Vårt Lands BØKER-bilag 31. aug

side 8 /

Teologisk bibliotek

side 2 /

Anmeldelse

side 9 /

Helt gresk

side 14 /

Intervju

trellbunden

minnene

TRO OG FORNUFT

vederkvegelse

Luthers beskrivelse av den frie vilje er på høyde med moderne forskning.

Agneta Pleijel tillater seg ikke å bli trett, hun skal dukke ned i historien sin.

Logos var et annet ord for gud – den fornuft som er lagt ned i hele naturen.

Bibelhistorier har Mona Høvring alltid forholdt seg til, på godt og vondt.

bøker Litteraturbilag fra Vårt land

Illustrasjon: Stian Hole

fredag 31. august 2018 /

Ulla Svalheim: «Å lese Anne Carson kan være irriterende – på den friske måten.»

side 4 /

Essay

2

|

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 31. august 2018

Bøker er et bilag til vårt land Redaktør Alf Kjetil Walgermo Kontakt bok@vl.no Besøksadresse Grubbegata 4-6, Oslo Postadresse BØKER, Vårt Land, Pb 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Anmeldelse

Bibelske bilete og tematikkar går som ein understraum gjennom delar av samtidslitteraturen. Mona Høvrings forfattarskap viser kor naturleg det strøymer fram. leder /

Alf Kjetil Walgermo

Ein nåde å flytte inn i Mona Høvring debuterte med diktsamlinga IIK!! – ein dialog i 1998. Allereie i debutsamlinga viste ho vilje til å skrive tekst opp mot tekst, slik ho der var i samtale med den greske antikke diktaren Arkhilokhos – og Bibelen. Høvring stilte seg såleis på to søyler, den bibelske og den gresk-antikke, då ho fann vegen inn i den norske litteraturen.

Desse to pilarane er fundamentet for all vestleg skriving, noko som er blitt poengtert mellom anna av den amerikanske forfattaren og kritikaren Daniel Mendelsohn. Også den canadiske poeten Anne Carson er eit døme på dette. Dei klassiske tekstane spelar framleis med som ein understraum i samtidslitteraturen, ikkje alltid og like openbert, men påfallande ofte. Mona Høvrings forfattarskap, som no er utvida med ein ny roman, viser kor naturleg det kan spire fram.

Dei bibelske referansane går som ein raud tråd gjennom Høvrings bøker. Ikkje berre i debuten, der ho mellom anna knytte an til, og vrei på, kjente forteljingar om Jesus frå Nasaret: «Der er Jesus. Han smørjer føtene til ei dame. Med salve smørjer han dei.» I si neste bok, diktsamlinga Ensomme badedager og andre dikt, viste ho vidare til Jesus på krossen. Og då ho gav ut bøker som Helt vanlige mirakler (2006) og Å Paradis (2008) hadde den religiøse metaforikken funne vegen heilt fram til boktittelen.

Det finst ei formulering i den sistnemnte samlinga som er spesielt fin: «en nåde å flytte inn i». Høvring kvir seg ikkje for å skrive inn nåde i bøkene sine, slik ho også kan skrive, i eit dikt i Helt vanlige mirakler, at det alltid er nådens tid.

Den gode litteraturen har ein del til felles med omgrepet nåde. I den kristne forståinga av ordet er nåden fritt tilgjengeleg – gratis, om han enn har kosta blod og sveitte, ja, endåtil døden.

Utan nåden stoppar samfunnet, då går det til grunne i konfliktar og hat.

Utan bøkene går det like ille. Bøkene er med på å danne oss som menneske, dei gir oss større innsikt i oss sjølve og andre, dei øver oss opp i mellommenneskeleg forståing og empati.

I det norske samfunnet er ikkje alle bøker gratis, men det er det på biblioteket, og dei er tilgjengelege for dei fleste om vi ønskjer å lese. Litteraturen er viktig for demokratiet. Og enkelte bøker kan gi liv ei heilt ny retning.

I Vårt Land held vi litteraturen høgt, vi trur at han er viktig.

Bøker har vore eit satsingsområde for avisa heilt sidan forfattaren Ronald Fangen stod sentralt i å starte opp avisa etter andre verdskrigen. No tek vi satsinga eit skritt vidare. Kvar fredag framover kjem vi med eit digitalt bokbilag spekka av interessant og aktuelt bokstoff. Dei første fire vekene kjem bilaget også på papir, så flest mogleg av lesarane våre skal få eit godt innblikk i kva vi tilbyr framover. Vi rustar også opp litteraturdekninga vår på vl.no.

I Vårt Land har vi eit særskilt blikk for bøkene som stiller dei store spørsmåla. Skjønnlitteratur og sakprosa borar ofte i viktige verdispørsmål og eksistensielle problemstillingar som vi ønskjer å belyse på ein god måte. Vi er meir opptekne av kvalitet og djupne enn av rask underhaldning og lettbeinte terningkast.

Samtidig har vi ingen planar om å forgå i vårt eige alvor. Bokstoff kan skrivast med snert og vidd, endåtil med humor.

Litteraturen ber i seg ei potensiell sprengkraft. Ja, kanskje skal vi like gjerne seie det slik: Bøker er på sitt beste ein nåde å flytte inn i.

Med følelsene som kompass Svenske Agneta Pleijel skriver frem en kvinnelig identitet med imponerende kraft. anmeldelse /

Astrid Fosvold

Litteratur kan gi en innsikt i menneskelig erfaring som vi ikke kan få på andre måter. Erfaring og hukommelse blir til i språket. «Skriva er att minnas. Minnas er ibland också att älska», sier den svenske forfatteren Agneta Pleijel når hun med følelsene som kompass ser seg tilbake for å forstå og sette sammen tiden fra hun er tjue til hun er førti år.

Minnene dukker opp etter hvert som hun skriver. Med tydelig spenning mellom jeg-et som skriver og hun som blir skrevet om, stiller Pleijel spørsmål til seg selv og reflekterer over hvorfor og hvordan livet ble som det gjorde.

Med en kjent metafor gjenkaller en aldrende Pleijel den unge og naive livsfølelsen til en ungdom på terskelen til studentlivet: «natten spänner upp sitt blå paraply och hon häller framtiden i sin handflata». Når hun søker et språk for den hun var, dannes et bilde av slik hun husker seg selv.

Smertepunkter. I åpningen av romanen Doften av en mann, som er nominert til Nordisk

råds litteraturpris 2018, skriver hun: «Inget ville lyckes för mig, inget som hadde med kärlek att göra.» Likevel vil Pleijel inn i smertepunktene.

Hun tillater seg ikke å bli trett, hun skal dukke ned i historien sin, selv om den skjærer henne i ansiktet. Forfatteren undersøker sin egen og andres iboende trang til å vende seg mot en å føle felleskap med og elske. Hvorfor har vi denne ubotelige trangen?

Erfaringer med kjærlighet får hun først av foreldrenes kullseilte ekteskap som er kjernen i Spådomen – en flickas memoarer, den prisbelønte memoaren som følges opp med Doften av en mann. Som eldste datter holder hun på å drukne i morens sorg over at faren har forlatt henne for en annen. Det nære forholdet til faren fører til en lojalitetskonflikt hun lider under etter skilsmissen. Når studentlivet begynner i Gøteborg, vil hun dra «sig ur den trekant där kärleken till pappa är et förräderi mot mamma».

Grunnerfaringen av foreldrenes kjærlighetsforlis preger henne for livet og danner et slags kardinalpunkt i forfatterskapet.

Hun får kontakt med det åndelige gjennom språkets evne til bildeskaping som svarer på lengselen hennes.

fredag 31. august 2018 Mona Høvring:

«Ja, vederkvegelse er et vidunderlig ord.»

VÅ RT L A N D b ø k e r

|

3

side 14

notis

Ytringsfridom: Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg slo denne veka fast at den russiske staten må betale 7.500 euro i erstatning til forleggaren Salekh Ogly Ibragimov. Forleggaren har gitt ut ein populær islamsk bokserie frå tidleg 1900-tal på russisk, skriven av den tyrkiske teologen Said Nursi.

Bokserien, som formidlar vers frå Koranen på ein lettlesen måte, blei forboden i Russland i 2007, sju år etter utgivinga. I desse sju åra hadde bokserien verken skapt religiøse spenningar eller ført til vald, heiter det i dommen frå Strasbourg.

Den islamske tenkaren Fethullah Gülen, som av den tyrkiske regjeringa blir skulda for å stå bak militærkuppet i 2016, skal ifølgje Ritzau vere særleg inspirert av Nursi.

Jeg-et og hun: Med tydelig spenning mellom jeg-et som skriver og hun som blir skrevet om, stiller Pleijel spørsmål til seg selv, skriver vår anmelder. Foto: Göran Segeholm/Norstedt

Maktstrukturer. Hennes egne kjærlighetsforlis henger også sammen med skjeve maktstrukturer mellom kjønnene. I romanen viser de seg i parforholdet, særlig i menns trang til å bekrefte egen dominans. Hvorfor verdsettes ikke intellektuelt selvsikre og frigjorte kvinner? Oppdratt av faren til å være et subjekt i kjærlighetsrelasjonen innser hun at «jag bar mig åt som om jag trodde jeg var lika mycket värd som en mann», og at det ikke ga suksess på kjærlighetsfronten. I kjærligheten er menn og kvinner ikke likestilte.

Pleijel er temmelig krass og utleverende når hun avslører enkelte menns væremåte, inkludert mannen som er far til hennes barn.

Stilt overfor dette har Pleijel fortalt at mange av de hun omtaler, ikke lever lenger. Jeg skal ikke her gå inn på spørsmålet om dette faktisk innebærer at hun som forfatter har større frihet, likevel er det verdt en tanke eller to.

Uomtvistelig er dette også kvinnehistorie. Da Pleijel ble Sveriges første kvinnelige kulturredaktør, i Aftonbladet i 1975, kjempet hun mot at kvinner ble diskriminert på arbeidsplassen, samtidig som hun fant seg i å bli undertrykket i hjemmet. Den tiden hun lyktes mest, var hun mest ulykkelig.

Nytt liv. Situasjonen ledet til et brudd – tvert av med en yrkeskarriere og et samliv – og mot et nytt liv som forfatter. I 1981 slo Pleijel gjennom med diktsamlingen Änglar, Dvärgar. Lengselen mot et dikterisk språk gjennomstrømmer boka: «Vad är språk? Det

Agneta Pleijel Memoar Doften av en mann Norstedt (Sverige) Om kvinnelig identitet med imponerende kraft.

är materia, levande materia. En hinna skiljer henne från språket.» Intellektuelt språk inneholder alltid en dualitet. Den opphører i Tomas Tranströmers verselinje som åpner for en helt annen innsikt: «I dagens första timmar kan medvetande omfatta verden som handen griper rundt en solvarm sten.»

For Pleijel betyr dette at bare gjennom kunsten kan vi gripe virkeligheten og oppfatte verden som et ubetinget hele. Det har også eksistensiell betydning. Det finnes en mening, en større dimensjon, insisterer hun imot 1970-tallets marxisister som ser religion som opium for folket.

Religiøs lengsel. Som ung splittes hun mellom farens matematikk og rasjonalitet – alt som kan bevises – og religiøs lengsel. Hun leter etter et svar på om Gud finnes. Det får hun ikke, men gjennom Edit Södergrans ord «Jag är en del utav oendeligheten. Jag är en del av alltets stora kraft» overbevises hun om at språket har mening utover seg selv.

Hun får kontakt med det åndelige gjennom språkets evne til bildeskaping som svarer på lengselen hennes. Pleijel har beskrevet øye­ blikket da hinnen mot språket brister, som en epifani, en åpenbaring, et livsnødvendig og avgjørende gjennombrudd – mot språket – mot et annet liv.

Agneta Pleijels eget liv har hatt klangbunn gjennom forfatterskapet hennes. Doften av en man viser at hun blir til som skrivende subjekt: «Skriva er att leva for att komma hem.»

Beowulf: Det angelsaksiske heltekvadet Beowulf er frå 700-talet og markerer starten på den britiske litteratur­ historia. Det er blitt gjendikta fleire gonger, og til mange språk. Henrik Rytter omsette det til nynorsk i 1921, mens bokmålsomsettinga til Jan W. Dietrichson låg til grunn for Beowulf-kvadet som kom ut i serien Thorleif Dahls kulturbibliotek i 1976. Også Tor Åge Bringsværd har seinare kome med sin versjon. Danskane har ikkje ein mindre stolt omsettartradisjon, der sjølvaste Grundtvig blir rekna som ein av dei første danske Beowulfekspertane. No kjem helte­ kvadet ut i ny dansk språkdrakt, gjendikta av litteraturforskaren og forfattaren Keld Zeruneith – mannen til Suzanne Brøgger.

Handgripeleg: Fanzinen Avsagd Hagle gjorde for mange år sidan ein morosam og høgst uhøgtidleg studie av dei leiande motiva i norsk samtidslyrikk. Dei tre mest populære motiva viste seg å vere tre, fugl og hand, og størst blant dei var hendene.

Den siste onsdagen i september inviterer Nasjonalbiblioteket i hovudstaden til diskusjon om handa som litterært motiv. I det handsterke panelet finst sjølvsagt også forfattaren Gunstein Bakke, som er aktuell med diktsamlinga Håndbok. Handa står i sentrum både i arbeidslivet og i lyrikken.

4

|

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 31. august 2018

Ulla S valheim

bokessay

Masterstudent i allmenn litteraturvitenskap og litteraturkritiker i Vårt Land.

Vil motvirke den late forståelsen Forfatter Anne Carson oversetter både Gud og antikken, for å irritere og for å forstå. tekst /

Ulla Svalheim

D

en canadiske forfatteren Anne Carson har uttalt at hun ønsker å være uutholdelig, både som men­ neske og som poet. Forfatterskapet skal vekke irritasjon. Å lese Carson kan da også være irriterende – på den friske måten.

Stadig utfordrer hun både sjangerforventninger og antagelser om verden, ja, på mange områder er hun grunnleggende udog­ matisk. Det er som om hun sverger til at forstyrrelsen bærer i seg en viktig innsikt.

Sagt annerledes: Carsons forfatterskap utmerker seg som et særprega, eksperimenterende og mangefasettert virke. Hun er i dag blant våre mest anerkjente engelskspråklige poeter, og er dessuten forfatter av essays, romaner og librettoer – skjønt sjangrene er i Carsons tilfelle mest av alt gjenstand for over­ skridelse. Dessuten er hun professor i klassisk litteratur og filologi.

Men mest av alt er hun en oversetter. Carsons kanskje fremste metode for å vekke irritasjon er nettopp å oversette – i vid for­ stand.

Forelskelsen i antikken. Det hele starta som et kjærlighetsforhold allerede i tenåra, da Carson begynte å lære gresk utenfor skolens normale undervisning. De greske orda hadde mer dybde, syntes hun, og gjennom dem endra også verden seg.

Som oversetter har hun i forlengelse av dette nærma seg flere av antikkens gamle tekster. Både Sapfo, Sofokles og Evripides har fått ny, engelsk språkdrakt gjennom pennen hennes. Men Carsons oversettelser er ikke kun språklige. Den higende tilnærminga hennes til antikken er godt synlig også i hennes egen produks­ jon: Både i skjønnlitterære tekster og mer faglige essays er den gamle greske verden et omdreiningspunkt en stadig støter på.

Blendende hybrider. Når Carson nærmer seg de greske hel­ tene og filosofene, gjør hun det alltid med utgangspunkt i den tida hun sjøl står i. Den klassiske litteraturen blir hos henne for eksempel ispedd elementer av moderne litteratur og underhold­ ningsprogrammer på TV, samt de alltid aktuelle menneskelige temaene kjærlighet og sorg. Ikke hver for seg, men satt i sam­ menheng med hverandre.

På denne måten framstår Carsons tekster som det hun selv kaller «dazzling hybrids», blendende mangslungne tekster hvor ulike tider, kulturer og kunstformer krasjes inn i hverandre for å skape nytt liv. Carsons forfatterskap, oversettelsene inkludert, er en møteplass hvor grenser blir overskredet. Det som i tid og

rom er adskilt, får mulighet til å møtes. Slik får også mennesket mulighet til å tre inn i en større sammenheng enn det de umid­ delbare omgivelsene åpner for.

Oversatt myte. Ta for eksempel Autobiography of Red (1998), som i høst kommer på norsk som Rød selvbiografi i Tone Hødne­ bøs gjendiktning. I den eksperimentelle romanen skrevet på vers gjør Carson bruk av den greske myten om Herakles. Herakles, eller Herkules som han også blir kalt, er kjent for sin overmen­ neskelige styrke, og ifølge gresk mytologi gjennomførte han tolv storverk for å gjøre bot for drapet på sin egen familie. Den tiende av disse dådene var å bekjempe den røde kjempen Geryon, som bodde på ei øy, og stjele buskapen hans.

I Carsons gjenfortelling – eller oversettelse – er denne myten omforma til en forelskelse mellom de to, satt i vår egen mod­ erne tid. Kjempen Geryon har blitt til en sensitiv gutt, fortsatt vingebekledt, men klumpete og utilpass i sin egen kropp. Her­ akles er en sjarmør som utvider Geryons horisonter, som et høyst etterlengta hjertesukk, men som siden etterlater Geryon i kjærlighetssorg. Herakles’ utsletting av Geryon i den antikke myten får i Carsons roman sin ekvivalent i den påfallende skeive maktbalansen mellom de to.

Myten er slik oversatt til ei moderne fortelling om begjær. Den originale kampen mellom Herakles og Geryon har Carson kon­ sentrert i kroppen, i kroppenes samhandling med hverandre.

Gudsgrublerier. I tillegg til antikkens verden, utforsker Carson i flere av tekstene sine også tradisjonen hun står i som katolikk.

Men der den greske litteraturen for Carson er en lidenskap, kaller hun i et intervju med Will Aitken (i Paris Review 2004, vol. 171) forholdet til kirka som en historisk tilfeldighet hun ikke rår over.

På spørsmål om hun anser seg sjøl for å være «spesielt hengi­ ven» til Gud, svarer hun at hun heller er «spesielt forvirra». Selv om hun i neste svar benekter at hun har et personlig forhold til Gud, anser hun det å gruble over det guddommeliges eksistens som et sentralt aspekt ved det å være menneske. Troa i Carsons tekster er dermed som mennesket selv; mangslungen. Den er prega av tvil, ikke-tro, kritikk, frustrasjon, begjær, mystikk og menneskets tilsynelatende iboende hang til å ønske seg noe mer i tilværelsen. Men mest av alt er troa prega av et ønske om å skjønne, et ønske om å vite – og et ønske om å elske. Nettopp i dette ønsket blir det tydelig hvordan Carson benytter over­ >

Stram: Anne Carson har uttalt at hun ønsker å være uutholdelig.

Foto: Jeff Brown/ redux/NTB scanpix

fredag 31. august 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

|

5

6

|

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 31. august 2018

bokessay Anne C ar son Canadisk professor, oversetter og forfatter, født 1950 På norsk: I høst kommer Rød selvbiografi i Tone Hødnebøs gjendiktning. I den eksperimentelle romanen, skrevet på vers, gjør Carson bruk av den greske myten om Herakles.

Foto: Wikimedia Commons

> settelsen som metode for å forsøke å forstå.

I Glass, ironi og Gud (1995) figurerer Gud ved flere anledninger, som tittelen antyder. I sekvensen «Sannheten om Gud» står blant annet diktet «Guds Kristusteori», som i Hødnebøs oversettelse lyder: Gud følte ikke noe, men ønsket en stund å bevege seg i menneskets bevissthet som om han hadde følelser: Kristus

Deltok sist helg på Louisiana litteratur­ festival i nærheten av Helsingør, nord for København.

Hun er en av samtidas mest anerkjente engelskspråklige diktere, og har mottatt en rekke priser.

Carson har utgitt essays, dikt, romaner og oversettelser av antikk litteratur.

På norsk finnes dikt- og essayboka Glass, ironi og Gud i Tone Hødnebøs gjendiktning (Kolon, 2014). I høst kommer verseromanen Rød selvbiografi (også på Kolon forlag, i Hødnebøs gjendiktning).

Som antikken blir også Bibelens univers en anledning til å utvide mennesket fra den ofte snevre forståelsen den sekulære tida vi befinner oss i tilbyr.

Ull a S valheim

Ikke lidenskap men medlidenhet.

Med – betyr «hos.»

Hva slags hoshet kunne det være?

Oversett dette.

Jeg har en venn som heter Jesus fra Mexico.

Faren og bestefaren heter også Jesus.

De tar meg for en idiot på grunn av spørsmålene mine om frelse.

De sier de sparer for å flytte til Los Angeles.

Diktet spenner fra det metafysiske til det materielle, og tematiserer slik hvordan kristentroa setter begge deler i sammenheng. Fra store teologiske spørsmål – på hva slags måte kan Gud være med menneskene? på hva slags vis kunne Gud bli menneske? – beveger diktet seg til den konkrete virkelighetas nødvendigheter og begrensninger.

Nær i Jesus. Carson oppfordrer: «Oversett dette», og den fjerne Kristus blir deretter nær i Jesus.

Gud blir menneske, ja, på sett og vis er det som om diktet gjennomfører selve inkarnasjonen, og dette framstår som en form for oversettelse. Det kan se ut som overføringa fra Kristus til Jesus fører med seg at det guddommelige forsvinner, at den mexicanske hvilken-som-helst-Jesus aldeles ikke er Gud. Samtidig spør diktet: «Hva slags hoshet kunne det være?» I originalen bruker Carson ordet «withness», som et ordspill på ordet «witness», på norsk verbet eller substantivet «vitne». Gjennom dette spørsmålet åpner diktet allikevel opp for at Kristus og Jesus blir holdt sammen, samtidig som det undrer: Hvordan er det mulig? På hva slags vis kan Jesus, som den profeterte Immanuel, være hos oss? Eller, som en annen mulig oversettelse av Carson vil være: På hva slags vis kan Gud være med oss? Immanuel betyr, som evangelisten Matteus påpeker, nettopp dette: «Gud med oss» (Matt 1,23). Oppfordringa til å oversette blir slik en metode for å utforske og prøve å forstå.

Kroppens betydning er tydelig også i dette diktet. Oversettelsen diktet gjennomfører er jo plent ei overføring til kropp. Gud blir menneske, og den himmelske frelsen får sitt jordiske motstykke i Los Angeles – englenes by. Slik kan Carsons tankegods minne om kirkas insistering hver eneste søndag: For hva annet ligger vel til grunn for nattverdens gjentatte feiring

av at Gud ble menneske, i seremonien fysisk til stede i brødet og vinen, enn at munnen – ja, kroppen – skal kjenne og forstå, på underfullt vis? Dette er fordøyelsens forståelse, en form for digestiv hermeneutikk.

gjæret. Kunnskapen innebærer derfor en stadig bevegelse av det å nærme seg, uten å komme i mål. Begjæret gjør også et annet element ved forståelsen tydelig: Den er kroppslig. Det er kroppen som må forstå.

Troas vrangsider. I begjær etter den transcendente Gud, som i sitt vesen befinner seg utafor menneskers fatteevne, framhever Carson også i andre tekster hvordan mennesket er tvunget til å oversette for å forsøke å forstå. Slik blir oversettelse mer en prosess enn et resultat: Oversettelsen blir rett og slett et ønske om å nærme seg guddommen, et ønske om å la Guds virkelighet gjennomsyre også verden omkring seg, eller altså et ønske om å se det metafysiske i det fysiske.

«Månelys i kjøkkenet er et tegn på Gud», skriver Carson et sted i «Sannheten om Gud». Et annet sted i samme sekvens ytrer hun seg mer kritisk om religionens vilje til å forstå hendelser i lys av Guds eksistens. Etter ei lang opplisting av verdens elendigheter, skriver hun ironisk: «Vi har lært å omtale dette som Hans kjærlighet».

I Carsons tilnærming til Gud er det kanskje mest av alt troas vrangsider hun retter søkelyset mot. «Min religion gir ingen mening / og hjelper meg ikke / derfor søker jeg den» skriver hun i et tredje dikt. Carsons undersøkelse av blikket den troende ser verden med, er absolutt kritisk.

Så er nok Carson til sjuende og sist mer interessert i mennesket enn i Gud. Som antikken blir også Bibelens univers en anledning til å utvide mennesket fra den ofte snevre forståelsen den sekulære tida vi befinner oss i tilbyr. Gud blir for Carson på sett og vis en anledning til å prøve å forstå hva mennesket er, med alt hva det begjærer.

Et feministisk prosjekt. I flere av Carsons tilnærminger til Gud er et feministisk perspektiv tydelig. I Decreation (2005) finnes for eksempel essayet «Decreation. How Women Like Sappho, Marguerite Porete and Simone Weil Tell God», som på mange måter oversetter Gud til en kvinnelig kropp og et kvinnelig perspektiv, og slik søker å reforhandle om hvem Gud er.

Når Carson sier at hun ønsker at litteraturen hennes skal være til irritasjon, er det da også med den kvinnelige stemmen at hun sammenligner den: Som kvinnestemmen fra antikken av har blitt ansett for å være lys og pipete, og uten evne til selvbeherskelse – i motsetning til mannens mørke stemme – nettopp slik ønsker hun at også bøkene hennes skal irritere.

Som oversetter er det tydelig at Carson ønsker å forandre de vante forestillingene vi bærer med oss.

Kroppens forståelse. Når jeg bruker ordet begjær, er det fordi nettopp begjæret spiller en helt sentral rolle i Carsons forfatterskap. I Eros the Bittersweet (1986), som er Carsons første utgivelse, sirkler Carson inn begjærets vesen hos Sapfo og flere andre antikke forfattere. Hva kjennetegner begjæret? Et ønske om noe en mangler. Begjæret, som dermed er paradoksalt i sitt vesen, kan ikke stilles, for med en gang begjæret får det det vil ha, finnes ikke lenger noe begjær. Slik rommer begjæret samtidig både en glede; det å strekke seg mot noe, og en pine; det å komme til kort.

Kunnskap, skriver Carson, ligner forelskelse på den måten at begge er prega av be-

Irritanten. Stadig, og på ulikt vis, framhever Carson nettopp det å oversette som metode for å forstå både litteraturen og verden som omgir oss. Som oversetter utvider Carson sammenhengene det moderne mennesket står i. Det å oversette blir å begjære og strekke seg etter andre språk, andre tider, andre kulturer – og Gud. Men hvor ligger det irriterende ved oversettelsen?

Jo, i nettopp det at oversettelsen hos Carson ikke først og fremst er et resultat, et ferdig forma produkt, men en metode – ei stadig oppfordring til å forandre. For ved oversettelse kommer en ikke utenom forandring, og forandring er ofte både ubehagelig og forstyrrende. Siden vår menneskelige forståelse alltid vil være begrensa, er det å oversette det fremmede til noe fattbart den eneste muligheta vi har for å nærme oss den forståelsen vi begjærer. Ja, som mennesker er vi på mange måter dømt til å oversette. Vi er dømt til stadig å forsøke å forstå og skape nye sammenhenger. For det finnes ikke noe vi har forstått som vi ikke også har oversatt.

Som oversetter er Carson uhyre bevisst dette.

Det er vel derfor hun ønsker å være en irritant som motvirker en lat og stillestående forståelse.

Blendende lys kan være irriterende. Uten sammenligning med Gud for øvrig.

fredag 31. august 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

«At Paula Fox er ein stor forfattar er det ingen tvil om. Setningane hennar er små, komprimerte mirakel, små romanar i seg sjølve» – Jonathan Franzen

I 1941 forlèt den 23 år gamle Helen Bynum heimen på lands­ bygda i delstaten New York for første gong. Ho har fått i oppdrag å hente heim tante Lulu, ei aldrande og fordrukken skodespelarinne i New Orleans.

Ei ny verd opnar seg, eit liv fullt av lidenskap, eventyr, sex og kjærleik. Ho blir ein del av ein bohemsk, intellektuell vennegjeng i The French Quarter, og for første gong kjenner ho seg fri til å utforske kva som er mogleg i sitt eige liv.

Andre verdskrigen og under­

Pris kr 379,–

trykkinga av farga og homofile ligg som eit ubehageleg slør over forteljinga. I eit kapittel lagt seinare i tid innser Helen at livet og omstenda var annleis enn ho kunne førestille seg.

Guden for mareritt er ein roman frå New Orleans om vennskap, kjærleik, fordommar og svik.

Boka er omsett av Tove Bakke.

Les også i pocket

«Paula Fox skriver så godt at det er en fryd.»

«Glitrende selvbiografi om et ekstra­ ordinært liv»

Heidi Sævereid, Vårt Land

Cathrine Krøger, Dagbladet

Pris kr 169,–

Pris kr 169,–

samlaget.no

|

7

8

|

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 31. august 2018

teologisk bibliotek

Sentrale teologiske bøker fra oldkirkelig tid og fram til i dag.

i dag M a r t i n L u t h e r / Om den trellbundne vilje Martin Luther gav ut skriftet De servo arbitrio, på norsk: Om den trellbundne vilje, i 1525.

Skriftet var en polemikk mot den nederlandske humanisten Erasmus av Rotterdam.

Hvordan kan Gud alene skape troen, samtidig som mennesker bærer ansvaret for ikke å tro? tekst /

Atle Ottesen Søvik

Den trellbundne Martin Luther står for et av de store vannskillene i kristendommens historie. Blant alle sine skrifter fastholdt han selv sin bok Om den trellbundne vilje (1525) som den beste han hadde skrevet.

Innholdsmessig er boken en diskusjon om den frie vilje, som svarer på kritikk Luther hadde fått i en bok av Erasmus av Rotterdam fra 1524.

Luther er som ellers meget frisk i språket, og svært uforskammet sammenlignet med Erasmus. Riktignok begynner han med å rose Erasmus for å skrive godt, men det slår umiddelbart over i det motsatte av ros: Luther mener tankeinnholdet i boken til Erasmus er så dårlig at den er å sammenligne med å frakte søppel og avføring i gullkar (Luthers verker i utvalg, s.118).

Avviser fri vilje. Mens Erasmus forsvarer at mennesker har fri vilje, avviser Luther dette, og sier at den frie vilje er det rene og skjære påfunnet (s. 120). Luther har noen sentrale anliggender som han fastholder og som er grunnlaget for hans argumentasjon: Vi kan ha frelsesvisshet fordi det er Gud alene som skaper troen, og derfor fortjener også Gud all ære.

Problemet er at han trekker de tilsynelatende implikasjonene av dette ut i maksimal konsekvens, for det er jo også noen som ikke tror.

Hvis Gud alene skaper troen, synes det som at Gud også bestemmer at noen ikke skal tro, og dette bekrefter Luther: Det er Gud alene som med fullt overlegg forlater og forkaster noen slik at de går til grunne (s. 221). Alt som skjer, skjer med nødvendighet (s. 136), og alt som skjer er Guds vilje (s. 137).

Den skjulte Gud. Hvorfor skulle Gud bestemme at noen ikke kommer til tro? Luther svarer at vi må skille mellom Den skjulte Gud og Den åpenbarte Gud. Dette spørsmålet er en hemmelighet som Den skjulte Gud har forbeholdt seg selv, og som ikke angår oss (s. 214–215). Det er Den skjulte Gud som virker i liv, død og alt i alle (s. 215). Hvordan kan da Gud klandre og straffe ikke-troende når det er umulig for dem å gjøre annet? Dette spørsmålet er det ikke tillatt å spørre om, svarer Luther (s. 216). Det er ikke vår sak å spørre hvorfor Gud forkaster noen, vi skal bare vise ærefrykt for den Gud som både kan og vil gjøre det (s. 221).

Ødelagte innsikter. Luther tenker helt rett at vi kan ha frelsesvisshet og at Gud alene skaper troen og at Gud fortjener æren for det. Men disse viktige innsiktene blir ødelagt når han trekker de nevnte konsekvensene om at Den skjulte Gud utvelger til fortapelse. Hvorfor skal vi ha tillit til Den åpenbarte Gud når det er Den skjulte Gud som bestemmer vår skjebne? Hvordan kan vi ha frelsesvisshet når Den skjulte Gud kan ha bestemt fra tidenes morgen at vi i morgen vil miste vår tro? Hvordan kan vi ære Gud for frelsen når Gud samtidig har ansvar for alt det onde?

Etter Luther. Tradisjonen etter Luther trakk heldigvis ikke disse konsekvensene så langt som Luther gjorde. Melanchton prøvde å si at menneskets frie vilje spilte en rolle i frelsen, slik at mennesket kunne få ansvar for ikke å tro, men dette ble avvist i den lutherske tradisjonen, slik den ble formulert i Konkordieformelen.

Der sies det at Gud alene virker troen (Solida Declaratio 2.5), men det presiseres at Gud ikke har valgt ut noen til fortapelse (SD 11.12). Igjen virker det likevel som at hvis Gud skaper troen bare hos noen, må resten være utvalgt til fortapelse. Konkordieformelen sier at mennesket er selv å klandre hvis det ikke tror (SD 2.57-61), men hvordan kan det ha ansvar for ikke å gjøre noe det ikke kan gjøre? Om dette problemet sier Konkordieformelen at det er uforståelig og at vi ikke må prøve å forstå det (SD 11.63-64).

Utvei. Etter min vurdering lykkes Konkordieformelen med å fastholde det som er riktig hos Luther, samtidig som den avviser det som er feil. Men problemet gjenstår: Hvordan kan Gud alene skape troen, samtidig som mennesker bærer ansvaret for ikke å tro? Jeg avslutter med å peke på en utvei for Luther som han kunne brukt ved å trekke litt andre implikasjoner enn ham ut av det han selv sa.

Luther gir en beskrivelse av den frie vilje som er på høyde med moderne forskning: Han avviser at den frie vilje har egen makt til å vende seg i en hvilken som helst retning uten å være underlagt innflytelse (s. 158). Luther overdriver riktignok når han sier at viljen er et trekkdyr som ris av Gud eller Satan (s. 156), slik at vi uten Gud bare ønsker det onde (s. 194).

Troen oppstår i oss. Det er riktig at vi ikke kan velge å tro, men at Gud skaper troen i oss. Vi kan velge å drikke kaffe eller jogge i fem minutter og så la være i fem minutter, men vi kan ikke velge å tro på Gud i fem minutter og så la være i fem minutter (bare prøv). Troen oppstår i oss som en reaksjon på å møte evangeliet, og det er den måten Gud skaper tro på – gjennom forkynnelse av evangeliet i ord og handlinger (SD 2.52).

Det er også riktig at viljen er underlagt innflytelse. Gud kan være årsak til at vi tror, og vi selv kan være årsak til at vi ikke tror, fordi ulike hendelser kan ha ulike årsaker. Men det betyr også at det kan være andre årsaker til at folk ikke tror enn at de selv har valgt bort Gud, for eksempel at de ikke har hørt om Gud i det hele tatt.

Praksis med hensikt. Går det da an å si til alle ikke-troende at de burde tro, hvis de ikke selv kan velge det, og hvis de i mange tilfeller ikke er å klandre for det? Ja, det kan være sagt for å skape en reaksjon, ikke den Luther beskrev, men heller den reaksjonen å få mennesker til å vende om og tro. Å si at mennesker er syndere som bør vende om og ta imot evangeliet, er en måte Gud skaper tro i folk. Da blir det å klandre folk for ikke å tro, og at Gud skaper troen, to sider av samme hendelse. Å holde folk ansvarlige er en praksis med en hensikt, mens spørsmålet om hvordan Gud dømmer ikke-troende på den siste dag blir et annet spørsmål, hvor det må tas hensyn til hver enkelt sine forutsetninger.

Temaet den frie vilje er helt sentralt for hva vi tenker om mennesker, synd og frelse. Luther kom langt på rett vei i sin bok om den trellbundne vilje, men skar ut helt til slutt. Tradisjonen etter fikk tankegodset inn på rett spor igjen, og så har diskusjonen om hvordan det skal forstås i detalj fortsatt til denne dag.

Atle Ottesen Søvik er professor i systematisk teologi på MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.

Vi kan velge å drikke kaffe eller jogge i fem minutter og så la være i fem minutter, men vi kan ikke velge å tro på Gud i fem minutter og så la være i fem minutter (bare prøv).

fredag 31. august 2018 Om viljen: Blant alle sine skrifter fastholdt Martin Luther sin bok Om den trellbundne vilje (1525) som den beste han hadde skrevet. Foto: Wikimedia Commons

VÅ RT L A N D b ø k e r

|

9

helt gresk

lettlest om greske og hebraiske ord i Bibelen

Logos er et av de mest elastiske ordene i det greske språket. Det kan strekkes fra å bety et enkeltord (filolog=en som er glad i ord) til å bety en strøm av ord, altså en tale (monolog = enetale). Videre kan det vise til den tenkning og fornuft som ligger bak et ord eller en tale (logikk), og endelig – strukket til strikken nesten ryker – til den universelle fornuften.

Da jeg gikk på videregående skole på 1990tallet, i postmodernismens høytid, fant jeg en dag følgende kjente fyndord på penalet mitt: «Alt flyter». Altså: Alt er i endring og er subjektivt, ingenting er fast eller absolutt sant.

Hva har så dette med logos å gjøre? Alt. For opp­havet til uttrykket finner vi hos de gamle grekerne, hos filosofen Heraklit, og på gresk lyder det panta rei. Men Heraklit mente det stikk motsatte med uttrykket enn det vi gjorde. Riktignok er alt i konstant bevegelse og endring. Vi beveger oss alle på en skala mellom god helse og sykdom, rikdom og fattigdom, ungdom og alderdom. Men bak alt dette finnes en overgripende orden som gjennom logiske dobbeltheter har lagt et trygt og forutsigbart mønster ned i tilværelsen. Denne ordenen kaller Heraklit for nettopp logos.

Heraklits tenkning om logos overtas av de stoiske filosofene. For dem var logos til stede i alle ting og ledet alt etter en overgripende rasjonell plan. Og her aner vi kimen til foreningen av kristen-bibelsk og gresk antikk tenkning. For de greske filosofene var logos et annet ord for gud – den fornuft som er lagt ned i hele naturen. For de kristne var Jesus fra Nasaret «I begynnelsen var Guds logos – Guds visdom og logos (= ordet)». I dette sannhet.

Med de såkalte kristne apolo­ lille ordet skjuler det getene (trosforsvarerne) på seg et univers av 100-tallet e. Kr. kobles disse to mening og historie. tradisjonene sammen. Kristus som logos forstås som «sådd ut» i alle ting. Dypest sett vil dermed alle «-logier» som det forskes på i denne verden, for eksempel zoologi, meteorologi, eller sosiologi, egentlig være forskning på Kristus. Teologi og filosofi/ vitenskap blir to alen av samme stykke. Teologien blir «logisk».

Ikke alle gjennom historien har vært enig i denne koblingen. «Hva har Jerusalem (Bibelen) med Aten (filosofien) å gjøre?» spurte kirkefaderen Tertullian retorisk på 200-tallet. Også Luther stod for noe av det samme. Men det er i denne spenningen mellom en allment tilgjengelig sannhet og den åpenbarte bibelske sannhet at mye av vår vestlige kulturhistorie kan forstås. Og midt i kjernen av alt dette står det lille ordet logos.

Logos

G lenn Øystein Wehus Førstelektor i gresk og seksjonsleder NT på MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.

10

|

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 31. august 2018

Anmeldelse

Anne Helene Guddals Nøkkerosene drives ikke av den ytre handlingen, men av fortellerens skarpe observasjonsevne og skrivetalent. anmeldelse /

Eskil Skjeldal

En pause i lidelsen

Anne Helene Guddal Nøkkerosene Roman Kolon forlag Godt om frykt for forandring.

Det er vanskelig å skrive godt om psykiske lidelser: De psykiske lidelsene unndrar seg kanskje språket, slik som gudsforholdet vårt eller de dypeste følelsene som musikk kan vekke i oss?

Jeg tror kanskje det er grunnen til at Guddal velger å holde selve de psykiske utfordringene til jeg-personen i Nøkkerosene i bakgrunnen, til tross for at de likevel er overalt i livet hennes.

Jeg-personen befinner seg tilsynelatende i en nøytral sone, etter et opphold på en psykiatrisk institusjon, før nye utfordringer gjør livet umulig å leve og hemmer hennes normale funksjonsdyktighet. Hun sier lite om hvilke erfaringer hun sitter med, men jeg vil heller tippe på psykoseerfaringer enn dyp depresjon eller angst. Hva sitter hun da igjen med, her hun er flyttet tilbake til foreldrene og forsøker å la livet få et visst grep om henne igjen? Det er de skarpe observasjonene av livet som fortsetter rundt henne - en snegle i hagen, et skjell eller en av de eldre innlagt på institusjonen der hun arbeider.

Presist. Det er lite ytre handling i denne korte romanen, ja, selv fraværet av en indre handling er påfallende. Romanen er en svært kort tekst, spekket med observasjoner og presise analyser. De korte kapitlene kastes mot leseren som små knivskarpe essay hvor skribentens objekt mer er hennes omgivelser enn hennes indre liv.

Hun snakker om naturen, en bok hun har lest, et minne fra barndommen. En kulepenn og en plante. Hun analyserer Dostojevskijs kjellermenneske bedre enn forfatteren selv.

Jeg blir sittende å tenke på årsaken til fraværet av analyser om jeg-personens egne psykiske lidelser. Hun kunne jo skrevet om lammelsen der og da. Men heller enn å dvele ved fortidens spøkelser, søker hun rundt seg, her og nå, for i alle fall å forsøke å få fokuset vekk fra hennes eget indre, så lenge hun kan. For å ta inn livet rundt seg, som et minne, kanskje, som kan brukes som et slags håp for fremtiden neste gang den uvirkelig virkelige psykosen setter henne sjakk matt.

Håp. Tekstene bærer på et håp, om at livet kan romme mer enn desperasjon og motgang: Romaner kan leses og reflekteres over, doer må vaskes, relasjonen til søsteren må pleies. Jegpersonens skjøre håp lyser mot oss, i all sin forsiktighet. Hun vet at hun er ensom, hun vet at hun ikke vet om tankene og følelsene hennes er hennes egne når hun sliter, hun vet at skammen over den store kroppen og den manglende disiplinen i møte med mat herjer med henne, hun vet at paranoiaen er paranoia, men frykten for overvåking er like reell. Men ikke akkurat nå.

Det er en pause i lidelsene. Og hun skynder seg Sterkt: Ikke mange har skrevet så kort og godt om frykten for forandring, og samtidig om den tverre viljen under frykten, den viljen som også vet at frykten kan overvinnes, at livet kan tas tilbake, skriver vår anmelder om Anne Helene Guddals Nøkkerosene. Foto: Mathias Danbolt/Kolon forlag

å tenke og føle så mye hun kan, kan det virke som, for tiden er knapp før en ny runde med det som de rundt henne oppfatter som uforståelig atferd, setter inn.

på, hvor mange og hvilke av hans uforglemmelige dikt som faktisk hadde vært like uforglemmelige om dikteren hadde vært foruten sine grenseerfaringer fra de psykiske lidelsene.

Tekstene bærer på et håp, om at livet kan romme mer enn despe­rasjon og motgang.

Den tverre viljen. Det blir bare spekulasjoner, men Guddals tekst reiser likevel spørsmålet: Jeg-personens språklige presisjonsnivå – og den språklige og erkjennelsesmessige kvaliteten på noen av disse småkapitlene er skyhøyt – ville kanskje ikke vært så skarpt hadde hun vært spart for de skremmende opplevelsene som psykiske lidelser også kan kave opp i et menneskesinn.

Jeg vet i alle fall dette: Få mennesker har skrevet så kort og godt om frykten for forandring, og samtidig om den tverre viljen under frykten, den viljen som også vet at frykten kan overvinnes, at livet kan tas tilbake.

Og jeg tror at noe av håpet ligger i evnen til å se ting utenfra, som igjen er det samme som det enorme skrivetalentet.

Ulikhet. Mennesker med psykose-erfaringer er som mennesker flest: Forskjellige. Noen vil for alt i verden unngå nye psykose-opplevelser, og tar da forståelig nok mot både alternativ behandling og medisiner for å unngå dem. Andre kan kanskje være glad i deler av erfaringene, kan kanskje se psykosen også som et utvidende og hyperkreativt perspektiv på livet og verden.

Dikteren Olav H. Hauge hørte til den andre kate­ gorien, og vi vet ikke, men kan bare spekulere

fredag 31. august 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

Alle abonnenter kan lese hver eneste avis vi gir ut digitalt som e-avis.

Slik får du tilgang:

Kommenterer: Hanne Ørstavik kommer med en rekke kommentarer til sine egne romaner, skriver vår anmelder. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Hanne Ørstaviks artikler og essays må leses som forfatterens forsøk på å si noe om det helt grunnleggende ved det å være menneske. anmeldelse /

Turid Barth Pettersen

Det som ikke kan sies Kan det å ha sett Jesus, eller Gud, i et annet menneskes øyne være en så overskridende erfaring at en siden fortsetter å lete etter den i alle andre møter? Kan seksualiteten, det å søke seg inn mot en annen kropp, også leses som det å søke seg inn mot det guddommelige i mennesket, mot det stedet i oss der vi blir levende? Slik spør Hanne Ørstavik i et essay om den svenske forfatteren Birgitta Trotzig. Trotzig «går rett inn i den dypeste smerten» og lar oss se. Det er språket som bærer fortellingen, med alle nyanser, og som åpner for virkeligheten så det er mulig å se den: «språket som kjøtt, språket som rå virkelighet … som å se en annen, eller seg selv, rett inn i øynene».

Kvinnelig og mannlig. Nettopp dette er også Hanne Ørstaviks prosjekt, når hun undersøker språkets og litteraturens muligheter til å si noe om å være menneske i verden. Ørstavik har utgitt 13 romaner siden debuten i 1994. Er det slik at romanene ikke er tydelige nok? Er de ikke tilstrekkelige til å få fram det hun har på hjertet? I det ganske komplekse og på grensen til utilgjengelige essayet «Jeg» stiller hun selv dette spørsmålet. «Jeg snakker til meg selv, skriver dette fram, for å finne ut av jeg, hva jeg er». Forfatteren har noe å si, men i romanen er språket først og fremst en følelse. En artikkel er mer som en tanke. Overraskende nok deler hun disse sjangrene inn i kvinnelig og mannlig. Hun forteller at hun måtte jobbe med det mannlige i seg for å kunne skrive artikler og essays. Å få til det, betydde at hun kunne la de to supplere hverandre. Ørstavik gjør dette gjennom en rekke kommentarer til sine egne romaner, heldigvis også med tekstutdrag. For en leser av Hanne Ørstaviks romaner blir dette kanskje den mest interessante delen av boka fordi stoffet innebærer en mulighet til å dykke dypere ned. Men de andre artiklene bidrar også til å kaste lys over forfatterskapet på ulike måter, særlig når hun skriver om andre forfatteres verk.

Finspikking. Ørstavik prøver hele tiden å utforske språkets muligheter på jakt etter formuleringer som er nøyaktige nok, finslipte nok. Det

Hanne Ørstavik Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap Artikler og essays Forlaget Oktober Et forsøk på å si noe om livet selv.

Ørstavik prøver hele tiden å utforske språkets muligheter på jakt etter formuleringer som er nøyaktige nok. kan føre til lange setninger med innskudd og presiseringer, en slags finspikking og sammenpusling av ord og tegn, til meningen – i beste fall, men ikke alltid – står der blankpusset og skinnende og klar til å gripes av leseren. Romanen er som et rom, der virkeligheten kan leves. Men: «det som er mulig å møte i skrivinga, henger sammen med det som er mulig å møte i livet.

Jeg tenker på skrivinga som et livsprosjekt som handler om å utvide sirkelen av lys».

Det grunnleggende. Jeg drømte at alle bøkene min sto i kjøkkenskap kan selvsagt leses som et teoretisk og intellektuelt bidrag til forståelsen av litteraturens og noen andre kunstarters oppgave i samfunnet. Men først av alt må den leses som Hanne Ørstaviks forsøk på å si noe om livet selv, om begjær og seksualitet, om nåde og sannhet, om kjærligheten og forfatterens aldri hvilende strev for å greie å åpne opp for klarheten, lyset og det helt grunnleggende ved det å være menneske.

1.

2.

3.

Last ned appen «Vårt Land e-avis» til nettbrett eller mobil.

Har du lest saker på vl.no før?

Logg deg inn med samme brukernavn og passord som du bruker der.

Har du ikke brukt vl.no før?

Registrer digital bruker på vl.no/digitalbruker

Les avisa akkurat slik du er vant til på papir.

I e-avisen får du: •

Vårt Land seks dager i uken – tilgjengelig uansett hvor i verden du er.

•

Tilgang til morgendagens avis allerede KL 21: 15 dagen før papirutgivelse.

•

Tilgang til arkivet vårt.

•

Mulighet til å lagre aviser og lese dem senere.

|

11

12

|

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 31. august 2018

Anmeldelse

Noen ganger kommer den riktige boken til nøyaktig riktig tid. Det levende treet er en slik bok. En klartenkt oppmuntring til dem som sliter med å finne konturene av sin tro – kanskje oss alle.

boknytt Jens Barland Glemmeboka Sakprosa Spartacus

anmeldelse /

Morosamt om gløymte ord.

Olav Egil Aune

Begeistret av tro

Den tidlegare pressemannen og no medie­ forskaren ved NTNUs Institutt for design, Jens Barland, har i mange år jobba med ord. Somme av orda har endra valør over tid, og somme er gått rett i gløymeboka. No har Barland henta fram ein horde av desse gløymte bokstav­ samansetningane, som pausefisk, solliv, heim­ stadlære og nesegrev. Forlaget lovar at dette er boka for dei som veit forskjellen på skritteller og tellerskritt. Nostalgien står med andre ord i høgsetet for tidsmaskinprosjektet som hentar fram kvardagsord som for dagens ungdom er blitt framandord. Boka er illustrert av Jan Erling Klausen.

Elisabeth Wille Til krigen skiller oss ad Sakprosa Pax Viktig kvinne­ historie.

Elisabeth Wille er pensjonert advokat og har vore mange år i Den Norske Advokatforening.

No har ho skrive Til krigen skiller oss ad, om den norske bigamilova under andre verds­ krigen. Då krigen tok slutt våren 1945, var det mange kvinner som aldri fekk oppleve at ekte­ mannen deira kom heim igjen. I staden fann dei ut at han var lovleg gift på nytt i utlandet, fordi den norske eksilregjeringa i London hadde vedtatt ei lovendring som i praksis tillét bigami.

Dette påførte naturleg nok sorg, skam og økon­ omiske vanskar for dei ramma kvinnene.

Noen prester er «synlige», noen har jobben sin knyttet til klosteret og kirkens absolutt indre liv. Det ene forutsetter det andre. Pater Ellert Dahl – 90 år sist vår - er og har vært en sentral skikkelse i norsk, katolsk forkynnelsesliv siden han ble presteviet i St. Dominikus kirke i Oslo i august 1960. En skattet foredragsholder – i kunsthistorisk sammenheng, ikke minst. Roter en i hukommelsen etter et dekkende ord for hva denne mannen – som er et så sjeldent forråd av kunnskap, visdom, tro og begeistring – bygger sitt skrift, sine prekener og foredrag på, må det være «klarhet». Og begeistret undring. Alt han kan, «destilleres» underveis og kommer ut som tydelig, smittende tale, antijåleri. Det rare er at dette er hans første bok. Så er det god årgang.

Skal ikke blende. Klarheten har han lært av Gud selv: «Gud er den beste pedagog, og han kjenner pedagogikkens grunnregel: At alt som meddeles, må tilpasses den lyttendes kapasitet.

Han omgås meget forsiktig med sitt Sannhetsord, som ikke skal blende, men som skal tilegnes gradvis og etter mottakers evne. En slik gradvis åpenbaring kan så visst ikke oppsummeres i noen godkjent lærebok der hele vår kristne tro og praksis utlegges i ordnede kapitler, klart og greit. For hva fatter vi vel av monumentale utsagn som ‘Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud’ – ord som vi trofast gjentar og godtar?», skriver han. Før han tar i veg på denne reisen (boken) i vår trosarv gjennom tidene. Åndelig tørke. Dahl rotfester det han skriver i en oppmuntrende gjennomgang av Det gamle testamentets liv og virkning på oss. Videre gjennom «det nye», så til kirken – Maria, kirkefedrene og konsilene, ikke minst. Før han sirkler inn det katolske synet på liturgi, det kristne bildet, sakramentene, eukaristien, ekteskap og ordensliv. Det høres tørt ut, men er det motsatte.

Til inspirasjon for troende på alle nivåer.

Den som har hørt ham i drift, vet at åndelig tørke ikke står på dagsorden – den gjester nok ham som andre, men det holder han for seg selv, mens vi andre basunerer slikt ut.

Ikke anatomisk skjema. Boken er til for dem som tror, den som nesten tror og jeg skulle ønske den ble lest av ikke-troende, som mener at kristendommen er en parentes i historien.

For det er noe av det mest oppmuntrende her – den levende gjennomgangen av troshistorien før oss, den enorme sammenhengen vi står i av tro og tvil, glede og motstand. Og dette med parentesen: Dahl siterer Paulus og sier: «Kirken er med andre ord i vekst, og vi er selv med i veksten. Taler vi om Kirken som Kristi kropp, da er det ikke et eller annet anatomisk skjema vi skal forestille oss, med alle legemsdeler nøyaktig inntegnet. Det er en levende kropp, og det er Ånden som er livsprinsippet. Kirken lever, ånder og puster ved Den hellige ånd.»

Slekt etter slekt. Kirken er et fellesskap av mennesker som etter sitt vesen og fra grunnen av er «annerledes». Av den enkle grunn at det

Før:

Månedens bok

499,-

Nå: 437,-

Bedehusa har alt ein fotograf kan drøyma om. Strietapet og røyrstolar, falma jesusbilete og norskproduserte industrilamper, hekla dukar og bulka kaffikjelar, døden på Golgata og vona om evig liv. Ingen andre gudshus i verda ser ut som norske bedehus.

Fotograf Erlend Berge har vitja alle landets fylker og dokumentert ein kulturskatt som er i ferd med å bli borte.

Vinnar av «Åpen klasse» i Årets bilde.

Tekster av Gaute Heivoll og Alf Kjetil Walgermo

www.bm.no

Ellert Dahl OP Det levende treet. Vår trosarv gjennom tidene.

Tro St. Olav forlag

-

Din kristne bokhandel på nett

Fåes k j øpt hos B o k o g M ed i a i Ak e r s g a t e n 4 7 i vå r n e t tb u ti k k www.bm.n o el l er på e-m ai l n e t t b u t i k k @b m .n o

fredag 31. august 2018

nb.no

Litterære motiv

«Elskes» vekk. Når jeg kjenner strømmen som går gjennom disse tekstene, får jeg lyst til å reise meg. Det gjør jeg ikke, det er patetisk. Men jeg hører hva han sier. For er det noe han mener, så er det at den depresjonen kirken for tiden omgir seg med, må «elskes» vekk, «feires» vekk.

Ikke i overfladisk iver, men i å være trofast mot samværet og gudstjenestefeiringen, barmhjertighetsarbeid og ansvaret for dem som ikke får det til eller er syke. Enkelt og kanaaneisk sagt, slippe fri den kjærligheten som Gud gir oss, den som vi bærer i oss. Selv om troen til syvende og sist er en viljessak, og om vi rører ved kappen hans bakfra uten at han snur seg, selv da bør denne kjærligheten være nok til å berolige oss.

Dahls tekster om tro – og til slutt også troens

7.9 Magnus Lagabøtes landslov

bilder/kunst – er forbløffende «ferdige». Som om ordene har ventet på å få komme ut. Så har de tross alt vært igjennom et helt liv. Informasjon er en kilde til å lære, men hvis den ikke er organisert og satt i virksomhet, som igjen blir til beslutningsdyktighet, så blir det en byrde, ikke et gode. Denne boken er et gode.

Fremfor alt er boken en påminnelse. Som her: «I det hele tatt», skriver Dahl, «kommer Bibelen oss til unnsetning. Vi menneskebarn aner ikke hvor vi kommer fra – og knapt nok hvor vi går hen. Vi tar skriften som veileder og Kristus, død og oppstanden, som trosvitne så lenge vi holder til på denne jord.»

Det handler om han som kommer (hver dag), i morgen, i overimorgen og i uoverskuelig tid.

29.8 Heimen

Foto: Adrian Nielsen

Jeg skulle ønske boken ble lest av ikketroende, som mener at kristendommen er en parentes i historien.

Norske vitskapspionerar

27.9 Høtt sa du?

25.9 Dag O. Hessen om Kristine Bonnevie 16.10 Anne Bitsch om Harriet Holter 1.11 Jørn Hurum om Johan Aschehoug Kiær

Trine Skei Grande | Sigbjørn Johnsen | Linda Eide | Arne Torp Tor Erik Jenstad | Åse Wetås

18.9 Til skosolen glepp

8.9 Fortidas folkelesnad

Programleiarar: Aslak Sira Myhre & Erling Sandmo

Marit Eikemo & Tone Selboe

26.9 Handa

Henning H. Bergsvåg, Gunstein Bakke & Ingrid Røise Kielland

9.10 Reisa

Jan Kjærstad & Anna Kleiva

13.11 Sjalusi

Vigdis Hjorth, Geir Gulliksen & Per Buvik

14.9 Adjø solidaritet Samtale & utekino

William Kristoffersen, Heidi Stavrum & Finn Tokvam om danseband

Tore Renberg les Mikkjel Fønhus

13

Oppmuntrende: Pater Ellert Dahl skriver oppmuntrende om den kristne arven, en påminnelse til inspirasjon for troende på alle nivåer, ikke minst for oss som sliter i et samfunn hvor troen renner vekk. Tro ikke at kirken er døende, sier forfatteren.

27.10 Julia Kristeva & Finn Skårderud

Frank Kjosås | Øyonn Groven Myhren | Jørn Øyrehagen Sunde Magnus Rindal & fleire

|

30.10 Gunvor Hofmos prosa Jan Erik Vold, Steinar Opstad & Hanne Ørstavik

Solli plass, Oslo www.nb.no

HAUSTPROGRAM

dypeste fundamentet er lagt én gang for alle, og at det én gang for alle er slått fast at det ikke kan erstattes av noe annet. Derfor er kirken et fellesskap av slektsledd etter slektsledd som i takknemlighet og til tider manglende gangsyn gjenoppdager at det ikke trenger å løpe for å begrunne seg selv. Den har allerede en grunn­voll å hvile på. For dem, altså, som sliter med sorgen over at kirkene tømmes for folk, er det et synlig postulat i Dahls bok at kirken på ingen måte har utspilt sin rolle. For menneskenes dypeste spørsmål er verken løst eller likvidert og Gud er ikke på noe vis død. Selv om troslivet og teologien er rystet – som den er – av menneskeåndens mange og store kriser, står den ikke ved slutten av sin visdom.

VÅ RT L A N D b ø k e r

14

|

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 31. august 2018

Forfatterintervjuet

Mona Høvring

Forsoning og løsrivelse står sentralt i Mona Høvrings nye roman om forholdet mellom to søstre. Bibelhistorier er et grunnstoff i det litterære arbeidet hennes. tekst /

Arne Guttormsen

foto /

Adrian Nielsen

Den spente, rasende ømheta F

or 20 år siden sa den debuterende forfatter Mona Høvring: «Eg må finna mi eiga stemme.» Ti bøker senere er hennes lesere neppe i tvil. Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født kan bare være en roman fra hennes hånd.

Høvring skriver om det «frivole solefallet» og lar naturen velle i setninger som: «Bekkene skulle fryde seg. Fossene skulle velvillig la seg falle.» Forholdet mellom søstrene Martha og Ella tegnes slik: «den spente, rasende ømheta jeg følte for søstera mi».

Umulig forsoning. Søstrene kommer til et hotell i ei fjellbygd der Martha skal samle krefter etter en innleggelse på et nervesanatorium. Ella skal ta seg av henne, men begge trenger hvile.

På og mellom de 128 sidene utspiller det seg et søsterdrama.

Konfliktene er mange.

– Erkjennelsen av tapt kjærlighet, mistenksomhet, sjalusi, misnøye med den andre, savn, skam, sløvhet overfor det man tar for gitt, irritasjon ved de faste faktene, de faste talemåtene, de velkjente frasene, bebreidelser, skuffelsen ved ikke lenger å bli sett på med et kjærlig blikk, behovet for å bli fri fra den andre, og kanskje seg selv slik man var, sier forfatteren.

Mona Høvring er lettet over at romanen allerede er møtt med gode anmeldelser.

– Men jeg prøver å være glad i bøkene og karakterene mine før jeg får anmeldelser. Det er viktig å ha en form for kjærlighet til arbeidet som ikke skal kunne bli ødelagt av hvem som helst.

Tidligere har hun skrevet om venninner og kjærester. Når det nå handler om to søstre, synes hun det gir en annen intimitet – et annet relasjonsunivers. I større grad enn tidligere bøker handler det om forsoning og løsrivelse – tilsynelatende umulig forsoning og en livsnødvendig løsrivelse.

Vrang fødsel. – Ordet forvirring dukker tidlig opp?

– Ja. Det er en stadig forvirring i alle mine bøker hos den som snakker. Vi er alle nødt til å forholde oss til denne underlige forvirringstilstanden ved det å være menneske. Og skal vi framstå som «noenlunde normale», krever det at vi skjuler uroen.

En forvirring som er altfor tydelig, vil fort kunne framstå som en form for galskap. Men jo tidligere en aksepterer at uroen og kaoset er en del av livet, jo bedre vil en få det.

- Ella sier i boka at det å være et godt menneske ikke er noen enkel affære. Jeg tenker på forvirringen som noe naturlig en ikke

kommer fra. Og tittelen på en av romanene til forfatteren Stefan Zweig, Verwirrung der Gefühle (Følelsenes forvirring), har vært en slags stemmegaffel gjennom den nye boken min.

Ingen av bøkene hennes er på over 200 sider.

– Det skyldes min måte å komprimere på og være litt tilbakeholden med det jeg vil si. Det handler også om en skepsis jeg har til det impulsive talespråket. Å skrive gir mulighet til å tenke seg om, gi seg tid, fortette, trekke fra, og legge til, og dermed, i beste fall, oppnå en mindre grad av forvirring. Jeg snakker selv om jeg tidvis har følelsen av ikke å ha noe språk. Det kommer kanskje til syne som en slags vranghet hos karakterene mine.

De kan være nokså stridige og kranglevorne. Slik en kan bli når en er redd, kanskje.

– Da Ella går på trynet inn i snø og knudrete fjellbjørk, kommer det en overraskende vending: «Det var som en vrang fødsel.»

Ikke en trang fødsel. Hva får du sagt ved å leke med ordene slik?

– Jeg ble selv født med beina først. Ville ikke ut. Jeg tenker på det å bli født som en underlig form for tvang. Noen er kanskje ikke så klare for å bli født. Og alle skriker. Alle må skrike. Ella går gjennom et slags oppgjør med om hun vil bli eller om hun vil forlate livet. Så gir hun seg over til denne vrangheta, og blir nærmest født på ny – hvis vi skal begi oss inn i den terminologien.

Grunnstoff. – Ja, en slik bibelsk språkbruk er du stadig inne i.

Du henter også fram ord som ble borte med 1938-versjonen av Bibelen når du bruker ordet «vederkvega».

– Ja, vederkvegelse er et vidunderlig ord. Ett sted skriver jeg «Hellige Maria. Jeg fikk ei åpenbaring: Man kan gå til grunne av hva som helst.» En slik blanding er et uttrykk for respekt for disse mytene, samtidig som jeg tillater meg å vri og vrenge på dem, flytte dem inn i nye sammenhenger.

Bibelhistorier er noe hun alltid har forholdt seg til, på godt og vondt. Hun kaller det et slags grunnstoff i det hun arbeider med.

– Faren min blei personlig kristen før han døde, svært ung, 25 år gammel, og moren min blei også såkalt «frelst» da. Jeg har ikke noe problem med å skjønne valget de to tok i denne rystende tida, så dette er overhodet ikke noe oppgjør med familien min. Men. Som barn satt jeg på voksenmøter med store glugger og hørte på hallelujarop og gråt og tungetale og vekkelsessanger.

Tidvis føltes det som å være på sirkusforestillinger, særlig om somrene i vekkelsestelta, med sagmugg og blafrende vegger

Jeg tenker på det å bli født som en underlig form for tvang.

Mona Høvring

fredag 31. august 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

|

15

bokquiz

1. Kven har skrive bøkene om Marikken?

2. Kven har skrive bøkene om Brune, Svartle og Blåse?

3. Kva heiter Stig Aasviks roman som kom ut i år?

4. Kva heiter debutboka til Halldis Moren Vesaas?

5. Kor mange romanar har Linn Ullmann gitt ut ?

6. Kva heiter Jon Michelets populære bokverk om krigssiglarane?

7. Kva namn hadde Henrik Wergeland til mellomnamn?

8. Kva heiter Camilla Colletts roman frå 1854–1855?

9. Kva bok i Bibelen kjem rett før Esters bok?

10. Kva heiter blokka der Aurora bur, i Anne-Cath.

Vestlys bok frå 1966?

Ti bøker på tjue år: Mona Høvring har vært forfatter i 20 år, og romanen Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født er hennes tiende bok.

9. Nehemja 8. Amtmandens Døtre 7. Arnold 6. En sjøens helt 5. 6 4. Harpe og dolk 3. Ordføreren i Oslo 2. Håkon Øvreås 1. Astrid Lindgren Svar:

Kapellets beskyttelse. – Nå, i voksen alder, finner jeg absolutt større glede i herlig, knusktørr teologi enn i karismatisk pinsekaos. Den kroppslige renselsen foretar jeg helt andre steder enn via religiøs tilnærming, ved å utøve taiji og qigong, for eksempel. Disse øvelsene har noe ved seg som frigjør og renser.

Men uten at det knyttes til tro.

- Etter hvert har jeg heldigvis fått ei mer funksjonell, rikholdig verktøykasse når det gjelder begrep som «tro», «Gud», «straff», «synd». I barndommen hadde jeg bare en plasthammer til å bygge «troshuset» mitt med, for å si det sånn.

– Apropos troshus – i den nye romanen din er det et kapell ved hotellet av uviss grunn. Men det er ikke tilfeldig for deg som forfatter?

– Nei, dette er fiksjonens fantastiske potensial. Å gi romanen et kapell likte jeg veldig godt. Et sted for kontemplasjon, for

nattlige besøk, Martha går der når hun er forhutlet. Ella trenger kapellet, Martha også. Og det virker som om Ruth har glede av det. Jeg tenker på kapellet i romanen som noe håpefullt og noe beskyttet.

– At Venus passerer en alpefiol er vel noe som går upåaktet hen hver eneste dag?

– Men jeg begynner tittelen med ordet fordi. Jeg begynner med en forklaring på et spørsmål som ikke er stilt. Tittelen blir bokas svar. Den er fra et dikt jeg jobbet med for mange år siden.

Den er åpen, fabulerende – og jeg liker dette fordi-et. Ella ble den hun ble, er den hun er, fordi Venus passerte en alpefiol den dagen hun ble født. Det er det nærmeste jeg kommer en forklaring akkurat nå.

– Og da har vi ryddet opp i forvirringen?

– Ja, eller gjort den total.

– Hva betyr det at «sjela er klokere enn meg»?

- I sitt indre veit man ofte bedre enn man klarer å handle. Hva står det: For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg, sier Mona Høvring.

10. Blokk Z

og tak. Jeg satt ofte og følte veldig mye, men jeg skjønte, stort sett, ingenting. Jeg var lenge plaga av et nokså snevert, forkvakla gudsbegrep som innehold mye emosjon. Og lite tanke.