Issuu

Veien

Foto: Geir Arne Johansen

Blir vi med FriBU for å se mulighetsrommet?

Er FriBU en egen greie, eller er det VÅRT alles? Hele kirkesamfunnets? Det spørsmålet har vært relevant så lenge FriBU har eksistert som egen organisasjon.

Unge mennesker har alltid vært en plogspiss i å være mer radikale i hvordan leve Jesuslivet, det er kanskje naturlig. Rister du på hodet av de unges iver og venter i taushet på at det skal gå over? Eller våger vi å bli med på initiativene i å se muligheter i å nå ut. Som en oppfølger fra forrige nummer (QR) hvor det kommer fram at unge er mer åpne for tro enn for noen år siden, har vi et oppfølgende intervju med FriBU om hvordan å se mulighetene dette gir. Allerede i forrige nummer av VEIEN var de på ballen og samarbeider med forskeren om å være edruelige i lesningen av tallene. FriBU viser her et sunt lederskap, de er både nøkterne og modige samtidig! Det liker jeg. Den gleden det er å observere at noe skjer, vil vi dele og la spre seg. Så er det klokt å være ydmyke i møte med hva GUD kan gjøre i oss og gjennom oss. I desperasjon etter flere unge i en aldrende menighet, kan man lett løpe litt foran Gud. Vi har så stort hjerte, nød og driv at vi risikerer å gå i egen

kraft. Da er det så fint at vi kan få komme tilbake til høstens Herre, om igjen og om igjen.

MEN, støtter du FriBU, og ser at vi gjør dette sammen? Ikke bare støtter, eller applauderer? Vil du bli med? DET er kanskje viktigere. De trenger mer enn en heiagjeng i alt sitt arbeid, de trenger at vi voksne er medvandrere. La oss be om Guds hjerte for de rundt oss som enda ikke har sett og hørt.

TAKK til Geir Arne Johansen som i redaktørens sykefravær som journalist, har skrevet enda flere artikler enn vanlig i denne utgaven av VEIEN. Jeg har fått ha ideer og planer, og andre har vært med og utføre! Det er flott temaarbeid. Takk også til freelancejournalist Karin Sandve Vereide, som tok turen fra Klepp til Karmøy!

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK

Redaktør, VEIEN

Innhold

04 NYHETER Frikirken vil revitalisere fellesskap og plante nye.

06 NYHETER Kraftverket menighet har nå tatt den endelige beslutningen om å gå ut av Frikirken. Det ble en nødvendighet for dem, men det gir også sorg både i Kraftverket og hos kirkesamfunnet.

08 RASTEPLASS Unni Westli skriver om at Gud hører, selv om ikke vi alltid hører.

09 INNSPILL Jostein Ørum skriver om å gi seg selv noen begrensninger med hvor mye man lar strømme inn gjennom øyne og ører.

10 INNOVER I mange år har en gjeng pensjonister gjort en betydelig dugnadsinnsats på Stavern folkehøyskole. Og det er åndelig føde, fellesskap og masse glede tilbake.

12 UTOVER Møt MELMs direktør Thomas Magadji i Mali som står midt i en kamp for trosfrihet, hvor hans redning er å holde seg til Korset.

14 VEIEN VIDERE Synodeleder Tor Erling Fagermoen bruker denne gang sin spalte til å kommentere rundt dette at Kraftverket forlater Frikirken.

15 SE LYTT LES Redaksjonens yngste har en fast spalte med spennende anbefalinger.

16 UTOVER FriBU ser «mulighetsrommet» vi omtalte i forrige utgave, der vi skrev om det mange beskriver som en stille vekkelse spesielt blant unge mennesker.

18 TEMA BØNN Vi har vært på Karmøy og møtt menigheten der og menneskene der. Vi har spurt enkeltpersoner hva menigheten betyr for dem og hva bønn betyr for dem.

23 TEMA BØNN Ansatte i Frikirken møttes i april på VIDERE ANSATT. Det var i år rigget for å være en type retreat, hvor deltakerne fikk oppleve at bønn kan være både hvile og kamp.

28 TEMA BØNN Mortensrud Frikirke er en nærmiljøkirke, som gjør terskelen lav for å stikke innom. Pensjonister er en ressurs og den unge pastoren verdsetter dem for det.

32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier, Frikirken.

34 KORKTAVLA Huskelista for alt vi har felles i kirkesamfunnet og arrangementeter vi anbefaler.

magasinet veien

Redaksjon: AnneKristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, og Sondre Topland (design).

Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten.

Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo

Trykkeri: Aksell AS

Frikirken vil revitalisere og plante nye menigheter

Frikirken inviterer enkeltpersoner og team som opplever et kall til å flytte for å nå nye mennesker med evangeliet. Gjennom initiativet «Flytte til» ønsker kirkesamfunnet å styrke eksisterende menigheter og legge grunnlag for nye.

Tekst Geir Arne Johansen Foto: Hannah Haaland

Frikirken søker nå kontakt med enkeltpersoner og team som kjenner på et tydelig kall fra Gud til å nå mennesker med evangeliet, jobbe i team og bidra til menighetsbygging gjennom planting og revitalisering. Initiativet har fått navnet «Flytte til», og er ment som et strategisk verktøy for fornyelse i menigheter over hele landet.

– Dette handler ikke om å skaffe flere frivillige til å drifte det eksisterende arbeidet. «Flytte til» er ment som et strategisk tiltak for revitalisering eller replanting av menigheter, sier Eirik Austeng, leder for menighetsplanting ved Frikirkens hovedkontor.

To parter og tydelig mandat Austeng forklarer at prosessen bak «Flytte til» involverer to hovedparter: en sendemenighet og en mottakermenighet. – Sendemenigheten har ansvar for å koordinere, utruste og sende, mens mottakermenigheten må

være klar for å fasilitere og legge til rette for et konkret bidrag utenfra. For å kunne bli en «Flytte til»menighet, kreves det et tydelig mandat fra menighetens ledelse.

– Menigheten må være villig til faktisk endring. Det må ligge en klar beslutning i bunn om at man er åpne for nye initiativ og måter å gjøre ting på når folk flytter til. Dette er ikke en ordning der man bare fyller hull i det eksisterende arbeidet, understreker han.

Revitalisering eller replanting

Austeng presiserer at revitalisering og replanting er to ulike prosesser, og at tiltakene tilpasses ut fra lokale behov.

– Vår jobb i «Flytte til» er ikke å presse én løsning, men å sette mennesker i kontakt med hverandre. Sammen kartlegger vi om det dreier seg om revitalisering av en eksisterende menighet, en replanting, eller full menighetsplanting.

Arbeidet kan rette seg mot barneog familiearbeid, diakonale tiltak eller mer utadvendt, misjonalt arbeid – enten i eller utenfor menigheten.

Initiativ fra unge voksne og studentmiljøer

Bakgrunnen for konseptet springer ut fra erfaringer man har gjort i Bergen

Frikirke, og gjennom arbeidet med Sendt sitt læringsfellesskap og ressursgruppen der.

– Mange unge voksne gir uttrykk for at de er åpne for å flytte. De har gjerne færre geografiske og familiære forpliktelser, og opplever en frihet til å tjene Gud der behovet er størst, sier Austeng.

Han beskriver dette som en form for moderne teltmakervirksomhet, der mennesker kombinerer arbeid og menighetsengasjement på nye steder. – Det vi forsøker, er å fasilitere og kanalisere denne åpenheten for å tjene Gud på en bærekraftig måte.

Flere steder aktuelle

Per i dag er Drammen, Drangedal, Trysil, Stavanger og Sandnesregionen, Tromsø og Voss aktuelle steder for revitalisering eller nyplanting.

– Noen menigheter har allerede meldt tilbake at de er klare for å gå inn i en konkret prosess. Dette skjer i dialog mellom menighetene og tilsynet, og vi har vært tett på tilsynet for å avklare hvor det faktisk finnes beredskap og vilje.

Samtidig finnes det steder uten eksisterende frikirkemenigheter, men hvor det enten er tilgjengelige ressurser, økonomiske midler eller mennesker som vurderer å starte noe nytt.

– Tromsø er et spennende eksem

pel. Etter at Frikirken der ble lagt ned og bygget solgt, er det midler på et fond som kan brukes i en ny menighetsplantingsprosess, forteller Austeng. En avgjørende faktor i vurderingen er tilgjengeligheten på arbeid.

– Hvis det ikke finnes arbeidsplasser, er det vanskelig å realisere. I Drangedal var dette et viktig moment. Drammen, derimot, har et stort arbeidsmarked og nytt sykehus. Det gir helt andre forutsetninger.

Fra samle- til sendekapasitet

Austeng peker på et mer grunnleggende spørsmål i forkant av slike prosesser: Hva er menighetens hensikt?

– I menighetsplantermiljøer snakker vi ofte om samlekapasitet versus sendekapasitet. Mange menigheter er gode til å samle, men vi er mindre flinke til å sende.

Han mener særlig bymenigheter med mange studenter må tenke strategisk rundt sin rolle som sendemenigheter.

– Dette krever bevisst og langsiktig arbeid. Oslo Østre er et eksempel på en menighet som målrettet trener, utruster og sender mennesker videre i tjeneste.

Frikirken samarbeider tett med M4 Norge om avklaring, trening og oppfølging av menighetsplantere.

Ny pastor i Stange

Søndag 22. mars ble Anders Myklebust innsatt som ny pastor i Stange Frikirke. Myklebust overtar etter Øyvind Fjellestad, som nå går av med pensjon. – Det har vært knyttet spenning til veien videre for menigheten, og samtaler mellom menighetene i Hamar og Stange om samarbeid. Nå er det forventning om en ny tid for Stange, forteller tilsynsmann JonArne Frøyland, som stod for innsettelsen. Anders Myklebust er «andre pastor» i Hamar Frikirke, og leies nå ut i 30 prosent til Stange. Han og familien

er bosatt i Stange. – Anders uttrykte i sin innsettelsestale at han ønsker at Stange Frikirke skal være en menighet for hele bygda, og at han ønsker å være en pastor også for de som ennå ikke går i kirken, sier Frøy land. Stange Frikirke er en planting fra Hamar, som ble stiftet i 2004.

Ny pastor i Meløy Søndre

Les mer om Frikirkens arbeid med menighetsplanting:

Søndag 8. mars hadde menigheten gleden av å få Geir Johansen innsatt som sin nye pastor i 80 prosent. Han skal også arbeide som diakon ved Frikirkens rehabiliteringsinstitusjon Nordtun. Oppmerksomme lesere vil huske at menigheten fikk en ny pastor i begynnelsen av 2025, men i løpet av prøvetiden ble dette arbeidsforholdet avsluttet. – Siden har menigheten vært i kontakt med den nye kandidaten, som er tidligere pastor og bosatt i kommunen, forteller Raymond Lillevik, styreleder i Nordre presbyterium. Han stod for innsettelsen av Geir Johansen på Osa i Engavågen, som er et av kirkehusene til Meløy Søndre Frikirke. Geir Johansen ble først ordinert til eldstetjeneste i Tverrlandet menighet i 1993 og har fra 1994 til 2018 tjenestegjort som pastor i Rødøy, Tverrlandet og Rognan, samt at han har sittet i styret

for Nordre presbyterium. De siste årene har han også fungert som frivillig forkynner i menigheten, og mange har allerede blitt godt kjent med ham og kona Jorunn. Meløy Søndre Frikirke er en av Frikirkens eldste menigheter, og ligger omtrent tre timers kjøring sør for Bodø. Menigheten ble stiftet i 1891 og har totalt ca. 600 medlemmer. Av disse er det ca. 90 medlemmer med stemmerett og 40 barn. Menigheten har virksomhet med utgangspunkt i tre kirkehus, på Osa/Engavågen, Halsa og Åg.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Norsk Presseforbund

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund

presse.no

Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Adresse: E-post:

Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Ny pastor i Moss

Søndag 15. mars var en merkedag i Moss Frikirkes lange historie, da Preben Axel Hodt ble innsatt som menighetens nye hovedpastor.

– Det var stor glede i forsamlingen over å få ta imot Preben som pastor. Frikirkens eldste menighet er i god form, og den nye hovedpastoren skal samarbeide med barne og familiepastor Kathrine Stampe og mange frivillige i et pulserende generasjonsfellesskap, sier tilsynsmann JonArne Frøyland, som stod for innsettelsen. Hodt har sin oppvekst og bakgrunn fra Misjonskirken i Oslo, og har senere vært engasjert i Ungdom i Oppdrag, KRIK og NMS. Han har utdannelse i musikkteater

akademiet, i tillegg til teologi ved MF. Etter presteutdannelsen jobbet han sju år som kapellan i Den norske kirke i Askim, før han nå går inn i pastortjeneste i Frikirken. Familien er bosatt i Moss, og har rukket å bli litt kjent med menigheten. Feiringen fortsatte etter gudstjenesten med kaffe, kaker og en hilsen fra ordføreren under kirkekaffen.

Ny pastor i Østsida

Søndag 1. mars ble Silje Christiane Kristiansen ordinert og innsatt som pastor i Østsida Frikirke. Søndag 1. mars var den store salen på Fagerholt skole fylt opp med cirka 200 fremmøtte i alle aldere, da Silje Christiane Kristiansen skulle ordineres og innsettes som pastor i Østsida Frikirke. – Silje er på ingen måte ny for menigheten, hun har vært med i teamet i menigheten og jobbet som administrativ leder siden 2023. Men nå har menigheten kalt henne til ny tjeneste som pastor. Vi ønsker Silje Guds velsignelse i tjenesten, sier tilsynsmann Jon Lia, som stod for innsettelsen. – Det ble en flott dag, med stor kake, mye glede og også sterke

øyeblikk for flere

av oss. Siljes far, Arnfinn Østerberg, var nemlig tilsynsmann i Søndre Presbyterium helt til han fikk kreft og døde i 2020. Vi skulle alle ønske han hadde vært der og opplevd denne store dagen sammen med Silje, menighet, familie og venner, sier Lia. Silje er utdannet sivilingenør i bygg og miljøteknikk, men oppdaget ganske raskt at hun trivdes veldig godt med menighet og menighetsarbeid og begynte derfor å jobbe i Kristiansand Misjonskirke etter bare noen år i sivilingenør jobben. I løpet av tiden i Misjonskirken tok hun også en Bachelor ii teologi på Ansgar Høgskole, og i 2023 begynte hun å jobbe i Østsida Frikirke som administrativ leder i tillegg til at hun begynte på en Master i ledelse og menighetsutvikling. Østsida Frikirke ble stiftet i september 2014, som et resultat av bydelsarbeidet under Kristiansand Frikirke, og er en lokal menighet for bydelene Gimlekollen, Justvik og Kongsgård i Kristiansand kommune.

Kraftverket ut av Frikirken

Mandag 4. mai gjorde Kraftverket en siste avstemming om kollektiv utmelding på menighetsmøtet, der flertallet stemte for å melde seg ut av kirkesamfunnet. – For meg er det en sorg å forlate Frikirken, sier pastor Kjetil Gilberg. Tekst og foto Geir Arne Johansen

Kraftverket hadde først i oktober i fjor saken om kollektiv utmelding oppe på menighetsmøte, da stemte 56 av 58 stemmeberettigede for kollektiv utmelding. Etter reglementet må det avholdtes et nytt menighetsmøte minst seks måneder etter første avstemming, og her må det være 4/5 flertall for utmelding. Én stemte blankt og resten stemte for utmelding på møtet i mai. Kraftverket menighet melder seg dermed kollektivt ut av Frikirken.

– Synodestyret har tidligere uttalt at det er et tap om menigheten Kraftverket melder seg ut, og satt ord på en følelse av vemod. Jeg tror det er mange som kjenner på denne type følelser i forbindelse med at en hel menighet nå har besluttet å forlate kirkesamfunnet de har vært en del av i et kvart århundre. Samtidig vet jeg at det har vært et uttrykt ønske i Kraftverkets ledelse at de kan stå samlet som menighet. Det har de oppnådd gjennom to vedtak i menighetsmøter, sier synodeleder Tor Erling Fagermoen.

Kraftverket går Frikirken

– Selv om det aldri er noe kjekt med brudd, er det prinsipielt viktig at like visst som det er mulig for en menighet å tilslutte seg det Synodale fellesskapet, så skal det også være mulig å forlate det uten å bli utsatt for noen form for sanksjoner, sier han.

– Jeg vil ønske Kraftverket menighet alt godt i vår søsterkirke

Den Norske Kirke, og er glad for at gode relasjoner kan ivaretas og videreføres også inn i fremtiden, sier Fagermoen.

Pastor i Kraftverket, Kjetil Gilberg, sier det er en sorg for ham å forlate Frikirken.

– Her er jeg døpt, konfirmert, giftet meg og hatt store deler av mitt yrkesaktive liv. Jeg vil alltid være veldig glad i kirkesamfunnet, folk og menigheter. Hadde jeg ikke vært pastor, hadde jeg sannsynligvis ikke meldt meg ut. Men fortsatt å stå sammen med både de som ønsker å korrigere utviklingen i Frikirken, og de jeg er rykende uenig med. For meg er debatt og uenighet et sunnhetstegn, ikke en trussel, sier Gilberg.

– Brudd er aldri enkelt, men for meg har hensynet til Kraftverkets enhet veid tyngst. Mitt viktigste ansvar har vært å holde menigheten samlet, og den beste måten å gjøre det på er å melde oss kollektivt ut. Avstemningene har vist at for de aller fleste var smertegrensen nådd. Det er glede i menigheten nå, og lettelse over at

prosessen er over. Vi er i en unik situasjon, der mange mister kirkesamfunnet sitt – men ikke fellesskapet sitt, sier han.

Kjetil Gilberg sier han vil fortsette å heie høyt på alle som er kritiske til hvilket bibelsyn, gudsbilde og menneskesyn som formidles i Frikirken for tiden. – Og de som vil kjempe for at demokratiet skal fungere, ved at ulike stemmer ønskes velkommen rundt bordet. Jeg heier på de som ønsker at Frikirkens ledere skal lede, ikke styre. Og på de som ønsker at menighetens ledere skal velges ut fra evner og utrustning, ikke legning. Jeg heier på de som ikke har samvittighet til å identifisere seg med «Felleserklæringen», og flere av aktørene som har skrevet under. Jeg heier på alle som er i mindretall, men som i kjærlighet til sin menighet blir værende.

Hvis alt går etter planen, blir Kraftverket valgmenighet i Den norske kirke fra nyttår.

– Vi har vedtatt å søke, og premissene for en søknad er klare. Men det er Kirkerådet som skal ta den ende

lige avgjørelsen til høsten, så vi tar ingenting for gitt. Oslo bispedømmeråd og Kirkelig fellesråd i Oslo har begge vedtatt at de ønsker å ta oss imot. Og en rekke møter med både biskop, kirkeverge og deres staber har vært veldig positive. Vi opplever oss ønsket, og sett på som en ressurs. Biskopen har lagt ned mye jobb og stor velvilje for å gi oss rammer som gjør at vi kan beholde vår kultur og egenart. Det motiverer veldig, og jeg er nesten litt nyforelsket i Den norske kirke. Jeg har stor tro på at Kraftverket kommer til å få fornyet styrke i å forkynne evangeliet, og bygge menighet i og for Oslo. Muligheten for kollektiv utmeldelse ble først vedtatt på Frikirkens synodemøte i 2024. Vedtaket gir menigheter mulighet til å forlate trossamfunnet og få med alle medlemmer. Kraftverket er den første menigheten som benytter denne muligheten.

Se VEIENs reportasje fra Kraftverkets jubileum

Rasteplass Rasteplass

Gud Hører

Jeg var på bønnemøte, og kjente frustrasjonen stige. Jeg visste at det var min egen skyld, jeg skulle ikke glemt høreapparatene mine hjemme. Men det hadde jeg, og selv om jeg hadde satt meg på den mest strategiske plassen i forhold til de andre i rommet, hørte jeg ikke et eneste ord av bønnene som ble bedt. For som vanlig i frikirkesammenheng ble stemmevolumet senket når folk skulle be. Og når jeg ikke hører hva andre ber om, er det vanskelig å delta i bønnene som blir bedt. Dessuten blir det vanskelig å be selv, for jeg aner jo ikke om jeg gjentar nøyaktig det samme som andre nettopp har sagt. Og jeg kjente som sagt frustrasjonen; hvorfor kan ikke folk snakke med vanlig stemmevolum når de ber.

Da hvisket Guds stemme i mitt hjerte. Den stemmen kan også være ganske lav, men denne gangen hørte jeg den likevel. «Det er ikke deg de ber til vet du,» sa han. «Det er meg. Og jeg hører dem – jeg hører hvert eneste ord som blir sagt.» Jeg måtte smile. Det var jo helt sant – det viktigste var ikke at jeg hørte bønnene, men at Gud hørte dem. Frustrasjonen slapp taket. Men Gud var ikke helt ferdig med meg. «Jeg hører de bønnene som ikke blir bedt høyt også jeg,» sa han. «Jeg hører de stille bønnene fra ditt hjerte.»

Gud hører alle bønner, de som ropes i fortvilelse, de som bes med løftede hender og tillitsfull tro, de som er formulert for mange år siden av noen andre, men som gjøres til din egen når ordene uttales, de som bes høyt i kor av mange stemmer og de som bes i ensomhet. Han hører til og med hjertets stille sukk, de bønnene som ikke har ord og de mest fortvilede bønnene som bes uten håp. For dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje (1. Joh 5, 14)

Jeg trenger å minnes om hva bønn faktisk er innimellom. Jeg blir så fort opphengt i slike ytre ting, og retter konsentrasjonen mot de andre som ber. Slik jeg gjorde i bønnemøtet der jeg ikke hørte de andres bønn og ble opptatt av at de snakket lavt. Det kan også være helt andre ytre omstendigheter jeg blir opptatt av – formuleringer som blir brukt, måten andre bruker stemmen på, kroppsspråk osv. Andre ganger er jeg mest opptatt av meg selv og hvordan jeg selv ber. Jeg kan bli usikker på og lete etter de rette ordene for å bli bønnhørt, eller formene om jeg egentlig burde knele eller løfte hendene, tenne et lys og puste riktig eller bruke en annen teknikk for å få den rette stemningen eller konsentrasjonen. Bønn er vår kommunikasjon med Gud og i stedet for å være konsentrert om oss – de andre eller oss selv – kan vi rette oppmerksomheten mot ham vi ber til. Noen ganger trenger jeg teknikker for å klare å være konsentrert om ham, men det er ikke teknikken som er viktig, men Gud. Og i et bønnemøte er det fint å høre de andres bønner og få være med i dem, men det er ikke avgjørende. Det ødelegger ikke bønnene at jeg ikke hører eller forstår, for han som har all makt, han som vi retter våre bønner til, hører, forstår og svarer oss i rette tid

I dette bønnemøte fikk jeg legge bort frustrasjonen over de andres lave stemmer, og be om tilgivelse for min egosentrering. Men jeg skal ha på høreapparatene neste gang jeg er på bønnemøtet...

Unni Westli skribent, forkynner og veileder

Created by Gregor Cresnar from the Noun Project

Færre inntrykk, takk

Jeg er på vei til å lede en modul av Frikirkens pastorkurs, og leser at en gjennomsnittlig kontoransatt i vesten sjekker telefonen sin for å se om det har skjedd noe siden sist hvert 47. sekund. Jeg vet ikke hvor lang tid det går for meg, men jeg er redd for å vite svaret, for det går latterlig kort tid mellom hver gang jeg lar meg avbryte av det jeg kan finne på en skjerm. De varige konsekvensene av slike veldig gjennomgripende vaneendringer er ikke lett å fastslå, men la oss gjette på noen av dem: den indre verdenen krymper. Folks indre liv blir mindre. Fantasien skrumper inn. Evnen til å tenke en lang og viktig tanke blir skadet. Man går glipp av dybder. Man lever på utsiden.

Frikirkens pastorkurs består av moduler med nøye gjennomtenkte temaer. Skreddersydd kunnskap skal formidles, og ferdigheter skal øves på, men hver dag på pastorkurset, før undervisningen og kunnskapsformidlingen, er det dessuten en fast programpost som heter «det indre livet». Tanken bak, er at det hjelper ikke hvor god en pastor er, hvor mye han kan eller hvor hardt hun jobber, hvis ikke vedkommende er i stand til å ta vare på sitt indre liv. En pastor som vanskjøtter det indre livet, vil sannsynligvis grunnstøte på en eller annen måte en eller annen gang. Og dette gjelder selvfølgelig ikke bare for pastorer, men alle som har en rolle i kirken – og alle mennesker. Den som ikke har en slitesterk kjerne, er et lett bytte for alle forstyrrelser og all tomhet vi utsettes for. Det finnes mange utfordringer for det indre livet, men undersøkelsen jeg kommer over, viser en av de største. Hvert ledige tomrom fylles. Det er egentlig ikke grenser for hvor mye vi fyller opp med. Skjerm, podkaster, filmer, serier, nyheter, spill og handling. Det er mye og fint å velge, men hvordan kan man høre seg selv eller Gud om det alltid fylles opp? Å gi seg selv noen begrensninger med hvor mye man lar strømme inn gjennom øyne og ører, kan være en brukbar start på en kamp for å forsvare vår indre verdens grenser. Derfor forteller jeg pastorkurset – og alle andre som vil høre – en fortelling om Mor Teresa.

Hun skal en gang ha blitt spurt om hva hun gjorde da hun var sammen med Gud. «Jeg bare lytter,» sa hun. «Men Gud, da, hva gjør så han?» spurte de videre. «Han bare lytter, han også.»

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret

«Kropp og Ånd, hånd i hånd»! En fantastisk gjeng seniorer er på dugnadsleir på Fredtun, Stavern folkehøyskole. Rektor ved skolen, Ståle Gilberg gir dem sine beste skussmål og sier til Magasinet VEIEN at de gjør en helt uvurderlig innsats! Helt siden 2015 har de gjort dugnadsinnsats to ganger i året. – De har opparbeidet en kultur seg imellom som er vakker. Jeg blir ydmyk av dette, av at de setter av mye tid, sier rektor.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Rektor Ståle Gilberg er veldig fornøyd med større scene i foredragssalen og nytt sceneteppe, som Jorun Olsen og Bente Voreland har ære i.

Teppefliser på gulvene, maling og ny belysning er noe av det som har skjedd i Undervisningsbygget. På bildet fra venstre: Karna Stensrød, Arnfinn Løyning og Dagfinn Voreland.

I tillegg til bibeltimer, god mat og fellesskap har de i år fornyet undervisningsbygget innvendig. Forelesningssalen er blitt som ny. Scenen blir ny, belysning det samme, og nytt høyttaleranlegg. Hovedoppgaven ble legging av teppefliser. Det ble vask av vinduer og klargjøring av parkanlegget for sommersesongen.

Arnfinn Løyning er primus motor og får tak i gode løsninger til det beste for Frikirkens folkehøyskole i Stavern! Han fryder seg over alt de har fått gjort for folkehøyskolen. De har spart skolen for

masse penger. Rektor har regnet ut at det kan tilsvare 400 000 kroner hvert år. – Det er ikke mange oppgaver vi sier nei til, kun de man trenger håndtverkere til. Men vi har elektrikere og andre kyndige som stiller. I fjor fikk vi skifta vinduer, og det er ingen jobb for hvem som helst, sier en stolt leirsjef. Løyning forteller at det hele startet som en hyggelig uke med arbeid i parkanlegget og vindusvask. Bibeltimer og sosial hygge har hele tiden vært viktig. Men pensjonistene har masse kunnskap fra yrkeslivet, og etter hvert har de stadig

gjort mer krevende jobber. Et elektrikerfirma i Stavern, donerer innsatsen til en av sine ansatte, som etterser arbeidet de frivillige utfører. Så nå ble det nytt lys i foredragssalen og avdelingen i «formingsbygget». En gjeng syr lystette gardiner til rommene på Tunheim, som elever og sommergjester kan nyte godt av. – Vi har plass til flere og vi ser en rekord i deltakelse i år. Jeg tror også dette fyller et behov for åndelig fellesskap for denne generasjonen, sier Løyning.

Siri Sandåker og Gunhild Hermansen var glad for å gjøre nytte for seg ute, i finværet.

Rommene på Tunheim får lystette gardiner, som Ragnhild Løvgren, Kirsti Elgvin og Inger Hægeland står for.

En pensjonert pastor kan brukes til mye! Leif Inge Jensen har i flere år vært på dugnadsleir og stortrives.

– Korset er alltid med

Thomas Magadji viser frem korset med inngravert «Fadervår», som han fikk i gave fra en sørafrikansk biskop. «Herrens bønn» ble formidlet av Jesus i Bergprekenen, der disiplene ba ham lære dem å be. Den kan leses i Matteusevangeliet 6,9–13 eller Lukasevangeliet 11,2–4, og var ment som et motstykke til folkeslagenes oppramsing av ord.

Jihadistene herjer i områdene MELMs direktør, Thomas Magadji ferdes i. Han er på vei fra Malis hovedstad Bamako for å møte norske kolleger i Elfenbenskysten. Reisen er krevende og farefull. Langs veien ser han flere utbrente tankbiler. Hånden hans er lukket rundt et lite kors der Fadervår er risset inn. Tekst og foto: Steinar Kristiansen/VEIEN

I år markerer vi at Frikirken har vært 40 år i Mali. Søndag 23. august vil Frikirkens menigheter bli oppfordret til å be for Mali. Av sikkerhetshensyn kan vi ikke dra til landet, men gjennom MELM er Frikirken til stede for fulanier i naboland de har flyktet til.

– Herrens bønn er den fullkomne bønnen. Den har båret meg på reisene mine, forteller han.

Thomas Magadji (63) er direktør for Den evangelisklutherske misjonen i Mali (MELM), et samarbeid mellom kirker i Nigeria, Kamerun, Den Evangelisk Lutherske Frikirke og NMS.

På grunn av den krevende sikkerhetssituasjonen er flere utsendinger enten hentet hjem eller relokalisert til nabolandene. Misjonstidendes reporter og andre utsendinger har ikke mulighet for å reise til Mali. For å dele fellesskap og samtale om arbeidet arrangeres denne gang et treff i Waninou i Elfenbenskysten. Reisen fra Bamako foretas med bil og deles opp med overnatting.

Ifølge Magadji retter jihadistene sine angrep i hovedsak nå mot myndighetene. Hvis de vinner, vil sharialov bli innført og særlig kristne med muslimsk bakgrunn vil være i fare.

Det er tidlig om morgenen på den andre reisedagen når Magadji, hans sjåfør og reisefølge legger i vei mot grenseposten. Denne gangen tar det tre timer å komme ut av Mali, gjennom gjentatte papirkontroller.

Ved tiden for denne reisen har op

prørsgrupper satt i verk en eksplosiv drivstoffblokade. Tankbiler har blitt satt i flammer og gjort hverdagen krevende for mange i Mali. For å få tilgang på det lille drivstoffet som har kommet frem til hovedstaden har misjonens sjåfører måtte tilbringe timevis i kø. Av sikkerhetshensyn foretas reiser i de mest utsatte områdene kun i dagslys.

Magadji forteller at angrepene for tiden ikke rettes mot privatbiler, men forekommer likevel. Jihadistene ønsker primært at folket skal gjøre opprør mot myndighetene, men er uforutsigbare. Finner de en soldat på offentlig transport, blir soldaten drept og bussen satt i brann.

– Slik er situasjonen nå, men vi reiser i Guds nåde, sier han mildt, smilende.

Thomas Magadji er gjest på sommerens generalforsamling i NMS. Under generalforsamlingen for to år siden møtte han en kollega som gav han et kors. Alle håndhilste, men én ventet påfallende lenge. Det var Nathi Myaka, biskop i Den evangelisklutherske kirken i SørAfrika (ELCSA), som til slutt rakk hånden frem for å si adjø. I hånden lå korset. – Jeg gir deg dette korset sammen med vår bønn – Fadervår, bønnen Jesus lærte disiplene. Når du reiser, kan du bære korset og Fadervår med deg for å bli styrket på veien, på reisene dine, sa biskopen. Siden den gang har jeg alltid med meg korset når jeg reiser, forteller Magadji. Hva betyr Fadervår for deg?

– Det er den beste bønnen å be. I denne finner vi Guds rike og autoritet, tilbedelse og lovprisning, og våre bønneemner. Noen ganger, når jeg er helt utslitt om kvelden før jeg legger meg, er det nettopp denne bønnen som er lettest å be, forteller han.

Sikkerhetssituasjonen i Mali beskrives i dag som stadig mer kritisk. Landet opplever store omveltninger sosialt, religiøst, økonomisk og militært. Den kjente maliske kulturen preget av gjestfrihet, deling og religiøs frihet er i ferd med å forsvinne.

– Siden september 2025 har blokader fra jihadister mot Bamako og andre byer ført til mangel på drivstoff og importert mat. Dette gjør hverdagen ekstremt vanskelig, sier Magadji.

Dette påvirker også de kristne og kirkens ledere i stor grad. Selv om myndighetene og hæren er jihadistenes hovedmål, og sivilbefolkningen i stor grad har blitt spart for direkte angrep, har hverdagen endret seg radikalt i områder kontrollert av opprørere.

– Enkelte steder har kirkeaktiviteter blitt stanset under trusler om drap. Andre steder tvinges kristne til å kle seg i tråd med jihadistenes ideologi; korte bukser for menn og hodeplagg for kvinner, og menn og kvinner må sitte adskilt. Mulighetene til å reise på kirkemøter er ekstremt begrenset, og evangeliseringsarbeidet er trappet ned. Kirkene lever i konstant frykt for hva som vil skje dersom landet faller helt i hendene på jihadistene, sier Magadji.

om Kraftverkets utmeldelse

Kraftverket melder seg ut av Frikirken. Det er et tap for kirkesamfunnet, når 250 enkeltpersoner og en hel menighet velger å forlate oss. I forbindelse med medieoppslag har det blitt sagt at demokratiet ikke fungerer i vårt kirkesamfunn. Det har også blitt hevdet at en dreining har funnet sted i Frikirken når det gjelder bibelsyn, menneskesyn og gudsbilde. Her følger noen kortfattede kommentarer til dette.

Når Frikirkens grunnleggere i 1877 løsrev seg fra Statskirken, ble det avgjørende viktig å vedta gode demokratiske spilleregler. Menighetsmøtet lokalt og Synodemøtet nasjonalt har derfor fra starten av vært arenaer for fri meningsutveksling og demokratiske prosesser. Lokalt ble det opprettet eldsteråd som sørget for ledelse og omsorg i menighetene. Disse ordningene har Kraftverket vært en del av i 26 år. De har vært lojale mot vedtak selv om de har vært uenige, og de har fremmet endringsforslag etter demokratiske spilleregler. Kraftverket fremmet et forslag til Synodemøtet i 2021/22 hvor de ønsket en teologisk utredning om homofilt samliv. Synodemøtet behandlet forslaget, og det ble nedstemt. I stedet ble det flertall for en utredning som skulle handle om hele samlivsfeltet. Da utredningen forelå ble den først menighetsbehandlet, og deretter vurdert i Synoderådet. Et solid flertall i menighetene og i Synoderådet stilte seg bak utredningen. Da saken til slutt kom til Synodemøtet i 2024 ble det klart at et stort flertall ikke ønsket at Frikirken skulle endre teologi i læren om ekteskapet, og læresaken ble ikke sendt tilbake til Synoderådet for ny vurdering. Det ble heller ikke dokumentet som konkluderte med at samlivsteologi er bekjennelsesspørsmål. Synodemøtet kommenterte likevel at begrepet bekjennelsesspørsmål har blitt forstått ulikt, og valgte å heller bruke «et sentralt lærespørsmål». Demokratiske spilleregler ble fulgt hele veien. Synodemøtet 2024 valgte også ny synodeleder og nytt synodestyre. At disse valgene også var en videreføring av konservativ retning er ikke et uttrykk for at demokratiet har kollapset, men jeg kan forstå at det oppleves som litt mye for dem som ønsket en endring.

Etter synodemøtet har noen meldt seg inn i kirkesamfunnet, mens andre har meldt seg ut. Kraftverket menighet signaliserte at de ville starte en prosess for å utrede alternativer. Synodestyret har vært tydelige på at det vil være et tap for Frikirken om de forlater oss, men utover det har vi ikke søkt å påvirke menighetens interne prosesser. Hos oss skal alle fritt kunne stille spørsmål og være uenige. Gjennom demokratiske prosesser, og etter visse kriterier, er det også mulig med kollektiv utmeldelse for hele menigheter dersom avstanden blir for stor mellom ønsket utvikling og vedtak som er gjort.

Når det gjelder Frikirkens bibelsyn, menneskesyn og gudssyn er det ingen ting nytt. Frikirken har ikke endret teologi, men fastholder at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne, og at det er innenfor rammen av dette ekteskapet det seksuelle samlivet hører hjemme. Samtidig løfter vi frem at hvert menneske, uavhengig av kjønn, legning og livsvalg, har et ukrenkelig menneskeverd fra livets unnfangelse til dets død, og at alle er velkommen i felleskapet.

Synodemøtet 2024 vedtok også en skriftsynserklæring med et overveldende flertall. Denne slår fast at Bibelen er Guds ord, og at den er den eneste rettesnoren for tro, lære og liv. Den er en videreføring av tidligere skriftsynserklæringer. Og vi bekjenner fremdeles den treenige Gud, som vi alltid har gjort.

Kraftverket har nå besluttet å søke medlemskap i Den norske kirke. Til tross for uenigheter, er det ingenting som tyder på at vi ikke kan sameksistere fredelig side om side i Oslo i et felles oppdrag om å nå stadig nye mennesker med evangeliet. Jeg ønsker Kraftverket alt godt.

Tor Erling Fagermoen

Synodeleder

Se

RENOIR

I Renoir får vi bli med i hverdagen til 11 år gamle Fuki, som vokser opp i en liten familie på tre i 80tallets Tokyo. Faren er i sluttfasen av en alvorlig kreftsykdom, og moren jobber lange dager for å holde hjulene i gang, så Fuki blir stort sett overlatt til seg selv.

Hun er et sensitivt, tenkende barn og snakker ikke så mye. Det lille hun sier veksler mellom kryptisk og stikkende ærlig direktehet, men men hun har en særegen evne til å vinne tillit fra fremmede.

Filmen består av små, vakkert skildrede, langsomme øyeblikk, halvveis sammenhengende og med innslag av magisk realisme. Så hvis du liker Murakami, vil du like denne.

Lytt

TYLER CHILDERS - SNIPE HUNTER

Jeg har anbefalt album av Tyler Childers før, men jeg tar meg den frihet å gjøre det igjen. Snipe Hunter er hans syvende album, og den fortsetter utviklingen av hans countrybluegrasssound fra den mer gospelretta forrige utgivelsen til en nå litt mer lofi variant av outlaw country (tenk Johnny Cash, Kris Kristofferson).

Childers har fått med seg stjerneprodusent Rick Rubin (geni eller sjarlatan, alt etter hvem du spør) på laget denne gangen, som blander inn lydgrep fra bakgrunnen hans fra Hiphop og punk med godt resultat.

Les

NICK DRNASO - ACTING CLASS

Acting Class er en tegneseriebok om en gruppe mennesker som av ulike grunner føler seg utilpass i samfunnet. De møtes i et skuespillerkurs ledet av en sær, karismatisk og noe kultlederlignende lærer John. John leder dem gjennom en serie improvisatoriske øvelser hvor deltakerne spiller forskjellige (psykologisk eksplosive) roller.

Måten Drnaso klarer å tegne disse ubehagelige lange stillhetene, karakterenes desperasjon etter å bli sett på som et ålreit menneske, gjennom en ekstremt minimalistisk stil, er imponerende.

Vil gi unge selvtillit til å dele troen

Tallene peker mot en sterk økning i religionsinteressen blant unge i Norge. Nå oppfordrer Eirik B. Fjellestad og Theodor Bråtane i FriBU menighetene til å gripe det de kaller «mulighetsrommet».

Tekst: Geir Arne Johansen

I forrige nummer av VEIEN satte vi søkelys på det mange ser som en stille vekkelse. Vi omtalte i den forbindelse prosjektet «Mulighetsrommet».

Bak initiativet står Theodor Bråtane og Eirik B.

Fjellestad, som til daglig jobber med henholdsvis ungdom og unge voksne i FriBU. Gjennom en fersk kartlegging blant 40 ledere for ungdoms og ungt voksent arbeid i Frikirken, har de undersøkt hva som faktisk rører seg i menighetene. Funnene er oppløf

tende, hele 65 prosent av menighetene rapporterer om vekst.

– Vi lever i en tid hvor veldig mange er interessert i tro, og nå er virkelig tida for å være modig. I min tid har det aldri vært så enkelt å dele tro som det er nå, sier Bråtane.

De fleste nye som kommer til, er kirkefremmede eller venner av de unge som allerede er aktive. Likevel viser nasjonale tall at det kun er en liten del av de søkende som oppsøker kirken på eget initiativ.

– Det er derfor vi kaller dette et mulighetsrom. Folk er interesserte, men de kommer nødvendigvis ikke av seg selv. Skal du snakke med venner eller kollegaer om tro, er det nå, utdyper Bråtane, og viser til «Bergen Monitor»analysen der én av fire innbyggere oppgir at det er aktuelt å gå på gudstjeneste.

Tydelig åpenhet

Fjellestad peker på et paradoks i dagens kristenNorge. Mens kulturen viser en tydelig åpenhet, preges mange kristne av en nedarvet forsiktighet. – Mange tenker at det ikke er åpenhet for tro, så vi holder igjen. De på utsiden tør kanskje ikke å spørre. Vår oppgave er å få disse to bevegelsene til å møtes, og gi kristne selvtillit på at folk faktisk er interessert, sier Fjellestad. Gjennom satsingen «518», et treårig samarbeid mellom 41 kirkesamfunn og organisasjoner der blant andre FriBU og Frikirken er med, er målet at over halvparten av kristne studenter skal dele troen sin åpent innen 2029. Men verktøyene kan ikke være skjematiske eller polerte. Dagens unge under 30 år søker det som er ekte.

– Folk vil ikke ha en ferdig oppskrift der man blir redd for å si noe feil. Den yngre generasjonen søker autentisitet og relasjoner. Det handler om å dele egne erfaringer. Da faller det skumle bort, forklarer Fjellestad. Bråtane supplerer med at folk gjerne vil snakke med en pastor/ekspert om kristendommen generelt, men om sin egen tro vil

Helgen 5.-7. juni hadde Bråtane og Fjellestad undervisning om mulighetsrommet på lederhelgen for ungdomsledere og unge voksne ledere i Frikirken, på Hedmarktoppen folkehøyskole. 40 deltakere, ansatte og frivillige, i alderen 16-59 år var med, fra Steinkjer i nord og sørover. Lederne tok med 1-2 med ledere hver. Lederhelgen ble arrangert av FriBU for fjerde år på rad for å utruste ledere og bygge nettverk, og er åpent for alle frikirkemenigheter som jobber med ungdom eller unge voksne.

de heller snakke med vennene sine eller gå til nettet.

Likevel viser Lagets studentundersøkelse at den største barrieren for å dele tro, er at man ikke vet hva man skal si.

Relasjoner fremfor plattform

For å møte dette behovet, må menighetene tenke nytt om hvordan de utruster ledere og medlemmer. Bråtane leverte nylig en bacheloroppgave om hvordan trospraksiser i oppveksten påvirker trosutviklingen. – Konklusjonen er at du blir glad i det du blir utsatt for. Gode rytmer på bønn og bibellesning i oppveksten har en sammenheng med at man fortsetter som voksen, sier han.

Fjellestad trekker frem oppsiktsvekkende tall: 37 prosent av de under 30 år i Norge er aktivt interessert i Bibelen. – Menighetene må gjenspeile dette i forkynnelsen. Vi må flytte energien fra plattformen til relasjoner og smågrupper. Det betyr ikke at vi skal droppe forkynnelsen, men vi må gi de unge verktøy til å hente ut sannhetene selv, sier Fjellestad.

Sann, ekte og god

I arbeidet med kartleggingen har Fjellestad og Bråtane rådført seg med internasjonale stemmer, som den britiske forskeren Ruth Perrin samt pastor og forsker Jonny Price ved Cranmer Hall i Durham. Perrins forskning på unge som har blitt kristne i voksen alder, underbygger den norske tendensen. – Noe av det som stakk seg ut blant de under 30 år, var at de opplevde kristendommen som sann, ekte og god. Mens generasjonen før dem kanskje har vært mer relativistiske til sannhetsbegrepet, søker dagens unge det bunnsolide og sanne, forklarer Fjellestad. Når FriBU lanserer «Støperiet Festival» 2.4. oktober, blir naturlig trosdeling, bibel og bønn sentrale temaer. – Ungdomslederens integritet og en åpen holdning der folk kan stille spørsmål, er avgjørende. Vi skal bruke tiden fremover på å gjøre dette konkret, enkelt og tilgjengelig for menighetene våre, sier Bråtane.

Denne saken er en oppfølger fra forrige nummer, les denne her:

Rustar opp for å vera klare til «Heile Norge ber»

– Det handlar om å gje Gud tid og at vi sjølv treng å slappa av og pusta ut, fortel Lars Øystein Folkedal, pastor i Karmøy frikirke. Med bønnetavle og ein spegel der ein kan lesa «Elska av Jesus», skal loftstova i frikyrkja pussast opp og bli eit kreativt rom og bønnestove. Her skal ein kunne søka Gud gjennom både teikning, musikk og bønn. Den 24. august er kyrkja sitt bønnedøgn i kampanjen «Heile Norge ber».

Tekst og foto: Karin Sandve Vereide

Lars Øystein Folkedal frå Jevnaker viser veg inn på kontoret. Han er 40 prosent pastor i Karmøy frikirke og 60 prosent tilsynsmann i Vestre presbyterium. Gift med Berit Johanne frå Karmøy, tre vaksne barn.

Ei ekte, raus og tenande kyrkje

– Dersom eg skal beskriva kyrkja vår med tre ord, vil eg bruka tre av verdiane våre; ekte, raus og tenande. Vi er ei kyrkje som brenn for å nå ut til nye menneske. At fleire skal bli kjende med Jesus. Det viste også godt igjen på på NaMutesten der «Behovs

Karmøy frikirke held til i eit tidlegare skulebygg og bedehus som er over 100 år gammalt. Dei har hatt planar og teikningar for nytt bygg liggande i over 10 år, men økonomien har sett ein foreløpig stoppar for prosjektet. Fra venstre Jonatan Nyhamn, Arne Skorpe Sjøen, Øystein Folkedal, Berit Johanne Folkedal, Liva Folkedal og Åslaug Nyhamn.

orientert evangelisering» fekk høgaste score.

– I mai starta vi opp med Frimat og til hausten set vi i gang vårt 3. Alphakurs. Vi forsøker også å byggja ein kultur der folk engasjerer seg i nabolaget sitt.

Korleis vil du seia at bønn fungerer i kyrkja dykkar?

– Vi har bønnemøte annakvar veke, vi ber i smågruppene og på gudstenestene. Og vi ber saman før kvar gudsteneste. Men vi ønsker at bønn skal bli ein endå større og naturleg del av fellesskapet. Med fokus

– Dersom eg skal beskriva kyrkja vår med tre ord, vil eg bruka tre av verdiane våre; ekte, raus og tenande.

Vi er ei kyrkje som brenn for å nå ut til nye menneske. At fleire skal bli kjende med Jesus.

Lars Øystein Folkedal

på kortare bønner og fridom til å be på ulike språk håper vi endå fleire ønsker å delta aktivt.

– Vi jobbar også for å gjera gudstenestene og gruppene meir inspirerande. At det blir ein plass der folk tør å dela liv på ekte. Då kan vi vera der for kvarandre og be for kvarandre. Vi ønsker å søka Gud saman.

Slik starta det – Vi hadde eit kall og ein draum om å planta ei frikyrkje på kona sin heimstad, fortel Folkedal. Dette blei bekrefta på ulike måtar, så i 2000 flytta vi hit og starta opp eit kyrkjeplantingsprosjekt. Vi hadde ei gruppe som job

Tema - Bønn

– Det er godt å kjenna at ein kan vera med på å hjelpa nokon som treng det, seier Ranveig Nyhamn som er leiar for Frimat på Karmøy. – Vi blei inspirerte av Kristiansand frikirke. Eg hadde ekstra tid og syntest dette var spanande

ba og bad om visdom til å starta opp. Gruppa vaks og etter kvart hadde vi eigne gudstenester. Det kom stadig nye, ivrige og entusiastiske menneske. Samtidig bad og venta vi på ein pastor. Etter kvart blei det klart at det var eg som skulle gå inn i den oppgåva. Det var slett ikkje planen då vi starta opp. Men vi gjekk i tillit til Gud og i 2006 blei Karmøy frikyrkje formelt stifta.

Vekst og mellomfase

Til hausten kan vi feira 20 års jubileum. I dag har vi omlag 120 medlemmer, og talet held seg stabilt.

Frå 2005 til 2018 var vi ei kyrkje i kontinuerleg vekst, på alle plan. Vi var ei homogen gruppe menneske som bygde kyrkja saman. Etter kvart vaks barna til og vi fekk vera med på å senda velutrusta ungdommar ut til bibelskular, militæret og andre studiar, og dei er ennå ikkje komne tilbake. Så kom korona med dei endringane det

Ingvild Haugvaldstad 16 år

Kva betyr denne kyrkja for deg?

– Eg har vakse opp her, har gode venner her og kjenner at det er eit trygt og godt miljø. Vi har gudsteneste annakvar søndag, og eg er her nesten kvar gong. Her kjenner eg meg velkommen! Denne kyrkja er gode til å ta i mot nye som kjem og det er lett å ta med venner frå andre miljø.

Kva betyr bønn for deg?

– Bønn er ein viktig del av mi tru. Det er ein måte å koma i kontakt med Gud på. Eg kommuniserer med Gud gjennom bønn. Eg synes vi kan be kor som helst og om kva som helst og eg ber ofte om kvelden, for maten og i kyrkja.

førte med seg. I dag manglar vi ein generasjon. Siste barnedåp hadde vi for seks år sidan, fortel han.

– Dette har ført til at vi har vore særleg opptatt av barna dei siste åra. Vi deltok i Læringsnettverk for neste generasjon gjennom FriBU og vi har tilsett vår eigen barnearbeidar. Ho lagar opplegg og planlegg ulike aktivitetar. Nokon gonger kjem det ingen barn, andre gonger kjem det fleire.

– Vi er inne i ein mellomfase der det kjem ein del besøkande, men vi kunne gjerne sett større engasjement frå fleire. I blant kan det kjennast litt tungt, men vi står på, og har på ingen måte gitt opp, seier pastoren.

Som besøkande på ei gudsteneste kan vi stadfesta dette. Vi kunne kjenna gløden og iveren. Nerva, iveren, trua på å bygga vidare er der. Dei har fokus på Jesus. Ønsket om å ha ei levande kyrkje som når ut til nye, er sterkt til stades. Mange bidreg på ulikt vis. Folk

snakkar saman og det er ein god og trygg atmosfære.

– Vi er øyrer! Om omsorgsteamet høyrer om nokon som treng hjelp, så kan vi hjelpa, gå på besøk, senda blomar eller be for dei, sier Cheryl Emmerhoff. Omsorgsteamet har også eit dametreff ein gong i halvåret. Det er eit lågterskeltilbod, der vi strikkar og snakkar, både om kvardagslege ting og åndelege ting.

– For mange år sidan møtte eg ei dame. Barna våre var med på same barneaktivitet. Seinare traff eg henne igjen på ein parkeringsplass, og då tok eg mot til meg og spurde om ho ville bli med i cellegruppa vår, og ho sa ja. Sidan blei ho med fast, og i dag er ho leiar av omsorgsteamet vårt.

Arne Skorpe Sjøen -menighetsarbeidar

Kva betyr denne kyrkja for deg?

– Tilhøyrsle, ein trygg plass å vera, ein stad for draumar. Kyrkja er ikkje eit hus, det er folka ein plass der ein kjem i kontakt med andre menneske og kjenner fellesskap med alle kristne i verda.

Kva betyr bønn for deg?

– Det er ein stad der eg kan vera heilt meg sjølv, der eg kan sleppa garden. Det er viktig å ha denne plassen. Dersom eg ikkje lagar rom for bønn blir eg ført andre stader eg ikkje vil. Bønn er eit fast haldepunkt.

– Eg er blitt inspirert av Jesus sitt bønneliv i den jødiske kulturen og Amidah. Dei brukte gjerne faste bønner til faste tider. Så eg forsøker også å bruka slike bønner som er blitt bedt i mange 1000 år. «Vår Far» er som ei ramme om livet mitt. Eg ber den om morgonen, men stopper gjerne opp ved dei enkelte bønnene og grunnar på dei.

Cheryl Emmerhoff og Øystein Folkedal

Jonatan Nyhamn 19 år

Kva betyr denne kyrkja for deg?

– Ganske mykje. Det er her eg blei kristen og kjent med Gud. Her blei trua mi sterkare. Her har eg fått gode relasjonar og gjennom

denne kyrkja har eg blitt glad i musikk, trommer og gitar.

Kva betyr bønn for deg?

– Det betyr mange ting. Eg syns bønn er viktig. Det gir meg fellesskap med andre kristne og Gud. Eg ber for venner og når nokon har det vanskeleg. Lovsong er også bønn for meg.

Vi ber også saman i gruppene vi har for ungdommar annakvar søndag. Eg opplever også Guds nærvær gjennom bønn på kristne festivalar som Frik og VIDERE.

Ingrid Kalstø 15 år

Kva betyr denne kyrkja for deg?

– Det er her eg er vaksen opp. Eg er døypt og konfirmert her. Eg ville konfirmera meg her, sjølv om eg blei den einaste konfirmanten. Dette er min plass. Pastoren hadde konfirmasjonsundervisninga for meg aleine!

Kva betyr bønn for deg?

– Eg ber ofte, det gjer meg roleg og trygg. Når eg ber om kvelden kan eg oppsummera dagen og legga fram ting eg er stressa over. Det er veldig fint å be.

Ranveig Nyhamn - leiar for Frimat

Kva betyr denne kyrkja for deg?

– Det er på mange måtar min andre familie. Og det er fint å vera saman med andre som også vil tena Gud.

Kva betyr bønn for deg?

– Det er kjempeviktig for meg å ha ein relasjon til Gud gjennom bønn.

Ein kan be når som helst og også ved å lytta til lovsong. Eg ber gjerne når eg går på tur eller er åleine i bilen.

Ansatte fikk Stillhet, rytme og nærvær

Bønn var overskriften, da ansatte og eldste i Frikirken kom sammen til VIDERE ansatt-konferanse i Oslo i april.

Tekst og foto Geir Arne Johansen og Oskar Hadland

I forbindelse med kampanjen «Hele Norge Ber» var også flere i kontinuerlig bønn hele døgnet den 8. april. Det første døgnet på konferansen bar preg av det.

– Det var en sann glede å se engasjementet for å bruke tid i bønn under VI

DERE Ansatt. Bønnedøgnets 24 timer ble godt fylt opp med folk som ville be. Og mitt inntrykk var at dette gjør noe med de som deltar, sier Ivar Johnsen, seniorrådgiver ved Frikirkens hovedkontor. Han påpeker at ikke alle er vant til å bruke såpass mye tid i bønn, i strekk. Men et tilrettelagt rom med ulike stasjoner, og tips til variert bønn, gjør at det ikke kjennes som veldig lenge, erfarer han. – Jeg er for øvrig imponert over hvordan arrangørteamet for konferansen klarte å finne en form

som både favnet og utfordret. Blant annet ved å kombinere gamle bønnetradisjoner med for eksempel moderne lovsang, bønnevandring og mer, sier Johnsen.

Tonen for ansattesamlingen ble satt allerede på åpningsmøtet. Da deltakerne kom inn i møtesalen var denne gjort om til et «stille rom», med oppfordring om å legge bort og aller helst skru av, mobilen. «Vi ønsker at dette rommet skal være som et slags kirke rom for oss dette døgnet, der vi kan få

Tema - Bønn

lov til å senke skuldrene, løfte blikket, puste med magen, søke Gud og være sammen», sa synodens nestleder Hilde Grøthe.

Hvordan ser bønn ut i hverdagen?

I en panelsamtale ble bønnens ulike sider tematisert. «Hvordan ser bønn ut for dere og hva lengter dere etter i bønnelivet?» var et av spørsmålene som ble stilt av teologisk rådgiver ved Frikirkens hovedkontor, Jostein Ørum, som ledet samtalen.

– Jeg tenkte lenge at bønn hand

let om å gå ned på knærne og folde hendene. Nå prøver jeg å se etter Gud i menneskemøter, og i dialog med Gud gjennom ting jeg gjør. Også når jeg gjør ting som ikke er bra. Jeg er skrøpelig og full av sår, så jeg trenger alltid at hjertet mitt bøyes mot Gud, sa Oskar Austegard, ungdomsarbeider i Kristiansand Frikirke.

– For meg har det vært en vandring. Første halvdel av livet var fokuset på å oppleve Guds nærvær. Det kunne være sterkt, men samtidig slitsomt. Nå er jeg mer opptatt av Gudsnærværet som er der hele tiden, som jeg kan hvile i og

puste i. Men som fortsatt er like sterkt. For meg er det blitt slik; «bevar ordningen, så bevarer ordningen meg». Tidebønner har blitt en gave. Å tenke, bevisstgjøre meg om at Gud er her, til stede, sa seniorrådgiver ved Frikirkens hovedkontor, Ivar Johnsen, og delte en historie om sin mormor. – Hun gikk til grisehuset hver kveld. Der knelte hun ved en skammel og hadde sin bønnestund. Man kan finne ulike former. – Jeg tenker noen ganger at folk får det så godt til. Jeg søker fremdeles etter rytme, og når jeg finner det er det godt. Å få oppleve å kunne be med

VIDERE Det var satt av god tid for deling i grupper, under VIDERE Ansatt-konferansen.

RELASJONER Legg

bort mobilen, og bruk tid sammen og tid med Gud, var oppfordringen under konferansen.

et annet menneske og invitere henne inn i en relasjon med Gud, er stort, sa Borghild Høyland, flerkulturell konsulent ved Frikirkens hovedkontor.

To måneder i kloster

– «Silence and solitude», eller «stillhet og alenehet» på norsk. Kjemp for det som om det står om livet ditt, sier den nederlandske presten og forfatteren

Henri Nouwen. Han sier at av alle de kristne praksisene vi snakker om, så er stillheten og aleneheten med Gud det viktigste. Aleneheten med Gud gjør alt det andre mulig. Og når vi skal snakke

om stillhet må vi gå til det mest slitesterke vi har, og det er klostrene, som har forvaltet stillheten på en annen måte enn man har klart mange andre steder, sa Jostein Ørum, før han introduserte sønnen Lavrans.

Før han startet på studiene, valgte han å tilbringe to måneder i benediktinerklosteret Worth Abbey i England. Lærte han noe som vi kan bruke, vi som ikke lever som munker eller nonner, ville pappa Jostein vite.

Lavrans bekreftet at det gjorde han. «Jeg reiste til klosteret fordi det var noe i meg som ville lære om stillhet

Tema - Bønn

en. Tanken var å se hva denne veldig annerledes tradisjonen med andre trosuttrykk enn jeg er vant til, kunne gi min tro og bidra til å bygge i livet mitt. Bønn og arbeid var mottoet. Vi var samlet til tidebønner seks ganger om dagen, og det var nattverdgudstjeneste hver dag. Tiden ellers gikk med til arbeid og undervisning», fortalte han. Lavrans beskrev hvordan klostertradisjonen springer ut av å be uavbrutt, der tidebønnene er rammen. Men også studietiden på biblioteket og det fysiske arbeidet i åkeren eller med malerkosten, ble sett på som bønn, og som noe man kan finne stillheten i og søke Gud med, erfarte han, slik det er beskrevet i «Benedikts regel».

«Benedikts regel» er en samling for

skrifter skrevet av Benedikt av Nursia på 500tallet for hvordan munker skal leve sammen i et kristent klosterfellesskap. Regelen er mest kjent for mottoet «be og arbeid» (ora et labora), som deler munkens døgn inn i en streng, men balansert rytme, bestående av bønn, arbeid og lesing. «Det er et sett med leveregler, for hvordan man kan leve ut evangeliene, som vi ble ganske godt kjent med. Det jeg tar med meg og som jeg tror vi kan lære av denne eldgamle tradisjonen bygget på stillhet, er at det første ordet i regelen er «lytt». «Lytt med hjertets øre», sier Benedikt, og hvis jeg skulle satt en overskrift på hva jeg lærte, selve essensen, så er det å lytte med hjertet», sa Lavrans.

Bønn i alle uttrykk

Tidebønner. Bønnevandring. Hverdagsbønner. Stille bønn. Vekselsbønn. Alle former for bønn var med å sette preg på konferansen «VIDERE ansatt», der Frikirken ønsker å samle bredden av Frikirken til felles retning og gi nytt liv inn i de lokale menighetene. De siste årene har Frikirken arrangert «VIDERE leder» for alle ledere i kirkesamfunnet, men våren 2026 ble konferansen «VIDERE ansatt» holdt, kun for ansatte og eldste.

«Hva hadde skjedd dersom vi lot Gud slippe til i menighetene våre gjennom at vi setter mer fokus på bønn? Hva hadde skjedd i våre liv som arbeidere i Frikirken dersom bønnen fikk prege vårt liv mer?» Disse spørsmålene ble

Panelsamtale om bønn. Fra venstre: Oskar Austegard, Borghild Høyland, Ivar Johnsen, Katrine Rodal Johnsen og Jostein Ørum, som ledet samtalen.

– Det var en sann glede å se engasjementet for å bruke tid i bønn under VIDERE Ansatt. mitt inntrykk var at dette gjør noe med de som deltar Ivar Johnsen

hengende til ettertanke og refleksjon for deltakerne. «Noen synes det er fantastisk med bønn, for andre oppleves det som en byrde. Vi håper at alle skal få ny inspirasjon og oppleve friheten og gleden i bønn. Vår visjon er at du skal oppleve å komme til et sted å senke skuldrene og hvor det er godt å be. Vi skal ikke bare lære om bønn, vi skal praktisere bønn. Vi ønsker å utforske spennet mellom det kontemplative og det karismatiske, mellom det faste og det frie og mellom det ordrike og ordfattige», skriver arrangørteamet for kon

feransen, på Frikirkens hjemmeside. Bidragsytere på konferansen var generalsekretær i Laget, Anne Lin Hynnekleiv, daglig leder i Stiftelsen Skaperkraft, Joakim Magnus, og prest og høgskolelektor ved NLA Høgskolen i Bergen, William Grosås. I tillegg talte pastor i Østsida Frikirke, Silje Christiane Kristiansen, og Linda Kvavik fra FriBU holdt foredrag om barn og bønn. Frikirken Lovsang stod for musikken.

Flere tok turen for å delta på bønnedøgnet, deriblant denne gjengen fra Hægeland Frikirke. Fra venstre: Marit Omestad, Ellen Bye Hægeland, Magnhild Godtfredsen, Ingunn Nepstad og Hilde H. Flystveit. Fem av kvinnene fra Hægeland er bønneansvarlige i menigheten, som i år arrangerer et bønnedøgn hver måned, så de syntes det var naturlig å bli med på dette. Fra konferansen tar de særlig med seg tidebønnene tilbake til menigheten, som inspirasjon.

Bærebjelkene på Mortensrud

Per Ragnar Aas og pastor

Karl Johan Kjøde

Mortensrud

Bønn: Onsdagen er en dedikert bønnedag i Mortensrud Frikirke. Bønnekrukka er alltid med når seniorene samles til bønn på formiddagen, og oversetterfunksjonen fra Google benyttes ofte.

Seniorbølgen skyller inn over Norge, men i Mortensrud Frikirke er ikke de eldre en utfordring. De er en kraft. Her er pensjonister i 70-, 80- og 90-årene selve motoren i menighetens arbeid, og en uvurderlig ressurs for lokalmiljøet.

Tekst og foto Geir Arne Johansen

– De eldre er drivkraften bak mye av arbeidet i menigheten, sier hovedpastor i Mortensrud Frikirke, Karl Johan Kjøde til VEIEN, som har tatt turen for å møte de eldre i menigheten en onsdag formiddag. De skal akkurat i gang med dagens bønnesamling.

Menighetens visjon er å være et bønnens hus for alle folk. Onsdag er en dedikert bønnedag i Mortensrud Frikirke. Gjennom hele dagen samles de til bønn i ulike fellesskap, på forskjellige språk og med ulik bakgrunn. Seniorene ber for konvertittene som skal døpes i pinsen og for

bønneemnene som er lagt i krukka siden sist.

Seniorene som bærer menigheten

Kari Anne Müller er (76) en av fire diakoner i menigheten. – Jeg er også den yngste av seniorene her, humrer hun. Medlem av Frikirken har hun vært siden 1983, og til Mortensrud kom hun først i 2011, etter å ha vært i Oslo Vestre. – Året etter ble jeg omsorgsdiakon, og har vært det siden. Jeg har mye besøkstjeneste, mens Marjorie Schultz (82) har ansvar for alt det praktiske i tillegg til å være kasserer. Hun bruker mye tid i menigheten og er her hele dagen, forteller Müller, som selv er på plass i kirken hver søndag, mandag, tirsdag og onsdag.

Hver onsdag samles seniorene til bønn, lunsj og stabsmøte. – Diakontjenesten er en bærebjelke i denne menigheten, ikke minst fordi

det kommer så mange nye hit. Det er mange behov. Mange trenger oppfølging, og en å vandre sammen med. Det kan være vanskelig å rekke over alt, men det er utrolig spennende å se hvordan Gud sender folk hit. Vi er virkelig en misjonsstasjon, på alle mulige måter, sier Müller. De har ikke seniorforening lenger. Men seniorene blir oppfordret til å komme på språkkafeen og snakke med folk der, så det gjør de innimellom. – Det er fint når de som kommer har noen å snakke norsk med. Roald Haldorsen Strat (82) er rektor på språkskolen. Vi har vært opp mot 30 nasjonaliteter der, forteller Müller. Fra januar til påske var hun gruppeleder i Alpha, der mange seniorer også er aktive.

Frivillig pastor med misjonsblikk

Menighetsarbeider Tonje Eklund og Marjoire driver internasjonal kvinne

Olav Helland-Hansen og Roald Haldorsen Strat

gruppe sammen hver fredag. Opp mot 15 kvinner, ofte fra like mange kulturer og ulike religioner, møtes og samtaler om ulike tema og bygger relasjoner. «Dele» er stikkord for fredagene. Kvinnene deler av sine historier, matretter, interesser, tro, tvil, humor, kultur, poesi, hobbyer, håndarbeid, ferieminner, nederlag og oppturer, på norsk. – Noe av det viktigste med denne gjengen er nok alt som skjer i ukedagene mellom hver gang vi møtes på fredager; all tilliten, alle bønnebehov, all tiden brukt i «tresomhet» samvær under fire øyne og med Gud til stede, sier Tonje Eklund.

Olav HellandHansen (82) er ansvarlig for utleie av kirkens lokaler, med god hjelp fra Marjoire. – De drifter hele virksomheten med selskapsutleie. Hver uke. Helt frivillig. De sørger for inntekter til menigheten og gjør en enorm diakonal tjeneste i hele bydelen. De er helt rå, sier Karl Johan Kjøde, og sender en honnør også til norsklærerne som gir gratis norskundervisning fire dager i uken, året rundt – med unntak av fire uker.

– De er en pilar i lokalsamfunnet. Den dagen de slutter, kommer vi til å merke det.

Jan Gossner (80) har vært frivillig pastor i menigheten i fem år. – Jeg sa jeg kunne gi det tre år og var nok med å bringe dem over en kneik, sier Gossner, som kombinerte pastorrollen med styreledervervet i Stefanusalliansen. Tre år ble til fem, og engasjementet i menigheten er like sterkt. – Den gode grunnen til å være her, er at det er en misjonsmark. Det er spennende å se hva som skjer her, fra uke til uke, sier Gossner.

Et

kirkerom som aldri står tomt

– Vi ser at Gud bruker «de hvithårede» gjennom hele sin historie. Det unike med den hvithårede gjengen

her, er hvordan de i så liten grad har abdisert når de bikker pensjonsalder. De tar ansvar. De bærer menigheten, sier Kjøde.

Han mener at det i et land som kommer til å kjennetegnes av seniorbølgen mer enn noe annet, ville være en grov forsømmelse av kirken å ikke se seniorene som en misjonsmark. Dagens eldre er dessuten en generasjon eldre som ofte står i fare for å falle utenfor, mener pastoren.

– Mange seniorer i dag er barn av individualister, uten selvskrevne kristne fellesskap, og uten andre naturlige møteplasser. I en digital kultur de ikke alltid forstår, blir ensomheten reell. Hver mandag fylles lokalene av eldre fra hele bydelen. Oslo kommune leier kirkerommet til seniortrim, et tilbud så populært at det er venteliste.

– Trimmen starter kl. 13, men det er fullt kl. 12. De kommer ikke hit for å trene. De kommer for å møtes, sier Kjøde.

I tillegg til seniortrimmen og norskundervisningen, leier Point dansestudio lokalene to ganger i uken. 150 elever er innom hver uke.

– Det gjør at mange får et forhold til kirken. Det er veldig fint.

Midt i bydelens pulsslag

Mortensrud Frikirke ligger ikke på en høyde eller i et stille boligfelt. Den ligger midt i hjertet av bydelen, på kjøpesenteret, rett ved Tbanen. Det er ikke tilfeldig.

– Mortensrud er på en måte en bygd, med 6000 mennesker. At vi har kirken plassert midt på kjøpesenteret, gjør at vi har en fantastisk mulighet til å være her for mange, sier Kjøde.

Han beskriver menigheten som en kirke som vil gjenspeile bydelen, være en utstrakt hånd og dele evangeliet i ord og gjerninger. Et bønnens hus, både for nærmiljøet og for medlemmene. Kjøde har vært pastor i menigheten siden august i

Bønnesamling: Pastor og menighetsarbeider er med når seniorene samles til sin faste onsdagsbønn, etterfulgt av lunsj og stabsmøte.

fjor, og medlem siden 2019.

– Det som tiltrekker meg med menigheten, er menneskene du møter her i dag. Den evangeliske duften over det de sier og gjør. Det er tydelig at motivasjonen for det de gjør kommer av at de er grepet av evangeliet.

Kjøde legger ikke skjul på at det å ligge midt i et transportknutepunkt også har sin pris.

– Et sted som Mortensrud vil ofte være et sted der all mulig elendighet også vises. Det er bare en realitet. Vi møter mye nød og mange behov, og som menighet opplever vi oss ikke sterke nok til å kunne svare på alt, sier han.

Kjøde beskriver faren for å brenne seg ut, en utfordring menigheten kjenner godt.

– En kan fort bli et fellesskap av de utbrente. Derfor må vi øve oss i å legge bekymringene våre på Herren. Vi skal ikke frelse folk, det gjør Jesus. Så kan vi være med og gjøre ham tilgjengelig.

Som visjonær leder har Kjøde klare drømmer for menigheten.

– Mortensrud er på en måte en bygd, med 6000 mennesker.

At vi har kirken plassert midt på kjøpesenteret, gjør at vi har en fantastisk mulighet til å være her for mange

Karl Johan Kjøde

– Min drøm er veldig i tråd med menighetens visjon: å være et bønnens hus for alle folk. Her er mange folkeslag som er unådde av evangeliet, selv om de lever i en kulturell kristen sammenheng. Å se at flere av dem tar imot evangeliet og blir lagt til menigheten – det er det vi drømmer om og jobber for.

Han understreker at menigheten ikke ønsker å «holde» på folk.

– Når folk kommer inn her, vil vi gjerne sende dem videre – som kirkeplantere eller misjonærer. Vi forstår at vi er en transittstasjon for noen. Kanskje stedet der de først møter evangeliet og et kristent fellesskap. Men vi sender dem gjerne videre til andre menigheter eller ut i misjonstjeneste. Eller for å plante fellesskap i andre deler av bydelen.

Marjoire Schultz

Ny festival for unge voksne

FriBU og Frikirken arrangerer en ny festival for unge voksne i alderen 1935 år: Støperiet Festival i Kristiansand 2.–4. oktober. Ønsket er å skape en arena hvor unge voksne kan komme sammen, bli kjent med andre i samme fase, og komme nærmere Jesus. «Derfor ønsker vi å samle dere på tvers av byer, studiesteder og arbeidsplasser til en helg fylt med god stemning, bra input og varme felleskap. Hvordan kan vi leve som disipler i hverdagen i 2026? Ved hjelp av god undervisning, forkynnelse og samtaler skal vi utforske dette temaet», står det på FriBUs hjemmeside.

Global uke mot moderne slaveri

Global uke markeres i år fra 8. til 15. november. Åpenhetsloven gir oss rett til å spørre virksomheter hvordan de jobber for å sikre menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i hele produksjonslinjen. Loven gjelder også levering av tjenester i Norge. Under Global uke 2026 inviteres enkeltpersoner og menigheter til å bruke denne retten som en konkret, kristen handling: å se menneskene bak varene, etterspørre ansvar og bidra til mer rettferdig handel.

Ny bønneressurs

FriBU har utarbeidet bønneressursen «Pust – hverdagsbønner», som flere ble kjent med under Videre ansattkonferansen i april. To bønner til hver dag i uken, en morgenbønn og en kveldsbønn, for alle aldre.

Synodestyret «Misjonsfeltene»

Troen, røttene og fellesskapet: Å navigere tro i Sentral-Asia. – I april fikk jeg og noen flere fra Frikirken besøke et land i Sentral-Asia. Vi fikk fort forstå at identitet er uløselig knyttet til røtter i dette landet, skriver Jan-Samuel Jucksch Willoch, eldste i Mortensrud Frikirke og medlem i synodestyret.

Tekst Jan-Samuel Jucksch Willoch og Geir Arne Johansen

Medlemmer fra synodestyret har vært på besøk på ulike misjonsfelt og fått se Frikirkens arbeid på nært hold. Å være en god statsborger er å være muslim; det er ikke bare en religiøs merkelapp, men selve fundamentet for kulturen, verdisettet og den sosiale kontrakten. I dette landskapet betyr det å være en «god muslim», i praksis, å være et godt og ærlig menneske som ærer sine forfedre og sitt samfunn.

Skillet mellom tro og «vestliggjøring»

Utfordringen oppstår når kristendommen introduseres som et vestlig konsept. For mange oppfattes «kristen» som noe fremmed og negativt – en kraft som bryter med tradisjonelle verdier og sår splid i samfunnets etablerte regler. Det forbindes ofte med en «vestlig ukultur» som anses som uforenlig med landets moralske ryggrad. Å endre tro blir derfor ofte tolket som et svik mot selve folkesjelen.

Motivasjonen ligger derfor i å bygge bro. Hvordan kan man skape rom for en endret tro uten at det innebærer et kulturelt brudd? Nøkkelen ligger i å presentere troen på en måte som ikke krever at man legger av seg sin nas

besøker

«Misjonsfeltene»

jonalistiske identitet. Her vokser tanken frem om at man kan følge Jesus, men likevel forbli i sin kulturelle kontekst – en forståelse av at man er en etterfølger av Jesus innenfor de rammene samfunnet allerede kjenner og respekterer.

Relasjonell kapital som nøkkel

For å lykkes i dette lukkede samfunnet, må man tenke langsiktig. Strategien handler ikke om raske resultater eller konfrontasjon, men om inkludering. Inkludering er selve forutsetningen for evangelisering. Det er en langsom prosess der målet er å bli en integrert og respektert del av lokalsamfunnet.

«Respekt er den valutaen man handler med i dette landets kultur. Uten respekt finnes det ingen lytter.»

Gjennom ærlig arbeid, gode naboforhold og deltakelse i samfunnslivet, danner man relasjoner som tåler dybde. Når man over tid har bevist at man er et menneske med integritet som fortsatt elsker og ærer sin kultur, endres også oppfatningen av hvem man er.

Veien videre

Målet er å skape et rom der troen på Jesus ikke lenger ses på som en trussel mot det kjente, men som en kilde til godhet innad i kulturen. Ved å fokusere på karakter og tilhørighet fremfor ytre kulturelle skifter, legges grunnlaget for de samtalene som virkelig betyr noe. Når respekten er vunnet og relasjonene er trygge, åpnes døren for å snakke om Jesus – ikke som en fremmed Gud fra vesten, men som en vei til et rettskaffent liv i hjertet av SentralAsia.

Ikke uten konsekvenser

Samir Metha er eldsterådsleder i Mortensrud Frikirke og sitter i synodestyret. Han var med på turen til SentralAsia, og forteller at området de besøkte var et sterkt muslimsk område.

– Det er ingen kirker der. Befolkningen er en blanding av russisk, mongolsk og kinesisk. Kulturen definerer deres tro. Den definerer deres levemåte og grensene for hva de kan tro på. Det er forventet at alle kaller seg muslimer. De kan være muslimer bare i navnet, men kulturen lar dem ikke kalle seg selv kristne uten konsekven

ser, sier han.

Reisefølget møtte ikke noen lokale kristne, men lærte at de som kommer til troen ofte blir støtt ut av familier og av samfunnet. – Det å bli kristen kan koste dem deres familie og sosiale nettverk, fordi kulturen legger et så sterkt bånd på befolkningen, sier Metha.

Han mener kirken burde være mer aktiv i disse landene, enten ved å sende sine egne misjonærer, eller ved å jobbe sammen med andre organisasjoner. – Det kan være bønnog organisatorisk støtte, det trenger ikke være økonomisk støtte.

Foto: Annie Spratt, Unsplash.com