Adresse Alberta av Victoria Bø

Victoria Bø

Adresse Alberta

jenta fra norge

Speilbildet mitt glodde på meg som om vi aldri hadde sett hverandre før. Det var ikke bare skrammen jeg hadde i panna. Det var hårfargen. Den rant i gule grimer nedover ansiktet mitt. Det hjalp ikke at lysstoffrøret hadde fått samme sjuken som komfyrklokka mi og blinket ustanselig, heller. «Platina» stod det på pakken med naturfarge May hadde prakket på meg. Men håret var gult. Jeg trakk i tuppene og grep etter saksa. Da jeg kom til Land, kunne jeg ingenting. Men nå var jeg for lengst vant til å svinge saksa selv. Nord for Newbrook og sør for Boyle er det mye en bare må lære seg. Jeg stusset litt ved ørene, og så klipte jeg meg vestover langs panna og sørover mot strupen. Carl ville ha sagt – ville han ikke ha sagt? – jo, han ville helt sikkert ha sagt at jeg lignet en nedregnet høysåte om høsten. Jeg hadde en skulderlang manke av skinnende hår da jeg kom til Canada, men den norske fargen som jeg fikk av Vårherre, var nesten borte. Og jeg som så vidt er bikket 40.

Ikke 50 ennå i hvert fall. Jeg kakket på lysstoffrøret til blinkingen ga seg. Så skylte jeg håret og fikk ut mesteparten av stråfargen. Det gamle dusjhodet skulle vært byttet ut. Det sprutet og lakk som det pleide. Men det holdt sikkert i 26 dager til, og det var den tida jeg trengte.

Jeg slo et håndkle rundt håret og gikk inn i stua. Flytteeskene mine stod overalt. Jeg satte meg på lokket på leksi5

konkassa. Vi var de eneste jeg kjente som hadde 16 tjukke bøker med oppslagsord. Men vi fikk dem til bryllupet av tanta til Carl, hun kom helt fra Ontario med den kassa. Og det var jo ikke dårlig, når ting var som de var med Carl Land og meg på den tida.

Det luktet et eller annet i stua. Antagelig var det på tide å skifte bursand igjen. Jeg stirret på det blå skaberakket som satt i fugleburet. Den papegøyen kommer ikke til å greie seg, tenkte jeg, hvis den fortsetter å plukke fjærene sine.

Det tutet på tunet.

Jeg skvatt. Jeg ventet ikke noe besøk. Og jeg var vant til at bikkjene varslet om gjester. Men bikkjene var borte.

I den sprø brøkdelen av et sekund det tok meg å snu meg, tenkte jeg at det var søsteren min. Straks begynte jeg å rydde med blikket. Sola sendte det lure ettermiddagslyset sitt inn i stua så alt støvet ble synlig. Det var store ringer etter potteplantene i vinduskarmene. Påfuglfjærene som Thomas hadde samlet på, stod fortsatt i syltetøyglasset i vinduet. Det er godt jeg ikke er henfallen til nerver. I sollyset lignet fjærene på et grønt og gult og blått og brunt øye.

Det tutet igjen. Sola rant rundt meg på alle kanter. Selv den mørke kroken til Carl var det en soldråpe som fant. Igjen så jeg for meg at søsteren min stod der ute. Det er 20 år siden hun var her sist. Med svogeren min og de to minste.

Jeg kikket ut gjennom gardina.

En rød Toyota. Bulk bak. En langhåret jente ved rattet.

Henne hadde jeg aldri sett før.

Og det var definitivt ikke Anne-Lise.

Sjåføren svinset ut av bilen.

Det kunne jo være enda en av de journalistene? Det hadde vært et par andre her etter Taylor fra lokalavisa. Det var dumt av meg å slippe ham inn. Men jeg kjente ham fra kirka.

Og plutselig var det så godt å ha noen å snakke med. Men 6

jeg fortalte ikke så mye om Summer, jeg gjorde ikke det.

Likevel ringte det flere journalister, den ene etter den andre.

En fra Redwater og to fra andre aviser. Til og med Edmonton Journal hadde hatt en notis. Det måtte være veldig tidlig agurktid. Nyhetsstrømmen nordvest i Canada hadde antagelig tørket inn, og så fant journalistene den vesle historien min og begynte å vanne og gjødsle rundt den lille spira så den skulle ligne noe stort. Dessuten tok de bilder av meg og fuglen og katten. Vi så ikke bra ut noen av oss. Papegøyen var verst.

Den rare greia på nebbet og nesten ribba for fjær på brystet.

Men dyrleger tar sitt for å behandle primadonnafugler som selvskader seg med plukking av fjær.

Sjåføren var en ung jente. I begynnelsen av 20-åra. Hun hadde langt, lyst hår som viftet i vinden der hun stod foran bilen med veska og blokka.

Antagelig var hun en selger.

Andre folk kan koste på seg å stå sånn og kikke og drømme og kaste bort tida. Ikke jeg. Livet mitt skal pakkes, sorteres, gis bort, selges, resirkuleres, brennes, komposteres. Og det er jeg som skal gjøre det.

«Nei takk! Jeg skal ikke kjøpe noe,» sa jeg da jeg åpnet døra.

Jenta med det lyse håret blunket forvirret.

Og så svarte hun. På norsk.

Det var det som vippet meg av pinnen. Det og den sola som skinte sånn på håret hennes at det lignet på Thomas sitt. Og mitt. Og før jeg visste ordet av det, satt hun ved kjøkkenbordet mitt, og jeg laget kaffe til oss.

«Hva var det du sa du het igjen?» spurte jeg.

«Siren,» sa hun.

Hva for slags navn er det?

«Jeg er fra Oslo,» sa hun.

«Det er jeg også,» sa jeg.

7

Men tunga mi sleit litt med det norske språket.

Jeg hørte at r-ene mine var trillrunde og myke som de blanke hvetebollene jeg best likte å bake. De hadde ikke den vesle skarpheten i seg som Sirens hadde. Men norsken fløt godt uten for mange engelske ord. Norsk var tross alt det språket jeg er født og oppvokst med. Og det var ikke mange dagene siden jeg snakket med moren min på telefonen.

Moren min var ikke så verst til å holde kontakten. Jeg tenkte at neste gang må jeg spørre henne om søsteren min fortsatt håndskjærer hekken og pynter på plenen med kantklipping. På Ekeberg ble gullregn, frukttrærne og fagerbusken bestandig så fin. Det var noe annet med gårdshagen min.

Norske gjester var det få av på Land. Så jeg fylte sukker i den fine skåla og satte den på kjøkkenbordet. Men jeg kikket på henne i smug. Denne tynne jenta, litt lutrygga ved bordet med blokka foran seg og et navn jeg ikke var vant til, hun var ikke av dem som gav seg med det første. Hun holdt haka i været på en sånn måte som … Ja, det er ikke mange som holder haka på den måten selv her omkring.

Men hun var en slags journalist.

«Jeg er student ved Grant MacEwan uni,» sa hun. «Bachelor i kommunikasjon. Med fordypning i journalistikk.

Førsteåret.»

Vingespissen av drømmen om å ta en utdanning streifet meg og fløy sin vei; det var nesten så jeg så den forsvinne, seile gjennom dalen, over skogen, nordover forbi Yukon og territoriene, ut av syne.

Hun hadde lest om meg i lokalavisa, sa hun. At jeg hadde reddet en gammel dame fra å dø. Og det hadde gjort inntrykk på henne. Nå var hun her som frilansjournalist for å skrive en artikkel om historien min for noen aviser, kanskje flere, i Norge.

Jeg tenkte på moren min. Og far.

8

«Er det Aftenposten du skriver for?»

Da ble hun litt usikker. Mumlet noe om at hun ikke hadde fått antatt artikkelen ennå. Men hun var så opptatt av tematikken, sa hun. Bry seg, bry seg om noen, være noe for andre, hjelpe dem som trengte det. Dessuten hadde hun tid nå, de var akkurat ferdig med semesteret, hun skulle bare jobbe som frilanser og ta ett sommerkurs i journalistikk. Hadde, som sagt, tid.

Hun hadde med seg utklippene fra avisene også.

Jeg smilte da jeg så bildet av meg. Jenni som stod og prøvde å glise inn i linsa på tunet på Land. Ikke fotovant, jenta mi, du er ikke det, Jenni Land. Men overskriftene var fine.

«Hjalp nabo i nød.» Nå ja, det stemte jo ikke helt. «Reddet døende kvinne – norske Jenni Land, redningskvinnen, gjorde jobben ingen i nabolaget ville.» Litt usann den der. «I godhetens tjeneste – sørget for den siste olje i tide.» Det var den vesle kristne blekka, en pdf printet fra nettet. Ja ja, hva annet kunne de skrive.

Og jammen hadde hun ikke funnet den snåle lille saken som stod i lokalavisa også. «Reddet dyr fra å sulte i hjel.»

Og et stort bilde av katten. Men det stod knapt et ord om eieren. Vel, det var jo en del aviser som helst rykket ut når et rådyr forvillet seg inn i et nabolag eller en katt ikke kom seg ned fra et tre.

«Og hva er det du vil skrive om?» spurte jeg.

«Det å bry seg, å hjelpe en som en ikke kjenner. Det er tematikken. Vinklingen,» sa hun.

«Ja vel,» sa jeg. «Da får du spørre i vei.»

«Jenni … Jenni Land, det er det du heter, ikke sant?»

«Jo,» sa jeg.

«Og du bor her på gården? Som også heter Land?»

«Ja, navnet kommer fra gården,» sa jeg.

«Så Jenni … Fortell litt om deg selv.»

9

«Om hva da?» sa jeg. «Hvor skal jeg begynne hen?»

«Hvor du vil,» sa hun.

Hvor jeg vil?

Jeg er ikke så vant til å vite hva jeg vil.

«Nei, jeg vet ikke,» sa jeg.

Det var så mye vrakgods i livet mitt. Ting jeg ikke tålte å tenke på. Og så mange nye greier. Fuglen for eksempel. Det skaberakket kunne jo snakke med flere stemmer. Og mannen fra Mali, krigeren som kom ut av sola. Det irriterte meg at det var noe jeg gjerne skulle ha snakket med ham om. Og katten. Og henne fra England. Og alt skrotet mitt, alt som var oppsamlet igjennom 30 år.

Jeg ristet på skuldrene, forsøkte å kvitte meg med alle forandringene som jeg sleit med å aksle. Jeg likte livet mitt best sånn som det var før. Gården. Dyrene. Sønnen min. Hverdagene. Selv Carl og uvanene hans. Tobakkseskene, vinylplatene, piperenserfigurene, alt sånt som han hadde samlet på siden 80-tallet, det hadde jeg pakket i kasser og plastsekker og plassert i lagerdelen av fjøset. Den nye Jenni hadde rasket alt sammen. Hun som jeg ikke kjente. Hun som kunne bo alene. Og som holdt seg kald der hun burde ha vært varm, og varm der hun for lengst burde ha skrudd ned termostaten.

Men dette kunne jeg ikke fortelle den norske jenta.

Selv om hun hadde mye bedre tid enn de andre journalistene. Det hastet mindre for henne. Hun så ut som om hun hadde hele sommeren på å høre historien min. De andre journalistene skriblet bare ned et ord her og der på blokka si.

Men Siren skrev ting nøyaktig ned. Som om alt jeg hadde å fortelle, hadde en verdi. Pennen hennes fløy hele tida over arket, bokstavene lignet de svarte fugletrekkene om våren og høsten, rekken av gjess som flakset over himmelen.

Men nå landet den svarte fuglen og laget en flekk på papiret.

10

«Ja?» sa hun og så på meg. Og akkurat da lignet hun på Thomas.

«Sønnen min har sånne øyne som deg,» sa jeg.

Og så stirret jeg på kjøkkenbordet.

Thomas likte alltid at jeg fortalte. Jeg liker å fortelle også.

Jeg tror jeg har den evnen fra far. Jeg spant historier for sønnen min på sengekanten da han var mindre, jeg fortalte og fortalte, tynne tråder som gled mellom fortellingene mine, historier fra da jeg var liten, Den store fortellingen som jeg lot Thomas lytte til. Jo, det var sånn jeg vokste opp, med fortellingene fra faren min. De trøstet meg. Skygget for alt som var vanskelig, og laget et bilde, en versjon av verden som var fylt med fine ting, pent sammenvevde livstråder som ikke stemte helt med den stygge riften som livsveven vår hadde fått etter ulykken til søsteren min.

Jeg så på de brune stripene i treverket i bordet og oppdaget en kaffeflekk som jeg burde ha skurt bort.

«Hva var det du skulle si?» spurte Siren.

Stemmen hennes løftet seg i slutten av setningen, dette lyse tonefallet minnet meg om moren min.

«Nei, si det,» sa jeg.

Det var ikke alt jeg kunne fortelle henne, det var ikke det.

«Summer, fortell hvordan du traff henne, hvordan hun så ut, og fuglen, var den der da?»

Siren stilte for mange spørsmål på en gang.

Hun som var student, burde vite bedre, tenkte jeg.

Men hva vet vel jeg om studier?

Jeg reiste meg og skjenket opp – hva var det vi kalte det på norsk? – jo, en «påtår». Jeg satte det slitte kaffekruset mitt tilbake på bordet, kikket ut gjennom kjøkkenvinduet, ut på gårdsplassen og mot låven.

Jim kommer til å måtte male låven om et par år, tenkte jeg.

«Ja?» sa Siren.

11

Hun stirret på meg.

«Summer hadde et helt spesielt blikk,» sa jeg. «Det var første gang jeg så noen som hadde sånne øyne.»

Det pep i veska til Siren. Hun plukket fram en rosa telefon og stirret på displayet. Av en eller annen grunn tenkte jeg på en rovfugl.

Hånda hennes lå åpen på bordet. Jeg syntes den så forsvarsløs ut, den hånda. Den lignet ikke på hånda hennes når hun skrev. Når hun holdt pennen, skriblet hun raskt på papiret, og hun holdt så hardt rundt skriveredskapet at fingrene ble litt hvite.

Jeg så på fingrene hennes.

«Viljen,» spurte jeg. «Er det den som driver deg?»

Hun grep etter pennen.

«Hva driver deg ?» spurte hun.

«Plikten,» sa jeg.

Hun var for ung til å skjønne det. Eller kanskje plikten er et gjenferd som bare går igjen i noen familier.

«Har du vært lenge i Canada?» spurte jeg.

«Jeg kom i fjor høst, i september,» sa hun.

September i fjor? Da stod vi midt i slåtten, og trærne var fortsatt fulle av mangefargede blader, og jeg gikk rundt og trodde ingenting kunne rokke ved livet mitt. Enda jeg vet at årstidene i Canada skifter med plutselige, harde tak, som plogstål griper og vender og endrer jorda.

Et øyeblikk tenkte jeg på da jeg landet i Canada for første gang. Det minnet rørte på seg, ble virvlet opp og forsvant.

«Men Summer?» spurte Siren.

«Ja, henne,» sa jeg.

«Og fuglen?»

Det var tross alt derfor jenta var her.

«Men,» sa jeg. «Jeg kan ikke begynne bare med den, det var så mye som skjedde før det.»

12

Jeg så ut gjennom kjøkkenvinduet på Land, og så kom hele historien tilbake til meg som en voldsom vestavind, en storm som hadde gjemt seg bak horisonten for å samle kraft, og nå kom den tilbake og løftet meg vekk, løftet meg ut av kjøkkenet mitt, vekk fra gården. Jeg så tankebilder fra England og Kina, jeg holdt rundt Carl igjen, og fuglen, den skøyeren, sladret om Summer, og alt for gjennom hodet mitt og holdt på å rive meg over ende. Og så fortalte jeg Siren om noe av det som hadde hendt, noe av det jeg stadig gikk rundt og tenkte på.