Karin Brunk Holmqvist: Akuttbjellen

Tidligere utgivelser av Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne (2009) Rapsgubbene (2010) Sirile gentlemen søkes (2011) Rosa elefanter (2012) Kafe med musikk (2013) Høyt henger de og søte er de (2014) Steinhimmelen (2015) Kranvriderne (2015)

Kapittel 1

søstrene julia og Elsa Nilsson satt på venterommet til advokat Jörgensson i Ystad, preget av stundens alvor. Den svarte skinnsofaen var dyp, og ingen av dem nådde ned til gulvet med føttene. Beina hang som magre pendler over setekanten. De satt tett sammen med et hardt grep om håndveskene i fanget. Julia hadde kraftig, grått og kortklippet hår, mens håret til Elsa var pistrete, nesten som sukkerspinn. Hun hadde på seg et tynt hårnett for å holde det på plass.

– Det er vel ikke han som er Jörgensson? lurte Elsa bekymret og pekte på et portrett i bred gullramme som hang på veggen.

– Det kan vel ikke jeg vite. Jeg har aldri møtt Jörgensson før.

– Jeg synes han ser ilter og ondskapsfull ut, sa Elsa og rotet rundt i håndvesken.

De satt tause en lang stund, og blikkene flakket rundt i rommet. I det ene hjørnet sto en kjøler med vannbeholder og noen plastkrus.

5

karin brunk holmqvist

– Den ser dyr ut, sa Julia og pekte på vannkjøleren.

– Alt skal være så innviklet nå for tiden. Husker du hvordan det var på toget før? Julia nikket enig. – Der var det et stativ på veggen med en karafel der vannet skvulpet rundt, fortsatte Elsa.

– Under sto det små, brettede papirkrus, lo Julia. – Det hadde vært bra nok her også, i stedet for det digre skaberakket der. Hun skulte mot vannbeholderen og kløp forsiktig i en stor, grønn plante som sto ved siden av sofaen.

– Den er ekte, det hadde jeg ikke trodd, fortsatte Julia.

– Han der på veggen ser ikke ut til å ha grønne fingre, hvis det er hans, da. Hun pekte på portrettet.

– Æsj, du ser vel at det er en gammel forfader. Ingen bruker sånne slips nå til dags.

Døren til advokatkontoret gikk opp, og Julia dasket til Elsa.

– Vær så god og stig på, mine damer.

– Det er ikke han på bildet, konstaterte Elsa fornøyd samtidig som de gikk inn på kontoret og døren smalt igjen bak dem.

Noen humler surret i stokkrosene som reiste seg majestetisk langs veggen på det lille huset til Elsa og Julia i utkanten av Smedstorp. Det var fire små hus som lå ganske nær hverandre, og derfor kalte en husene for Klyngegårdene.

Foreldrene deres hadde hatt et gårdsbruk i Östra Ingelstad der de hadde bodd helt til moren døde for mange år siden.

Julia og Elsa solgte gården og kjøpte huset oppe i skogen ved Ljungstorp, en sykkeltur unna Smedstorp. Den hvitpussede husrekken var liten og passet dem bra.

6

akuttbjellen

Under epletreet ved gavlveggen sto de rustne, gamle syklene deres. De hadde ikke bil. Ikke førerkort heller, for den saks skyld. Syklene var gode nok som framkomstmiddel når de skulle til Smedstorp og kjøpe inn det de trengte.

Et av husene i Klyngegårdene hadde stått tomt i mange år, og et var bare bebodd noen uker om sommeren av sommergjester fra Örebro. Men huset på skrå overfor søstrene var bebodd året rundt. Der bodde Ragnar Kvist, tidligere gårdsarbeider på en større gård i nærheten. Ragnar gjorde ikke noe særlig vesen av seg, han bare var der. Noe som søstrene var evig takknemlige for. Det var trygt å ha Ragnar i nærheten når de bodde så avsides og dessuten ikke hadde bil. De hadde da lest hvordan gærninger tvang seg inn hos eldre folk, stjal og slo dem til blods med både stokker og jernrør. Julia hadde et jernrør stående innenfor ytterdøren i tilfelle, men de stolte mest på Ragnar, som hadde hengt opp en gammel kubjelle utenfor kjøkkendøren deres. Den kunne de ringe i om noe skjedde. De hadde riktig nok telefon, men det var enklere å bruke bjellen hvis de ville slå alarm. Om vinteren fikk de kjøre med Ragnar til Smedstorp når de skulle handle. Ja, han var en velsignelse, det syntes de begge to.

Rundt husene i Klyngegårdene var det verken tujahekker eller hortensiabed eller andre foredlede planter. Her var det enger med ville blomster helt inntil hushjørnet. De eneste hagevekstene var stokkrosene og noen klatreroser som fulgte med da de kjøpte huset. De hadde selvfølgelig en liten kjøkkenhage og var selvforsynte med grønnsaker – og det gamle epletreet, så klart, men det trengte ikke stell.

7

karin brunk holmqvist

Vinden fikk gresset rundt huset til å svaie. Det raslet lett når vinden frisknet på. Snart skulle forandringenes vinder blåse, men enn så lenge hvilte stille ro rundt søstrenes hus i Klyngegårdene.

8

Kapittel 2

– takk for skyssen, sa Julia og Elsa i kor da Ragnar slapp dem av utenfor huset deres om ettermiddagen.

– Vel bekomme, svarte han, kjørte et par meter til og stanset foran sitt eget lille hus.

Elsa låste kjøkkendøren så fort de hadde kommet seg inn.

– Hvorfor låser du midt på dagen? spurte Julia overrasket.

– Jeg synes at alt føles så uhyggelig på en eller annen måte – med testamentet og advokaten.

– Men herregud, da, menneske, det var ikke vårt testamente vi snakket om, svarte Julia, men så litt oppjaget ut selv og gikk rett bort til medisinskapet.

Elsa så at hun tok et par tabletter som hun ikke pleide å ta på denne tiden av dagen.

– Er det hjertet? Elsa gikk bort og la hånden på skulderen til søsteren.

– Det slår litt annerledes enn det pleier. Men jeg har ikke vondt, skyndte Julia seg å legge til.

9

karin brunk holmqvist

– Skal jeg ringe med bjellen? Så kommer Ragnar.

– Æsj, han er da ikke doktor, svarte Julia surt.

– Han kan kjøre deg på legevakten.

Elsa så også ut til å kunne trenge akuttbehandling, og en stund satt de helt matte ved kjøkkenbordet uten å si et ord.

Kjøkkenet var koselig. Langs den ene veggen sto det en lang slagbenk i eik med sittepute i vevd husflidsstof, og mot ryggen lå det to små puter som de hadde brodert selv.

Bordet var av furu slik som de to kjøkkenstolene med trukne puter. Bordet og stolene var det eneste de hadde kjøpt nytt, alt annet kom fra barndomshjemmet. Det var ikke mange av foreldrenes møbler som hadde fått plass da de flyttet.

De hadde hatt auksjon over løsøret før de overlot gården til kjøperen, det hadde vært en sørgelig dag da folk rev og slet i de gamle, fine tingene deres og kjøpte dem for en slikk og ingenting.

– Hvordan vil du vi skal finne ut av dette her, da? sa Julia skarpt. Det som sto i testamentet, forklarte hun.

– Hva synes du?

– Dette klarer vi aldri, sa Julia overgitt.

– Klart vi gjør, sa Elsa trøstende. – Vi må bare ta det rolig.

Ikke forhaste oss.

– Jeg har ikke lyst til å snakke mer om det i dag. Vi lar det synke inn og tenker over hva vi skal gjøre med det hver for oss. Så får vi se …

– Det er ikke mye å tenke på, det er som det er. Elsa reiste seg og gikk bort til kjøkkenvinduet og pillet på blomstene.

– Vil du flytte, kanskje? Julia ble skarp i tonen.

10

akuttbjellen

– Huf, nei, Elsa slo seg for brystet. Hun syntes det var nesten sånn som den gangen kemneren hadde vært hos foreldrene for å ta pant i huset. Avlingen hadde slått feil, og de klarte ikke å betale regningene. Elsa skjønte egentlig ikke hvorfor hun sammenlignet det med denne dagen. Det var jo nesten motsatt, på en måte.

Ragnar hadde lagt seg på sengen for å slappe av en stund.

Egentlig var det ikke stort til seng. Den lignet mer på en hengekøye, så nedligget hadde den blitt. Hendene hans var grove, og gikten hadde gjort knokene hovne. På venstre tommel manglet en fingertupp som han hadde satt fast i en maskin for mange år siden.

Det var noe merkelig med Julia og Elsa, tenkte han. De hadde ikke sagt et ord på hele hjemveien. Og begge så de forvirret og bekymret ut. Nei, de var ikke seg selv, det var han like sikker på som han var på hånden når han skjenket seg en kafedoktor på lørdagskvelden.

Det lille huset til Ragnar var ikke like koselig som huset til søstrene. Innredningen var spartansk. Ved siden av den nedslitte sengen sto en pinnestol til nattbord. På stolen lå snusdåsen hans og avisen Land. Landbruk interesserte ham fortsatt, selv om han hadde vært pensjonist i mange år. Han hadde vanlig folketrygd, men huset var betalt, og han levde enkelt, så han klarte seg godt. Han hadde ingen slektninger, men på lørdagskveldene fikk han av og til besøk av noen kamerater som spilte kort. Det sto alltid flasker på bordet, men Ragnar var måteholden med sprit som han var med alt annet.

11

karin brunk holmqvist

På vasken sto kafekruset hans med teksten «Rør meg ikke».

Kruset var hvitt, men inni var det mørkebrunt av gammel kafe. Han vasket det aldri, han likte å bruke det som det var, på en eller annen måte smakte kafen bedre da. En gang da Elsa hadde vært innom med epler, hadde hun oiet seg over kruset og resolutt gitt det en vask. Det tok en hel uke før kafen smakte som den skulle igjen. Men han var ingen gris. Huset var rent og ryddig. Vel, sengetøyet så kanskje ikke akkurat ut som på et hotell. Han hadde ikke vaskemaskin, men vasket sengetøyet i den lille oppvaskkummen en gang i måneden. Det hadde blitt gulgrått i årenes løp, men det bekymret ikke Ragnar. Egentlig bekymret ikke Ragnar seg over noe som helst.

– Hun kunne jo ha testamentert pengene sine til oss i stedet, sa Julia neste morgen.

– Sant som det er sagt. Gi til Foreningen for hjerte- og lungesyke, fnøs Elsa. – Ulla har da aldri vært syk?

– Hun døde jo, så hun må vel ha vært syk?

– Det er klart. Men er det ikke merkelig? Hun har ikke brydd seg med oss før. Jeg tror ikke vi har møtt henne eller hørt fra henne siden vi var små. Men vi hørte jo fra Britta at hun har levd godt. Det lille, rynkete ansiktet til Elsa trakk seg sammen i en grimase.

– Søskenbarn holder ikke alltid kontakten når de blir voksne, konstaterte Julia.

– Hvorfor plutselig nå?

– Det kan da ikke jeg vite.

12

akuttbjellen

Søstrene satt i dagligstuen. Den var liten, men hadde plass til det mest nødvendige, sofagruppe, TV og en liten hylle.

Spisestuemøblementet etter foreldrene hadde ikke fått plass, men det gjorde ingenting, for de hadde aldri gjester. Hvis Ragnar kom innom, satt de på kjøkkenet. Ved siden av dagligstuen lå det lille soverommet. «Sengene til mor og far skal inn dit om vi så skal rive veggene», hadde Elsa sagt da de flyttet. Sengene hadde gått inn, men så var det ikke plass til mer, heller. Bare sengene og en kommode. Noe nattbord var det ikke plass til. De mente at nattbord var helt unødvendig.

I et soverom skal en sove, punktum. Det var de helt enige om, som så mye annet. Vannglassene satte de på gulvet ved siden av sengene og syntes det var en grei ordning. Bare én gang hadde det gått galt. Elsa hadde hatt en vond drøm, blitt tissetrengt og skulle skynde seg på toalettet. Da hadde hun veltet glasset.

Men søstrene mente at det like gjerne kunne skjedd selv om de hadde hatt nattbord, og Elsa hadde veivet rundt seg i søvne.

Ove Pihl trakk slåbroken rundt seg da han gikk ut til postkassen om formiddagen. Advokat Jörgensson, Ystad, leste han på konvolutten, og i forskrekkelsen slapp han taket i slåbroken, som flagret opp i den friske morgenbrisen.

– God morgen, Ove, sa Vivian Olsson muntert. – Du er ute og lufter attributtene, ser jeg.

Ove svarte ikke, men dro slåbroken raskt rundt seg igjen. Han snøftet. Vivian var ikke den som skjulte sine egne attributter. Lå i hagen uten blygsel og viste fram både det ene og det andre. Tankene spant rundt i hodet hans. Han hadde 13

karin brunk holmqvist

da ikke gjort noe som kunne forårsake brev fra en advokat.

Den parkeringsboten hadde han betalt. Forresten ville det ikke kommet brev fra noe advokatkontor selv om han ikke hadde betalt boten.

Ove la brevet ved siden av frokostbrettet på salongbordet ved TV-sofaen. «Nyhetsmorgen» ville han ikke gå glipp av.

Nyheter, skrapelodd og litt attåt syntes han var en fin start på dagen.

Det lille rekkehuset var like kjedelig og forutsigbart som Ove selv. Han hadde vært ungkar i hele sitt liv, men han hadde hatt noen kvinner av og til. Noen nøye utvalgte som kunne betale sine egne regninger. Ofte var de føyelige, og av og til betalte de også for Ove når de var ute sammen. Med noen få unntak, selvfølgelig. Hans siste erobring var Ulla fra Nybrostrand. Forholdet hadde vart lenger enn de fleste andre, til tross for at Ulla hadde holdt hardt på lommeboken.

Kanskje fordi Ulla var den kvinnen som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. Stort hus, fin bil, og dessuten så hun ungdommelig og flott ut til tross for sine sytti år. Men hun hadde dyre vaner, og da hun krevde at Ove skulle betale for henne på restaurant eller når de dro på ferie sammen, fikk han nok. For en stund siden hadde han sett i avisen at Ulla var død. Riktig leit, var det. Han hadde til og med gått og tenkt på om han skulle ta kontakt med henne igjen.

Brevet lå og stirret på ham. Han snudde og vendte på det, og bestemte at han skulle se nyhetene før han åpnet det. Straks værmeldingen var slutt, strakte han seg etter brevet.

14

akuttbjellen

Til sin overraskelse så han at det lå en konvolutt med håndskrevet tekst inni konvolutten fra advokatkontoret. Han åpnet den nølende.

«Kjære Ove. Når du leser dette, er jeg død. Advokat Jörgensson har i alle år hjulpet meg med økonomien og forskjellige papirer, og jeg ba ham sende dette brevet til deg etter min død.»

Ove ble ivrig og rød i kinnene. Hadde hun testamentert noe til ham? Han visste at hun ikke hadde etterkommere, og sant og si hadde en mulig arv vært i tankene hans av og til. Men selv om han følte seg frisk og sprek, var det jo ikke sikkert at Ulla ville dø først. De ble ikke uvenner etter bruddet, men hadde snakket sammen av og til. Ulla, min Ulla, mumlet han for seg selv. Jeg visste nok at du var vennlig stemt mot meg.

Ove gikk med lette skritt ut på kjøkkenet og fylte opp kafekruset før han fortsatte å lese.

«Forholdet vårt var fint innimellom, selv om jeg aldri klarte å forsone meg med at du var så gjerrig. Aldri noen generøsitet eller gavmildhet. Aldri en blomst eller en presang slik som andre kvinner får. Ja da, jeg vet hva du tenker nå.

En gang fikk jeg en bukett erteblomster fra hagen din. De var dessuten fulle av bladlus. Ove, det er for sent nå å gjøre det godt igjen. Jeg vil at du skal vite at jeg har testamentert huset og bilen til de to kusinene mine. Resten av formuen har jeg gitt til Foreningen for hjerte- og lungesyke. Men vi hadde et ganske langt forhold, og jeg vil ikke at du skal sitte helt tomhendt igjen. Derfor har jeg testamentert deg eggeglassamlingen min.

15

karin brunk holmqvist

Det er en unik samling fra reisene mine rundt i verden. Du kan snakke med advokat Jörgensson i Ystad, så ordner han det slik at du får arven din.»

Ove krøllet brevet sammen. Han hadde aldri hørt om noen kusiner før. Eggeglass, fnøs han. Kusinene kan få dem også.

Ove merket ikke at slåbroken hadde gått opp igjen. Den store, hvite magen hans lå som en airbag mot lårene. Han hadde hatt rett. Kvinnfolk var ikke til å stole på.

Snakk om å være lykkens pamfilius, sukket advokat Jörgensson mens han la originaldokumentene tilbake i mappen. Han ville ikke hatt noe imot å bytte med damene. Selv om de ikke hadde sett spesielt fornøyd ut. De lignet mest to vettskremte skolejenter der de sto med måpende munner og stirrende øyne. Det hadde sikkert vært det største sjokket de noen gang hadde fått.

Klokt av dem å la meg ordne alle papirer og gi dem råd. Men det var selvfølgelig mitt forslag, smilte Jörgensson for seg selv og smelte igjen metalldøren til arkivskapet.

– Kan du ta imot flere i morgen? Den siste avtalen er klokken femten. Kan jeg sette inn enda en? spurte Jörgenssons trofaste sekretær Anita.

– Hva gjelder det?

– En Ove Pihl vil diskutere et brev som du har sendt ham.

– Jaså, den saken. Ja, det må jeg si er en underlig historie.

Putt inn Ove i morgen, jeg er litt nysgjerrig på hva som står i det brevet.

16

Kapittel 3

elsa sto bøyd over jordbæråkeren. Tross sine syttito år var hun lett i kroppen og bøyde seg uanstrengt mens hun plukket bærene og la dem i det blåhvite, emaljerte dørslaget. Junisolen lyste fra en klar og blå himmel, og kvikksølvet på termometeret viste tjueto grader. Elsa hadde som alltid nylonstrømper på seg, godt festet i en solid hofteholder. Beina hennes var så magre og senete at hun ikke fylte ut strømpene, som ble fulle av små rynker og bobler. Hun skjønte egentlig ikke selv hvorfor hun tok på seg lange strømper uansett hvor varmt det var. Julia pleide å legge bort de lange strømpene sine midt i mai og syntes det var en befrielse å begynne med sokker. Hver vår ble det like lange diskusjoner når de forbannede strømpene kom på tapetet. De samme engasjerte og nesten hatske diskusjonene dukket opp når det nærmet seg jul. Skulle de kjøpe sukkersaltet og lettrøkt juleskinke, eller en som bare var kokt, slik som Elsa ville ha den. I fjor hadde Elsa foreslått at de skulle bestemme annethvert år. Etter diskusjonen hadde de bestemt seg for 17

karin brunk holmqvist

å kjøpe hver sin lille skinke. «Så blir begge to fornøyd», hadde Julia sagt skarpt mens hun skulte på søsteren.

– Ja, Gud bevares, sa Elsa høyt samtidig som hun la to jordbær i dørslaget.

– Sa du noe? undret Julia, som satt på hagebenken og skar gresset av en bunt gulrøtter.

– Jeg sa, Gud bevares for skinker, gjentok Elsa.

– Har du vondt i skinkene? Julia la fra seg skrellekniven.

– Jeg tenkte på skinkediskusjonene i julen.

– Hvordan kom du til å tenke på det nå midt på sommeren?

Elsa svarte ikke, men fortsatte å plukke bærene på den borterste raden. Hun ville ikke begynne å krangle med søsteren. Da ville de sikkert komme inn på dette med strømpene også. Hun reiste seg og gikk bort og spylte av bærene med hageslangen.

– Husk at det er vanningsforbud, sa Julia advarende.

– Vanningsforbud, sa Elsa irritert. – Jeg tror ikke det gjelder hvis en skyller av et dørslag med jordbær. Nå følte Elsa seg ganske irritert. Søsteren kunne av og til gnåle så hun ble helt matt.

– Sett deg her en stund og hvil skinkene, sa Julia med et bredt smil og la gulrøttene ned i gresset.

– Skal jeg sitte på den som er sukkersaltet eller på den kokte, spøkte Elsa, og en bølge av ømhet skyllet over henne.

Hun visste jo at Julia alltid ble litt ekstra masete når hun var nervøs. I morges hadde de diskutert dette testamentet enda en gang, og begge hadde vært enige om at det var en uvanlig og skremmende situasjon. Advokat Jörgensson hadde ringt 18

akuttbjellen

og sagt at alle papirer ville være klare om et par dager, og da kunne de komme på kontoret hans og hente både dem og nøkkelen til kusinens hus.

– Ta et jordbær. De er skylt, lo Elsa.

– Skal vi fortelle det til Ragnar? Ikke vanningsforbudet, men testamentet, sa Julia da hun så det overraskede blikket til søsteren.

– Det må vi vel. Kanskje han kan kjøre oss dit når vi skal se på huset for første gang. Jeg synes det virker ekkelt å bare labbe rett inn i et hus der vi aldri har vært før. Vi kan kanskje gi bilen til Ragnar, sa Elsa fornøyd. Han har gjort så mye for oss, og bilen hans begynner å bli gammel.

– Begynner å bli, lo Julia. – Den har vært gammel de siste tretti årene. Hun pekte mot den gamle Saaben.

– Men den starter alltid.

– Det er sikkert bare et tidsspørsmål. Det var en god idé, Elsa, å gi bilen til Ragnar. Vi sier ikke noe før alle papirene er klare. Vi trenger ikke bil, og dessuten er vi for gamle til å ta sertifikat.

Elsa var glad for at Julia likte ideen hennes. Hun tenkte på det med førerkort. Det blir en vel aldri for gammel til. En kan det en vil, det hadde alltid vært hennes motto.

Søstrene hadde virkelig fått mye å tenke på. Noen ganger var det som om de nesten ikke våget å fullføre tankerekkene.

Etter at de hadde lagt seg, lå de lenge og diskuterte. Gikk gjennom problemene gang på gang og forsøkte å finne en løsning.

I kveld hadde de byttet ut muffinsen med en tallerken jordbær og gått tidlig til sengs.

19

karin brunk holmqvist

– Tenk, Julia, vi eier et hus i Nybrostrand … og vår egen bil, sukket Julia mens hun slukket nattlampen.

Søsteren svarte ikke, men vred seg urolig i sengen.

Utenfor kjøkkendøren sto et gammelt blikkspann for å samle regnvann. Hvis det ble flere tørkeperioder, kunne regnvannet være godt å ha til å vanne kjøkkenhagen med. Hos Ragnar var lyset slukket for lenge siden. Han var ikke noe kveldsmenneske. I morgen hadde han bestemt seg for å gå inn og snakke med Julia og Elsa. Forsøke å finne ut hvorfor de virket så bekymret. Gjennom årene hadde de tre blitt som en liten familie. Det knirket i sengen da Ragnar snudde på seg for å forsøke å finne ro.

20