Veien Nr. 1 · 2022

Veien Ser etter flere ledere

FriBU har ledermangel og i Frikirken er det flere ubesatte pastorstillinger.

Både unge og eldre trengs som ledere.

Hvordan kan vi snu trenden, til at flere svarer ja?

Side 8

NR. 1 - 2022

leder

Samtaler med innestemme I juni gjorde synoden et vedtak om å styrke dialogen om samlivsspørsmål. Det var Kraftverkets forslag om utredning av likekjønnet ekteskap som satte debatten i gang for alvor, blant annet med temamøter i flere presbyterier. Etter noe uro og tildeles het debatt bak tastaturene, fikk delegatene under årets synodemøte i Oslo endelig tatt hverandre i hånda, anerkjent hverandres hjerte og vist hverandre nød­ vendig respekt. Det var egentlig ganske flott å overvære.

Synoden ba synodestyret oppnevne et utvalg som skal utrede teologien og legge til rette for dialogen, seg imellom og oss imellom. Samtalene blir krevende både på nasjon­ alt plan og lokalt i menighetene, det skal vi ikke underslå.

Som kirkesamfunn har vi tatt, og må fortsatt ta, viktige og nødvendige steg sammen. Vi øver oss på å være uenige, og vi ønsker å fremme en kultur hvor uenighet kan bringe oss framover, slik Johan Velten snakket om i VEIENs før­ premiere i juni.

Vi har i denne utgaven snakket med en kristen familie­ terapeut. Han sier blant annet at hvis vi som Guds barn anerkjenner at den andre også er et Guds barn, kan dette faktisk hjelpe oss videre. Det høres kanskje enkelt ut, men terapeuten underslår ikke at det er utfordrende å være uenig. Anerkjennelsen av hverandre avgrenser imidlertid hva vi kan la stå på spill. Når utgangspunktet er at vi ser på

2

hverandre med respekt og kjærlighet, kan vi også samtale klokt om de vanskeligste temaene.

Det vi har hørt og sett fra samtalene Kjetil Gilberg og Eirik Austeng har hatt sammen, i samme sofa, gir håp for framtida. Flere har pekt på de to som forbilder for samtale med motstridende synspunkter. Nå vil også Kristiansand ta samtalen hjemme i eget hus, og de to eldstebrødrene vi møtte, tror vi også kan vise seg å være forbilder: Are Røiselands ord om Kjell Rune Holvik, som han er uenig med, beveger. Eldsterådsformannen forteller at da Holvik ble kalt til eldste og hadde sagt seg enig med Kjetil Gil­ berg og Kraftverkets standpunkt og syn på utredning om like­kjønnet samliv, ble han bare enda mer kvalifisert til å sitte i eldsterådet. De ønsket å få fram bredden i menighet­ en også i ledelsen. Denne uredde holdningen i møte med uenighet, har vi sjelden møtt tidligere i Frikirken. Kristian­ sand Frikirke ønsker å snakke med innestemme i eget hus.

De planlegger en prosess på opptil åtte måneder, med samtaler framfor debatt. Kristiansands tilnærming håper vi kan bli til eksempel for flere.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK Redaktør, Veien

Innhold 6 RASTEPLASS Mat for kropp, sjel og ånd. Ulla Kjäll er vår faste spaltist i ett år framover.

7 KRONIKK Teologisk rådgiver Jostein Ørum skriver om Frikirkens dåpssyn.

8 TEMA Frikirken mangler ledere. Hvordan snu trenden?

15 SYNODELEDELSENS FASTE SPALTE 16 PAUSEBILDE Et foto som gir en «kunstpause». Det kan være bilder som viser hvem vi står på skuldrene til eller et godt bilde fra vår samtid.

25

22 16

6

18 TEMA Et utvalg skal stake ut kursen for videre dialog om temaet i Frikirken, mens menigheter tar initiativ til lokale samtaler.

22 DIALOGSIDER Magasinet Veien vil på ulike måter løfte fram temaer.

Denne gangen har vi tatt med «storfamilien» Frikirken til en erfaren familieterapeut. Bli med på terapirommet til Lars Mandelkow.

30

25 Frikirkens sommerfestival VIDERE sommer ble en suk­ sess. Endelig kunne vi nyte fellesskapet og campinglivet.

30 SPOR Bli med til Meløy Søndre Frikirke og møt ulike mennesker som uttrykker at lokalmenigheten betyr noe for dem.

ED

79

M

RKET TRY K ME RI KE

07

Redaksjon: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Sondre Topland og Martin Hasseleid.

Vi følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Tilsluttet Fagpressen Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, postboks 69, 0350 Oslo Trykkeri: 07 Media

MIL JØ

magasinet veien

IA – 2041

03

NO - 1470

3

Nyheter

Får innpass i Skoler i Japan Tenk på to–tre ting en misjonær gjør.

Kanskje du ser for deg en som deler ut brosjyrer på et gatehjørne eller driver bibel­ undervisning. Hva med noe mindre åpenbart, som seksualundervisning på barneskolen?

Etter ønske fra den lokale skolens FAU (Foreldrearbeidsutvalg) holder Ruth Kari Topland og venninnen Migiwa kurs om selvtillit og seksualundervisning.

– I Japan er undervisningen som sko­ len gir på dette området, elendig, og de fleste får «undervisningen» gjennom surf­ ing på internett og filmer. Derfor ønsker vi

å komme tidligere på banen og heller gi barna en sunn og bibelsk undervisning, forteller Ruth Topland.

Mange japanske foreldre synes sex og kro­ pp er krevende temaer å snakke om, med barna sine. Migiwa og Ruth Kari har holdt dette kurset hjemme, for barn og ung­dom i nabolaget i et halvannet år. De har erfart at mange har blitt tryggere på seg selv og egen kropp. Kurset handler også om dig­ ital kommunikasjon, om å være forsiktig med hvem man snakker med, og hva man legger ut på internett.

Dåp med vannflaske I en park, midt i Nagoya sentrum i Japan, gjør Nathan Mikalsen seg klar for dåp.

Etter mange lørdager med matutdeling, sang, bibeltimer og forbønn, er enda en mann klar for å bli døpt. Arbeidet og fel­

lesskapet med hjemløse i akkurat denne parken har vært viktig for Frikirkens mis­ jonærer i Japan.

Men hvorfor ikke bruke parkens fine fon­ tene som døpefont? «Noen tisser der», svarer de. I stedet har Nathan med seg en flaske med vann til dåpen. For mange av dem som er samlet her i dag, er denne parken det nærmeste de kommer et hjem.

Hjemløshet og fattigdom er stigmatisert over hele verden, men blant disse eldre mennene i Japan oppleves kanskje skam­ men og ensomheten spesielt tungt. Over 90 prosent av hjemløse i Japan er eldre menn.

Noen møter opp til nesten hver bibeltime og matutdeling, mens andre blir borte i ko­ rte og lengre perioder. Det er vanskelig å ha nøyaktige antall på hvor mange som er i dette miljøet, men Nathan regner med at de ti de har døpt her de siste årene, utgjør omtrent ti prosent av dem som har vært innom.

Tekst: Sondre Topland

4

Fortsetter misjonærlivet i Japan Ingebjørg og Nathan Mikaelsen har formelt avsluttet tjenesten som utsendinger til Japan, men de blir boende i landet de elsker. Mikaelsen er aktive pensjon­ ister i tjeneste for å forkynne evangeliet for japanerne.

Tekst: Marit Long Foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Ingebjørg og Nathan Mikaelsen har jobbet flere tiår som misjonærer i Japan. Ingebjørg vokste opp i landet, møtte Nathan der, giftet seg der, fikk barn der og bor der fortsatt med barn og barnebarn. Hennes foreldre, Per og Torveig Kivle, var Frikirkens første misjonærer i Japan. De giftet seg i Hong Kong i 1950, og kort tid etter dro de til det nye mis­ jonslandet. Ti måneder etter bryllupet ble Ingebjørg født.

Hun opplevde misjonskallet da hun gikk på bibelskole i Norge som 22-åring, og tilbake i Japan tok det ikke lang tid før hun møtte Nathan, amerikaneren som allerede hadde bodd i Japan ett år og arbeidet for en amerikansk misjons­ organisasjon. De giftet seg året etter og fikk datteren Ruth Kari, som også er misjonær i Japan sammen med familien sin. Nå har Ingebjørg og Nathan blitt pensjonister, og vi har stilt dem noen spørsmål: Hvordan vil dere beskrive årene som misjonærer i Japan?

– Våre 44 år som misjonærer, først som single, og se­ nere som ektepar, har vært veldig innholdsrike og vi kunne ikke tenke oss et bedre liv! Vi er veldig takknemlige for at vi har kunnet stå i denne tjenesten, sier Ingebjørg.

Hva har vært høydepunktet i tjenesten?

– Det største høydepunktet har vært å oppleve at mange har kommet til tro på Jesus og blitt døpt. Det har også vært

en glede å se flere kristne unge gifte seg og etablere krist­ ne hjem. Det er ikke hverdagskost her i Japan. Det er også en stor glede å se at mange av de døpte nå står i leder­ roller rundt om i Japan. Sakte, men sikkert ser vi Guds rike i Japan på fremmarsj!

Hva har dere opplevd som mest utfordrende?

– Noe av det mest utfordrende for oss har vært konflikt­ situasjoner blant de kristne, misforståelser blant ledere og å finne gode løsninger, og forståelse og forsoning slik at vi har kunnet komme oss videre.

Hvordan har det vært å stå sammen som familie i tjeneste?

– Våre tre barn har hele tiden vært en flott støtte og opp­ muntring i arbeidet vi har stått i. Som tenåringer var de aktivt med i ungdomsarbeidet, og noen av de unge derfra er nå aktive som pastorer og ledere i forskjellige kristne sammenhenger. Vi har også gleden av å kunne tjene sam­ men med vår datter og hennes familie her i Nagoya.

Har dere planer for tiden som ligger foran?

– Selv om vi nå er pensjonister regner vi med å kunne fortsette med det vi har holdt på med hittil, så lenge hel­ sa holder. Det gjelder både arbeid med hjemløse, disip­ peltrening, evangelisering og bibelgrupper. Vi ønsker også å nå ut til den eldre generasjonen, som er på vår alder.

Mange er ensomme og trenger noen å prate med. De siste årene har vi også fått være med på å nå ut til familier gjen­ nom begravelser av deres troende foreldre (noen ganger har disse blitt døpt på deres dødsleie). Begravelsene gir en unik mulighet til å dele evangeliet – håpet vi har om evig liv i Kristus Jesus.

5

Rasteplass

Ettersmak Vi finner av og til rasteplasser, steder der vi kan stoppe opp og la livet vente litt, enten det skjer under en vandring på en sti eller bare midt i hverdagen.

Da tenker jeg at vi ofte får et naturlig behov for å kjenne på ettersmaken av den vandringen vi har gjort, den siste dagen eller kanskje de siste ukene.

På en rasteplass befinner vi oss i nået. Vi kan begynne med å kikke på veien vi har gått. Hva var kjennetegnet på det vi var med på? Var det liv­ givende eller ikke? Var det noe der som varmet mitt hjerte og som ga meg en god ettersmak? Og hva var så det? Det kan handle om hva som helst, en fugl jeg fikk øye på, et vennlig blikk, eller et bibelord. Når jeg tenker tilbake på det gode jeg opplevde, kjenner ettersmaken, da kan jeg lettere gjen­kjenne det neste gang jeg møter det, ja, kanskje jeg vet mer om hvor og når og med hvem jeg trenger å holde meg i nærheten av.

Så er det jo slik at vi også har erfart hva som fikk vårt hjerte til å kjølne eller stivne. En dårlig ettersmak. Det kan vi også se nærmere på. Igjen, det kan handle om hva som helst, en telefon jeg fikk, en sykdom som plaget meg, en uro jeg bærer på. Viktig å også kjenne på den vonde ettersmaken, for å kunne leve litt klokere fremover. Hva er det jeg må passe meg for? Er det noe jeg trenger mindre av videre?

Når vi i hvilen ser på de forskjellige smakene etter en dag eller en van­ dring, så kan vi også gå et steg videre, og tenke på hva jeg vil ta med meg videre ut ifra hva jeg har erfart. Hvor går veien videre?

Hvis du vil, så kan du på litt forskjellige rasteplasser som du finner frem­ over, prøve å kjenne litt på ettersmaken, for å leve litt klokere, litt varmere. I Salmenes Bok, Salme 90 vers 12 står det: «Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!»

Dette å kjenne på ettersmaken kan være en vei til akkurat et visere hjerte inn i fremtiden.

Hvis du vil, prøv dette tilbakeblikket. Du kan gjøre det på kvelden, eller etter en tur, eller når det passer.

• Når var det jeg erfarte «de varme punktene», da mitt hjerte ble varmet og håpet vekket? Hva var det som konkret hendte? Snakk med Gud om det.

• Når opplevde jeg «de kalde punktene», hvor mitt hjerte stivnet til eller mistet noe håp? Snakk med Gud så konkret du kan om hva som skjedde.

• Hva vil jeg så ta med inn i morgendagen? Samtal med Jesus, som en venn snakker til en venn.

Ulla Käll musiker, forfatter og retreatleder

6

kronikk

Vår far, ikke min far Tro er noe man gjør sammen.

I Frikirkens reglement står det: «Forel­ dre og menighet påtar seg ved dåp et ansvar og en forpliktelse til å gi den døpte opplæring.» Hvert døpte barn angår menigheten intenst, og menigheten har et fadderansvar. Foreldrene tar et valg på vegne av det lille barnet som bæres til dåpen, men hele menigheten får et ansvar.

I Frikirkens dåp må den ene av forel­ drene tro på Jesus. Samtidig regnes også hele menigheten som faddere. Forklaring­ en til begge disse punktene er enkel og praktisk: Dåpen er starten på et liv sam­ men med Jesus, og barnet trenger derfor et støtteapparat rundt seg langs denne veien, noen som kan peke ut hvor veien går. Foreldre og faddere og menighet må til. Alle trenger å høre andre si: Vi tror. Tro­ en vår blir ikke til alene, men den formes av dem rundt oss, og vi trenger ikke be om unnskyldning for at vi tror på et liv sammen med Jesus Kristus – og vi peker på dette livet for dem som vokser opp. Hvem skal ellers gjøre det, om ikke du?

Vi sier i kirken at vi døper barnet til den kristne forsakelse og tro. «La oss bekjenne forsakelsen og troen …», lyder det ved hver dåp. Og alle reiser seg og sier det ut sam­ men. Men hva vil det egentlig si å forsake?

La oss være litt kreative i svaret vårt, selv om det kanskje ikke er helt riktig språklig:

Kanskje det går an å si at forsakelse er det man gjør for saken. Den som har en større sak å leve for, tar noen valg for saken. For­ sakelse er alle de små valgene vi tar for å holde oss på sporet av det store målet. Det er derfor tro og forsakelse kommer hånd i hånd. Troens frivillige avgrensninger kan lede oppmerksomheten vår mot Gud selv. Alle som trener, vet litt om dette. En idrettsutøver unngår å ta valg som fører vekk fra målet og innretter seg derfor etter de to grunnleggende spørsmålene: Hva styrker kroppen? Og hva svekker den? En som vil tro på Jesus, kan gjøre det samme: Hva styrker troen, og hva svekker den?

Hva bevarer hjertet? Og hva huler det ut?

Det ansvaret har foreldre og menighet.

Hva vil vi fylle hjertet til barnet med? Hva vil vi ikke fylle det med? Hva skal vi gi det?

For saken.

Foreldre og faddere er viktige, men også en menighet. Du skal slippe å bære ansvaret for troen og forsakelsen alene.

Velkommen til menigheten! Vi er mange.

Støtteapparatet er på plass. Menighet­ en er det rare og fine fellesskapet av folk som lurer på det samme store spørsmålet: Hva vil det si å følge Jesus i vår tid? I en menighet kan barnet skritt for skritt lære å gå den veien ved å se på de andre og låne tro fra dem. Her ber vi: Vår Far, ikke bare Min far.

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor

7

Tema

Frikirken Trenger flere Ledere Det er mangel på pastorer og eldste i Frikirken. FriBU har både færre medlemmer og ledere. Folk kvier seg for å si ja. Hvordan havnet vi der, og hvordan kan vi snu utviklingen?

Tekst: Geir Arne Johansen

Hele Frikirken ønsker å nå barn og unge. Vi har vedtatt en felles målplan hvor ett av hovedpunktene er «Jesus til nye generasjoner.» «Gi Jesus videre» er en av høstens viktig­ ste konferanser hvor FriBU bidrar, og mange fra lokalplan­ et, kirkesamfunnet og synodestyret deltar. På tross av at vi sier at vi vil gi budskapet videre til barn og unge, mangler vi ledere.

Frikirken har pr. 1. oktober 16 ledige pastorstillinger, og flere presbyterier mangler eldste.

Tall fra FriBU viser fra 2017 til 2021 en nedgang på 1957 medlemmer og 17 lokallag. Martin Nøstrud er adminis­ trasjonsleder i FriBU, og forteller at tilbakemeldingene fra lokallagsledere rundt om i landet viser at mange nøler når de blir spurt om å være ledere. FriBU opplever at det er en ventekultur, og ser at det er vanskeligere å få ja nå enn tidligere. Dette var tendensen også før pandemien, men Nøstrud tror den var en utløsende faktor.

Prioriterer andre ting

– Hvis jeg skal være brutalt ærlig, så mener jeg at folk må skjerpe seg. Jeg tror ledermangelen handler mye om at folk ikke prioriterer menighetsarbeid, de velger å prioritere

8

andre ting. Da blir det sånn, da har vi ikke ledere, barnear­ beid eller ungdomsarbeid, eller menighetsarbeid for den saks skyld, sier Åsta Johanne Bye, leder i FriBUs landsstyre.

– På et styremøte nylig var det en som sa at både vi og folk for øvrig har mistet litt fokus.

For hvorfor sender foreldre barna og ungdom­ mene sine til kirka? Er det for at de skal være i et trygt miljø, ha gode rammer rundt seg, få en god oppdragelse og forutsetninger for et godt liv?

Det tror jeg. Men så glemmer vi evighetsperspektivet. Vi glemmer at det handler om frelse. Det er det som skiller arbeidet vi gjør i søndagsskolen, fra arbeidet i fotballklubb­ en. Det vi gjør der skal lede barna i troa på Jesus, og til et liv inn i evigheten.

Føler seg utdatert

Når man får store barn som flytter hjemmefra og etablerer seg, tror hun en del foreldre føler seg utdatert og ikke leng­ er aktuelle.

– Men det stemmer jo ikke. En godt voksen kan være et veldig godt forbilde både for andres barn og ungdommer,

(illustrasjonsfoto iStock)

og for unge ledere og unge foreldre, mener Bye. – Hvis menighetens ansatte og eldste aldri spør ut fra nådegaver, eller bare spør de samme hele tiden, bør de lære seg å kjenne menigheten sin bedre slik at de evner å se de egenskapene, ferdighetene og nådegavene folk besitter. På den måten kan de kanskje veilede folk inn i rett tjeneste. Vi i FriBU og synoden kan snakke i det vide og brede om behov for ledere. Vi kan lage leder-programmer, seminarer, blogginnlegg og mye mer, men det vil ikke bli en endring før det skjer noe på menighetsnivå. Endringen vil komme når hver enkelt som er knyttet til DELF faktisk blir bevisst på denne utfordringen og spør seg selv: «Hva kan jeg gjøre i min menighet?» Svaret er relativt innlysende.

Først og fremst må vi be. Vi må be for arbeidet som drives i menigheten vår, vi må be om flere arbei­ dere til høstens grøde og vi må be om styrke og utholdenhet til de tjenestene vi er satt i, påpeker Bye.

Heldige

Ivar Johnsen, pastor i Toten Frikirke og leder for Frikirkens pastorkurs, mener at ledere må gjenoppdage

storheten i det de driver med, og formidle til folk at de er heldige som får muligheten til å tjene på den gjeveste og mest perspektivrike arenaen som finnes, nemlig i kirken.

– Det store bildet er at vi ser en samfunnstrend med manglende vilje til å forplikte seg over tid. Alle negative oppslag med ledere som får problemer og blir avsatt, gjør folk mer reserverte, og man søker heller komfort og et greit og beskyttet privatliv. Sånn sett jobber vi motstrøms når vi vil rekruttere ledere i dagens samfunn, sier han.

Johnsen tror den spesielle situasjon i koronapandemien gjorde at mange kjente på at de nå kunne ta en velfortjent pause.

– Folk er slitne og orker kanskje ikke å vende tilbake til gamle rutiner. FriBU kjenner nok på dette spennet, for jeg tror det går mye på frykten eller ulysten til å forplikte seg. Men jeg synes ikke vi skal klage så mye i Frikirken. Inntil pandemien traff var vi godt stilt, og mange pastorer har kommet til oss fra an­ dre sammenhenger. Nå ser vi imidlertid at flere menigheter sliter med å rekruttere nye pastorer og ledere, og vi må nok tenke enda mer langsiktig og rekruttere innenfra egne rekker, sier han.

9

Tema Genialt konsept vil bære frukter

Ivar Johnsen ser likevel ikke så mørkt på det.

– Frikirkens lederprogram «Horisont» er for eksempel et genialt konsept som jeg tenker vil bære frukter over tid.

Samtidig tror han at det kan ha en viss betydning at Frikirken ikke lenger har sitt eget utdanningstilbud. – Jeg tenker at Luthersk Bibel og Menighetsseminar (LBM) var veldig viktig. Det er nesten en sjeldenhet at det kommer noen på pastorkurset med ren frikirkebakgrunn, så det er nok en annen virkelighet nå enn det var for tjue–tredve år siden. Misjonsforbundet har lyktes med en stor høyskole som rekrutterer fra andre kirkesamfunn, og høster nok stort fra egne rekker.

LBM ble etablert i 1965 og videreført i Frikirkens Teolo­ gisk Høyskole (FTH). I 2004 fusjonerte FTH med Bibelsko­ len i Oslo (Normisjon) til Høgskolen i Staffeldts gate (HiS).

Fra januar 2013 var HiS en del av NLA Høgskolen og heter NLA Høgskolen Staffeldtsgate. Frikirken har en eierprosent i NLA Høgskolen.

Trenger ikke den kuleste

Tall viser at menighetenes barne- og ung­ domsarbeid/FriBUs lokallag trenger ledere.

FriBU-leder Håvard Haugland setter i et blogginnlegg ord på ønsket og behovet etter flere voksne frivillige i Frikirkens barne- og ungdomsarbeid: «Jeg er sikker på at du har fått det med deg. At du trengs som leder, venn og rollemodell i søndagsskolen, tweensar­ beidet eller i speideren. At det er behov for flere ledere. At det er mange barn og unge, men få voksne til å se dem.

Jeg er sikker på at du har fått med deg at barn og ungdom ikke trenger den kuleste. De trenger en trygg, varm, tydelig voksen som kan romme mer enn seg selv. Jeg er sikker på at du har fått med deg den gode nyheten. Det finnes mange sånne voksne. Og sannsynligheten er stor for at du som leser dette er en sånn en. Jeg er sikker på at du vet at jeg vet at du har mange ting i livet og mye du må prioritere. Men jeg er også sikker på at du vet at jeg ville ha bedt deg om å prioritere barna først. Lokallaget i kirka di trenger deg, søndagsskolen trenger deg, tweensgruppa trenger deg. Og de som går der, har navn. De er elsket. De har et brus fra himmelen over seg. De har en evig far som elsker dem. Reis deg. Si JA. La det du vet bli til handling gjennom praktiske prioriteringer.»

Vet ikke hva de går glipp av

– Vi har sett over en lengre periode at det har vært krevende for lokallag å få nok frivillige ledere, så vi forsøker å finne måter å nå ut til voksne om at de trengs. Blogginnlegget er et ledd i den prosessen, der ønsket er å appellere til foreldre og besteforeldre, til noen som kan tenke

10

seg å bidra, sier Håvard Haugland.

– Etter pandemien er det mange barn og unge som mangler et tilbud, og en del voksne ledere som kanskje ikke vil mer. Jeg tror mange ikke vet hva de går glipp av.

Som voksen frivillig leder har du anledning til å bli kjent med mange fantastiske barn og unge, og det utvider per­ spektivene dine, utdyper Haugland, som mener at man i noen menigheter må ta noen radikale valg, og spørre seg om «dette er viktig for oss».

– Så kan vi bli flinkere i menighetene våre til å invitere frivillige inn og spesifisere hvilke oppgaver vi trenger å fylle. Ved å være tydelige på innhold og forventninger og kanskje sette en tidsramme på ansvarsoppgavene, kan vi gjøre det lettere å si ja. Jeg tror dessverre at mange vegrer seg for å si ja fordi de er usikre. Der har vi en jobb å gjøre, som kirke og menigheter, for trygghet er viktig. Mange er usikre på seg selv i møte med barn og unge. Er jeg kul nok? Kan jeg nok? Men det er ikke det barn og ungdom er ute etter, de vil bare at vi skal være der, til stede som en trofast trygghet i livene deres, sier Haugland.

Forventningsavklaring er viktig

Hanne Marie Moi er menighetskonsulent ved Frikirkens hovedkontor, og har skrevet masteroppgave om misjonal kirke.

Har du svaret på hvordan løse ledermangel og få ledere til å holde lenger på posisjonene?

– Vi har snakket mye om at vi må gjøre det personlig, for vi er ulike som enkeltindivider.

Noen personer motiveres av selve oppgaven, mens andre motiveres av ansvar og det å bety noe for andre. Så det er viktig å skille på hvem som trives i en bestemt oppgave. Hvis vi skal klare å delegere riktig oppgave til rette person, må vi kjenne per­ sonen. Tilpasse, og gjøre det personlig, sier Moi. – Når vi skal følge opp noen, handler det om å se per­ sonen og gi den opplæringen og supporten som akkurat den personen trenger. En tydelig ansvarsbeskrivelse og forventningsavklaring er viktig, sånn at det ikke oppstår misforståelser. Og hvis du sier ja til en oppgave, så be­ tyr det ikke at det er på livstid. Vær tydelig på at dette er for en tidsbegrenset periode, og gi tydelige rammer som gjør

oppgaven overkommelig. Da kan det være at frivillige orker å stå i det lenger. FriBU har utarbeidet «prosjekt ledere», der vi skriver en del om hvordan å rekruttere og ta vare på medarbeidere, den anbefaler jeg alle som trenger kunnskap om dette å lese.

For å rekruttere nye ledere, mener Moi det er avgjøren­ de med reproduserende lederskap.

– Ledere som gjør ledere, er effektivt for varigheten og for å skape nye ledere. Det vi først må gjøre, er å rekrutt­ ere inn til enkle oppgaver og følge opp underveis. Det må trenes og utvikles, gis gradvis mer ansvar, så kan den som er trainee overta på sikt som teamleder. På den måten trenger man ikke å lete etter ny teamleder, da man allere­ de har en kandidat i sitt eget team. Det er tyngre å «starte fra scratch» og enklere både å stå i tjenesten og å gå inn i lederskap på denne måten. Dessuten er det lettere å slutte, uten å skape vonde følelser. Sørg for et avklart forhold der­ som du trener/leder, og skap tydelige rammer og forvent­ ningsavklaringer, sier hun.

– Det finnes ingen «quick fix», dette må jobbes med.

Reproduserende lederskap krever tid, og det kan ta ett år, to år eller tre år. Men man må begynne et sted.

Etterlyser kallsforkynnelse

Lars Øystein Folkedal er tilsynsmann i Vestre presbyteri­ um og pastor i Karmøy Frikirke. Han mener det er for lite kallsforkynnelse i Frikirken. Selv utfordret han deltak­ erne på sommerfestivalen til å våge å tenke tanken om en karriere i Frikirken eller å oppmuntre egne barn til å tenke tanken.

– Vi snakker for lite om kall og om hvor spen­ nende det er å arbeide i en menighet. Den ma­ terialistiske tanken om å ha en trygg jobb først, er veldig sterk, foran å ha en jobb som har en større hensikt; som det å følge et kall du kanskje fikk allerede som barn?

Er vi blitt en del av «dugnadskulturen», som bare gjør dette som en del av våre barn?

– Det er vanskelig å si. Jeg vil heller si at vi ubevisst og ukritisk blir med på karusellen som resten av samfunnet kjører med alt vi må ha, alt vi må gjøre, alt vi må se, alt vi må være, og alt vi må vise fram. Da blir det ikke tid eller overskudd igjen til idealistisk arbeid, sier Folkedal.

Er det slik du ser det, en forskjell på dugnad i kirken og i håndballen?

– Jeg håper jo det, på minst to måter: At dugnaden i kirken gjøres med glede og takknemlighet, og at dugnaden i håndballen kan være intensjonell for å velsigne lokalsam­ funnet og bygge relasjoner, med bevissthet om vårt felles oppdrag.

– Ledere som gjør ledere, er effektivt for varigheten og for å skape nye ledere.

Hanne Marie Moi

Tror du man må ha fått barn selv, for å ha hjerte for neste generasjon?

– Absolutt ikke, og det finnes eksempler på dette. Men av de som ikke har hatt barn selv, kan det være et sår­ bart tema og en krevende arena for dem. Det må vi ha forståelse for.

Hvordan har dere løst lederrekrutteringen på Karmøy?

– Det hadde vært herlig om vi hadde løst dette! Her finnes det jo mange viktige momenter som jeg ikke kan si så mye om her; nådegavebasert tjeneste er et av dem.

Men jeg kan jo dele noe av det vi gjør: Vi stiller noen viktige spørsmål: Hvem setter agendaen i din hverdag? Hva må du egentlig? Når hviler du? Hva betyr det «å følge Jesus», og hvordan er det synlig i din hver­ dag? Vi forsøker å oppmuntre og informere om vår annerledeshet i det norske samfunnet. Jeg tror vi må våge å ta radikale valg som gjør oss enda mer annerledes, sier Folkedal, og presiserer: – Vi ser at det er en sammenheng i dette: Jo tyde­ ligere og smalere arbeidsbeskrivelsen er, jo lettere er det å rekruttere, og jo lengre holder folk ut i tjenesten. Vi et­ terstreber at folk skal ha så få tjenesteområder som mulig; det finnes noen som er «overalt», også her. De må vi takke for og hjelpe så de holder ut et langt løp. Samtidig sier vi at det er naturlig og sunt for alle å ha en tjeneste i Guds rike, så vi kan oppleve avhengighet til Ham. Innbakt er det at når livet ikke er sånn at det finnes noe form for overskudd, så er det tid for hvile, og likevel kunne være et like frimodig og ønsket lem på kroppen, sier Folkedal.

Les Hauglands blogg­innlegg

Se FriBUs «Prosjekt Ledere»

11

Tema

Fra rørlegger til pastor – Frikirken må fokusere på kallsforkynnelse og kallsbevissthet, mener Jon Arne Nygård, som jobbet i rørleggerbransjen før han ble pastor.

– Hva vil Gud med livet mitt? Det er spørsmålet vi bør stille oss, mener Jon Arne Nygård. Han har lang fartstid i kirke­ samfunnet som pastor og menighetsveileder. Han har også jobbet med menighetsplanting og misjonale menigheter i en årrekke.

Du hadde ikke selv planer om å bli pastor?

– Jeg var i rørleggerbransjen i 15 år før jeg opplevde en fornyelse på midten av 80-tallet.

Jeg begynte å tenke at Gud er på ordentlig og ikke bare en teori jeg skal forholde meg til. Dermed startet jeg husgruppe og bønnegruppe, og etter hvert var jeg med på å etablere Frikirken i Sandnes i lokalene til et nedlagt diskotek. Dit fikk folk komme med livene sine, som glassbiter samlet i en pose. Avisene hadde oppslag om at «Frikirken starter menighet i diskotek». Det kom 110 per­ soner på den første gudstjenesten, så justerte det seg litt ned. Men det var en flying start, forteller Jon Arne Nygård.

– Da jeg skjønte at jeg kunne få bruke lengselen og kallet jeg hadde til å forkynne, og til og med få betalt for det, var det skikkelig rock’n’roll i hodet mitt.

Hva må til for at unge skal ta steget og bli pastor/leder?

– Vi må heie dem fram. Selv trengte jeg noen som kunne gi meg ryggdekning, sier han, og sender en takk til frikirkeveteranene Reidar Paulsen, Oddvar Sørvik og Thomas Bjerkholt.

– Det er godt å ha noen når motbakkene kommer, og i

12

dag kan jeg være med på å gi det samme til de som trenger det. Og så må Frikirken bli bedre på å rekruttere ledere fra egne rekker fremfor å hente folk utenfra.

Hva gjorde at du ble værende i pastortjenesten?

– Ulike motivasjoner. Første gang var det det å få være med på å bygge Guds rike og alt det spennende som skjedde. Pluss opplevelsen av at nå får jeg betalt for drøm­ men min. Etter hvert blir behovet for å være i sentrum der det skjer, mindre. Nå er det viktigere for meg å kunne gi andre de samme mulighetene, være med og åpne dører.

Motivasjonen for å gå inn i tjeneste i Bærum, var at jeg fant et supertalent i min kollega og medpastor, Synnøve. Vi job­ ber begge i halv stilling, og utfyller hverandre godt.

Hvordan vil du beskrive pastortjenesten i Frikirken, på godt og vondt?

– Jeg tror lenge vi har hatt en samfunnstrend som han­ dler om hva som kreves av en pastor i dag, og at det har blitt en voksende isolasjon, i form av menighet/pastor. Det kan du i større grad unngå ved å rekruttere innenfra, tror jeg. Jeg tror dette er blitt veldig forsterket gjennom pande­ mien, det er et før og etter. Bortimot én av tre kirkegjengere forsvant i pandemien. Så sitter pastoren der og kjenner på avmakt.

Opplever du at pastortjenesten har endret seg over tid?

I så fall, på hvilken måte?

– Da jeg begynte på 90-tallet var pastorrollen mer om­ sorgsbasert. I dag er det mer sånn at man er daglig leder med trøkk og store steg framover, samtidig som det er en forventning om begge deler.

Synnøve og jeg er sånn sett en bra match, det gjør at vi samlet sett kan klare det.

Kunne du tenke deg å bli pastor?

– nei

(illustrasjonsfoto Unsplash)

«Kunne du tenke deg å bli pastor?»

Nei. Ingen.

«Men kunne du tenke deg å jobbe i et lederteam i en menighet i en still­ ingsgrad?» Ja. Det kunne alle tenke seg.

Vi hadde en referansegruppe på fem unge voksne inne da vi formet leder­ treningsprogrammet Horisont. De var studenter i starten av 20-årene. Disse hadde engasjement, bakgrunn og overgivelse til menighet. Allikevel var det uaktuelt for de fem å bli pastor. Det å tenke lederskap i team i en menighet, stilte de seg imidlertid positive til. Alene-pastoren var ikke attraktiv. En av referanse-deltakerne ble tapt i alt som måtte gjøres. En annen fikk ikke rom til å gjøre det en brant for.

I staben min i Hamar Frikirke har vi det siste året vært seks personer i alderen 28 til 43 år. Ungdomslederen er den eneste over 40. Alle er i deltids- og kombinasjonsstillinger av ulik grad. Og nesten alle kunne vært gjemt bort i et eget unge-voksne-arbeid. Flere av oss endte opp her fordi menigheten vår var villig til å tenke nytt, prøve nytt, gi rom til ungdom, og så gi rom til unge voksne. Vi ga fra oss leieinntektene på pastorboligen for å starte Disippelhus. Vi startet egne samlinger for unge voksne utenfor guds­ tjenesten. Vi jobbet for å knytte unge og eldre sammen i mentorrelasjoner.

Vi har våget å gi rom, lederskap og innflytelse til unge i 20-årene. Vi har jobbet for å knytte relasjoner og tenke generasjonene sammen.

En ny lederstruktur har vært skummelt for mange. En hovedpastor i del­ tidsstilling? Hvem skal vi egentlig snakke med om det vi har på hjertet? Hva er egentlig eldsterådets rolle? Hva skal diakonene holde i? Hvorfor skal noen ha en mindre stilling og andre jobbe like mye frivillig? Det har vært, det er, og det vil fortsette å komme vanskelige spørsmål og utfordringer. Og det er greit. For med nye generasjoner kommer nye tanker, nye måter og nye veier. Sånn tror jeg egentlig det alltid har vært.

La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk da eldsterådet la sine hender på deg. Legg vekt på alt dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt. (1 Timoteus 4, 12–15) Det er en utfordring for menigheten å satse på yngre krefter. For de er flytende. Det er gode muligheter for at de blir borte igjen så fort studiene er over. Disippelhus er en investering, ikke en menighetsressurs. En må våge å satse, for det kommer ikke umiddelbare resultater i form av engas­ jement, frivillighet eller økonomi. Tvert imot. Blant unge vok­ sne i dag føler 40 prosent på for høye forventninger! Bare én av tre er fornøyd med livet og relasjonene sine. Nesten halvparten opplever seg ensomme (Barna research).

Unge voksne må møtes med invitasjon og investering.

De er ikke bare en ressurs her og nå. De er fremtiden for menigheten din. Men det krever at det gis ekte rom og inn­ flytelse i menigheten. At man er tett nok på til at du kjenner dem og de kjenner deg. Akademiet er vårt verktøy for å gjøre nettopp det. Et verktøy hvor du kjøper deg både tid og rom til å finne neste steg videre, sammen og i samarbeid med de unge voksne. Rom til å investere tid og gi ansvar.

Og stole på at Den hellige ånd gjør det han gjør best. Du er ikke alene. Du trenger i hvert fall ikke være det.

Eirik B. Fjellestad Leder Unge Voksne FriBU

13

se, lytt, les -

Anbefalinger fra redaksjonen, denne gangen Sondre Topland

se SILENCE (2016) Filmen, som er basert på Shusaku Endos bok av samme navn, er en real teologisk thriller. Vi følger to Jesuitt-prest­ er som sniker seg inn i et ellers stengt Japan anno 1650.

Dit har de dratt for å støtte Kakure kirishitan (de skjulte ­kristne), men også for å finne Jesuitt-presten Ferreira som angivelig har forsaket troen sin. I løpet av drøye to og en halv time skildres (og drøftes) apostasi/frafall, martyrdød og en veldig nyansert Judas-skikkelse.

lytt NO. 4 - NO. 4 Pop-trioen No. 4 trenger vel nesten ingen introduksjon len­ gre, med lang fartstid på NRK P1s A-liste, store konserter og voldsomt mange gode anmeldelser. Jeg vil uansett trek­ ke frem bandets nyeste album, det selvtitulerte "No. 4" som et utmerket eksempel på moderne norsk vise-pop. Platas sang nr. to: En av de levende er faktisk en av de vakreste sangene jeg har hørt i hele år.

OLE MARTIN OG EINAR LESER BIBELEN Ole Martin og Einar, som begge er filosofer og et sted på spekteret mellom agnostiker og ateist, har i denne pod­ kasten begynt på «I begynnelsen», altså leser de Bibelen fra perm til perm, fra side 1 til Johannes åpenbaring. Einar får sansen for både Job og Rut, mens Ole Martin fasci­ neres av Forkynneren. Podkast-serien har nettopp kommet til begynnelsen av Det nye testamentet, så det er bare å henge seg på!

les JOSÉ SARAMAGO DEATH WITH INTERRUPTIONS Historien begynner rett etter midnatt første januar med at ingenting skjer, eller rettere sagt, at ingen dør. Hva skjer med et samfunn når døden plutselig blir borte? Først feires denne seieren over vår uunngåelige skjebne, så begynner problemene å vise seg. Hva betyr dette for landets sterke katolske kirke? Sykehusene fylles opp av uhelbredelige men udødelige pasienter, mens begravelsesagenter går i protesttog. Saramago kverner på døden som fenomen, og etter hvert som hovedperson. Forfatteren vant forresten Nobel-prisen i litteratur i 98, men ikke la det skremme deg.

14

Synodeledelsens faste spalte

(illustrasjonsfoto Unsplash)

Veien Videre -

Ikke bare retning, men handling Det kan virke som om Norge og Europa lever i en slags sjokktilstand for tiden. Pandemien har endret oss, og det har også krig, store pris- og rentehevinger, og økende polarisering i politikk, religion og samfunn generelt. Det har kommet en ny tvil inn i manges liv.

Hvordan kan dette skje i Europa i dag? "Vi som har kom­ met så langt."

Svaret er trolig like enkelt som det er utfordrende: "Be­ cause we are broken people."

Vi har gått oss vill og feilet. Vi europeere som trodde vi hadde lagt krig, fattigdom, matmangel, helseutfordringer og mange andre vanskeligheter bak oss, vi møter nå sann­ heten om oss selv og om den utviklingen vi har vært en del av.

Folket i Europa trenger en sannhet å leve for, noe uten­ for seg selv og sitt eget. Vi trenger helbredelse og forson­ ing. Vi trenger Kirken.

«The church is a fellowship of broken people who know they need to be moved by the love of Christ».

I Bibelen møter vi mange profeter. Mange av dem har det til felles at de blir utstøtt, folket vil ikke lytte til dem. Deres ord passer ikke inn. Det blir ubehagelig. Også i dag finnes det profetrøster som kirker og folk ikke lytter til. Mange av dem er unge mennesker som kjemper for rettferdighet og fred, og mot fattigdom, slaveri og klimaødeleggelser. De kjemper for de svake og undertrykte, for fremtidige gen­ erasjoner.

Vi må ikke la sjansen gå fra oss til å forkynne Evan­ geliet til denne generasjonen. Derfor må vi også kjempe sammen med dem, ikke overse dem. Vise dem Bibelens relevans inn i vår tid, og hvordan den peker på Jesus som verdens frelser. Vi i kirken er blitt gode på å forsvare, og

kjempe for, våre egne rettigheter. Men vår fremste oppgave skulle være å rope høyt når andre undertrykkes, mister rett­igheter eller ytringsfrihet.

Veien videre er ikke først og fremst akademiske utred­ ninger, men handling. Tjene andre, kjempe for deres rett, gå en ekstra mil, lide urett uten å kjempe tilbake. Bare når teologien går hånd i hånd med bønn og handling, er den verd å lytte til.

"Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd", for­ midler profeten Sakarja oss fra Gud. Sak 4,6 La oss søke Gud i bønn, og be han om å lede oss ved sin Ånd, til alle mennesker, organisasjoner og grupper som han vil at vi skal jobbe sammen med. La oss be om at vi får være lys og salt i den tid vi lever i, ved å peke bort fra oss selv, og på Jesus Kristus, gjennom våre handlinger og samhandlinger.

La oss være en tydelig, disippelgjørende, nådegave­ styrt bekjennelseskirke i vår kjerne, samtidig som vi er utadrettet, raus, folkekirkelig og åpen overfor samfunnet rundt oss. Her kan vi finne veien videre for Frikirken.

Jarle Skullerud Synodeleder

15

Pausebilde -

Denne faste spalten gir en kunstpause — glimt fra Frikirkens historie eller samtid

Ravnåbrødrene Brødrene Ravnå er legender i Fri­ kirkens historie. De var folkekjære sangevangelister og pastorer. Kåre Ravnå (t.v.) var evangelist i årene 1942-1951, deretter pastor i Sort­ land fra 1951-1963, i Levanger 1963-1974 og i Ørsta fra 1974-1979.

Ole Ravnå var evangelist fra 1940, pastor i Rana årene 1954-1966 og i Ålesund 1977-1978, ifølge Frikirk­ ens historiebok «Midt i livet. Den evangelisk lutherske Frikirke 125 år». Akkurat dette bildet er et helt spesielt minne fra en «svunnen tid», men det er faktisk tatt så sent som i 1997, i Alta Frikirkes bedehus i Tver­ relvdalen.

16

17

Tema

Vil fortsett Teologisk utvalg oppnevnt Synodestyret har satt ned et utvalg som skal komme med en helhetlig utredning om Frikirkens syn på samlivsspørsmål. Synodeleder Jarle Skullerud har stor tillit til at utvalget vil legge til rette for at vedtaket i synoden på best mulig måte blir fulgt opp for kirkesamfunnet.

I saken som gjaldt utredning av Frikirkens samlivssyn på synodemøtet i juni, vedtok synoden å sette ned et utvalg som skal komme med en helhetlig utredning om Frikirkens syn på samlivsspørsmål.

Utvalget har til oppgave å utarbeide en helhetlig samlivsteologi, og drøfte hva som ligger i begrep som «bekjennelsesspørsmål» og «kirkesplittende», og om ulike syn på samliv hører inn under disse begrepene, og i tilfelle hvorfor.

Synodestyret har oppnevnt følgende personer til utvalget: • Tor Erling Fagermoen, pastor i Bergen Frikirke • Geir Øystein Andersen, tilsynsmann i Østre presbyterium • Maria Bjørdal, pastor i Kraftverket menighet • Ingebrikt Kvam, pastor i Trondheim Frikirke • Ingunn Magnus, FriBU-ansatt og familiearbeider i Hånes Frikirke • Leif Gunnar Sandvand, pensjonert pastor – Vi er svært fornøyde med utvalget vi har fått på plass. Tor Erling Fagermoen som ledet komiteen på synodemøtet, vil også lede dette arbeidet. Utvalget vil være de beste til å forvalte mandatet fra synoden og de vil også jobbe med dialogskriftet som synoden bestilte. Utvalget har fått frist til 1.september neste år på ferdig produkt, sier synodeleder Jarle Skullerud.

– Siden utvalget skal levere noe synoderådet skal behandle, er det ikke riktig at vi i syn­ odeledelsen er med i utvalget. Men utvalget skal møte synodestyret og tilsynsmenn i løpet av perioden, forteller Skullerud.

– Utvalget vil være viktige i dialogen vi skal ha videre, sier synodelederen. Skullerud ut­ trykker tillit til at på denne måten følger utvalget opp vedtaket i synodemøtet etter beste evne og legger til rette for at det på best mulig måte blir fulgt opp for kirkesamfunnet.

Videre heter det i uttalelsen på frikirken.no at utvalget definerer mandatet selv ut fra bes­ tillingen fra synodemøtet. Teologisk utvalg får også ansvaret for utarbeidelsen av dialog­ skriftet synoden har bestilt, et hefte som presenterer ulike syn på likekjønnet samliv og som skal være til hjelp i dialogen.

Utvalget holder synodestyret og tilsynsmennene oppdatert underveis, og leverer ferdig arbeid til synodestyret senest 1. september 2023. Synoderådet innkalles til behandling av utvalgets arbeid i september/oktober neste år. Det er synoderådet som eier det endelige resultatet, og som gjør alle nødvendige vedtak.

18

Kjetil Gilberg fra Kraft­ verket og Eirik Austeng fra Hamar, satt i samme sofa i Randesund og samtalte om sine ulike teologiske standpunkt på likekjønnet samliv. Flere har fortalt om den gode samtalen, og hvilket forbilde de to var og er, på det å romme hverandres standpunkt og uenigheten dem imellom.

Les synodevedtaket i sin helhet og vedtaket synode­ styret gjorde i september

(illustrasjo

te samtalen

onsfoto Unsplash)

Kraftverket menighet fremmet en sak for synoden med «forslag til utredning om likekjønnet samliv». Dette ble en sak med mye oppmerksomhet og debatt. Etter en god samtale i synoden, vedtok man å føre mer dia­ log og samtale. Et utvalg er oppnevnt med oppdrag å stake ut kursen for videre dialog og lage et dialogskrift.

I mellomtiden vil noen av lokalmenighetene ha lokale samtaler. Kristiansand Frikirke er en av dem. De ble inspirert av en samtale Kjetil Gilberg og Eirik Austeng hadde i samme sofa.

Tekst: Geir Arne Johansen og Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Kjetil Gilberg fra Kraftverket og Eirik Austeng fra Hamar satt i samme sofa i Randesund og samtalte om sine ulike teologiske standpunkt på likekjønnet samliv. Flere har i et­ terkant fortalt om denne gode samtalen, og hvilket forbilde de to var og er på det å romme hverandres standpunkt og uenigheten dem imellom. De valgte å sitte i en sofa sam­ men i stedet for å plassere seg på hver sin side av bordet.

Samtalen i sofaen gjorde inntrykk

Eldstebrødrene Kjell Rune Holvik og Are Røiseland er beg­ ge enig om å fortsette samtalen i Kristiansand Frikirke.

Det er de enige om, selv om de ikke er enige i den teolo­ giske konklusjonen på saken. Nå har de satt sammen en lokal gruppe som skal initiere en lengre samtaleprosess i lokalmenigheten.

Hva er bakgrunnen for at dere har invitert Kjetil Gilberg og Eirik Austeng til møte i november?

– Vi har hatt dårlig samvittighet, for etter forrige syno­ demøte var det meningen at vi skulle kjøre en bred samtale ut i menighetene om hvordan vi kan ta imot mennesker som lever annerledes, i våre menigheter. Så kom korona­ pandemien, og vi fikk ikke startet slik vi hadde tenkt. Derfor har vi kjent veldig på at det haster å komme i gang, for det er også mennesker i vår menighet som har trukket for­ skjellige teologiske konklusjoner. Når vi ikke snakker om temaet, blir det liggende og brygge, og det fører ikke til noe godt. Så å starte en samtale rundt disse temaene fortest mulig, er veldig viktig for oss.

Så viktig er det, at vi ønsket å innsette Kjell Rune Holvik som eldste. I tillegg til å besitte mange utmerkede egenskaper, har han et syn som ligner på Kjetil Gilberg sitt. Det ser vi som noe veldig fint, for da har vi et fornuftig menneske i eldsterådet å samtale med om dette, med innestemme. Vi har tatt imot signalene fra

19

Tema synoden og internt i menigheten på alvor, om at her må vi snakke sammen, sier Are Mikael Røiseland, eldsteråds­ formann.

– Jeg var i Randesund sammen med en gjeng fra Kris­ tiansand, som har ulike tilnærminger til dette. Jeg tror vi var skjønt enige om at Gilberg og Austeng viste vei for hvordan det er mulig å snakke sammen om dette, til tross for at man har to ulike teologiske synspunkt. De fremla sine syns­punkter som er veldig ulike, men samtidig ser de mange av de samme utfordringene. Det ble en kveld som jeg tror gjorde oss alle litt klokere og mer nysgjerrige på hverandre, sier Kjell Rune Holvik, som altså er ny eldste i Kristiansand.

Er det også andre i menigheten som har artikulert behovet for samtale?

– Absolutt. Det er et tydelig behov for det. Sam­ tidig har dette vært et tema som ikke har vært særlig berørt verken gjennom undervisning eller forkynnelse. Menigheten har langt på vei blitt overlatt til seg selv og de impulsene den enkelte velger å ta inn fra andre kilder. Så vi ser det som en del av vårt læreansvar å ta tak i dette, for at menigheten skal få en forståelse av de forskjel­ lige bibelske og teologiske perspektivene, sier Are Mikael Røiseland.

Planlegger samtalekvelder

Hvilke andre planer har dere for denne kvelden og føljetong?

– Tanken er at vi skal være litt forberedt i forkant av utredningen som kommer fra synoden, og at vi har øvd oss på å ha gode samtaler. Man ønsker jo å være sammen i en menighet, og det er en viktig del av det å bære hverandres tro. Da har vi behov for å si viktige ting med innestemme, være nys­ gjerrige på hverandre og lytte til hverandre. Så kan det kanskje føre oss et skritt videre, sier Kjell Rune Holvik.

– Eldsterådet har bestilt et samtaleopplegg som skal gå over en 6–8 måneders periode. For å gjøre det, har Kjell Rune ledet arbeidet med å sette sammen en balansert arbeidsgruppe med forskjellige teologiske standpunkt. De skal definere innholdet og detaljene i te­ makveldene vi skal holde. Så har vi valgt å gjøre et annet grep som vi mener er viktig. Vi arrangerer disse samtale­ kveldene som lukkede menighetsmøter, altså særskilt for menighetens medlemmer. Dette er menighetens interne samtale, forteller Røiseland.

Betyr dette at møtet er lukket for alle andre enn medlemmer av Kristiansand Frikirke?

– I prinsippet, ja. Men hvis noen av våre nabomenigheter er nysgjerrige og ønsker å lære av det vi gjør, så er vi jo fornuftige. Men dette er ikke tenkt som offentlige arrange­ menter. Vi er en menighetsfamilie som hører sammen, og det er vi som skal samtale over dette temaet, sier Røiseland­.

20

– Poenget med å ha det som et menighetsmøte er å skape en arena hvor vi blir trygge på hverandre. Det å hol­ de en sånn type samtale i et sånt forum, tror jeg kan gjøre det lettere, sier Holvik, som støtter å holde samtalen rundt bordene framfor med åpen mikrofon.

– Vi ønsker verken at noen skal bli fastlåst eller la være å utrykke seg, av frykt for å bli fastlåst fordi man er usik­ ker på om argumentene strekker til. Vår agenda er at vi skal dyrke samtalen og lytte til hverandre, uansett hvor man har landet eller ikke landet i teologien rundt disse spørsmålene. Vår oppgave som ledere handler mer om å skape tilhørighet i kirka, enn debatt, sier Holvik.

Vil snakke med, ikke bare om

Dere har sagt dere også ønsker å snakke med homofile direkte. Har dere homofile i menigheten som det er naturlig å snakke med, eller er tanken å invitere noen utenfra?

– Vi har homofile i egne rekker. Men når det gjelder hvem som skal være med i et panel og prate, er det ikke gitt at noen av dem vil ønske seg den oppgaven, sier Are Røiseland. Han presiserer videre at formålet med samtaler også er å øve på å være uenige framfor det som, på et senere tidspunkt, kan bli en tøffere debatt.

– Vi tror at, på et eller annet tidspunkt frem i tid, så vil dette saksområdet føre til nye vedtak i synoden , enten at vi åpner for likekjønnet samliv eller at vi stenger døren for det.

Da tror vi at måten samtalen føres på, internt i menigheten, frem til vi tar den debatten, vil være det som kvalitetssikrer hva som skjer med menigheten etterpå.

Vi tror at det fremdeles skal være mulig å holde menigheten og kirkesamfunnet vårt sammen. Vi tror en nøkkel er å snakke med innestemme om dette temaet, på basis av at vi er glade i hverandre og ønsker å høre sam­ men. Derfor starter vi med fasiliterte samtaler, så tror vi at det en gang i fremtiden blir nødvendig å ha debatten. Men vi håper at vi kan bli klokere og tryggere på hverandre in­ nen den tid, mener Are Røiseland.

Dette handler om å takle uenighet? Er det ikke lurt å dyrke frem den gode kulturen rundt dette?

– Kjell Rune og jeg er hundre prosent enige i mål­ setningen. Vi ønsker at mennesker skal bli frelst, finne hjem til himmelen, og leve i et godt og trygt åndelig hjem i menigheten. Vi vil akkurat det samme. Med det som ba­ sis, er det ikke så vanskelig å være teologisk uenige, sier Røiseland.

– Det er faktisk ganske viktig. For Are og meg ville det være uheldig å tillegge hverandre holdninger eller me­ ninger man ikke har, som ville ødelegge samtalekulturen vår. Vi snakker med hverandre på en ordentlig måte, og får dermed respekt for hverandres synspunkter og lærer å kjenne dem bedre, sier Holvik.

– Jeg håper at noen kan finne inspirasjon i det vi gjør nå framover i Kristiansand Frikirke, sier Are Røiseland.

Temakveld i Porsgrunn Porsgrunn Frikirke har også invitert til dialogmøte hvor samtalen er i fokus.

Hva er bakgrunnen for at har dere invitert Kjetil Gilberg og Eirik Austeng til møte i Porsgrunn Frikirke?

– Vi føler at vi er blitt utfordret fra synoden om å ta disse samtalene alvorlig, sier Solfrid Semb, eldsteråd­ sleder i Porsgrunn Frikirke.

– Før pandemien var fire av oss fra leder­ skapet i menigheten, til stede på temakvelder for eldsteråd i Østre Presbyterium. Vi hadde nok håpet å få med oss en verktøykasse hjem med gode råd om hvordan håndtere de ulike meningene vi har i menigheten, sier Semb.

– Vi konkluderte på vei hjem at vi kunne fortsette prosessen hos oss ved å danne en liten samtalegruppe. Vi hadde først en samtale i eldsterådet, slik at vi visste hvordan hver enkelt av oss forholdt oss til disse spørsmålene. Så ble neste steg å ta det i en utvidet samtalegruppe, uten å ha en åpen prosess på dette foreløpig. Vi måtte prøve oss litt frem, litt for å dyktiggjøre oss selv til den dialogen som måtte komme, sier Jostein Braaten, eldste i Porsgrunn Frikirke.

Hvordan har dere rigget møtet, er det som et lukket menighetsmøte eller er det åpent for alle?

Og hvorfor har dere valgt å gjøre det slik?

– Det blir en temakveld. Vi ønsker ikke en debatt eller en diskusjon. Vi ønsker å belyse saken fra to sider, gjen­

nom en samtale. Målet er at vi skal kunne tolerere hveran­ dres syn og godta at vi har forskjellige syn, forklarer Semb.

– Vi visste at dette skulle komme opp på synodemøtet, og da fikk vi inntrykk av at saken skulle debatteres mer.

Derfor har vi vært på temasamlingene i Moss og Risør, og hatt noen runder i eldsterådet og i samtalegruppa, for å forberede oss på det vi måtte møte. Men saken ble mye «mildere» enn vi først trodde på selve synodemøtet.

Er det eldsterådet eller menigheten som har artikulert behov for å ta opp temaet?

– Vi får noen spørsmål fra menigheten om hvordan vi som eldsteråd håndterer dette og om hva mener vi. Nå har vi akkurat ansatt en ny pastor som også fikk spørsmål om det, og da velger han å være ærlig og si at han synes dette er vanskelig, men at han forholder seg til synet som Fri­ kirken står for i dag, sier hun.

– Dette er et tema som ikke har vært oppe på lang tid, i hvert fall ikke i vår menighet, og det har vært knyttet en viss spenning til å ta tak i det. Men det viser seg å være mindre påtrykk fra menigheten enn vi hadde forventet. Men vi er opptatt av å gjøre dette på en ryddig og ordentlig måte slik at alle sider kommer frem, uten at vi vektlegger verken det ene eller det andre. Det å være en menighet betyr å stå midt i livet med flere generasjoner sammen, og da vil det være ulike parter og syn om det, men det er en del av det å være menighet, sier Jostein Braaten.

ANNONSE

årets Sammengir gir BliBlimedmedpå på årets Sammen julegaveaksjon! julegaveaksjon!

Vi går denne Vi går for for denne vi HÅP til vi HÅP til Scan QR-koden Scan QR-koden eller lesles mermer flyktninger eller flyktninger på side på side 32 32 ii Mali Mali Julegaveaksjonen 2022 Julegaveaksjonen 2022

Vipps 7777 Vippstiltil 7777

21

Dialogsider

«Familiekrangel» i menigheten VEIEN har tatt kirkesamfunnet, storfamilien vår, med inn på kontoret til familieterapeut Lars Mandelkow i Kristiansand. Vi ville be om råd om hvordan vi kan kommunisere om vanskelige tema og takle konflikter.

Tekst: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Lars Mandelkow har vært familieterapeut i Tyskland og underviser nå i psykologi på Ansgarskolen. Lars holder i tillegg på med en doktorgrad om religiøse og spirituelle spørsmål i psykoterapi.

– Det jeg alltid var glad for, var når par kom i tide, mens de ennå snakket sammen, sier Mandelkow.

22

Hva skal til for å takle uenighet? Kan en storfamilie tåle uenighet?

– Det er ikke et krav om å elske uenighet. Vi snakker ikke om enten eller. Enten liker du uenighet og slapper av med det, eller du elsker konflikter. De fleste er noe midt i­mellom. Skilsmisse trenger ikke være det eneste alterna­ tivet.

I møte med uenighet må man kjenne på vanskelige følelser, hva er det som skjer?

– Man må være trygg i seg selv, for å kunne tåle uenighet. For å finne fram til enighet i en menighet har vi ikke bare Bibelen, vi har et personlig forhold til Gud. Det at

jeg kan komme til ham med ufullkommenhet og tvil, og det er ingenting som kan rokke ved relasjonen, er et fantastisk utgangspunkt for å gå inn i en ubehagelig situasjon. Jeg tror det utgangspunktet ikke brukes så ofte.

I konflikter som omhandler religion blir det ofte som om vi prøver å forsvare Gud. Som om vi tar ansvaret selv, ist­ edenfor Gud. Men det kan være bedre å si at «dette er min opplevelse av sannheten», sier terapeuten.

Stå sammen

(illustrasjonsfoto Unsplash)

– Rollen som familieterapeut er fantastisk, og jeg kan spørre om alt jeg vil. Jeg kan stille spørsmål og hjelpe folk til å utvikle ydmykhet, påpeker Lars Mandelkow.

I Bibelen ser vi et fint eksempel i møtet mellom Josef og brødrene hans etter sultkatastrofen. Brødrene er redd for at Josef skal bruke sin makt, men Josef viser ydmykhet: «Vi står sammen og samlet foran Gud», sier Josef.

– Hvis man som kirke husker at det alltid er Han som er større, at det alltid er en som er større, da trenger ikke jeg ha hele sannheten. De som er bekymret på Guds vegne, kan ta til makten og bruke den for å beskytte det de ser på som hellig. Da blir det veldig vanskelig. Sier vi at «dette er den eneste gyldige tolkningen av Bibelen», da kan vi ikke ha dialog. Da sier vi direkte eller mellom linjene at den an­ dre ikke er troende. Det er krenkende, mener han.

Trenger mer ydmykhet

Han mener det ligger en respekt i å se på de andre som Guds barn, til tross for at man er uenige om enkelte tema.

Det handler om personlig ydmykhet, noe som ifølge Man­ delkow er avgjørende.

– Generelt i familieterapi er målet å framelske respekt for ulike meninger. Men der man ikke har så mange felles verdier, blir det vanskelig. I kristne sammenhenger bør det slikt sett være enklere. Man har Guds kjærlighet som gjelder alle. Dette bør hjelpe i møte med de som irriterer meg og skuffer meg. Det er avgjørende at vi ser hverandre som Guds barn, mener familieterapeuten, og peker på at det er et paradoks at det er mye konflikter hos oss kristne.

– Jeg har en hypotese på hvorfor det nesten er mer konflikter blant kristne enn ikke-kristne: – Vi har mye en­ gasjement. Dermed blir konfliktene ofte større. Vi er opptatt av mye viktig, men også det hellige. I en jobbkonflikt, kan vi

teoretisk sett bytte jobb. Men når det angår vårt indre, kan vi ikke bytte sjel. Da engasjerer det vi er uenige om, på et dypere plan.

Avgjørende med anerkjennelse

Hvordan skal vi da bli bedre til å tåle og takle uenighet?

– Har vi en holdning om likeverd og likestilling, er det teoretisk lettere å takle. Det kan holde at vi har viljen.

Hvis man i prinsippet vil snakke med hverandre, kan man komme tilbake og snakke med hverandre på nytt og på nytt. Ingen har sagt at en menighet bare er fin og lik «Bakkebygrenda». Det kan være krevende å opprettholde en dialog om noe som folk har ulike perspektiver på, un­ derstreker Mandelkow.

– I familieterapi må alle komme frivillig. En annen for­ utsetning er anerkjennelse. Den kjente familieterapeuten

– Hvis jeg ser på de andre som Guds barn, ligger det en gjensidig respekt der til tross for at vi ikke er enige. Lars Mandelkow John Gottman sier at «for å kunne kritisere hverandre en gang uten å skade, må man ha anerkjent hverandre fem ganger».

Ofte har de som står i konflikt, ressurser de ikke vet om i første omgang. Man kan for eksempel se på andre konf­ likter som ble løst før, og se på prosessen der: Opplevdes uenigheten som en eksistensiell trussel? Gikk alt i opp­ løsning, eller hvordan klarte vi det? Hvem bidro med hva?

Kan man løse det på samme måte nå? Kan det anses som en god løsning, eller var det kun tap? Er all forandring neg­ ativt? Hva opplevdes som god forandring? Slike refleksjon­ er kan hjelpe å ufarliggjøre den aktuelle konflikten.

Å snakke konstruktivt

– Med metoden om gjensidig utforskning, ble det opp­ daget positive ting i relasjonen også. Det var ikke bare konflikt man oppdaget, men mye anerkjennelse, og man får perspektiv på uenigheten. Det er lett å tenke at den an­

23

Dialogsider dre bare ser på meg som et problem. Ved denne metoden fikk vi med andre mangfold av perspektiver som åpner for sannheten, forteller teraputen. Metoden har han brukt blant familier, i bedrifter og mellom avdelinger som skal kommu­ nisere med hverandre. Det er en metode som helst trenger en fasilitator, da det ofte er vanskelig å få til alene.

Mandelkow anbefaler en teknikk eller metode for dialog og gjensidig utforskning. Man forsøker å møte den andre med en positiv nysgjerrighet og spørre «hva er det du me­ ner». Når konflikten oppstår mellom to grupper, og ikke to enkeltmennesker, har han prøvd ut såkalte ring-samtaler.

En gruppe skal gjenfortelle hva som var vanskelig for den andre gruppen, og hva som er mest viktig for dem. Grup­ pens medlemmer må lytte godt til hverandre for faktisk å kunne gjenfortelle.

– Misforståelser blir rettet opp i. Respekt blir styrket, konkluderer Mandelkow.

– I konflikter som omhandler religion blir det ofte som om vi prøver å forsvare Gud. Som om vi tar ansvaret selv, istedenfor Gud. Men det kan være bedre å si at «dette er min opplevelse av sannheten».

Lars Mandelkow

Denne saken er en fortsettelse av forrige utgaves dialog-sak – Uenighet bringer oss fremover, sier Johan Velten til VEIEN

Scan QR for å lese

Om Flokkdyr Marianne Bårdsvik, leder for Bjoa Bondelag i Vindafjord i Rogaland, har 75 sauer og vet mye om sauer og flokker.

Hvordan holde en saueflokk sammen?

– Det er naturen deres. De er flokkdyr. De går aldri alene. Er det en ytre fare, holder de sammen i flokk for å beskytte lammene. Men de er heller ikke dumme, ser de at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, vil de løpe dit. Hvis en sau har funnet ut at hun skal stikke, løper de andre etter. Slik sett må du få kontroll på utbryteren ... De holder først og fremst sammen fordi de faktisk er flokkdyr. Det hjelper ikke at jeg bruker stemmen, hvis de ikke vil dit. For at de skal gå dit du vil de skal gå, lokker du dem med mat. Jeg er matmor. De vil følge meg fordi jeg er maten. En gjeterhund kan også hjelpe å holde dem sammen. (illustrasjonsfoto Unsplash)

24

Sommerfestivalen

Landsbyen fra Østfold koser seg på lunsj, med tre generasjoner.

Foran t.v. Nick og Ellinor Bandak.

Festival, fellesskap og frivillighet

VIDERE Sommer ble arrangert for første gang, men går inn i en flott tradisjon i Frikirken av sommerfestivaler. Og i år var det 40-årsjubileum. Etter to års fravær av festival for hele storfamilien, var det stor jubel for ny sommerfestival. Nytt av året var landsby-konseptet, som slo svært godt an. Om du bodde i telt, vogn eller i hus, tilhørte du en landsby, og slik ble folk spleiset sammen, på tvers av menighetstilhørighet og generasjoner.

Tekst: Geir Arne Johansen og Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

25

Sommerfestivalen

Mange i Frikirken har et forhold til Visjon, som ble etablert i 1982 som kirkesamfunnets årlige sommerstevne. 40 år senere lever konseptet i beste velgående, selv om navnet er byttet ut. «Visjon» er historie, nå er det festivalen «Videre sommer» som gjelder.

Frikirken har tatt med seg det gode fra Visjon, og gjort stadig nye endringer. I år ble «landsby»–organisering av camping og internat, lansert.

– Ved å introdusere landsbyene som en del av som­ merfestivalen Videre ønsker vi at det blir lettere for både enkeltpersoner og grupper å bli kjent med andre på leiren.

Vi vil at alle som kommer på Videre skal oppleve godt so­ sialt fellesskap, og tror landsbyene kan legge til rette for det. Landsbyene er tverrgenerasjonsfellesskap der man kan ha det gøy sammen på tvers av alder og interesser.

I tillegg løser landsbyene en del av det løpende behovet for dugnad som muliggjør hele arrangementet, sier Øystein Samnøen, som hadde ansvar for landsbyutviklingen.

– Årets Videre sommer var første gang vi hadde dette konseptet, og det har gitt oss nyttig erfaring. Mange av deltakerne ga positive tilbakemeldinger på hvordan de opplevde landsbyen. Vi evaluerer konseptet sammen med både deltakere og ledere, og tar med oss erfaringene i planleggingen av neste års sommereventyr, sier Samnøen.

– Jeg er godt fornøyd med årets festival. Vi var spent på hvordan det ville bli i sommer siden det nå var tre år siden forrige festival. Vi valgte å gjøre noen endringer i år, og tilbakemeldingene er veldig gode. Det er alltid rom for forbedringer, spesielt når vi prøver ut noe nytt. Så Videre sommer 2023 ser jeg veldig frem til og føler meg trygg på at det blir tidenes beste festival, sier festivalleder Børge Greaker.

Det tok tid å få ut tilstrekkelig informasjon i kirkesamfun­ net og til festivalens deltakere, om hva landsbykonseptet skulle innebære på Frikirkens sommerfestival av dugnad og moro. Etter litt innkjøring gikk det seg fint til i løpet av uka, og deltakerne håper at dette er en organisering som er kommet for å bli.

– Drømmejobb

– Det som vel opplevdes som den største forandringen, var landsbyene. Her er også tilbakemeldingene positive, sam­ tidig som vi vet om noen helt konkrete forbedringspunkter allerede.

– Opplegget for barna, «Sparks», fungerte svært godt, slik vi har tradisjon for, fra tidligere år. Nytt var FRIK– Tweens, som fikk egne morgenmøter og kveldsmøter.

De ble veldig mange, og må nok få et større lokale neste

Ivar Syvertsen står på for misjon og det ble blomster på Berit Johanne Folkedal.

26

Misjonsløpet under sommerfestivalen ga viktig bidrag til Mali og engasjerer barn og unge på FRIK-leiren.

og som jeg håper alle setter stor pris på. Tusen takk, sier Børge Greaker.

Harald Trulsrud er en av de mange frivillige som gir av sin ferie for å lage festival. I frivillighetens år intervjuet vi ham om dette.

– Det er beinhard jobbing. Samtidig har det vært en drømmejobb å bli kjent med folk, og jeg har etablert mange gode vennskap gjennom disse årene. Jeg er veldig glad for å ha fått denne muligheten, og jeg tror nesten jeg kjenner noen i hver eneste frikirkemenighet, sier Trulsrud.

Fornøyde deltakere

år. Kabalen med rom, tider og plasseringer er alltid noe vi jobber for å løse best mulig, og det vil trolig kreve mye tankearbeid også for 2023. Vi setter stor pris på at vi klarer å samle en så stor spredning i alder og geografi. Likevel jobber vi intenst for å lykkes enda bedre med dette. Målet er at alle generasjoner vil finne sin plass på festivalen og at vi kan samles i Frikirkens storstue og få gode, oppbyggelige opplevelser i fellesskap. Til slutt vil jeg rette en gigantisk stor takk til alle frivillige medarbeidere som gjør en super innsats for festivalen. Uten dere er festivalen umulig å gjen­ nomføre. Vi står alltid i en skvis mellom pris og dugnads­ bidrag for hver deltaker. De fleste av oss vil jo ha ferie samtidig som vi ikke vil betale mer enn nødvendig for festi­ valen. Det er her den frivillige innsatsen til enkeltmennesker er helt uvurderlig,

Les hele intervjuet med Harald Trulsrud her

– Videre sommer var helt fantastisk! Jeg kjente ikke mange fra før, men dro heldigvis med ei venninne som kjenner hele miljøet, og som var super på å introdusere meg for nye. Det var viktig for meg å bli kjent med folk, tidligere sommerfestivaler har for min del dreiet seg rundt opplegg og program, men på Videre sommer, var det stort rom for sosialisering og gode samtaler, og jeg opplevde å få nye vennskap og bekjentskap gjennom uka, sier Christine Pet­ tersen.

– Lovsang og musikk har alltid vært viktig for meg, og musikken på Videre var av et sjeldent høyt nivå, med kon­ sertene som klare høydepunkter. Forkynnelsen var jord­ nær og himmelvendt på samme tid, sier hun.

– Hvem er ditt "folkeslag", som du er sendt til?

Hanne Marie Moi

– Å være inndelt i landsbyer var en fantastisk måte å bli kjent med nye på. Det var stort fokus på inkludering både gjennom aktiviteter og måltider, og jeg følte meg veldig godt ivaretatt som nykommer. Videre som­ mer blir uten tvil en sommertradisjon for meg i årene fremover, og jeg har allere­ de invitert med flere venner neste år, sier Christine Pettersen.

– Det nye landsbykonseptet var et stort løft for festivalen! Det var så nydelig å se barna koble seg på besteforeldregen­ erasjonen, det gledet mitt mammahjerte. I tillegg var det godt å høre til et sted, i et fellesskap. Aktivitetene var morsomme.

Og det var en stor opptur å få spise varm lunsj med landsbyen hver dag, sier Ingjerd

Erland Wiecek Strømme og Harald Trulsrud er frivillige medarbeidere som forereder og gjennomfører festivalen

27

Sommerfestivalen

Grimstad Bandak fra Råde Frikirke. – Landsbykonsep­ tet var så spesielt, og både store og små trivdes. Dette må fortsette til neste år. Vi gleder oss allerede, sier Nick Bandak.

Flekkefjordgjengen (bildet) som reiser hvert år på Fri­ kirkens sommerfestival, vant quizen i Tunet lørdag kveld.

– Jeg for min del kommer nok mer uavhengig av hvem som er med fra Flekkefjord og ikke. Jeg kommer for god forkynnelse, flott musikk, for å treffe kjente som jeg ikke ser så ofte, og for å kjenne på at vi er en stor Guds familie, sier Gerd Ravnå, og presiserer samtidig at det også er kjem­ pefint for flokken i Flekkefjord Frikirke å dra på sommer­ festival sammen.

Unge blir engasjert for misjon

Misjonslørdagen og misjonsløpet er en av festivalens faste programposter gjennom mange år, og engasjementet for å delta både fysisk i løpet og som sponsor til innsamlingen, er stort blant store og små. Foreldre forteller om unger som i flere uker etterpå prater om at de fikk være med og løpe.

Misjonsløpet på festivalen brakte inn 200 000 kroner til arbeidet som Frikirken støtter blant internt fordrevne flykt­ ninger i Mali.

– Jeg er svært glad og takknemlig for FRIK, Videre som­ mer sin egen ungdomsfestival, som har gjort en formidabel innsats for misjonsløpet. Vi hadde ikke kunnet gjennomføre løpet uten dem, sier misjonsleder Terje Bjørkås.

– Vi registrerer med glede at det er et sterkt engasje­ ment blant deltakerne i misjonsløpet, og håper det er med på å bevisstgjøre barn og unge om at vi på en enkel måte kan utgjøre en forskjell for mennesker som ikke har det

Denne gjengen stortrivdes i landsbyen som representerte ulike menigheter og landsby 10 hadde Erhard Hermansen som landsbyhøvding.

28

så godt som oss, sier Bjørkås, som har fått mange tilbakemeldinger fra foreldre på hva dette betyr for un­ genes engasjement.

Pengene som er samlet inn går til mat, drikkevann, klær, myggnett, forebygging av barnesykdommer og skolegang blant internt fordrevne flyktninger i Mali, der sult truer 1 million mennesker.

Mali er et land i Vest-Afrika med 21 millioner innbyg­ gere. Bakgrunnen til den nåværende krisen er politisk og etnisk uro over flere år, tørke og Covid–19. Dette har ført til dann­elsen av voldelige opprørsgrupper, sult og spredning av dødelige barnesykdommer.

Omfanget av krisen i Mali gjør at Frikirkens årlige jule­ gaveaksjon også vil samle inn penger til arbeidet som drives der.

Spennende seminarer

Torsdag formiddag kunne deltagere på Videre sommer del­ ta på seminaret «Så som i himmelen», som handler om å være interkulturelle menigheter.

«Norge er flerkulturelt, og i våre nabolag lever mennesk­ er som har bakgrunn fra ulike steder i hverdagen. Noen av dem som kommer har mistet mye og mange for å følge Je­ sus. De trenger mer enn et menighetsprogram. De trenger en familie. Og vi får nye søstre og brødre som vi også kan lære mye av», var overskriften til seminaret.

Seminarholder var Anne Mari Schiager Topland, nest­ leder i Frikirken og pastor i Oslo Storbymenighet. Med seg hadde hun ekteparet Theo og Rieneke Visser fra Nederland, der han er leder for det euro­ peiske nettverket «Interkultur­ elle menighetsplantere», og hun for «Songs2Serve», en inter­ kulturell lovsangsbase.

Fredag formiddag fikk festi­ valen besøk av Arne Viste, som holdt seminar under overskriften «Mine minste». Der fortalte han om sitt engasjement for ureturn­ erbare asylsøkere.

Viste er kjent for å ha ansatt papirløse flyktninger i firmaet sitt

Flekkefjordgjengen vant quizen som trakk mange til Tunet i år. Til høyre quizmaster Gunnar Amadeus Syvertsen.

Plog. Han vant Zola-prisen for 2019 «for sin utrettelige og modige kamp over mange år, for at ureturnerbare papirløse mennesker skal kunne ha rett til å arbeide».

Hele uka – som elsket og sendt

Det var tre temaer for bibeltimene og kveldsmøtene gjen­ nom festivaluka. «Hele evangeliet», «hele meg», og «hele uka».

Lise T. Sagdahl er pastor og daglig leder i Trondheim Frikirke, og en av talerne på festivalen. Hun åpnet med å lese fra Lukas 13, (18–21), fra lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen:

– Å være inndelt i landsbyer, var en fantastisk måte å bli kjent med nye på.

Christine Pettersen

Så sa han: ‘Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sam­ menligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.’ Igjen sa han: ‘Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret’.

– Du kan starte en surdeig selv. Men det som skjer et­ terpå, det styrer ikke vi. Surdeigen sprer seg, deigen hev­ er, og når tiden er inne er brødene klare til steking. Surdeigen er kraftig. Noe som er smått og skjult, vokser til noe stort. Og sånn er Guds rike, sier Jesus. Det vokser seg stort med tiden.

Jens Petter Jørgensen talte om «hele meg». Han snakket om å leve i en relasjon til Gud, som akkurat den du er. Å leve med hele vårt følelsesapparat, for Gud tåler alt. «Å snakke sant om livet», har blitt et av den erfarne forkynnerens hovedbudskap.

– Midt i min svakhet, er jeg sterk. Hva er det viktigste budskapet til norske kris­ tne, spør han forsamlingen på festivalen, og svarer:

Les mer fra Lise Sagdahls tale her

– Dere, vi har mye godt til gode fra Gud: både av tilgiv­ else og oppreisning til det gode. Mange har ubetinga kjærlighet fra Gud, nådegaver og frimodighet til gode fra Gud. Vi har alle et sterkt gudsnærvær til gode fra Gud. For­ utsetningen er å tale sant om livet, adressere kraftløshet i aktivismen, sier han. – For fellesskapene våre blir det viktig å spørre; hvordan kan vi få mot til å lage et miljø der det kan skje? Jeg tror svaret er å lytte godt til hverandre og være nådefulle mot hverandre.

Hanne Marie Moi, ansatt i menighetsteamet på hov­ edkontoret og i Greåker Frikirke, snakket om «hele uka» i sine to bibeltimer, om å leve evangeliet hele uka og at det er det selvsagte. Man kan ikke skille det ut til kun å dreie seg om søndager eller en sommerfestival.

– Kirken er til for misjon. Gå derfor ut! Kirken er en del av denne sendelsen, ved den universelle kirken. Med Guds ånd er vi sendt til verden, ikke som en aktivitet. Hvem er ditt «folkeslag», som du er sendt til? spør Hanne Marie Moi. – Din generasjon? Din kollega? Lev evangeliet hele uka.

Hele uka som elsket og sendt.

Nestleder i kirkesamfunnet, Anne Mari Schiager Topland fikk styre trafikken, da på vegne av sin landsbys dugnad.

29

Spor -

Mitt liv i menigheten

Lyd og liv i Meløy

Menigheten på Osa utgjør sammen med Halsa og Åg frikirker, Meløy Søndre Frikirke, som ligger på Helgelandskysten. Vi har spurt noen av medlemmene hva menigheten betyr for dem. Frikirken på Halsa har lenge vært et populært møtested for ungdom i kommunen, men arbeidet fikk en knekk da pandemien kom. Nå setter menigheten alle krefter inn på at ungdomsarbeidet skal fortsette å blomstre.

Tekst og foto: Geir Arne Johansen

TURID MYRVANG – Jeg elsker menigheten min! Turid Myrvang er diakon og med i grup­ pen av fem frivillige som holder i gudstjenestearbeidet i menigheten.

– Menigheten er mitt andre hjem, og mitt åndelige hjem. Vi er uten pas­ tor, men har et utvidet eldsteråd og flere ildsjeler som gjør en fantastisk innsats.

GITTE HOV – Menigheten for meg betyr fellesskap med andre kristne, og det er viktig, sier Gitte Hov. Hun er diakon og med i plan­ leggingsgruppa for gudstjenestene i menigheten. – Fellesskapet med andre kristne har gjort at jeg er blitt med i en bibelgruppe med andre medlem­ mer i menigheten, der vi leser Guds ord sammen, deler bønneemner, og vi ber for og med hverandre. Det er noe av det fineste vi har ved det kristne fellesskapet.

PER-ARNE ENGAMO – Menigheten betyr veldig mye for meg, og jeg har vært engasjert i menighetsar­ beid hele livet. Det er en naturlig og selvsagt del av meg, sier Per-Arne Engamo. – Vi er jo en tilårskommen menighet, så jeg trives godt med at barna er rundt oss på en dag som denne, når vi har hatt dåp. Det bringer lyd, liv og røre inn i kirkerommet, og det er flott.

30

ASTRID ÅSJORD OG VIRGINIA RILEY – Jeg er veldig glad i menigheten min og ikke minst i min gode venn Virginia, stråler Astrid Åsjord og tar et godt grep rundt venninnen. – Jeg har alltid hatt et ønske om å gjøre noe for Jesus, så diakontjenesten betød veld­ ig mye for meg, sier hun.

– Fellesskapet i menigheten er veldig godt og det betyr mye for meg, sier Virgin­ ia Riley, som opprinnelig er fra Venezuela.

RAGNHILD TONSTAD – Jeg er her for første gang i dag faktisk, sier Ragnhild Tonstad. Hun flyttet til En­ gavågen i Meløy for to dager siden. Ton­ stad forteller at hun hadde lyst til å flytte til Nord-Norge, og at hun skal jobbe som fysioterapeut i kommunen. – Jeg fikk høre at det var overraskende mange kristne her, og det så ut som en fin plass å bo, sier hun.

Satser på unge – Alt er revet. Ida Nordvoll Hagen åpner døra til undere­ tasjen i Halsa Frikirke, som er samlingsstedet til UK, kom­ munens eldste og lengst drevne ungdomsklubb. Annen­ hver fredag har 50-70 ungdommer fra 8. klasse og oppover pleid å ta turen til Frikirka for å møte jevnaldrende. Nordvoll Hagen er menighetsarbeider med ansvar for UK-samlin­ gene, og forteller med entusiasme hvordan de har planlagt at de nye lokalene skal tilrettelegge bedre for videre barneog ungdomsarbeid. Så langt er alt gjort på dugnad, men en del av arbeidet fremover må settes bort til fagfolk.

– Summen vi bruker på dette prosjektet er selvfølgelig stort i forhold til størrelsen på menigheten, så dette er vir­ kelig et trosprosjekt. Men vi føler at Gud er med. Til tross for at flere ettermiddager og lørdager går bort i riving og bygging, hører vi ikke en eneste klage. Vi er ved godt mot og forundrer oss over at ting går så bra. «Jesus til nye gen­ erasjoner» er et av Frikirkens uttalte mål, og jeg synes det er ganske tydelig at dette er menighetens fokus nå. Ønsket om å nå de unge gjenspeiles både i prioriteringer, budsjett og engasjement, sier hun.

Inspirerende

Selv om pandemien kom som en bremsekloss for ung­ domsarbeidet og selv om renoveringen gjør at ungdom­ mene ikke kan samles der de pleier, er driften i full gang både når det gjelder barne- og ungdomsarbeidet. Ungdom fra 8.-10. klasse møtes hjemme hos Ida og ektemannen ­Eilert til Awana-kvelder, mens UK midlertidig holder hus i Osa Frikirke, som ligger en tjue minutters kjøretur unna.

– UK-kvelden starter gjerne med et par konkurranser før jeg eller en invitert gjest deler et ord, online. Det er vik­ tig for ungdommene å se og høre andre unge som de kan

relatere til, også er det veldig fint å kunne få litt hjelp og input utenfra.

Ida Nordvoll Hagen

Awana

Til barnearbeidet har menigheten tatt i bruk ressursene fra Awana, en misjonsorganisasjon som tilbyr kirker og organ­ isasjoner undervisningsmateriale og er driftet av Indremis­ jonsforbundet og ImF-UNG, med FriBU som samarbeid­ spartner.

– Jeg er supergira for at vi har begynt med Awana! Op­ plegget har så god kvalitet at det er utrolig morsomt og spennende å holde på med.

– Vi har fått inspirasjon fra andre steder til å bygge vi­ dere med dette som grunnlag. Vi har akkurat arrangert vår første Awana-leir, det var veldig gøy! Vi har også vært med på godhetsinnsamling over nett i regi av Imi-kirken Stavan­ ger, som ønsker å inspirere til godhet over hele landet. Det har ført til at vi har startet med noe vi kaller godhetsagenter fra 5.-7. klasse. Så én gang i måneden har vi et felles mål og samarbeider om å gjøre noe godt for noen rundt oss, sier Nordvoll Hagen.

Hun og de andre lederne på Awana har deltatt på Awanas DNA-konferanse, der ledere skal bli inspirert og utrustet til å disippelgjøre barn og unge så de kan få en varig tro.

– Det var kjempespennende og veldig inspirerende å høre folk på konferansen som brenner for barnearbeid. Det smitter over. Så jeg har tatt på meg å være ungenes ad­ vokat. Alle menigheter trenger det, og det skal synes i leder­ skap hvordan vi prater om barna og i budsjetter at barna er viktig.

Halsa Frikirke

Les hele intervjuet med Ida her

31

Fra Frikirken

Julegaveaksjonen 2022 MULIGHET FOR Å SØKE OM PU-MIDLER K-stud (Kristelig studieforbund) sine medlemsorganisasjoner kan søke om midler til pedagogisk utviklings­ arbeid. Det kan gis tilskudd til både ett- og to-årige prosjekter med oppstart i 2023. Det er kun det sen­ trale leddet i K-studs medlemsorgan­ isasjoner som kan fremme søknader, så menigheter i Frikirken må derfor sende søknad til Frikirkens hoved­ kontor, som prioriterer innkomne søknader før de sendes videre til K-stud.

Prosjektmidlene skal stimulere til utvikling av aktuelle læringsmetod­ er og pedagogiske studieopplegg til bruk i opplæringsvirksomhet, med vekt på nyskapning og bruk av nye læringsformer. Søknadsfristen er 1. november 2022, og søknader send­ es til post@frikirken.no.

MENIGHETENES BIDRAG TIL FELLESARBEIDET 2023 Synodestyret startet arbeidet med budsjettet for neste år, og styret har lagt til grunn at menighetenes bidrag til fellesarbeidet skal være på samme nivå i 2023 som det er i 2022. Satsen for menighetstilskudd (menighetenes bidrag til fellesarbeidet) inkluderer fra neste år også midler til presbyter­ iene/regionale tilsynsmenn.

Den samlede satsen utgjør 1.600,kroner per medlem med stemmerett (samme sats som i 2022). Satsen for misjonsgaver (menighetenes bidrag til felles misjonsarbeid) settes til 1.154,- kroner per medlem med stemmerett (også her samme sats som i 2022). Dette kan gjøres for­ di misjonsteamet har opparbeidet egenkapital som det kan tæres på.

Satsen for pensjons- og personal­ forsikringer (menighetene dekker egne kostnader) fastsettes etter pla­ nen på synodestyremøtet i slutten av oktober.

32

I Mali er 1 million mennesker truet av sult, og landet er preget av dyp krise forårsaket av politisk og etnisk uro over flere år, tørke og ­Covid-19. Dette har ført til voldelige opprørsgrupper, sult og spredning av dødelige barnesykdommer. Av Malis 21 millioner innbygg­ere er over 320 000 internt fordrevne flyktninger.

Behovene i Mali er enorme, og gjennom Frikirkens julegaveaksjon kan du bidra til å gjøre en forskjell. Pengene som samles inn går til mat, drikkevann, klær, myggnett, forebygging av barne­sykdommer og skolegang.

TAKK for ditt bidrag! Sammen gir vi håp til ­flyktninger i Mali.

Gi på vipps #7777 eller gi.frikirken.no I løpet av oktober kommer det Facebook-banner, plakat og andre ressurser som menighetene fritt kan benytte til aksjonen.

Mål for Frikirken

2018–2024 Sammen om oppd

raget

Vi bygger åpne fell esskap, der mennesk er blir sett, møter Jesus og utr ustes til å leve som hans etterfølgere.

PRIORITERTE MÅL FOR MENIGHETENE Alle Frikirkens menigheter oppfor­ dres til å velge seg et prioritert mål fra hver av de tre overskriftene fra Frikirkens målplan «Jesus i Hverda­ gen», «Jesus til nye generasjoner» og «Jesus til nye mennesker».

I et vedtak om kirkesamfunnets målplan gjort på synodemøtet i juni, heter det at «synoden kjenner på en nød over at vårt kirkesamfunn ikke vokser, og vi utfordrer hverandre til

bønn om å bli inspirert til en evange­ liserende livsstil». Synodestyret skal ifølge vedtaket forberede en revidert målplan til menighetsbehandling før synoden i 2024.

Se Frikirkens målplan her

nnyyee

vis t

o o Tr g o

tweens tweens Samtalekor Tr

FOR TWEENS OG UNGDOM

er on l se asj ør rel r pf l og joner p t ense o e s he g gr og ørs rlig rela rus l it o r e og v t il e bygg ier ppf kjæ et og Sex , S e l g g r e nsskelig å kjellen p h rd g o p g s o e rs o an Fam ilie og kjæ Kr ru rli e rlig het V i e r o il l it t så v a ergfo og kjæ e l votr er de it, eoligghåvbyllgitll?en S d Sex , p r je ti ll rf k S a m t a l e k oV er Fam ilie og K r o p Hvo odtsseålvvtianes oagesr efolvrsk kjæ rlig het t v energde le ? oglsh Hv t o me is d Hv S o v i l g t nn mu v is d r S v i l es enar u g , o ke neGu vaf r g n a sk d, rrGy , t d en hv ukdt f r u v at ord ,oh y ar du an gvo k t til? v vilr erd o ar led an g til? dsue vilr e lvisled s t due l

SAMTALEbOKSER SAMTALEbOKSER FOR TWEENS OG UNGDOM

til nettbutikken til nettbutikken

t

rfor

it, elvllfø

tillit

o r tHvo godpsåelvs tilse og selv Samtalek en lvføle e på s ort Samtalek

ungdom

ungdom

«Jeg har harselv selven enungdomsgruppe ungdomsgruppe «Jeg med 8-10 ungdommer. bruker med 8-10 ungdommer. ViVibruker disse kortene på hver samling, disse kortene på hver samling, ogog det fungerer fungererveldig veldigbra!» bra!» det

«De fleste av våre cellegrupper «De fleste av våre cellegrupper bruker disse boksene. bruker disse boksene. Det Det er er ikke bare bra for oss ledere, ikke bare bra for oss ledere, men ungdommene men ungdommene vårevåre spørspør også etter dem.» også etter dem.»

ANNONSE

Nytt Horisontkull i høst Tredje kull i Frikirkens lederprogram "Horisont", er nå i gang. Denne gan­ gen er det åtte unge fra menighetene i Bergen, Bryne, Østsida, Randes­ und og Råde som deltar.

Fra 15.-18. september gjennom­ førte kullet den første av fire lang­ helger, på Brusdalsheimen leirsted i Ålesund.

I løpet av helgen fikk ungdom­ mene solid undervisning av Geir Langen og Eirik Fjellestad om «selv­ ledelse», refleksjonsoppgaver og gruppesamtaler, fjelltur, gode målti­

der og mye snacks, bønn og lovsang, lek, latter og relasjonsbygging.

Helgen ble avsluttet med gudstje­ neste i Sula Frikirke og samtale med ledelsen der.

– Alt i alt har det vært en super helg med en fantastisk gjeng ded­ ikerte ledere som vi gleder oss til å følge videre, sier André Myhren og Hanne Marie Moi, som jobber med Horisont.

Horisont er et lederprogram for å videreutvikle og skape et nettverk av unge ledere i Frikirken. Gjennom

Horisont identifiserer og videre­ utvikler vi unge mennesker i Frikirken med særlig lederpotensial. Målet er flere kompetente og dedikerte ledere i Frikirken, berørt til etterfølgelse av Jesus. Gjennom programmet skal deltakerne utvikle spesifikke lederevner – få redskaper og øvelser som gir dem bedre forutsetninger til å utøve langsiktig, bærekraftig leder­ skap, men også forsterket motivas­ jon og ønske om å tjene i Frikirken lokalt eller sentralt.

33

13.-20. nov 22 Global uke 20 mellom t felles tiltak e r e e k u l a b Glo e for å bekjemp e rg o N i e n e e k kir nodeleder Jarl sy g o t, e h ig urettferd ens fordrer Frikirk mi Skullerud opp arkere uka, so m å l ti r te e h menig 20. november. år er fra 13. – årets er temaet, og ri e v a sl e rn e d Mo t» sikter til at e ri e v a sl s ly e motto «B lte. skjer i det skju utnyttelse ofte enigheter og m r e ft lø e k u l I Globa e stemmen og rg o N le e h i r e grupp gudstjenester, a m te r re e g n arra og ger, konserter n li il st re fo se n da seminarer.

Gode minner fra FRIK-festiva len 2022

5 Februar

Bibeldagen 2023

Mange menigheter i Frikirken

markerer Bibeldagen på

Såmannssøndagen, og Bibelselska

legger fortløpende ut materiell og

21. jan

Awana DNA -konferanse

6.-9. juli 19.-23.juli

Skjærgårds VIDERE SOMMER & FRIK Festival

34

pet

ressurser på nettsidene sine som frit t kan brukes av menighetene. I 202 3 rettes fokuset mot bibelarbeidet i Egypt, og behovet for bibler der.

Frikirkens nye lederkonferanse

VIDERE23 går endelig av

stabelen i februar!

Tema: Veien Videre

H

a!

elding

åm er er p

Talere: x Navn Navnesen

x Ola Nordmann

Husk K-Stud frist 1. nov !

Se side 32

16.-18. Mars Sendt-konferansen nferanse med En stor tverrkirkelig ko lanting og det å nå fokus på fellesskapsp g. Vi drømmer ut med evangeliet i da sjon unge ledere om å se en ny genera r nye veier for som reiser seg og finne når ut. kristne fellesskap som konferansen Sjekk Sendtnorge.no/

35

Frikirkens nye magasin Vipps 299,- til 753116 og få VEIEN i postkassa ut 2023

veien nr. 1 - 2022 22 74 86 00 post@frikirken.no Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

VEIEN - Frikirkens nye magasin.

Vipps 299 kroner til 753116 og få magasinet i posten ut 2023.

Magasinet vil også være lesbart på nett.