Gunnar F. Klinge: Alma mater

Bjørn Falck har sittet bortgjemt på en brakke de siste tre årene. Strippet for lederverv og myndighet har han blitt avspist med enkle rutineoppgaver, etter en krise han gjennomgikk som leder av korrupsjonsenheten på Økokrim. En dag ringer sjefen for Økokrim. Halve politihuset ligger nede med influensa. Politiet har fått et tips om et lik i en fryser og en høytstående akademiker fra Universitetet i Oslo er meldt savnet.

ISBN 978-82-419-0988-7 www.vigmostadbjorke.no

ISBN: 978-82-419-0988-7

ALMA MATER

Mangelen på mannskap trekker Falck inn i en etterforskning han aldri trodde han skulle bli del av. Som en tenkende satellitt blir han del av teamet som ruller opp en drapssak med røtter dypt ned i norsk akademia og europeisk universitetshistorie. Et høyt spill om makt og store penger har fått en dødelig utgang.

GUNNAR F. KLINGE

Linda gikk ut til vasken på gangen og tok kaldt vann i ansiktet. Det føltes godt, og hun ble stående til suset fra vannrørene blandet seg med skrik fra verdenen utenfor. Fra kontorvinduet så hun hundrevis av kråker komme flyvende mot taket på Niels Henrik Abels hus. Halen av etternølere strakte seg over himmelen, og hun ble stående og se på til den siste kråken hadde landet.

Noen ganger lettet flokken igjen nesten umiddelbart. Andre ganger kunne de bli sittende og trykke i timevis før de la seg på vingene. Tolv etasjer rett ned affiserte dem ikke, de bare kastet seg ut. Hun så ned på brosteinsdekket foran bygningen og kjente brystet dra seg sammen. Ikke tenk på det, formante hun seg selv, og så seg om etter en distraksjon.

GUNNAR F. KLINGE

ALMA MATER

foto: Arne B. Langleite

G U N N A R F. K L I N G E (f. 1976) er fra Oslo og bor

i Lillehammer. Han har tilbrakt elleve år ved landets eldste universitet, Universitetet i Oslo, hvorav sju som student og fire som forskningsadministrator ved Det humanistiske fakultet. I dag jobber han som seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet. Alma mater er hans første bok. Det er også den første norske romanen fra akademia skrevet fra et administrativt ståsted.

9 788241 909887

bokomslag: Erlend Askhov

Alma mater

Gunnar F. Klinge

Alma mater

Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke as 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Forfatterportrett: Arne B. Langleite Papir: 80 g Munken Print Cream 15 Boken er satt med 11,1/15 pkt. Sabon 1. opplag 2017 isbn: 978-82-419-0988-7 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

ÂŤEinsamkeit und Freiheit.Âť Wilhelm von Humboldt, 1809

Søndag 27. desember, 2015

Snøen knirket under støvlene da han gikk over taket på Niels Henrik Abels hus og stoppet ved kanten.

Brosteinsplassen så annerledes ut her oppe fra. Han hadde krysset den tusenvis av ganger. På vei til og fra jobb. Men han husket ikke lenger hvordan det føltes å gå der nede uten å være redd. Han hadde gjort alt de ba om, i håp om at de ville la ham være i fred, i håp om at han kunne legge alt bak seg, men da de andre i ledelsen gikk fri, gled redselen over i angst. Og med angsten kom anfallene som fikk ham til å miste kontrollen over kroppen og glemme hvem han var. Han hadde fortalt henne om det da de traff hverandre.

At han lengtet etter å slippe. Likevel hadde hun valgt ham. Og fortsatt å velge ham hver dag i fem år.

Han hevet blikket og så utover byen. Åssidene og sentrum var dekket av strimer av piperøyk som steg mot himmelen. Han visste at en av røykstrimene kom fra Wolffs gate på Fagerborg, der hun satt og ventet.

Hun ville nok bli sittende oppe en time eller to før hun gikk og la seg, og han håpet at hun ville få sove. At hun ikke ville mistenke noe. Og hvorfor skulle hun det?

7

Han hadde alltid kommet hjem. Det var sånn det hadde vært mellom dem. Uansett hvor dårlig han hadde vært, hadde han alltid kommet hjem. Og det var det hun kom til å forholde seg til. Helt til telefonen ringte. Midt på natten eller tidlig neste morgen.

Han tok noen ustø skritt bakover og kastet opp.

Det sprutet utover taket, skoene, buksebeina. Han hev etter pusten, spyttet noen ganger og rettet seg opp. Beina skalv da han tok steget opp på kanten, men han fullførte bevegelsen og lot kroppen falle forover.

Del i

1 Mandag 3. oktober, 2016

Bjørn Falck sto på baksiden av brakka og så på de tunge skyene som drev inn fra Oslofjorden. Mye tydet på at han bare kunne glemme taktekkingen han hadde planlagt senere på dagen. Tanken på tre tiltaksløse dager på Nesodden mens dråpene hamret mot presenningen på hyttetaket, fikk ham til å fiske opp pakken med Blue Master. Den var tom.

Inne på det halvmørke kontoret var det intet nytt på telefonsvareren eller i innboksen, og alt det gamle kunne ligge litt til. Han stakk hodet inn til Margareth Barkby.

– Jeg skal bort til Shah. – Er det noe du trenger?

Margareth så på ham over halvbrillene og dro en hånd gjennom det korte, grå håret.

– vg, en pakke Pall Mall og frukt, sa hun og vendte oppmerksomheten mot skjermen foran seg igjen.

Noe søppel hadde samlet seg ved trappen utenfor brakka som huset Spesialenheten for organisasjonsrelatert politiarbeid, under Økokrim. Det ble ikke akkurat prioritert å rydde opp foran denne lille utposten som var smelt opp på parkeringsplassen overfor Politihuset, men Bjørn var glad til. Det var tre år siden Anne Winge 11

hadde gitt ham valget mellom å sitte på brakka og ingen steder, og etter det som hadde skjedd, hadde han valgt sop uten å blunke.

Bjellene over døren plinget lystig da han trådte inn i Shahs dagligvare. Han tok med tre epler og en klase bananer fra fruktdisken og listet opp tobakksproduktene for fru Shah mens han med et halvt øye skummet dagens overskrifter. «influensaen herjer, den verste siden svineinfluensaen», «gravide anbefales vaksine mot influensaepidemi». Han la et eksemplar av vg på disken og tok frem lommeboken mens han tenkte på Maja og barnebarnet som vokste i magen hennes.

Han måtte huske å ringe henne for å finne ut når hun kom til helgen, og om hun kom alene. Han håpet det.

Egentlig hadde han fint lite å utsette på svigersønnen, som med suveren selvfølgelighet avsto fra nikotin, kjøtt og alkohol og syklet to mil før frokost hver dag, men det var vel nettopp det som var problemet.

– Du må hilse Margareth, sa fru Shah idet hun ga ham kvitteringen.

– Det skal jeg, rakk han å si før mobilen ringte.

Han grep posen og la mobilen mot øret.

– Det er Falck.

– Hei, sa Anne Winge. – Et øyeblikk bare …

I bakgrunnen hørte han henne rope: – Ja, men så skaff en innsynsbegjæring!

– Ny fullmektig? spurte Bjørn og skjøv opp butikkdøren med skulderen.

– Ja, men hør etter nå. Krimvakta mottok en savnetmelding på en Arne Gabrielsen fredag i forrige uke. Han 12

hadde ikke svart på mobil og dukket ikke opp på jobb i Forskningsrådet. Saken ble loggført på vanlig vis. Da Gabrielsen ikke dukket opp i løpet av lørdagen, ble det sendt ut en etterlysning. Ettersom halve Politihuset ligger nede med influensa, var det først i går vi fikk sendt opp en betjent for å snakke med kona. Alt hun kunne fortelle oss, var at ektemannen skulle i et møte torsdagen. Han sa ingenting om hvor han skulle, eller hvem han skulle treffe.

– Noe sier meg at det ikke var et møte i Forskningsrådet?

– Nei. Betjenten sjekket det.

– Så Gabrielsen har vært savnet i snart fire døgn?

– Ja. Og i natt mottok Krimvakta et anonymt tips om at Gabrielsen ligger i en fryser på Blindern.

– Seriøst?

– Fryseren står i Hasselhaugveien 25 og tilhører en Jon Trygve Jensen.

– Ja ha. Og hvem er Jensen?

– En fyr i midten av førtiårene som underviser på Blindern. Uten kriminelt rulleblad.

– Og nå har han et lik i fryseren?

– Ifølge tipset.

– Det høres veldig rart ut. Du sa det var anonymt?

– Ja. – Sikkert bare en student som strøk til eks…

– Den som ringte, avbrøt Winge, – hadde en del informasjon om Gabrielsen. Blant annet om et fødselsmerke og et svært uvanlig arr på innsiden av høyre lår.

En sirkel med en figur og noen latinske fraser. Kona til Gabrielsen har bekreftet opplysningene.

13

– Men hvis dette er noe dere tar seriøst, må du jo sende noen fra Voldsavsnittet, sa Bjørn og dyttet opp døren til brakka. Han hørte Winge trekke pusten dypt i den andre enden og så for seg hvordan hun talte til ti, mens han satte posen på pulten til Margareth og plukket frem det hun hadde bestilt. Hun formet et lydløst «takk» med leppene, og han fortsatte mot sitt eget kontor.

– Hør her, sa Winge. – Det er fullstendig kaos på grunn av influensaepidemien. Lederen på Voldsavsnittet ligger hjemme med førti i feber, og vi mangler mannskap i alle enheter. Det medfører at oppgaver blir omfordelt.

Og det betyr at du, på lik linje med mange andre, må være med på oppdrag du vanligvis ikke blir involvert i.

– Men dette kan være en drapssak, sa Bjørn og dumpet ned i kontorstolen. – Jeg skjønner at du blir utkommandert, med din bakgrunn som drapsetterforsker, men jeg har jo sittet bak et skrivebord i tjue år. Det må da være noen andre på huset som er bedre egnet enn meg.

– De fleste er bedre egnet enn deg, men jeg plukker deg opp om en halvtime, sa Winge og la på.

Han åpnet e-postvedlegget fra Winge med den foreløpige saksrapporten og skummet raskt gjennom den.

Den inneholdt ikke stort mer enn det hun hadde sagt på telefon, men dette arret Gabrielsen visstnok skulle ha på låret, var inngående beskrevet av den anonyme tipseren. Det var sirkulært, femten centimeter i diameter og med en lyre i midten, omkranset av de latinske frasene: Alma mater. Non multa, sed multum. Sub specie aeternitatis. Han hadde fått med seg at tatoveringer og scarification var blitt populært de siste tjue årene, 14

men det var vel i hovedsak blant unge folk? Ikke blant statsfunksjonærer i sekstiårene?

Han tegnet opp en tilsvarende sirkel på et ark med en passer og skrev inn frasene langs kanten. Resultatet fikk ham til å tvile på det anonyme tipset, for det var vel ikke mulig å lage et så detaljert arr? Etter å ha googlet scarification og klikket seg gjennom en haug med bilder innså han at han tok feil. Det var åpenbart mulig å lage svært detaljerte og komplekse arr ved hjelp av alt fra skalpell til glødende metall og laser.

Han følte en blanding av fascinasjon og ubehag før han lukket nettsidene og så nærmere på de latinske ordene. Ble ikke Alma mater i enkelte sammenhenger brukt som synonym for universitetet? Såpass hang igjen fra de årene han hadde tilbrakt på Blindern. Han hørte Winge tute utenfor mens han skrev inn latinen i Google Translate, men oversettelsen på skjermen sa ham ikke stort.

2

Hvordan har en fyr som jobber på Blindern, råd til dette? tenkte Bjørn, mens han fulgte etter Winges lange, slanke figur opp steintrappene til inngangspartiet som hvilte på to doriske søyler. Winge tok trappen i to trinn om gangen, og i motsetning til ham gjorde hun det lett og uanstrengt.

Villaen til Jensen så ut til å ha en grunnflate på over hundre kvadratmeter og bar alle tegn på å være pusset opp for flerfoldige millioner. Sannsynligvis arv eller en rik kone, tenkte Bjørn mens Winge presset inn den forgylte ringeklokken. Ingen svarte, og Winge prøvde igjen. Fortsatt ingen tegn til liv, men så hørte de en hvinende lyd blandet med motordur fra baksiden av huset. På vei mot lyden passerte de en del av hagen som nylig var planert og sådd med gress, og mot naboeiendommen lå det stablet en haug med stein ved siden av en minigraver.

En mann de antok var Jensen, sto nederst i hagen og kappet opp en bjørk med motorsag.

– Jensen! ropte Winge for å overdøve bråket.

Han stoppet sagen og tok av seg hørselvernet.

16

– Vi kommer fra politiet, sa Winge og holdt opp id-kortet med bilde og tjenestenummer. – Jeg er overbetjent Winge, og dette er overbetjent Falck.

Jensen la fra seg sagen og kom bort. Han var et halvt hode høyere enn Bjørn, og håndtrykket var hardt.

– Hva gjelder det?

– En ransakelsesordre. Vi skal bare ta en kjapp kikk i huset ditt, sa Winge og rakte ham et skjema med overskriften «Beslutning om pågripelse og ransaking».

Jensen leste med et konsentrert uttrykk i ansiktet.

– Ok, men hvorfor?

– Krimvakta mottok et anonymt tips i natt, sa Winge mens hun med raske bevegelser samlet det lange, mørke håret i en hestehale.

Jensen betraktet henne avventende, men fikk ingen ytterligere forklaring.

– Kona og ungene er på ferie, sa han omsider og rakte arket tilbake. – Det er bare å gå rett inn. Verandadøren er åpen.

Han gikk tilbake til bjørkestammen og startet opp motorsagen.

Winge ledet an ned i kjelleretasjen, som var lys og strøken, og de lette gjennom badstue, kjellerstue, vaskerom, bad og fyrrom uten å finne verken liket av Gabrielsen eller noen fryser. Et vindu som så ut til å tilfredsstille kravene til rømningsvei, kastet lys over en høvelbenk på hobbyrommet. På veggen over benken hang en verktøytavle med skrujern, tenger og skiftenøkler, og i en veggfast hylle på den ene kortveggen sto det en blå kapp- og gjærsag fra Bosch og flere multitools.

17

– Bra verktøysamling, sa Bjørn før blikket hans stoppet ved et grått sikkerhetsskap i spesialstål som var boltet til gulvet. – Hva tror du han bruker det til?

– Aner ikke, sa Winge, som sto midt i rommet med hendene i siden og studerte inventaret, – vi får be ham åpne det etterpå.

De fortsatte ut i gangen og inn i en romslig bod med gjennomgang til dobbeltgarasjen. I boden sto et våpenskap av merket Diplomat boltet fast til veggen.

I tillegg var det en benk i rustfritt stål, en stor fryser og en utslagsvask og sluk i gulvet. Alt var skinnende rent og klart til bruk. På en magnetstripe på veggen hang det kjøttøks, slakterkniver og beinsag.

– Jøss! glapp det ut av Bjørn.

Winge åpnet dypfryseren, som inneholdt to elgsteiker, en pakke Lollipop og noen ferdigpizzaer.

– Sjekk garasjen og resten av huset, sa Winge.

– Og sørg for at Jensen holder seg unna. Jeg kommer til å bruke litt tid her inne. * Tømmervillaen så fredelig ut i dagslys, med brunbeisede vegger og røde vindskier. Noen småfugler svirret rundt i luften på jakt etter insekter, før de svingte opp under takmønet og ble borte i en sprekk. For første gang siden den sølvgrå Mercedesen rullet opp i Måltrostveien og inn i Ulla Hansteens verden, følte hun lettelse over at hun ikke hadde ringt politiet. Det var sikkert en enkel forklaring på at den fremmede mannen hadde tatt seg 18

inn hos professoren midt på natten. Og han hadde hatt nøkler, kom hun på, hvem skulle han ha fått dem av om ikke av professoren selv?

En grå katt kom spankulerende over plenen. Bismarck bjeffet og satte av gårde etter den.

Ulla følte et kjølig vinddrag da hun fulgte etter. Rett nok kjente hun ikke professoren personlig, men hun hadde nå plukket opp et og annet om hvor eksentrisk han var, og hun hadde selv sett hvilke uhyrlige tidspunkter han kunne sitte og jobbe på. Når hun var ute med Bismarck nattestid, hendte det rett som det var at hun så lys i vinduene i tømmervillaen. Ikke at det angikk henne. Han sto fritt til å gjøre som han ville på egen grunn. Og han hadde jo bare seg selv å ta hensyn til etter at fruen forlot ham for en jurist. Var det ikke en jurist? Jo, hun mente å huske det. Hun rundet hushjørnet og hørte Bismarck som sto og bjeffet oppe på den overbygde terrassen.

– Bismarck! ropte hun, mens hun skyndet seg opp de fem trappetrinnene til terrassen. Katten hadde hoppet opp på en hylle på veggen, og under den sto Bismarck og bjeffet. Hun skrittet raskt over terrassen og grep hunden i nakkeskinnet.

– Fy skam deg! sa hun og så hardt på den tilårskomne dachsen, som klynket og la seg flat på steinhellene. Katten hoppet elegant ned og forsvant over i naboens hage. Da hun kjente at spenningen gikk ut av hundekroppen, slapp hun taket og strøk Bismarck over hodet.

– Fin hund, sa hun forsonende. – Ja, du er så fin så.

19

I det samme kom hun på at hun befant seg på professorens terrasse. Hun kikket beskjemmet mot stuevinduene. Det var bare en liten glipe mellom gardinene.

Sikkert for å skåne maleriene for sollys. Hun hadde aldri vært inne i villaen, og den overbygde terrassen var såpass skjermet at ingen av naboene kunne se henne.

Ulla la ansiktet mot vinduet og hevet hendene for å stenge dagslyset ute. Etter hvert som øynene vente seg til mørket, trådte rommet frem, og hun skimtet en sofa, stoler i mørkebrunt skinn, bokhyller og en naken mann som svevde midt i rommet. * Bjørn gikk ut i dobbeltgarasjen og slo på lyset. Lysstoffrørene i taket ga gjenskinn i lakken på en grå Nissan Primera stasjonsvogn og en svart Toyota Land Cruiser med en romslig skiboks på taket. Langs den ene veggen sto det to stabler med vinterdekk, en hyllereol med litt verktøy og bilpleieprodukter og en dypfryser. Fryseren var tom, og gjennomgangen av de ulåste bilene ga ingenting.

Ti minutter senere hadde han ransaket første og andre etasje uten å finne noe. Utenfor høljet det ned, men hvinet fra sagbladet som åt seg gjennom bjørkestammen, lød fremdeles fra hagen. Døren opp til loftet var låst. Han dro i håndtaket for å forsikre seg om at den ikke bare hadde slått seg, men døren lot seg ikke rikke. Det hang ingen nøkkel tilforlatelig plassert på veggen heller.

20

Han tok trappen ned til første etasje og gikk ut i hagen, der motorsagen hadde stilnet. Bjørkestammen var delt opp i tretti centimeter lange kløyveklare kubber, men Jensen var ikke å se noe sted. Den hvite neveren på kubbene var blank av regn, og sagmuggen hadde klumpet seg til gul grøt i gresset. Flere steder så han avtrykk etter Jensens vernesko. Han brettet opp kragen på losjakken og fulgte sagmuggsporet langs hellene rundt huset til ytterdøren, som var låst. Han småløp ned steintrappen og fikk et glimt av Jensen med motorsagen i hånden idet han forsvant inn en dør til venstre for garasjeporten. Sekunder senere var han borte ved døren og dro ned dørhåndtaket, men også denne var låst.

– Jensen! ropte han og banket, ventet et øyeblikk og banket igjen. – Jensen! Det var ingen lyder innenfor som tydet på at Jensen kom for å åpne. Han må da ha hørt meg? tenkte Bjørn og banket på døren med flat hånd. Hvorfor åpner han ikke? Så slo det ham: Winge var alene på jaktrommet i kjelleren.

Han løp over gårdsplassen og opp steintrappen, snublet og fikk så vidt tatt seg for, kom seg på beina og løp opp de siste trinnene, videre rundt huset, inn verandadøren, gjennom stuen og ned i kjelleren til jaktrommet, der Winge sto og pratet med Jensen.

Begge snudde seg mot ham da han ramlet inn døren.

– Hvorfor, begynte Bjørn andpusten mens han stirret rasende på Jensen. – Hvorfor åpnet du ikke?

– Hva mener du?

– Jeg banket på døren og ropte.

– På garasjedøren? spurte Jensen.

21

– Jeg banket og ropte flere ganger. Du må ha hørt meg.

– Jeg hadde på hørselvernet, sa Jensen og pekte på motorsagen og hørselvernet som hang på veggen. – Jeg hørte ingenting.

Bjørn så fra Jensen til Winge, som sto og bet seg i underleppen. Han følte seg som en idiot.

– Jeg må si kona lar deg breie deg, sa Winge og grep kjøttøksen som hadde sklidd ned på magnetstripen, og hengte den på linje med de andre redskapene. – Både hobbyrom og jaktrom.

Jensen dro litt på det.

– I høstmånedene er rommet mitt, men resten av året brukes det til lagerrom og vaskerom. Han nikket mot tørkesnorene over dem.

– Hva har du i våpenskapet? spurte Winge.

– Jaktrifler og håndvåpen, kom det kontant fra Jensen, før han uoppfordret gikk bort og tastet koden og åpnet skapet. – Bæretillatelsene ligger i øverste hylle.

Mens Winge sjekket bæretillatelsene og medlemskapet i Bærum skytterklubb, dro Jensen av seg den svette T-skjorten og tok på seg en tørr fleecejakke. Den muskuløse overkroppen med mørkt brysthår var synlig bare i noen sekunder, men Bjørn så hvordan Winge fikk med seg hver detalj, før hun rakte papirene tilbake.

– Hvor har du sluttstykker og ammunisjon?

– I safen på hobbyrommet, sa Jensen. – Vil dere se?

– Nei, sa Winge etter å ha sett seg rundt i rommet.

– Men jeg trenger litt mer tid her inne, så hvis dere kunne gå ut?

22

– Selvfølgelig, sa Jensen og gikk ut i garasjen og trykket på en bryter som hevet garasjeporten. Han tok frem en pakke rød Marlboro fra lommen på arbeidsbuksen og begynte å pakke sigaretten mot tommelfingerneglen.

Bjørn stilte seg ved siden av ham og tente en Blue Master.

– Det må ha vært en overbevisende person som ringte inn det tipset, sa Jensen.

– Det var det.

– Har du fyr?

Bjørn betraktet Jensen mens han tente sigaretten og leverte lighteren tilbake.

– Hva gjorde du fredag i forrige uke? spurte Bjørn.

– Jeg var på jobb. På Blindern.

– Hva gjorde du etter jobb?

– Da kjørte jeg kona og ungene til Gardermoen før jeg tok en tur på skytebanen.

– Var det noen der som kan bekrefte det?

– Ja jøss! Det er jo oppkjøring til jakta nå, sa Jensen, og knipset aske ut i regnet. – Det var minst tjue andre der som skjøt seg inn.

– Når begynner elgjakta for din del?

– Jeg drar oppover i morgen. Jeg må bare få levert minigraveren. Jensen nikket mot steinhaugen og graveren som sto ved gjerdet inn mot nabotomten.

– Du gjør alt selv?

– Landsens gutt, sa Jensen.

– Jeg skulle gjerne ha tatt en titt på loftet ditt, sa Bjørn. – Døren var låst.

Jensen huket seg ned og sneipet den halvrøkte sigaretten mot belegningssteinen.

23

– Bli med meg.

Loftet rommet mye gammelt skrot, men intet lik.

Da de kom ned igjen i garasjen, sto Winge og ventet.

– Er garasjen klarert?

– Ja, sa Bjørn.

– Og resten av huset?

– Ja. Jeg fant ingenting.

– Hva var det dere lette etter?

Winge så seg rundt i garasjen før hun snudde seg mot Jensen.

– Kort fortalt er det noen som påstår at liket av en savnet person befinner seg i kjelleren din.

Jensen så vantro på henne.

– Hvem i alle dager er det som har sagt det?

– Tipset var anonymt, sa Winge mens hun studerte ham inngående. – Arne Gabrielsen. Sier det navnet deg noe?

– Det høres kjent ut. Jobber han på Blindern?

– I Forskningsrådet.

Jensen tenkte seg om før han ristet på hodet.

– Det er godt mulig jeg har truffet ham i en eller annen sammenheng. Vi møter folk fra Forskningsrådet med jevne mellomrom, men jeg kan ikke komme på når det skulle vært. Og nå er det altså en eller annen som påstår at han, at liket hans, ligger i kjelleren min?

– Ja, sa Winge.

Jensen sto og stirret på et punkt over hodet til Bjørn.

– Jensen? spurte Winge.

– Ja, sa Jensen og ristet lett på hodet. – Jeg ble bare litt satt ut. Det er en ganske syk ting å gjøre. Er du ikke enig?

24

– Jo. Med mindre det er sant, sa Bjørn.

– Dere har vel fått avkreftet det nå? Jensen slo irritert ut med hånden mot garasjen.

– Hvis ikke er det bare å sjekke alt en gang til.

– Det blir ikke nødvendig, sa Winge. – Takk for at vi fikk avklart dette.