Svenske tilstander (9788241916922)

ISBN 978-82-419-1692-2

forfatterfot o : fo rlag et omslag: øyste i n vi d n es omslagsfoto: p er- o lo f fo rsberg Fotoet viser kunstverket «Du gamle, du fria» av Mattias Norström, på Sergels Torg i Stockholm.

svenske-tilstander-9788241916922-ny.indd 1-5

<— 145 mm —>

<— 91,5 mm —>

BJARNE RIISER GUNDERSEN «Sverige er Jord-2. Så kjent og familiært at du nesten ikke får øye på det, så eksotisk og rart at det gjør deg svimmel. …

E N R E I S E TI L E T FR EM M E D L A N D

Nå kunne det virke som om livet på planeten hadde tatt en uventet retning, at den hadde skutt ut av bane, sånn at universene drev lenger fra hverandre for hver dag som gikk. …

«En nysgjerrig, ærlig og vemodig bok om Sverige» ÅSA LINDERBORG

Jeg måtte se hvordan de lever der borte på Jord-2 – hvorfor de virker så engstelige når de snakker sammen, hvorfor de skyter så mye på hverandre, hvorfor landet tilsynelatende har forandret seg så kraftig, så brått.» fra boken

ISBN 978-82-419-1692-2

9 7 882 41 9 1 6 9 2 2

03.07.2019 09:23

<— 221 mm —>

Flyktningkrisa høsten 2015 satte Sverige på hodet og ble en alvorlig utfordring for landets selvbilde. I Norge vokste det samtidig fram et uttrykk som skulle advare mot utviklingen hos broderfolket: svenske tilstander.

I denne boka reiser Bjarne Riiser Gundersen gjennom vårt parallelle univers i øst for å forstå landet som i dag fungerer som en polariseringsmaskin: et forbilde for noen, et skrekkeksempel for andre. Resultatet er en roadmovie om svensk historie og mentalitet, og en tvisynt skildring av Sveriges paradoksale vesen – dype skoger og segregerte forsteder, jernmalm og jihadister, aggressiv nasjonalisme og overbevist liberalisme. Boka øker forståelsen av vårt nærmeste naboland på en underholdende måte og drøfter noen av de mest brennbare temaene i dagens samfunnsdebatt: innvandring, debattkultur og ekstremisme.

På vei gjennom Sverige ser forfatteren et samfunn i brå forandring, fanget i en opprivende diskusjon om egen identitet. Under ligger et ulmende spørsmål: Hva er i veien med Sverige?

<— 22 mm —>

SVENSKE TILSTANDER

b ja r n e r i is e r gu n de r s e n (f. 1974) er utdannet idéhistoriker, tidligere journalist i Morgenbladet og underviser i journalistikk ved Høgskulen i Volda. Hans forrige bok, Da postmodernismen kom til Norge, ble nominert til både Brageprisen og Kritikerprisen som beste sakprosabok i 2016.

<— 145 mm —>

BJAR N E R IIS ER GUNDERSEN

<— 91,5 mm —>

SVENSKE TILSTANDER

BJARNE RIISER GUNDERSEN

SVENSKE TILSTANDER EN REISE TIL ET FREMMED LAND

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Øystein Vidnes Forfatterfoto: Forlaget Forsidefoto: Per-Olof Forsberg, kunstverket Du gamla, du fria Mattias Norström Papir: 70 g Holmen Book Cream Boken er satt med 10/14 pkt. Warnock Pro 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1692-2 Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening, i tillegg til reisestipend fra Norsk Journalistlag.

Forlaget har mottatt støtte fra Fritt ord.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Innhold

Kapittel 1 Har Sverige kollapset? ......................................................................... 7 Jord-2

Kapittel 2 Soloppgang i skumringsland ............................................................ 26 Malmö

Kapittel 3 Åpen svenskhet................................................................................... 62 Lund

Kapittel 4 Pusterom .............................................................................................. 99 Ljusnarsberg

Kapittel 5 God tone™ .........................................................................................135 Stockholm

Kapittel 6 Volkhemmet ......................................................................................170 Ludvika og Stockholm

5

Kapittel 7 I skyggen av betongen .....................................................................207 Göteborg

Kapittel 8 For Sverige, i tida ..............................................................................243 Kaningården

Takksigelser .......................................................................................257 Sluttnoter ...........................................................................................259

1

Har Sverige kollapset?

Jord-2

Verdens mest renslige, stilsikre og framtidsrettede land har et inngangsparti som matcher selvbildet. Da Öresunds-regionen ved Sveriges sørvestlige spiss ble etablert rundt årtusenskiftet, var den designet for gjennomstrømming, fart og flyt. En nesten åtte kilometer lang bro bandt sammen Malmö og København og skulle skyte de to byene inn i et nytt millennium, mot mobilitet og synergier, kommunikasjon og produksjon. I de knapt tjue årene siden den gang hadde mye gått som planlagt. «98 miljoner fordon har passerad över bron totalt,» skrøt en informasjonsbrosjyre om regionen jeg på et tidspunkt fikk stukket i hendene.

Men de siste årene hadde verden begynt å lugge. Uvante krefter dro mot grenser, treghet, friksjon. Etter at toget mitt fra København hadde krysset Öresunds-broa og glidd inn på Hyllie stasjon på svensk side – en ny bydel, tenkt som «et livlig og sydende uttrykk for det moderne, unge, kaxiga, internasjonale, ekspansive Malmö» – ble vi stående unødvendig lenge stille.1 Etter en stund skjønte jeg hvorfor. To svenske grensevakter kom luntende gjennom togsettet for å kontrollere lasten fra kontinentet, slik de hadde gjort med mange av togene siden høsten 2015, da den store tilstrømmingen til Sverige under flyktningkrisa tvang landets 7

myndigheter til å skjerpe vaktholdet ved inngangsdøra i sør. Siden hadde praksisen fått vedvarende kritikk fra EU-hold for å hindre fri utveksling av arbeidskraft over Öresund.

De to uniformkledde skikkelsene kastet et uinteressert blikk i retning av det røde passet og den bleke huden min før de fortsatte mellom seteradene. Noen minutter seinere startet toget med et rykk og beveget seg videre under den blårosa skånske himmelen, like vidstrakt som hvelvingen over USAs prærier, som en lokalpatriot har uttrykt det. Landskapet under var beige og sandblåst.

Ute i havet mot nord sto en klynge vindmøller i givakt, en mellomting mellom en velkomstkomité og en vaktpatrulje.

Jeg syntes jeg kunne høre hva de tenkte da de så meg: enda en nyankommen, på toppen av de millionene Sverige allerede har tatt imot de siste tiårene. * På datamaskinen hadde jeg en mappe med navnet «Sverige», der jeg lagret lenker og artikler. Den var i ferd med å bli farlig omfangsrik. På kontoret hadde jeg en bunke ringpermer med påskriften «Sverige I», «Sverige II» og så videre, fulle av utskrifter og kopier.

De hadde begynt å bule. Nye velfødde bind føyde seg jevnlig til de gamle, i en rekke som strakte seg stadig lenger bortover bokhylla.

Det var forlaget som hadde ringt og spurt. Om jeg kunne være interessert i å skrive en bok om hva som skjer i Sverige?

Det virket som et tilforlatelig spørsmål, passe vagt og rundt, om enn med et visst komisk overmot i seg (det er bare et helt land, liksom, hvor vanskelig kan det være å fange mellom to permer?). Men undringen rommet også en ulmebrann, for når man tenker etter: Hva i all verden er det som er i ferd med å skje i Sverige? Et land som lenge fortonte seg som en fredsommelig døs – nøytralt, fornuftig, framgangsrikt – var de siste årene blitt en selvgående polariseringsmaskin. Et forbilde for noen, et 8

skrekkeksempel for andre. Sverige er «et lys i Europa», sa SV-leder Audun Lysbakken den turbulente høsten 2015, da landet som ett av få hadde åpnet grensene for flyktningstrømmen som passerte gjennom Europa.2 «Danmark skal for alt i verden ikke bli som Sverige,» uttalte den danske utlendings- og integreringsministeren Inger Støjberg noen måneder seinere, i en kommentar om samme krise.3 Landet som for bare et drøyt hundreår siden var det samme som mitt eget, i hvert fall forfatningsmessig, var i ferd med å bli en svarteper folk over hele verden gjorde sitt ytterste for å distansere seg fra. Et balltre til å skremme med, en vits til å hånle over. Eller, hvis man tilhørte en politisk fløy som sto nærmere min egen: en siste liberal utpost man forsøkte å forsvare eller besverge.

Så jeg begynte å lese. Debattinnlegg og Facebook-poster, bøker og blogger, fylt med diskusjoner om feminisme, forsteder og fremmedgjøring, identitetspolitikk, interseksjonalitet og integrering.

Jeg leste om ytringsfrihet, sensur og multikulturalisme, alle disse ordene som setter fyr på dagens politiske debatter for så å brenne til aske igjen like etterpå. Først og fremst leste jeg om innvandring, innvandring, innvandring, om nettene drømte jeg om bilbranner og imamer, nye kulører i sosialdemokratiets monokrome masse.

Jeg leste statistikk, rapporter og tabeller, svømte i kommentarfelt og profetier. Jeg leste om et land som går så det suser, et samfunn på kanten av stupet. * Som barn var jeg i en periode ivrig leser av tegneserien Supermann. Der, i noen av heftene som kom seint i serien, støtte jeg på et desorienterende fenomen. I historiene begynte det å dukke opp alternative kloder, med navn som «Jord-2» og «Jord-3». Det var parallelle verdener hvor det fantes egne supermenn og skurker, med liknende utseende og egenskaper som i det tradisjonelle 9

Supermann-universet, men med livshistorier som hadde utviklet seg i alternative retninger og utfoldet andre muligheter.

Tegneserieforlaget DCs multiverse, som kjennere kaller det, begynte som en praktisk løsning på et utgiverteknisk problem.

Historien i de tidlige Supermann-heftene fra 1950-tallet hang ikke i hop med forløpet i mer frittstående blader på 1960-tallet. Løsningen på de selvmotsigende fortellingene ble å etablere parallelle verdener, i alt fem forskjellige jordkloder, hvor alternative plot kunne leve side om side. På den velkjente Jord-1 kretset fortellingen rundt et uforløst trekantdrama, der den mørkhårede skjønnheten Lois Lane ble dratt mellom fascinasjon for Supermann og vennskap med hans hemmelige alter ego Clark Kent. På Jord-2, derimot, var Lane og Supermann gift, og hovedpersonen levde et åpent dobbeltliv som bebrillet journalist og kappekledd stålmann.

På Jord-3 var Lane på sin side sammen med Lex Luthor (som her het Alexander, for forviklingens skyld), en klonet utgave av skurken som i andre dimensjoner hjemsøkte vår helt. Den vanlige Supermann fra Jord-1 var en kjekk, gutteaktig oppkomling. På Jord-2 tok han isteden form av en livsklok lederskikkelse med gråstenk ved tinningene.

Forskyvningene kunne virke forvirrende, men for en nordisk leser ga de samtidig en merkelig gjenklang, en diffus gjenkjennelse. Vi var allerede fortrolig med følelsen av kunne gå inn og ut av parallelle universer, land og språk som var akkurat som vårt eget, bare ikke helt likevel. Kanskje er det en genuint skandinavisk erfaring, i hvert fall tror jeg den er tydeligere artikulert her enn mange andre steder: opplevelsen av å ha naboland som er sidestilte verdener, der hypotetiske muligheter er blitt virkelige og tilnærmet identiske utgangspunkt har utviklet seg i ulike, iblant mildt forstyrrende, retninger.

Sverige er Jord-2. Så kjent og familiært at du nesten ikke får øye på det, så eksotisk og rart at det gjør deg svimmel. De har 10

et senterparti som staves med C, med liknende grønn logo og samme problematiske mellomkrigshistorie som vårt eget, bare at det svenske har utviklet seg til et liberalt høyreparti som sier ja til både EU og valutaunion, og har fått el-sykkeleiere i gentrifiserte storbystrøk som nye kjernevelgere. De har en tabloidavis som ser ut som VG, men der leder- og kultursidene er som transplantert fra et rendyrket venstreside-univers, en øy av kapitalismekritikk i et hav av artikler om ishockey. De har en ambisiøs velferdsstat, bare ikke bygget på oljepenger, men på heftig industrialisering og urbanisering, regissert av en politisk-økonomisk elite med en konsentrert makt og ressursrikdom som er vanskelig for nordmenn å fatte. De har et stort protestparti på høyrekanten akkurat som oss, bare at det i Sverige ikke vokste ut av en rølpete bevegelse for lavere skatter, men isteden stammer fra et forbund av snauskaller og nynazister.

Nå kunne det virke som om livet på Jord-2 hadde tatt en uventet retning, at planeten hadde skutt ut av bane, sånn at universene drev lenger fra hverandre for hver dag som gikk. Jeg lurte på om Sveriges Supermann var utsatt for kryptonittstråling. * I avisa skrev en av mine tidligere lærere ved universitetet, idéhistorieprofessor Trond Berg Eriksen, om det han mente var en skakkjørt politisk kultur på den andre siden av kjølen. Sverige «har stoppet munnen på sin folkelige høyreside med til dels brutale midler», konstaterte han, «men gir den tilsvarende fløyen på venstresiden både spillerom og moralsk ryggdekning, som om de forvaltet en dypere verdenshistorisk sannhet».4 Et annet sted dukket det opp en liste med praktiske tips fra en norsk journalist, rettet mot kolleger som ønsket å lage reportasjer fra lovløse svenske forsteder, men beholde muligheten til å flykte underveis: «Bruk solide sko som egner seg til løping.»5 I en statusoppdatering 11

gjenfortalte en bekjent en drøm. Den svenske kirka ville erstatte landets kirkeklokker med et mer «kjønnsnøytralt instrument», hadde hun fått vite i søvne, og kommentarfeltet skrattlo. Noen påpekte at klokkene, med sin særegne kombinasjon av både hulrom og stake, måtte være forbilledlig hermafrodittiske og sånn sett typisk svenske? Kjønnsforskerne må trå til, mente en vittigper, «men de finner nok uansett ut at det er heteronormativt».6 I researchpausene så jeg klipp fra et dansk komiprogram, en parodi på den tospråklige kriminalserien Broen. I pastisjen ble en frittalende dansk etterforsker stadig tatt i skole av sin kvinnelige politipartner fra den andre siden av Öresund. Svensken rettet konsekvent «gjerningsmann» til «gjerningsperson» og nektet å gjøre beskrivelsen av den mistenkte mer spesifikk enn «menneske», siden hun ikke ville «koble en morder til en hel etnisk gruppe».

I én scene har de to funnet fingeravtrykket til en ung, mørkhudet mann på et drapsvåpen. I avhørsrommet lener dansken seg over bordet mot den mistenkte: Hvordan har avtrykket havnet der?

«Det er jo på grunn av de sosioøkonomiske forholdene,» svarer svensken før forbryteren rekker å åpne munnen.7 Noen – mange – av dem jeg leste, klagde på konsensus og ensretting. «Sverige er fortsatt en kultur som straffer dem som stikker seg ut,» sukket en kjent svensk spaltist som kan få stå som talsmann for dem alle.8 Andre lot seg forbause av et tilsynelatende motsatt fenomen. «Hvorfor er det gåtefulle folket så ekstreme?» stusset en norsk redaktør og Facebook-venn som betraktet nabolandets politiske klima. «Borgerligheten er mer ekstrem, sosialistene er mer ekstreme, feminismen er mer ekstrem, og høyrepopulismen er mer ekstrem.»9 Landet som har bygget et selvbilde på å være lagom, virket nå som et landskap av paradokser og ytterligheter, et sted hvor volumkontrollen på den offentlige samtalen permanent var skrudd til maks. * 12

I den tjukke reiseskildringen Absolut Sverige, skrevet for et knapt tiår siden, prøvde den danske historikeren og kommentatoren Mikael Jalving å svare på et liknende spørsmål som mitt eget: Hva foregår i nabolandet vårt? Jalving var ikke særlig plaget av tvisyn og forbehold, så han ga svaret allerede i undertittelen: En rejse i tavshedens rige.

For Jyllandsposten-skribenten var Sverige et forknytt, selvsensurerende samfunn som gikk langsomt opp i limingen mens landets skravlende klasser så en annen vei. Bildet fikk Jalving bekreftet ved å reise landet rundt og intervjue skribenter, politikere og debattanter som mente omtrent det samme som ham selv (at flere av kildene hadde gjort karriere ved å opptre i de samme svenske mediene som angivelig fortiet dem, var en ironi Jalving ikke lot seg hefte nevneverdig ved). Utover i boka ble det stadig mer pratsomt i tausheten, en klagesang over svenska unnlatelsessynden. Innvandring generelt, og ettergivenheten for islam spesielt, hadde forandret landet på den andre siden av Öresund til det ugjenkjennelige allerede mange år før flyktningkrisa.

Vil Sverige oppløses i gettoer, fraksjoner, klaner og atomer, og skritt for skritt bli et ingenmannsland? lurte Jalving. Det undrende fernisset ble skrelt vekk i avslutningskapittelet. Hvis Sverige var en leilighet, skrev dansken der, sto entreen og badeværelset allerede i brann. «Det Sverige vi kjente for bare noen få år siden, er nå en saga blott. Resultatet er ekstremt. Resten er taushet.»10 Jalvings bok var et direkte svar på den svenske journalisten Lena Sundströms Världens lyckligaste folk, en bok som ga Danmark en tilsvarende behandling, bare fra et nøyaktig speilvendt perspektiv. I 2008 hadde Sundström flyttet til København for å bli kjent med broderfolket, en rase som bar en rustning av fremmedfiendtlighet under sitt gemyttlige ytre, slik hun beskrev det. Framstillingen handlet mye om Dansk Folkepartis frammarsj, og om et tilsvarende forfall også kunne ramme toleransens Sverige. Som 13

i så mange skildringer som beveger seg på tvers av landegrensene i Skandinavia, handlet det også en god del om de små forskjellers narsissisme: I say köttbullar, you say frikadeller. På kjøpet fikk man sveipende generaliseringer om nasjonal identitet der karikaturene tviholdt på roller de var tildelt en gang i historiens mørke.11 Jeg forsto at jeg skulle skrive meg inn i en skandinavisk sjangerstafett, styrt av troper som hadde stivnet til betong for lenge siden.

Den tyske skribenten Hans Magnus Enzensberger besøkte Olof Palmes Sverige tidlig på 1980-tallet og fant allerede da et folk lammet av harmoniens dype orgelbrus.12 Den danske journalisten Mogens Berendt reiste rundt i samme land omtrent samtidig og skildret et samfunn hvor politikere og journalister, lærere og prester, elite og folkedyp alle messet på den sosialdemokratiske landsfaderens monomane refreng: jämlikhet och rättvisa.13 «Sverige er et småborgerlig helvete,» konkluderte Mikael Jalving i 2011, i et trofast ekko av sjangerens founding fathers. Et land hvor det er bedst at holde kæft, et samfunn uten fordommer, uten kjøtt og blod, uten menneskelig energi.14 Om situasjonsbeskrivelsene hadde forandret seg nå, ti år seinere, ved inngangen til 2020-tallet? I en avis kom jeg over et intervju med den norske kunstneren Morten Traavik, som hadde hatt base i Stockholm i noen år. Han beskrev Sverige som et land herjet av fredsnevroser etter å ha vært forskånet fra krig i to hundre år, et samfunn hvor kollektiv skam og dårlig samvittighet fanger befolkningen i jernbur av kulturell sensitivitet. «Dette landet,» diagnostiserte Traavik, «er som om Øst-Tyskland skulle vært styrt av homser.»15 * På Twitter lagde jeg meg en liste med utelukkende svenske kontoer, et kikkhull inn i de underlige, myldrende samtalene på Jord-2. Det digitale Miniatyr-Sverige tilbød et smørgåsbord av spaltister med 14

smakfulle bylinebilder, kledd i femti nyanser av svart og med en rik flora av markante brilleinnfatninger. (Hadde ikke mediekrisa kommet til Sverige? Med tanke på hvor mange som bar tittelen kronikör, kunne man tro aviskronene fortsatt fløt fritt.) Ut fra utseendet var det umulig å forutsi om disse figurene ville ytre seg om alt-country eller alt-right, migrasjonspolitikk eller mangafilmer.

Ofte skrev de like gjerne om begge deler, i den særegne pendlingen mellom politikk og kunst som kjennetegner landets kultursider.

Etter hvert begynte jeg å ane mønstre og gjenkjenne posisjoner. En diskusjon om forbud mot bønnerop fra moskeer ble punktert av en kommentator i sosialdemokratiske Aftonbladet, som avfeide hele diskusjonen med at motstanden egentlig handlet om islamofobi.16 Et nytt kunstverk på Sergels torg i Stockholm, der et svensk flagg hang slapt ned fra en krokbøyd flaggstang, fikk en skribent i borgerlige Svenska Dagbladet til å ønske seg et nasjonalromantisk kunstprosjekt isteden, et som «virkelig hyllet den svenske nasjonen» – da skulle man fått oppleve provokasjonskraft.17 En løkkeskrift-forfatter som hadde begynt en ny karriere som høyreblogger, skildret Sveriges undertrykkende feminisme som «en autoimmun sykdom i samfunnskroppen, en forstyrrelse som uthuler både den sunne fornuften og relasjonene våre».18 Et sted i strømmen dukket det opp en skøyeraktig anonym konto, med det pirrende brukernavnet Har Sverige kollapsat?.

Profilen publiserte én enkelt post hver dag.

19. februar: «Nix.» 29. mars: «Nej, ingen kollaps så langt ögat kan nå.»

3. mars: «Thank God, it’s kollapsfri fredag!» * Jeg leste en norsk avisartikkel som advarte mot situasjonen i nabolandet vårt. De politiske grepene man hadde tatt der – en naiv liberalisering, for ikke å si et hodeløst frislipp – hadde ledet landet 15

ut i dype problemer. Av og til, skrev artikkelforfatteren, var det noen som tok til orde for at Norge skulle slå inn på samme vei, men sånne forslag burde bli avvist før de kom på bordet. «Vi ønsker nemlig ikke svenske tilstander.»

Artikkelen handlet om Sveriges frie alkoholomsetning kontra Norges regulerte regime, og sto på trykk i den kristne avisa Dagen i 1956.19 Livet i vårt tilgrensende univers har lenge vært en kilde til både avskrekkelse og inspirasjon for oss nordmenn, et sladrespeil vi kan se beundrende og/eller bekymret inn i, alt etter som. Svenske tilstander? Det kan handle om avvikling av amatørfotball (1953), liberalisering av bokbransjen (1983), frislipp av snøskuterkjøring (2000) eller noe Henrik Ibsen var opptatt av å studere, ifølge en hemmelighetsfull notis i Aust-Agder Blad i 1935.

Frasens innhold skifter med ideologiske moter. For norsk venstreside har den fungert som advarsel mot avfolking i distriktene og markedstilpassing av landbruket, men også høyresiden har funnet vendingen fruktbar. Høsten 2015 meldte flere norske medier at statsminister Erna Solberg «frykter svenske tilstander».

Da tenkte hun på de mange brannene ved nabolandets asylmottak, noen av dem påsatt av høyreekstreme grupper. Norge ville for alt i verden ikke arve Sveriges voldelige fremmedfiendtlige aktivisme.20 Men i løpet av de siste årene var det som om uttrykket hadde fryst fast og herdet (samtidig hadde frekvensen skutt i været: Begrepssammenstillingen dukket opp rundt 200 ganger i norske medier i 2015, knapt 400 ganger i 2016 og nesten 1200 ganger i 2017).21 I en reportasje på Dagsrevyen våren 2017, om gjengkriminalitet og integreringsproblemer på Oslos østkant, spurte reporteren om deler av Norges hovedstad nå opplevde «svenske tilstander». Innslaget møtte motbør – dels for noen mindre faktafeil, dels for overtydelig tv-retorikk – men også uttrykket det tok fraspark i, fikk gjennomgå. I mine bløthjertede venstresidesirkler 16

ble «svenske tilstander» raskt et satirisk leketøy. Vi er gode på begreper, sånne som oss, og her var ett vi kunne fjolle med, parodiere og punktere.

«Nå er det langt fra sikkert at de har svenske tilstander i Sverige,» bemerket Dagsavisens kommentator Hege Ulstein.22 Aftenposten-kollega Andreas Slettholm mente at det ulne begrepet «svenske tilstander» kastet et skjær av udokumentert dramatikk over Dagsrevyens reportasje, «som en mystisk, smittsom sykdom på samfunnskroppen».23 Bare noen måneder seinere kom det ut en bok om politiarbeid i Groruddalen på Oslo øst, med pastisjtittelen Norske tilstander. På radioen min hører jeg nå om dagen et lettbeint magasinprogram med samme semi-ironiske navn.

Og likevel var det som om folk ikke lyttet til oss skarpskodde begrepskritikere. Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug, for eksempel, fortsatte å være en ivrig bruker av advarselen: «Vi skal aldri akseptere svenske tilstander i Norge!» 24 I valgkampen i 2017 reiste den daværende integreringsministeren selv til Stockholm-forstaden Rinkeby for å forsikre seg om at terrenget stemte med kartet.

Svensk innvandringspolitikk har vært ett totalt misslyckande, skrev Listhaug i et innlegg i Aftonbladet før besøket. Nå skulle hun på nabobesøk «for å lære av de feilene dere har begått».25 Provokasjonen fikk forutsigbare reaksjoner. Sveriges migrasjonsminister avlyste det planlagte møtet med Listhaug, mens Stockholms sosialdemokratiske byrådsleder Karin Wanngård repliserte med et ampert leserinnlegg i norske aviser. Der kontret hun med å påpeke nedgangen i arbeidsledighet blant ungdom i Rinkeby (30 prosent på tre år), og slo fast at bydelen «sprudler av liv og energi». Hun anklaget den norske ministeren for å spre høyrepopulistiske løgner om Sverige og for usmakelig «utnyttelse av vår gjestfrihet».26 Et drøyt halvår seinere dukket samme Wanngård opp i Facebook-strømmen min igjen, akkompagnert av spydige kommentarer 17

og tåresprutende latterfjes. Nå var hun ikke imagebyggende løvemor, men desperat lokalpolitiker. I et alvorstungt debattinnlegg krevde Wanngård at Sveriges rikspolitikere satte Stockholms kriminalitetsproblemer på toppen av agendaen, siden voldsbruken og brutaliteten i forstedene var nådd et nivå som «savner sidestykke i Sverige», en situasjon byrådslederen ikke nølte med å kalle en «nasjonal krise».

Eksempelet hun løftet fram for å understreke alvoret i situasjonen, var hentet fra Rinkeby.27 * På Youtube klikket jeg på en filmsnutt som viste Sveriges sosialdemokratiske statsminister Stefan Löfven en regntung formiddag i september 2015. Han sto på en scene på Medborgarplatsen, et av stedene stockholmere samles når noe skal markeres eller protesteres mot, foran et håndmalt banner med påskriften «Refugees welcome». Den dresskledde, tettbygde eks-sveiseren rettet stadig på en liten mikrofon på kinnet for at alle skulle høre det han hadde å si.

I talen oppfordret Löfven EU til å ta imot radikalt flere kvoteflyktninger, og understreket at Sverige gjerne ville ta sin del av byrden for å avhjelpe den akutte situasjonen Europa sto overfor denne høsten.

Bare noen dager tidligere hadde verdens medier publisert bildet av tre år gamle Alan Kurdi fra Syria, en livløs guttekropp i knebukser og rød T-skjorte, liggende i vannkanten på en strand i Tyrkia. Det var året da mer enn én million mennesker, primært fra Midtøsten, Afghanistan og Nord-Afrika, søkte seg til Europa.

En god del av dem hadde på dette tidspunktet kommet til Sverige, blant annet fordi Danmark lot store grupper av flyktninger reise uregistrert gjennom landet, for å unngå å ta sin del av støyten. Men da Sveriges statsminister holdt appell på Medborgarplatsen, var landet ennå ikke truffet av den største strømmen. I løpet av de to 18

neste månedene skulle 80 000 mennesker melde seg ved grensa, like mange som i løpet av hele 2014.

På denne tida snakket Stefan Löfven så ofte han kunne om å få til en felles EU-innsats, som han fortsatt håpet kunne løse situasjonen. For øvrig framsto han som handlekraftig og optimistisk.

«Det som nå kan virke som en anstrengelse,» sa han til tilhørerne under plastikkponchoer og regnhetter i Stockholm, «vil snart bli en ressurs for Sverige.»

Mot midten av talen kom statsministeren til høydepunktet, etter først å ha påkalt katastrofene under andre verdenskrig og skillelinjene fra den kalde krigen som klangbunn for dagens unntakstilstand. «Mitt Europa bygger ingen murer,» sa Stefan Löfven da. «Vi hjelper hverandre når nøden er stor.»

På videoen høres jubel og applaus under paraplyene, den dumpe lyden av klappende ullvanter. Men når jeg seinere leste uttalelsen gjentatt igjen og igjen, i etterpåkloke artikler og kommentarer, var toneleiet forandret. Mitt Europa bygger inga murar: Nå hørtes det ut som en sarkasme, en vits med et så åpenbart poeng at ingen lenger trenger noen forklaring.

Etterpå klikket jeg på en annen film, spilt inn bare to og en halv måned etter folkemøtet på Medborgarplatsen. Da befant Löfven seg foran en dypblå bakgrunn i regjeringslokalene i Rosenbad i Stockholm. Han hadde tungt fjes og foldede hender, på talerstolen ved siden av sto visestatsminister Åsa Romson fra Miljöpartiet med et plaget, nakent ansikt man sjelden ser på regisserte politiske pressekonferanser.

I åpningsinnlegget konstaterte Löfven at Sverige ikke lenger klarte å ta imot asylsøkere i samme omfang som før. Anstrengelsen var blitt for stor, situasjonen var uholdbar, beredskapsmyndigheter og mottaksapparat advarte om liv och hälsa. Derfor varslet regjeringen denne dagen en øyeblikkelig vending i asylpolitikken, for å begrense inntaket av flyktninger til EUs minimumsnivå.

19

Da Åsa Romson fikk spørsmål om hvordan hun trodde Miljöpartiets liberale tilhengere ville reagere på snuoperasjonen, svarte hun: «Med chock.» Idet hun utdypet bakgrunnen for det hun selv kalte «forferdelige beslutninger», brøt gråten fram i stemmen.

«Romsons tårer» ble tittelen på mer enn én av de mange rapportene fra seansen 24. november 2015.

Da jeg så filmen fra pressemøtet, gjaldt de ekstraordinære tiltakene i migrasjonspolitikken ennå. To og et halvt år var gått, det var sein vinter og ennå et halvår til valget som skulle evaluere den svenske regjeringens innsats i perioden som var gått. I intervjuene han ga nå om dagen, var det en ny lov-og-orden-Löfven som snakket. Regjeringen hadde arvet en asylpolitikk som ikke var holdbar, sa han nå. De måtte korrigere den uforsvarlige linja fra sine borgerlige forgjengere.28 Kollegene stemte i. Asylsøkere bør dra til et annet land enn Sverige, uttalte Löfvens finansminister Magdalena Andersson.

«Vi skal aldri havne i en slik situasjon som vi var høsten 2015.»29 Jeg tenkte på en replikk jeg nylig hadde lest hos en svensk kommentator: Konsensus i Sverige betyr ikke at ingen skifter mening.

Det betyr bare at alle skifter mening på én gang.30 * Elleve uker, det var tida det tok fra Medborgarplatsen til Rosenbad.

Spranget disse dagene rommer, gapet de to videosnuttene prøver å holde sammen, var noe av det som hadde ført Sverige til toppen av verdens snakkis-liste.

«Se på det som skjedde i Sverige i går,» utbrøt USAs president Donald Trump i en TV-sendt tale. «Sverige! Hvem hadde trodd det?

Sverige!» (Etterpå ble det kjent at ingenting spesielt hadde hendt i landet kvelden før, men det rokket ikke ved Trumps poeng.)31 I Ungarn delte den autoritære statslederen Viktor Orbán ut en brosjyre om Sverige til 4 millioner landsmenn, med overskriften 20

«Vil dere se samme kaos her?».32 I italienske La Stampa fortalte redaksjonen at de opplevde hissig respons fra organiserte nettroll, sannsynligvis av russisk opprinnelse, hver eneste gang avisa skrev om Sverige.33 På finsk fjernsyn kom jeg over en tungsindig paneldebatt med tittelen «Vad sjutton händer i Sverige?».34 I nettets oppmerksomhetsøkonomi fungerte Sverige nå som hard valuta, med svimlende høy kurs. «Bare det å nevne Sverige gir deg et antall lesere og seere som kanskje ikke noe annet land ville gitt,» sa en ledende svensk høyreekstremist begeistret i et intervju.35 Det begynte å demre for meg at Sverige ikke lenger er et vanlig land, men et 450 000 kvadratkilometer stort mem; 10 millioner innbyggere fanget i et debattinnlegg som aldri tar slutt.

Rundt meg fortonte politikk og medielandskap seg i stadig større grad som et uforutsigbart laboratorieforsøk. I så fall var Sverige et reagensrør der den blågule kontrastvæsken gjorde reaksjonskjedene ekstra tydelige. En dråpe informasjonskrig i sosiale medier. Et drypp radikal islam. En dose avindustrialisering, økonomisk liberalisering og uforutsigbar eliteforakt. En raus porsjon innvandring. En bit demografiske forskyvninger, glidninger langs nye verdimessige akser. Uansett hvor jeg snudde meg eller hva jeg leste – en diskusjon om samfunnsdebattens trykkokereffekt; en rapport om opptøyer ved et tysk asylmottak; et intervju med den verdikonservative Youtube-stjernen Jordan Peterson – virket alt som en åpen eller skjult kommentar til situasjonen i nabolandet mitt. I kulturkrigens epoke var Sverige blitt et mentalt sted vi alle var borgere av. * På midten av 1980-tallet flyktet Daniel Cuevas Zuniga fra Chile til Sverige, en av mange landsmenn som foretok samme reise etter at Olof Palme frontet den internasjonale motstanden mot 21

Pinochet-regimet. Etter hvert fikk Zuniga jobb ved et pleiehjem.

Ifølge kollegene var han en vennlig bamse av en mann, med et spesiallaget kallenavn for hver og en av arbeidskameratene sine.

Etter mer enn 30 år i Sverige hadde imidlertid Zuniga fortalt venner at han begynte å føle seg utrygg i sitt nye hjemland, blant annet fordi kriminelle gjenger i det siste hadde fått stadig større spillerom i nabolaget hans, forstaden Vårby utenfor Stockholm.

Derfor ville han flytte når han snart nådde pensjonsalder, kanskje bygge et hus i Thailand, der konas familie holdt til.

En dag i januar 2018 syklet Daniel Zuniga hjem fra nattskift da han så en fremmedartet gjenstand på bakken like ved T-banestasjonen Vårby gård. Han tok opp den ru metallklumpen: en håndgranat av typen M-75, opprinnelig produsert for den jugoslaviske hæren, siden hyppig brukt av flere parter i borgerkrigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Dette eksemplaret var smuglet inn til Sverige og solgt til kriminelle i landets store diaspora fra Balkan, som gjerne får granater av denne typen gratis med på kjøpet når de handler tyngre våpen. Idet Zuniga løftet opp det flere tiår gamle eksplosivet, gikk sprengladningen av og drepte ham.

Artikkelen om ham som seinere ble publisert i The New York Times, hadde overskriften «Hand grenades and gang violence rattle Sweden’s middle class». Den kom noen uker etter en liknende reportasje i britiske The Times, med tittelen «Teens roam streets with rifles as crime swamps Sweden».36 Jeg hadde en egen perm til sånne reportasjer, så full at den svulmet. En database i Aftonbladet kartla døde og skadde etter skuddvekslinger i Sveriges største byer de siste sju årene (henholdsvis 131 og mer enn 500 personer).37 Aviser og alternative medier slo opp antallet skyteepisoder i Sverige i løpet av fjoråret med bestyrtelse og dårlig skjult skadefryd (306 totalt i 2017, nesten én om dagen, en økning på 70 prosent i løpet av fem år i de store byene). Siden 2010 var 78 håndgranater blitt detonert rundt omkring i Sverige, 22

mer enn én i måneden i snitt, en frekvens som kunne minne om nivået i dopkartell-nasjonen Mexico.38 Under lesingen kunne jeg kjenne fliret stivne. Harselasen over «svenske tilstander» satt liksom ikke like godt lenger, men virket mer som en spinkel beskyttelsesmekanisme, uten særlig motstandskraft.

«Situasjonen er jævlig alvorlig,» sa en svensk kriminolog, vanligvis en sånn type man ringte til når man ønsket nyanser og beroligelse.39 På en pressekonferanse henvendte rikspolitisjef Dan Eliasson seg direkte til myndigheter og politikere. «Hjelp oss!» sa Sveriges øverste polititjenestemann. «Hjelp oss!»40 * Etter en stund trengte jeg ikke lenger å oppsøke artiklene selv, algoritmene skjønte hva jeg ville ha og sendte sverigehistoriene rett til telefonen og datamaskinen, en kaotisk blanding av vittig og vesentlig som kjennetegner den bastarden vi kaller nyhetsstrøm. Lenkene hopet seg opp raskere enn jeg rakk å klikke på dem, på kontorpulten lå stabler av utskrifter jeg strevde med å komme gjennom.

I én tekst fortalte en borgerlig opinionsdanner at vennene hennes hadde begynt å bruke middagsselskapene til å drøfte hvilket land som var best å emigrere til, nå som masseinnvandringen var i ferd med å gjøre Sverige uutholdelig. Et annet sted fryktet en venstreliberal kommentator for hva som ville skje med feminister, LHBT-aktivister og kritiske journalister hvis Sveriges høyrenasjonalistiske krefter kom til makten. «I bakhodet legger jeg planer om eksil,» bekjente han.41 Var det her valget sto nå? Skulle man rømme Sverige mens det ennå gikk an, før alt var for seint?

Selv var jeg uansett nødt til å reise motsatt vei. Jeg måtte se hvordan de lever der borte på Jord-2 – hvorfor de virker så engstelige når de snakker sammen, hvorfor de skyter så mye på 23

hverandre, hvorfor landet tilsynelatende har forandret seg så kraftig, så brått. * Noen måneder seinere satt jeg på en hvit skinnstol på utestedet Kristall i Stockholm sentrum, som gjest på Sverigedemokraternas vake under valgnatta i september 2018. Jeg var omgitt av rundt to hundre journalistkolleger fra hele verden som var kommet for å se den svenske tidsånden passere forbi og historien utfolde seg i henhold til et manuskript vi alle var blitt enige om på forhånd.

Folk snublet i kamerastativer og sloss om stikkontakter (en morsk type fra den finske avisa Ilta-Sanomat hadde okkupert begge uttakene ved min plass). Noen filmet, andre snappet, norske aviskommentatorer klumpet seg sammen med fotografer fra Reuters og korrespondenter fra Le Monde.

Jeg hadde lest så mye om Sverige på forhånd at det føltes overraskende at landet faktisk eksisterte – levende, konkrete svensker som levde ekte svenske liv – og det ble ikke så mye svenskere enn akkurat her, akkurat nå, på besøk hos landets omstridte parti på ytterste høyrefløy. Vi skulle se den sosialdemokratiske orden gå i grus foran øynene våre og populismen feie over Europas hittil mest motstandsdyktige nasjon mens vi live-tvitret oppdateringer til et skrekkslagent eller heiaropende publikum, alt etter hvilken publikasjon eller nasjonalitet vi representerte. Én etter én gikk Sverigedemokrat-representanter på scenen for å vitne om hvordan stemningen rundt partiet har snudd. Fra å bli spyttet på og skjelt ut for få år siden, til å bli møtt med varme og noe som liknet kjærlighet under høstens valgkamp. Partitoppene turnerte lokalene med faste håndtrykk mens vi ventet på valgdagsmålingen. En av dem sa at det siste året føltes som høyresidens svar på 1968, et opprør og et tidevannsskifte. «Det som var helt umulig for at par år siden, er blitt selvsagt nå.»42 24

I utkanten av folkemengden sto en ekstra oppglødd festdeltaker som presenterte seg som Rickard, en tidligere platebransjedirektør som hadde byttet beite og blitt mellomleder i et stort byggefirma. Rickard var ikke tillitsvalgt, men et menig partimedlem som var kommet for å feire den varslede valgtriumfen med likesinnede (selv håpet han på 27 prosents oppslutning). Nå sendte han tekstmeldinger til moren sin, som også var sverigedemokrat, for å overtale henne til å komme og holde ham med selskap.

Rickard hadde nok drukket litt, men ikke mer enn at han gjerne forklarte de sammensatte grunnene til at han selv hadde meldt seg inn i Sverigedemokraterna. Det handlet om innvandringen, selvfølgelig, men også om et tiltagende ønske om orden – noe som holdt fast der ting skled ut av kontroll. Han hadde bodd mange år i Hongkong og hadde to barn som gikk på skole i Japan, og hadde sett hvor godt disiplinen der gjorde dem.

Tidligere hadde Rickard stemt på de liberalkonservative Moderaterna, fortalte han idet de første valgresultat-grafene skjøt i været på skjermene rundt oss. Deretter dreide samtalen inn på Fredrik Reinfeldt, Moderaternas tidligere leder og Sveriges statsminister fra 2006 til 2014, en helhjertet liberaler og globalist som hadde trukket seg ut av politikken etter nederlaget ved forrige valg. Jeg spurte Rickard hva han tenkte om Reinfeldt nå i ettertid.

– Nei, han burde halshogges på Stortorget, sa han blidt mens et resultat fra en lokal valgkrets fikk summingen rundt oss til å stige til et brus, og Rickard til å sette opp sitt gladeste fjes.

– Det skal bli blodbad, sa han og tok en slurk av ølen.

ISBN 978-82-419-1692-2

forfatterfot o : fo rlag et omslag: øyste i n vi d n es omslagsfoto: p er- o lo f fo rsberg Fotoet viser kunstverket «Du gamle, du fria» av Mattias Norström, på Sergels Torg i Stockholm.

svenske-tilstander-9788241916922-ny.indd 1-5

<— 145 mm —>

<— 91,5 mm —>

BJARNE RIISER GUNDERSEN «Sverige er Jord-2. Så kjent og familiært at du nesten ikke får øye på det, så eksotisk og rart at det gjør deg svimmel. …

E N R E I S E TI L E T FR EM M E D L A N D

Nå kunne det virke som om livet på planeten hadde tatt en uventet retning, at den hadde skutt ut av bane, sånn at universene drev lenger fra hverandre for hver dag som gikk. …

«En nysgjerrig, ærlig og vemodig bok om Sverige» ÅSA LINDERBORG

Jeg måtte se hvordan de lever der borte på Jord-2 – hvorfor de virker så engstelige når de snakker sammen, hvorfor de skyter så mye på hverandre, hvorfor landet tilsynelatende har forandret seg så kraftig, så brått.» fra boken

ISBN 978-82-419-1692-2

9 7 882 41 9 1 6 9 2 2

03.07.2019 09:23

<— 221 mm —>

Flyktningkrisa høsten 2015 satte Sverige på hodet og ble en alvorlig utfordring for landets selvbilde. I Norge vokste det samtidig fram et uttrykk som skulle advare mot utviklingen hos broderfolket: svenske tilstander.

I denne boka reiser Bjarne Riiser Gundersen gjennom vårt parallelle univers i øst for å forstå landet som i dag fungerer som en polariseringsmaskin: et forbilde for noen, et skrekkeksempel for andre. Resultatet er en roadmovie om svensk historie og mentalitet, og en tvisynt skildring av Sveriges paradoksale vesen – dype skoger og segregerte forsteder, jernmalm og jihadister, aggressiv nasjonalisme og overbevist liberalisme. Boka øker forståelsen av vårt nærmeste naboland på en underholdende måte og drøfter noen av de mest brennbare temaene i dagens samfunnsdebatt: innvandring, debattkultur og ekstremisme.

På vei gjennom Sverige ser forfatteren et samfunn i brå forandring, fanget i en opprivende diskusjon om egen identitet. Under ligger et ulmende spørsmål: Hva er i veien med Sverige?

<— 22 mm —>

SVENSKE TILSTANDER

b ja r n e r i is e r gu n de r s e n (f. 1974) er utdannet idéhistoriker, tidligere journalist i Morgenbladet og underviser i journalistikk ved Høgskulen i Volda. Hans forrige bok, Da postmodernismen kom til Norge, ble nominert til både Brageprisen og Kritikerprisen som beste sakprosabok i 2016.

<— 145 mm —>

BJAR N E R IIS ER GUNDERSEN

<— 91,5 mm —>