktet, tar tak i ørene. Alt ved henne er glatt, jeg vil lære meg kinnene hennes. Det lar seg ikke gjøre, det er ikke som å huske et telefonnummer, en fødselsdag. Jeg vet det så godt, det gjør så vondt.

Det er lenge til jeg vil kjenne henne igjen, jeg håper hun vil gjenkjenne meg.

Mor, må hun leve i all tid og med god helse, lager lyder fra kjøkkenet. Det er beroligende, minner om min egen barndom. Hun nynner, leser tankene mine.

Det har hun alltid gjort. Dere er ikke de første som gjør dette, gutten min. Nei, sier jeg, forsøker å smile.

Forkleet hun bærer, strammer rundt livet. Hun titter frem i døråpningen, er blitt gammel. Så god, så klok, så mild. Orker hun, tenker jeg. Dette er vanskeligere enn jeg trodde.

22

Kom deg av sted, sier hun. Det er ikke en livstidsdom, vi klarer oss. Nynningen går over i svak uling.

Hun ber meg gå til søndagsmesse, om å ringe.

Ses snart, lille turnips. Jeg lyver, skammer meg.

Vet ikke hva jeg kan si, hva jeg kan gjøre. Håret, jeg rufser til fjonene. Kroppen hennes sitrer, alt hun vil, er å leke videre. Det oppleves som om ingenting er annerledes, jeg skal liksom bare ut et ærend. Jeg lurer meg selv, et øyeblikk får jeg for meg at det hele bare er en drøm. Snarere er det et mareritt, tenker jeg, men jeg er våken og innser at min nye hverdag starter nå, og at den er akkurat så vond som den kan bli.

Jeg fyller lungene med alt som er kjent. De klamme barneføttene klasker mot laminatunderlaget, stemmen gjaller gjennom rommene. Hun er sulten, ber om en banan. Hun har nettopp spist en, tenker jeg. Snart er det middag, min mors żurek. Jeg ser for meg gråheten, de hardkokte eggene, pølsebitene.

Hermetikkbokser, brødskiver, og jeg ser inn i fremtiden. Vet ikke om jeg har det i meg, men jeg må. La henne få en banan. La henne få hva hun vil, tenker jeg, om vi har det, det er ikke lenger opp til meg. Jeg lukker ytterdøra, leker at jeg skal på en byggeplass, og at jeg er tilbake i kveld.

Det er som om jeg svever ned de sju etasjene, som om føttene aldri treffer grunnen under meg.

Jeg går sakte, men er straks ved bilen. Avstanden 23

er alltid lang når jeg bærer den døsige lille kroppen fra bilen til blokka. Bilen er kald, jeg ser i speilet, en fremmed. Det er tåkete, jeg gnir meg i øynene.

Setter bilen i gir, lener meg frem, ser lyset i vinduene der oppe.

Veiene er smale, har aldri virket mer uendelige.

Synet farer over jordstykkene, lappeteppet av teiger.

En slak sving, en slette. Jeg er klam i håndflatene, svett innvendig. Jeg klemmer om rattet, ser ikke på speedometeret. Hastighet angår ikke meg, tiden er ikke lenger på min side.

Få andre er på veien, bortsett fra kolonnene av Caraveller, konsentrasjonsleirturistene. Passasjerene måper seg gjennom landskapet, fra baksetene ser de grusomme opptak, frigjøringen av leirene. Ved hver skorsteinspipe frykter de at målet er nådd, åsdragene bader bestandig i en bedrøvet ettermiddagssol. Historien har gjort dette området nedstemt for all ettertid, i all støyen ruver stillheten. Vi kan ikke alle kjøre holocausttaxi, tenker jeg og kjører forbi dem.

Tar jeg av til venstre nå, passerer jeg den gamle mursteinskirken. Noen minutter senere, Sentralskolen, der hun skal gå. Jeg håper de andre elevene er greie med henne, vet hvordan barn kan være, minnes hvordan jeg selv var. Forbi kirken, skolen. Den lille landsbyen dukker opp. Et par enkle butikker, bruktbilutsalget. Noen påbegynte hus, det massive 24

og malplasserte supermarkedet. Jeg tar ikke av ved kirken, ikke denne gangen.

Grusen singler, mørket tvinger seg på, dominerer og overtar. Jeg vrenger bilen opp inntil lagerbygningens hvitkalkete grunnmur. Langs veggen står et greip, en trillebår med mørtel, det lukter høst og fuktige blader og fyringsolje. Månen tvinger seg over skogbrynet, og hadde jeg vært åndelig anlagt, ville jeg tolket det som et tegn. Jeg har kjørt hit hver dag, nå er det over. Bilen er varm, kroppen har ikke bestemt seg, skifter fra kuldegrøss til klamhet. Det rasler i en busk, en skjære letter. Den har rotet rundt i søppelet som hoper seg opp. Lyspæra over skiltet blinker, jeg tar i døra og går inn til ham.

Nå gjør du det, sier han, sittende like innenfor garasjeporten. Fingrene blar gjennom krøllete, gule papirer. Han leser dem ikke, lar bare blikket gli over, legger dem til side. Trolig er det ubetalte regninger, kanskje blir det hans selvmordsbrev. Sigarettstumpene lukter, tårner seg i askebegeret, det ulmer svakt, og lufta er tett.

Jeg har ikke noe valg, sier jeg, som sant er. Jeg vil ikke sette ham i et dårlig lys, han har ikke villet det slik. Nordover, spør han, tenner en sigarett. Langt nord, sier jeg. Blikket lander i ingenmannsland et sted mellom oss på gulvet. Der går det vel tretten av oss på dusinet, sier han. Man hører historier. En uke på 25

en byggeplass, neste dag ingen jobb. Hele arbeidslag av polakker, sier han, i arktiske strøk, kan du tenke deg.

Jeg blir ikke alene, finner ingen trøst i det. I hodet ser jeg en brakke. I den deler jeg kjøkken, bad.

Lukten av en fremmed venn. Allerede har jeg glemt håret hennes, kinnene.

Lite gjenstår, vi er ved veis ende. Jeg ser rundt meg i det ødslige lokalet, på stablene av ubrukte materialer.

Planker og dørblader, armatur. Alt møysommelig inndelt i reoler. De skriker etter bedre tider. Jeg legger igjen vinkelsliperen. Fint, sier han, vifter med armen, som om han ikke bryr seg om utstyret. Stemningen er som i et minnesamvære, vi er varsomme med hvor hverdagslige vi kan være. I hånda brenner bilnøkkelen, venter på en fluktmulighet. Hans nedslående ytre forteller meg at tiden er inne, det er ikke mer å snakke om. Du vet jeg gjerne ville, om jeg bare kunne. Folk vil ikke lenger ha nytt bad, sier han, har ikke råd til bekvemmeligheter. Folk bygger ikke lenger på et rom, en garasje. De forlater bygda, alle som en, de forlater landet. Før du vet ordet av det, kommer jeg etter, sier han, bare vent. Du kommer aldri til å forlate Oświęcim, sier jeg, det vet vi begge.

Gud er for høyt oppe, sier han, slår ut med armene.

Frankrike er for langt unna.

Veiene blir bedre. Færre tømmerkjerrer, flere filer, de ligger der opplyst, bærer bud om håp. Hist og her 26

klaser av høyblokker. Jeg farer gjennom drabantbyer, nedlagte industribygg skriker mot meg, alle er like, triste. Trafikken tetner til, busser og vogntog åler seg fremover. Over åskammen henger storbyens glorie, lyser opp himmelhvelvingen.

Nå er hun nok i seng, tenker jeg. Det gulaktige håret ligger spredt utover puta, og kanskje spør hun etter meg, hva svarer moren min? At jeg bygger hus?

Synger hun for dukkene sine, de hun alltid har med seg, tenker jeg. Skjønner hun det nå, det hun ikke forsto forrige gang? Vil hun glemme meg, like fort som hun kom over moren? Jeg gjør det rette, sier jeg, gjentar til det ikke lenger gir mening. Hva skal du ellers gjøre, hører jeg meg selv si.

Rullebanen ligger svakt opplyst, en halvmørk flykropp forsvinner i den malmtunge himmelen. Her sa jeg farvel til henne, og det er ikke lenge siden.

Men det føles som en evighet. Avgangshall. Blikket leter, utland.

Mamma skal på hotell, sa vi. Hun reiste ut for å vaske hotellrom, den lille jenta aksepterte at hun dro. Vi vinket bak sperringene, kunne ikke følge henne lenger. Hun satt på skuldrene mine, så moren forsvinne i køen av andre mødre og fedre. Alle smilte, til sine barn. Tilgjorte bevegelser med munnen, de bar i seg en gråt. Vi satt i bilen, tiden jobbet imot oss. Den lille stemmen spurte, hvor skal mamma 27

på ferie? Til et land som heter Irland, svarte jeg, og håpet hun ikke ville spørre mer.

Ingen er her for å se meg av gårde. Hvor enn jeg snur meg, er det bare meg. Med håndbagasje og en alvorlig mine. Enkelte av meg står, andre sitter. Én leser billetten min med mitt apatisk blikk.

En annen sitter med hodet ned i en mobiltelefon, ser på bildet av datteren min og lurer på hvorfor han gjør dette. Jeg veier kofferten i hånda, løfter den. Kabinstørrelse, vekten av mitt liv, kofferten til kona mi var ikke større. Jeg leter etter avgangen min, blikket dras mot fjellveggene av glass, det omringer meg. Gjennom vinduet ser jeg utover parkeringsplassen og havet av biler. Alle er lik min, Caravelle.

Langtidsparkering. Bilnøkkelen brenner i lomma, alt jeg hadde trengt, var en avtale med et eneste hotell, tenker jeg, ett hotell ville holdt. Alle vil til uforliknelige Auschwitz.