Ida Løkås: Til bølgene

Det er høst, men jeg kan ikke huske at det har vært sommer. Det har regnet i flere uker. Kanskje til og med i flere måneder. Men nå har skylaget revnet, og streker av sol skjærer seg gjennom lufta.

Jeg står ute i hagen for siste gang og lytter til skogen som synger. Lener hodet bakover og ser en fugleflokk fly over himmelen. Jorda surkler under støvlene idet jeg begynner å gå. Det er som om bakken prøver å holde meg igjen. Selv med stokken i den høyre hånden er hvert skritt en utfordring, og med ustøe steg stavrer jeg meg opp på terrassen der jeg blir stående og hvile.

Det lyser fra stuevinduene i huset jeg lenge har tenkt på som mitt. Den grove arbeidslampa er skrudd på og fyller rommet med en varm glød. Det er nesten helt tomt nå. Gardinene tatt ned. Møblene solgt. Alt som står igjen, er hauger med pappesker.

5

Jeg legger venstrehånden under hodet og lytter til sekundviseren på armbåndsuret. Det minner meg om hjerteslagene til et døende dyr. Etter noen minutter står jeg opp, retter på den rutete bokseren og stryker håndflaten over brystet. Kroppen er fortsatt stiv, og leddene verker.

Smerten sprer seg ut i ryggen. Jeg tar en pille fra nattbordet. Griper stokken og halter bort til vinduet.

Drar gardinene til side og ser skogen bre seg ut foran meg.

Over tretoppene, langt der borte, glir morgenferga inn mot byen. Det er rart å tenke på at den snart forsvinner. Jeg lurer på hvor mange ganger den skal bevege seg frem og tilbake før de åpner tunellen inn til byen. Det er bare så vidt man kan ane bebyggelsen i det fjerne. På himmelen har skyene igjen trukket seg sammen. Det er bare et spørsmål om tid før det begynner å regne. Under beina kjenner jeg et svakt drønn etterfulgt av lett risting. Dagens første sprenging.

På krakken ved siden av sengen har jeg lagt frem dagens klær. Jeg kler langsomt på meg. Etter å ha 7

trukket genseren over hodet innser jeg at det er siste gang jeg kommer til å våkne opp i dette rommet.

De nakne fotsålene mine klistrer seg til parketten inne i loftstua. Det lukter grønnsåpe og våt papp.

Jeg blir stående og kikke rundt meg, og det er som jeg ser alt for første gang. Alle disse tingene jeg så lenge har tatt for gitt.

På bestemors tid var veggene dekket av malerier av båter som kjempet seg frem i skummende hvitt hav. Litt etter litt begynte jeg å endre på ting. Lagret de gamle møblene på låven til far, fikk på plass noen av mine saker, og etter en stund begynte jeg å føle at det var mitt hus. Det luktet som mitt hjem når jeg åpnet ytterdøra. Jeg lurer på hvordan det kommer til å lukte når noen andre flytter inn. Det er rart å tenke på at noen skal bo på rommet mitt, skrive inn min adresse hver gang de fyller ut skjemaer. Bare tanken gjør meg kvalm. Det blir helt sikkert noen byfolk.

Broren min har tatt seg av alt. Han insisterte.

«Du trenger ikke legge deg borti noe», var ordene han brukte. Det eneste jeg skal gjøre, er å levere nøklene til eiendomsmegleren.

Jeg går ned og lager meg en kopp kaffe som jeg tar med ut på terrassen. To svarttroster letter fra gelenderet i det samme jeg åpner døra. Jeg sukker, setter stokken og kaffekoppen fra meg, lener meg mot rekkverket og tenner en røyk. Hører hvordan det 8

tynne rullingspapiret brenner bort mellom fingertuppene. Det stikker i halsen, og jeg kremter. Solen har akkurat stått opp, og morgenduggen ligger som svettedråper over gresset. Høstlufta er klam og kjølig.

Foran meg står de fem eikene, som må være over hundre år. I den ene sitter den falleferdige, gamle trehytta som bestefar bygget. Eføy har kveilet seg rundt treverket. Stukket de grønne hendene sine inn vinduene og dekket stigen så man bare så vidt kan skimte trinnene. Broren min og jeg pleide å klatre opp med hver vår bunke tegneserier. Vi lå på magen på et gammelt knytteteppe, drakk bestemors solbærsaft fra små plastflasker og leste Sølvpilen. Drømte om å være indianere og jakte på bison. Sprang rundt i skogen med pil og bue.

Langsomt stryker jeg høyrehånden over korsryggen. Lar blikket gli videre til det treffer huset til far, og verkstedet. Ti minutter å gå gjennom skogen, men bilveien snor seg i lange omveier. Jeg lukker øynene og ser for meg rommene i det røde huset.

Vindfanget med de gamle, utette vinduene, gangen som flyter over av slitte sko og jakker, kjøkkenet med den knirkete slagbenken og dørkarmen som er full av blyantstreker.

En måke skriker et sted i nærheten. Jeg åpner øynene og gransker den brunmalte låven der borte.

Malingen er slitt, og takrenna er skjev. Jeg husker vagt hvordan det var før far la ned driften. En følelse 9

av at alt var i bevegelse. Sauer som skulle hentes fra beite, høy som skulle tørkes, møkk som skulle spres.

Jeg tar et siste drag av røyken og stumper den i askebegeret. Tømmerhuset puster meg i nakken, og jeg klarer ikke snu meg og møte tomheten i de mørke vinduene. Ikke ennå.

*

Det er den tiden av året da løvtrærne slipper frøene sine. Ser dem flyte vekk med vinden og forsvinne.

Lufta er full av potensielle skoger. Jeg blir stående og følge et frø i vinden, men da jeg hører det knase i singelen fra forsiden av huset, går jeg inn.

Oscar står i gangen og nikker et hei. Det blonde håret er blitt tynt i løpet av de få årene jeg har kjent ham, kroppen er like tettbygd som før.

«Klar?» sier han og sparker av seg arbeidsskoa.

Den slitte, blå snekkerbuksa subber i gulvet inn mot stua. Jeg svarer ved å gå inn på kjøkkenet og sette på ny kaffe. Drar håndflaten over benken. Trekker ut tiden litt før jeg bærer to rykende krus inn i stua.

«Takk,» sier Oscar, tar en liten slurk og setter koppen ned på en pappeske. Begynner å gå hvileløst rundt i rommet.

10

«Faen,» sier han lavt.

Jeg tar en slurk av kaffen.

«Herregud,» fortsetter han og kikker på meg som om han venter på et svar.

«Trodde kanskje at han ville ombestemme seg, ikke sant?» sier han før han fortsetter. «Fatter ikke at broren din kan gjøre dette mot deg.»

«Han, ja,» sier jeg.

«Ja, han, ja.»

«Jeg har gitt opp å prøve å forstå meg på ham.»

Oscar setter seg på en av pappeskene og ruller seg en røyk.

«Du kan ikke bare gi opp,» sier han.

«Du kjenner ikke Sigbjørn,» sier jeg, og innser at Oscar faktisk aldri har møtt broren min.

«Jeg forstår bare ikke hvordan det er mulig, er det i det hele tatt lov?»

«Han er odelsgutt.»

«Men hvem er det som gjør broren sin hjemløs?

Hvem er det som gjør noe så jævlig?» spør han og mumler noe for seg selv.

Jeg går bort til vinduet og later som om jeg ser noe på utsiden. Men jeg har sett alt før.

«Skjønner ikke at du ikke er mer forbanna, Zahl,» fortsetter han.

Jeg snur meg ikke, blir bare stående og se utover skogen. Leter etter en fugl jeg kan følge i vinden, men ser ingen.

11

«Du vet hva de sier, Oscar. Når du står til halsen i dritt, er det ikke lurt å henge med hodet.»

*

En stund senere svinger vi inn på tunet til far og rygger lastebilen bort til trappa. Far står ved siden av inngangsdøra og kikker på eskene hver gang vi passerer. Han har på seg den brune jaktbuksa som ikke har vært på jakt siden slutten av 90-tallet, og en slitt, rødrutete flanellsskjorte med en notatblokk stikkende opp av den venstre brystlomma.

Eskene ender på barndomsrommet mitt i andre etasje. Etter ulykken flyttet jeg ned til gjesterommet i første etasje, og her oppe er det som om tiden har stått stille. Veggene er blå, og karmene på døra og vinduet gule. Svenskerommet.

De gamle fotballplakatene er litt falmet, men ellers er det bare lukten som har forandret seg.

En svak eim av støv og død luft. Dette er bare midlertidig, tenker jeg og setter fra meg en eske ved siden av sengen. T-skjorta klistrer seg til ryggen, og jeg kan kjenne svetten renne ned i panna.

Vinduslåsen er hard, og idet jeg får dyttet vinduet opp, skubber jeg borti et plastglass med penner som står på pulten. Irritert åpner jeg den øverste skuffen 12

og feier pennene nedi, oppå en gammel brosjyre fra flyvåpenet.

Fra trappa hører jeg de tunge skrittene til Oscar.

«Det var den siste,» sier han og setter ned esken.

Han lener seg mot døra og klør seg i barten.

Vi har kjørt flere runder, fylt opp både rom og garasje, men i dag blir de siste tingene flyttet. Ingen flere unnskyldninger for å dra tilbake. Vi går ut i gangen, og jeg lukker døra bak oss.

Far sitter i slagbenken på kjøkkenet, framoverlut foran bordet, og smatter på en kopp kaffe. Ved siden av kaffekoppen ligger ordboken, forstørrelsesglasset og ukens kryssord.

«Ja vel?» sier han og kikker opp på oss.

«Ja vel,» svarer jeg.

Far plukker opp en sukkerbit fra skålen og dypper den i kaffen. Suttelyden fyller stillheten i rommet.

Jeg finner frem to kopper, åpner den velbrukte termosen og skjenker opp. Oscar tenner seg en røyk og blir sittende og rulle den mellom fingertuppene mens han stirrer tomt ut i lufta. Patter på den, trekker røyken langt ned i lungene og puster tungt ut.

«Syns du ser sliten ut, jeg,» sier han og nikker til far.

Jeg kaster et advarende blikk mot ham, men han bare rister det bort.

«Er det kryssordet som tar på?» fortsetter han og tar et nytt trekk.

13

«Noe sånt,» sier far og humrer lunt.

«Jeg drar bortover etterpå en siste tur,» sier jeg og fisker opp min egen røykpakke.

Ingen svarer.

«Skal hente noen siste ting,» fortsetter jeg, selv om vi vet det ikke er sant.

*

Bilen gir fra seg et lite stønn idet jeg vrir om nøkkelen. Dette er bare midlertidig, tenker jeg igjen og skrur på radioen. Etter noen meter går grusen over til asfalt, og jeg svinger ut på hovedveien. Trærne rundt meg går i ett og blir til en grønn, grøtete bakgrunn. Jeg kjører sakte, kikker ut vinduet da jeg passerer gården til Per. Han er ute på jordet med den gamle traktoren. Like etter kommer jeg til området hvor Anders Haugen bodde. Alt er sikret med høye metallgjerder. Huset og låven er borte, og den dyrkede marken erstattet med to gapende hull i fjellet. Over haugene ruver en stor, gul heisekran.

Langsomt triller jeg forbi anleggsplassen. En gravemaskin åpner metallkjeften og spiser seg inn i bakken.

Området er fullt av bulldosere og veivalser. Det skinner et kaldt gult lys ut av de to øyelignende hullene i fjellsiden. To tomme lastebiler ruller inn på plassen 14

foran gravemaskinene. De graver i to ulike retninger, huler ut alt som er under oss, og av og til tar jeg meg selv i å lure på om øya kan sprekke på midten. Tonnevis med jord og stein som egentlig tilhører oss, blir fraktet vekk på slutten av dagen. Jeg aner ikke hvor de drar med alt.

Det er som å gå inn i et fremmed hus da jeg kommer frem. Lukten er allerede annerledes. Jeg sparker av meg skoa og går innover gangen. Forsiktig beveger jeg meg rundt i det tomme huset som senest i går var hjemmet mitt.

«Dette vil snart bli et minne,» sier jeg igjen til meg selv før jeg går ut og lukker ytterdøra etter meg. Setter meg på trappa og tenner meg en røyk. T-skjorta er fremdeles klistret til ryggen. Skyene på himmelen blir stadig mørkere, og regnet henger tungt under dem og venter på å falle. En flokk med fugler flyr over himmelen, men de er for høyt oppe til at jeg klarer å se hvilken art de tilhører. Sikkert trekkfugler. Det er den tiden av året. Jeg tar et nytt trekk av røyken og blir sittende og fundere på hvordan fuglene vet når de skal reise, og hvor det er trygt å dra? En sprengingssirene fyller lufta. Så smellet, og deretter dirringen i bakken under meg. Jeg tar det som et hint. Se til å komme deg av gårde, sier øya. Dette er ikke ditt hus lenger.

Jeg stumper røyken, støtter den ene hånden til det øverste trappetrinnet og dytter meg selv opp.

15