Slagmark

R OA R R Æ S TA D

«sovende hunder er en krim det er lett å anbefale.»

ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

«Solid debut» ROMSDALS BUDSTIKKE

«I eliteserien av norsk kriminallitteratur» ARNE RUSET, ROMSDALS BUDSTIKKE

ADRESSEAVISEN

ROMSDALS BUDSTIKKE

TRØNDER-AVISA

våren 1945. Gabriel Navarseth og forloveden Anna Rhone kjemper seg gjennom kontrollposter, dypere og dypere inn i det krigsherjede Europa.

De søker det de tror er sikkerhet hos familien hennes i Berlin. Hva skjedde i Trondheim som fikk Gabriel og Anna til å legge ut på denne livsfarlige reisen gjennom Europas slagmarker nå som krigen er så godt som over?

Slagmark er den siste, frittstående fortellingen i den storslåtte sagaen om dobbeltagenten Gabriel Navarseth.

«Etter undertegnedes oppfatning er det knapt noen som skriver bedre krim enn ham i Norge i dag, …» ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

ISBN 978-82-419-1572-7

ISBN 978-82-419-1572-7

9

788241 915727

Slagmark

Nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014

roar ræstad slagmark

foto: Eigil Korsager / Vigmostad & Bjørke

Roar Ræstad (f. 1968) debuterte

med Sovende hunder i 2014, den første romanen om Gabriel Navarseth.

Ræstad har en master i historie fra NTNU og underviser på Strinda videregående skole i Trondheim.

Sovende hunder ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014. Ræstad kombinerer det beste fra den historiske romanen med den plottdrevne spenningsfortellingen.

Slagmark

Roar Ræstad

Slagmark Fjerde bok om Gabriel Navarseth

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Omslagsillustrasjon: Jaroslaw Blaminsky / Trevillion Images Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12/15 pkt. Garamond Premier Pro 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-1572-7 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til min bestefar, Peder I. Ræstad (1894–1988), som vekket min interesse for historie.

Prolog

Han fløt inne i en mørk tåke mens en infernalsk smerte jog g jennom hodet hver gang han prøvde å røre på seg. Det brøt ut lyder fra forskjellige steder i tåken, med ulik styrke og ulikt toneleie. Mumlende og skrikende. Hodet fyltes med en pipelyd, sånn som når en kjele koker. Det g jorde så vondt at det slo gnister omkring der inne. Morens stemme trengte fast, men forsiktig g jennom det hele.

«Gabriel? Hører du meg? Åh, kjære vene.»

«Jeg har sagt det til ham så mange ganger. Gå aldri rett bak den hesten, men hører han etter?»

«Hold nå opp, Sakarias!» sa Ingeborg. «Det har ingenting for seg nå.»

Noe kaldt bredte seg utover pannen der smerten hadde sitt utspring.

«Hvor blir det av den legen?» ropte Sakarias.

«Han er på vei.»

Det var stemmen til Anton.

Fra et sted i bakgrunnen kom det barnegråt, og stemmen til noen som prøvde å trøste.

«Hører du meg, Gabriel. Du må våkne opp!» ba Ingeborg.

«Puster han?»

Det ble helt stille inne på stuen en lang stund.

7

«Jeg skal skyte den helsikes merra!» skrek Sakarias.

«Ta det rolig nå. Han puster.»

«Takk og lov.»

En kvalmetokt meldte seg, og en frysning fór gjennom krop­ pen.

«Han glippet med øynene!» utbrøt Ingeborg. «Hei, Gabriel, gutten min, kjære gutten min. Går det bra med deg? Har du vondt noe sted?»

Han g jenkjente morens ansikt.

«Få se! Gabriel, er du der?»

Og farens.

«Hører du oss, Gabriel?»

«Mor?» Moren klynket av glede over å høre stemmen hans. Han lå med hodet i fanget hennes.

«Det er så vondt.»

«Jeg vet det, Gabriel, kjære. Du får på kaldt omslag.»

«Hva skjedde, mor?»

«Hesten sparket deg i hodet.»

«Det var sikkert ikke med vilje,» mumlet han.

Faren brast i latter. Det trillet spontant et par tårer fra morens øyekrok. Hun smilte og kysset ham forsiktig på kinnet.

«Dæven, den gutten, den gutten,» utbrøt Sakarias opp­ rømt. «Han har den hardeste skallen i hele Trøndelag.»

1 Brevik, 5. mai 1945 Bussen trillet sakte gjennom den idylliske småbyen som hadde klort seg fast til bergknattene ved fjorden. Hageflekkene var langt grønnere her enn nordpå. Frukttrær og annen flora sto allerede i full blomst. Som en slags bekreftelse på de ytre omgivelsenes milde klima hadde varmeapparatet forvandlet kupeen til et drivhus. Gabriel Navarseth satt nærmest vinduet med svetten piplende under jakken. Den tette trehusbebyggelsen presset mot bussen der gaten var på sitt smaleste, og ga ham følelsen av å være inneklemt.

Noen av de reisende var allerede på beina og i ferd med å plukke ned vesker og kofferter fra bagasjehyllen over seteryggene. Uten forvarsel bråstoppet bussen, og de som sto i midtgangen, festet grepet i det de fant, for ikke å gå over ende. Knottmotoren kvaltes midt i et kraftig host, noe som satte passasjerene i bevegelse igjen.

Et febrilsk ønske om å få klarhet i om fergen over sundet til Stathelle var i rute, fikk Gabriel på beina. Anna tok tak i armen hans og dro ham bestemt ned i setet igjen.

«Vent!» sa hun lavmælt.

«Bussen stopper tydeligvis her,» svarte Gabriel og speidet ut gjennom vinduet.

«Men ingen skal vel få inntrykk av at vi har det travelt?»

9

Gabriel snudde seg mot Anna. Blikket hennes var fast, men hun smilte. Hun hadde kalt ham overforsiktig, men det var tydeligvis smittsomt. Han var anspent, det føltes helt ut i fingerspissene.

«Nei, vi skal ikke om bord i første ferge, men jeg må finne en telefon,» sa han.

Hun kikket ut av vinduet.

«En vakker by. Hva var det den het igjen?» spurte hun fjernt.

«Brevik. Men vi bør ikke bli værende her for lenge,» sa han.

De reiste seg, og Gabriel løftet ned de to store koffertene fra bagasjehyllen.

Begge hadde planen klart for seg. En plan som tok høyde for ulike scenarioer. Ett punkt var uansett viktig: å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet.

En stor andel av busspassasjerene fortsatte ned mot den ventende fergen. To tyske soldater holdt vakt ved kaien. De som gikk om bord, ble kontrollert. Gabriel kikket på klokken. Ifølge ruteheftet var det avgang om ti minutter.

Han tenkte tilbake på det siste døgnet. Togturen fra Trondheim til Oslo. Unnvikelsesmanøvrene for å være sikker på at ingen fulgte etter dem fra jernbanestasjonen til bygården i Fredensborgveien. Der hadde Gabriel ringt på hos Ulf Tollefsen. Tollefsen var en tidligere kollega i det gamle Statspolitikorpset, nå førstebetjent i Oslo-politiet og NS-medlem.

«Så der var du, ja,» sa Tollefsen i døråpningen til leiligheten.

«Har du skaffet meg en bil?» spurte Gabriel med lav stemme.

10

Tollefsen hadde hevet øyenbrynene da han oppdaget at Anna Rhone sto i bakgrunnen. Han vinket dem inn i entreen.

«Kan jeg by dere på noe?» spurte han.

«Nei takk. Vi må videre.»

«Hva har du rotet deg borti der oppe i Trondheim, Navarseth?» smilte Tollefsen.

Ett øyeblikk fryktet Gabriel at etterlysningen allerede hadde kommet fram til Oslo. Sannsynligvis ville Tollefsen ha spurt mer konkret om han hadde visst noe.

«Det er best for oss begge at du spør minst mulig,» sa Gabriel.

Tollefsen nikket. Han var fullt ut klar over at han skyldte Gabriel en gjentjeneste for en kveld i Oslo noen år tilbake.

De hadde vært ute på byen og drukket. Tollefsen hadde gjenkjent en person som deltok i et sammenstøt med Statspolitiet under melkestreiken i Porsgrunn, høsten 1933. Det kom til konfrontasjon, og mannen dro kniv. Gabriel grep resolutt inn mot desperadoen like før han rente kniven i Tollefsen.

Knivbladet sank i stedet inn i lysken på Gabriel. Nå sto han på døren for å kreve inn gjelden.

«Jeg har skaffet en bil, men problemet er drivstoff. Den har nok ikke stort mer enn halv tank, pluss en tjueliters jerrykanne i bagasjerommet.»

«Det får holde. Hvor står bilen?»

«Vi spaserer dit på ti minutter,» sa Tollefsen og hektet frakken av kleshengeren.

Det var ikke noe småtteri av et kjøretøy Tollefsen hadde anskaffet. En 1937-modell Oldsmobile, F-37. Men like utenfor Sandefjord hadde den sluppet opp for drivstoff og stoppet.

Gabriel hadde fått parkert bilen på en sidevei. Reisen fortsatte 11

med bussen. De kunne ha valgt toget også, men motstandsbevegelsen hadde gjennomført flere sabotasjeaksjoner mot jernbanen på Østlandet. Selv om det hadde gått bra med Dovrebanen, tok Gabriel ikke sjansen på en ny togtur. Og nå var de altså fremme i Brevik.

De fikk kjøpt suppe og hardt rugbrød på en kafé i sentrum. De spiste i stillhet. Etterpå gikk de bort til den lille torgplassen like ved havna. I et av de nærmeste husene fantes en talestasjon. Anna ventet utenfor med koffertene mens han gikk inn og ringte. Selv om Det tyske sikkerhetspolitiet var i oppløsning, var det mulig at linjen ble avlyttet. Kanskje til og med av lokale motstandsgrupper. I hvert fall av nysgjerrige damer på sentralbordet, som var troende til å rapportere videre.

«Ja, det er hos Wang. Hallo,» svarte omsider en kjent stemme.

«Det er Gabrielsen,» sa Gabriel. «Ørene er mange. Kronene få, om du skjønner. Men jeg skal få gjort opp for meg.

Om alt er i rute, så ankommer posten som avtalt. Skulle saker og ting da være i orden?»

Det ble stille i den andre enden noen sekunder.

«Utmerket. Alt er i den skjønneste orden. Mange takk for det.»

Samtalen ble avsluttet i andre enden av tråden. Gabriel la på og betalte for seg. Ute på gaten igjen registrerte han at fergen var på vei tilbake mot Brevik. Anna stirret på ham idet en våryr humle suste forbi dem.

«Nå?» spurte hun.

Han nikket og tok én koffert i hver hånd. De begynte å gå mot fergeleiet.

R OA R R Æ S TA D

«sovende hunder er en krim det er lett å anbefale.»

ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

«Solid debut» ROMSDALS BUDSTIKKE

«I eliteserien av norsk kriminallitteratur» ARNE RUSET, ROMSDALS BUDSTIKKE

ADRESSEAVISEN

ROMSDALS BUDSTIKKE

TRØNDER-AVISA

våren 1945. Gabriel Navarseth og forloveden Anna Rhone kjemper seg gjennom kontrollposter, dypere og dypere inn i det krigsherjede Europa.

De søker det de tror er sikkerhet hos familien hennes i Berlin. Hva skjedde i Trondheim som fikk Gabriel og Anna til å legge ut på denne livsfarlige reisen gjennom Europas slagmarker nå som krigen er så godt som over?

Slagmark er den siste, frittstående fortellingen i den storslåtte sagaen om dobbeltagenten Gabriel Navarseth.

«Etter undertegnedes oppfatning er det knapt noen som skriver bedre krim enn ham i Norge i dag, …» ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

ISBN 978-82-419-1572-7

ISBN 978-82-419-1572-7

9

788241 915727

Slagmark

Nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014

roar ræstad slagmark

foto: Eigil Korsager / Vigmostad & Bjørke

Roar Ræstad (f. 1968) debuterte

med Sovende hunder i 2014, den første romanen om Gabriel Navarseth.

Ræstad har en master i historie fra NTNU og underviser på Strinda videregående skole i Trondheim.

Sovende hunder ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014. Ræstad kombinerer det beste fra den historiske romanen med den plottdrevne spenningsfortellingen.