Merksnodigstrendene

Jeg har funnet opp et nytt ord: Merksnodigstrendene. Det er min oversettelse av det gammelislandske Furðustrandir, et navn brukt én eneste gang i verdenshistorien, om en kystlinje vikingene seilte langs i Amerika, et område så særegent at de fant opp et navn som aldri ble brukt om noen andre steder, verken før eller senere. Merksnodigstrendene. Mot slutten av boken reiser jeg langs kysten av Canada for å finne landskapet som skjuler seg bak dette unike navnet. Samtidig er denne letingen etter ordenes opphav betegnende for metoden jeg bruker gjennom hele denne boken: Jeg fingransker ordene og setningene, jeg leter etter landskapene de hører hjemme i. Egentlig skulle dette vært en bok om jakten på Vinland, og jeg begynte med å lese Vinlandssagaene. Men under lesingen ble jeg mer og mer fascinert av Eirik Raude. I dag er det først og fremst sønnen, Leiv Eiriksson, som er kjent, fordi han oppdaget Amerika fem hundre år før Kristoffer Columbus. Men det store spranget inn i en ny verden ble gjort av faren Eirik som oppdaget Grønland og bygget et samfunn der. Grønland ligger helt inntil Canada og er geografisk en del av det amerikanske kontinentet. Og det var utfordringene Eirik Raude møtte på Grønland, som førte til at han organiserte en ekspedisjon med 160 personer og 3 digre skip som reiste for å ta nytt land der det vokste vindruer, over havet mot sørvest. Det må ha vært en av vikingene om bord på et av disse skipene

9

som fant opp ordet Furðustrandir etter flere dagers seilas langs en merkelig kyst fylt av klipper og sand.

Før jeg kunne reise nedover dette fremmede Canadas kyster, måtte jeg forstå Eirik Raude og hvorfor han bygget opp et samfunn bak den enorme innlandsisen på verdens største øy. Uansett var det på tide at noen skrev en bok om denne rødhårede oppdageren som gjennom tusen år har blitt møtt med misforståelser og forbigåelser. Har jeg lykkes? Har jeg funnet Eirik? Jeg har gjort mitt beste. Jeg har kjempet meg gjennom snøstormene mot Nord-Islands utposter sammen med sønnen min, jeg har dykket inn i virtuelle virkeligheter i Covid-isolasjon, funnet uoppdagede tufter sammen med verdens siste landnåmsmann, jeg har utfordret Atlanterhavet i en 17 fots båt med en grønlandsk fangstmann, kjørt firehjuling fra gård til gård i det som en gang var det norrøne Austerbygd, og jeg har bodd i en kopi av huset til Eirik Raude. Alt for å sette denne sagaskikkelsen inn i en større sammenheng.

Men vi må begynne med å dykke ned i kilden som er min veiviser til Eiriks verden. Vi må følge sagaen som skisserer opp livet hans, hendelse etter hendelse, og vi må bygge en bro som binder denne sagaverdenen til vår egen virkelighet. Helt frem til Merksnodigstrendene.

Bare noen i-siste-liten-advarsler før vi begynner: I boken er det to ord jeg bevisst bruker helt feil, nemlig «vikinger» og «oppdaget». Vikinger er en betegnelse som tradisjonelt brukes om skandinaver som herjet og plyndret – i sagaene brukes ordet dog like gjerne om afrikanere og slavere som skandinaver. I populærkulturen i dag kalles alle middelaldermennesker med opphav fra Norden vikinger. Ikke sjelden kommer det for eksempel artikler med en eller annen sensasjonell miljøforklaring på hvorfor vikingene forsvant fra Grønland på

10

1400-tallet. Det er på denne populære måten jeg bruker ordet i denne boken, fordi jeg mener vikingene som angrep de største byene i Europa, og de som oppsøkte øde og farlige områder langt ute i havet, hadde en karakteristisk mentalitet felles; en unik og fryktløs vilje til å krysse grenser for å skaffe seg ære. Svein Tjugeskjegg og Eirik Raude delte denne grenseløsheten i møtet med det fremmede. De var vikinger. Den ene erobret England, den andre «oppdaget» Amerika.

Når jeg skriver at vikingene «oppdaget» Grønland og Amerika, er det selvfølgelig parodisk eurosentrisk. Folk hadde tatt seg over Beringstredet fra Sibir til Amerika gang på gang gjennom tusener av år og for lengst oppdaget og bosatt disse områdene. Den såkalte saqqaq-kulturens folk spredte seg utover store deler av Grønland 2500 år før Kristus, omtrent samtidig kom Independence-kulturen og på Eirik Raudes tid var øya bosatt av folk fra Dorset-kulturen. I et større perspektiv kunne jeg skrevet at vikingene representerer en av de sist ankomne og kortest overlevende kulturene på Grønland.

Eirik selv mente, ifølge sagaene, ikke at han oppdaget noe. Han fant landområder mange kjente til fra før. I middelalderen trodde de områdene med is og høye fjell nordover og vestover fra Island var ytterkanten av Europa, og Vinland mot sør mente de lå i forlengelsen av Afrika, et område befolket av pygmeer, men også kolonier av kristne mennesker som hadde utvandret fra Irland.3 Det er fra min synsvinkel som nordmann i dagens Europa det er relevant å fortelle om at Eirik Raude oppdaget kontinenter og kulturer vi europeere ikke kjente til fra før.