Jentene fra eplehagen

er født og oppvokst i Tyskland. Etter studiene f lyttet hun til New York og begynte å jobbe i forlagsbransjen, før hun etter hvert f lyttet til London. Etter ti år i forlagsbransjen bestemte hun seg for å bli forfatter på heltid. Hun bor i dag i Frankfurt med mann og to barn.

Jentene fra eplehagen er hennes tredje bok.

Somerset, 1940. 17 år gamle Violet rømmer fra London etter å ha mistet kusinen sin i et bombeangrep. Hun slutter seg til Kvinnenes landbrukshær og forsøker å stable livet sitt på bena igjen. Faren for f lyangrep er overhengende også i Somerset. I tillegg står jentene i Winterbourne Orchards overfor en annen, mektig fiende – som befinner seg langt nærmere, og som krever både mot og samhold. Én natt må de holde tett om, for alltid …

Jentene fra eplehagen

Nikola Scott

London, 2004. Oppveksten var ikke uten kompliserte hendelser, men som voksen føler Frankie at livet endelig går på skinner. Det smertefulle bruddet med bestemoren er tilbakelagt, tror hun – helt til veiene deres med ett krysses igjen. Fortiden er likevel ikke forbi, og Frankie forstår at bestemoren hennes bærer på en hemmelighet som kan få store konsekvenser for dem begge.

Nikol a scott

Vennskap som oppstår i krigstid, varer et helt liv.

Det gjør også hemmeligheter …

Jentene fra eplehagen «En velskrevet, spennende bok full av familiehemmeligheter … Briljant» Fabulous

«Personer du ikke kommer til å glemme.»

Sunday Express

For alle som elsker Lucinda Riley og Kate Morton

ISBN 978-82-419-5518-1

Fra forfatteren av bestselgerne Min mors hemmeligheter og Det sommeren skjulte

Om Det sommeren skjulte (2019): «Fantastisk persongalleri og en rørende fortelling.»

Sun

«En stemningsfull og gripende beretning.»

My Weekly

Om Min mors hemmeligheter (2018): «Nydelig.»

Daily Mail

«En dypt engasjerende historie.»

Woman & Home

Jentene fra eplehagen

Jentene fra eplehagen

Nikola Scott

Jentene fra eplehagen Oversatt av Anlaug Lia

Originaltittel: The Orchard Girls Copyright © originalutgave Nikola Scott 2021 First published in Great Britain in 2021 by HEADLINE REVIEW An imprint of HEADLINE PUBLISHING GROUP Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Viki Ottewil Forsidefoto: Rekha Arcangel/Arcangel Images Limited Milosz Aniol/Shutterstock Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5518-1 Oversatt av Anlaug Lia Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til Sam & Jacob

violet september 1940

en

Kjemp eller flykt.

Violet hadde overhørt Barker snakke om det med en annen sjåfør for noen få kvelder siden, da hun og moren var kommet ut fra teselskapet hos Sally Vaughn. Violet hadde hostet høyt for å advare Barker om at de nærmet seg, for det var enkelte ting lady Etherington ikke likte at hennes ansatte hadde kunnskap om, og hun likte absolutt ikke at de hang over panseret på bilen og sladret. Noe som var enormt urettferdig, for Barker var den mest lojale man kunne tenke seg, og hvis moren ikke passet seg, ville hun få ham til å kjempe eller flykte, flykte rett til vestfronten, antagelig, og hva skulle hun gjøre da? Å kjempe eller flykte var kroppens reaksjon på fare, hadde Barker sagt, når den måtte velge mellom selvforsvar eller å rømme unna. Det var nesten skummelt hvor presist det beskrev hvordan Violet selv følte det mye av tiden.

Enten hun skyndte seg ned i tilfluktsrommet, øvde seg 9

på å neie slik det passet seg en debutant, eller satt i stuen om kveldene med et sytøy som langsomt tovet seg mellom hendene, følte hun en summende rastløshet inni seg, noe som satt fengslet og ønsket å bryte ut og bli fri. Å kjempe var vanskelig, slik som moren pustet henne i nakken til alle døgnets tider, men å flykte – å, tenk å gjøre akkurat det, sparke av seg de dumme silkeskoene og løpe uten stopp til verdens ende og bo i et lite hus ved sjøen der ingen brydde seg hvis hun ikke dukket opp på slaget klokken ni for å spise kippers og egg.

Hun humret lavt for seg selv. «Åh, hva ler du av?» spurte kusinen Romy ved siden av henne, ivrig etter alt som kunne få tiden til å gå. St. Mary’s Church var varm og tettpakket denne vakre septemberettermiddagen, i kirkebenkene satt Londons overklasse tett i tett og ventet på at Harry McGregor, sosietetsløve og knuser av mange debutanters drømmer, skulle komme opp midtgangen med Lavinia Cooper, som alltid hadde virket veldig hyggelig på Violet, og som absolutt ikke fortjente å bli lenket for livet til en som Harry McGregor.

«Bare tenker.» Violet viftet seg kraftig med salmeboken og kikket bakover for å se om det var tegn til at bruden kom. «På bryllup og fengsler.»

Romy fniste takknemlig. «De fleste jenter ville gitt alt de eide for å være Lavinia i dag. Moren din står først i køen.»

Violet kikket på moren, som vred de hanskekledde hendene sine og stirret opp på glassmaleriet av Jobs pinsler med et uttrykk mer drømmende enn Violet noen gang hadde sett i det ganske harde ansiktet hennes.

10

«Vel, så lenge det er liv, er det håp, ikke sant?» Hun lente seg tilbake og la gassmaskevesken tilbake i fanget.

Dagen hadde allerede hatt nok av prøvelser. Moren hadde brukt litt av formiddagen på å argumentere med kokkepiken om hvorfor hun ikke skulle gå inn i whs, kvinnenes frivillige krigstjeneste. Butleren og kjøkkenpiken hadde allerede meldt seg til krigsinnsats, de heldiggrisene.

Deretter hadde moren nådeløst kommandert den eneste hushjelpen de hadde igjen, Daisy, til å gjøre noe, hva som helst, med Violets utseende. Violet hadde dårlig samvittighet da hun etter en times strev så ut akkurat slik hun hadde sett ut fra før: Liten og tynn, fregner over nesen, runde, brune og håpefulle øyne under hår som ikke hadde noen bestemt farge, men som forandret seg med lyset, en glitrende masse av gulbrune nyanser blandet med gull.

Romy sa alltid at Violets hår var det peneste på henne, men lady Etherington betraktet det som sin personlige fiende, og derfor var det nå festet så stramt bakover at ansiktet hennes hadde stivnet i et uttrykk av overrasket smerte.

«Sitt rett», bjeffet moren da Violet i smug prøvde å trekke ut noen av de verste hårnålene. «Og prøv å ikke vifte altfor mye med armene.»

Hun studerte misfornøyd Violets blekrosa satengkjole.

I det svake lyset på Violets rom så den ut til å være den som var minst preget av alle de sosiale sammenkomstene de siste månedene, men i dagslys var det altfor lett å gjennomskue at hushjelpen hadde sittet til langt på natt og sydd på perler for å dekke de verste flekkene. Lady 11

Etherington brukte nesten like mye tid på å skjule for venninnene sine det faktum at hun var gjerrig, som hun brukte på å lansere datteren i sosieteten.

«Du er fin, Vi», sa Romy hjelpsomt.

«Og mottakelsen er på Wentworth Hotel.» Violet brydde seg absolutt ikke om hvordan hun så ut, hun ville bare at Daisy ikke skulle få problemer. «Det er mørkt der, ingen vil legge merke til det. Det er bare et selskap, mor.»

«Ingenting er noensinne bare et selskap», sa Eleanor Etherington skarpt. «Spesielt ikke dette.»

Hun tidde, uvanlig dramatisk, og Violet ble fylt med en forferdelig forutanelse. Det var bare noen få ting i livet som fikk moren til å se så livlig ut. Det kunne da ikke … sikkert ikke …

«Edward kommer.»

«Nei!» Violet snudde seg så mye hun fikk plass til i den trange kirkebenken, og stirret skrekkslagen på moren.

Det første året av krigen hadde begrenset Londons sosiale sesong, ball og presentasjoner for hoffet ble avlyst, og mange passende unge menn forsvant for å slåss mot tyskerne. Men på en eller annen måte – og Violet var ikke klar over hvordan det hadde skjedd, for hun hadde gjort sitt absolutt beste for å unngå det – da den sosiale runddansen roet seg, var hun blitt hengende med Edward Forester.

«Han er borte på eksersis», sa hun med det samme.

«Han fortalte meg det selv.»

Hun husket tydelig den siste dødsens kjedelige samtalen de hadde hatt, den hadde handlet om Edwards 12

opptrening i marinen i en slik detalj at hun trodde hun skulle besvime og trille av stolen. Hun hadde fått tiden til å gå ved å tenke på den nye hesten Romy skulle få, og om moren ville la henne bli med Romys halvbror, Duffy, i teateret, og hun våknet ikke før Edward til slutt annonserte at han kom til å bli lenge borte.

«Veldig lenge, Violet.» Sørgmodig hadde han stirret på henne med det vannblå blikket sitt, han hadde klamret seg til hånden hennes, og Violet hadde klistret på seg et medfølende smil og motstått trangen til å tørke av hendene sine på skjørtet.

«Jeg skulle ønske du ville roe deg ned, Violet.» Anstrengelsen det tok å mumle diskret og skarpt på en én gang, fikk en muskel til å hoppe på kinnet til moren. «Alle ville drept for å være i dine sko, alle.»

«Jeg vet i hvert fall hvem jeg ville drepe først», sa Violet dystert, og Romy dirret av undertrykt fryd.

«Det er et stort bryllup, Vi», sa hun beroligende. «Og rommene på Wentworth er store og mørke, spesielt hvis vi må gå ned i bomberommet deres. Sjansen er stor for at du ikke engang vil få øye på ham.» «Å, jo da, det får hun», sa Eleanor Etherington.

«Jeg skal holde deg med selskap», lovte Romy. «Det går bra.»

Det var lett for henne å si. Romy var bare to år eldre enn Violet, men hun klarte på en eller annen måte å være akkurat sånn som lady Etherington mente passet seg for en ung dame, og likevel hadde hun alt det som Violet ønsket seg, inkludert frihet til å gå omkring i London. Ofte 13

brukte hun hele dagen på å gjøre ærend, som en voksen.

Hun var forlovet allerede, men med en hyggelig, normal mann som het William, og som ikke kjedet livet av deg med åndssvake samtaler om torpedodestroyere eller lovet å være borte i svært lang tid og deretter dukket opp ut av det blå akkurat når du følte deg litt fri.

I oppveksten hadde Vi desperat ønsket seg en eldre søster som Romy og å bo på York Square. Tanten og onkelen hadde det ikke stort bedre økonomisk enn Violets egne foreldre, men de var ikke fullt så opptatt av å holde fasaden. Derfor var huset deres hyggelig shabby, støyende og … Violet var aldri helt sikker på hvordan hun skulle si det … varmt, bestemte hun seg for til slutt. Behagelig.

Fritt. Fra det øyeblikket du gikk inn i hallen, fikk du være den du var.

I mellomtiden, hjemme hos seg selv, kunne ikke Violet engang gå opp trappen uten på en eller annen måte bli snakket til av moren, og siden kull var strengt rasjonert, og de fleste malerier og overflødige møbler i de øvre etasjene var solgt i årenes løp, var Cavendish Place blitt kaldt og mørkt og fullt av ekko. Det var blitt enda verre etter at faren sluttet seg til det gamle regimentet sitt for seks måneder siden. Sist de hørte fra ham, kommanderte han folk rundt et eller annet sted i en afrikansk ørken, og Violet forestilte seg misunnelig at han gikk rundt i militærstøvler med en kopp te, bjeffet kommandoer til folk og stort sett hadde det utmerket.

Faren hennes. Lettet brukte Violet ham som argument.

«Pappa liker ikke Edward», sa hun til morens profil. «Han 14

sa: ‘Vær så snill, la meg aldri bli alene med den fyren igjen.’ Husker du det?»

«Ikke vær absurd», bet moren henne av. «Jeg har skrevet til din far allerede – bare i tilfelle dette er selve kvelden, ikke sant, vi kan umulig la din lykke være avhengig av upålitelig kommunikasjon med Afrika – og han sendte sitt samtykke tilbake.»

«Samtykke?» sa Violet, virkelig skremt nå over hvor fort ting hadde utviklet seg på så kort tid. «Men jeg har ikke gitt mitt samtykke, mor. Jeg vil ikke gifte meg med noen akkurat nå.»

«Ikke snakk så høyt, Violet», sa moren iskaldt da en dame i lilla brokade snudde seg interessert for å betrakte dem. «Det dreier seg ikke alltid om hva du vil.»

«Men det gjør det aldri», jamret Violet.

«Det vil være mange færre å velge mellom når denne krigen er i full gang», fortsatte Eleanor Etherington. «Jeg giftet meg rett etter sesongen – for himmelens skyld, Violet, slutt å skjære slike grimaser. Å, nå begynner det endelig …»

Bak i kirken knirket det i tredørene. En stripe sollys falt rett ned i midtgangen, som om Gud selv hadde planlagt å gjøre entré, så forsvant lysstripen da dørene ble stengt.

Orgelet satte i en astmatisk akkord, og hviskende hoder vendte seg mot bruden, som hang i farens arm.

Kjemp eller flykt. Violet ba desperat da hun så dem skride opp midtgangen. Vær så snill, Gud, la meg være sterk nok til å gjøre en av delene, ellers våkner jeg i morgen og er forlovet med Edward Forester.

er født og oppvokst i Tyskland. Etter studiene f lyttet hun til New York og begynte å jobbe i forlagsbransjen, før hun etter hvert f lyttet til London. Etter ti år i forlagsbransjen bestemte hun seg for å bli forfatter på heltid. Hun bor i dag i Frankfurt med mann og to barn.

Jentene fra eplehagen er hennes tredje bok.

Somerset, 1940. 17 år gamle Violet rømmer fra London etter å ha mistet kusinen sin i et bombeangrep. Hun slutter seg til Kvinnenes landbrukshær og forsøker å stable livet sitt på bena igjen. Faren for f lyangrep er overhengende også i Somerset. I tillegg står jentene i Winterbourne Orchards overfor en annen, mektig fiende – som befinner seg langt nærmere, og som krever både mot og samhold. Én natt må de holde tett om, for alltid …

Jentene fra eplehagen

Nikola Scott

London, 2004. Oppveksten var ikke uten kompliserte hendelser, men som voksen føler Frankie at livet endelig går på skinner. Det smertefulle bruddet med bestemoren er tilbakelagt, tror hun – helt til veiene deres med ett krysses igjen. Fortiden er likevel ikke forbi, og Frankie forstår at bestemoren hennes bærer på en hemmelighet som kan få store konsekvenser for dem begge.

Nikol a scott

Vennskap som oppstår i krigstid, varer et helt liv.

Det gjør også hemmeligheter …

Jentene fra eplehagen «En velskrevet, spennende bok full av familiehemmeligheter … Briljant» Fabulous

«Personer du ikke kommer til å glemme.»

Sunday Express

For alle som elsker Lucinda Riley og Kate Morton

ISBN 978-82-419-5518-1

Fra forfatteren av bestselgerne Min mors hemmeligheter og Det sommeren skjulte

Om Det sommeren skjulte (2019): «Fantastisk persongalleri og en rørende fortelling.»

Sun

«En stemningsfull og gripende beretning.»

My Weekly

Om Min mors hemmeligheter (2018): «Nydelig.»

Daily Mail

«En dypt engasjerende historie.»

Woman & Home