Damen med bysten

Damen med bysten

Karin Brunk Holmqvist

Damen med bysten Oversatt av Anlaug Lia

Originaltittel: Damen med bysten Copyright © originalutgave Karin Brunk Holmqvist 2019 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: MOP design / Monika O. Petrovski Omslagsillustrasjon:?

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Minion Pro 11 pkt. / 16,5 pkt.

1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5093-3 Oversatt av Anlaug Lia Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

kjære leser Jeg fortsetter å utforske Österlen. Damen med bysten er min trettende bok i Österlensuiten og foregår i Hammenhög.

Akkurat som i mine tidlige romaner har jeg tatt meg visse friheter. Selvsagt har jeg forsøkt å beskrive Hammenhög så rettferdig som mulig, men de som kjenner til stedet, kan sikkert finne ut at jeg har forandret litt på virkeligheten.

Målet mitt er å skrive en varm og humoristisk bok med innslag av både spenning og dramatikk. Også denne gangen har jeg gitt plass til litt merkelige karakterer. Det er nettopp slike personer jeg liker og vil gi rom, og kanskje mener leserne mine det samme, for ofte ringer de og sier at de kjenner menneskene i bøkene mine. På tross av at historiene er oppdiktet og karakterene ikke finnes i virkeligheten.

Jeg håper dere vil få en hyggelig leseropplevelse.

Tomelilla 2019 karin brunk holmqvist

Kapittel 1

elvy hjalmarsson bøyde på den allerede krumme ryggen sin da hun skulle krype gjennom det lille hullet i hekken rundt tomten til Lovisa Fröjd. De mange turene mellom de små hvitkalkede husene hadde lagd en opptråkket sti som aller mest så ut som om noen hadde begynt å grave en grøft.

Da Elvy hadde kommet gjennom hekken, stoppet hun opp og børstet noe løv fra den hjemmestrikkede jakken sin. Hun ristet oppgitt på hodet da hun så ned på de brune skinntøflene, de hadde en liten forhøyning på overlæret fra stortærne som var hardt angrepet av artrose. Det støvet rundt henne da hun gikk videre. Våren og forsommeren hadde ikke gitt mye regn, og Elvy kikket bekymret på de tørste blomstene. Det var vanningsforbud, og både Elvy og Lovisa hadde angret på at de knyttet seg til det kommunale vannverket og ikke beholdt brønnene. Men den siste prøven som ble tatt, hadde vist at vannet i brønnene var ubrukelig, så det var ikke mer å si om 7

karin brunk holmqvist

det. De hadde måttet ta av de usle sparepengene og pensjonene sine og koble seg på kommunalt vann.

Borte på rekkverket til Lovisas kjøkkentrapp hang en skurefille til tørk. Nedenfor trappa sto et tomt metallspann og ventet på det etterlengtede regnet som Lovisa trengte for å vanne pelargoniaene sine.

De hadde lenge vært enige om å banke tre ganger på døren til hverandre og så bare gå rett inn. Men etter noen år hadde de innsett at det ikke fantes noen ubudne gjester som snek seg rundt i Hammenhög og gikk inn i husene til folk, og da hadde de bestemt seg for å banke bare en gang. Elvy pleide å rope noen ord samtidig som hun banket på venninnens dør.

– I lovens navn, det er politiet, åpne opp døra, sa hun nå med så myndig stemme hun kunne, samtidig som hun gikk inn i gangen. – Jaså, her sitter du uten noe å gjøre og later deg midt på blanke formiddagen, fortsatte hun.

– Nå ja, du trenger visst ikke noe svettebånd i hodetørkleet ditt, du heller, protesterte Lovisa.

Elvy rettet på det blomstrete skautet og satte seg på en av kjøkkenstolene.

Kjøkkenet var lite, men hjemmekoselig. Ved det runde kjøkkenbordet sto fire pinnestoler, og en liten krakk sto i det ene hjørnet, den pleide Lovisa å bruke når hun trengte å hente noe fra de øverste skaphyllene. Selv om hun ikke hadde våget å bruke krakken de siste årene. Hun hadde hørt så mye om eldre mennesker som falt og brakk både armer og bein. Lovisa la som vanlig begge armene på bordet. De tynne fingrene hennes trommet ofte mot bordplaten, noe som gjorde Elvy irritert.

8

damen med bysten

– Leste du annonsen i avisen i går om at mannen til Anna, Ernfrid, har forsvunnet igjen. Skjønner ikke at hun orker å annonsere etter ham stadig vekk. Hun burde bare være glad for at han holder seg vekk. De har vært gift i fjorten år nå, men han har vært forsvunnet i tre av de årene. Denne gangen utlover hun en finnerlønn på 250 kroner hvis noen finner ham, lo Elvy.

– Forrige gang han ble borte, hadde han vært hos Judit Alm i tre uker, la Lovisa til.

– Det var et bilde av ham også. Så du den kusleiken han hadde i håret? Under sto det «Hvis du ser annonsen, Ernfrid, kom hjem med det samme.» – Herregud! Men hun må jo være helt surrete. Tenk å sette inn et bilde av katten deres i samme annonse. Og katten forsvant jo for flere år siden, fniste Elvy.

– Det står alltid det samme i annonsene hennes. «En mann i syttiårsalderen forsvant på fredag fra Kapellgatan i Hammenhög. Han var kledd i blå arbeidsklær …» Lovisa fnøs.

– Arbeidsklær, mumlet Elvy. – Han har ikke gjort et arbeidsslag i hele sitt liv. Levd på Anna, og likevel har han mage til å stikke av hjemmefra både titt og ofte.

– Litt mer kaffe, Elvy? Det er bare å drikke alt du orker.

Det er tilbud på kaffe denne uken.

– Da må en vel ha kupong, brummet Elvy. – Jeg er så lei av de forbaskede kupongene. En må holde orden på hvor lenge tilbudet varer, og av og til må en dessuten kjøpe andre varer for to hundre kroner for at det skal gjelde. Elvy lot blikket flakke rundt i Lovisas kjøkken mens hun snakket.

Lovisa har det så trivelig, tenkte hun. Begoniaene i kjøkkenvinduet og oppvaskkluten som alltid henger så vakkert drapert 9

karin brunk holmqvist

over kranen, selv slengte hun sin litt som det falt seg. Lovisa var selve eksempelet på orden. Hver gang hun hadde brukt et plagg, hengte hun det ut til lufting før hun hengte det på plass i garderobeskapet. Elvy var irritert på seg selv fordi hun ikke gjorde det samme. Selv om hun ikke syntes at det var nødvendig. Kjøkkengardinene til Lovisa var hvite og lyse, og hun hadde en mønstret kappe øverst. Mønsteret var i form av forskjellige frukter og grønnsaker. Agurk og melon, men også noe merkelig som de ikke visste hva var. Venninnene hadde gjettet mange ganger, men aldri blitt enige om hvilken frukt det var.

Utenfor kjøkkenvinduet var det et fuglebrett, og Lovisa skjemte bort fuglene, hun la til og med ut ferskt brød. «Du må ikke gi alt til fuglene, du må ha litt til overs til deg selv også», hadde Elvy en gang sagt og kikket bekymret på bildet av Lovisas foreldre som hang over slagbenken i ovale trerammer.

Foreldrene så like magre og tynne ut som Lovisa.

– Hva tenker du på, Elvy? spurte Lovisa.

– Ikke noe spesielt, sa Elvy forlegent og klorte med fingrene på duken.

– Tror du det de sier, er sant, at Anna mistet dyden da hun syklet til Hannas for å kjøpe egg? sa Lovisa og skjenket kaffe til venninnen.

– Ble hun voldtatt? spurte Elvy forskrekket. Duken krøllet seg under fingrene hennes.

– Nei, men hun hadde visst en punktering på bakhjulet, og det ristet så forferdelig da hun syklet over hullene i veien at dyden gikk. Lovisa lo sjenert og slo seg på knærne.

10

damen med bysten

De nippet til kaffen og nøt den nattsvarte drikken. Begge syntes at fløte tok bort kaffesmaken.

– Jeg så i avisen at Antikkjegerne skal komme til Simrishamn, sa Elvy etter en lang taushet og kikket nysgjerrig på Lovisa.

– Det programmet pleier jeg alltid å se på. Men jeg blir irritert når vurderingene gir høy pris, og folk ikke blir glade for det, brummet hun, reiste seg fra bordet, gikk raskt inn i stua og kom tilbake med en stor kvinnebyste som hun plasserte på kjøkkenbordet.

– Jeg har alltid lurt på om denne damen her er noe verdt, sa hun.

– Den er fin, det har jeg alltid tenkt når jeg har sett henne hos deg. Elvy strøk med hånden over kvinnens hode. – Hvor har du fått den fra?

– Min mors tante var selskapsdame hos en rik dame i Helsingborg i sine yngre dager. Hun fikk bysten da hun sluttet i jobben.

– Hun er stor, konstaterte Elvy og gransket kunstverket fra alle kanter.

– Jeg har alltid likt henne. Men av og til har hun nesten skremt livet av meg når jeg setter på lyset, sa Lovisa.

– Men jeg synes hun ser staselig ut der hun står på pidestallen sin.

– Tenk om du kunne ta med bysten til Antikkjegerne og få den taksert? sa Elvy nysgjerrig.

– Pytt, den er sikkert ikke verdt noe, og jeg har ikke bestemt meg for om jeg vil dra dit. Selv om det hadde vært 11

karin brunk holmqvist

spennende å få vite litt mer. Ikke bare verdien, men også hvem som har lagd den.

– Står det ikke noe på den? En signatur eller noe. Elvy vred forsiktig på den tunge bysten.

– Det er to bokstaver og en krummelur i bunnen, men ikke noe jeg kan tyde. Jeg kaller henne for Helga Müller, fniste Lovisa og gned en negl mot strikkejakken.

– Hvorfor kaller du henne Helga Müller?

– Ikke vet jeg. Jeg synes bare at hun ser ut som om hun heter det. Og jeg er glad i henne. På Lucia setter jeg en lyskrone på hodet hennes, og på midtsommer en krans.

– Ja, du kan finne på det, du. Elvy klappet Lovisa ømt på hånden.

Lovisa bodde i det gamle foreldrehjemmet sitt. Det var nesten uforandret etter at foreldrene gikk bort, bortsett fra den gamle komfyren, som var byttet ut med en mer moderne ovn.

Tapetet var det samme, det var også det slitte linoleumsbelegget på gulvet. Men gulvet var nesten ikke synlig, for Lovisa hadde lagt vakre, håndvevde filleryer over det hele. Verken Lovisa eller Elvy hadde vært gift. Men de hadde hygget seg med det motsatte kjønn i ungdommen, og det snakket de ofte om. Da fniste og fjaste de som to skolejenter.

Vennskapet deres var dypt og hadde vart i mange år.

Foreldrene til Elvy hadde drevet en gård utenfor Hammenhög, men da de gikk bort, ble gården for stor for Elvy alene, og hun hadde kjøpt det lille huset ved siden av Lovisas med pengene hun fikk da hun solgte foreldrenes gård. Ingen av dem hadde søsken eller andre slektninger, og de satte derfor ekstra stor 12

damen med bysten

pris på vennskapet. De var like i mangt og mye. Like vitale, bortsett fra den forbaskede artrosen som Elvy hadde i føttene, og som gjorde at hun hadde problemer med å finne sko som passet. Elvy var mer klumpete enn Lovisa, men ansiktet hennes var lite og vakkert. Begge var hvithårede, og når Elvy kikket på portrettet av Lovisas foreldre, kunne hun se at Lovisa hadde arvet morens intense blikk.

– Mer kaffe? spurte Lovisa. – Ta gjerne en småkake til. Jeg skal bake nye i morgen.

– Takk. Jeg sitter og tenker på de Antikkjegerne. Jeg har noen gamle arvesmykker som det hadde vært morsomt å få vurdert.

Før Elvy brøt opp, hadde de blitt enige om å ta bussen inn til Simrishamn neste dag. Lovisa sto som vanlig i kjøkkenvinduet og smilte da Elvy ålte seg ut gjennom hekken. Før Elvy gikk inn, spaserte hun en runde i den vakre hagen sin med buksbomhekker og epletrær. Blomsterbedet så stusslig ut på grunn av tørken, men hun visste at blomstene ville komme seg når de bare fikk regn.