Halvor Fosli: Fremmed i eget land

HALVOR FOSLI

FREMMED I EGET LAND

SAMTALER MED DEN TAUSE MAJORITET

Fremmed i eget land

Tidligere bøker av Halvor Fosli: Kvite kull og svarte får. Ingeniørar i norsk skjønnlitteratur, Universitetsforlaget, 1996 Ute på prøve. Artiklar og tekstar 1988–1995, Det Norske Samlaget, 1996 Bibelens visdom. Utvalgte sitat ved Halvor Fosli og John Stanghelle, Cappelen, 1996 Oscar Wildes aforismer, Gyldendal, 1996 Litterær spørrebok. 395 spørsmål om norsk litteratur, Exlex Forlag, 1995 [Johan Corneliussen:] Om Rukla. Illustrert «spørrebok» om en biperson.

Redigert og utgitt av Halvor Fosli, Exlex Forlag, 1995 Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska, Det Norske Samlaget, 1994

Halvor Fosli

Fremmed i eget land Samtaler med den tause majoritet

Halvor Fosli: Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord. 1. opplag 2015 ISBN: 978-82-516-8667-9 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

«Min erfaring etter å ha bodd ni år på Grorud er at utfordringene knyttet til å bo i områder med høy innvandrerandel ikke handler om skoleprestasjoner og utdanningsvalg (…). Når jeg valgte å flytte, har det med å føle seg hjemme å gjøre. Det har å gjøre med hvor man finner folk man opplever at man har mye til felles med.»

Silje Bringsrud Fekjær samfunnsforsker, Aftenposten 13. oktober 2014

På tampen av en lang samtale med et ungt par med tre små barn i deres hjem i hovedstadens nordøstlige ytterkant spør jeg henslengt om de har feriert mye i utlandet.

– Nei, svarer kona, – vi har vært mest på Sørlandet og i Nord-Norge, der vi har familie.

– Der er det nesten ikke utlendinger, sier ektemannen, tenker seg litt om og legger til: – Så kommer vi hjem igjen, ser moskeer og masse utlendinger i gatene, og det er litt rart at det er dette som er «hjemme», at det er her vi bor.

– Etter å ha feriert i Norge, kommer dere tilbake til «utlandet»? spør jeg, noe spøkefullt.

De ser på hverandre, smiler brydd.

– Ja, det er vel i grunnen godt sagt, nikker de, og ler litt over tanken.

Innhold

Forord 11 Innledning 15 Anne og Fredrik: «Vi er midt på treet.» 23 Sarah og Simen: «Vi trenger en pause, det er for mange, og islam tar for mye plass.» 33 Lærer Gudrun: «Integreringen har ikke akkurat vært vellykket.» 45 Bjørn: «Jeg prøver å se det positive, det er en slik type jeg er.» 59 Ellinor: «Nederst på rangstigen befinner norske barn seg.» 67 Thomas: «Jeg tror ikke jeg hadde bodd i Lillestrøm engang, jeg, med unger.» 83 Atle og Lisbeth: «Vi har det veldig bra innenfor porten.» 93 Helene og Erik: «Vi er vel forsøkskaniner.» 99

Alexander: «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse.» 107 Lasse: «Jeg er pessimist, jeg ser ikke noen lys framtid, nei.» 117 Andreas: «Norske gutter skal holdes nede, mens muslimske gutter kan holde på.» 127 Kari: «Mye av det jeg har sagt til deg, har jeg aldri sagt til noen før.» 145 En lektor: «Konsensus ligger kunstig langt til venstre.» 161 Avslutning 171 Metode 181 Noter 185

Forord

De fleste nordmenn bor i bygder, småbyer og bydeler som fremdeles er mindre berørt av innvandring. Men noen områder i Norge har opplevd store forandringer på kort tid. Kjente fjes har blitt borte, helt nye grupper har flyttet inn, tatt over oppgangen, blokkene, gaten, skolen, kjøpesenteret, biblioteket, legekontorene, idrettsanleggene – grupper med annen kulturell bagasje, andre normer, verdier, tradisjoner, klær og religiøse forestillinger.

De fire bydelene i Groruddalen i Oslo står i sentrum for denne transformasjonen av Norges befolkning. Hva mener etniske nordmenn om innvandring og integrering når de har blitt en minoritet i eget lokalsamfunn? Nordmenn er gjerne sindige, de er forsiktige med store ord. De vil i det lengste tro at ting går seg til, at folk er gode på bunnen, og at alle trenger tid til å finne seg til rette. Jeg har i denne boka gitt mikrofonen til noen av dem som skriker minst.

Min første bok handlet også om hovedstaden – Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska (1994). Norges hovedstad har interessert meg lenge. Jeg flyttet hit som student i 1981, og har med noen avbrekk bodd her siden.

11

I 1993 flyttet familien og jeg til Casinetto fra Alexander Kiellands plass, og har siden bodd i området bak Frognerparken – med unntak for i underkant av to år på Tøyen.

Oslo er en by å bli glad i – og irritert over! Sosialantropologer kaller det for å go native når feltarbeideren identifiserer seg så sterkt med dem man studerer, at man mister den kritiske distansen. Jeg har til tider følt meg rammet selv: Møtene med innfødte nordmenn i Groruddalen har på en måte brakt fram min egen, indre østkantgutt. Jeg har halvt i spøk sagt hjemme at i arbeidet med en bok om folk som dels flytter fra Groruddalen, har jeg fått lyst til å flytte til Groruddalen – fordi det er så flott der: vidt og åpent, nærhet til naturen, gode idretts- og turmuligheter, ujålete folk, variert boligmasse, effektivt T-banesystem og gode motorveier. Men så er det denne innvandringen, da.

Det er ikke til å komme forbi: Masseinnvandringen er så påtakelig at man ser for seg en skole som tynges ned av andre oppgaver enn de rent faglige, at sosiale arenaer splittes opp etter kulturelle, religiøse og etniske grenser, og at det er så få som ligner deg at du får en følelse av ikke å bo i Norge.1 Jeg har ingen illusjoner om at det går en vei tilbake til det homogene 50-tallet, og jeg tror ikke på en gullalder, verken i fortid eller framtid. Personlig mener jeg også at Norge har blitt et mer interessant og utadvendt land de siste tiårene. Da jeg flyttet til Oslo tidlig på 1980-tallet, opplevde byen nedgang i folketallet. Innvandring har uten tvil gjort Oslo til en mer levende, variert og internasjonal storby. Stengte grenser er ikke mulig, og heller ikke ønskelig. Jeg hører ikke til dem som mener alt var bedre før.

12

Men jeg tror at politikk har konsekvenser, og jeg tror på et opplyst, offentlig ordskifte, der alle som kommer med grunngitte argumenter eller en ærlig uro, skal bli lyttet til og tatt på alvor. Jeg hører til dem som er kritisk til å fortsette dagens innvandringstakt.

Min holdning i arbeidet med denne boka har vært at jeg ikke skulle oppsøke Groruddalen for å belære lokalbefolkningen. Jeg dro for at vi kunne lære noe av dem. De innfødte i innvandrertette lokalsamfunn i Groruddalen er våre egentlige eksperter på hva det multikulturelle samfunnet konkret handler om. Oslo sett fra vestkanten er på mange måter en spennende, mangfoldig og globalisert by; man kan si at mange av oss nyter bare fordelene ved innvandringen, mens andre har også kjennskap til ulempene.

Jeg har møtt mange kunnskapsrike og skikkelige mennesker under arbeidet, og jeg vil takke alle som stilte opp til intervjuer og villig delte sine meninger, minner, bekymringer, gleder og sorger.

I diktaturstater kan borgere som kritiserer samfunnsutviklingen, havne i fengsel eller det som verre er. Diktaturer kan derfor ha problemer med å korrigere en kurs som ikke fremmer vekst, trivsel og velstand for landets innbyggere. En sterk side ved demokratiet er at borgerne kan gi myndighetene klare tilbakemeldinger. På innvandringsog integreringsfeltet i dag fungerer ikke dette slik det bør.

Altfor mange av dem som sitter på viktige erfaringer, tør ikke å si noe offentlig.

Denne boka er et forsøk på å bøte på dette. Politikerne er avhengig av at folk forteller hvordan de har det.

Alle skal med.

Innledning

Selv om denne boka presenterer enkeltmennesker, er det nyttig å kjenne noen nøkkeldata. Folketallet i Norge 1. januar 2015 var 5 165 802 innbyggere, 56 700 flere enn året før. De siste åtte årene har nettoinnvandringen til Norge vært på over 300 000. Oslo har i alle år etter 2006 vokst med mer enn 10 000 innbyggere hvert år.

I 2014 fikk byen hele 13 200 nye innbyggere, Akershus fikk 9 100, omtrent jevnt fordelt mellom nettoinnvandring og fødselsoverskudd. Oslo passerte 650 000 innbyggere i februar 2015.2 Innbyggertallet kommer til å vokse til 852 000 i 2035, ifølge middelalternativet i statistikkbanken på Oslo kommunes hjemmesider. I perioden 2008–2014 har antall etnisk norske i en bydel som Grorud gått ned fra 15 800 til 14 500, i Stovner fra 17 400 til 15 200, mens antall innbyggere med landbakgrunn fra Asia og Afrika i Stovner bydel i samme periode gikk opp fra 10 900 til 14 100, Alna enda mer, fra 16 600 til 21 100.3 I begynnelsen av 2015 bodde det 158 800 innvandrere og 47 900 norskfødte med innvandrerforeldre i Oslo. Det er 32 prosent av folketallet i hovedstaden. Oslo 15

og Norge har aldri tidligere vokst og endret demografi i samme tempo som nå.

Per 1. januar 2014 kan SSB opplyse at det er 132 000 registrerte medlemmer i islamske trossamfunn. Økningen fra 2010 har vært på 34 prosent, eller 33 000 flere medlemmer. Antallet med muslimsk kulturbakgrunn er usikkert, men kan være opp mot dobbelt så mange.4 Før 1970 var det knapt en eneste muslimsk statsborger i Norge.

Islam har en meget kort historie i landet. SSB forteller at pakistanere – 33 000 per 1. januar 2013 – er den gruppen av innvandrere som bor mest konsentrert. 83 prosent av innvandrerne fra Pakistan bor i Oslo og Akershus, og 67 prosent i Oslo alene.5 Somalierne – rundt 35 000 – har passert pakistanerne i antall, men de bor ikke så konsentrert; 44 prosent av dem holder til i Oslo.

Disse demografiske prosessene har ført til at innfødte nordmenn i Groruddalen har havnet som mindretall i mange skolekretser. I flere andre norske byer krymper også andelen innfødte i tradisjonelle østkantbydeler.

I denne situasjonen har jeg stilt meg spørsmålet: Hva tenker disse om situasjonen sin? Jeg har lett etter representanter for den tause, norske majoritet blant dem som ble igjen – eller som nylig har flyttet ut.6 Mange ytrer seg ofte og sterkt i innvandringsdebatten uten å ha personlige erfaringer med temaet, og mange av disse bor på bekvem avstand fra problemene og utfordringene. Fremmed i eget land får fram erfaringene og synspunktene i en spesiell minoritetsgruppe – de innfødte i Norges innvandringstette områder. Denne boka er deres talerstol.

Den som snakker med folk som har bred personlig erfa16

ring med innvandring, vil fort oppdage at det også blant de innvandringskritiske er et stort partipolitisk mangfold.

Det er normalt også en sterk sammenheng mellom egne erfaringer med innvandrere og hvilken holdning man har; jo flere negative erfaringer, desto mer kritisk.

Jeg laget meg en åpen intervjuguide, og tilpasset den til hvem jeg har snakket med. Ifølge intervjuguiden skal informanten gi en kortfattet biografi, fortelle om typiske opplevelser med innvandrere i arbeid og fritid, om hvorfor man har flyttet / ikke har flyttet, hva man syns om samfunnsutviklingen og framtida generelt, særlig i lys av innvandringen. Videre nevnes spørsmål om tillit, trygghet, kriminalitet, gettotendenser, antisemittisme og rasisme; om man kjenner innvandrere personlig; om hvilke erfaringer man har med islam og muslimer; om man har tillit til norske politikere og utlendingsforvaltningen; om integreringsmodeller, innvandringstakt og innvandringstype.

Alle samtalene er gjort under forutsetning av anonymitet. Innvandring er et sensitivt spørsmål, som meget få innfødte vil ytre seg offentlig om. De frykter å bli stemplet som fremmedfiendtlige, islamofobe, rasistiske, fordomsfulle; de har ingenting å tjene på å utsette seg for slike stigmatiserende merkelapper. Folk frykter å miste venner, omdømme og aktelse. Noen har også taushetsplikt, og kan bare uttale seg om saker som kan relateres til arbeidsplassen under forutsetning om anonymisering.7 Korte intervjuer – som avisenes «5-på-gaten» – får ikke fram noe av betydning på dette feltet, de kan heller gi et systematisk skjevt bilde; mange svarer slik de føler de 17

må, man pynter på svaret. Det denne boka handler om, egner seg for lange, anonymiserte dybdeintervjuer. Jeg har gitt personene i de lengre intervjuene pseudonym. I alle intervjuene kan det ha blitt lagt inn faktiske feil, som ikke påvirker meningsinnholdet, for å styrke anonymiteten. Alle direkte sitater er godkjent av informantene.* Det endelige utvalget av sitater og referater er selvsagt mitt ansvar. De fleste intervjuene er gjort før terrorhandlingen i Paris (7. januar 2015), tre er gjort mellom Paris og terrorhandlingen i København (14. februar), og kun ett er gjort etter begge, og de aller fleste er gjort hjemme hos informantene.

Jeg bruker ordet innfødte om etniske nordmenn i boka; dette er et ord som intervjuobjektene også benytter i stor grad. Terminologien er i tråd med den engelske økonomiprofessoren Paul Colliers bruk av det engelske ordet natives i hans bok Exodus. Immigration and Multiculturalism in the 21st Century: en betegnelse på den opprinnelige befolkningen som mottar innvandrerne. Collier opererer også med uttrykket host country, vertskapsland.

Norge er en uavhengig stat, med kontroll over egne grenser, og – selv om vi ikke hører til blant de eldste, uavhengige statene – har vi en lang tradisjon som et bestemt, avgrenset område med en identitet skapt av nokså stabile grenser mot andre land, språk og kulturer. Enhver stor norgeshistorie begynner, som vi vet, med siste istid. Det gjør at vi som nasjon har en svært lang, sammenhengende historie – også som vertskapsnasjon for diverse flyktning*

Redaksjonen i forlaget kjenner identiteten til informantene.

18

grupper og immigranter opp igjennom tidene. Norge er utvilsomt nordmennenes historiske hjemland.8 Masseinnvandring fra fjerne land og kulturer inn i nordiske velferdsstater er noe som ikke har skjedd tidligere, og kan vanskelig kalles noe annet enn et stort og irreversibelt eksperiment. Resultatet av et eksperiment er per definisjon usikkert. Noen av dem som har mest erfaring med dette samfunnseksperimentet, er innfødte nordmenn i Groruddalen. Det er verdt å høre på hva de har å fortelle. Alt tyder nemlig på at dagens politikk videreføres i det store og hele de nærmeste åra, og da vil forhold som menneskene forteller om i denne boka, gjelde stadig flere byer og bygder i Norge.

«Groruddalen er en blanding av sosialt eksperiment, betongjungel, forstad og selvstendig samfunn – fanget et sted mellom byen og landsbygda. Drabantbyene i dalen vokste fram som en del av den sosialdemokratiske drømmen om arbeidernes grønne lunger, og fra 1960 til 1990 økte innbyggertallet med 70 prosent», skriver journalist og innfødt groruddøl Øyvind Holen i Groruddalen. En reiseskildring.9 Dalføret lå i Aker kommune inntil byutvidelsen i 1948. Det året ble hele Aker, med 135 000 innbyggere fordelt på fire sogn – Vestre Aker, Ullern, Østre Aker og Nordstrand – innlemmet i Oslo, som desperat trengte mer plass. Oslo før 1948 hadde bare halvparten av arealet til byer som Bergen og Trondheim. I 1948 vokste byen fra beskjedne 17 km2 til hele 453 km2.10 De første drabantbyene kom på vestsida: Flaen, Kalbakken, Veitvet og Grorud. 1960- og 70-tallet var høydepunktet i dra19

bantbyutbyggingen. T-banen ble fullført til Vestli i 1975 og til Ellingsrudåsen i 1981. I dag består Groruddalen av fire bydeler – Bjerke, Grorud, Stovner og Alna. Østre Aker eller Akersdalen skiftet gradvis navn til Groruddalen utover på 60-tallet, ikke minst påvirket av at redaktør Hjalmar Kielland forandret navnet på lokalavisen Akers Avis til Akers Avis Groruddalen Budstikke i 1960.

Groruddalen har mer variert bebyggelse enn mange er klar over. Det finnes flest leiligheter, men også et betydelig antall rekkehus, tomannsboliger og eneboliger. Kjente villastrøk i Groruddalen er Høybråten, Hellerud, Risløkka, men også store deler av Ammerud, Grorud, Furuset og Stovner består av rolige gater med eneboliger. Norges største samling atriumhus, hele 236 stykker, ligger faktisk i Ammerudgrenda, innviet i 1967.11 Også noen av de mest etnisk norske områdene i hele Oslo ligger øst for Akerselva – det er steder som Kjelsås, Grefsen, Disen og Årvoll i bydelen Nordre Aker. Klassisk drabantbybebyggelse dominert av (høy)blokker – og i regelen med høy innvandrerandel – finner vi på steder som Tonsenhagen, Linderud, Kalbakken, Grorud, Romsås, Vestli, Stovner, Haugenstua, Smedstua, Furuset, Ellingsrud, Lindeberg, Trosterud og Tveita.

Mange steder har egne nærsentre, av variert størrelse.12 Groruddalen hadde et sterkt arbeiderpreg fra slutten av 1800-tallet, og partipolitisk har Arbeiderpartiet stått sterkt.

Fremskrittspartiet og SV har ved noen valg gjort innhugg i Arbeiderpartiets rekker, mens Høyre aldri har lyktes særlig godt, og utenfor rene villakretser har Høyre de siste tiårene gjerne vært det fjerde største partiet i denne delen av Oslo, etter Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV. 20

Ikke-vestlige innvandrere slo seg ned i indre Oslo øst fra slutten av 60-tallet, i bydeler som Grønland, Tøyen, Gamlebyen og Grünerløkka. Her fantes det rimelige bygårder med ledige leiligheter i takt med at mange innfødte familier flyttet ut fra indre by til moderne borettslag, med bad, tre rom og vaskerom i kjellerne, og med lyse, store uterom.

Drabantbyene i Groruddalen var norskdominerte til langt ut i 1980-årene. Og de var et paradis for barnefamilier. Holen skriver svært positivt om sin oppvekst på 80-tallets Lindeberg: Det var «barnevennligheten satt i system», ungene lekte ute hele tida, hele året, alle voksne måtte ha stor toleranse for barnelyder. Drabantbyene ble befolket av de ikke spesielt fattige, ikke de spesielt rike; et mellomlag av solide lønnsarbeidere, et tilnærmet klasseløst samfunn, der det var få forskjeller mellom blokk- og rekkehusfolket, ifølge Holen: «Vi var trygt plassert i middelklassen, men jeg kunne like gjerne ha vokst opp på vestkanten.»13 I motsetning til mange drabantbyer i Europa er norske drabantbyleiligheter romslige tre- og fireroms, og de eies av beboerne, det er ikke utleieleiligheter.14 Selv om Oslo har noen store statistiske forskjeller mellom østre og vestre bydeler, er det viktige forskjeller ikke bare mellom bydeler, men i bydelene. En grunn til at ikke flere har flyttet ut av Groruddalen, er etter mitt skjønn at man fremdeles kan flytte internt i bydelene – til mer norske gater, borettslag og skolekretser. På ungdomsskolen eller videregående blir det for alvor vanskelig for en norsk elev i Groruddalen å unngå å bli minoritet, men da er barna så store at de kan ha lengre skolevei – og da finnes det mange alternativer, i Oslo eller i nabokommunene.

21

At det i prinsippet er fritt skolevalg i Oslo, gjør også at familier har flere valg, men mange ønsker jo at barna skal ha et felles skole- og vennemiljø.15 Nyhetssaker om det som gjerne omtales som white flight og white avoidance, dukker av og til opp i mediene.

25. april 2013 skrev for eksempel Aftenposten om en rapport fra SSB under overskriften «18.000 færre etniske norske i Groruddalen». Siden 1999 har én til to tusen innfødte reist fra Groruddalen hvert år og et tilsvarende antall ikke-vestlige flyttet inn i de fire bydelene. Oslo er en inn- og utflytterby, men tradisjonelt har Groruddalen hatt den mest stabile hovedstadsbefolkningen. De som vokste opp i Oslo sentrum, har flyttet mest, og også de som vokste opp i ytre vest, har flyttet ut i større grad enn folk fra Groruddalen, kunne avisen opplyse om.16 Om man skal forstå hva som ligger bak disse flyttemønstrene, må man snakke med folk.

En sterk lokalpatriotisme og sans for fellesskap har preget de innfødte i de østre bydelene. Villaeierne i Oslo Vest har ikke samme fellestradisjoner som selvbyggerne, boligbyggelagene og OBOS-folkene i øst. Det var med andre ord et tett samfunn som var vant til små forskjeller og et omfattende felles liv, som ble vertskap for den raskeste innvandringen i norsk historie. Lokalsamfunn der man ikke bare pratet over hekken, men der naboer møtte hverandre til dugnader, grilling, planleggingsmøter og organisering av kultur- og fritidsaktiviteter, ble den sentrale integreringsarenaen for innvandrere fra hele verden.

Hvordan har det gått, sett fra de innfødtes perspektiv?

Det skal de neste kapitlene kaste lys over.