Neil Gaiman: Hans og Grete

Originaltittel: Hansel & Gretel Copyright © 2014 by Neil Gaiman, Lorenzo Mattotti and Raw Junior. Published in agreement with Writers House, New York, represented by Ia Atterholm Agency, Sweden, and TOON Books, New York Copyright © norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Design: Françoise Mouly & Jonathan Bennett Papir: 170 g G-print Boken er satt med Garamond 3 URW 13/21 pkt.

1. opplag 2017 ISBN: 978-82-516-8620-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

NEIL GAIMAN LORENZO MATTOTTI

Oversatt av Stian Omland, MNO

a

lt dette skjedde for lenge siden, på bestemors tid, eller hennes bestefars. For lenge siden, i hvert fall. På den tiden bodde vi alle sammen i utkanten av den store skogen.

D

et var en gang en tømmerhogger. Han hogde trær.

Han kvistet trærne, han hogde stammene og greinene

til vedkubber, og han slepte dem på en håndkjerre til den nærmeste stien til byen. Å hogge trær, det var arbeid å bli sulten av.

Tømmerhoggeren tok seg en pen, ung kone, som hjalp ham så godt hun kunne. Hun lagde mat til ham, og hun ga ham alt hun hadde å gi, så de ble ikke overrasket da magen hennes begynte å vokse like etter bryllupet. Og den vinteren, da snøen lå dyp, fødte hun en jente. Barnet fikk navnet Margaret, som de forkortet til Grete. To år senere fødte tømmerhoggerens kone en gutt, og de ga ham navnet Hans. Ettersom navnet allerede var så kort som det behøvde å være, ble det ikke forkortet i det hele tatt.

Hans og Grete gikk ikke på skolen, for det lå ingen skoler i nærheten av skogen hvor de bodde, og skoler kostet

8

penger, noe tømmerhoggeren ikke hadde nok av, for man tjener ikke så mye penger på å hogge ved og hale kubber.

Men faren deres lærte dem likevel om livet i skogen, og moren lærte dem å lage mat og gjøre rent og sy. Og var moren noen ganger bitter og snakket skarpt til dem, og var faren noen ganger gretten og ivrig etter å komme seg bort fra det lille hjemmet deres, syntes Hans og Grete egentlig ikke det gjorde noe, så lenge de fikk leke i skogen, klatre i trær og vasse over elver, og så lenge det sto nybakt brød og egg og kokt kål på bordet.

N

år veden solgte godt, kjøpte faren mat til familien på markedet: en tykkhalet sau eller en geit, som kom

trippende bak håndkjerra, eller til og med et stykke rått kjøtt, dryppende av blod, svart av fluer eller gult av veps, og på slike kvelder fikk familien et festmåltid. I skogen var det kaniner, i tømmerhoggerens dam var det ender, og bak tømmerhoggerens bitte lille hus gikk det høner og krafset i jorda. De hadde alltid mat.

9

D K

et var i de gode dagene, før krigen, før hungers­ nøden.

rigen kom, og med den kom soldatene, sultne, sinte, leie, redde menn som på vei forbi stjal kålhodene og

hønene og endene. Tømmerhoggerens familie visste aldri riktig hvem som kjempet mot hvem, hvorfor de kjempet, eller hva de kjempet om. Men bortenfor skogen ble avlinger brent og byggåkre ble slagmarker, og de bøndene som ikke ble drept, ble selv gjort til soldater og drevet av sted. Og ganske snart hadde ikke mølleren noe korn å male til mel, slakteren hadde ingen dyr å drepe og henge i butikkvinduet, og det ble sagt at man kunne få store penger for en feit kanin.

Ganske snart råtnet rotfruktene på åkrene, alle turnipsene og gulrøttene og potetene, for det var færre og færre mennesker til å grave dem opp. Og det regnet og det regnet, så de eneste som spiste seg mette på åkrene, var sneglene.

Tømmerhoggerens hytte lå langt fra slagene, men tømmer­ hoggeren og kona, Grete og Hans merket følgene av krigen.

De spiste suppe kokt på gamle kålblader, og brødet barna

12

dyppet oppi, var tørt og hardt som stein. Familien gikk sultne til sengs og våknet enda mer sultne.

B

arna sov på halmsenger. Foreldrene sov i en eldgammel seng som engang hadde tilhørt tømmerhoggerens

bestemor. Hans våknet om natta med en skarp, tom smerte i magen, men han sa ingenting, for han visste at de hadde for lite å spise. Han holdt øynene lukket og prøvde å få sove igjen. Når han sov, var han ikke sulten.

Han hørte foreldrene snakke i mørket.

«Vi er fire stykker,» sa moren hans. «Fire munner å mette.

Fortsetter vi som dette, kommer vi til å dø, alle fire. Uten de ekstra munnene, vil du og jeg ha en sjanse.»

«Vi kan ikke,» hvisket tømmerhoggeren. «Det ville være en uhyrlig ting å gjøre, å drepe barna våre, og jeg nekter å være med på det.»

«Miste dem, ikke drepe dem,» sa tømmerhoggerens kone.

13

«Ingen har sagt noe om å drepe noen. Vi skal ta dem med langt inn i skogen, og miste dem. De kommer til å klare seg bra. Kanskje et vennlig menneske tar dem til seg og gir dem mat. Og vi kan alltids få flere barn,» la hun til, praktisk som hun var.

«De kan bli spist av en bjørn,» sa tømmerhoggeren nedslått.

«Vi kan ikke gjøre dette.»

«Hvis du ikke spiser,» sa kona, «vil du ikke kunne svinge øksa. Og hvis du ikke kan hogge ned et tre, eller trekke ved inn til byen, da sulter vi og dør, alle sammen. To døde er bedre enn fire døde. Det er matematikk og det er logikk.»

«Jeg liker hverken matematikken eller logikken din,» mumlet tømmerhoggeren. «Men jeg kan ikke krangle mer.»

Og Hans hørte ikke mer fra foreldrenes seng.

G

rete vekket Hans neste morgen. «Dette blir en fin dag,» sa hun. «Far skal ta oss med inn i skogen og lære oss

å hogge ved.»

Vanligvis ville ikke faren deres ha tatt dem med langt inn i skogen. Han sa at det var for farlig for barn.

16

Hans gikk ned til den lille bekken som klukket og sang bak hytta deres, og han fylte lommene med de bittesmå hvite steinene fra bunnen av bekkeleiet.

«Hvorfor gjør du det?» spurte Grete.

H

ans kikket opp og så foreldrene stå i døråpningen, og han sa ingenting til søsteren. Så tok faren dem med

inn i skogen. Hver gang de skiftet retning, slapp Hans still­ ferdig en liten, hvit stein for å merke hvor de hadde gått.

Faren ba dem vente på ham i en bjørkelund, hvor stammene sto hvite som papir i skogens mørke. Han lagde et lite bål til dem, så de skulle holde varmen.

Han ga dem formiddagsmaten sin så de ikke skulle sulte

– tørt, svart brød og hard ost.

Han skulle snart komme tilbake og hente dem, sa han.

De ventet.

«Han kommer aldri tilbake,» sa Hans.

17