Skal vi leke en bok

Ingvild Alfheim og Cecilie D. Fodstad

Forfatterne ønsker å inspirere alle som jobber med litteraturformidling og språktilegnelse i barnehagen. De presenterer språkleker knyttet til bilde­bøker, som spenner fra den utvidete pekeboka for de aller minste til kjente klassikere. Språklekene kan du også bruke på dine egne bildebokfavoritter.

Hvert kapittel gir konkrete og utprøvde lekeoppskrifter, som viser hvordan lek kan knyttes opp til leseopplevelser. Deretter følger en litterær tolkning, samt en kort redegjørelse for hva som gjør metodene gunstige for barns begrepsforståelse, deres kognitive ferdigheter og deres evner til å fortelle og fantasere. Boka er forskningsbasert og ivaretar ulike sider ved norskfaget i barnehagen.

Ingvild Alfheim jobber som norsklektor ved barnehagelærerutdanningen på Høgskolen i Hedmark. Hun er utdannet litteraturviter og har i mange år jobbet som barne- og ungdomsredaktør i Gyldendal Norsk Forlag.

Cecilie D. Fodstad arbeider som norsklektor ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning/DMMH i Trondheim.

SKAL VI LEKE EN BOK?

Boka er skrevet for studenter og lærere i barnehagelærerutdanningen og ansatte i barnehagen.

Ingvild Alfheim og Cecilie D. Fodstad

Lyst, lek, leseglede og læring er denne bokas firkløver. Her er forslag til kreative måter du kan arbeide med bildebøker, eventyr, rim og regler i barnehagen.

SKAL VI LEKE EN BOK? Språktilegnelse gjennom bildebøker

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 48

31.07.14 14:44

Kapittel 4

{Figu høyre tepep

Kroppens språk og språkets kropp Om kroppen Praktisk-analytisk eksempel: Lars er Lars (for små barn) og Timothy mister seg sjølv (for store barn) Del en: Haisangen Mellom hver linje synges damdam dadadadada Og det var sommer (damdam dadadadada) og det var varmt Det var en jente Og det var en gutt som svømte ut (svømmetak) og lenger ut Men så kom haiene, haiene, haiene.

Og det var pappahai (lager et stort gap med armene) og mammahai (middels gap med armene) og lillesøsterhai (et lite gap med armene) og bestemorhai (lite gap med knyttede hender, bestemorhai har ikke tenner) De tok en arm (rister på ene armen) de tok en til (rister på andre armen) de tok en fot (rister på ene foten) de tok en til (rister på andre foten) de tok en kropp (rister på hele kroppen) Da ble det blod! (skummel stemme) Men ikke haiene, haiene, haiene.

«Gjennom kroppslig aktivitet lærer barn verden og seg selv å kjenne» (Kunnskapsdepartementet, 2011). Disse

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 49

ordene er hentet fra rammeplanen for barnehagen og virker selvinnlysende nok. Hvor ellers skulle vi erfare fra? For de minste er verden så ny at de må strekke ut fingrene å klemme på alt som er å få tak på, eller kanskje de stikker nesa si helt oppi en stank så vel som en godlukt. Mange mammaer og pappaer har måttet gjemme dobørsten i den perioden da barnet skulle smake på alt mulig. Når sansene erfarer, kan vi tenke på det som en metafor på at kroppen leser verden, men det er ikke bare verden vi erfarer, det er også oss selv og kroppen i seg selv. Våre egne føtter som tramper så fint i gulvet, knærne som skjelver eller de myke hendene som klapper og klasker.

Litteraturhistorisk sett er temaet kropp og tekst av stor litterær interesse. Det har fascinert menneskene siden tidenes morgen (Stueland, 2009). Anatomisk utforskning, skrift og erkjennelse hører sammen, så det er ikke underlig at også barnebøkene tilnærmer seg den intrikate anatomien. Som regel tenker vi på lesestunder i barnehagen som motsatsen til det å være fysisk aktiv. En god bok brukes ofte for at barna skal falle til ro. Selv om bøker kan handle om kropp, er det ikke sikkert at det finnes så mange bøker som gjør at leseren tenker at nå vil jeg kjenne alle musklene mens jeg klatrer til topps i klatrestativet og roper: «Her er jeg!».

Dette kapittelet dreier seg om barnelitteraturen og kroppen, om litteratur som får oss til å kjenne ekstra godt etter, litteratur som på sett og vis gjenskaper kroppen, slik at vi tenker en gang til at joda, magen er kilen, og det hender jo at håret klør (måtte det ikke være lus!).

Vi har valgt å fokusere på to billedbøker om kroppen og erkjennelse, den ene er en utvidet pekebok. Det er Svein Nyhus sin bok Lars er Lars, mens den andre er en noe mer kompleks bildebok, det er Vegard Markhus’ bok Timothy mister seg sjøl. Skulle leselysten bli stor, har vi laget en liste med enda flere gode bøker om hode, skulder, kne og tå helt på slutten av kapittelet.

{Figu høyre

31.07.14 14:44

HER} leke

50

Kapittel 4

KORT OM BOKA Svein Nyhus lanserte en serie for småbarn i 2011 om gutten Lars. Foreløpig består serien av fem bøker som alle har bevegelse som fellesnevner. Det er også laget

bok-apper til serien. Lars er Lars er den første boka i denne serien.

Boka er et møte med gutten Lars. Det er bare det at når vi åpner boka og leser: «Her er Lars», så ser vi ikke Lars, men et bilde av noe som viser seg å være et oransje teppe med noe under. I all korthet kan handlingen oppsummeres som en finnelek. Leseren blir oppfordret til å leke en slags gjemsel (borte-tittei). Lars kommer fram fra teppet kroppsdel for kroppsdel hver gang vi blar. Først kommer føttene, så beina, magen, armene og hendene, hodet, ører, munn, nese og øyne helt til hele Lars er framme på nest siste oppslag før han vips forsvinner igjen.

Nå når vi vet hva boka handler om, er det på tide å introdusere den første leseleken i dette kapittelet. I disse bøkene til Svein Nyhus, er det nesten ikke nødvendig å framheve en lek, for det er som om boka i seg selv er et opplegg, det er bare å etterape boka. Vi har gitt leken navnet «enmannsgjemsel», som er oppkalt etter følgende lille fortelling fra en tidligere barnehageassistent.

En gang fant barnehageassistenten en liten pike som lå helt alene inni slagbenken i garderoben. Da barnehageassistenten spurte: «Hva gjør du her?», svarte jenta: «Jeg leker enmannsgjemsel og prøver å finne meg selv.»

Å LEKE ENMANNSGJEMSEL Dette trenger du: Ett eller flere tepper.

Passer for: Små barn i små grupper, og barn som liker å røre på seg.

Slik går du fram: • Før du leser, kan dere synge en sang med bevegelser om kroppen. Vi har gjengitt Haisangen ovenfor som et forslag. Melodien finner du ved å søke på Haisangen på YouTube.com. Hvis du synes det blir for mye av det gode med blod, finnes det flere andre sanger om kropp, for eksempel «Hode, skulder, kne og tå» eller Øystein Sundes «Hvis dine ører henger ned».

• Sett deg tett sammen med barna og vis fram boka og omslaget.

• Les boka sammen med barna, og pass på at barna får lov til å være med å bla om.

• Etter lesningen snakker du om kroppsdelene. La barna klappe seg på hodet og magen og riste på rumpa.

• Spør barna om de vil være Lars og gjemme seg under teppet. Teppet kan gjerne være litt gjennomsiktig slik at barna ikke blir redde, eller så kan du gjemme deg, og du trenger ikke å dekke deg helt til.

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 50

• Les boka en gang til. Gjenfortell gjerne fritt etter hukommelsen, og hvis det er du som er under teppet, må du titte fram under lesningen, men denne gangen tilpasser du det slik at det handler om deg eller barnet som har gjemt seg.

• Si «Du må ha føtter. Her kommer føttene …» La barnet stikke fram føttene, først én fot og deretter den andre.

• La barnet vise fram magen, og kil den gjerne litt.

• La barnet flakse med armene.

• Avdekk deretter hodet.

• På slutten kan du be alle barna om å gjemme seg, akkurat som da musene blir borte i «På låven sitter nissen».

• Lek leken flere ganger, for det tar tid å bli vant til en ny lek.

Lag gjerne egne varianter. Kanskje vil barnet trampe med føttene eller klappe med hendene? Noen barn vil fort kaste teppet fra seg, men det gjør ingenting. Improviser, le og klask deg på knærne, og la barna gjøre det sammen med deg, hvis de vil. Pass på at boka er tilgjengelig etter at dere har lest og lekt. Kanskje kan også teppet få ligge litt, slik at barna kan få gjemme seg og komme fram bit for bit når det selv har lyst? Da vi leste denne boka

31.07.14 14:44

Kroppens språk og språkets kropp med Iselin på 1,8 år, viste hun stor iver. Måten små barn kommuniserer i en boksamtale er i stor grad ikke-verbal.

Men den er likevel full av initiativ. Under lesning gikk hun bort til boksidene og forsøkte å fjerne teppet over

En lesning som kan øke innsikt og stimulere til samtaler om boka – Om samspillet mellom bilde og tekst Her følger en analyse av Svein Nyhus’ bok Lars er Lars. I analysen kommer vi til hvordan tekst og bilde til sammen skaper en helhet, og vi kommer også til å se på noen allusjoner, som betyr det å vise til annen litteratur. På det første oppslaget etter smusstitlene står det skrevet: «Dette er Lars.» Men bildet på oppslaget er av en blå skorpe (kanskje kanten på en planet?) og en oransje klump. Ved første øyekast ligner det på en hatt. I en bildebok vil tekst og bilde alltid høre sammen, sammen forteller de en historie. Tradisjonelt sett er pekeboka laget etter følgende prinsipp, når vi åpner en bok og viser et lite barn et bilde, av for eksempel et eple, så vil det stå EPLE med trykte, sorte bokstaver og samtidig vil man se et bilde av et grønt eller rødt eple. Som leser blir det da naturlig for oss å si: «Hvor er eplet?» og barnet kan peke og kanskje si «der». Bildet og tekst sier det samme (mer eller mindre). På første oppslag i Lars er Lars følges ikke dette prinsippet, bildet ligner ikke på «noe» vi tenker på som Lars. Denne leseren assosierer til den surrealistiske maleren René Magrittes berømte maleri «Ceci n’est pas une pipe» som er fransk og betyr: «Dette er ikke en pipe», male-

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 51

51

Lars sitt hode på de trykte sidene. Særlig frydet hun seg over å vifte med hendene. Utover dagen kunne hun være opprørt over noe helt annet, men om vi ba henne vifte med hendene, smilte hun stort og gjorde nettopp det.

ren malte en brun pipe og skrev ordene som benektet at det var en pipe. Slik gjorde dette kjente maleriet et poeng av at det er en forskjell mellom objektet i seg selv (referenten) og bildet (altså det vi kaller symbolet).

En pipe er forskjellig fra et bilde av en pipe. I tillegg til piper hadde René Magritte et annet motiv han var veldig glad i, nemlig hatter.

Det som står på høyre side av dette oppslaget ligner på en oransje hatt. Bildet av den oransje hatten satt sammen med den blå «planetskorpa» kan gi assosiasjoner til en annen kjent barnebok, Den lille prinsen (1943) av Antoine de Saint-Exupéry.

Den lille prinsen åpner med en gjengivelse av forfatterens første barnetegning. Inger Hagerups oversettelse finner du på neste side.

{Figu beskjæ -4.4a neder ser ut - 4.4b ser ut

31.07.14 14:44

angen vparntro}

52

Kapittel 4 «Jeg viste dette mesterverket til de voksne og spurte om de ikke ble redde.» De svarte: «Hvorfor skulle vi bli redde for en hatt? Min tegning forestilte ikke en hatt. Den forestilte en kvelerslange som holdt på å fordøye en elefant. Nå tegnet jeg kvelerslangen innvendig, for at de voksne skulle forstå det. Man må forklare alt mulig for dem.» (Saint-Exupéry, 1977, s. 9–10.)

Når vi ser de to tekstene i sammenheng, blir det enda tydeligere at Nyhus både jobber og leker seg med sammenhengen mellom verbaltekst, bilde og fantasi.

Denne undringen går det an å spille på under lesning.

Når vi leser teksten, kan vi fint stille pekebokspørsmålet: «Hvor er Lars, kan du se Lars?» Dette skaper en spenning for barnet som blir nødt til å bla om for å se.

Hovedoppgaven til teksten og bildet er å skape undring. For når barnet blar, vil blikket feste seg på de to føttene som stikker fram av teppet. «Lars må ha føtter.

Her kommer føttene til Lars.» Slik blir Lars til, kroppsdel for kroppsdel.

Små kjeler har også ører Like under teksten på det andre oppslaget er det et annet bilde, et bilde av et hus på toppen av en trapp.

Hvorfor er dette bildet her? Hva har huset og trappen med føtter å gjøre? For det første kan vi tramp, tramp, tramp gå opp trappen med føttene våre, og for det andre når vi står nederst ved trappen står vi ved det vi kaller «foten» av en trapp. Hvert eneste oppslag i boka inviterer til en mulighet for å utvide ordforrådet.

På alle venstresidene i boka har Svein Nyhus vignetter av ett eller flere objekter som henger sammen med

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 52

kroppsdelene våre, enten det er synonymer, metaforiske kroppsdeler eller assosiasjoner til ordene. På det tredje oppslaget under teksten «Her er beina til Lars også. Beina kan vifte», ser vi en krakk som har bein.

I kapittel 2 skrev vi om at små barn vil at voksne skal spørre om ting som barna kan, slik at de kan få vist mestring. På midtsideoppslaget står det at «Lars må ha ører også. Da kan Lars høre at du ler.» De tilhørende objektene er en kjele, en sleiv og en knust tallerken. Oppi kjelen kan man se et ansikt. Samtlige objekter ligner på ører, kjelen har ører, øsen ser ut som et øre og den knuste tallerkenen ser også ut som to ører.

I tillegg gir objektene assosiasjoner til det å lage lyd, og lyd er noe vi hører med ørene våre. Når barna har lekt leken om å titte fram fra et teppe, kan du finne fram en kasserolle og en øse og lage skrangleorkester og snakke om hva det vil si å ha ører. Du kan også ta en stol og la barna ta på ryggen til stolene, stolbeina og finne ørene på gryta. Og hvorfor ikke ta med lokket til gryta, så kan dere leke med at både gryter og øyne har lokk. Dette er selvsagt en øvelse i begrepslære og dybdeforståelse, som vil si hvor godt vi forstår innholdet i et ords betydning (Høigård, 2013), men det gir også barnet en tilgang til det Roman Jacobson kalte den poetiske språkfunksjonen, det vil si at barnet blir oppmerksom på språkets klang, rytmer og bildespråk (Jakobson, 1960). Dette kan du lese mer om i kapittel 12, som handler om lyrikk.

Språket vi bruker om kroppen vår er fullt av metaforer. Vi sier for eksempel at vi har poser under øynene, eplekinn, og tenna på tørk (Uri, 2006). Språket låner bort kroppsdelene våre til andre objekter også. Vi snakker for eksempel om en lampefot og et nåløye.

31.07.14 14:44

Kroppens språk og språkets kropp Lars er Lars synes som skapt for å utvide ordforrådet til barna og til å hjelpe barna med å lære nye begreper og få flere assosiasjoner som er knyttet til hvert enkelt begrep. Vignettene av ett eller flere objekter gir leserne

53

Orans

muligheten til å snakke sammen om ord som har flere betydninger (homonymer), metaforiske kroppsdeler eller assosiasjoner til ordene. Kan en gryte få øreverk?

Eller kan en stekepanne få rynker?

DETTE HAR VI GJORT. VI HAR • Foreslått en leseaktivitet der vi øver på navngiving, og hvordan vi kan se kroppen bit for bit.

• Tilrettelagt for at barna får mulighet til å uttrykke seg gjennom kroppsspråket sitt.

• Gitt barna mulighet til å utvide sin erfaring og ordforråd som er knyttet til kategorien kropp.

• Gitt barna mulighet til å se hvordan språket har mange språklige bilder i seg.

• Snakket om ord som betyr flere ting.

• Sett på at tekst og bilde ikke alltid henger sammen, men at det likevel oppstår en sammenheng når ordet og bildet står sammen.

{Figur

Del to: Å rive ned og å bygge opp kroppene – for store barn Lille Trille satt på en hylle Lille Trille ramlet ned Ingen mann i dette land Lille Trille bøte kan

KORT OM BOKA Timothy mister seg sjølv av Vegard Markhus kom i 2010, og forfatteren fikk Nynorsk barnelitteraturpris for boka. Bildeboka passer kanskje aller best for de barna som allerede har et godt forhold til de helt grunnleggende ordene på de forskjellige kroppsdelene, for nå skal vi begynne med det som så fint heter å «dekonstruere», altså det å rive ting fra hverandre, og for at det skal bli morsomt må barna først ha et forhold til hvordan kroppen er satt sammen i utgangspunktet.

Kort fortalt handler boka om Timothy, en voksen mann som bor mutters alene i skogen. En dag faller han fra hverandre. Det begynner med at han mister en tann. Bit for bit mister han seg selv, og til slutt er det bare hodet igjen. Han finner ut at han må lime seg sammen. Mannen har et speil som han aldri bruker. I

teksten står det at han liker bedre å se ut av vinduet, og derfor husker han ikke hvordan et menneske ser ut.

For å løse dette problemet ruller Timothy-hodet på tur i naturen med en tralle bak seg for å spørre naturen og tingene der ute til råds. Han møter blant annet et tre, som ikke kan se, men som hører hvordan et m ­ enneske ser ut, en huske som bare vet hvor tungt et menneske er og vinden som bare vet hvordan det er å ruske menneskene godt i håret. Til slutt finner han ut at han bare må prøve så godt han kan, og så limer han seg selv sammen på en riv ruskende gal måte.

Turki

{Figur

KREATIV KROPPSPUSLING Passer for: Leken passer for mellom to til åtte barn om gangen.

Du trenger: Papp, saks, tusj, borrelås og et filtstykke eller lignende (flanellograf).

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 53

• Tegn to ganske enkle menn. De er fint om de er ganske like. Derfor er det kanskje lurt at en voksen gjør dette. Kanskje du kan bruke malen på side 55 og lage din egen, og la barna fargelegge?

• Det blir morsomst om mennene er så store at barna får plass til å feste løse øyne, munn og tenner, og

31.07.14 14:44

54

Kapittel 4

•

• • • •

•

for eksempel at barna kan tegne tær på føttene og fingre på hendene.

Klipp mennene opp i noen puslespillbiter. Pass på at hver kroppsdel er en bit. Hvis du vil at leken skal ha større holdbarhet, kan det være en idé å laminere kroppsbrikkene.

Lag også noen ekstrabiter (løse øyne, munn, tenner, navle osv.).

Lim på borrelås bak alle delene.

La først barna få pusle hver sin mann sammen igjen.

Nå kan det passe å ta fram boka, kanskje barna har lyst til å høre om en mann som ligner på den mannen de sitter og pusler? Vis dem forsiden, si hva boka heter og fortell dem gjerne en setning eller to om hva boka handler om.

Etter lesningen kan du spørre om barna har lyst til å være med på en lek. Lag to grupper av barna. Det er fint om det ikke er så mange barn i hver gruppe.

Denne metoden er inspirert av og er en videreføring av et opplegg Ingunn Iverte Bjune fra Lerdal barnehage i Oslo har jobbet fram i forbindelse med Lesefrø-pakken til Lesesenteret i Stavanger. Da barna prøvde et fantasipuslespill av Timothy, var dette noen av reaksjoner: «Dei fleste synes det er vanvittig morosamt at han set kroppen feil saman og hoiar». «Åh, armen ut av hovudet!» og «Øyra der! – på skuldrene!». Andre begynner å fundere på korleis dette kan fungere: «Kan han høyre viss øyrene er på skuldrene, då?» «Kanskje han kan høyre hjarte sitt når øyra er på skuldrene?»

Ein gut meinte at «det ville vere fint om han òg kunne miste tissen. Han tenkte at viss han ikkje hadde den der tissen, så ville han ikkje tisse så mykje utanfor og så ville ikkje mamma bli sint på han.» (Bjune, 2011).

I denne øvelsen vil barna få øve seg på det som på fagspråket kalles «et desentrert språk». Når barna utvikler fortellerkompetanse, vil de lenge snakke om det som skjer akkurat der de er. Det tar en stund for et barn klarer å forholde seg til fortid og framtid. Det krever innsikt å forstå at den som lytter til deg ikke ser eller forstår på akkurat den samme måten som deg selv. Barna er seg ikke bevisst at en mottaker ikke ser og opplever det samme som dem selv (Høigård, 2013). Mange har opplevd dette når de snakker i telefonen med et barn. Barnet vil for eksempel gjøre grimaser eller peke fordi de ikke forstår at det nå kreves en annen type kommunikasjon enn den de har ansikt til ansikt. Og spør du barnet: «Hva hadde du på deg i bursdagen?», svarer det kanskje: «Denne.» Når vi

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 54

• Heng opp et teppe mellom de to lagene slik at de ikke kan se hverandre.

• La deretter det ene laget få pusle den ene Timothymannen sammen igjen på en fantasifull måte.

• Nå kommer utfordringen: Lag A skal forsøke å forklare for lag B hvordan de har laget sin tullemann.

• Lag A sier for eksempel: «Sett foten oppå hodet.»

• Lag B finner fram en fot og setter den oppå hodet.

• Vi foreslår at du gjør det veldig enkelt første gang barna gjør dette. La dem fritt stille spørsmål slik at kommunikasjonen blir en toveiskommunikasjon, men etter hvert som barna blir vant til leken kan dere avansere og prøve hvordan det går når barna bare får lov til å motta instruksjoner. Vær var for at barna får oppleve mestring og glede.

• Når lag A er ferdig, tar dere vekk teppet mellom lagene, og dere ser hvor lik eller ulik den nye Timothy-mannen er blitt.

skal utvikle evnen til å snakke om noe for en mottaker som ikke befinner seg på samme sted som oss selv, verken mentalt eller fysisk, trenger vi presise og beskrivende ord. Du kan lese mer om å desentrere språket i kapittel 7.

En lesning som kan øke innsikt og stimulere til samtaler om boka – hva innebærer det å miste seg selv?

I det følgende foretar vi en tolkning av Timothy mister seg sjølv. Å finne seg selv og å miste seg selv er to måter vi voksne uttrykker en eksistensiell søken eller krise, og dette er kanskje temaet i Markhus’ bildebok. Forfattere av bildebøker er ofte klar over at de henvender seg til to lesere med ganske forskjellig forståelseshorisont.

På fagspråket kaller vi dette «den doble stemmen» (Shavit, 1986) i barnelitteraturen. Primært sett er dette begrepet myntet på avstanden mellom forkunnskapen til et barn og en voksen. En virkelig god tekst lar seg nødvendigvis lese på langt mer enn to måter. De fleste voksne er forskjellige, og det er de fleste barna også.

Vi leser alle bøker med de brillene vi har. Like fullt kan barnelitteraturens «doble stemme» være et nyttig begrep for å hjelpe oss med å se etter deler av tekst og bilde som henvender seg til både voksne og barn.

Tittelen på denne boka, Timothy mister seg sjølv, viser en slik bevissthet om flere mottakere. Mange voksne vil tenke på det å miste seg selv i overført betydning, mens mange barn vil tenke på det som noe konkret. Vi skal nå foreta en filosofisk og psykoanalytisk lesning av boka.

31.07.14 14:44

Kroppens spr책k og spr책kets kropp

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 55

55

31.07.14 14:44

56

Kapittel 4

Å speile seg selv i andre DeLillos har en sang som heter «Ensom tenker» der teksten lyder: «Hei er du en som tenker / Prøver du kanskje å finne deg selv? / Tenk om den du fant / var en du ikke likte / Men som du måtte leve med / resten av livet.» (DeLillos, 1990.)

Hvem er vi? Hvordan vet vi at vi er som vi er? Hva er det som er med på å danne vår følelse av selvet og identitet? Markhus’ fortelling om Timothy handler om disse temaene. Teksten følger en klassisk eventyrstruktur, «helten» Timothy er fornøyd med å være «aleine i skogen». Ensomhet er godt for ham inntil det oppstår et problem: «Ein dag mister Timothy ei tann.

Han vert redd. Timothy liker ikkje at han har begynt å falle frå kvarandre», står det i teksten, og typografien i ordet «kvarandre» er slik at teksten ramler nedover, for ytterligere å understreke at her går virkelig alt sønder.

Det synes ikke å være tilfeldig at det første som faller ut er en tann. Selv om Timothy er en voksen mann, er tannfelling noe barn kan kjenne seg igjen i. Om de ikke har opplevd det selv, er det ikke uvanlig at noen av de eldste barna i barnehagen har mistet en tann. Første gang dette skjer kan det være ganske traumatisk. Å forstå at det vil komme en ny tann er ingen selvfølge. Vår komiske helt Timothy mister ikke bare tanna si, han er som den knuste Lille trille som ingen mann kan bøte.

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 56

Kroppsdel etter kroppsdel ramler av helt til Timothy triller hodet sitt av gårde med en tralle på slep for å løse problemet sitt. Det er mange spennende samtaleemner denne boka åpner for. Et spørsmål du kanskje kan stille barna, er hvorfor de tror Timothy ramler sammen?

Det symbolske sammenbruddet Den franske psykoanalytikeren Julia Kristeva har forsket mye på det kunstneriske uttrykket og meningstap i form av livskriser, depresjon og melankoli. «For Kristeva er estetisk kreativitet alltid en imaginær representasjon av subjektets kamp mot det symbolske sammenbrudd.» (Moi i Kristeva, 1994, s. 16.) Hva betyr det? La oss forsøke å omformulere det så det kanskje blir enklere: Kunsten handler ifølge Kristeva om å vise fram hvordan vi mennesker kjemper mot at alt skal bli meningsløst. Et symbolsk sammenbrudd er et slikt tap av mening. Hvis vi skriver ordet «far», vil vi inni hodene våre tillegge dette ordet innhold. De fleste av oss får bilder i hodet av vår egen «far», eller dersom vi selv er fedre, tenker vi kanskje på oss selv i denne rollen. Men hvis du en dag våkner og ser ned på dette ordet «far» og tenker: «Jeg vet ikke hva det betyr, det er bare streker på et ark, satt sammen på tilfeldige måter», da vil det symbolske være i ferd med å glippe for deg.

Timothy mister seg sjølv handler bokstavelig talt om

31.07.14 14:44

Kroppens språk og språkets kropp

en kreativ rekonstruksjon etter det vi kan kalle et sammenbrudd, der forståelsen av «kropp», «menneske» eller «jeg» er oppe til debatt. Vi kan si at det har foregått et symbolsk sammenbrudd fordi Timothy ikke lenger vet hvordan et menneske ser ut eller framstår.

Om vi behandler Timothy som et menneske, er hans sammenbrudd ekstremt konkret, men han er ikke et menneske, han er et fiktivt menneske, gjengitt gjennom symboler, bokstaver, streker og farger. I psykoanalytiske lesninger av fiktive karakter, tolker vi likevel fiksjonskarakterer som om de var av kjøtt og blod, og ikke minst tillegger vi dem en underbevissthet. Det betyr ikke at psykoanalytiske lesemåter ikke er klar over at de litterære skikkelsene er representasjoner som er skapt av et diktersinn. Det handler snarere om å lese symboler og litterære konstruksjoner som et speil på den virkeligheten vi lever i. «Timothy har ein spegel, men han bruker den aldri», står det i teksten.

Dette er et vesentlig premiss. Speilet kan leses som et symbol på selvinnsikt, og et ubrukt speil kan leses som et symbol på manglende selvinnsikt.

På smusstittelen ser vi at Timothy maler verden rundt seg. Vi finner også igjen et maleri på veggen på rommet hans. Dette kan tolkes som Timothys verdensbilde, selve kartet til hans «reise» ut i verden for å rekonstruere seg selv.

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 57

57

Med limstift går han ut og forsøker å finne løsninger ved å spørre naturen og objektene rundt ham om hjelp. Han vil finne seg selv gjennom de andre. Først ute er treet. Treet har ikke øyne, men i denne boka er det likevel besjelet med stemme og hørsel. «Eg kjenner lydane av både mennesker og dyr», sier treet.

«Huska bryr seg berre om menneska er lette eller tunge.» Midtveis i boka blir Timothy lei av ferden, og det er kjedsomhet som fører til historiens vendepunkt slik at helten bestemmer seg for å handle. Ved første øyekast kan dette virke som et litt umotivert vendepunkt. Kunne ikke forfatteren ha funnet på noe bedre enn at helten gikk lei? Men leser vi nå boka psykoanalytisk, som en kommentar til det å bevege seg inn og ut av en depresjon, virker faktisk dette vendepunktet ganske realistisk oppi den ellers så surrealistiske fortellingen. Hvis vi tenker oss denne litterære reisen som en eksistensiell krise, blir det nettopp vesentlig at Timothy ikke får hjelp fra noe ytre. Han må rett og slett «trille» så langt at han ikke orker mer før det er på tide å snu.

Denne leseren finner det også fascinerende at Timothy limer seg selv sammen igjen etter beste evne, for har han falt helt sammen og hodet har gått trill rundt, er det heller ikke underlig at evnen til å «lime seg sammen igjen» er ganske svak. Nå kan vinden

{Figu {Figur spalte – over

synes

31.07.14 14:44

58

Kapittel 4 ruske ham i håret igjen. «Takk for sist, seier huska.

Du er akkurat passe tung!», og han får dermed en ytre bekreftelse på at ting er som det skal være. Her oppstår det en situasjonskomikk siden de fleste barn som leser boka vil skjønne at han limer seg sammen riv ruskende galt, samtidig som at mannen ikke skjønner det selv. Dette er et sentralt aspekt i all situasjonskomikk, at mottakeren er litt smartere enn karakteren i fortellingen, men hvis vi nå ikke leser det som komikk, ser vi at naturens måte å oppfatte ham på, om enn aldri så feilaktig, gjør ham til en gladere versjon av seg selv.

I artikkelen «Kunsten som grep» skriver en av de russiske formalistene at kunsten skal få oss til å se noe

på en ny måte. Det vil si at vi blir overrasket, og tenker over det vi vanligvis ikke tenker på (Sjklovskij, 2001).

Timothy mister seg sjølv kan leses nettopp på denne måten, for etter å ha lest fortellingen er det naturlig at vi begynner å tenke på om knærne kunne hørt noe dersom de sto der ørene vanligvis står. Leseren blir ristet ut av den vante forestillingen av hvordan et menneske er satt sammen.

«Lise, hvis jeg spiser meg selv, blir jeg dobbelt så stor eller helt borte, da?»

Jente, 4,5 år til barnehagelæreren sin.

DETTE HAR VI GJORT. VI HAR • Støttet barna i å øve seg på å være avsender til noen som ikke ser det samme som oss, som er en øvelse i å desentrere språket.

• Øvd på forskjellen mellom enveis- og toveiskommunikasjon.

• Åpnet for filosofisk undring over kroppsdeler, funksjon og plassering.

• Åpnet for samtaler om hvordan kunsten kan få oss til å tenke på hvordan kroppen er satt sammen inn i et nytt lys slik at det blir annerledes enn den måten vi så det første gangen.

• Sett på begrepet «den doble stemmen» i forhold til barnelitteraturen.

ANDRE BØKER OG FORTELLINGER OM KROPP, SPRÅK OG IDENTITET • Helene Uri og Ragnar Aalbu: Perler for svin.

• Hans Sande og Gry Moursund: Arkimedes og rulletrappa.

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 58

• Timothy Knapman og David Tazzyman: Ellinors øyenbryn.

• Marjane Satrapi: Dragen Ajdar.

• Tove Jansson: Det usynlige barnet.

31.07.14 14:44

Kroppens spr책k og spr책kets kropp

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 59

59

31.07.14 14:44

På forsiden av boka Viljar har laget, har han skrevet bokstaver for første gang. Han er veldig bevisst på hva som skal stå der. Han begynner med å skrive sitt eget navn, men baklengs.

Den voksne forklarer bokstavene muntlig, slik at han kan skrive. Gutten mener det er viktig at det står forfatter på boka. Tittelen skriver han til sist. På boka står det nå: BIGGY MØTER FØRST BIG OGSÅ EN BIG TIL. FORFATTER RAJLIV

104555 GRMAT Skal vi leke en bok 140101.indb 60

31.07.14 14:44

Ingvild Alfheim og Cecilie D. Fodstad

Forfatterne ønsker å inspirere alle som jobber med litteraturformidling og språktilegnelse i barnehagen. De presenterer språkleker knyttet til bilde­bøker, som spenner fra den utvidete pekeboka for de aller minste til kjente klassikere. Språklekene kan du også bruke på dine egne bildebokfavoritter.

Hvert kapittel gir konkrete og utprøvde lekeoppskrifter, som viser hvordan lek kan knyttes opp til leseopplevelser. Deretter følger en litterær tolkning, samt en kort redegjørelse for hva som gjør metodene gunstige for barns begrepsforståelse, deres kognitive ferdigheter og deres evner til å fortelle og fantasere. Boka er forskningsbasert og ivaretar ulike sider ved norskfaget i barnehagen.

Ingvild Alfheim jobber som norsklektor ved barnehagelærerutdanningen på Høgskolen i Hedmark. Hun er utdannet litteraturviter og har i mange år jobbet som barne- og ungdomsredaktør i Gyldendal Norsk Forlag.

Cecilie D. Fodstad arbeider som norsklektor ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning/DMMH i Trondheim.

SKAL VI LEKE EN BOK?

Boka er skrevet for studenter og lærere i barnehagelærerutdanningen og ansatte i barnehagen.

Ingvild Alfheim og Cecilie D. Fodstad

Lyst, lek, leseglede og læring er denne bokas firkløver. Her er forslag til kreative måter du kan arbeide med bildebøker, eventyr, rim og regler i barnehagen.

SKAL VI LEKE EN BOK? Språktilegnelse gjennom bildebøker