Kjærlighet i endetid

135 mm

16 mm

Jon Ewo

«Etter at hun møtte Manfred første gang, skjønte hun snart at et nytt treff mellom ham og henne var en bombe. Hvis hun møtte ham igjen, ville utløseren gjøres klar og urverket begynne å tikke. Og bomben ville tikke ned mot null uten at noen av dem kunne hoppe av. Skulle hun kjempe imot, eller rømme? Eller være i eksplosjonen fra bomben deres?»

Gunder elsker Rikke. Det gjør også Manfred. Og Rikke elsker dem begge. Da hun blir alvorlig syk, må de to mennene hennes forholde seg til henne og hverandre på en ny måte. På vidunderlig vis tar romanen avstikkere til japansk kunst, forskning på kråkers intelligens og jakten på en morder som drives av hat mot kjærlighetens svikere. Romanen og kjærligheten tar forunderlige veier.

Kjærlighet i endetid er en leken og tankevekkende roman om mennesker og kjærlighet, natur og kultur.

ISBN 978-82-419-5553-2

KJÆRLIGHET I ENDETID

206 mm

90 mm

135 mm

90 mm

Jon Ewo

JON EWO (født 1957) debuterte i 1986 og har jobbet som biblioteksjef, redaktør, forlegger og frilanser. Men han er først og fremst forfatter og har skrevet mange bøker for barn, ungdom og voksne. Ewo har vunnet litterære priser her og der og er optimist på vegne av kjærligheten, tross alt.

Kjærlighet i endetid

jon ewo

Kjærlighet i endetid roman fra antropocens slutt

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagsillustrasjon: utsnitt fra trykk (ca. 1880) av Shibata Zeshin (1807–1891), Wikipedia Commons Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12,1/15,3 pkt Adobe Garamond Pro 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5553-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Turning and turning in the widening gyre The falcon cannot hear the falconer; Things fall apart; the centre cannot hold W.B. Yeats

ouverture Slutten på antropocen – menneskehetens tidsalder på kloden – nærmer seg. Coronaviruset for noen år siden var bare begynnelsen. Kollapsen ligger i horisonten lik knokler som sakte vris ut av sine ledd. Temperaturer, vinder, havet – alle gamle rekorder slås av nye og ekstreme tall.

I dette villere våtere varmere søker folk likevel sammen i kjærlighet. Leter etter og finner trettisyv grader. Gjør antropocens sluttkramper kjærligheten vanskeligere eller enklere? Kanskje det ikke finnes grunn til å frykte? Fordi kjærligheten er en trassig plante i en sprekk i betong.

Forandrer kjærligheten seg under slike vilkår?

Eller er kjærligheten en av de få konstanter i menneskenes liv?

7

1

manfred Manfred Ingot tenker ofte at han er privilegert. Han har kjærlighet. Selv på stupet av tilværelsen. Han ser tegnene på den kommende katastrofen overalt i Kvernborg.

Temperaturforskjeller streker opp sprekker i veier og fortau. Vannet får de menneskeskapte strukturene til å smuldre opp.

Han følger Strandveien. Elva river med seg deler av breddene på reisen mot havet. Oppfyller vannets evige syklus av damp–regn–elv–hav.

Han svinger til høyre, ut på den gamle steinbroen som er den eldste strengen mellom nordlige og sørlige bydeler. Storknesbroen er over hundre år gammel og bygd av stein som fremdeles står imot vannet. Denne broen vil stå selv etter at menneskeheten forsvinner, og bli brukt av fremtidens dyr når de årlig gjør trekket fra det kalde nord til det varmere sør. Hvis det vil finnes slike temperaturskiller i fremtiden.

Hvem vet hva som skjer etter den økologiske kollapsen. Det eneste Manfred er sikker på, er at dette han 9

kaller naturen, vil trekke et lettelsens sukk når menneskene er borte.

Manfreds bil stopper ved det røde trafikklyset for enden av broen. Han gløtter bort på to kråker. Fuglenes føtter griper hardt om det rustne brogelenderet. Rust sover aldri – som Neil Young sang. Og det stemmer. Rusten bare fortsetter. Nedbrytingen sprer seg og vil til slutt nå selve Vippepunktet. Der hvor det ikke lenger finnes en retur.

«Dere skal overta», tenker Manfred om kråkene. Han gjenkjenner dem. De tilhører de faste gjestene på verandaen hans. Han mater kråker vinteren gjennom.

De to fuglene legger hodene på skakke. Manfred velger å tro at de gir ham kråkesmil. Det er selvsagt dumt å tillegge dyr menneskeliknende egenskaper. Du kan ikke lese noe ut av fuglers mangel på mimikk. Ikke dermed sagt at de ikke føler slik som oss. Men dette er forskerne uenige om.

Dette vet Manfred alt om siden han har forsket på kråkefugler i femten år. Selv mener han at alle dyr har noen få instinkter allerede fra starten av. En av etologiens grunnleggere, Konrad Lorenz, oppdaget at en nyfødt gås følte tilknytning til det aller første som beveget seg i nærheten. Det spilte ingen rolle om det var gåsemor, Lorenz selv eller en trebit som ble trukket etter en hyssing. Akkurat som med menneskebabyens sugerefleks må man si at dette er et instinkt.

Manfreds ønske er å vise at det på en del områder knapt finnes forskjeller på mennesker og for eksempel kråker.

Fuglene er jo etterkommere etter dinosaurene. Det får noen til å hevde at de derfor har eldgamle tanker og 10

konsepter nedfelt i hjernene sine. Det er tre år siden Corona herjet, og de har vært gjennom så mange endringer på kloden. For dem gjelder det nå kanskje bare å holde ut. Sannsynligvis vil det neste store angrepet av menneskeskapte sykdommer rydde brutalt opp i bestanden av mennesker.

Manfred nikker til kråkene, og de etteraper hodebevegelsen hans ved å bøye hodene. Deretter forlater de broen. Peker nebb av tyngdekraften og flyr over elva med sine kraaa-kraaa.

Manfred passerer jernbanestasjonen, svinger til venstre og inn på et forvirrende flettverk av smågater mellom Kvernborgs villaer for de bedrestilte.

Er det fremdeles en sitring i kroppen etter å ha elsket det samme mennesket i ni år? Spres dopaminet utover i organismen som et sjenerøst lowkey partydop? Ni år er mange møter. Mange netter. Mange blikk. Kiosklitteraturen har beskrevet kjærligheten med klisjeer hentet fra fruktog bær-riket. Min elskedes brystvorter er som bringebær – sprengfulle av sødme! Hennes kjønn er en bløt fersken.

«Herregud!» fniser Manfred når han tenker på å sammenlikne Rikke med utvalget i en frukt-og-grønt-disk.

Det blir så feil. Hun bare er. Hun er sin egen verden.

Er det plass til kjærligheten når alt han burde tenke på, er om endringene i klimaet kan reverseres? Har vår hatefulle art lov til å elske – og elskes?

Når kollapsen kommer, vil ødeleggelsens dører åpnes og feie unna de fleste av oss. Likevel vil noen få overleve, forkomne, i ruiner og kjellere. Da vil kjærligheten være eneste glimt av lys.

11

Manfred finner Rosenlundgaten og kjører inn i den brede oppkjørselen til murhuset med eplehagen. Han parkerer ved siden av Rikkes bil. Hele bakparten ble trykket inn i går etter et ulykksalig møte med en søppelbil. Bilen venter inntil videre på at en kranbil skal taue den til et verksted. Derfor måtte han hente henne i dag.

Rikke kommer ut med trillekofferten sin. «Sånn går det når man ikke ser seg for», sier hun og nikker til bilen.

«Beklager at du måtte ta turen.»

«Ikke noe problem», svarer Manfred. Det irriterer henne å bli hentet som en pakke. De utveksler ikke kyss, klem eller andre kjærtegn. For der kommer Gunder, som Rikke er gift med. Han er i førtiårene, som Manfred.

Med tynt, blondt hår og smilerynker rundt munnen og øynene. Øynene er blå på den måten som gjør at man tenker på isbreer.

Manfred og Gunder hilser på hverandre som motvillige deltakere på en påtvunget fredskonferanse mens Rikke legger kofferten sin i bagasjerommet i Manfreds bil. «Jeg må låne Manfred et par minutter», sier Gunder og drar ham med inn. Rikke smiler til dem begge og setter seg i forsetet.

Manfred følger etter Gunder og ser på ryggen til rivalen sin. Han som Rikke har vært gift med i tolv år, og som hun aldri kommer til å skille seg fra. Han som har hjertet hennes. Slik også Manfred har det. Hvis man hadde boret ut kjerneprøver fra Rikkes hjerte, ville man ha sett at kjærligheten fra både Manfred og Gunder hadde satt like dype spor. Det er kanskje derfor hun aldri vil skille seg?

12

Veggene har panel laget av Amazonas-trær. Langreist og miljøfiendtlig. Manfred tar ikke den diskusjonen på nytt. Ikke bare fordi det er nytteløst, men fordi øynene til Gunder signaliserer at han skal holde kjeft.

Gunders stemme er nøytral idet han ber Manfred sette seg i den ene av de to dype lenestolene i arbeidsrommet hans. «Jeg har fått et brev», sier han og plukker opp en konvolutt fra skrivebordet og legger den foran Manfred.

Manfred ser at den er adressert til Rikke Blom, og at konvolutten er åpnet. Han ser på Gunder.

«Ja, jeg åpnet det da jeg så hvem det var fra», sier Gunder. Han kjemper for å holde stemmen stø.

Det er fra Universitetssykehuset. Manfred kan ikke vite hva brevet rommer, men skjønner instinktivt at det som står der, vil forandre deres verden for alltid.

I en av filmene til Alfred Hitchcock faller hovedpersonen nedover i en roterende spiral. Det er tamt laget i forhold til hva du får til med dagens digitale tryllestav.

Men et godt bilde. Manfred føler at han faller ned mot spiralens indre.

Han griper brevet.

Følelsen av fare styrkes.

Han bretter ut arket.

Sugende fall, farlig fall.

Manfred leser. Først nekter han å forstå.

Han er like ved å treffe midten av spiralen og vet at landingen blir ubarmhjertig. Det vil være som å falle fra en skyskraper og treffe bakken nittitre etasjer senere. Når rettsmedisinerne åpner ham på obduksjonssalen, ser de 13

at hvert eneste ben er splintret. Alle vitale organer har kollapset. Ja, nærmest blitt sprengt i stykker. Humpty Dumpty sat on the wall. Humpty Dumpty had a great fall.

All the king’s horses and all the king’s men, couldn’t put Humpty together again.

Det er noen setninger der som likevel trenger gjennom det mentale panseret: «Vi beklager å måtte meddele at de siste prøveresultatene viser en betydelig forverring.

Ta kontakt med resepsjonen for en avtale.»

Humpty Manfred Dumpty får verken hjelp av kongens hester eller menn. Han gisper etter luft.

Målt opp mot klodens endetid er ett menneskes sviktende helse ubetydelig. Til tross for at han ofte tenker på verdens endetid og liknende store tanker, blir de nå helt abstrakte og uten mening. Innholdet av brevet gjør ham mer personlig vondt enn tanken på at menneskeheten forsvinner.

Har det noen hensikt å formulere ord til setninger?

«Jeg har ikke ord», sier Gunder som om han har lest tankene hans der han vandrer rundt i rommet.

Manfred vil be ham om å sette seg. Han blir svimmel av den rastløse vandringen til Gunder.

«Det er uforklarlig. Hvorfor skjer dette med et så vitalt og levende menneske som Rikke. Jeg kunne like godt forsøkt å danse for å forklare arkitektur», mumler Gunder.

Manfred lukker øynene så det spinnende fallet stopper opp.

«Hva sier Rikke?» klarer han å få sagt.

14

«Jeg har ikke fortalt henne det», svarer Gunder og stanser opp foran vinduet.

Manfred stiller seg ved siden av ham. De ser ut på Rikke i bilen. Hun sitter med et håndspeil og gjør disse tingene med ansiktet som en mann aldri kan fatte.

«Jeg har ikke lyst til å vise henne brevet», legger Gunder til.

Manfred ser på mannen. Skjønner at han også innvendig er en slagmark av splintrede ben og eksploderte organer.

«Hva skal vi gjøre?» spør han og stirrer på Manfred som plutselig blir klar over at han gråter.

135 mm

16 mm

Jon Ewo

«Etter at hun møtte Manfred første gang, skjønte hun snart at et nytt treff mellom ham og henne var en bombe. Hvis hun møtte ham igjen, ville utløseren gjøres klar og urverket begynne å tikke. Og bomben ville tikke ned mot null uten at noen av dem kunne hoppe av. Skulle hun kjempe imot, eller rømme? Eller være i eksplosjonen fra bomben deres?»

Gunder elsker Rikke. Det gjør også Manfred. Og Rikke elsker dem begge. Da hun blir alvorlig syk, må de to mennene hennes forholde seg til henne og hverandre på en ny måte. På vidunderlig vis tar romanen avstikkere til japansk kunst, forskning på kråkers intelligens og jakten på en morder som drives av hat mot kjærlighetens svikere. Romanen og kjærligheten tar forunderlige veier.

Kjærlighet i endetid er en leken og tankevekkende roman om mennesker og kjærlighet, natur og kultur.

ISBN 978-82-419-5553-2

KJÆRLIGHET I ENDETID

206 mm

90 mm

135 mm

90 mm

Jon Ewo

JON EWO (født 1957) debuterte i 1986 og har jobbet som biblioteksjef, redaktør, forlegger og frilanser. Men han er først og fremst forfatter og har skrevet mange bøker for barn, ungdom og voksne. Ewo har vunnet litterære priser her og der og er optimist på vegne av kjærligheten, tross alt.