Mummitrollet og den usynlige gjesten

Etter en fortelling av Tove Jansson CECILIA DAVIDSSON • FILIPPA WIDLUND

E

n mørk høstkveld banker det på døren til Mummihuset.

I regnet utenfor står det en merkelig gjest – et usynlig barn. Hun heter Ninni, og hun er blitt skremt av den som skulle passe på henne. Hvordan får man et barn til å bli synlig igjen? Dette funderer alle i Mummifamilien på. De prøver med vennlighet, en ny kjole og en gammel huskur. De prøver å fortelle morsomme historier, og å vente. Hvordan det går, får du vite i denne fortellingen.

Tove Janssons elskede novelle «Det usynlige barnet» er gjenfortalt av forfatteren CECILIA DAVIDSSON og har fått nye bilder av kunstneren FILIPPA WIDLUND.

ISBN 978-82-419-5128-2

,!7II2E1-jfbcic!

Mummitrollet og den usynlige gjesten

Kjære leser Boken du holder i hånden, kommer til å ta deg med på fantastiske eventyr med Mummitrollet, familien hans og alle vennene deres i Mummidalen. Denne boken er basert på bøker som tanten min, Tove Jansson, skrev for snart 75 år siden, bøker som foreldrene dine og kanskje også foreldrene deres har lest?

Som liten elsket jeg når voksne leste høyt for meg. Å krype sammen i armkroken til noen, se på bilder, lytte til fortellingen og kjenne hvordan historien skapte nye bilder i mitt eget hode, var en fantastisk følelse. Det var den beste stunden på dagen, og det gjorde at jeg den dag i dag elsker å lese. Jeg håper at disse bøkene kan gi deg samme følelse av å begi seg ut på eventyr i Mummidalens vidunderlige verden, der hva som helst kan skje!

Sophia Jansson, Tove Janssons niese og kreativ leder ved Moomin Characters

Tove Jansson og noen av figurene i Mummidalen.

CECILIA DAVIDSSON • FILIPPA WIDLUND

Etter en fortelling av Tove Jansson

MummitrolleT og den usynlige gjesten OVERSATT AV HEIDI SÆVAREID

Noen av beboerne i Mummidalen Mummitrollet er nysgjerrig og vennlig. Han drar gjerne på utflukt – spesielt om han kan få være sammen med vennene sine. Men når eventyrene blir for skumle, trenger han Mummimamma.

Mummimamma er myk på

alle de rette stedene og har håndvesken full av tørre ullsokker, magepulver og drops. Hun sørger for at alle knøtt og nurk i Mummidalen har et sted å sove, og setter gjerne frem en ekstra seng i Mummihuset.

Mummipappa er en garvet

eventyrer – i alle fall ifølge ham selv. Av og til lengter han ut på ville ekspedisjoner til fremmede steder, som dem han besøkte i ungdommen.

Lille My er veldig liten, som

navnet antyder, men hun tar stor plass.

Hun har en aldeles skrekkelig form for humor og sier alltid hva hun mener, men vet ikke hva det vil si å være redd.

Too-tikki

er en venn av familien og holder ofte til i badehuset. Hun er rolig og har praktiske løsninger på de aller fleste problemer. Dessuten har hun en uvanlig egenskap: Hun prøver aldri å innynde seg hos noen.

Snorkfrøken beundrer alt som

er vakkert, som henne selv. Hun er oppfinnsom og kvikk, og ønsker ofte at livet i Mummidalen var litt mer storslått og dramatisk.

Ninni kunne man verken se eller høre stort til før hun kom til Mummidalen og møtte familien som bor der. Hvordan det gikk til, får du vite mer om hvis du leser denne boken!

E

n mørk og regnfull kveld satt Mummifamilien ved det store bordet og rensket sopp.

«Lille My har plukket pepperrisker igjen,» sa Mummipappa og holdt frem en rødaktig sopp. «I fjor plukket hun fluesopp.»

«Vi får håpe hun plukker kantareller neste år,» sa Mummimamma.

«Det er alltid bra å leve i håpet,» lo Lille My. Så rensket de videre i fredelig stillhet.

Plutselig banket det på døren. Det var Too-tikki, som av og til bodde i familiens badehus. Uten å vente på svar gikk hun inn i huset og ristet vann av regnfrakken.

«Jeg har med meg en gjest,» forklarte hun og holdt opp døren og lokket ut i regnet. «Kom da!»

Men ingen kom.

«Ja ja, hun får vel stå der ute hvis hun er sjenert,» sa Too-tikki og lukket døren etter seg.

«Hvem er det?» spurte Mummitrollet.

«Ninni heter hun,» sa Too-tikki.

«Blir hun ikke våt ute i regnet?» spurte Mummimamma.

«Jeg vet ikke om det gjør så mye når man er usynlig,» sa Too-tikki.

Familien la fra seg soppen og ventet på en forklaring.

«Dere vet vel at folk kan bli usynlige om man skremmer dem ofte nok,» sa Too-tikki og spiste en eggrøyksopp som lignet en koselig liten snøball.

«Vel. Ninni ble altså skremt, av en gammel tante som tok vare på ungen uten å være glad i henne. Jeg møtte denne tanten, og hun var fæl. Ikke sint, for det kan man jo skjønne at folk blir iblant. Hun var bare iskald. Ungen begynte å viskes ut mer og mer, og til slutt ble hun usynlig. På fredag gikk det ikke an å se henne i det hele tatt. Tanten ble sur og ga henne til meg. Hun sa at hun sannelig ikke aktet å ta seg av slektninger som hun ikke engang kunne få øye på.»

«Og hva gjorde du med tanten? Du julte henne vel opp?» sa Lille My. «Sånt hjelper ikke. Jeg tok heller med meg Ninni hit, for at dere skal gjøre henne synlig igjen,» sa Too-tikki.

Det ble stille rundt bordet. Alt som hørtes, var regnet som raslet mot taket. Alle tenkte over det som Too-tikki hadde sagt.

«Snakker hun?» spurte pappaen til slutt.

«Nei, men tanten har hengt en liten bjelle rundt halsen hennes for å vite hvor hun befinner seg.»

Too-tikki reiste seg og åpnet døren igjen.

«Ninni!» ropte hun ut i mørket.

Den kjølige lukten av høst strømmet inn på verandaen.

Etter en stund begynte noe å ringle der ute. Det var en tvilende og forsiktig ringling. Lyden kom opp trappen og stilnet. Et lite stykke over gulvet hang en liten bjelle på et svart bånd.

«Her har du din nye familie, Ninni. De er litt dumme iblant, men stort sett er de veldig hyggelige,» sa Too-tikki.

Familien stirret på bjellen som hang i luften.

«Gi ungen en stol,» sa pappaen til slutt. «Kan hun renske sopp?»

Først var bjellen helt stille. Så skjedde noe forunderlig: En av kantarellene steg opp i luften!

Ja, det usynlige barnet kunne virkelig renske sopp.

Alle satt tause og så på mens barnåler og jord ble pillet bort av usynlige hender. Soppen ble skåret i småbiter og svevde ned i gryten.

«Spennende!» sa Lille My. «Prøv å gi henne noe å spise.

Jeg vil se om det synes når maten går ned i magen.»

«Kan dere begripe hvordan vi skal få henne synlig igjen?» sa Mummipappa bekymret. «Burde vi gå til legen med henne?»

«Det tror jeg ikke,» sa Mummimamma. «Kanskje hun vil være usynlig en stund. Jeg tror det er best å la ungen være i fred til vi finner på noe bedre.

Og sånn ble det.

Mummitrollet og den usynlige gjesten © Moomin Charaters TM Først utgitt av Bonnier Carlsen Bokförlag, Sverige 2018 «Mumintrollen och den osynliga gästen» Etter novellen «Det usynlige barnet» av Tove Jansson Illustrasjon i forord av Tove Jansson Tapet på for- og baksats: Cecilia Heikkilä og Filippa Widlund Tekst: Cecilia Davidsson Illustrasjoner: Filippa Widlund Design: Caroline Linhult Denne utgave © Vigmostad & Bjørke AS 2020 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5128-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no www.bakomslaget.no www.moomin.com Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Etter en fortelling av Tove Jansson CECILIA DAVIDSSON • FILIPPA WIDLUND

E

n mørk høstkveld banker det på døren til Mummihuset.

I regnet utenfor står det en merkelig gjest – et usynlig barn. Hun heter Ninni, og hun er blitt skremt av den som skulle passe på henne. Hvordan får man et barn til å bli synlig igjen? Dette funderer alle i Mummifamilien på. De prøver med vennlighet, en ny kjole og en gammel huskur. De prøver å fortelle morsomme historier, og å vente. Hvordan det går, får du vite i denne fortellingen.

Tove Janssons elskede novelle «Det usynlige barnet» er gjenfortalt av forfatteren CECILIA DAVIDSSON og har fått nye bilder av kunstneren FILIPPA WIDLUND.

ISBN 978-82-419-5128-2

,!7II2E1-jfbcic!

Mummitrollet og den usynlige gjesten