Det siste bildet

cmyk

TIDLIGERE BØKER I COLD CASE-SERIEN: Skjærsild (2022): «… en skikkelig page-turner med høyt tempo og flere uventede vendinger.»

BTJ

En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som har vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.

Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profileringsekspert Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene. © Kajsa Göransson

Tina Frennstedt (f. 1969) er en av Sveriges fremste

«Med ett er jeg der, på Österlen, og dypest ned i Österlens jord finner du noir. Graves ikke dette mørket frem, blir det ikke Österlen. Det vet Frennstedt, så det gjør hun.»

Ystads Allehanda

Nedtelling (2021):

Fra vinneren av “Årets deckardebut” 2019

«Smart krim uten stereotypier (…) Tempo og spenning fra første side.»

Aftonbladet Söndag «Det utgis mange krimbøker i Sverige for tiden, men

Tina Frennstedt vant Crimetime Award for beste debut med den første boken i den populære Cold Case-serien. I Det siste bildet tar hun deg med på en reise fylt med overraskende vendinger som vil få opp pulsen din. Inspirert av virkelige hendelser leverer hun nervepirrende spenning

spør du meg, er Tina Frennstedt et av de aller mest interessante navnene. Nedtelling er veldig spennende og minst like velskrevet som Forsvunnet. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.»

med en unik drivkraft.

Kalmar Läns Tidning

kriminalreportere. Hun har jobbet for flere store aviser

Forsvunnet (2020):

samt med TV-produksjoner. Hun har spesialisert seg på uoppklarte forbrytelser og skildrer politiarbeid

«Solid spenning (…) Tina Frennstedt har snekret

med stor troverdighet.

sammen en underholdende, spennende og velskrevet krim der saken fra fortiden glir sømløst sammen med nåtidens sak, og der intrikate handlingstråder styres med sikker hånd.»

Bjornebok.no «Nærvær, spenning, empati, engasjement, smart plot –

FJ E R D E BO K I COLD CASE-SERIEN

alt finnes her, og det lover godt for fortsettelsen.»

Skånska Dagbladet

Geltext

DET SISTE BILDET

Tina Frennstedt

DET SISTE BILDET COLD CASE 4 Oversatt av Anlaug Lia

Originaltittel: Cold Case: Sista bilden Copyright © originalutgave: Tina Frennstedt 2023 Først utgitt av Norstedts, Sverige 2023 Copyright © norsk utgave: Vigmostad & Bjørke as 2024 Utgitt etter avtale med Nordin Agency ab, Sverige Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Papir: 60 g Creamy 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

Oversatt av Anlaug Lia 1. opplag 2024 isbn: 978-82-419-5672-0 Sitatet på side 51 er hentet fra Characteristics: In the manner of Rochefoucault’s Maxims av William Hazlitt Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke as er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Tesso

Dragør 2015 telefonen døde. Matilde stoppet på den ødslige gangveien, tok ørepluggene ut av ørene og puttet dem i jakke­ lomma. Et lett dekke av frost hadde lagt seg over engene langs stranda i Dragør, og det gnistret i måneskinnet.

I stedet for crescendoet i det melankolske refrenget til Ellie Goulding fikk hun nøye seg med lydene av skoene mot grusen.

Mens hun gikk, tenkte hun på Jacob, hvor skuffet hun var over at han ikke hadde gitt lyd fra seg da de var i København. Innerst inne skjønte hun at han ikke var interessert lenger. Vennene hadde oppmuntret henne til å glemme ham og gå videre. Hun var ny i datingjungelen, og det fantes massevis av andre der ute.

En kneppende lyd fra buskene på skrå et lite stykke framme på gangveien fikk henne til å bråstoppe.

Det raslet i greinene, en svart, kompakt bylt ramlet ned og beveget seg langsomt mot henne.

Matilde kastet et raskt blikk over skulderen. Veien bak henne mot viadukten hun akkurat hadde passert, lå tom og mørk. Bylten gryntet hest. Hun prøvde å finne ut av hva hun hadde foran seg. Et aggressivt villsvin, kunne det utstøte sånne lyder?

7

Halvmånen lyste opp gangveien.

Gryntingen gikk over til hvesing, som om noen dro en øks mot en slipestein.

Dyret hoppet til, kastet seg opp og fram mot henne i et rykk.

Den hule, kneppende lyden minnet om to treklosser som ble slått mot hverandre i stadig raskere takt. Hun tok et par skritt bakover, slapp ikke dyret med blikket og stakk samtidig hånden i jakkelomma og famlet rundt.

Kanskje hun kunne få liv i telefonen igjen. Noen ganger klarte hun det hvis den hadde fått hvile en stund. Skjermen lyste svakt opp og viste batterisymbolet, så ble det slukt av mørket rundt henne.

«Søren også», stønnet hun og forbannet seg selv for ikke å ha skiftet ut den elendige telefonen for lenge siden.

Hun lyttet etter dyret, men hørte bare lyden av sin egen raske puls i ørene. Med skjelvende hender trykte hun igjen på sideknappen, holdt den inne hardere og lenger og så at den lyste opp. Matilde rakk bare å trykke de fire sifrene før et nytt klakk klakk klakk ble fulgt av en raspende, hvesende lyd. Den svarte, knehøye bylten jaget fram mot henne, og telefonen falt ut av hånden.

Hun forsøkte å kaste seg til siden, men kjente hvordan skapningen hoppet opp mot beinet og fikk tak i den ene hånden, kloret seg fast og bet henne i lillefingeren.

«Au», brølte hun og dro den verkende fingeren til seg.

Til slutt slapp den taket og falt ned på bakken ved siden av henne.

I øyekroken så hun to illrøde prikker og et hvitt gap som igjen kom farende med kurs mot beina hennes.

8

«Nei», jamret hun og hørte den hvesende, sugende lyden.

Den dundret inn i henne fra siden med den tunge kroppen, først en gang, så en gang til, så hun mistet balansen og falt over ende. Øynene mine, tenkte hun, og i siste sekund fikk hun løftet armene til beskyttelse. Dyret slet i håret hennes og gravde seg inn, rev i hodebunnen. Harde, stikkende hugg som av skarpe kniver. Det hamret i hårfestet da skapningen til slutt slapp taket i det sammenfiltrede håret.

Matilde rullet seg rundt i fosterstilling med kinnet trykt ned i grusen. Våget ikke røre seg. Etter en stund løftet hun hodet for å se om dyret var der fortsatt. Lenger borte kunne hun skimte en mørk skygge som rørte seg bortover mot viadukten. Hun strakte hånden forsiktig ut, fikk tak i telefonen som lå ved siden av henne, og la den i lomma.

Skyene beveget seg raskt der oppe, et stykke unna kunne hun høre en kattugle tute. Det dunket i kneet og i hodet og verket i høyre øre. Den søte blodsmaken nådde munnviken, og hun kjente at det rant noe varmt fra hodebunnen.

Hun måtte bort herfra, måtte få hjelp. Kanskje det var noen ved bussholdeplassen som kunne hjelpe henne?

Matilde reiste seg langsomt og hørte den hvesende lyden rett bak seg. Da hun snurret rundt, så hun den svarte bylten stå med åpent gap bare et par meter unna.

Samtidig hørte hun den skrapende lyden fra motsatt side.

Hvordan kunne den være to steder på en gang?

9

En isnende mistanke grep henne. Noen styrte dyret, fikk det til å angripe henne. Med små, forsiktige skritt rygget hun bakover. Så snudde hun seg og begynte å løpe.

Men hun rakk bare et par meter før en ny skikkelse avtegnet seg i månelyset på stien foran henne.

Denne var mye større.

TIRSDAG 1. FEBRUAR 2022

kriminalbetjent tess hjalmarsson parkerte på Fredriksbergsgatan og gikk det siste stykket mot politihuset i Malmö. Hun bar med seg esken med Liedberg-etterforskningen.

Dobbeltdrapet på gårdbrukerparet Liedberg utenfor Råå var en av sakene der store deler av materialet ennå ikke var digitalisert, og esken med dokumenter og permer, én av tjueto, luktet støv etter mange år i kjelleren.

Nå så det ut til at Kerstin og Gunnars skjebne skulle tvinges ned på lageret igjen.

Ved svingdøra utenfor inngangen møtte hun to kollegaer fra se, avdelingen for spesialetterforskning. De kastet et raskt blikk mot henne før de kikket bort.

Tess satte fra seg esken på et av bordene ved den lille sofagruppa, kikket bort mot resepsjonen og husket at hun hadde glemt lommeboken i bilen. Anna-Karin, som pleide å sitte der, var tilsynelatende erstattet av en yngre vikar i dag. På stolene til høyre for resepsjonen satt det noen og ventet på å få komme inn.

«Tess Hjalmarsson fra Voldskrim. Jeg har glemt inngangskortet, kan du være så snill å slippe meg inn?»

Kvinnen, som hadde mørkt hår og briller, så på henne og smilte unnskyldende.

«Beklager, jeg er bare vikar her. Et øyeblikk.»

Hun skrollet nedover på dataskjermen og rynket pannen.

«Jeg kan ikke finne navnet ditt. Hjalmarsson, sa du?»

«Riktig. Cold Case-avdelingen, jeg er leder der, men har ferie for tiden.»

Kvinnen så stresset ut og fortsatte å lete på skjermen.

«Unnskyld, jeg er virkelig lei for det», sa hun med forlegen stemme. «Jeg finner bare én Hjalmarsson, og det er Lars Hjalmarsson på Familievold. Du har ikke legitimasjon med deg?»

Tess slapp esken med den ene hånden og lot som om hun lette i baklomma.

«Nei, jeg har visst glemt lommeboken i bilen. Jeg skal bare opp på avdelingen og sette fra meg denne her.»

Hun nikket mot esken og kjente at hun begynte å få krampe i armene.

«Jeg skjønner. Men jo, her fant jeg navnet ditt. Det står under Cold Case-gruppa til Marie Erling.»

Tess hevet øyebrynene og smilte.

«Jaså, har det havnet der nede.»

Kvinnen tok opp telefonen.

«Jeg ringer på henne, så at hun var inne for en liten stund siden. Unnskyld, jeg føler meg kjempedum, men jeg er helt ny her og har fått så utrolig strenge beskjeder om ikke å slippe noen inn hvis de ikke har inngangskort eller leg. Håper du skjønner.»

Tess satte esken ned på gulvet.

14

«Selvfølgelig, det er i orden.»

Glassdøra bak resepsjonen gikk opp, og Tess så at det var Adam Wikman som var på vei ut. Strebervalpen, som Marie Erling pleide å kalle assistenten.

«Supersnut Hjalmarsson, så fint å se deg.»

Han ga henne en klossete klem.

«Går det bra?»

«Helt topp.»

«Godt å høre. Vi savner deg. Jeg må skynde meg», sa han og pekte unnskyldende mot en bil som sto og ventet utenfor inngangen.

Tess så etter ham da han hastet ut. Det var minst femten år siden hun selv hadde gjort patruljetjeneste. Hun hadde fått sin dose av narkoreir og kvinnemishandlere og hadde ikke savnet det etterpå. Likevel kjente hun et uventet stikk av lengsel da hun så aktiviteten i huset og kollegaene som kastet seg inn i biler for å dra ut på oppdrag. Tankerekken ble avbrutt av stemmen til Marie.

«Hei der.»

Tess snudde seg og måtte kikke én gang til på kollegaen som sto der i mørke jeans og dressjakke.

«Jøss, går du i blazer?»

Marie dro raskt på munnen av kommentaren, men svarte ikke. Tess hadde aldri sett Marie i blazer før. I alle årene som leder for cc-avdelingen hadde hun i stedet med jevne mellomrom måttet be henne skjule tatoveringene med ildsprutende drager og legge hardrockskinnjakken igjen hjemme når de skulle møte pårørende utenfor huset.

«Hvordan har du det?» spurte Marie.

15

«Jo da, jeg er mest ute og går tur på heden. Ser på svalene som bygger reir i klittene. I går så jeg en havørn, det var et mektig syn.»

«Sier du det. Utrolig.»

«Eller ikke. Hvordan går det her, da?»

«Som vanlig. De haler og drar i oss, og vi kjemper for å bli fredet, men skuddvekslingene mellom gjengene fortsetter, og de krever ressurser.»

Marie ble stille.

«Og så oppdaterer vi prioriteringslisten.»

Tess rynket brynene.

«Det er vel ikke noe galt med den gamle?»

Marie flakket med blikket og nikket mot en kollega som gikk inn gjennom glassdøra.

«Nei, men vi prøver å få i gang saken med Ljungåker.»

«Ljungåker?»

Tess trodde hun hadde hørt feil. Drapet på den sekstito år gamle malmömannen sto på cc-listen fordi ingen var blitt dømt for det. Men det hørte også til den typen saker som ble regnet som «politimessig oppklart», siden man visste hvem gjerningsmannen var. Og de hadde gjort et aktivt valg om ikke å gjenoppta etterforskningen.

«Det er da ikke noen vits i å grave i det? Vi vet jo at polakken Kaminski sto bak, og han er død nå.»

«Ja, men vi har fått inn ett nytt tips som vi skal følge opp, et som er uventet og ganske bra. I hvert fall verdt et forsøk.»

«Hva dreier det seg om?»

Telefonen til Marie ringte, og Tess så overrasket på at kollegaen tok opp telefonen og svarte enda de var midt i en samtale.

16

Hun snudde seg, følte seg overflødig og tok opp sin egen telefon fra lomma. Konstaterte at den danske psykiateren og profilereren Carsten Morris igjen hadde prøvd å få tak i henne. Han pleide ikke ringe bare for å slå av en prat, og hun lurte på hva han ville, siden han hadde ringt to dager etter hverandre. Akkurat nå måtte han uansett vente.

I bakgrunnen hørte hun Maries samtale, kollegaen hadde en uventet formell tone.

Tess ville runde av og komme seg av gårde.

Marie ba om unnskyldning da hun hadde lagt på.

«Lundberg, da?» sa Tess. «Hvordan er det med ham?»

Marie sukket.

«Han er hjemme for øyeblikket. Fagforeningen er på ham for at han skal ta ut avspaseringen sin før det er for sent.»

Bildet av hvordan Lundberg rastløst gikk fram og tilbake i Oxie-villaen sin i en meningsløs, uønsket fritid, dukket opp i hodet på Tess. Han var den eldste med­ arbeideren i cc-gruppa, nærmer seg pensjonsalderen og var en av de viktigste brikkene i Voldskrim. Hans evne til å lese gjennom store mengder dokumenter og finne viktige detaljer var eksepsjonell og hadde noen ganger vært avgjørende for resultatene de hadde oppnådd i gruppa. Hun visste også at han fryktet den dagen han måtte gå av.

Tess kastet et blikk på kollegaen. Det var tydelig at hun ikke hadde noe særlig lyst til å prate.

Marie løftet opp Liedberg-esken, men nølte, satte esken ned igjen og tok opp noen brev fra jakkelomma.

17

«Forresten har du fått en del beundrerpost», sa hun.

«Vanlige håndskrevne brev, altså.»

«Ja vel, fra nå av kan du ettersende dem hjem til meg, til Gislövshammar? Eller prøver du å være flink pike og spare porto for ledelsen?»

Hun begynte på et smil, men fikk ingen respons. De to kollegaene sto tause og så på hverandre en stund.

«Du», sa Marie langsomt og la armene i kors over dressjakken mens hun gynget på fotsålene. «Jeg forsøker bare å gjøre en god jobb her mens du er borte. Og …»

Hun så opp på henne med et lurt smil.

«Både du og jeg vet at det ikke er min skyld at du tabbet deg ut. Men nå er det som det er.»

Tess la brevene ned i jakkelomma og kikket bort, ville ikke avsløre hvor avspist hun følte seg. Hun dro opp glidelåsen på den mørkeblå dunjakken.

«Vi snakkes, hils de andre.»

I krysset stoppet hun bilen og kikket opp på baksiden av justissenteret. Den mursteinsrøde bygningen ble rammet inn av den grå vinterhimmelen. Energien hun hadde følt da hun skulle dra inn på politihuset og møte kollegaene, var like borte som solen hadde vært de siste ukene.

I seksten år hadde hun jobbet her, de siste tolv ved Skånes cc-avdeling, og det meste av tiden som avdelingens leder. Huset hadde vært som et annet hjem for henne. Dette var første gang hun hadde følt seg som en uvelkommen fremmed der.

Tess svingte tilbake opp mot Östra Förstadsgatan og videre mot motorveien. Hun var under intern­etter­ 18

forskning og hadde blitt tvunget til å ta ut all avspasering og ferie hun hadde til gode, for å unngå den omplasseringen som Per Jöns hadde tilbudt henne inntil prosessen ble ferdig.

Men hun hadde aldri ventet en slik reaksjon fra Marie Erling.

Det hadde gått flere uker siden de hadde snakket sammen, og hun hadde vært helt sikker på at Marie hadde kontaktet henne fordi hun ønsket å møtes, prate jobb, at hun kanskje til og med trengte veiledning, ønsket å diskutere en sak. At de skulle drikke en kopp kaffe oppe på avdelingen og møte de andre. Det var det hun hadde sett for seg. Men tilsynelatende ville hun bare ha tilbake esken med dokumenter som Tess hadde hatt stående hjemme.

For en stund siden hadde Tess lagt merke til at Marie hadde opprettet en ny, jobbrelatert konto på Instagram under navnet Coldcase-snuten. Selv hadde hun nesten sluttet å bruke sosiale medier, hun trengte først og fremst å prøve å få det virkelige livet til å fungere igjen.

De flate, vinterlig dystre jordene langs veien så ut til å leve forskjellige liv annenhver dag for øyeblikket. Hvite etter nysnø eller brune av leirsørpe. Små isdammer glitret i grøfta, og frosten hadde bitt seg fast i buskene.

Tess fortsatte å kjøre vei 11 hjemover til Österlen. Hun kunne ikke slippe synet av Marie i dressjakke. Vanligvis ville hun bare ledd av det, men nå gjorde det henne mest forbannet.

I løpet av disse årene hadde hun holdt om Marie Erlings egenrådige, opprørske rygg utallige ganger når det blåste rundt henne og ledelsen prøvde å forflytte 19

henne. Tess hadde begynt å betrakte Marie som en nær venn og regnet med at de hadde en ubrytelig lojalitet til hverandre. Hadde hun fullstendig misforstått forholdet deres? Hvor kom denne kulden fra?

Og Ljungåker-etterforskningen, der ville hun ikke komme noen vei. Det var en blindvei, et skikkelig mageplask å prøve seg på den. Tess og Lundberg hadde gjort et tappert forsøk, pløyd seg gjennom hele saken en mørk novemberuke for tre år siden, og etterpå vært enige i sin overbevisning om at det ikke var noe nytt å hente.

Også dette med en ny prioriteringsliste, som om Tess ikke skulle komme tilbake til jobben sin. Det var da hun som satte dagsordenen for cc-gruppas arbeid og prioriteringsliste? Eller?

Adrenalinet strømmet da hun svingte inn i rundkjøringen utenfor Sjöbo. Hun fortsatte i høy fart østover mot Simrishamn. Selv om klokken bare var fire på ettermiddagen, lå det et grumsete skumringslys over omgivelsene.

På høyde med Röddinge ble det askegrå lyset plutselig erstattet av blå, flakkende glimt. Hun kastet et raskt blikk i bakspeilet og deretter på speedometeret.

«Helvete heller.»

Tess slo hånden i rattet og kjørte inn til siden. Hun så rett fram og stålsatte seg da politimotorsykkelen stoppet bak henne og betjenten steg av. Mens han tok av seg hjelmen, studerte Tess ham i bakspeilet og åpnet vinduet.

Han bøyde seg fram og lente armen mot bilen, som om han hadde sett for mange road movies.

«Det gikk litt fort, dette, ikke sant?»

20

Tess smilte da hun prøvde å finne ut hva fartsgrensen kunne være på veistrekningen. Nitti? Det var i hvert fall ikke hundre og tjue, som hun hadde ligget i. Det skjønte hun også.

«Beklager, jeg tråkket på litt for hardt, hadde det travelt med å komme hjem», sa hun.

«Da må jeg be om førerkortet.»

Tess dro sertifikatet ut av lommeboken og holdt det opp for politibetjenten. Kunne hun snakke seg ut av det uten å nevne at hun var i politiet? Nei, det var ingen vits i å holde det hemmelig, han kunne kanskje ha gjenkjent henne allerede.

«Vi er kollegaer», sa hun. «Tess Hjalmarsson, Malmöpolitiet.»

Han så på henne.

«Hei sann. Men ikke i tjeneste, vel?»

«Nei, egentlig ikke.»

«Jeg heter Stefan Urosz, i trafikkpolitiet, men ja, det sier vel seg selv. Hvilken avdeling er du i?»

«Voldskrim, Cold Case-avdelingen.»

Han ristet på hodet.

«Ok, beklager, men … Du ligger førtitre over.»

Han banket med fingeren på måleinstrumentet.

«Det er åtti her, og jeg målte deg til hundre og tjue­ tre.»

«Kanskje det er en viss feilmargin på måleren?» prøvde hun og ga ham sitt beste og mest avvæpnende smil.

Han så på måleren med et tvilende ansiktsuttrykk.

«Det kan variere tre opp eller ned noen ganger. Men ikke så mye mer enn det.»

21

Hun hadde havnet i klørne på en ekte paragrafrytter, det var sikkert.

«Så da …»

Likevel virket det som om han nølte med å ta en kollega.

«Hvis du ikke var på vei til noe. Ingen stille utrykning?»

«Dessverre», sa hun og sukket.

Trafikkpolitibetjent Stefan Urosz skrev ned opplysningene fra førerkortet i heftet sitt.

«Og du tilstår?»

Tess trommet med fingrene på rattet og kikket på en bil med tre menn som lo og vinket til henne da de kjørte forbi.

«Jeg tror ikke jeg har noe annet alternativ», sa hun.

«Hva kan dette føre til?»

«Vel, det vet jeg egentlig ikke. Men du er farlig mye over, så førerkortet ryker.»

Hun ble egentlig ikke overrasket, men ordene hans traff henne likevel som et slag i ansiktet.

«Hvor lenge, da?»

«Ja, det er ikke min oppgave å avgjøre. Men vanligvis i to til tre måneder.»

Tess gned seg i ansiktet.

«Og vi kan ikke sette en strek over det? Hvis jeg kjører som en snegl resten av veien?»

«Beklager.»

Han ristet på hodet.

«Tenk hvordan det ville ta seg ut for meg om publikum fikk vite at vi lar andre politifolk slippe unna.»

22

Han ga henne boten, og Tess la merke til at satsene hadde økt betraktelig siden hun selv kjørte utrykningsbil.

Hun trakk pusten dypt og ga ham førerkortet.

«Jeg må i hvert fall få kjøre hjem.»

«Så lenge du ikke kjører i hundre og tjue, er det greit», sa han og overrakte en midlertidig kjøretillatelse gyldig et døgn. Så satte han på seg hjelmen. «Du får sannsynligvis melding hjem i postkassa i løpet av de neste dagene.»

Tess lukket vinduet og startet bilen.

En allerede fantastisk dag hadde nettopp overgått seg selv, tenkte hun og fortsatte østover.

«kommer dere til å spille inn flere episoder av serien på Österlen i fremtiden?»

Kate Sands smilte til kvinnen med pasjehåret i publikum på Tomelilla kulturhus. For tjue år siden hadde kultserien Rescue Plan blitt filmet på Österlen, og nå var lanseringen av den nyinnspilte sesongen i gang. Spørsmålsrunden etter intervjuet på scenen hadde nettopp begynt.

Hun kastet et raskt blikk på den smilende mannen med briller som satt på en av de bakerste rekkene. Bortsett fra at han var en av de få mennene i publikum, virket det som om han kunne Rescue Plan omtrent utenat, og han hadde allerede stilt flere spørsmål med den litt underlige, lyse stemmen sin. Brunt hår, i førtiårsalderen, runde kinn, noterte Kate for seg selv. Ikke at det spilte noen rolle. Hun hadde likevel ikke noe ansikt bak de anonyme brevene. Men hun samlet på utseendet til folk hun støtte på, i tilfelle det skulle komme til nytte en dag.

«Det hadde vært en drøm å få filme her igjen», svarte hun og unngikk å se i hans retning. «Men for øyeblikket er det ikke planer om flere sesonger. Og man blir jo ikke akkurat yngre.»

24

Kvinnene på første rekke nikket og smilte.

«Og dessverre er det ikke nettopp overflod av roller for eldre kvinnelige skuespillere. Det ser ut som det bare er menn på min alder som får spille spennende politi­ karakterer her i Skåne.»

Spredd samtykkende latter hørtes fra publikum. Kate kunne koste på seg noen velrettede bitre kommentarer, men egentlig var hun ganske fornøyd med karrieren for tiden.

Først og fremst på grunn av en kommende stor rolle i en ny engelsk kriminalserie, som hun egentlig helst ville prate om. Men det måtte vente til pressekonferansen om tre uker, nå dreide alt seg om Rescue Plan, den internasjonale thrillerserien som ble en hit for en hel generasjon i sin tid, og som hadde fått nytt liv da Netflix begynte å vise både de gamle og de nye episodene. Til og med kjenningsmelodien, «Crying in the Ashes» av Wendy Paige, hadde klatret til topps på Spotify.

Mannen med brillene viftet ivrig med hånden igjen, men en kvinne midt i salen rakk å komme først.

«Bare et kort spørsmål», sa arrangøren bestemt.

«Blir du aldri redd selv når dere spiller inn så skumle scener?»

«Nei», sa Kate smilende. «Du skulle se hvor lyst det er der vi spiller inn, og alle de menneskene som står bak kamera og arbeider. Det kan heller være vanskelig å fremkalle følelsene i en sånn situasjon. Derimot kan jeg innrømme en ting …»

Det ble musestille i publikum.

«Jeg har hatt problemer med fugler.»

25

Alle lo.

Kate kjente seg litt falsk. Hun kunne ikke fortelle om alle terapitimene, migrenen og panikkanfallene. Om den besatte, ansiktsløse fansen, om marerittene. Og de anonyme brevene som hadde begynt å komme nok en gang.

«Alex Springfield, da», sa arrangøren, «jeg regner med at han ikke er like skremmende i virkeligheten?»

Den amerikanske motspilleren hadde fått det store gjennombruddet sitt med Rescue Plan, i dag var han et av de heteste navnene i England.

«Nei, han er en svært sympatisk motspiller. Og å være med i samme serie som ham er noe helt annet enn å være med i en svensk produksjon. Det betyr hele pakka, egne kokker i luksusvogner mellom opptakene. Alle dører er åpne.»

Kvinnene på de første benkeradene kikket storøyd opp på henne.

«Men», fortsatte hun, «karakteren han spiller, er alt annet enn sympatisk. Han har helt mistet sansen for hva som er sant eller virkelig.» tv-serien Rescue Plan var en dystopisk thriller. En asteroide hadde kollidert med jorden og utslettet en stor del av menneskeheten. Rollefiguren til Kate, Sally Woods, ble forfulgt av karakteren som Alex spilte, en farlig mann som var besatt av henne. For å unnslippe ham iscenesatte hun sin egen kidnapping, forandret utseende og gjemte seg et sted på kysten lengst ute ved Pembroke Dock i Wales.

Der levde hun sammen med dyr og barn som var blitt forlatt. Nå, i den nyinnspilte sesongen, hadde det gått mange år, og rollefiguren hennes trodde at hun til slutt 26

var fri. Men så begynte det å skje merkelige ting, og hun skjønte at forfølgeren igjen var etter henne.

Bak Kate sto en stor skjerm med bilder av henne og Alex hentet fra serien. Den spørrelystne mannen med briller bakerst i salen rakte opp hånden en gang til.

«Sally Woods fremstår jo som veldig god, men i de nye episodene skjønner man at selv solen har sine flekker. Hvilke likheter er det mellom deg og henne, vil du si?»

Igjen unnvek hun blikket hans da hun svarte.

«Jeg er nok ikke en like stor dyrevenn, datteren min maser om at vi skal få husdyr, men det blir ikke noe av.

I hvert fall ingen fugler.»

Hun tok en kunstpause. «Og jeg er ikke like modig.

Men om jeg er tvers gjennom god? Jeg er nok som de fleste, har både gode og mindre gode sider.»

Arrangøren Ursula Johnsson styrte spørsmålene med jernhånd og sa ifra at neste spørsmål måtte bli det absolutt siste. Det var nok en fjær i hatten for henne at hun hadde klart å engasjere en berømt, internasjonal skuespiller til kulturhuset deres, tenkte Kate.

«Hva er egentlig årsaken til at du har flyttet akkurat hit, til Österlen? Er det ikke vanskelig å bo på et lite sted der man blir gjenkjent overalt?»

Kate smilte til kvinnen samtidig som det blafret i synsfeltet og anspentheten i hodet økte på.

«Jeg føler meg velkommen her, menneskene på Österlen er så hyggelige. Det finnes en ro her som jeg faktisk ikke har opplevd noe annet sted i Sverige. Og landskapet minner om England, der jeg har bodd i mange år. Heiene, 27

alleene, slottene og skogene. Men jeg har skjønt at det kan være hardt her om vinteren.»

Hun pekte på mørket utenfor vinduene, publikum nikket bekreftende med uttrykk som sa «hvis du bare visste hvor ille det kan være».

Turister og sommergjester hadde liten innsikt i hvor isolert man kunne bli av å bo året rundt i denne lite tilgjengelige delen av Sverige. Folk på Österlen måtte leve med dårlig offentlig kommunikasjon og dårlige veier, et kaldt og utfisket hav i Østersjøen som påvirket klimaet hele året, og åpne landskap der vinden kunne herje fritt.

Hun begynte å se bølgende streker foran øynene. Ikke nå, vent litt til, tryglet hun migreneanfallet.

Hun ga et diskré signal til arrangøren Ursula om at de måtte avslutte, og strakte seg etter vannglasset.

Ursula reiste seg opp, hentet en blomsterbukett og en kurv med lokale delikatesser fra kjente leverandører som hun ga til Kate.

Publikum applauderte kraftig.

Etterpå våget noen av kvinnene seg fram for å småprate.

Mannen med brillene sto et stykke borte og smilte bredt mot henne, som om han forberedte seg på et møte.

Kate ville bort derfra fort og gikk mot garderoben.

Personalet hjalp til med å tømme lokalet mens hun tok på seg den svarte dunkåpen, takket og roste Ursula for arrangementet.

«Takk», svarte hun. «Vi arbeider hardt for å øke kulturtilbudet i bygda, vi trenger ildsjeler for å få det til å gå rundt. Kunsthallen har vi hatt siden sekstitallet, det var en av de første som ble bygd i distriktene.»

28

Kate så seg anerkjennende om i lokalet, og de gikk mot utgangen. Det så ikke ut til at mannen med brillene var der lenger.

«Vi skal ha nye arrangementer senere i vår», sa Ursula.

«Kunne du tenke å være med på flere?»

«Absolutt, jeg kommer til å være mye i England for å filme i vår, men vi kan vel snakke sammen når det nærmer seg? Vi er svært glad i det nye hjemstedet vårt og vil gjerne hjelpe til.»

Arrangøren holdt glassdøra åpen for henne.

Kate holdt på å miste blomstene utenfor inngangen og måtte stoppe for å holde kurven med gavene på den ene armen. Atmosfæren utendørs sto i skarp kontrast til den gemyttlige varmen innenfor. På et par minutter hadde alle menneskene forsvunnet.

Klokken var litt over åtte, og Tomelilla var øde og stivfrosset.

Med raske skritt gikk hun mot bilen, syntes hun fikk et glimt av noen borte ved apoteket, men holdt blikket festet i bakken og fortsatte nedover smuget mot Coop Extra. Vel framme ved bilen pustet hun lettet ut. All summingen og skravlingen fikk henne til å lengte etter stillheten.

Nøklene lå nederst i jakkelomma, og hun måtte sette blomstene og kurven på bakken for å få dem opp. En bil passerte på veien litt lenger borte. Da hun satte kurven inn i baksetet, hørte hun fottrinn som nærmet seg og stoppet bak henne. Kate stivnet og snudde seg sakte rundt. Mannen med brillene sto noen meter unna i mørket.

Lysene på parkeringsplassen falt på ansiktet hans, og han hadde det samme, nesten enfoldige smilet som inne 29

i kunsthallen. Bak ham skimtet hun varemottaket til butikken med noen traller og en container. Kate så seg rundt på den tomme parkeringsplassen. Selv om den var stor, følte hun seg trengt opp i et hjørne. Pulsen økte, og summingen i hodet ble til banking.

Mannen foran henne sa ingenting, bare sto der med armene hengende langs siden, virket nesten handlingslammet. Kate la merke til at han hadde noe i hånden.

Han tok noen skritt nærmere, overrakte det som så ut til å være en sammenbrettet plakat.

«Kan jeg få en autograf på denne?»

Hun hadde lyst til å trekke seg unna, men tvang seg til å stå stille.

«Ja da», sa hun og anstrengte seg for å se uberørt ut, smilte og nikket til ham.

På bildet så hun sitt eget øye dukke opp.

Mens hånden hans gikk ned i jakkelomma, fulgte Kate den med blikket.

«Her», sa han med øynene klistret til henne og rakte fram en kulepenn.

«Hvem er det til?»

«Pierre, det er nok. Til Pierre og så navnet ditt», sa han med den lyse stemmen og pekte på plakaten.

Den raske, harde autografen hennes lagde nesten hull i papiret.

«Du får ha en fin kveld», sa hun, ga tilbake den signerte plakaten og tok tak i håndtaket.

«Og denne også?»

Kate så at han strakte fram en blokk, og måtte kjempe for ikke bare å kaste seg inn i bilen og kjøre av gårde.

30

Hun skrev på det hvite papiret med en rask bevegelse, så åpnet hun døra og satte seg inn uten å møte blikket hans. Hun klarte nesten ikke å få nøkkelen i tenningen.

Slapp av nå, sa hun til seg selv og kjørte av gårde.

I bakspeilet så hun mannen, som fremdeles sto på parkeringsplassen og kikket etter henne.

Det kom røyk fra munnen da hun pustet ut, og hun satte opp varmen i bilen. Rimlaget på frontruten begynte sakte å forsvinne. Den velkjente dunkingen bak øynene ble enda mer intens. Hun kjørte ut på Adelgatan, passerte Folkets Park og tok vei 11 mot Simrishamn. Forbannet seg selv. Hvordan kunne hun være så dum at hun deltok på arrangementer som dette alene? Det var bare et spørsmål om tid før en gal mann ville dukke opp.

Det var de usynlige, hverdagslige som var de vanskeligste å avsløre, det hadde en politimann hun snakket med i England, bekreftet. Til tross for denne mannens beskjedne utseende følte hun et sterkt ubehag over hele fremtoningen hans.

Hvordan kunne hun vite at han ikke var brevskriveren som hadde plaget henne i alle disse årene? Han virket jo helt fiksert. Og der hadde hun stått, som verdens enkleste bytte. Håret reiste seg på armene da tanken dukket opp i henne. Under spørsmålsrunden i kunstgalleriet lurte han på hvor god hun var, og stilte spørsmål ved Sally Woods’ kvaliteter. Hun grep hardere rundt rattet. Det var akkurat den typen innhold de anonyme, poetiske brevene pleide å ha.

Veien var snødekt og trafikken sparsom. Hun skrudde på radio Kristianstad, og de skånske, hverdagslige 31

stemmene fikk pusten til å roe seg litt. Formiddagens flyreise fra London satt ennå i kroppen, hun visste at det økte følsomheten. Hun lengtet etter å krølle seg sammen ved siden av Jeff hjemme i sengen og måtte skjerpe seg for ikke å akselerere for mye på den lange, rette strekningen.

En bil dukket opp bakfra, og selv om de nærmet seg en sving, lå den rett bak henne, svingte ut og begynte å kjøre forbi.

«Nei», sa Kate høyt til den uforsiktige sjåføren.

Snøen sprutet da bilen kom opp på høyde med henne, de røde baklyktene lyste som små djeveløyne da den brølte forbi.

Hun ristet på hodet.

«Idiot.»

En drøy halvtime senere nærmet hun seg hjemmet utenfor tettstedet Ravlunda. Den hvite kirken på høyden var praktfullt opplyst. Hun kjørte inn på den smale, svingete veien opp til huset. Det eneste som avslørte at det lå et hus der oppe, var en svak glød mellom de nakne greinene.

Oppkjørselen var innrammet av to steinurner, og lyslenkene i epletrærne dannet små øyer av lys på tomten.

Selv om julen for lengst var over, ønsket Jeff å beholde dem der. Hun trodde kanskje at ektemannen gjorde det for hennes skyld, slik at hun skulle synes at eiendommen og dermed hele Österlen var mindre dyster og øde.

Men det skulle mer enn noen lyslenker for å få det til.

Over balkongen sto «Ravlunda-Ro» inngravert i fasaden. Den viltvoksende eføyen slynget seg rundt de 32

opplyste søylene ved inngangen. Huset var pompøst, større og dyrere enn alle andre i området.

Det ga gjenlyd da hun smelte igjen bildøra. Kate la merke til at det var mørkt i en del av hagen. Da hun nærmet seg, så hun at et av de nye utelysene var slukket.

På bakken under lå glasskårene fra den knuste kuppelen.

Hvordan kunne dette ha skjedd? Hun sto stille og kikket på bitene, så på oppkjørselen.

Hun begynte å gå mot huset, men kom bare bort til trappen før hun stoppet. En scene fra Rescue Plan dukket opp i tankene. Karakteren Sally Woods kommer hjem til huset i Wales, oppdager at utelampen hennes er ødelagt, og blir angrepet i mørket.

Kate snudde seg, gikk tilbake. Fra denne retningen var glasskårene tydeligere å se. Det var tydelig at noen hadde lagt den knuste kuppelen tilbake i et mønster i snøen på bakken.

Nå flagret de små stripene over hele synsfeltet hennes.

Mellom dem dukket det opp noe som hun syntes lignet et møysommelig sammensatt knust hjerte.

cmyk

TIDLIGERE BØKER I COLD CASE-SERIEN: Skjærsild (2022): «… en skikkelig page-turner med høyt tempo og flere uventede vendinger.»

BTJ

En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som har vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.

Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profileringsekspert Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene. © Kajsa Göransson

Tina Frennstedt (f. 1969) er en av Sveriges fremste

«Med ett er jeg der, på Österlen, og dypest ned i Österlens jord finner du noir. Graves ikke dette mørket frem, blir det ikke Österlen. Det vet Frennstedt, så det gjør hun.»

Ystads Allehanda

Nedtelling (2021):

Fra vinneren av “Årets deckardebut” 2019

«Smart krim uten stereotypier (…) Tempo og spenning fra første side.»

Aftonbladet Söndag «Det utgis mange krimbøker i Sverige for tiden, men

Tina Frennstedt vant Crimetime Award for beste debut med den første boken i den populære Cold Case-serien. I Det siste bildet tar hun deg med på en reise fylt med overraskende vendinger som vil få opp pulsen din. Inspirert av virkelige hendelser leverer hun nervepirrende spenning med en unik drivkraft.

spør du meg, er Tina Frennstedt et av de aller mest interessante navnene. Nedtelling er veldig spennende og minst like velskrevet som Forsvunnet. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.»

Kalmar Läns Tidning

kriminalreportere. Hun har jobbet for flere store aviser

Forsvunnet (2020):

samt med TV-produksjoner. Hun har spesialisert seg på uoppklarte forbrytelser og skildrer politiarbeid

«Solid spenning (…) Tina Frennstedt har snekret

med stor troverdighet.

sammen en underholdende, spennende og velskrevet krim der saken fra fortiden glir sømløst sammen med nåtidens sak, og der intrikate handlingstråder styres med sikker hånd.»

Bjornebok.no «Nærvær, spenning, empati, engasjement, smart plot –

FJ E R D E BO K I COLD CASE-SERIEN

alt finnes her, og det lover godt for fortsettelsen.»

Skånska Dagbladet