4-fargetrykk
Fr a jury ens begrunnelse: «Når den dertil er uvanlig velskrevet, har et originalt og suverent grep om stoffet og har gode og interessevekkende eksempler, er juryen ikke i tvil om at årets pris går til et prosjekt som er faglig nyskapende og fremragende formidling på én og samme gang.»
erling sandmo
Bokprosjektet vant Universitetsforlagets faglitterære pris i 2011.
En bok om historiske spørsmål
Dette er boken om hva historie er. Om hva som skjedde for lenge siden og hvordan vi skal forstå det. Forfatteren tar for seg de grunnleggende spørsmålene enhver som driver med historie bakser med: Hvorfor er vi interessert i historie? Hvordan kan vi vite noe sikkert om fortiden? Hvordan bør historie skrives? Og hvorfor bør historie skrives? Alt dette er historiske spørsmål som må forstås historisk.
e r l i ng s a n dmo
En bok om historiske spørsmål
Erling Sandmo viser frem det praktiske arbeidet historikere gjør gjennom en rekke fascinerende eksempler. Det begynner med hans forbløffende møte med en enorm frosk og en underlig firfoting på et kjøkken i Piplipatan en gang på 1600-tallet. Og fortsetter med heroiske hærførere som vil forme sitt ettermæle, religiøse historikeres håndtering av en verden i oppløsning, sjøuhyrer, demonutdrivere, ruiner bygget som ruiner og en dypt musikalsk polsk statsminister. Sandmo møter fortiden med nysgjerrighet, åpenhet og stor kunnskap. Han vil forstå hvordan og hvorfor fortidens mennesker var forskjellige fra oss og viser hvordan både dagens og fortidens historikere har gått frem for å få svar. Denne boken gir en innføring i historiefagets historie, metode og teori. All historie inneholder en refleksjon om tid, om hva det vil si at tiden ligger mellom oss og det som har vært. Tid for historie er en hjertelig invitasjon til faget om fortiden.
omslag av blæst | aud gloppen
isbn: 978-82-15-01644-3
Erling Sandmo (f. 1963) er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han er også musikkritiker, en populær foredragsholder og har utgitt en rekke bøker. Hans spesialfelt er kriminalhistorie, kulturhistorie i tidlig nytid, kunnskapshistorie og klassisk musikkhistorie.
T I D FOR HI STOR I E
✶ 1
Tid for historie âœś 2
er ling sa ndmo ✶✶✶
tid for historie En bok om historiske spørsmål
Universitetsforlaget | 2015
✶ 3
© Uni v er sitetsfor l aget 201 5 ISBN 978–82–15–01644–3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Uni v er sitetsfor l aget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning. Kartet på omslaget er hentet fra Edwa r d Quin, An Historical Atlas; In A Series Of Maps Of The World As Known At Different Periods, London: Seeley a nd Bur nside, 1830 Omsl ag og l ayou t: Aud Gloppen | Blæst design Sats: Aud Gloppen / Universitetsforlaget Try k k og innbinding: 07 Media – 07.no Bok en er sat t med: Lyon Text 10,2/13,2 pkt Pa pir: 100 g Munken Pure Rough 1,4 ✶
Innhold
7 Innledning: Frosken i Piplipatan 16 For lenge siden 23 Hva denne boken er 27 34 39 41 46
Antikken og historiens Vi Fantasi og strenghet Vesten trekker vestover Livets læremester Den enkle vitenskapen
49 Middelalderen og tidens problem 53 Knapp tid og store drømmer 57 Historiens dybde 69 74 78 83 86 89 93 97
Renessansens forskjeller En ny sannhet Ruiner og falske brev Tvilen på talene En tid for forandring Forbildenes begrensninger Ny tvil, nye regler Tilflukten i de små ting
103 108 110 116 122
Opplysningens avstander Sett fra ruinene Tiden blir en avstand Den universelle historien Det profesjonelt egentlige
129 134 137 140 142 147 153 154 157 160 166 171
Den egentlige historien Positivismens stadige stadier Marxismen Marxismen etter Marx Vesten og fremskrittet Historien om hele verden Hverdagslivets strukturer Havets stjernebilder Kunnskapens former, sannhetenes mekanikk Mentalitetshistorien og tankenes tause struktur Språkets nye uro Kvinne- og kjønnshistorien som faglig reise
177 181 184 186 188 191 196 200 205
Den uoppnåelige sannheten Skrøpelige setninger Sannhetens problemer Sannhet og fortelling Historie er litteratur Fortidens dansegulv Å skrive virkeligheten I historiens malstrøm Prinsipielle spørsmål, pragmatiske svar
211 215 220 224
Fremtidens historie Om historiens herkomst Humanvitenskap og naturvitenskap Tid, miljø og skjulte fellesskaper
229 Etterord 231 Noter 239 Stikkord
INNLEDNING: FROSKEN I PIPLIPATAN
Knapt noen monark har fortryllet sin samtid og ettertid som Dronning Kristina av Sverige. Hun talte adelen midt imot da hun nektet å legge gifteplaner og senere sa fra seg tronen, konverterte til katolisismen og slo seg ned i Roma med sin store samling av kunst og bøker. Der var hun en dominerende skikkelse i byens kulturliv, korresponderte med Europas mektigste menn, og førte opplyste samtaler med andre lærde. Hun styrte Sverige bare i ti år, men i løpet av den korte tiden kalte hun til seg viktige intellektuelle og vitenskapsmenn. Den mest berømte var filosofen René Descartes, som kom til Stockholm som dronningens lærer i 1649, men som døde der etter bare noen måneder. Bedre gikk det med Johannes Schefferus, som kom i 1647, ble professor i Uppsala og ble en viktig lærer og forfatter – blant annet av en stor og mye lest bok om Lappland som ble oversatt, og av en samling oppbyggelige eksempler fra det svenske folkets ærerike historie, etter klassisk romersk mønster. Mer i det stille utstedte Kristina et anbefalingsbrev til Nils Mattsson Kiöping, en ung mann som ikke later til å ha hatt annet å fare med enn en periode som student i Uppsala og – og det var nok viktigst – gode forbindelser. Han var sønn av en uekte datter av friherre Carl Gustafsson Stenbock, og den mektige greven Per Brahe hadde tatt ham under vingene. Dronningens brev ga Nils tillatelse og mulighet til å reise langt de følgende årene, og han var langt borte da Descartes døde og da Kristina abdiserte. Han kom hjem, hadde en kort og øyensynlig mislykket karriere som marineoffiser, og slo seg ned med sin lille familie under kummerlige kår på Söder. Han druknet i 1680. Denne boken, hans reisebeskrivelse, kom ut i 1667 for grevens regning. Det samme året avla Kristina en kort visitt i Sverige. Kanskje husket hun Nils vagt, kanskje så hun boken, kanskje bladde hun litt i den og så at dens merkelige, støyende anekdoter fra Orienten var gammeldagse og rå. I dag gjør det den svenske 1600-tallshistorien rikere at Nils og Kristina hører sammen i den, som reisende i samme tid. Bildet viser tittelsiden til Nils Mattsson Kiöpings Een kort beskriffning vppå trenne resor och peregrinationer, sampt konungarijket Japan. Foto: © Ku ngliga Bibliot ek et, Stock holm
det var en bok jeg bare snublet over. Jeg var på Kungliga Biblioteket i Stockholm for å orientere meg i gamle svenske reisebeskrivelser, fordi jeg syslet med planer om et forskningsprosjekt om nordiske forestillinger om verden øst for Europa på 1600- og 1700-tallet. Dette hadde slått meg som et interessant og kanskje til og med viktig prosjekt: Forholdene mellom den vestlige kulturen, Øst-Asia og Islam er i rask forandring, og de nordiske oppfatningene og holdningene til grupper med ikke-vestlig bakgrunn er et brennbart politisk tema som historikere bør være med på å diskutere og sette inn i en kontekst. Jeg søkte på kryss og tvers i databasene på biblioteket og satt dag etter dag og leste, for å få idéer, lage spørsmål, og for å få en slags føling med stoffet. Mye av det jeg leste var ganske kjedelig, men rett som det var fant jeg overraskende synspunkter og vurderinger som liknet lite på det jeg hadde ventet, og rare, vittige episoder. Det var noen vidunderlige uker. Det mest fantastiske var altså denne ene boken, Een kort beskriffning vppå trenne resor och peregrinationer, sampt konungarijket Japan. Forfatteren het Nils Mattsson Kiöping. Boken var tjukk, men liten, typisk for sin tid, med tette, gotiske bokstaver på sterke, stive sider. Eksemplaret jeg fikk utlevert til bruk på spesiallesesalen, var originalutgaven, trykket i 1667. Så der satt jeg, med boken hvilende på den spesiallagde puten, holdt åpen med lesesalens tunge, blå og hvite bånd som man skal bruke i stedet for å slite på det sjeldne materialet med fingrene. Bare Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 11
når jeg bladde, kunne jeg nyte berøringen med en bok som var blitt trykket 18 år før Johann Sebastian Bachs fødsel. Nils Mattsson Kiöping forteller om sine omfattende reiser, i stor grad som ansatt i Det nederlandske Ostindiske Kompani, men også som en slags offisiell svensk representant: Han hadde fått Dronning Kristinas anbefaling som utenriks reisende noen år tidligere, bare 20 år gammel. En sannsynlig forklaring på denne gunstbevisningen er at Nils’ mor var uekte barn av dronningens bror. Dermed var han selv en slektning av flere fremtredende adelige – anerkjent, men uten status. Han reiste langs afrikanske og asiatiske kyster i en årrekke og kunne fortelle fra Afrika, Arabia, India, Java, Kina og en mengde andre land og steder. Reisebeskrivelsen er ordnet geografisk, ikke kronologisk, så den gir nok et mer planmessig inntrykk av Nils Mattssons ferd enn det kanskje var grunnlag for. Skjønt hva vet vi? Det er gått tre og et halvt århundre. Forholdsvis tidlig i boken forteller Nils Mattsson om området rundt Bagdad, og om hvordan de kristne har det under tyrkiske og islamske makthavere. I selve den store byen må man ta seg i akt, sier han, men i forsteder og i andre byer finnes det mange kristne, og til og med menigheter og klostre. Et av disse klostrene ligger i en by som heter Piplipatan, og det ledes av en biskop som har oppsyn med prestene i «Awa, Pegu och China». Men det mest oppsiktsvekkende ved dette klosteret finnes på kjøkkenet. Iblandh alt annat, som ther uthi Klostret war till att see, hade Biskopen uthi sitt Kiöök een Grodha, hwilken stodh bunden om Lijfwet medh een Silfwerkädia, och hade sitt Tillhold under een Steen, ther som all Orenligheet uthslogs, hon war half-annan Aln långh, och 3. Quarter öfwer ryggen breedh; Enär något Fåår slachtades, så bleff Inelfworna till henne kastade, hwilka hon strax upslukadhe, hon hade twenne Ögon i Tid for historie ✶ 12
hufwudet, hwilka brunno som Eldh, så stoora som twenne laglige Hönssägg, Enär the stucko Handen i Munnen uppå henne, didde eller sögh hon henne som een Kalff. Tillförendhe hafwer ther och så warit een Fyrfota, hwilken tå war dödh, och Huden sedan upfylter medg Boomul: Thenne, effter hon altijdh lopp löss bådhe Nätter och Dagar, ther till lågo Grodan och hon tillsammans om Nattetijdh under Steenen uthi Kiöket, Förthenskul emädan Kockarna hafwa om Afftonen förgiätit något uthi Köket, som skulle slutas in om Lååss, i synnerheet färskt och nyslachtat Kiöt, som gemenligen hängde på Wäggiarna, staal thenne Fyrfota strax bort, och släpade thet till Grodan, hwilket the sedan bägge förtärdhe och upåto.1
Dette er den svenske originalteksten hvor jeg bare har rettet opp et åpenbart feiltrykk. Teksten er ikke helt enkel å lese i dag, i hvert fall ikke for en utlending, men dette er selvfølgelig det første hinderet jeg må over som historiker. Hva er det egentlig som står her? Dette er min oversettelse: Blant alt annet som kunne sees der i klosteret, hadde biskopen i sitt kjøkken en frosk som sto bundet om livet med et sølvkjede, og som hadde sitt tilhold under en stein, der hvor alt avfall ble slått ut. Den var halvannen alen lang, og trekvart bred over ryggen. Når det ble slaktet en sau, så ble innvollene kastet til frosken, som slukte dem straks. Den hadde to øyne i hodet som brant som ild, så store som to alminnelige hønseegg. Når de stakk hånden i munnen på den, diet eller sugde den på den som en kalv. Tidligere har det også vært en firfoting, som da var død, og huden siden fylt opp med bomull. Ettersom den alltid løp fritt både netter og dager, lå den sammen med frosken om natten under steinen på kjøkkenet, i tilfelle av at kokkene om kvelden hadde glemt noe på kjøkkenet som skulle låses inn. I særdeleshet ferskt og nyslaktet kjøtt, som vanligvis hang på veggene, stjal denne firfotingen straks bort, og slepte det til frosken, hvilket de siden begge fortærte og åt opp. Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 13
Nå skjønner vi antakelig hva som står her, men det gjør ikke teksten mindre besynderlig. På storkjøkkenet til biskopen i Piplipatan fantes det altså en slags avfallssjakt som var halvveis dekket av en stein. Under denne steinen bodde det en enorm frosk som var lenket fast og som folk må ha moret seg med å stikke hånden i munnen på. Før – vi må gå ut fra at «tå» betyr «då», altså da, og at «da» viser til det tidspunktet da Nils Mattsson var på besøk – hadde det også bodd en «firfoting» der, som hadde stjålet kjøtt og delt det med frosken. Hva i all verden betyr dette? Er det en historie vi skal tro på? Var det meningen at noen skulle tro på den i 1667, eller var den bare tull? Jeg ble sittende og måpe på spesiallesesalen. Jeg undertrykte latteren, men også bestyrtelsen, forskrekkelsen – ikke bare over den nokså skumle historien, men også over det kalde gufset man av og til kan føle som historiker når man plutselig får et glimt av andre og fremmede verdensbilder. Og det er altså verdensbildet man skal prøve å orientere seg i. Men hvordan kommer vi videre? Vi skal lese kilder kritisk. Kildekritikken, altså de spørsmålene historikere stiller seg for å gjøre det klart hva det egentlig er kildene kan si noe om og i hvilken grad man kan stole på dem, er grunnlaget for hele fagets metodelære. I tilfellet Nils Mattsson er de opplagte spørsmålene om denne boken virkelig kan være ekte, om han faktisk hadde sett det han skriver om, hvilken situasjon teksten ble til i, og endelig hvilken hensikt han kan ha hatt med å skrive den. Svaret på det første spørsmålet er enkelt nok: Det er ingen tvil om at boken er ekte og at den ble skrevet av Nils Mattsson fra Kiöping i Västmanland, som levde fra 1621 til 1680 og som hadde reist vidt og bredt i de områdene han skriver om. Vi vet imidlertid ikke mer om akkurat hvilke steder han oppholdt seg enn det han selv forteller. Dermed blir vi også straks usikre på hva han har sett, og tvilen blir ikke mindre av at han forteller at Tid for historie ✶ 14
Bagdad ligger på en øy der de store elvene Eufrat og Tigris løper sammen, eller av at «Piplipatan» er et sted vi ikke kjenner fra noen andre kilder enn denne boken. Selvfølgelig er det også naturlig å spørre seg om det fantes så store frosker i Vest-Asia på den tiden. Her bør en historiker være fantasifull nok til å stille seg åpen, men også traust nok til å bruke sunt skjønn. Da melder tvilen seg straks: «Alen» er riktignok ikke noe helt entydig lengdemål, men denne frosken må uansett ha vært mer enn en meter lang, om vi skal tro det Nils Mattsson skrev. Da skal vi nok ikke det. Så store frosker fantes ikke, ikke engang på 1600-tallet. Og hva er en «firfoting»? Var den et dyr, ville Nils ganske sikkert sagt hvilket, og det at den fikk bevege seg fritt, peker i samme retning: Den var et menneske, et menneske som gikk på alle fire. Her antyder Nils at også biskopen i Piplipatan og folkene hans hadde sett på firfotingen på kjøkkenet som noe helt eget siden de hadde stoppet den ut, men han gir ikke noe klart svar på om han hadde sett den. Hvorfor fortalte Nils Mattsson denne historien? Var han bare ute etter å underholde? Det virker usannsynlig. I innledningen til reisebeskrivelsen understreker han sterkt hvordan beskrivelser av fjerne land har vært tillagt stor verdi, fordi de kan gi leserne kunnskap de ikke kan skaffe seg uten å reise selv, og lesningen kan være en spore til nye, allmennyttige oppfinnelser. Hans eget nye verk skal gi svenske lesere del i denne nytten og kunnskapen. Boken var med andre ord neppe ment bare til lyst, verken av Nils Mattsson, eller av hans slektning, greven Per Brahe, som sørget for at boken ble trykket. Men det er ikke lett å forstå hvordan denne historien om frosken og firfotingen kunne være til nytte for noen – så hva var hensikten med den? Hva Nils Mattsson og hans hjelpsomme greve egentlig ville, kan vi ikke si noe sikkert om. Nils skrev altså selv at Innledning: Frosken i Piplipatan ✶ 15
boken formidlet kunnskap en leser ellers i prinsippet kunne skaffe seg ved selvsyn, og at denne kunnskapen var nyttig og verdifull. Det er et utsagn vi ikke kommer bakenfor. Kanskje han lo da han skrev det. Men 1600-tallet var en tid da løgn var en dødssynd, og det er lite trolig at Nils, og kanskje enda mindre Grev Brahe, ville bli assosiert med ville påhitt. Vi må gå ut fra at Nils, hans hjelpere og hans lesere alle var i god tro. Samtidig er det altså usannsynlig at Nils virkelig hadde sett denne frosken. Kan han ha hatt den fra et annet sted? Kan den ha vært noe han hadde hørt om – eller lest om i andre bøker? Jeg utsetter spørsmålet om Nils Mattssons eventuelle personlige hensikt med froskehistorien. I stedet vil jeg prøve å etablere en ramme, en kontekst for den. Det betyr at jeg vil se på boken som et produkt av sin tid, og ikke først og fremst av Nils Mattsson. Dette er noe av det grunnleggende og spesielle ved historiefaget slik det er nå: Å etablere en kontekst, er å etablere en tid, og en avstand i tid. FOR LENGE SIDEN
Historikere kommer ikke uten forutsetninger til kildene sine. Det gjorde ikke jeg heller i dette tilfellet. Jeg hadde jo for eksempel funnet frem til Nils Mattssons bok fordi jeg var interessert i reisebeskrivelser fra en bestemt periode, og jeg visste noe om sjangeren. Jeg visste at de ofte er fulle av merkverdigheter. Hvis vi ser på kart – gjerne de som er enda eldre enn denne boken – vil vi ofte finne tegninger av merkelige skapninger, monstre, som lever i de delene av verden som er lengst borte fra den som tegnet kartet og fra de som skulle se på det. Middelalderske verdenskart var enestående kunstverk: De fantes bare i ett eksemplar og var plassert permanent på ett sted. Det mest berømte av dem alle ble laget omkring år 1300 og henger fremdeles i domkirken i Hereford, nær den engelske grensen mot Wales. Her finner vi en mengde Tid for historie ✶ 16
4-fargetrykk
Fr a jury ens begrunnelse: «Når den dertil er uvanlig velskrevet, har et originalt og suverent grep om stoffet og har gode og interessevekkende eksempler, er juryen ikke i tvil om at årets pris går til et prosjekt som er faglig nyskapende og fremragende formidling på én og samme gang.»
erling sandmo
Bokprosjektet vant Universitetsforlagets faglitterære pris i 2011.
En bok om historiske spørsmål
Dette er boken om hva historie er. Om hva som skjedde for lenge siden og hvordan vi skal forstå det. Forfatteren tar for seg de grunnleggende spørsmålene enhver som driver med historie bakser med: Hvorfor er vi interessert i historie? Hvordan kan vi vite noe sikkert om fortiden? Hvordan bør historie skrives? Og hvorfor bør historie skrives? Alt dette er historiske spørsmål som må forstås historisk.
e r l i ng s a n dmo
En bok om historiske spørsmål
Erling Sandmo viser frem det praktiske arbeidet historikere gjør gjennom en rekke fascinerende eksempler. Det begynner med hans forbløffende møte med en enorm frosk og en underlig firfoting på et kjøkken i Piplipatan en gang på 1600-tallet. Og fortsetter med heroiske hærførere som vil forme sitt ettermæle, religiøse historikeres håndtering av en verden i oppløsning, sjøuhyrer, demonutdrivere, ruiner bygget som ruiner og en dypt musikalsk polsk statsminister. Sandmo møter fortiden med nysgjerrighet, åpenhet og stor kunnskap. Han vil forstå hvordan og hvorfor fortidens mennesker var forskjellige fra oss og viser hvordan både dagens og fortidens historikere har gått frem for å få svar. Denne boken gir en innføring i historiefagets historie, metode og teori. All historie inneholder en refleksjon om tid, om hva det vil si at tiden ligger mellom oss og det som har vært. Tid for historie er en hjertelig invitasjon til faget om fortiden.
omslag av blæst | aud gloppen
isbn: 978-82-15-01644-3
Erling Sandmo (f. 1963) er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han er også musikkritiker, en populær foredragsholder og har utgitt en rekke bøker. Hans spesialfelt er kriminalhistorie, kulturhistorie i tidlig nytid, kunnskapshistorie og klassisk musikkhistorie.
4-fargetrykk
Fr a jury ens begrunnelse: «Når den dertil er uvanlig velskrevet, har et originalt og suverent grep om stoffet og har gode og interessevekkende eksempler, er juryen ikke i tvil om at årets pris går til et prosjekt som er faglig nyskapende og fremragende formidling på én og samme gang.»
erling sandmo
Bokprosjektet vant Universitetsforlagets faglitterære pris i 2011.
En bok om historiske spørsmål
Dette er boken om hva historie er. Om hva som skjedde for lenge siden og hvordan vi skal forstå det. Forfatteren tar for seg de grunnleggende spørsmålene enhver som driver med historie bakser med: Hvorfor er vi interessert i historie? Hvordan kan vi vite noe sikkert om fortiden? Hvordan bør historie skrives? Og hvorfor bør historie skrives? Alt dette er historiske spørsmål som må forstås historisk.
e r l i ng s a n dmo
En bok om historiske spørsmål
Erling Sandmo viser frem det praktiske arbeidet historikere gjør gjennom en rekke fascinerende eksempler. Det begynner med hans forbløffende møte med en enorm frosk og en underlig firfoting på et kjøkken i Piplipatan en gang på 1600-tallet. Og fortsetter med heroiske hærførere som vil forme sitt ettermæle, religiøse historikeres håndtering av en verden i oppløsning, sjøuhyrer, demonutdrivere, ruiner bygget som ruiner og en dypt musikalsk polsk statsminister. Sandmo møter fortiden med nysgjerrighet, åpenhet og stor kunnskap. Han vil forstå hvordan og hvorfor fortidens mennesker var forskjellige fra oss og viser hvordan både dagens og fortidens historikere har gått frem for å få svar. Denne boken gir en innføring i historiefagets historie, metode og teori. All historie inneholder en refleksjon om tid, om hva det vil si at tiden ligger mellom oss og det som har vært. Tid for historie er en hjertelig invitasjon til faget om fortiden.
omslag av blæst | aud gloppen
isbn: 978-82-15-01644-3
Erling Sandmo (f. 1963) er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han er også musikkritiker, en populær foredragsholder og har utgitt en rekke bøker. Hans spesialfelt er kriminalhistorie, kulturhistorie i tidlig nytid, kunnskapshistorie og klassisk musikkhistorie.