Ingenstedsøya

Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt?

Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til?

Thomas Brun, NTB

Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand.

Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om.

Maja klarer ikke å gå på skolen.

Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet.

Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer.

Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig ­ skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.

INGENSTEDSØYA

Therese Aasvik (f. 1974) har studert kommunikasjon ved Universitetet i North Dakota, og har bakgrunn som grafisk designer og billedkunstner.

Hun bor i Oslo med sine to døtre.

Aasvik debuterte i 2016 med suksessen Fie faller. Ingenstedsøya er hennes femte roman.

Fie faller (2016) «Sår, morsom og velskrevet debutroman som overrasker leseren underveis …»

Pål Andreassen, Moss Avis Noe skal skje (2017) «En strålende roman. Imponerende at en kvinnelig forfatter går inn i sinnet ikke bare til en voksen mann, men også en ung gutt.»

Tom Egeland, forfatter Byer uten deg (2018) «En reiseroman utenom det vanlige – spennende, tenksom og vakker. Et så fint og fargerikt språk at det går rett til hjertet.» Torbjørn Færøvik, forfatter Boksen går (2021) «En sorgmunter historie ... som utspiller seg på ulike nivåer, slik god litteratur skal gjøre.»

Frode Thuen, psykolog

Ingenstedsøya

Tidligere titler av Therese Aasvik: Fie faller, roman, 2016 Noe skal skje, roman, 2017 Byer uten deg, roman, 2018 Boksen går, roman, 2021

Therese Aasvik

Ingenstedsøya

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Therese Aasvik Omslagsillustrasjon: Therese Aasvik Papir: 60 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med 11,5/16 pt. Sabon 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-419-6111-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Milla

Kapittel 1

Å bo i skogen er å følge dyrene, sa Mor til meg. Det er ikke alltid de samme dyrene, men det er sant. Det er lydene deres vi sovner med, lydene deres vi våkner til.

Sporene vi følger over øya.

De første årene her ute trodde jeg det var en hund som noen ganger bjeffet sent på kvelden. Kanskje en hund som hadde kommet vekk fra eieren, en hund som var glemt i skogen. Men det er ikke en hund. Det er et rådyr. En hann som kaller på en mulig make. Rautet er som et hest bjeff, det gjentas i korte støt, så pauser.

Jeg ser for meg hvordan hunnene gjemmer seg, legger seg ned blant buskene til lyden forsvinner.

Også reven bjeffer i nattetimene. Det er en annen type bjeff, som lyden av noe som farer forbi i høy hastig­het, som vognene på et ekspresstog som ikke stopper der man bor. Enkelte ganger går det over i et gjennomtrengende skrik som holder meg våken resten av natta.

7

Rådyrene kommer ofte hit, men bare én gang har vi sett reven her oppe. Da kom den helt bort til verandadøra. Du satte deg på huk, den spiste skinke fra hånda di. Senere har vi bare sett den på avstand, da så den ensom ut, skabbete i pelsen.

De dagene det skjer, kjenner jeg det før jeg åpner øyne­ ne. Før jeg snur meg i senga og plukker opp mobilen.

At det kommer en melding fra deg.

Du føler deg ikke bra. Du klarer ikke å stå opp, det er så mange måter du ikke greier å gå på skolen på. Du er så ordrik i disse meldingene, du elsker meg aldri så høyt. På denne måten får jeg vite hvordan du har det.

I dag er ikke en av de dagene. Det kommer ingen melding. I nesten to uker nå har du gått på skolen hver dag.

Jeg legger mobilen i lomma på morgenkåpa og går ned trappa som deler huset i to. Faren min bygde huset så nesten alle vinduene enten vendte mot fjorden foran huset eller mot skogen bak. I andre etasje er loftstua med vindu mot sjøen og soverommet mitt med vindu mot skogen. Kjøkkenet og stua ligger i en åpen løsning under, der er det vinduer på tre sider. I tilbygget mot skogen, som han bygde senere, ligger rommene på rekke og rad. Mors rom i enden, så ditt rom før hjemmekontoret og badet nærmest trappa.

Låsen på skyvedøra inn til rommet ditt er en krok.

Haspen sitter i den tynne spondøra som skyves inn og 8

ut av veggen. Selv med kroken på åpner den seg i en ørliten glipe. Jeg må snakke inn i den glipen for at du skal høre meg.

– Maja, jenta mi, sier jeg. – Er du våken? Klokka er syv.

– Jeg er våken, sier du.

– Så fint, sier jeg.

Ikke for lyst, ikke for begeistret.

Jeg ser på familiebildene som er svakt opplyst langs veggen. De to bildene jeg forstørret opp fra det året vi feiret jul i India og Mor spanderte dyrt hotell. Du holder en trepistol på bildene, på det ene sikter du mot meg, som er fotografen. På det andre bildet vender du pistolen mot deg selv. Øynene dine er sperret opp, munnen liten over haken, som rynker seg. Leke­ pistolen var en gave fra julenissen ved hotellet, han kom kjørende inn til stranda på en vannscooter. Jeg hengte opp de bildene fordi jeg likte komposisjonen, fordi jeg likte fargene, det sterke motivet.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg hengte dem opp.

Før pleide jeg å lage fotobok til deg hvert år. Maja ett år, Maja fem, Maja ni år. India-turen var den eneste gangen vi reiste langt. Men vi trengte ikke å reise langt for å være på tur, samle opplevelser. Den siste fotoboka du fikk, var fra året du fylte ti. Så ble bildene erstattet med papirer. Fra skolen, fra psykologen. Jeg begynte å legge arkene i bunker, alle dokumentene om deg. Jeg pleide å gå gjennom bunkene hver uke, plukke opp 9

det jeg måtte ta stilling til, sortere ut det som ikke var nødvendig lenger. Du tegnet bakpå arkene, tegningene hadde ingenting med innholdet å gjøre.

Vinduet i enden av gangen vender mot skogen. Vinteren drypper av barnålene utenfor, nålene holder dråpene før de slipper. Mosen nederst på bartrærne er nesten selvlysende. Det var på denne tiden av året reven kom, du snakker ofte om det. Hver gang det kommer en katt hit, snakker du om reven.

Jeg har ikke fortalt deg hvor lenge en rev med skabb kan overleve. Du har aldri spurt. Jeg har sagt at reven er tilpasningsdyktig. At den tilpasser lydene sine til omgivelsene, at den i et område med mye trafikk kan endre tonen til en høyere frekvens. Og den spiser alt. Planter, bær og kjøtt, noen rever vandrer langs rydde­beltet under strømledningene og spiser fugler som har falt døde til jorden etter å ha flydd inn i kraft­ledningene.

Mors dør står på gløtt, hun er allerede gått ned til brygga for å ta morgenbadet. Selv naturen må fornemme hennes rutine. Konglene ruller til side når hun følger stien nedover, bryggeplankene svikter på forhånd. Lengst ut samler Mor hendene foran brystet i yogapositur. Så stuper hun uti. Om vinteren bruker hun lue og raggsokker, på tilbakeveien svupper det i støvlene.

Idet jeg går forbi, hører jeg at du romsterer der inne, skal ikke mase mer nå, kaster isteden et blikk inn på 10

hjemmekontoret mitt. Innredet som et filmstudio, jeg har ikke vært der inne siden pandemien ble avblåst.

Der satt jeg i to år. Blunket, renset tennene. Alt rot stappet ned i skuffer. Et stort veggteppe i duse farger der PC-kameraet traff. Tekoppen min står fortsatt på skrivebordet, jeg tar den med bort på kjøkkenet.

Døra på oppvaskmaskinen står åpen etter at Mor har ryddet ut, jeg setter koppen øverst og lukker maskinen igjen. Gjennom kjøkkenvinduet ser jeg spettmeisen skyve seg baklengs nedover furustammen. Rundt treet ligger fuglefrørester i en sirkel, som lysegult mel. Det har blåst i natt, alle konglene jeg raket bort i går, har trillet ut igjen, lagt seg som om de falt rett fra treet.

Noen av konglene har jeg tatt inn, de ligger rundt lysene på spisebordet, som jeg fant brukt i Telemark.

Bordet er røft og flisete med sprekker i bordplaten, som noe som drev i land nede i sundet med bena opp.

Jeg tenner et par stearinlys, prøver å tvinge opp veken på det store duftlyset, graver rundt med bakenden på en liten skje, men finner bare vekerester. Lukta av lyset er annerledes når man graver i det, kunstig og konsentrert.

Kurven med epler står midt på spisebordet, jeg flytter den nærmere plassen din. Så ombestemmer jeg meg og setter kurven på kjøkkenbenken.

Du spiser ikke på skolen. Du spiser før du drar. Du spiser før, de dagene du drar. Du sier at du ikke vil at 11

noen skal høre matlydene dine. Jeg spør hva du mener med matlydene dine. At jeg smatter eller svelger, sier du, du vil ikke at noen skal høre når du svelger. At du fikler med matpapiret. Lyden matboksen lager når du åpner og lukker den.

Idet jeg går mot verandadøra, hører jeg at du låser deg inn på badet. Døra mot hagen glir lettere enn vanlig, jeg skyver den til side. Puster i det grønne, hekter fuglemateren av treet og setter den på terrassegulvet, fyller i frø. Mange faller utenfor, jeg børster dem ned på gresset.

Bjørkeris og eikeblader, rododendron og magnolia, grønnfargene brer seg ut over synsfeltet. Kastanjen har kommet lengst. De små propellbladene strekker seg mot furua, som har en helt annen utsikt mot fjorden der nede.

Våt luft. Duren fra motorveien på fastlandet er sammen­hengende, noen ganger lav, andre ganger hører jeg hvordan tusenvis av dekk slipper asfalten samtidig.

Lyden fordeler seg over vannflaten og helt ut til oss.

Båten står under presenning bak huset ved parkeringsplassen, kanskje kommer den på vannet i år.

Kanskje bilen kommer på service, kanskje vi klarer å holde ugresset nede.

Femten minutter på badet, du burde ha kommet ut nå.

Du dusjer aldri om morgenen. Håret ditt må tørke helt, det må tørke naturlig, og det tar i hvert fall en time.

12

I tiende klasse har visst alle jentene nyvasket hår hver dag, jeg har sagt at det får holde om du vasker det kvelden før. Så det er da du begynner å forberede deg.

Fem timer etter at du kommer hjem fra skolen, tolv timer før du skal tilbake dit. Du legger antrekket klart.

Noen ganger fletter du håret når det er fuktig om kvelden, så det får bølger dagen etter.

I Store norske leksikon brukes begrepet virkedag om hverdager. For å gjøre det tydelig at hverdagen er en arbeidsdag. Ikke en fridag. Virke som i yrke, arbeid, gjøremål. Å virke er å fungere, eller å ha en viss funksjon.

Hver dag unntatt lørdag og søndag er en virkedag.

Fem dager i uka skal alle fungere, gjøre som forventet, stå tidlig opp og dra av gårde for så å komme hjem igjen. Man skal gjøre seg fortjent til fridager, som er dager da man kan gjøre som man vil.

I forrige uke gjorde vi oss fortjent. Og uka før der igjen. I to uker har vi levd som andre. Hvor lang tid skal til før man kan kalle det en hverdag, før det føles normalt? Jeg skulle ønske jeg visste hva normalt føltes som, hvordan en normal tenåring fungerer. Hva slags problemer man kunne henge seg opp i da. En mors normale bekymringer.

Så tenker jeg på bekymringene jeg kunne ha hatt.

Jenter som debuterer for tidlig seksuelt. Som begynner å ruse seg. Foreldre som mister oversikten. Barn som aldri kommer hjem igjen, som går seg vill på veien.

13

Jeg tenker på bekymringene jeg kunne ha hatt mens jeg spiser knekkebrød med ost og agurk. Agurkskiven er sleip, som etter en dag i en matpakke, den glir av og fester seg på gulvet ved foten min.

Mor dukker opp utenfor det smale sidevinduet i stua, hun har håndkleturban rundt hodet. Det er vinduer på tre sider her nede, man vet aldri når noen kommer. Rundt hjørnet fra stien bak huset, eller opp den lange trappa på forsida, der utelampa aktiveres ved bevegelse. Sånn er det på en øy. Sånn er det på et sted der det bor få mennesker, og alle må forholde seg til hverandre.

Som regel er det bare Mor. Det er hun som beveger seg. Til og fra skogen, til og fra sjøen. Luetiden er over. Morgenkåpa hennes er vid under armene, hun har samlet hendene foran seg med det hun bærer. Små geisha-skritt. Jeg lar smilet virke litt i munnvikene før det slipper.

– I dag var det friskt! sier Mor i døråpningen.

Det sier hun hver dag. Til begynnelsen av mai. Da slutter hun å bade, da blir vannet for kaldt.

Hun legger det våte håndkleet over trappestolpen.

Raggsokkene vrir hun opp i vasken og slenger ned kjellertrappa for å frakte dem videre til vaskerommet senere. Brystet hennes er rødt fra morgenbadet, det er alltid rødt, hele året. Hun tåler ikke sol der, ingen av oss gjør det.

14

For to somre siden lå du på brygga i bikini sammen med bestevenninnen din Ane og bestilte is fra is­båten.

I fjor sommer lå du her, foran huset på gresset, i shorts og T-skjorte. Jeg dro gressklipperen rundt deg i et rektangel, lot matta være sånn noen dager. Det så ut som et teppe, et sted det kunne være godt å komme tilbake til. Så fant du en flått på innsiden av låret ditt, som hadde sugd seg stor og lilla. Jeg lurer på hva slags bevegelsesmønster denne sommeren vil bringe. Hvor lite som skal til før man kan kalle det et sommer­ minne.

Mor lener seg mot kjøkkenbenken mens den gamle kaffetrakteren slipper ut små våte pust. Hun har mørke ringer rundt øynene, ser alltid ut som hun har vært på fest kvelden i forveien, som om maskaraen er smurt jevnt utover. Men det ser ut som om det har vært en bra fest, mye å glede seg over fra kvelden før. Lydene fra kaffetrakteren blander seg med sukkene til Mor, en blanding av klaging og velbehag.

Jeg børster smuler av spisebordet, halvparten faller gjennom sprekkene og ned på gulvet, jeg må til med feiekosten.

– Har Maja stått opp? spør Mor. – Ja, sier jeg og kaster et blikk mot badet.

– Det går veien nå, Tora, sier Mor og banker med pekefingerknoken i kjøkkenbenken.

– Ikke si det, sier jeg. – Vi tar en dag om gangen.

15

Du har vært på badet lenge. Du lager ingen lyder, ikke som jeg hører. Det er ikke lenge til vi må gå. Jeg prøver å ikke se på klokka, jeg prøver å ikke banke på. Minuttene går så sakte når jeg teller dem, når jeg lar dem vokse i brystet.

Jeg kan ikke mase. Jeg kan ikke minne på. Jeg kan hverken komme med råd eller hjelpe til. Jeg må fortsette med min hverdag, begynnelsen på min egen virke­ dag. Alt skal ikke stå og falle på om du hekter deg på.

Alt skal ikke stå og falle.

Jeg blåser ut lysene. De kan ikke fortsette å brenne, Mor passer ikke godt nok på dem. I gangen gjør jeg klar PC-bagen, kremter høyt. Jeg slamrer med skapdørene. Minuttene deler seg opp i raske sekunder, en vond, dundrende puls i halsen. Jeg henter matpakka mi i kjøleskapet, jeg kan ikke slutte å spise på jobb, selv om du gjør det.

Mor åpner munnen, og jeg rister på hodet, rister i fingrene. Hun puster inn, men sier ingenting.

Da baderomsdøra åpner seg, har jeg det travelt med kjøkkenkluten. Du lukter såpe, det er en spenst i skrittene dine.

Du har sminket deg. Du har tatt deg tid, de grønne mandeløynene dine er markert med sort rundt, det lange gylne håret har beholdt bølgene fra flettene du har sovet med. De grå armvarmerne som Mor har strikket, er dratt ned over håndbakene. Knokene dine 16

er bare, røde. Med sort penn har du tegnet små kors på fingrene dine.

– Så fin du er, sier jeg. – Er du klar?

– Straks, sier du.

Ved kjøkkenbenken griper du den lengste kniven, finner det rødeste eplet i fruktkurven. Stiller det på høykant og kutter, lange seige tak som stopper brått i fjølen under. Du lar deg ikke merke av lyden. Så smører du et tykt lag med peanøttsmør på hver av bitene og legger dem på en tallerken.

Du løfter en bit og setter tennene i den idet du ser på meg.

– Elsker deg, mamma.

Det knasende fruktkjøttet, lukta av moste peanøtter idet du stryker forbi.

– Jeg elsker deg også, jenta mi.

Trappa ned til hovedveien. Du går så sakte, som om tiden ikke angår deg på samme måte. Bussen går bare hver halvtime, den neste går om ti minutter. Hvis vi skynder oss, rekker vi den akkurat.

Det er ikke noen skole på øya vår, ikke noen butikk heller, bare et bokskap som noen satte opp for noen år siden. Mellom oss og fastlandet er det en øy til, skolen din ligger der, på øya nærmest fastlandet. Øya vår er to kilometer lang, omtrent en kilo­meter i bredden. Det er flere fastboende her enn det er helårs­ boliger, mange klorer seg fast i sine vinterisolerte hytter.

17

Det er lave gjerder, hver tomt er på rundt tre mål, det er strenge regler for byggetetthet, og langt mellom robot­ klipperne. Det er hager som stelles hver dag, og tomter som ikke har vært brukt på mange år. Det er stupbratte berg med juv imellom, på innsiden av juvene leser man ukjente navn på postkassene. Snakker man høyt, forsvinner stemmen mellom steinene.

Vi passerer et par som alltid går morgentur her ute, i et heseblesende tempo, noen ganger drar de store traktordekk etter seg. Jeg prøver å tenke at vi går tur.

Jeg prøver å tenke at det ikke spiller noen rolle om vi mister bussen. Det går alltids en til, sola er på vei opp.

Det viktigste er at du kommer fram. At du i det hele tatt dukker opp. Når du kommer sent, er alle andre i gang, og det kan være lettere. Døra til klasserommet står alltid på gløtt, du kan snike deg inn.

– Noe gøy som skjer på skolen i dag, da?

Jeg vet aldri hvordan jeg skal spørre. Hva jeg skal si. Hva som kan minne om en normal samtale mens jeg holder pusten ved siden av deg. Du holder unormalt høy fart, det gjør meg usikker. Det er alltid noe som gjør meg usikker. Når det går bra, kan det bli verre.

Da kan det bare bli verre.

– Jeg vet ikke, sier du, flat i tonen.

– Jeg vet ikke hva som skjer på jobben heller, sier jeg. – Men det hjelper å tenke at det skal bli bra, ikke sant? At vi skal gjøre vårt beste, begge to, uansett hva som skjer?

18

Du ser på meg.

– Vi trenger ikke å snakke, sier du.

– Nei, vi gjør ikke det, sier jeg.

Jeg ser ned mot sundet og sivene som har begynt å reise seg etter det tunge snøgrepet. Det første året vi var tilbake her, var det et løft i det å komme hjem, i å vise deg noe jeg kjente fra før. På øya vår fins det sommerfugler man ikke ser noe annet sted. Både dyrene og plantene trives godt her på grunn av den kalkholdige jorda.

For to hundre år siden kunne man livnære seg av den kalken, den siste kalkovnen står fortsatt i bukta med fritt utsyn over fjorden. Våtmarkene i naturreservatet sørger også for plantene, arter med lange navn. Det er vokseplasser for strandengflora og artsrike kalk­ tørreng­samfunn, ord jeg pleide å lese høyt for deg, steder der vi pleide å gå tur sammen.

Du setter deg i busskuret og drar fram mobilen. Vi er tidlig ute. Vi har gått for fort. Det er sjelden andre som går på bussen her, sjelden biler som kjører forbi.

Jeg prøver å komme på noe å si til deg, men vi skulle jo ikke snakke. Jeg vet ikke hvor lenge tausheten gjelder, det er en stund siden du var stille lenge.

Så hører jeg bussen før jeg ser den, tung nedi bakken. En irrgrønn hval. Jeg går ut mot kanten av fortauet, kaster stadige blikk mot skuret til du endelig reiser deg. Bussjåføren vinker oss videre før vi får vist fram billetten.

19

Det første høye dobbeltsetet etter midtgangen er vårt. Vi har delt morgenbuss i mange år, du går av ved skolen, og jeg tar bussen helt til endestasjonen, da har jeg fem minutter å gå til jobben. Før satt du lenger bak, ved siden av Ane, jeg kunne høre dere fnise. Nå later jeg som om jeg insisterer på å sitte ved siden av deg. Du har jo ikke noe valg, da, du kan jo ikke si nei til mora di. Du later som du finner deg i det, mens du himler med øynene til vennene dine, jeg håper at du himler.

Etter brua kommer busstoppene med jevnere mellom­ rom, ungdommene lunter inn, de fleste hilser. Du pakker deg inn i øreklokkene og drar hetta over, lener pannen mot vinduet.

– Om to uker skal årsrapporten være ferdig, sier jeg.

Du reagerer ikke. Jeg dulter deg i siden.

– Jeg har deadline på årsrapporten, sier jeg.

Du nikker ut av vinduet.

– Det er så stress nå på slutten, det er alltid noe som blir feil, selv om vi har lest igjennom mange ganger.

Og så er det fire versjoner, ikke sant, rapportene er med og uten noter, så to på norsk og to på engelsk, og alt må endres i alle fire versjonene og legges ut på nytt.

Jeg ler. Du sier ingenting. Du har ikke sagt noe siden vi gikk opp bakken ved sundet.

– Og jeg ser meg liksom helt blind, fortsetter jeg.

– Jeg blir usikker på alt. Om jeg i det hele tatt sitter med riktig versjon, eller om den er på riktig språk …

20

Brått står du krokbøyd over meg med bagen over skulderen, håret henger ut av hetta. Jeg har ikke lagt merke til at du har reist deg, den ene armen din dirrer.

Jeg skyver knærne til side mens du dytter deg forbi, du svarer ikke da jeg sier ha det. Resten av klassen stimler ut av bussen og går i samlet flokk opp bakken mot skolen.

Du kaster et raskt blikk min vei, så går du etter.

Bagen over skulderen og de store øreklokkene, som gir hetta di en slags alvebøy mot sidene.

Jeg lurer plutselig på om jeg har ropt. Om jeg har ropt alt dette med årsrapporten, det er så stille, og de få passasjerene som sitter igjen, skutter seg, endrer stilling på setet som om de endelig får hvile.

Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt?

Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til?

Thomas Brun, NTB

Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand.

Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om.

Maja klarer ikke å gå på skolen.

Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet.

Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer.

Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig ­ skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.

INGENSTEDSØYA

Therese Aasvik (f. 1974) har studert kommunikasjon ved Universitetet i North Dakota, og har bakgrunn som grafisk designer og billedkunstner.

Hun bor i Oslo med sine to døtre.

Aasvik debuterte i 2016 med suksessen Fie faller. Ingenstedsøya er hennes femte roman.

Fie faller (2016) «Sår, morsom og velskrevet debutroman som overrasker leseren underveis …»

Pål Andreassen, Moss Avis Noe skal skje (2017) «En strålende roman. Imponerende at en kvinnelig forfatter går inn i sinnet ikke bare til en voksen mann, men også en ung gutt.»

Tom Egeland, forfatter Byer uten deg (2018) «En reiseroman utenom det vanlige – spennende, tenksom og vakker. Et så fint og fargerikt språk at det går rett til hjertet.» Torbjørn Færøvik, forfatter Boksen går (2021) «En sorgmunter historie ... som utspiller seg på ulike nivåer, slik god litteratur skal gjøre.»

Frode Thuen, psykolog