Tjukk

Da hun var liten, introduserte bestemoren Marit for søtsaker som løsningen på vonde følelser. Senere førte vanskelige opplevelser til at hun spiste mer og ble større, samtidig som selvfølelsen ble mindre. Hun prøvde lenge det meste av radikale dietter og slankemetoder – uten å lykkes.

Hele livet har Marit vært tjukk. Nå har hun bestemt seg for å slutte å slanke seg og spør seg heller om hvor all skammen egentlig kommer fra. Hvorfor er det å være tjukk en grunn til å være ulykkelig? Hvorfor må kroppsstørrelsen definere hvem du er? I denne boken blir vi med Marit Røste inn i en skarp, sår og humoristisk utforsking av egen historie.

VI GM O STAD B JO R K E .N O ISBN 978-82-419-6365-0

9 788241 963650

Marit Røste FOTOGRAF: LEIKNY HAVIK SKJESETH

TJUKK er en mørk komedie om forakten for tjukke mennesker.

TJUKK FØKK SKAMMEN!

(fra boken)

FOTOGRAF: LEIKNY HAVIK SKJESETH

Marit Røste

Jeg sitter på utsida av Rimi ved barnehagen hvor jeg jobber, og jeg har pause. Det sigges og knaskes på en sjokoladebolle samtidig. Med den ledige hånda åpner jeg en iskald cola. Det er vår og det begynner endelig å gå mot varmere tider. Plutselig strener en dame inn i synsfeltet mitt og slår bolla ut av hånda mi.

«SÅNN SKAL IKKE DU HA!»

TJUKK

FØKK

SKAMMEN!

Marit Røste (f. 1988) er skuespiller og dramatiker. Hun er daglig leder i produksjons­ selskapet Krøbel, og har produ­ sert og spilt i flere forestillinger, blant annet teatermonologen «Kakerlakk» (2022). TJUKK. FØKK SKAMMEN! er hennes første bok.

[START SMUSS]

TJUKK

[START TITTEL]

TJUKK Marit Røste

FØKK SKAMMEN!

[START KOLOFON] Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsfoto: Privat Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,7 pkt.

1. opplag 2024 ISBN: 978-82-419-6365-0 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. Ut over den nærmeste familien, så er alle personnavn fra barne- og ungdomstiden fiktive.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

INNHOLD

Kapittel 1 Spikeren på hodet eller spikeren i kista?.............................. 9 Kapittel 2 Store-Marit og Lille-Marit.................................................25 Kapittel 3 Lesbefaen..........................................................................37 Kapittel 4 Skuespillerinnen................................................................65 Kapittel 5 I’m the greatest star...........................................................83 Kapittel 6 Per er en tander mann.......................................................95

5

Kapittel 7 Jeg hater Kari Jaquesson, ass............................................ 101 Kapittel 8 «Sjuk i huet, sa jeg!»......................................................... 113 Kapittel 9 The Kids Are Alright........................................................125 Kapittel 10 Hva er greia med tjukkas-vitser, egentlig?........................ 137 Kapittel 11 Elefanten i rommet......................................................... 147 Kapittel 12 Er jeg en kakerlakk?.........................................................155 Kapittel 13 Jeanne D’Arc.................................................................. 165

[START KAP]

PROLOG

Jeg har en drøm ...

Jeg har en drøm om å bli Ane Dahl Torp.

Fordi Ane Dahl Torp blir tatt på alvor uansett hva hun gjør.

Jeg er én åtti høy, med høye kinnbein, store grønne øyne og blondt hår. Og jeg skal stå foran dere kledd i sort, men jeg skal være barbeint. Fordi det for meg er et bilde på renhet, eller noe sånt.

Dette er drømmen. Og så skal jeg synge en sang. UTEN å være ironisk. Og det skal være så vakkert og så rørende, og transformasjonen vil være komplett.

Marit 2.0 vil være et faktum.

Men jeg veier fortsatt hundre og femti kilo. «… hundre og femti kilo? Det er vel ikkje så mykje ...?»

«Hvem sa det?»

«Det var eg.»

«Ane? Ane Dahl Torp? Er det deg?»

«Ja, det er meg. Du er slettes ikkje tjukk, Marit. Du er berre litt rund og god, og det er i det heile ikkje problematisk.»

7

«Nei vel?»

«Du er ikkje tjukk i det heile tatt, ikkje høyr på dei!»

«Jeg er jo ganske tjukk.»

«Det er ikkje noko i vegen med å vera litt tjukk.»

«Nei?» «Nei. Og no – deg. Sei det.»

«Må jeg?»

«Ja, sei det ...»

«Okey. Eg er slettes ikkje tjukk. Eg er berre litt rund og god, og det er i det heile ikkje problematisk.»

«Bra, Marit!»

«Eg er ikkje tjukk i det heile tatt, ikkje høyr på dei! Det er ikkje noko i vegen med å vera litt tjukk!» «… Gjer det, Marit.»

«Jeg har ikke lyst.»

«Jo, gjer det ...!»

«Greit, da ... No skal eg gje meg sjølv ein god klem.»

«Du er fantastisk, Marit.»

«Eg er fantastisk.»

[START KAP]

KAPITTEL 1

SPIKEREN PÅ HODET ELLER SPIKEREN I KISTA?

Vi sitter i bilen på E18, mamma og jeg. Det er masse biler på veien, og snøen laver ned på våt asfalt. Det er sent i oktober, og vi er på vei til Hønefoss. Jeg vet ikke om vi prater om det jeg skal på, eller om vi bare prater om noe annet. Kanskje vi hører på radioen?

Jeg er spent og nervøs, men likevel ved godt mot.

Vi skal ikke inn til sentrum, men til et sted et stykke utenfor som du bare kan nå med bil. Vi skal til en nedlagt militærleir hvor jeg skal bo de neste to månedene.

Etter et par timer på veien er vi der. Neonskiltet på nettinggjerdet lyser «Helgelandsmoen» i store hvite bokstaver.

Vi kjører inn på området, som er fylt med lave bygninger og slitne brakker. Det ser ikke ut som på nettsidene, og jeg kjenner skepsisen vokse i meg med en gang, men jeg tvinger den til side.

9

Vi har parkert, og jeg går inn i det som må være hovedbygningen, for å skrive meg inn. Rommene er visst ikke klare ennå. Jeg kjenner skepsisen bølge over meg på ny.

Skal jeg la mamma kjøre av gårde før jeg ser hvor jeg skal bo? Hun må jo få lov til å reise hjemover igjen før det blir mørkt.

Dette skal gå fint. Jeg er voksen.

Jeg tømmer bilen og vinker henne etter hvert av gårde.

Jeg gruer meg, og det stikker i magen. Jeg føler det som om det er første skoledag, og det er det jo på en måte også. Første av totalt sekstifire dager på Norsk idrettsmedisinsk institutt, avdeling Ringerike (NIMI), på «livsstilsendringskurs for de med sykelig overvekt».

Jeg har egentlig gleda meg veldig mye. Endelig har jeg truffet spikeren på hodet, har jeg tenkt. Jeg har lest om kurset igjen og igjen og har hatt en veldig god følelse hele veien, selv om jeg selvfølgelig helst skulle ha vært foruten hele opplegget. Men jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å være «hu tjukke» lenger. Så nå gir jeg dette et solid siste forsøk. Vinn eller forsvinn.

Det jeg har gleda meg mest til, er å endelig føle meg sett og hørt, kanskje til og med forstått. Gleda meg til å være omgitt av folk som ser ut som meg, som skjønner akkurat hvordan jeg har det. Jeg har hatt et bilde i hodet av behandlerne her og hvordan de vil heie på oss, mens vi som er her, bokstavelig talt slåss oss gjennom traumene våre. At vi sammen øver på å tilberede mat og på en måte prøver å omprogrammere oss selv og sammen skape glede rundt måltidene igjen. Fram til nå har alt det der med mat bare vært belagt med skam.

10

Det er psykolog her også, og hvis man jobber med følelsene og det psykiske samtidig som man jobber med det fysiske, må det jo funke. Det er jeg overbevist om.

Så nå skal det gå. Nå MÅ det gå.

Når jeg ser meg rundt, kjenner jeg meg likevel ikke helt overbevist. Det ser mer ut som et industriområde, dette her, enn et sted for rehabilitering og selvpleie. Jeg ser på de andre deltakerne. Noen er tjukkere enn meg, andre ikke. Jeg kjenner overhodet ikke på noen form for kameratskap når jeg ser på dem. Jeg kjenner bare på forakt.

Faen heller. Jeg hakke lyst til å være her. * Vi blir geleidet inn på rekke, den ene større enn den neste.

Vi skal veies og måles.

«Marit Røste?»

Jeg nikker og følger med inn.

Så stiller jeg meg på vektskåla og løfter opp metallhåndtakene. Hundre og trettitre komma syv kilo. Opp med armene. Midjemål hundre og sytten centimeter. Vekt uten fett er sekstitre og en halv kilo står det på papiret som blir printet ut fra denne avanserte personvekten.

«Neste!»

Vi får etter hvert utdelt rom. Jeg skal dele bad med en tidligere håndballspiller som på grunn av en skade ikke kan spille lenger, og som på grunn av dette har gått opp i vekt.

Det er ikke det mest inspirerende stedet å være, dette her. Men kanskje opplegget likevel er bra? Vi bor i brakker som ble brukt til å huse idrettsutøvere under OL på 11

Lillehammer i 1994. Og nå er brakkene fraktet hit. Til en gammal militærleir utafor Hønefoss. Rommene har burgunder vegg-til-vegg-teppe som lukter vondt, det er mugg i dusjen, og dynene og putene er så slafsete at det første som må gjøres, er å gå til innkjøp av nytt. Fra egen lomme.

Rammemadrassene er altfor skjøre for tunge kropper, så jeg skjønner ikke helt hva de har tenkt, i og med at alle som bor her, er veldig tunge.

Etter en relativt søvnløs første natt i vonde senger er det klart for første offisielle kursdag. Klokka er bare åtte, så jeg har god tid og går for å få i meg litt frokost i spisesalen først.

Der er det hengt opp laminerte plansjer som viser hva vi bør spise, og ikke. Det er også satt ut en «eksempeltallerken» som kommer med et forslag til «godkjent» frokost. Jeg tar bare litt frokostblanding og et bløtkokt egg.

Tilbake på rommet har jeg skifta til treningstøy og er klar. Men jeg er for tidlig ute, så jeg bare ligger på senga og venter på å komme i gang.

Jeg hater å vente. Jeg hater å være ny. Hater å ikke kjenne folk.

Klokka begynner endelig å nærme seg ni og første punkt på programmet, som er infomøte. Etter en kort gåtur i lett sørpe som siver inn i de splitter nye joggeskoene mine, kommer jeg inn i et stort klasserom med store stabler med stoler presset inn i et hjørne. Her henter man seg hver sin stol og plasserer seg der man vil sitte. Som nordmenn flest vil ingen sitte ved siden av hverandre, og den spredte plasseringen viser at dette er langt fra et fellesskap å regne. I alle fall ikke ennå.

Ingen sier noe, det eneste man hører, er summingen fra ventilasjonsanlegget. Stemningen i rommet er spent, stille og 12

rar. Hvert eneste stolbein som knirker mot linoleumsgulvet, høres så altfor godt. Etter det som føles som en liten evighet, hører vi småsnakk og latter i gangen, akkompagnert av våte joggesko som knirker mot gulvet med lette og raske skritt.

En etter en spretter de fram. Spreke og nette spirrevipper i nytt og fargerikt treningstøy, tynne og glade norske kvinner og menn med solbrun hud og hvite glis. Dette er coachene våre. De stiller seg på rekke framfor oss, mens vi venter spent på hva for noe revolusjonerende de har å si - for vi er så sykt klare. Bring it on! Gjør oss tynne, VÆR SÅ SNILL! «Lederen» av coachene, la oss kalle han Lars, stiger fram.

Han drar først en litt flåsete vits for å «varme opp publikum». Morsomheten vekker bare spredt latter, men showet er tydelig i gang. Han forteller om hvordan vi nå framover skal jobbe med oss selv og trene daglig for å gjøre livsviktige endringer. Han presiserer at dette her ikke er en slankekur, for en slankekur er ikke varig. Dette vet vi jo. For at noe skal være varig, må det være mulig å opprettholde over tid, og en slankekur er for rigid. Helt uoppnåelig, sier han. Det gjør at jeg stusser litt når han så sier at mennene kun skal innta atten hundre kalorier om dagen, og kvinnene kun seksten hundre kalorier. Samtidig skal vi ha minst en treningsøkt hver dag, for det har jeg sett på timeplanen.

Han snakker også lenge om hvor viktig det er å ikke ha ja-mat og nei-mat. Så sånn er det ikke her, for det tror de ikke noe på. Og det liker jeg å høre, fordi dette mener jeg også er viktig. Men likevel går det ikke lang tid før han nevner at når vi skal på skogstur og brenne bål, er det forbud mot å ha med pølser å grille. Dette synes jeg høres rart ut. Sa han ikke nettopp at det ikke var noe som het nei-mat? Han 13

oppfordrer oss heller til å ha med fiskekaker pakket inn i folie som vi kan varme på bålet. Han sier også at vi må la være å drikke brus i spisesalen, sukkerholdig eller lett, for da kan vi ende opp med å sabotere for hverandre ved å friste dem som prøver å avstå fra brus, og det vil vi jo ikke. Han sier at de foretrekker at vi drikker vann, men det er jo selvfølgelig helt opp til oss.

Etter hvert tar en av de kvinnelige coachene over stafettpinnen, la oss kalle henne Elizabeth. Elizabeth er den ene av to psykologer på huset. Hun har bleket blond bob-frisyre, er usannsynlig tynn, men likevel ikke «syk-tynn», og hun er garantert en dame med god råd som stemmer Høyre. Det oser av Høyre. Brun hud, dyre merkeklær og masse smykker.

Hun har også noe privilegert over seg som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, før jeg googler henne og finner henne på Facebook. Som forsidefoto har hun bilde av seg sammen med de halvvoksne døtrene sine, alle i fotside ballkjoler med bånd tvers over brystet. De ser nesten kongelige ut, bare billigere. Som republikanere.

Jeg aker meg likevel spent fram på stolen i påvente av det hun har å si, for jeg er den første til å innrømme at jeg ikke har peiling på hva faen det er jeg driver med – så kom igjen, Elizabeth, si noe lurt! Hjelp meg! REDD MEG! Elizabeth snakker først og fremst om motivasjon og mestring. Hun snakker om å ta gode valg og å legge til rette for å ta gode valg, hva enn det betyr. Hun understreker også at det er veldig viktig at vi ikke snakker for mye om vonde følelser, fordi det fort kan bli litt for heftig, og at det er viktigere å prøve å være positiv i stedet for å dvele ved det som har vært.

Jeg syns dette er rart. Er hun ikke psykolog?

14

Hun prater mest om trening og mat, men snakker lite om alt det mentale som ligger bak. Hun sier ting som at vi burde ta trappene i stedet for heisen sånn i hverdagen, for det er lurt. Og at om vi går på trening etter jobb i stedet for å sitte hjemme og spise sjokolade, er det veldig tungt i gjerningsøyeblikket, men absolutt ikke noe vi kommer til å angre på etterpå. Vi burde også skrive ned alt vi spiser. Føre journal. Det er vi pålagt å gjøre mens vi er her, sier hun.

Samtidig som Elizabeth snakker, legger jeg merke til at iveren min har blitt betraktelig mindre. Iveren har i stedet blitt byttet ut med en stille panikk, og jeg begynner å se rundt meg på de andre. Jeg lurer på om det er flere enn meg som kjenner på dyp sorg her vi sitter og blir fortalt noe vi allerede vet, og derfor på forhånd også vet resultatet av. Jeg ser meg rundt i håp om å møte blikket til noen som tenker det samme som meg, men den jevne mottakelsen er at de som foreleser, har rett. De er jo tynne. Det er vi som har mislyktes. Det er vi som ikke har fått til noe av det mest elementære ved å være menneske. Å spise.

Spis når du er sulten. Stopp når du er mett. * Klokka er elleve minutter over elleve om kvelden. Jeg skal legge meg kvart over, det har jeg på forhånd bestemt, men jeg tviholder likevel på mine siste minutter i frihet. For i morgen er det nok en dag med trening uten mening.

Jeg blar opp kalenderen på mobilen og teller ned dagene.

Jeg har begynt med det. Jeg teller minutter og dager, som 15

egentlig er helt idiotisk fordi det gjør bare at tiden går saktere. Men jeg klarer ikke å la være. Jeg har vært her i tre uker og to dager, noe som betyr at jeg har rett i underkant av fem uker igjen. Jeg teller dager, timer, kalorier og antall skritt.

Klokka på armen hyler ut hver gang jeg gjør noe riktig, eller når den synes jeg har gjort for lite. Har jeg vært skikkelig flink, får jeg en dose fyrverkeri.

I stedet for å legge meg til å sove ser jeg gamle episoder av Frasier om igjen og om igjen. Frasier får meg til å savne mine kultiverte og til tider snobbete kunstvenner hjemme i Oslo, for her er det jeg som er utskuddet. Hun arrogante skuespillerlesba fra storbyen. Ikke at jeg egentlig kjenner noe mindre på utenforskapet når jeg er hjemme. Å være skikkelig tjukk er ikke akkurat synonymt med å være en høyt respektert skuespiller. Og ja, jeg kaller meg kanskje for skuespiller, men jeg tør ikke å gå på audition fordi jeg er overbevist om at jeg er for tjukk til å få jobb. Derfor er jeg her for å bli tynn, så jeg kan tørre å gjøre det jeg elsker. * Jeg sitter på senga og stirrer ut av vinduet. Ut på den åpne plassen. En mørk, asfaltert parkeringsplass et eller annet sted utafor Hønefoss i slutten av november. Snøen laver ned, men den vil ikke legge seg, den smelter når den treffer bakken, så alt er bare svart. Jeg får faen ikke til å legge meg, for om jeg legger meg, bare begynner karusellen på nytt. Jeg vil ikke være her. Men ønsket om å bli tynn overstyrer alt. Nok en gang. Jeg er patetisk. Likevel påstår jeg at jeg er så jævla

16

modig, så jævla original. Men alt jeg vil, er egentlig bare å passe inn. Å få lov til å ikke synes. * Jeg er et b-menneske av natur, og jeg hater å stå opp tidlig, og jeg hater å gå å legge meg. Men klokka er likevel kvart over syv hver morgen når alarmen ringer. Og jeg står opp, jeg gjør det. Selv om kroppen skriker etter å få ligge litt til. Jeg kler motvillig på meg og trasker over parkeringsplassen mot spisesalen. Men i dag har jeg bestemt meg for å hoppe over frokosten, for i dag er det veiing. Først må jeg gå på do og prøve å få bæsja. Og så er det bare å finne fram til den lille furukassa av et avlukke og lukke skyvedøra bak seg. Jeg sørger alltid for at døra er skikkelig låst før jeg kler meg naken. Så stiger jeg opp på vekta som står der. Hundre og åtte og tjue og en halv.

Faen, ass. Syv hundre gram?! Jeg har ikke gått ned en hel kilo siden forrige uke engang. Jeg er dritskuffa, men jeg skriver ned tallet på et hvitt papirkort sammen med navnet mitt og putter det i postkassa til ernæringsfysiologene.

Så er det turgåing. Føkkings turgåing med de pokkers stavene. Jeg har aldri tenkt på meg selv som en av dem som ville bruke gåstaver før fylte fem og seksti, men her går jeg altså rundt flere ganger i uka, sammen med masse andre tjukke mennesker, på en lang, lang rekke – rundt og rundt. Vi går de samme løypene og de samme rundene uke etter uke. Men er det for isete, må vi gå på gangstien ned mot hovedveien.

Bare fram og så tilbake. Helt uten mål og mening. Som hamster i et forbanna hjul.

17

«Marit Røste?»

«Ja.» «MARIT RØSTE?!»

«JA.» «Takk.»

Vi møtes alltid utenfor felleshuset når vi skal gå tur med staver. Der står de optimistiske og treningsglade coachene våre og roper oss opp som om vi er barn på en leirskole. I dag er det Lars som tar opprop, og han liker å gjøre et stort nummer ut av det, leke militær eller noe sånt. Han forteller oss til stadighet at han egentlig drømte om å bli profesjonell langrennsløper, så jeg aner ikke hvorfor han da jobber her. Det største idolet hans har alltid vært Martin Johnsrud Sundby. ... Men Lars ble vel aldri like god som Martin, tenker jeg for meg selv, mens jeg ser på han mens han står der og roper. Lars er nok bare nok en vanlig middelmådig hvit mann som ikke nådde helt opp, og som nå må ta til takke med noe annet. I dette tilfellet å gå tur med en masse tjukke folk.

Vi som bor her, må gå med staver, men de som jobber her, velger å avstå fra det. De velger også å avstå fra å gå sammen med oss. De vil heller jogge. Slik er det lettere å holde oversikt og å telle oss, sier de. De jogger derfor i motsatt retning av det vi går, mens de teller oss og roper velmente heiarop underveis. Jeg lurer på ... Tror de det er motiverende?

Sånn på ordentlig.

De gjør det i alle fall utrolig lett å hate dem, det må jeg si. Og det gjør jeg. Jeg hater dem. Ja, jeg kjenner rett og 18

slett på avsky. Og i mitt stille sinn har jeg voldelige fantasier. Jeg kan gå så langt som å fantasere om å skade dem.

Og det hjelper.

19

Bruddstykker: Marit 10 år Det er sommer, og jeg går her for meg selv. Det er varmt på huden, jeg er blitt litt brun. Det lukter solkrem av meg, og jeg har helt hvite hår på armene. Jeg er på vei til kiosken ved siden av skolen for å kjøpe skolebrød og tyggis. Jeg ser Adam, broren til ei venninne, gå sammen med en jente på den andre siden av gata. Jeg vinker, men han vinker ikke tilbake. Han kommer i stedet over veien.

«Hei, hei. Adam?»

Han snur seg og ser over skuldra, over på jenta som står på den andre siden av gata og venter på han. Han snur seg tilbake mot meg og spytter meg i ansiktet.

«Du er så jævlig feit, Marit.»

Så løper han over veien til jenta. Hun ser på meg og trekker på skuldrene.

20