Brooke Davis: Millie birds bok om døde ting

Millie Bird

Den første Døde Tingen Millie så var en hund. Hun fant den i veikanten en morgen da det så ut som at himmelen holdt på å falle, tåken svevde rundt det forvridde hundekadaveret som et spøkelse. Den hadde åpent gap og vidåpne øyne, som om den var midt i et bjeff. Venstre bakben pekte i en retning det vanligvis ikke gjorde. Tåken lettet rundt dem, skyene samlet seg på himmelen, og hun lurte på om det kom til å bli regn.

Det var først da hun slepte Rambo med seg opp til huset i skolesekken, at moren hennes kom på å fortelle henne hvordan verden fungerte.

Han har reist til et bedre sted, ropte moren til henne mens hun støvsuget stuen.

Et bedre sted?

Hva? Ja, himmelen, kjære deg, har du ikke hørt om den? Lærer de deg ingenting på den dumme skolen? Flytt bena dine. Hundehimmelen, hvor det finnes hundekjeks som varer i all evighet, og hvor de kan bæsje hvor de vil.

Greit, sett ned bena nå. Sett ned bena, sa jeg! Og de bæsjer – jeg vet ikke – hundekjeks, så de behøver ikke 9

gjøre annet enn å bæsje og spise hundekjeks, og springe rundt og spise andre hunders hundebæsj. Som egentlig er hundekjeks.

Millie tenkte seg om. Hva er vitsen med å være her da?

Hva? Vel, de må liksom – æh – gjøre seg fortjent til det. De må være her til de blir stemt over til et bedre sted. Som i «Robinson-ekspedisjonen».

Er Rambo på en annen planet?

På en måte. Har du virkelig ikke hørt om himmelen?

At Gud sitter oppe i skyene og djevelen er nede under jorden og sånn?

Kan jeg komme til Rambos nye planet?

Moren hennes slo av støvsugeren og så rett på Millie.

Bare hvis du har et romskip. Har du et romskip?

Millie så på føttene sine. Nei. Vel, da kan du ikke reise til Rambos nye planet.

Mange dager senere oppdaget hun at Rambo slett ikke var på en ny planet, den lå faktisk i bakgården, og var halvveis begravd under søndagsavisen. Millie løftet avisen forsiktig og så Rambo, men det var ikke Rambo, det var en Rambo som hadde visnet og skrumpet sammen og var blitt tygget på. Fra da av snek hun seg ut hver kveld mens hundekroppen gikk over fra å være noe til å bli ingenting.

Den gamle mannen som gikk over gaten, hadde vært den neste Døde Tingen. Etter at bilen traff ham, så hun at han ble slengt opp i luften, og hun syntes 10

han smilte. Hatten hans landet øverst på vikepliktskiltet, og spaserstokken danset rundt lyktestolpen.

Og så hadde det vært kroppen hans som ble smadret mot fortauskanten. Hun bante seg frem gjennom alle bena og utropstegnene og knelte ved siden av ansiktet hans. Hun så ham dypt inn i øynene. Han så på henne, som om han bare var en tegning. Hun kjente på rynkene hans med fingrene og lurte på hva han hadde brukt hver og én av dem til.

Da ble hun løftet vekk fra ham og bedt om å lukke øynene, for hun var bare et barn. Hun tok en omvei hjem og tenkte det var på tide å spørre faren sin om himmelen der menneskene bor.

Du skjønner det, pus, at det finnes en himmel og det finnes et helvete. Helvete er et sted hvor man sender alle de slemme, sånn som kriminelle og lurifakser og parkeringsvakter. Og himmelen er stedet der alle de snille drar, som du og jeg og den hyggelige blonde damen fra Master Chef på tv.

Hva skjer når man kommer dit?

I himmelen er man sammen med Gud og Jimi Hendrix, og man får spise kaker når man vil. I helvete må man danse Macarena i all evighet til rytmene av den Grease-sangen.

Hvor drar du hvis du verken er snill eller slem?

Hva? Jeg vet ikke. Til ikea?

Kan du hjelpe meg å lage et romskip?

Vent litt, pus. Kan vi vente til etter neste reklamepause?

11

Snart la hun merke til at alt døde rundt henne.

Biller og appelsiner og juletrær og hus og postkasser og togturer og stearinlys og gamle folk og unge folk og folk midt imellom. Hun kunne ikke vite at etter at hun hadde skrevet ned tjuesju forskjellige arter i Boken om Døde Ting – edderkoppen, fuglen, bestemor, nabokatten Gertrud, blant annet – ville også pappaen hennes være en Død Ting. Hun skulle skrive det ved siden av den tjueåttende i så digre bokstaver at det tok hele to sider: pappaen min. Det var vanskelig å gjøre noe annet enn å glo på bokstavene helt til hun ikke skjønte hva de betydde. Hun pleide å lyse på boken med en lommelykt utenfor foreldrenes soverom mens mammaen lot som hun sov.

Første ventedag Da hun lekte Prikk til Prikk, var Millie bestandig Første Prikk, mammaen Andre Prikk og pappen Tredje Prikk. Streken kom fra et dypt sted inne i magen på Første Prikk, slynget seg rundt Andre Prikk og Tredje Prikk – som pleide å se på tv – og tilbake igjen, sånn at det ble en trekant. Millie pleide å løpe omkring i huset, mens det røde håret hennes danset rundt henne og trekanten mellom dem virvlet rundt møblene. Da mammaen hennes sa: Kan du holde opp med det der, Millicent? skrudde trekanten seg opp til å bli en diger dinosaur. Da pappaen hennes sa: Kom 12

og sett deg i sengen her ved siden av meg, pus, rullet trekanten seg sammen til et stort, bankende hjerte.

Dunk-dunk, dunk-dunk, hvisket hun og prøvde å hoppe i takt. Hun smøg seg inn mellom Andre og Tredje Prikk på sofaen. Tredje Prikk grep Andre Prikk i hånden og blunket. De blinkende bildene fra tv fikk ansiktet hans til å lyse opp i mørket. Dunk-dunk, dunk-dunk. * Den første ventedagen står Millie akkurat der mammaen hennes peker. Rett ved siden av Kjempedamenes underbukser og rett overfor utstillingsdukken med hawaiiskjorte. Kommer straks tilbake, sier mammaen, og Millie tror henne. Andre Prikk går i gullskoene sine, de som får skrittene hennes til å høres ut som eksplosjoner. Hun går rett mot parfymeavdelingen – pang – forbi herreavdelingen – boom – og er ute av syne: Tjoo. Linjen mellom Første Prikk og Andre Prikk blir trukket stramt, og Millie ser på mens den blir tynnere og tynnere, helt til den bare er et bitte lite spor i luften.

Dunk-dunk, dunk-dunk.

Fra nå av kommer Millie til å ha med seg dette bildet av mamma som blir mindre og mindre og mindre.

Det vil dukke opp bak øynene hennes på forskjellig tidspunkt gjennom livet. Som når en person i en film 13

sier Jeg kommer straks tilbake. Som når hun, i førtiårsalderen, ser på hendene sine og ikke gjenkjenner dem som sine egne. Som når hun har et dumt spørsmål og ikke kan komme på hvem i all verden hun skal spørre.

Når hun gråter. Når hun ler. Når hun håper på noe.

Hver gang hun ser solen forsvinne i havet og hun kjenner hun får litt panikk uten å vite hvorfor. De automatiske skyvedørene på butikksentrene kommer alltid til å gjøre henne engstelig. Når en gutt tar på henne på ordentlig for første gang, vil hun forestille seg at han forsvinner over horisonten, langt, langt utenfor rekkevidde.

Men hun vet ikke om noe av dette ennå.

Det hun vet, akkurat nå, er at bena henne verker etter å ha stått så lenge. Hun tar av seg ryggsekken og kryper under stativet hvor de kjempedigre damenes undertøy henger. Mammaen hennes sier at det finnes damer som ikke kan se seg selv der nede fordi de stapper i seg bøttevis av kylling. Kanskje dette er undertøy for dem. Millie har aldri sett kyllinger i en bøtte. Men jeg håper på det, sier hun høyt og tar på det bløte undertøyet. En vakker dag.

Det er hyggelig her, under de gigantiske underbuksene. De henger lavt rundt hodet på henne, så nær ansiktet hennes at hun puster på dem. Hun åpner sekken sin og tar opp en av de frosne juicekartongene mammaen hennes har pakket ned til henne. Hun suger på den gjennom sugerøret. I glipene mellom 14

underbuksene ser hun føtter ta seg spaserturer. Noen skal et sted, andre skal ingen steder, noen danser, noen hopper, subber, knirker. Knøttsmå føtter, digre føtter, føtter midt imellom. Gymsko, høyhælte sko, sandaler.

Røde sko, svarte sko, grønne sko. Men ingen gullsko.

Ingen skritt som eksploderer.

Et par skinnende blå gummistøvler går forbi. Hun kikker ned på sine. Jeg vet dere er sjalu, sier hun til dem. Men vi må være her, har mamma sagt. Hun strekker hals for å se gummistøvlene hoppe nedover midtgangen og bort til leketøysavdelingen. Vel, sier hun. Hun trekker frem Boken om Døde Ting fra ryggsekken, river ut et ark, skriver Til mamma, jeg kommer straks til bake, bretter det i to og legger det på gulvet akkurat der mammaen hennes hadde pekt.

Hun tar seg en tur med gummistøvlene. Hun kjører rulletrappen opp og ned, først går hun, så hopper hun, og danser og vinker som dronningen. Hun sitter på toppen av trappen og ser at trappetrinnene forsvinner inn i gapet på trappen, som om den sluker seg selv. Hva vil skje dersom trinnene ikke blir klemt flate tidsnok? spør hun gummistøvlene. Hun tenker seg at trinnene farer ut av rulletrappen og ramler ned på butikkgulvet mellom stativene. Hun prøver å få øyekontakt med hver eneste person som går forbi henne, og hver gang hun gjør det, hopper luften foran henne som de gamle filmene mammaen hennes pleier å se på.

Hun leker gjemsel med en gutt som ikke vet at han 15

er med på leken. Når Millie forteller ham at han er funnet, svarer han ved å spørre hvorfor håret hennes ser sånn ut som det, og lager spiraler med pekefingeren.

De er ballerinaer, sier hun, de hopper vekk fra hodet mitt om natten og danser for meg.

Tull, sier han og lar en Barbie kollidere med en Transformer. Mens munnen hans lager en våt kræsjelyd. Det gjør de ikke, så.

Millie sitter på gulvet i damenes prøverom. Jeg vet hvor du kan få tak i noen underbukser, sier hun til en av damene som snur seg rundt og rundt foran speilet som om hun prøver å skru seg ned i gulvet. Hvem er du? sier damen. Millie trekker på skuldrene. To damer prater bak døren til en av båsene. Millie kan se føttene deres der det er en glipe mellom døren og gulvet. Nakne føtter og flotte Uggs. Ikke ta det ille opp, later støvelen til å si. Men synes du virkelig at du kler korallfarge? Tærne på de nakne føttene krøker seg under foten. Jeg mente det var rosa, virker det som de svarer.

Millie venter sammen med mennene som venter.

De venter i stolene utenfor prøverommet, venter på damene, kikker opp bak veskene og handleposene som skremte dyr. Veggen i nærheten er dekket med svære bilder av jenter i undertøy som klemmer hverandre og ler. Mennene som venter, kaster stjålne blikk på dem. Det slår Millie at de kjempestore underbuksene kanskje var for disse kjempestore jentene.

16

Hun sitter på en stol ved siden av en skallet mann som biter negler. Har du noen gang sett kylling i en bøtte? spør hun.

Han lar hånden hvile på kneet og ser på henne fra øyekroken. Jeg venter bare på kona mi, jeg, sier han.

Hun står under håndfønerne på toalettene, for hun liker å kjenne vinden blåse gjennom håret, det føles som når hun lener hodet ut av et bilvindu på motorveien. Eller som om hun er supermann som kretser rundt jorden. Hvordan kan håndføneren vite når den skal slå seg på så snart man stikker hendene under?

Dette er forbløffende, men damene på toalettet legger ikke merke til det og stirrer bare i panikk i speilet, prøver å finne ut hva som er galt med dem før noen andre oppdager det.

Hun sitter bak plantene i utkanten av kafeen i stormagasinet og ser dampen stige fra kaffekrusene.

Mannen som ligner julenissen og damen med de ildrøde kinnene bøyer seg over kaffekoppene sammen.

De sier ingenting mens dampen fra koppene danser rundt ansiktene deres og forsvinner opp over hodene.

En annen mann spiser mens han ikke ser på konen sin, og dampen fra kaffen hans lager de vakreste mønstre i luften. Millie har aldri sett sånne mønstre før. Kan det finnes flere mønstre å lage? Mannen med de bråkete ungene sitter med en kaffe som han puster inn og ut mens han utstøter lange og trette stønn.

17

Det er en mann i hjørnet som har et ansikt som ligner barken på et tre. Han har røde bukseseler og en fiolett dress, og holder kaffekoppen med begge hender, som om han vil hindre den i å fly sin vei. En flue lander på planten foran henne. Tenk om alt kunne fly? hvisker hun til gummistøvlene sine, mens hun ser fluen hoppe fra blad til blad. Da kunne jo middagsmaten fly rett inn i munnen på deg, og himmelen kunne ha vært dekket med trær, og gatene kunne ha byttet plass, selv om noen folk ville bli sjøsyke og flyvemaskiner ikke ville være så spesielt lenger.

Mannen med barkansiktet blåser så hardt på kaffen at kaffen skvulper over kanten og dampen deler seg i to.

Noe svever oppover, og noe daler nedover. Han stirrer dypt i kaffen noen minutter før han blåser på den igjen.

Han reiser seg. Han må sette begge hendene på bordet og skyve seg opp av alle krefter. Han går rett forbi henne, og Millie prøver å få øyekontakt med ham, men han ser ikke opp. Fluen følger etter ham og summer rundt kroppen hans. Han strekker ut hånden og klasker den mot låret. Fluen faller ned.

Millie krabber på alle fire bort til fluen og soper den opp i hånden. Hun holder den opp til ansiktet, lukker hånden rundt den og reiser seg for å se ryggen på mannen med barkansiktet der han subber ut av kafeen og videre ut hovedinngangen.

Millie finner ryggsekken under de kjempedigre damenes undertøy. Hun tar frem glasskrukken for 18

sikkerhets skyld, holder den fast mellom knærne, skrur opp lokket og legger fluen ned i krukken. Så skrur hun lokket på plass og tar frem Boken om Døde Ting samt en tusj. Nummer 29, skriver hun.

En flue i stormagasinet. Gjennom papiret kan hun se pappa i store, speilvendte bokstaver. Hun slår tusjen mot gummistøvlene, tar opp krukken og holder den opp til ansiktet. I glipen mellom underbuksene ser utstillingsdukken ned på henne tvers over midtgangen. Han har knallblå skjorte med gule palmer på. Gjennom glasset ser øynene kjempedigre ut, som om de bare er noen centimeter fra ansiktet hennes.

Hun flytter på en underbukse slik at hun bare ser knærne hans.

Millie tar tak i krukken mens hun speider etter gullsko hele ettermiddagen. Og når kvelden blir til natt og den siste døren lukkes med et klikk og alt blir svart – luften, lyden, jorden – føles det som at hele verden har stengt. Hun presser ansiktet mot ruten, skygger for øynene og ser folk gå tilbake til bilene sine sammen med de andre, menn og koner og kjærester og barn og bestemødre og døtre og fedre og mødre.

Og alle sammen kjører sin vei, hver eneste en, helt til parkeringsplassen er så tom at hun får vondt i øynene.

Hun krabber tilbake under de digre damenes undertøy og tar en brødskive opp av ryggsekken. Mens hun spiser, ser hun på utstillingsdukken gjennom glipen i undertøyet. Han stirrer tilbake. Hei, hvisker hun.

19

Den eneste lyden som kan høres, er summingen av lysene i utstillingsvinduet.

Andre ventedag Millie mente en gang at uansett hvor man sovner, vil man bestandig våkne i sin egen seng. Hun kunne sovne ved bordet, på naboens gulv, på en hest i karusellen på tivoli, men da hun våknet, lå hun under sin egen dyne og stirret opp i taket på sitt eget soverom. Men en natt våknet hun da hun ble båret fra bilen inn i huset. Hun så på faren sin gjennom halvlukkede øyne.

Det var bestandig deg som ordnet det, hvisket hun mot skulderen hans.

* Den andre ventedagen våkner Millie til lyden av høye hæler som kommer klakkende mot henne. Hun hadde strakt seg ut i løpet av natten, og føttene stakk frem under klesstativet. Hun trekker knærne opp til brystet, slår armene rundt dem, holder pusten og ser de høye hælene klakke forbi. Klikk-klakk, klikk-klakk, klikk-klakk – de er svarte og blanke, og tær med røde negler stikker ut foran og ligner marihøner som prøver å kravle inn.

Hvorfor skulle mammaen hennes la henne være her under underbuksene hele natten? Millie holder seg for magen og titter ut under underbuksene. Hun vet 20

grunnen til at mamma kunne tenke seg å sette henne igjen her, men hun vil ikke tenke på det, så hun lar være. Utstillingsdukken ser fremdeles på henne. Hun vinker til ham. Hun gjør det forsiktig, og bøyer fingrene én for én helt til de danner en knyttneve. Hun er ikke sikker på om hun vil være vennen hans ennå.

Hun trekker på seg gummistøvlene, krabber frem fra underbuksene og ser opp på en lapp hun festet på stativet i går kveld.

Her inne, mamma.

Hun river den til seg, bretter den sammen og stikker den ned i ryggsekken. Mannen med barkansiktet kommer mot henne. Han subber bortover midtgangen, går rett forbi og mot kafeen. Millie følger etter og ser på ham bak potteplantene. Han setter seg som om det gjør vondt, og glor på kaffen. Millie går bort og legger hånden sin på hans.

Har du sett kylling som kommer i en bøtte? spør hun.

Mannen ser på hånden hennes og dernest opp på henne. Ja, svarer han og trekker hånden vekk fra hennes og trommer med fingrene på bordet.

Ja vel, sier Millie og setter seg på stolen rett overfor ham. Hvordan er det?

Akkurat slik det høres, sier han.

Millie biter seg i underleppen. Kjenner du mange folk som er døde? spør hun.

Alle, sier han og ser i kaffen.

Alle?

21

Ja. Hva med deg? spør han mens han fremdeles trommer med fingrene på bordet.

Ja. Tjueni Døde Ting, sier hun.

Det er mye.

Jepp.

Han lener seg forover i stolen. Hvor gammel er du? spør han.

Millie legger armene over kors. Hvor gammel er du?

Jeg spurte først.

Vi sier det samtidig. Åttisyv.

Syv. Han lener seg tilbake i stolen. Sju? Millie nikker. Og et halvt. Nesten åtte, faktisk.

Du er ung.

Du er gammel.

Det blir liv i de røde kinnene hans. Støvlene dine kler bukseselene mine, sier han og trommer med fingrene på bukseselene.

Bukseselene dine kler støvlene mine. Millie ser på hendene hans.

Hvorfor trommer du med fingrene når du prater?

Jeg trommer ikke med fingrene, sier han og trommer.

Jeg taster.

Hva taster du?

Alt jeg sier.

Alt du sier?

Alt jeg sier.

22

Hva med alt jeg sier?

Jeg taster ikke inn det.

Har du tenkt å spise den? sier hun og peker på en muffins. Han skyver asjetten mot henne.

Millie dytter muffinsen inn i munnen. Hvorfor drikker du ikke kaffen din? sier hun med munnen full og skyver kaffekoppen mot ham.

Jeg har ikke lyst på. Han dytter den tilbake.

Millie tar tak rundt den og bøyer seg over den, og kjenner dampen stige opp under haken hennes.

Hvorfor kjøpte du den?

Det er fint å ha et sted å gjøre av hendene.

Millie smiler. Å. Hun trekker føttene opp på stolen og hviler haken på knærne. Utover bordet ligger en lang rekke firkanter av plast, hver av dem like store som fingertuppen hennes. Hva er de?

Han trekker på skuldrene.

Vet du ikke?

Han trekker på skuldrene en gang til.

Millie bøyer seg over bordet. Det er fra et tastatur på datamaskinen, sier hun. Ligner på de vi bruker på skolen. Hun legger armene over kors. Men de er ikke på et tastatur.

Riktig, sier han.

Du vet det altså, sier hun.

De er bindestreker. Fra forskjellige tastaturer. Han lener seg forover i stolen. Vet du hva en bindestrek er?

Kanskje.

23

Man setter dem mellom to ord for å danne ett ord.

Hvordan da?

Noe sånt som … Han tenker seg om et øyeblikk.

Sorg-munter? sier Millie.

Ikke egentlig.

Sulten-trett?

Nei, sier han. Mer som take-away eller Gucci-veske.

Men ikke sorg-munter.

Nei. Eller sulten-trett.

Nei. Hvorfor har du så mange? Det er massevis av dem oppstilt etter hverandre i en lang, rett linje.

Jeg samler på dem.

Hvorfor?

Må jo samle på et eller annet.

Millie tenker på Boken om Døde Ting. Jeg samler på ting som er døde, sier hun.

Han nikker.

Hun holder blikket hans mens hun stikker pekefingeren bort og flytter på en av tastene. Den henger over de andre i vinkel som om den ikke har bestemt seg for om den vil gå ned eller opp. Mannen med barkansikt flytter seg ikke. Du kan sette dem mellom tall også, sier hun, ikke bare ord. Hun knipser til en annen av tastene, som sklir bortover bordet og stanser på kanten. Han trekker inn pusten og ser på mens den vipper og faller ned i fanget hans.

24

Ikke gjør det, sier han. Han plukker den opp og plasserer den på linje som før.

Hvor fikk du dem fra?

Lånte dem.

Fra hvem da? Millie ser en skrutrekker som stikker opp av jakkelommen hans.

Han legger hånden over skrutrekkeren så Millie ikke ser den lenger. Ingen mistenker en gammel mann.

Vi er nesten usynlige.

Hva heter du?

Touchspesialisten Karl. Hva heter du?

Bare Millie.

Hvor er mammaen din, Bare Millie?

Hun kommer. Hun har gullsko på. Det er da hun sier gullsko at Millie kan kjenne Første Prikk og Andre Prikk trekke så hun må holde seg for magen. Hun flytter seg på stolen og setter glasskrukken med fluen i på bordet. Du laget en Død Ting i går.

Karl tar opp glasskrukken og ser nøye på den. Jaså? sier han og banker på glasset.

Millie nikker. Jeg skal begrave henne. * Den første begravelsen Millie noensinne arrangerte, var for en edderkopp som faren knuste med skoen.

Moren hadde hoppet fra det ene benet til det andre mens hun sa: Hvis du ikke knuser den edderkoppen, 25

Harry, skal jeg knuse deg. Faren reiste seg fra stolen, rev av seg skoen og klasket den i veggen.

En. To. Tre. Fire.

Edderkoppen skled nedover veggen og landet på gulvet. Faren plukket den opp etter ett ben, kastet den ut gjennom døren og fortsatte tv-tittingen. Han blunket til Millie tvers over rommet. Millie fikk seg ikke til å blunke tilbake.

Hun så på at faren så tre tv-programmer før han sa noe.

Kan vi begrave edderkoppen, sa hun mens rulleteksten gikk. Som vi gjorde med bestemor.

Begravelser er for mennesker, Mille, sa han mens han zappet gjennom kanalene. Og kanskje hunder.

Hva med hester?

Hester også, sa han mens en cricketspiller prøvde å selge noen vitaminer til ham.

Katter?

Ja. Slanger?

Nei. Hvorfor ikke?

Sånn er det bare. På skjermen så de en bil som strevet seg opp langs en vakker fjellside. Hele familien smilte til hverandre. Alle hadde strålende hvite tenner.

26

Trær?

Nei. Hvorfor ikke?

Fordi vel.

Tusenben? Planeter? Kjøleskap?

Millie! sa han. Mennesker. Store dyr kanskje. Men det er det.

Hvorfor?

For ellers ville man begrave ting hele dagen. Hver eneste dag. Og det går ikke.

Hvorfor?

Vi har annet å gjøre, sa han idet en mann på tv-skjermen så henne i øynene og skrek til henne om mobiltelefoner.

Den kvelden pakket hun ryggsekken med alt hun trengte, fant frem lommelykten under sengen og snek seg ut av utgangsdøren. Hun fant edderkoppen på plenen ved innkjørselen og plukket den opp med begge hendene. Den så annerledes ut nå, mindre og lettere og inntørket av solen. Kveldsbrisen sirklet rundt hendene hennes og gjorde at edderkoppen kilte mot håndflatene.

Et kraftig vindpust – svisj – fikk edderkoppen til å seile rett ut av hånden. Millie sprang etter den og så den sveve høyt over hodet. Den svevde i luften mot stjernene, over forhagen, ut i veien, nedover gaten, før den landet på en tom plass. Måneskinnet ga den et lysende omriss. Natten lot til å bestå av 27

måneskinnsbelyste edderkopper, langt unna, som var festet i den svarte himmelen.

Og så, like hurtig som det hadde begynt, falt edderkoppen til marken som et stjerneskudd.

Midt på den tomme plassen vokste et tre, det var det største treet hun hadde sett, mye større enn faren hennes til og med. Hun la edderkoppen i ryggsekken og klatret helt til topps. Månen virket så nær at hun liksom kunne sende den rundt i sirkler. Hun satte seg over skrevs på grenen, lente seg bakover mot stammen og trakk edderkoppen opp av ryggsekken samt et tomt, gammelt Vegemite-glass, et hyssingnøste, et telys, fyrstikker og en papplate.

For siste gang kastet Millie et blikk på edderkoppen før hun la den i glasset, hvor hun hadde lagt noen papirlommetørklær i bunnen. Hun tente på telyset og plasserte det i glasset sammen med den, så slo hun en hyssingstump rundt lokket på krukken, knyttet en knute i den ene enden og tredde den andre gjennom hullet i pappskiltet. Hun festet hyssingen rundt grenen på treet. Glasset hang ned fra grenen som en lanterne, hvor det svingte litt i takt med treets bevegelser. På det lille pappskiltet sto det Edderkopp ?–2011 i hennes fineste skjønnskrift.

Millie førte fingrene mellom spørsmålstegnet og edderkoppens dødsår. Frem og tilbake. Det var rart, tenkte hun, at denne streken – denne lange, rette streken – var det eneste synlige av hele livet hans.