JENS EDVIN
A. SKOGHØY
5. UTGAVE
Jens Edvin A. Skoghøy
TVISTELØSNING
Universitetsforlaget
5. utgave
© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget 2026
1. utgave 2010
2. utgave 2014
3. utgave 2017
4. utgave 2022
ISBN 9788215077239 Papirbok
ISBN 9788215077253 EPUB
ISBN 9788215077246 Juridika
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: Stian Hole
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Boken er satt med: Times LT Std 11/13
Papir: 80 g Arctic Matt 1,0
Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.
DETALJER OG NUANCER
Ved en bog fuld av smaa fakta.
Der maa kun stikke faa af de smaa fakta frem, hvis de store skal ha deres chanser.
Detaljer er til for at dyrkes av dem, som dog ikke fatter nuancer.
Piet Hein
Forord
Fjerde utgave av denne boken, som ble utgitt i 2022, er på det nærmeste utsolgt. Siden den gangen er mange lover blitt endret eller blitt erstattet med nye, og det kommer stadig nye rettsavgjørelser. Jeg har derfor funnet behov for å gi ut en femte utgave. På samme måte som tidligere er boken en håndbok som først og fremst har dommere og advokater som målgruppe – det man kan kalle «profesjonsmarkedet». I 2020 utgav jeg sammen med Jussi Erik Pedersen Grunnleggende sivilprosess, som er en lærebok for jusstudenter. Den behandler sentrale, praktisk viktige sivilprosessuelle emner i en kortere form og med hovedvekt på prinsipper og rettspolitiske begrunnelser.
I motsetning til Grunnleggende sivilprosess tar Tvisteløsning sikte på å være en heldekkende, mer detaljert håndbok, hvor alle viktige allmennprosessuelle spørsmål blir grundig behandlet – med henvisninger til annen teori og det aller meste av det som finnes av relevant høyesterettspraksis. Ved utformingen av boken har jeg imidlertid også hatt for øye at den skal kunne benyttes som referanseverk for rettsteoretikere og som tilleggslitteratur for særlig interesserte jusstudenter. På denne bakgrunn er viktigere rettsspørsmål satt inn i en større teoretisk sammenheng.
Som i tidligere utgaver har jeg på ett punkt valgt en annen begrepsbruk enn tvisteloven. Etter tvisteloven kalles både angrep på dommer og angrep på kjennelser og beslutninger for «anke». Det følger av § 29-15 sammenholdt med § 29-16 at behandlingsformen og avgjørelsesgrunnlaget ved angrep på kjennelser og beslutninger skiller seg vesentlig fra behandlingsformen og avgjørelsesgrunnlaget ved angrep på dommer. Normalt er også tvistegjenstandene ved disse rettsmidlene av vesentlig forskjellig karakter, se punkt 18.2.1 nedenfor. Jeg har derfor valgt å beholde betegnelsene «kjæremål» og «påkjære».
I 2025 ble det vedtatt ny forvaltningslov og ny barnelov. Disse er ikke satt i kraft ennå. I denne situasjonen har jeg valgt å vise til både den tidligere forvaltningslov (1967) og den nye (2025). Tilsvarende gjelder for barneloven, hvor jeg viser både til den tidligere (1981) og til den nye (2025).
Boken er søkt ført à jour med ny lovgivning og rettspraksis frem til utgangen av mars 2026.
Oslo, april 2026
Jens Edvin A. Skoghøy
Forkortelser
(a) Litteratur
Alten, Domstolsloven: Edvin Alten, Domstolsloven med kommentar, 3. utgave, Oslo 1961.
Alten, Skjønnsloven: Edvin Alten, Skjønnsloven med kommentar, 4. utgave, Oslo 1960.
Alten, Tvistemålsloven: Edvin Alten, Tvistemålsloven med kommentar, 3. utgave, Oslo 1954.
Andenæs/Fliflet: Johs. Andenæs og Arne Fliflet, Statsforfatningen i Norge, 11. utgave, Oslo 2017.
Andenæs/Myhrer: Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave ved Tor-Geir Myhrer, Oslo 2009.
Augdahl: Per Augdahl, Civilprosess, 3. utgave, Trondheim 1961.
Backer: Inge Lorange Backer, Norsk sivilprosess, 2. utgave, Oslo 2020.
Backer, Barneloven: Inge Lorange Backer, Barneloven – kommentarutgave, 2. utgave, Oslo 2008.
Backer, Rettslig interesse: Inge Lorange Backer, Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage – særlig ved naturinngrep, Oslo 1984.
Backer, Vernetinget: Inge Lorange Backer, «Vernetinget i sivile tvister – særlig miljøvernsaker», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1981, s. 314 ff.
Bratholm/Hov: Anders Bratholm og Jo Hov, Sivil rettergang, Oslo 1973.
Bøhn: Anders Bøhn, Domstolloven – kommentarutgave, 2. utgave, Oslo 2013.
Castberg I–II: Frede Castberg, Norges Statsforfatning, Bind I og Bind II, 3. utgave, Oslo 1964.
Eckhoff, Rettskraft: Torstein Eckhoff, Rettskraft, Oslo 1945.
Eckhoff, Sivilprosess: Torstein Eckhoff, Sivilprosess, 2. utgave ved Bjørn Haug, Oslo 1962.
Eckhoff, Tvilsrisikoen: Torstein Eckhoff, Tvilsrisikoen, Oslo 1943.
Eckhoff/Smith: Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 12. utgave, Oslo 2022.
Ekelöf/Boman I: Per Olof Ekelöf og Robert Boman, Rättegång, Första häftet, 7. upplagan, Stockholm 1990.
Ekelöf II: Per Olof Ekelöf, Rättegång, Andra häftet, 8. upplagan, Stockholm 1996.
Ekelöf/Bylund/Boman III: Per Olof Ekelöf, Torleif Bylund og Robert Boman, Rättegång, Tredje häftet, 6. upplagan, Stockholm 1994.
Ekelöf/Boman IV: Per Olof Ekelöf og Robert Boman, Rättegång, Fjärde häftet, 6. upplagan, Stockholm 1992.
Falkanger/Flock/Waaler: Thor Falkanger, Hans Flock og Thorleif Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven – kommentarutgave, Bind I og Bind II, 5. utgave ved Vibeke Irene Løvold og Christoffer Haugli Sørensen, Oslo 2018.
Gomard/Kistrup: Bernhard Gomard og Michael Kistrup, Civilprocessen, 8. udgave, København 2020.
Graver/Tøssebro: Hans Petter Graver og Henriette N. Tøssebro, Alminnelig forvaltningsrett, 6. utgave, Oslo 2024.
Hagerup I–III: Francis Hagerup, Den norske civilprosess, Bind I og Bind II, Kristiania 1918 og Bind III, Kristiania 1919.
Hov: Jo Hov, Rettergang i sivile saker, 4. utgave, Oslo 2019.
Hov, Rettsforlik: Jo Hov, Rettsforlik, Oslo 1976.
Kjølbro: Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 5. udgave, København 2020.
Lindell: Bengt Lindell, Civilprocessen – rättegång samt skiljeförfarande och medling, 5. upplagan, Uppsala 2021.
Lorenzen mfl. I–II: Peer Lorenzen, Lars Adam Rehof, Tyge Trier, Nina Holst-Christensen og Jens Vedsted-Hansen, Den europæiske Menneskeretskonvention med kommentarer, Bind I (art. 1–10), 2. udgave, København 2003, og Bind II (art. 11–59 samt tilleggsprotokollerne), 2. udgave, København 2004.
Mæland, Kort prosess: Henry John Mæland, Kort prosess. En innføring i den sivile rettergang etter tvisteloven, 3. reviderte utgave, Bergen 2013.
Mæland, Voldgift: Henry John Mæland, Voldgift, Bergen 1988.
Møse: Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002.
Nygaard, Skade og ansvar: Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utgåve, Bergen 2007.
Robberstad: Anne Robberstad, Sivilprosess, 6. utgave, Oslo 2024.
Schei mfl. I–II: Tore Schei, Arnfinn Bårdsen, Dag Bugge Nordén, Christian Reusch og Toril M. Øie, Tvisteloven – kommentarutgave, Bind I og II, 2. utgave, Oslo 2013.
Skeie I–III: Jon Skeie, Den norske civilprosess, Bind I, 2. utgave, Oslo 1939, Bind II, 2. utgave, Oslo 1940 og Bind III, 2. utgave, Oslo 1940.
Skoghøy, Avvisningskjennelser:
Skoghøy, Kravene til søksmålsgjenstand mv.:
Skoghøy, Nytt i ny tvistelov:
Skoghøy, Søksmålsbetingelser mv.:
Jens Edvin A. Skoghøy, «Avvisningskjennelsers materielle rettskraft etter norsk rett», Jurist uden omsvøb. Festskrift til Gorm Toftegaard Nielsen 2007, København 2007, s. 523 ff.
Jens Edvin A. Skoghøy, «Kravene til søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjonen etter tvisteloven –noen grunnleggende spørsmål», Lov og Rett, 2006, s. 407 ff.
Jens Edvin A. Skoghøy, Nytt i ny tvistelov, Oslo 2008.
Jens Edvin Andreassen [Skoghøy], «Søksmålsbetingelser, saksbehandlingsprinsipper og partenes rådighet over sakens gjenstand», Jussens Venner, 1994, s. 1 ff.
Skoghøy, Tvistemål: Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, Oslo 2001
Werlauff: Erik Werlauff, Fælleseuropæisk procesret. Europaretlige krav til dansk retspleje, 2. udgave, København 2000.
Woxholth: Geir Woxholth, Voldgift, Oslo 2013.
Aall: Jørgen Aall, Rettergang og menneskerettigheter, Oslo 1995.
Aasland, Anførsler: Gunnar Aasland, «Rettens stilling til partenes anførsler i tvistemål», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1967, s. 157 ff.
Aasland, Fri rådighet: Gunnar Aasland, «Fri rådighet over sakens gjenstand – særlig som betingelse for rettsforlik», Jussens Venner, 1969, s. 143 ff.
Aasland, Subjektive grenser:
Aasland, Søksmålsbetingelsene:
Aasland, Utenrettslige erklæringer:
Gunnar Aasland, «Rettskraftens subjektive grenser i tvistemål», Jussens Venner, 1988, s. 211 ff.
Gunnar Aasland, «Søksmålsbetingelsene i tvistemålslovens §§ 53 og 54», Jussens Venner, 1967, s. 175 ff.
Gunnar Aasland, «Utenrettslige erklæringer – tvistemålslovens § 197», Rett og rettssal. Festskrift til Rolv Ryssdal, Oslo 1984, s. 243 ff.
(b) Henvisninger til rettsavgjørelser
AvHRkj: Anders Bøhn og Johs. Strenge Næss, Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg og forberedende dommer i Høyesterett. Tvistemålsloven, Oslo 1989.
HR: Avgjørelsesnummer for avgjørelser av Norges Høyesterett.
NJA: Nytt Juridiskt Arkiv, Stockholm 1875–.
RG: Rettens Gang, Utgitt av Den Norske Advokatforening, Oslo 1933–2014.
Rt.: Norsk Retstidende, Utgitt av Den Norske Advokatforening, Oslo 1836–2015.
UfR: Ugeskrift for Retsvæsen, København 1867–.
Article (see Prince HansAdam II of Liechtenstein v. Germany [GC], no. 42527/98, § 45, ECHR 2001-VIII).»76
Som det fremgår av denne avgjørelsen, er retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 nr. 1 ikke absolutt. For at en begrensning i retten til domstolsbehandling skal aksepteres, må imidlertid begrensningen (1) ivareta et legitimt formål, (2) være proporsjonal og (3) ikke gripe inn i kjernen i retten til domstolsadgang. På samme måte må Grl. § 95 første ledd og SP artikkel 14 nr. 1 forstås.77 Retten til domstolsbehandling etter Grl. § 95 første ledd, EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1 innebærer blant annet at det bare er i misbrukstilfeller at det kan kreves erstatning for annet tap ved uberettiget søksmål enn påførte saksomkostninger, se nærmere punkt 22.3.1 nedenfor.
I dom 2. mai 2013 i saken Kristiansen og Tyvik AS ble Norge dømt for brudd på retten til tilgang til domstolsbehandling. Klagerne hadde i november 1990 innlevert til Patentstyret en patentsøknad som etter en lang administrativ prosess ble avvist i september 2008. Klagerne angrep ikke Patentstyrets avgjørelse, men klaget til EMD for brudd på retten til tilgang til domstolsbehandling, da den urimelig lange saksbehandlingstiden hos patentmyndighetene i praksis gjorde klagernes utøvelse av retten til domstolsbehandling meningsløs. Dersom patentet var blitt meddelt, ville den tjue år lange patentbeskyttelsen etter patentloven § 40 utløpe to år senere. EMD kom til at på grunn av tidsbegrensningen i patentloven § 40 medførte den lange saksbehandlingstiden at retten til tilgang til domstolsbehandling av tvister om «civil rights and obligations» var brutt.
Uttrykket «civil» kommer fra latin, og grunnbetydningen er «borgerlig», dvs. privatrettslig. Opprinnelig ble bestemmelsen tolket i samsvar med dette, men ved EMDs dom 16. juli 1971 i saken Ringeisen mot Østerrike ble denne linjen forlatt. Ett av spørsmålene i saken var om en tvist om gyldigheten av et konsesjonsvedtak var omfattet. EMD uttalte blant annet:
«For Article 6, paragraph (1) (art. 6-1), to be applicable to a case (‘contestation’) it is not necessary that both parties to the proceedings should be private persons, which is the view of the majority of the Commission and of the Government. The wording of Article 6, paragraph (1) (art. 6-1), is far wider; the French expression ‘contestations sur (des) droits et obligations de caractère civil’ covers all proceedings the result of which is decisive for private rights and obligations. The English text ‘determination of … civil rights and obligations’, confirms this interpretation.
In the present case, when Ringeisen purchased property from the Roth couple, he had a right to have the contract for sale which they had made with him approved if he fulfilled, as he claimed to do, the conditions laid down in the Act. Although it was applying rules of administrative law, the Regional Commission’s decision was
76 Storkammerdom 17. januar 2012 i saken Stanev mot Bulgaria avsnitt 229–231.
77 Se Rt. 2015 s. 385 A.
(c) Lover og konvensjoner
Dstl.: Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene.
EMK: Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950.
EØS-avtalen: Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.
Grl.: Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, med senere endringer.
Mil.strl.: Lov 22. mai 1902 nr. 13 Militær Straffelov.
ODA: Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol.
SP: Den internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter.
Strl.: Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven).
Strl.ikrl.: Lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden.
Strpl.: Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven).
Tvfl.: Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdingsloven).
Tvl.: Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
Tvml.: Lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven).
(d) Lovforarbeider
NOU 2001: 32, Bind A/Bind B:
NOU 2001: 32 Rett på sak, Bind A og Bind B
Prp.: Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
(e) Domstoler
A: Avdelingsavgjørelse av Norges Høyesterett.
EMD: Den europeiske menneskerettsdomstol (the European Court of Human Rights).
F: Avgjørelse av forberedende dommer i Norges Høyesterett.
P: Plenumsavgjørelse av Norges Høyesterett.
S: Storkammeravgjørelse av Norges Høyesterett.
U: Avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg/ankeutvalg.
FØRSTE DEL
SIVILE RETTSTVISTER, DOMSTOLER OG DOMMERE
1
Innledning
1.1 Domstolenes funksjon i den sivile rettspleie
Den norske stat bygger etter Grl. § 2 andre punktum på demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Vi har et representativt demokrati. Etter Grl. § 49 utøver folket den lovgivende makt ved Stortinget. Stortinget står imidlertid ikke fritt i sin lovgivningsmyndighet. Lovgivningsmyndigheten må utøves innenfor de rammer som Grunnloven setter. Av Grl. § 2 følger at de lover Stortinget gir, må tilfredsstille de krav som stilles til en rettsstat, og at Stortinget også må respektere grunnleggende menneskerettigheter, jf. også Grl. § 92.
Det er et karakteristisk trekk ved en rettsstat at det søkes fastsatt ved regler som kan håndheves ved uavhengige domstoler, hvilke rettigheter og plikter som de enkelte samfunnsmedlemmer («borgerne») eller sammenslutninger av samfunnsmedlemmer (selskaper, stiftelser, foreninger mv.) i ulike situasjoner har eller kan etablere overfor hverandre og overfor offentlige myndigheter eller samfunnet som sådant. Når jeg i det følgende taler om «det offentlige», inkluderer jeg forpliktelser overfor samfunnet uten noen klart definert rettighetshaver – for eksempel forpliktelser som private har etter forurensningsloven.
Gjennom rettsreglene tar lovgiverne sikte på å påvirke borgernes atferd, realisere bestemte formål og hindre uønskede resultater. Sett fra myndighetenes side har rettsreglene karakter av styringsmekanismer, mens de sett fra borgernes side har som formål å beskytte mot overgrep og vilkårlighet, og å bidra til at de skal kunne forutberegne sin rettsstilling.1 For at rettsreglene skal kunne fylle disse funksjonene, må reglene være allment tilgjengelige, og de må være så presise at borgerne har rimelig mulighet for å tilegne seg innholdet av dem.
De hovedoppgaver domstolene har i den sivile rettspleie, kan deles i tre:
Domstolene har for det første som oppgave å løse konkrete rettstvister mellom borgerne og mellom borgerne og det offentlige.2
Dette har tradisjonelt vært sett på som domstolenes viktigste oppgave. Gjennom domstolenes tvisteløsningstilbud får den enkelte en mulighet for å ivareta og beskytte sine rettigheter og få rettet opp skade eller urett som måtte være begått.
1 Se nærmere Per Henrik Lindblom, «Domstolarnas växande samhällsroll och processens förändrade funktioner – floskler eller fakta?», Sena uppsatser. Om domstolsprocessen, processmaterialet och den alternative tvistlösningen, Stockholm 2006, s. 275 ff. på s. 289–290 (opprinnelig trykt i Svensk Juristtidning, 2004, s. 229 ff.). Om prosessens mål, se også Per Henrik Lindblom, Progressiv prosess, Stockholm 2000, s. 58 ff. og s. 198 ff.
2 Se nærmere NOU 2001: 32, Bind A, s. 127. Jf. Lindell s. 31 ff.
For det andre har domstolene som oppgave å sørge for at de rettsregler som samfunnets lovgivende myndigheter har gitt, blir gjennomført – de er samfunnets organer for gjennomføring av den materielle rett.3
Domstolene trer riktignok ikke i funksjon av eget tiltak. Når en rettstvist blir brakt inn for domstolene, skal imidlertid de regler som samfunnets lovgivende myndigheter har gitt, legges til grunn for løsning av tvisten. I saker som blir brakt inn for domstolene, sørger domstolene således direkte for at den materielle rett blir gjennomført. Ved at borgerne og myndighetene er kjent med dette, bidrar domstolene indirekte til at den materielle rett også blir gjennomført i tvister som ikke blir brakt inn for domstolene.
For det tredje har domstolene som oppgave å sørge for rettsavklaring og rettsutvikling.4
Domstolene har ikke lovgivende myndighet, men lover vil i større eller mindre utstrekning by på tolkingstvil. Ofte overlater også lovgivningsmyndigheten bevisst detaljutpenslingen av rettsregler til domstolene. Dette kan være fordi lovgiverne ikke har tilstrekkelig oversikt over de konfliktsituasjoner som kan oppstå, eller fordi lovgiverne ønsker en fleksibel regel slik at man i størst mulig utstrekning kan oppnå konkret rimelige resultater. Den nærmere klarlegging av rettsreglenes innhold vil i slike tilfeller skje gjennom domstolenes løsning av enkelttvister.
Ved denne klarleggingen har domstolene ikke bare som oppgave å avklare innholdet av de regler som lovgiverne har gitt, men i en viss utstrekning også – i samspill med de lovgivende myndigheter – å utvikle reglene. Det kan for eksempel være at det ved domstolenes tvisteløsning blir oppdaget «hull» i regelverket som må fylles, eller at utviklingen rett og slett har løpt fra en regel. Domstolene må i slike tilfeller fylle ut de hull som måtte finnes, og tilpasse reglene til samfunnsforholdene slik de er til enhver tid. Dette gjelder i særlig grad for de domstoler som dømmer i siste instans. Som Tvistemålsutvalget uttrykker det:
«Som påpekt i sammenheng med den samfunnsmessige betydning av løsningen av sivile rettstvister, har domstolene – først og fremst Høyesterett – en viktig funksjon ved å virke for rettsavklaring og rettsutvikling. Selv om domstolene er rettsanvendere og avgjør saker på grunnlag av rettsregler, først og fremst lov og forskrifter gitt med hjemmel i lov, er det også helt klart at domstolene har en betydelig rettsavklarende og rettsskapende funksjon. Den rettsoppfatning som kommer til uttrykk gjennom Høyesteretts avgjørelser, binder lavere domstoler og i betydelig grad også Høyesterett selv. Man kan si det slik at domstolene – Høyesterett – supplerer Stortingets lovgivningsmyndighet, selv om det selvfølgelig i omfang og betydning skjer i en langt mer beskjeden grad, og bare fragmentarisk i tilknytning til de enkeltsaker som kommer opp.»5
3 Se nærmere NOU 2001: 32, Bind A, s. 127–129, jf. s. 232, prp. s. 41 og Innst. O. nr. 110 (2004–2005), s. 8. I svensk prosessteori er denne funksjonen blitt sterkt understreket, se Lindell s. 31 ff. med videre henvisninger.
4 NOU 2001: 32, Bind A, s. 127–129, jf. s. 237 og s. 363–364, prp. s. 35, jf. s. 302–303 og Innst. O. (2004–2005), s. 67.
5 NOU 2001: 32, Bind A, s. 129.
1.2
Området for sivilprosessen. Rettskildesituasjonen 5
Dette syn på domstolenes rolle i den sivile rettspleie blir fulgt opp i odelstingsproposisjonen til tvisteloven. Om hvilke saker som bør behandles av Høyesterett, blir det her uttalt:
«Departementet er enig [med Tvistemålsutvalget] i at Høyesteretts hovedoppgave er å bidra til rettsenhet, rettsavklaring og i noen grad rettsutvikling i samspill med de lovgivende myndigheter. På områder der underordnede domstoler har mange saker til avgjørelse, innebærer dette å sikre at disse legger en enhetlig rettsoppfatning til grunn for sine avgjørelser. Når regelverket er uklart, enten i seg selv eller fordi samfunnsutviklingen skaper tvil om hvordan reglene skal anvendes, ligger det til Høyesterett å foreta den endelige avklaring. Rettsutviklingen gjennom Høyesteretts praksis må skje i samspill med de lovgivende myndigheter og med vekt på spørsmål der Stortinget har overlatt den videre rettsutvikling til domstolene.»6
Etter den rolle domstolene i dag har, utgjør klarlegging og utvikling av rettsreglene en viktig del av den dømmende myndighet. De funksjoner som domstolene har i den sivile rettspleie, stiller seg forskjellig for de ulike domstolsinstansene. Mens domstolene i første og andre instans først og fremst har konkret tvisteløsning som formål, har Høyesterett først og fremst som formål å sørge for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling.
Det har i enkelte sammenhenger vært fremholdt som en egen domstolsoppgave å føre kontroll med lovgivningen og forvaltningen og beskytte borgerne mot overgrep fra lovgivende og utøvende myndigheter.7 Hvorvidt man skal regne dette som en egen oppgave, kommer an på hvordan man systematiserer domstolenes funksjon. Dersom domstolenes funksjoner blir systematisert slik jeg har gjort ovenfor, vil domstolskontrollen med lovgivning og forvaltning dels være omfattet av gjennomføring av den materielle rett, dels dreie seg om rettsavklaring og rettsutvikling og dels være konkret tvisteløsning.
Antallet saker for domstolene har gått noe ned de senere årene. I 2025 ble 13 664 saker brakt inn for tingretten. I 2016 var det 16 348. Av de sakene som blir brakt inn for tingretten, blir bortimot 1 600 (dvs. rundt 13 %) påanket til lagmannsretten og mellom 450 og 500 (bortimot 4 %) anket til Høyesterett. Høyesterett har i de senere år behandlet rundt 50–60 sivile saker per år. Dette utgjør rundt 0,5 % av den totale saksmengden for tingretten. Av saker som blir påanket til Høyesterett, blir gjennomgående 10–12 % tillatt fremmet.
1.2 Området for sivilprosessen. Rettskildesituasjonen
Det er vanlig å skille mellom materielle og prosessuelle rettsregler. Med «materielle rettsregler» menes rettsregler som fastsetter hvilke rettigheter eller plikter som består
6 Prp. s. 302–303.
7 Se for eksempel NOU 1999: 22 Domstolene i første instans, s. 17.
eller kan etableres for eller overfor den enkelte, hvordan man må gå frem ved etablering av rettigheter og plikter, hvilke sanksjoner som kan gjøres gjeldende dersom en rettighet eller plikt blir overtrådt, osv. Med «prosessuelle rettsregler» menes regler som bestemmer hvordan man må gå frem for å få håndhevd de posisjoner som de materielle rettsreglene måtte gi opphav til. De prosessuelle rettsreglene kan defineres som et normsystem som er aksessorisk til de materielle rettsreglene, og som har som formål å sikre en rettssikker løsning av konkrete rettstvister, gjennomføring av den materielle rett og nødvendig rettsavklaring og rettsutvikling.8
For at en regel skal kunne karakteriseres som en rettsregel, må det være en forutsetning at den kan håndheves ved søksmål for uavhengige domstoler.9 En regel som ikke kan bringes inn for domstolene for et minimum av prøving, er det ikke naturlig å betegne som «rettsregel».
For å fremme ønskede og å hindre uønskede handlinger fra borgerne kan samfunnet benytte seg av ulike virkemidler. Det kan enten være tale om positive virkemidler (for eksempel i form av belønning for ønsket oppførsel) eller det kan være tale om negative virkemidler – «sanksjoner» (for eksempel i form av straff, inndragning av bevilling eller annen form for rettighetstap, erstatningsansvar mv.).
De regler som gjelder for hvordan man må gå frem ved ileggelse av negative sanksjoner som har karakter av straff, behandles etter straffeprosesslovens regler, se strpl. § 1. Som straff anses i denne forbindelsen de sanksjoner som er oppregnet i strl. § 29 (fengsel, forvaring, samfunnsstraff, bot og rettighetstap).10 Etter straffeprosesslovens regler behandles også sanksjoner eller rettsfølger som ikke er straff i straffelovens forstand, men som ligger nært opp til straff, for eksempel overføring til tvungent psykisk helsevern, overføring til tvungen omsorg, inndragning og tap av retten til å føre motorvogn, se strpl. § 2 første ledd nr. 1 og 2, jf. strl. § 30 (som heller ikke regner straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall som straff). De regler som gjelder for behandling av saker om straff og straffelignende sanksjoner, utgjør emnet for straffeprosessen
Emnet for denne boken er de regler som gjelder for behandling av sivile rettstvister («tvisteløsning» eller «tvistemål»). Med «sivile rettstvister» menes saker om rettsforhold som ikke har karakter av straff eller straffelignende rettsfølger. Det kan for eksempel være spørsmål om hvem som eier en eiendom, hvilke rettigheter eller
8 Jf. Gomard/Kistrup s. 23 ff.
9 Sml. Gomard/Kistrup s. 23 og Alf Ross, Om ret og retfærdighed, København 1953, s. 66–67.
10 Om hva som er straff i Grunnlovens, straffelovens og straffeprosesslovens forstand, se Asbjørn Strandbakken, «Grunnloven § 96», Jussens Venner, 2004, s. 166 ff., Jens Edvin A. Skoghøy, «Forvaltningssanksjoner, EMK og Grunnloven», Jussens Venner, 2014, s. 297 ff., Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 6. utgave ved Georg Fr. Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther, Oslo 2016, s. 8 ff., Andenæs/Myhrer s. 15 ff., Anders Bratholm, Strafferett og samfunn, Oslo 1980, s. 92–93, Henry John Mæland, Norsk alminnelig strafferett, Bergen 2012, s. 39, Linda Gröning, Erling Johannes Husabø og Jørn Jacobsen, Frihet, forbrytelse og straff, Bergen 2016, s. 2 ff., Svein Slettan og Toril M. Øie, Forbrytelse og straff, Oslo 1997, s. 11 ff., Bjørn O. Berg, «Grunnloven og administrative økonomiske sanksjoner», Jussens Venner, 2005, s. 305 ff., Frederik Zimmer, «Tilleggsskatt og Grunnlovens § 96», Lov og frihet. Festskrift til Johs. Andenæs, Oslo 1982, s. 557 ff. og Torkel Opsahl, «Menneskerettighetene i straffeprosessen», Lov og frihet. Festskrift til Johs. Andenæs, Oslo 1982, s. 487 ff. Som eksempler fra rettspraksis kan bl.a. nevnes Rt. 1950 s. 674 A, 1961 s. 1217 A og 2014 s. 620 A.
1.2
Området for sivilprosessen. Rettskildesituasjonen 7
plikter som består i et kontraktsforhold, om et forvaltningsvedtak er gyldig eller ikke, hvilke rettigheter eller plikter som borgerne i et bestemt rettsforhold har overfor offentlige myndigheter, om det foreligger et erstatningskrav osv. De regler som gjelder for behandling av sivile rettstvister, utgjør den viktigste del av sivilprosessen. Etter Grl. § 95 første ledd og menneskerettskonvensjonene er borgerne både ved behandlingen av straffesaker og sivile saker sikret visse minimumsrettigheter («rettergangsgarantier»), se for eksempel EMK artikkel 6 og SP artikkel 14. Det straffesaksbegrep som disse menneskerettskonvensjonene opererer med («determination of any criminal charge»), er ikke sammenfallende med hva som behandles som straffesaker etter norsk rett. Etter EMDs praksis skal spørsmålet om hva som skal anses som straff etter EMK, avgjøres ut fra (1) nasjonal klassifikasjon, (2) den overtrådte handlingsnorms karakter («the nature of the offence»), og (3) innholdet og alvoret av den sanksjon som lovbryteren risikerer. Da disse kriteriene ble oppstilt første gang i EMDs dom 8. juni 1976 i saken Engel mfl. mot Nederland, blir de vanligvis omtalt som «Engel-kriteriene». Disse er som utgangspunkt alternative, men likevel slik at en sanksjon også kan bli ansett som straff på grunnlag av den kumulative effekt av flere av kriteriene.11 Selv om man ikke uten videre kan gå ut fra at straffebegrepet i SP i alle henseender samsvarer med EMKs straffebegrep, er det alminnelig antatt at disse straffebegrepene i alle fall i hovedsak er sammenfallende.12 EMK og SP er ikke til hinder for at sanksjoner for brudd på forvaltnings- og reguleringslovgivning – typisk i form av gebyrer, tilleggskrav eller tilbakekall av en offentligrettslig tillatelse eller annen form for rettighetstap («forvaltningssanksjoner») – i første omgang blir ilagt av forvaltningen, selv om sanksjonen blir ansett som straff etter konvensjonene, jf. forvaltningsloven 2025 kap. 11 (forvaltningsloven 1967 kapittel IV).13 Det er imidlertid en forutsetning for dette at forvaltningens sanksjonsvedtak kan bringes inn for domstolene til full overprøving,14 og at både forvaltningens og domstolenes saksbehandling tilfredsstiller de krav som menneskerettskonvensjonene stiller til behandling av straffesaker – herunder når det gjelder rett til dokumentinnsyn.15 Dette er fulgt opp i norsk rett. Etter forvaltningsloven 2025 § 84 (forvaltningsloven 1967 § 50) kan domstolene ved prøving av forvaltningssanksjoner prøve «alle sider av saken». Dersom det ikke finnes særlig hjemmel
11 «Engel-kriteriene» er inngående behandlet av Jon Petter R. Johansen, «Det materielle straffebegrepet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2005, s. 294 ff. og Jon Petter Rui, Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning, Oslo 2009, s. 145 ff.
12 Se Rt. 2005 s. 513 U avsnitt 32 med videre henvisninger.
13 Se for eksempel EMDs dom 17. april 2012 i saken Steininger mot Østerrike avsnitt 45 med videre henvisninger. Om forvaltningssanksjoner, se særlig Bjørn O. Berg, Forvaltningssanksjoner. Forvaltningens vedtak om bøter, tvangsmulkt og inndragning av ulovlig vinning, Oslo 2005, Jens Edvin A. Skoghøy, «Forvaltningssanksjoner, EMK og Grunnloven», Jussens Venner, 2014, s. 297 ff. og Jens Edvin A. Skoghøy, «Implikasjoner av at forvaltningssanksjoner blir ansett som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjon», Undring og erkjennelse. Festskrift til Jan Fridthjof Bernt, Bergen 2013, s. 621 ff.
14 Se for eksempel dom 10. februar 1983 i saken Albert og Le Compte mot Belgia avsnitt 29, dom 23. oktober 1995 i saken Pramstaller mot Østerrike avsnitt 41, dom 23. oktober 1995 i saken Umlauf mot Østerrike avsnitt 37, dom 23. juli 2002 i saken Västberget Taxi Aktiebolag og Vulic mot Sverige avsnitt 93, dom 27. september 2011 i saken A. Menarini Diagnostics S.R.L. mot Italia avsnitt 59 og dom 17. april 2012 i saken Steininger mor Østerrike avsnitt 46. Jf. Kjølbro s. 554 ff., Rt. 2014 s. 620 A og HR-2016-1982-A.
15 Se Rt. 2013 s. 917 A avsnitt 83 med videre henvisninger og Rt. 2014 s. 620 A.
for annet, må domstolsprøving av vedtak om forvaltningssanksjoner etter norsk rett likevel skje i sivilprosessens former.16 Et sanksjonsvedtak vil ofte være basert på et forutgående forvaltningsvedtak. Det kan ikke kreves at domstolene ved prøvingen av sanksjonsvedtaket skal kunne prøve forvaltningens såkalte frie skjønn i eventuelle underliggende forvaltningsvedtak.17
I straffeprosessloven finnes det regler om at sivile krav som utspringer av straffbare handlinger, i en viss utstrekning kan tas med i straffesaken og behandles etter straffeprosesslovens regler med enkelte tilpasninger, se strpl. § 3, jf. §§ 426 ff. Blir sivile krav tatt med i en straffesak, må de pådømmes samtidig med eller etter at straffekravet er avgjort i vedkommende instans. Det er ikke adgang til å skille de sivile kravene ut til særskilt behandling og pådømmelse før straffekravet.18 De regler som gjelder for adgangen til å behandle sivile rettskrav sammen med krav om straff, behandles i straffeprosessen.19
Den adgang straffeprosessloven gir til å ta sivile rettskrav med ved behandlingen av straffesaken, gjelder bare så lenge straffesaken verserer. Dette innebærer blant annet at dersom en straffeanke til lagmannsretten blir nektet fremmet etter strpl. § 321, kan lagmannsretten ikke behandle det borgerlige kravet etter straffeprosesslovens regler. Anke over det borgerlige kravet må i slike tilfeller eventuelt behandles etter tvistelovens regler.20
I tilfeller hvor avgjørelsen av et sivilt rettskrav som er pådømt i en straffesak, blir påanket særskilt, skal anken behandles etter tvistelovens regler, se strpl. § 435 første punktum. Det samme gjelder ved særskilt gjenåpning av avgjørelsen av det sivile rettskravet, se strpl. § 435 andre punktum.
Til tross for den kategoriske utformingen som strpl. § 435 første punktum har fått, er det i rettspraksis lagt til grunn at dersom anke over et borgerlig rettskrav blir begrunnet med at det var en saksbehandlingsfeil at det ble pådømt i straffesaken, kan anken i stedet fremsettes etter straffeprosesslovens regler.21 Det er imidlertid ingen ting i vegen for at avgjørelsen også i disse tilfellene blir påanket etter reglene i tvisteloven, se for eksempel Rt. 1999 s. 1363 A (Karmøysaken).
Det er en forutsetning for at avgjørelsen av det borgerlige rettskravet skal kunne påankes, at det er truffet en realitetsavgjørelse om dette.22 Dersom retten etter strpl. § 428 har avvist eller nektet å pådømme kravet, er rettsmidlet kjæremål, og dette skal i tilfelle behandles etter straffeprosessloven kapittel 26.23
16 Se for eksempel Rt. 2000 s. 996 P (forhøyd tilleggsskatt), 2002 s. 497 P (forhøyd tilleggsskatt), 2002 s. 509 P (ordinær tilleggsskatt), 2004 s. 1343 A (suspensjon av legelisens), 2004 s. 1500 A (midlertidig bortfall av registrering som fiskekjøper), 2007 s. 1217 A (tidsbegrenset tilbakekall av ervervstillatelse for fiskefartøyer i medhold av deltakerloven på grunn av overtredelse av fiskerilovgivningen), 2008 s. 478 A (tvangsmulkt etter fiskeoppdrettslovgivningen), 2008 s. 1409 S (ordinær tilleggsskatt), 2011 s. 910 A (overtredelsesgebyr etter konkurranseloven), 2012 s. 1556 A (overtredelsesgebyr etter konkurranseloven), 2014 s. 620 A (overtredelsesgebyr etter akvakulturloven) og 2015 s. 1029 A. Den omstendighet at tvistegjenstanden er en sanksjon som er straff etter EMK, kan imidlertid være et moment ved anvendelsen av enkelte prosessregler, se for eksempel HR-2020-1790-U.
17 Se Rt. 2014 s. 620 A avsnitt 74.
18 Se Rt. 2014 s. 85 U.
19 Se Andenæs/Myhrer s. 24 ff., jf. s. 587 ff. og Jo Hov, Fornærmedes stilling i straffeprosessen, Oslo 1983, s. 105 ff.
20 Se Rt. 2008 s. 449 A.
21 Se Rt. 1995 s. 523 U, 2004 s. 1178 U, 2006 s. 534 U, 2006 s. 581 U, 2006 s. 1197 U, 2008 s. 449 A og 2011 s. 591 A. Av tidligere avgjørelser – som ikke alle er like klare – kan nevnes Rt. 1991 s. 271 A, 1992 s. 400 U og 1992 s. 420 U.
22 Se HR-2016-696-U.
23 Se HR-2016-696-U.
1.2
Området for sivilprosessen. Rettskildesituasjonen 9
Hvis Høyesteretts ankeutvalg tillater en straffeanke fremmet etter strpl. § 323, og det i medhold av § 434 første ledd blir bedt om ny behandling av det sivile kravet, kan utvalget på grunnlag av kriteriene i § 323 nekte anken over det sivile krav fremmet, se § 434 andre ledd. Det sivile kravet vil i så fall bli rettskraftig avgjort.24
De viktigste reglene om domstolenes organisasjon finnes i domstolloven. Domstolloven inneholder også visse fellesregler for domstolenes virksomhet, for eksempel om inhabilitet, fristberegning, rettergangsstraff mv. Men stort sett styres behandlingen av sivile saker og behandlingen av straffesaker av forskjellige lover.25 Straffeprosessloven danner det vesentligste grunnlag for behandling av straffesaker, mens hovedloven for behandling av sivile rettstvister er lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), som fra 1. januar 2008 avløste lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven).26
Den tidligere hovedloven for behandling av sivile saker – tvistemålsloven – ble vedtatt i 1915 og trådte – med unntak av reglene for anke – i kraft 1. juli 1927, se lov 14. august 1918 nr. 4 om rettergangsordningens ikrafttreden § 1. Etter at det først ved lov 17. juli 1925 nr. 6 var gjort enkelte midlertidige endringer i ankereglene, ble hele ankekapitlet revidert ved lovendring i 1935 og satt i kraft fra 1. januar 1936. Fra tvistemålsloven ble satt i kraft, til den fra 1. januar 2008 ble avløst av tvisteloven, var den blitt endret en rekke ganger.
Tvisteloven av 2005 ble forberedt av Tvistemålsutvalget, som ble nedsatt i 1999. Det ble ledet av daværende høyesterettsdommer, senere høyesterettsjustitiarius, Tore Schei. Utvalget avgav utredning med forslag til ny lov om mekling og rettergang i sivile saker i 2001 – NOU 2001: 32 Rett på sak, som er trykt i to bind – Bind A og Bind B.
Odelstingsproposisjon ble fremsatt 4. mars 2005 – Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
Justiskomiteens innstilling til Odelstinget ble avgitt 1. juni 2005 – Innst. O. nr. 110 (2004–2005). Denne avviker bare på noen få mindre punkter fra forslagene i odelstingsproposisjonen.
Gjennomføring av tvangsfullbyrdelse hører ikke til domsmyndigheten, men er en form for forvaltning, som er lagt til namsmyndigheten. Det følger imidlertid av tvfl. § 2-1 at domstolene utgjør en del av namsmyndigheten, og reglene om tvangsfullbyrdelse blir derfor ofte sett på som en del av sivilprosessen. Men selv om reglene om tvangsfullbyrdelse ofte blir behandlet som en del av sivilprosessen, hører de ikke til domsmyndigheten i egentlig forstand og faller utenfor reglene om tvisteløsning. I denne boken går jeg ikke nærmere inn på de regler som gjelder for gjennomføring av tvangsfullbyrdelse.
Det er etter vår lovgivning ikke bare domstolene som med virkning for borgerne tar stilling til rettsspørsmål. Hvilke rettigheter og plikter borgerne har overfor offentlige
24 Se Rt. 2014 s. 449 U.
25 Slik har det imidlertid ikke alltid vært, se Andenæs/Myhrer s. 3–4 med nærmere henvisninger.
26 Se forskrift 26. januar 2007 om ikraftsetting av lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) og om overgangsregler til tvisteloven (ikrafttredelsesforskriften) § 1. Om denne overgangsforskriften, se Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave, Oslo 2014, s. 9–10.
myndigheter, blir i stor grad fastsatt ved vedtak av forvaltningen. Dels blir dette gjort på den måte at forvaltningen fastlegger borgernes rettigheter eller plikter på grunnlag av rettsregler. Som eksempler kan nevnes avgjørelse av plikt til å betale skatter og avgifter,27 avgjørelse av begjæring om gjenåpning av straffesaker,28 avgjørelse av krav på erstatning for uberettiget straffeforfølgning,29 avgjørelse av krav på voldsoffererstatning fra staten30 og avgjørelse av krav på erstatning for pasientskader.31 Dels fastsetter forvaltningen på skjønnsmessig grunnlag hvilke rettigheter og/eller plikter den enkelte skal ha overfor det offentlige. Som eksempel kan nevnes vedtak av kommune- og reguleringsplaner for fast eiendom.32 Dels treffer forvaltningen avgjørelser på grunnlag av en kombinasjon av rettsanvendelse og skjønn. Som eksempel kan nevnes vedtak om konsesjon for erverv av fast eiendom.33
De saksbehandlingsregler forvaltningen skal følge når den skal treffe vedtak, behandles i forvaltningsretten. Men om forvaltningen har truffet et vedtak, vil det i større eller mindre grad kunne bringes inn for domstolene til prøving, se nærmere punkt 1.3 nedenfor.34 I så fall foreligger et tvistemål, og i den grad særregler ikke er gitt, blir saken å behandle etter tvistelovens alminnelige regler.
Rettskildesituasjonen innenfor sivilprosessen er sammensatt.
Prosessretten har et sterkt positivrettslig preg. Siden tvisteloven er av forholdsvis ny dato, er de viktigste rettskildene lovtekst og lovforarbeider.
På grunnlag av enkeltregler er det imidlertid for flere spørsmål innenfor prosessretten blitt oppstilt mer overgripende prinsipper, se kapittel 10. De sivilprosessuelle prinsippene gir uttrykk for grunnleggende verdier innenfor sivilprosessen. Ved løsningen av konkrete tolkingsspørsmål kan det deduseres fra disse prinsippene.35
For mange prosessregler gir Grunnloven og internasjonale menneskerettigheter viktige føringer. Dette gjelder ikke minst ved utformingen av de prosessuelle grunnprinsippene.
Selv om prosessretten er inngående lovregulert, spiller også reelle hensyn en viktig rolle. Som ved annen rettsanvendelse må også rettsreglene innenfor sivilprosessen gis et innhold som samsvarer med de verdier og holdninger de er uttrykk for, og de må tolkes slik at formålene med reglene blir fremmet, og uønskede virkninger blir søkt unngått.
På grunnlag av formålsbetraktninger og andre reelle hensyn, internasjonale menneskerettigheter og overgripende prosessuelle prinsipper har domstolene innenfor sivilprosessen drevet omfattende rettsutvikling. Mange viktige prosessuelle regler er blitt skapt av Høyesterett, og gjennom domstolenes praksis er mange lovfestede
27 Se skatteforvaltningsloven.
28 Se strpl. kapittel 27.
29 Se strpl. § 449.
30 Se voldsoffererstatningsloven.
31 Se pasientskadeloven.
32 Se plan- og bygningsloven kapittel 11 og 12.
33 Se konsesjonsloven kapittel 4.
34 Se nærmere om forvaltningens frie skjønn og dets grenser, særlig Eckhoff/Smith s. 380 ff., jf. s. 479 ff., Graver/Tøssebro s. 187 ff., jf. s. 481 ff. og Frihagen I s. 192 ff.
35 Se for eksempel Rt. 1977 s. 799 A, Rt. 1999 s. 1569 U og HR-2017-2165-A avsnitt 104.
1.2
Området for sivilprosessen. Rettskildesituasjonen 11
prosessuelle regler blitt presisert og videreutviklet. Det er få rettsområder hvor domstolspraksis spiller en så viktig rolle som rettskilde som innenfor prosessretten.36
I motsetning til tvistemålsloven av 1915 inneholder tvisteloven av 2005 i § 1-1 en formålsbestemmelse, som i sammentrengt form angir noen viktige målsetninger og prinsipper for den sivile rettspleie. Denne bestemmelsen lyder slik:
«Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.
For å oppnå formålene etter første ledd, skal – partene få argumentere for sin sak og føre bevis,
– partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis,
– partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten,
– ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
– viktige avgjørelser begrunnes, og
– avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.»
I odelstingsproposisjonen er hovedformålet med tvistemålsreformen angitt å være å «gi en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene og bidrar til rettsavklaring». Det er angitt som en målsetning at tvister «om mulig kan bli løst utenfor domstolene, og å lette tilgangen til domstolene i saker der det er behov for det». I saker som føres for domstolene, skal reglene «legge til rette for en effektiv og rettssikker behandling».37
For å nå hovedmålsetningen om en mer effektiv sivil rettspleie tar tvisteloven ifølge odelstingsproposisjonen sikte på å legge «grunnlaget for en kulturendring blant dommere, advokater og parter når det gjelder behandlingen av sivile tvister». Det er en viktig målsetning at retten skal ha et mest mulig riktig avgjørelsesgrunnlag, og loven pålegger derfor partene og prosessfullmektigene en vidtgående plikt til å opplyse saken («den materielle sannhets prinsipp»), se tvl. § 21-4, jf. § 3-5 andre ledd.38 Loven legger også opp til en aktiv saksstyring fra dommernes side – med større vekt på saksforberedelse og kortere hovedforhandling enn under tvistemålsloven av 1915. Håndteringen av den enkelte sak skal dessuten «gjennomsyres av et proporsjonalitetsprinsipp, slik at saksbehandlingens omfang står i forhold til tvistens betydning».39
36 Se nærmere Jens Edvin A. Skoghøy, «Domstolsskapt prosessrett», Rettsavklaring og rettsutvikling. Festskrift til Tore Schei, Oslo 2016, s. 60 ff.
37 Prp. s. 13. Om bakgrunnen for tvisteloven og hensyn som gjør seg gjeldende ved utforming av prosesslovgivning, se Inge Lorange Backer, «Å lovgi om sivil rettergang», Rettsavklaring og rettsutvikling. Festskrift til Tore Schei, Oslo 2016, s. 36 ff.
38 Se HR-2017-2262-A avsnitt 45.
39 Prp. s. 13.
Det er i odelstingsproposisjonen videre fremholdt at loven tar sikte på å «framheve klarere de forskjellige domstolsinstansers ulike funksjoner»:
«Tingretten skal være den alminnelige førsteinstans. Lagmannsretten skal ha til hovedoppgave å overprøve tingrettenes avgjørelser så langt det er nødvendig for å sikre en riktig løsning av den enkelte tvist. Hovedoppgaven for Høyesterett skal være sikring av rettsenhet, rettsavklaring og i noen grad rettsutvikling i samspill med de lovgivende myndigheter.»40
I lovforarbeidene er det – forståelig nok – rettet stor oppmerksomhet mot de endringer tvisteloven medfører. Det er her uttalt at loven er «en betydelig reform som legger til rette for et kulturskifte i rettspleien og en tidsmessig behandling av sivile rettstvister».41 I Justisdepartementets høringsbrev av 22. desember 2005 om ikraftsetting av loven er det brukt uttrykk som «paradigmeskifte».42 Selv om tvisteloven på enkelte punkter må sies å innebære en kulturendring i rettspleien, er det imidlertid et uomtvistelig faktum at den for de fleste grunnleggende spørsmål i sivilprosessen i hovedsak bygger på tvistemålsloven av 1915 og praksis etter den. På punkter hvor tvisteloven ikke tar sikte på å endre tidligere gjeldende rett, vil derfor rettspraksis under tvistemålsloven fortsatt ha betydelig interesse.
1.3 Forholdet mellom domstoler og
forvaltning.
Forfatningsrettslige og folkerettslige skranker
Den norske stat bygger etter Grl. § 2 andre punktum på tre søyler: Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Hvilken kompetanse Riksretten har, reguleres av Grl. § 86 første ledd. De øvrige domstolenes kompetanse fremgår i første rekke av § 88 første ledd:
«Høyesterett dømmer i siste instans. Dog kan innskrenkninger i adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse bestemmes ved lov.»
Denne bestemmelsen blir supplert av §§ 89 og 92. Etter § 89 har domstolene i saker som reises for dem, «rett og plikt til å prøve om det strider mot Grunnloven å anvende en lovbestemmelse, og om det strider mot Grunnloven eller landets lover å anvende andre beslutninger truffet under utøving av offentlig myndighet».43 Og etter § 92 plikter «[s]tatens myndigheter … [å] respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Denne bestemmelsen retter seg mot Stortinget, statlige, kommunale og
40 Prp. s. 13–14, jf. s. 44–46.
41 Se Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) s. 7.
42 Se Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) s. 55.
43 Se HR-2021-417-P.
fylkeskommunale forvaltningsorganer og domstolene.44 Disse plikter å håndheve ikke bare de menneskerettigheter som er nedfelt i Grunnloven, men også andre internasjonale menneskerettsforpliktelser, og å sørge for at eventuelle menneskerettsbrudd blir reparert – om nødvendig ved å betale erstatning og/eller oppreisning.45 Håndhevelsen av internasjonale menneskerettigheter må imidlertid skje på det nivå de er inkorporert i norsk rett.46 Dette innebærer at hvis konvensjonen ikke er inkorporert, har den ikke større gjennomslagskraft enn det som følger av presumsjonsprinsippet. Er den inkorporert med forrang, går den i kollisjonstilfeller foran annen norsk lovgivning.
Når Grl. § 88 første ledd sier at Høyesterett dømmer i siste instans, er ikke formålet først og fremst å sikre borgerne ankerett til Høyesterett, men å definere området for den dømmende makt og fastlegge Høyesteretts plass i domstolshierarkiet. 47
Høyesteretts plass i domstolshierarkiet er ytterligere presisert i § 90:
«Høyesteretts dommer kan i intet tilfelle påankes.»
Etter Grl. § 95 andre, jf. første ledd skal domstolene ved utøvelsen av domsmyndigheten være uavhengige av den lovgivende og den utøvende myndighet. Dette er et grunnleggende rettsstatsprinsipp.48 I tillegg til at uavhengighetsprinsippet er uttalt i Grunnloven, følger det av EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1 («independent … tribunal»). Det er også kommet til uttrykk i dstl. § 55 tredje ledd første punktum.49
For Riksretten gir §§ 86 og 87 nærmere regler om sammensetningen. For de øvrige domstoler inneholder Grunnloven ingen andre organisatoriske bestemmelser enn § 88 andre ledd og § 95 andre ledd. Paragraf 88 andre ledd sier at «Høyesterett skal bestå av en justitiarius og minst fire andre medlemmer», mens § 95 andre ledd pålegger de statlige myndighetene å sikre «domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet». Når Grunnloven ikke gir nærmere regler om organiseringen av domstolene, må kompetansen til å organisere domstolene tilligge Stortinget som lovgiver. Det at organiseringen av domstolene må utøves av lovgiver, er også forutsatt i EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1, som sier at domstolene må være opprettet ved lov («established by law»).50
44 Se HR-2022-401-A avsnitt 46.
45 Om Grl. § 92, se nærmere Rt. 2014 s. 1105 A avsnitt 61, 2014 s. 1292 A avsnitt 17, 2015 s. 93 A avsnitt 59, HR-2016-2178-U avsnitt 16 og HR-2024-775-A avsnitt 74. Jf. Jens Edvin A. Skoghøy, «Menneskerettighetenes stilling etter Grunnloven», Lov og Rett, 2015, s. 195–196.
46 Se HR-2016-2554-P avsnitt 70, HR-2016-2591-A avsnitt 47, HR-2018-456-P avsnitt 92–93 og HR-2018872-A avsnitt 42. Jf. Skoghøy, op.cit. s. 196.
47 Se Rt. 2009 s. 1118 S avsnitt 118 og 2012 s. 519 S avsnitt 81. Jf. Castberg I s. 332.
48 Om forskjellige sider av uavhengighetsprinsippet, se Nils Asbjørn Engstad, Astrid Lærdal Frøseth og Bård Tønder (red.), Dommernes uavhengighet. Den norske Dommerforening 100 år, Bergen 2012.
49 Se Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) om lov om endringer i domstolloven m.m. (den sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige stilling), s. 188.
50 Se Kjølbro s. 548 ff. jf. s. 623 ff. med videre henvisninger. Bestemmelsen i dstl. § 29 første ledd, som forbyr å nedsette «(d)ømmende kommissioner og andre overordentlige domstoler» (dvs. særdomstoler) uten i «lovbestemte tilfælde», må ses på denne bakgrunnen. Forbudet gjelder ikke bare mot nedsettelse av en egen domstol for å løse en bestemt tvist («ad hoc-domstol»), men også mot at Kongen (eller andre forvaltningsorganer) uten lovhjemmel etablerer en særdomstol av mer varig eller permanent karakter.
Det følger av kravet om at domstolene skal være opprettet ved lov, at det må finnes faste, rettssikre prosedyrer for utnevnelse av dommere,51 og for at uavhengighetskravet skal være tilfredsstilt, bør dommere i størst mulig utstrekning være embetsmenn som ikke kan avsettes uten etter forutgående dom.52 Av kravet om uavhengighet må også følge at verken Stortinget eller Kongen kan gi pålegg eller andre former for instrukser til domstolene om hvordan enkeltsaker skal løses, og at de heller ikke kan gi andre organer myndighet til det.
Det at domstolene i sin dømmende virksomhet skal være uavhengige av de øvrige statsmakter, har tradisjonelt ikke vært ansett å være til hinder for at Kongen – med Justisdepartementet som den praktiske utøver – har hatt det administrative ansvar for domstolene. Utviklingen internasjonalt har imidlertid ved overgangen til det 21. århundre gått i retning av å legge den sentrale domstoladministrasjon til frittstående forvaltningsorganer,53 og ved endring av domstolloven i 2001 ble også den sentrale domstolsadministrasjonen i Norge overført til et frittstående forvaltningsorgan –Domstoladministrasjonen (som er lokalisert til Trondheim), se dstl. kapittel 1A. 54 Denne endringen er blant annet begrunnet med at den «støtter opp om og synliggjør utad uavhengighet i dommerarbeidet».55
De oppgavene som hører under Domstoladministrasjonen, er blant andre å sørge for – utvikling av domstolenes organisasjon, – utarbeidelse av domstolenes budsjett, – personaladministrasjon, opplæring og annen kompetanseutvikling innenfor domstolene og – at domstolene har tjenlige lokaler og hensiktsmessig utstyr.
Vedtaket om å opprette en frittstående domstolsadministrasjon bygger på forslag fra flertallet i Domstolskommisjonen. Kommisjonen, som ble nedsatt i 1996 med daværende høyesterettsjustitiarius Carsten Smith som leder, avgav utredning i 1999 – NOU 1999: 19 Domstolene og samfunnet. I spørsmålet om den sentrale domstolsadministrasjon skulle legges til et uavhengig forvaltningsorgan, var kommisjonen delt. Flertallet i kommisjonen (med kommisjonens leder som en sterk talsperson) gikk inn for å opprette en uavhengig domstolsadministrasjon, mens mindretallet gikk inn for at det administrative ansvaret for domstolene fortsatt skulle høre under Justisdepartementet.56 Under den videre lovbehandling gikk både Justisdepartementet og Stortinget inn for løsningen til Domstolskommisjonens flertall.
Domstoladministrasjonen er uavhengig av Justisdepartementet, men skal etter dstl. § 33 tredje ledd – av hensyn til forankring av statsrådens konstitusjonelle ansvar – i
51 Se for eksempel EMDs storkammerdom 1. desember 2020 i saken Gudmundur Andri Ástrádsson mot Island avsnitt 207 ff.
52 Se for eksempel Andenæs/Fliflet s. 253 ff., Castberg II s. 151 ff. og Ingeborg Wilberg, «Domstolenes forfatningsrettslige stilling», NOU 1980: 12 Distriktsrettene – herreds- og byrettene i framtiden, s. 190 ff. på s. 195–196.
53 I Danmark ble det opprettet en frittstående domstolsadministrasjon med virkning fra 1. januar 1998.
54 Om bakgrunn og hovedprinsipper, se Carsten Smith, «Domstolsadministrasjonen – bakgrunn og prinsipper for reform», Jussens Venner, 2003, s. 1 ff.
55 Se Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) om lov om endringer i domstolloven m.m. (den sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige stilling), s. 12.
56 Se NOU 1999: 19 Domstolene og samfunnet, s. 112 ff.
prinsippet kunne instrueres av Kongen i statsråd (regjeringen), men dette forutsettes bare gjort i unntakstilfeller. Styringen av Domstoladministrasjonen er i hovedsak forutsatt å skulle skje ved lov, forskrift eller plenarvedtak i Stortinget, og ved generelt fastsatte retningslinjer gjennom Stortingets behandling av budsjettproposisjonen, se dstl. § 33 andre ledd.57
Den virksomheten som er tillagt domstolene, er i Grunnloven kalt «den dømmende Magt», jf. Grl. kapittel D. Etter grunnlovsendring 13. mai 2014 bestemmer Grl. § 95 første ledd at «[e]nhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid». Den dømmende makt omfatter for det første avgjørelse av straffesaker, se § 96 første ledd. For det andre omfatter den dømmende makt avgjørelse av rettstvister mellom samfunnsmedlemmer («borgere»), dvs. tvister om hvilke rettigheter og plikter de på grunnlag av rettslige normer har eller kan etablere overfor hverandre. For det tredje omfatter uttrykket rettstvister mellom samfunnsmedlemmer på den ene side og offentlige rettssubjekter – staten, kommuner eller fylkeskommuner – på den andre.58 Grunnloven er derimot ikke til hinder for at rettstvister mellom offentlige rettssubjekter blir overlatt til et forvaltningsorgans avgjørelse, da Grunnlovens forutsetning om en uavhengig dømmende makt bare gjelder til fordel for samfunnsmedlemmene (borgerne). Som eksempler på lovbestemmelser som unntar tvister mellom kommuner fra domstolsbehandling, kan nevnes barnevernsloven § 8-3 og helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 andre ledd, jf. forskrift 16. desember 2011 om kommunens dekning av utgifter til helseog sosialtjenester § 3 tredje ledd.59 Med «samfunnsmedlemmene (borgerne)» menes det ikke bare fysiske personer, men også juridiske personer og andre former for sammenslutninger som private har organisert eller har eller kan erverve eierandeler i. I samme stilling som borgerne må komme selvstendige offentlige innretninger som skal tjene et bestemt formål (som for eksempel Opplysningsvesenets fond).60
Domstolenes uavhengighet har ikke vært ansett å være til hinder for at domstolene i en viss utstrekning blir pålagt forvaltningsmessige oppgaver – for eksempel tvangsfullbyrdelse, gjennomføring av skifter, insolvensbehandling, notarialforretninger. I den grad domstolene blir pålagt forvaltningsmessige oppgaver, er dommerne under utførelse av slike oppgaver fullt ut underlagt Kongens instruksjonsmyndighet. Dersom domstolene i for stor grad blir tillagt forvaltningsmessige oppgaver, vil det kunne være uheldig; det vil legge beslag på domstolenes arbeidskapasitet og vil kunne skape lojalitetsbånd. Av denne grunnen må adgangen til å legge forvaltningsmessige oppgaver til domstolene være begrenset. Domstolene skal først og fremst være organer for domsmyndigheten, og de kan derfor for det første ikke pålegges forvaltningsmessige oppgaver i så stort omfang at dette går utover domstolenes dømmende myndighet. For det andre må det kreves en saklig grunn for å pålegge
57 Se Ot.prp. nr. 44 (2000–2001), s. 13.
58 Sml. for dansk rett bl.a. Gomard/Kistrup s. 36 ff. med videre henvisninger.
59 Se for eksempel Rt. 2006 s. 618 U, 2007 s. 234 A og HR-2017-625-A avsnitt 30–34. I Rt. 2005 s. 1498 A har Høyesterett uten å være oppmerksom på barnevernsloven § 8-3 behandlet en tvist mellom to kommuner om hvem som hadde plikt til å dekke utgiftene til tiltak etter barnevernsloven.
60 Se for eksempel Rt. 2007 s. 1308 P (Sørheim), som gjaldt Grl. § 105, og Rt. 2010 s. 535 P (OVF-saken), som gjaldt Grl. § 106.
domstolene forvaltningsoppgaver. Som eksempel på en slik grunn kan nevnes at det ved utførelsen av vedkommende forvaltningsoppgave er ønskelig med en «dommerholdning» – for eksempel fordi tvister lett kan forutses å ville oppstå. For det tredje kan domstolene ikke pålegges arbeidsoppgaver som ville medføre en generell inhabilitet for dommerne, for eksempel politi- og påtalefunksjoner. For Høyesterett må det dessuten antakelig oppstilles den særskilte begrensning at den ikke kan pålegges administrative oppgaver utover det som vedkommer retten selv.61
Utviklingen på slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundre har gått i retning av å rendyrke domstolenes dømmende funksjon. Flere forvaltningsmessige oppgaver som tidligere har ligget til domstolene, er derfor blitt overført til andre organer. Dette gjelder blant andre registrering av foretak, registrering av rettsstiftelser i fast eiendom (tinglysing) og ekteskapsvigsel. Registrering av foretak ble overført til Foretaksregisteret i Brønnøysund fra 1. januar 1988, og i perioden 2004–2007 ble tinglysing av rettsstiftelser i fast eiendom overført til Kartverkets hovedkontor i Hønefoss. Ekteskapsvigsel ble overført til kommunene fra 1. januar 2018.
Enkelte typer saker er helt eller delvis unntatt fra domstolsbehandling.
Etter grunnlovsendring i 2022 er det Stortinget som først skal ta stilling til spørsmål om gyldigheten av stortingsvalg, se Grl. § 64 første ledd. Stortingets avgjørelse kan påklages til Høyesterett av alle som har stilt liste ved valget, se § 64 andre ledd.62 Klagen må fremsettes i form av et søksmål mot Stortinget v/stortingspresidenten.63
Disse bestemmelsene må forstås slik at de uttømmende regulerer hvordan gyldigheten av stortingsvalg skal avgjøres.64
Grunnloven regulerer bare stortingsvalg. Hvordan gyldigheten av valg til kommunestyrer og fylkesting skal avgjøres, reguleres av valgloven § 13-2. Her er det Kommunal- og distriktsdepartementet som er klageorgan. I § 13-2 fjerde ledd tredje punktum er det uttrykkelig sagt at departementets vedtak er endelige og ikke kan bringes inn for domstolene.
Etter Grl. § 5 første punktum kan Kongens person «ikke lastes eller anklages».
Før grunnlovsendring i 2018 fastsatte bestemmelsen at «Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages». I 2018 ble passusen om at Kongens person er «hellig», fjernet uten at det var tilsiktet noen realitetsendring. Bestemmelsen er begrunnet i at det ikke er forenlig med kongedømmets vesen om Kongen skulle stå til ansvar overfor noen.65
61 Se nærmere om disse spørsmålene bl.a. NOU 1999: 22 Domstolene i første instans s. 24, Castberg II s. 152, Skeie I s. 25, Finn Hiorthøy, «Domstolene og forfatningsutviklingen», Den dømmende makt, Oslo 1967, s. 65 ff. på s. 81 og Wilberg, op.cit. s. 192.
62 Se HR-2025-2135-U og HR-2025-2305-U.
63 Se HR-2025-2135-U.
64 Før grunnlovsendringen i 2022 kunne gyldigheten av stortingsvalg overhodet ikke bringes inn for domstolene for prøving. I Rt. 1962 s. 571 U er det riktignok forutsatt at det for avgjørelser om gyldigheten av valg kan «være tilbake hos domstolene en viss prøvingsrett eller kontrollmyndighet som vern mot maktmisbruk eller annet graverende forhold fra forvaltningsorganets side». Saken ble likevel avvist. Dersom ankeutvalget hadde tatt konsekvensen av at domstolene skulle kunne prøve enkelte sider ved departementets avgjørelse om gyldigheten av valget, skulle saken ikke ha vært avvist, men fremmet for realitetsbehandling og endt med frifinnelse.
65 Sml. Andenæs/Fliflet s. 220 ff., Castberg I s. 194 og Bredo Morgenstierne, Lærebok i den norske statsforfatningsrett, Bind I, 3. utgave, Oslo 1926, s. 119.
Den praktisk viktigste konsekvens av Grl. § 5 første punktum er at det ikke kan anlegges søksmål mot Kongen om hans personlige rettigheter eller plikter. Dette gjelder uavhengig av om rettighetene eller pliktene springer ut av statshandlinger, eller om de er av privat karakter.66 Såfremt rettighetene eller pliktene er tilordnet Kongen personlig, kan han ikke saksøkes. Derimot kan det ikke være noe i vegen for at Kongen selv kan gå til søksmål.67 I så fall må Kongen også tåle at det blir anlagt motsøksmål mot ham om forhold som utspringer av samme rettsforhold som hovedsøksmålet.68 Siden Kongen selv kan gå til søksmål, kan det neppe være noe i vegen for at det blir anlagt søksmål mot ham dersom han samtykker i dette.69
I statsrettsteorien har det til dels vært hevdet at Grl. § 5 første punktum neppe bør strekkes så langt at den utelukker søksmål mot Kongen som ikke innebærer noen kritikk av ham, for eksempel odelsløsningssøksmål eller søksmål med krav om erstatning på grunnlag av reglene om arbeidsgiveransvar.70
Denne oppfatningen kan imidlertid neppe være riktig. Når Kongens person ikke kan «anklages», må det innebære at det ikke – uten hans samtykke – kan gjøres gjeldende noe rettslig ansvar mot ham personlig.71
Den ansvarsfrihet § 5 foreskriver, gjelder bare Kongen personlig, ikke staten.72 For at borgerne ikke skal bli skadelidende på grunn av Kongens søksmålsimmunitet, må staten ha et objektivt ansvar for at Kongen oppfyller sine personlige forpliktelser. Krav om erstatning fra staten for at Kongen ikke har oppfylt sine personlige forpliktelser, hører under domstolenes myndighetsområde. Dersom det blir anlagt søksmål mot staten med krav om erstatning for pliktbrudd fra Kongen, må domstolene prejudisielt ta stilling til om det foreligger noe slikt pliktbrudd.
Etter Grl. § 37 skal de kongelige prinser og prinsesser «for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til dommer over dem». Hva som ligger i denne bestemmelsen, kan være noe usikkert. Frede Castberg la til grunn at det unntak fra de vanlige domstolers jurisdiksjon som denne bestemmelsen gjør, «visstnok» bare gjelder straffesaker og personrettslige og familierettslige søksmål.73 Det er kanskje å trekke noe vel snevre rammer for bestemmelsen. Etter min oppfatning må bestemmelsen antakelig oppfattes slik at den omfatter ethvert søksmål mot medlemmer av kongehuset.74
I og med at det er opp til Kongen hvem han vil forordne til dommer over prinser og prinsesser, kan det ikke være noe i vegen for at en sak mot en prins eller prinsesse med samtykke fra Kongen blir brakt inn for de alminnelige domstolene. Dersom Kongen ikke samtykker i at et medlem av kongehuset blir saksøkt for domstolene,
66 Se nærmere bl.a. Morgenstierne, op.cit. s. 120, Hagerup I s. 266–267 og Andenæs/Fliflet s. 221.
67 Jf. Hagerup I s. 267.
68 Sml. Castberg I s. 194.
69 Annerledes Hagerup I s. 266–267.
70 Se Morgenstierne, op.cit. s. 120, Andenæs/Fliflet s. 221 og Castberg I s. 194.
71 Se Hagerup I s. 266–267.
72 Jf. Castberg I s. 194 og Morgenstierne, op.cit. s. 119–120.
73 Se Castberg I s. 196.
74 Francis Hagerup sier at bestemmelsen gjelder saker om «personlige rettigheter» for medlemmer av kongehuset, se Hagerup I s. 267. Hva han mener med dette, er imidlertid nokså uklart.
tvisteløsning er en systematisk fremstilling av behandlingen av sivile rettstvister. Alle viktige allmennprosessuelle spørsmål blir grundig behandlet med henvisninger til lovforarbeider og rettspraksis. På enkelte punkter går boken også inn på behandlingen av voldgiftssaker. Målgruppen for boken er først og fremst dommere og advokater, men også studenter vil ha stor nytte av den.
jens edvin a. skoghøy er født i 1955, ble cand.jur. i 1980 og dr. juris i 1990. Han har bakgrunn som høyesterettsdommer (1998–2017 og 2020–2023), professor (1990–1998 og 2017–2020) og privatpraktiserende advokat. Han er nå advokat i Kvale Advokatfirma DA, hvor han har vært ansatt siden 1. september 2023.
isbn: 978-82-15-07723-9