Bokanmeldelse
Johan Storm Munch – en strateg i Frikirken Hørt om Johan Storm Munch? Ikke det nei. Det var han som på 1870-tallet førte Frikirkens første forfatning i pennen. Han var soknepresten som meldte seg inn og ut av statskirken, og mens han var ute ble han en av de viktigste personene bak etableringen av Frikirken. Selv meldte han seg aldri inn. I den nye boken ’Kristne strateger’ er Storm Munch en av strategene, sammen med 31 andre. Boken belyser kristen strategi gjennom de siste 200 årene ved å beskrive og analysere 32 kvinner og menn, målene de satte seg og hvordan de jobbet for å nå dem. Johan Storm Munch sitt strategiske mål var å ”etablere frie forsamlinger av troens bekjennere – innenfor og utenfor statens offentlige religion.” som Løvlie formulerer det. I motsetning til mange av statskirkens forsvarere, mente Munch at forholdet mellom stat og kirke ikke var et adiaforon, altså noe som verken er godt eller dårlig og som man kan forholde seg pragmatisk til. Munch mente at kirken ”sviktet sitt kall hvis den underordnet seg den verdslige myndighet.” Med andre ord – kirkeordning er viktig, og Munch hevdet at statskirkeordningen var en ubibelsk blanding av verdslig og åndelig makt. Kanskje kan vi si at den har den autoritære drag. Folket kunne ikke velge om de ville tilhøre kirken eller ikke. Det var en slags tvangskristendom som vannet evangeliet ut. Munch startet sin prestegjerning i USA, i en norsk menighet som var del av Den norske synoden. I den var lekfolket, eller de ikke-ordinerte som vi i Frikirken gjerne sier, i flertall. Lekfolket hadde samme myndighet som presten. Denne erfaringen tok Munch med seg hjem til Norge og den reformdebatten som i årene før og etter at Frikirken ble etablert i 1977 pågikk her. I sin leting etter en tjenlig kirkestruktur var Munch også på studietur i Skottland og hentet impulser fra den presbyterianske kirken der. Birger Løvlie, er en av nestorene i Frikirken med en fortid som eldste og pastor i flere av våre menigheter samt en haug med andre verv. Han er teolog og pedagog, i mange år var han dosent ved høgskulen i Volda. Løvlie har jobbet mye med norsk og skotsk kirkehistorie og er en av de som kan mest om Frikirkens historie. Løvlie poengterer hvordan alle vekkelsesbevegelsene på 1800-tallet var med å føde både lekmannsbevegelsen, frikirkenes og demokratiet her til lands. Munch tok til seg de demokratiske prinsippene og var imot den embetsstyrte kirke. Det var de troende
30
- derav bekjennelsesplikten - som skulle ha styringsretten i kirken, en kirke som ikke var geografisk, men lokal. Lokalmenigheten skulle styre seg selv. Av disse prinsippene sprang Frikirken ut. Det slår meg at å lese om Munch i 2024 er rasende aktuelt. En av sakene på synodemøtet i år er spørsmålet om hvilken myndighet synoderådet skal ha. Synoderådet er vår kirkes læreorgan. Det er dette rådet, bestående av 23 ordinerte som fatter endelige vedtak i læresaker, og ikke synoden som består av utsendinger fra alle Frikirkens menigheter, både ordinerte og ikke-ordinerte. Forslaget fra Vestre Frikirke om å flytte myndigheten til å fatte endelige beslutninger i læresaker tilbake til synoden, kommenteres blant annet slik av synodesyret: ”Det har alltid vært eldsterådene i våre menigheter som har behandlet læresaker. Ved ordinasjonen får man et særskilt ansvar for å lede i kjærlighet, våke over og formane og veilede menigheten. Samtidig ser vi at den teologiske kunnskapen blir svakere hos mange kirkemedlemmer.” En ting er at dette ikke er riktig, for som Løvlie peker på: ”Kirketukttiltak overfor medlemmer som levde eller lærte i strid med Skriften – var ikke prestens oppgave alene, men krevde menighetens samtykke.” Derfor var det menighetsmøte med både ordinerte og ikke-ordinerte som skulle fatte endelig vedtak i slike saker. Synodestyret lener seg mot embetet og utrykker en skepsis mot lekfolket, de ikke-ordinerte. Munch tenkte omvendt. Han lener seg mot lekfolket og er skeptisk til embetet, skeptisk til at de prestene skulle styre. Munch løftet fram det allmenne prestedømmet, eller det ’myndige lekfolket’ som det også kalles. Denne spenningen mellom de ordinerte og de ikke-ordinerte har fulgt Frikirken siden starten, og den kommer stadig til overflaten i saker som gjelder vår kirkeordning. Løvlie skriver godt og informativt om Johan Storm Munch. Kapittelet er en utmerket innføring i den måten å tenke på som lå til grunn for etableringen av Frikirken i 1877. Det bidrar til å øke forståelsen av hvorfor vi har den kirkeordningen vi har, og er nyttig lesning for oss som baler med de kirkelige ordningene i 2024. Gunnar Johnsen Pastor i Vestre Frikirke