Teaterhistorie

Lars Harald Maagerø

Teater har vært en del av europeisk og vestlig kultur i over 2500 år, fra Dionysos-festivalen i antikkens Athen til nåtidens digitale teater.

foto: anders g jønnes

lars har ald maagerø har en doktorgrad

i teater fra University of Kent og er for tiden tilknyttet Sidney De Haan Research Centre for Arts and Health ved Canterbury Christ Church University. Han forsker på samtidsteater og teater i et historisk perspektiv, og han arbeider jevnlig som regissør for teater og opera.

“The theatre is a spiritual and social x-ray of its time.”

isbn 978-82-15-05271-7

om slag: jesper egemar

stella adler

teaterhistorie Vestens teater gjennom tidene

dette er en teaterhistorie for deg som vil forstå hva teater er og har vært gjennom historien, enten du er student, journalist, lærer, jobber med teater eller bare er teaterinteressert.

Boka gir en innføring i vestlig teaterhistorie og forteller om viktige utviklingstrekk, ideer og personer som har preget teatret gjennom tidene. Teatret sees som del av samfunnet, og ulike former for teater presenteres i lys av den kulturen de var en del av.

Møtet mellom skuespiller og tilskuer har utspilt seg på ulike måter gjennom historien. Ved å bli kjent med teatrets historie vil leseren kunne få en større forståelse for teaterlandskapet også i vår tid.

lars har ald ma agerø

Teaterhistorie Vestens teater gjennom tidene

Ariane Mnouchkine • Lorraine Hansberry • Peter Brook • The Globe • Bertolt Brecht • Comédie Francaise • Adolphe Appia • Euripides • David Garrick • Ellen Terry • Volksbühne • Isabella Andreini • Jerzy Grotowski • Sarah Kane • André Antoine • Teatro Olimpico • Hrosvitha fra Gandersheim • Jon Fosse • Drury Lane • Robert Wilson • Roscius • Konstantin Stanislavskij • Marina Abramović • Erwin Piscator • Cathédrale SaintPierre de Beauvais • Aurélien LugnéPoë • Aiskhylos • Samuel Beckett • Augusto Boal • The Royal Court Theatre • Rimini Protokoll • August Strindberg • Johann Wolfgang von Goethe • Arthur Miller • Sofokles • William Shakespeare • Moskva Kunstnerteater • Ludvig Holberg • Aristofanes • Sarah Bernhardt • Stella Adler • Thomas Ostermeier • Vsevolod Mejerhold • Richard Burbage • Nationaltheatret • Alfred Jarry • Antonin Artaud • Théâtre de l’Oeuvre • Henrik Ibsen • Punchdrunk • Dionysosteatret • Sarah Siddons • Théâtre Libre • Aristoteles • Eugène Ionesco • Edward Gordon Craig • Charles Macklin • Thespis • Molière

Lars Harald Maagerø

Teater har vært en del av europeisk og vestlig kultur i over 2500 år, fra Dionysos-festivalen i antikkens Athen til nåtidens digitale teater.

i teater fra University of Kent og er for tiden tilknyttet Sidney De Haan Research Centre for Arts and Health ved Canterbury Christ Church University. Han forsker på samtidsteater og teater i et historisk perspektiv, og han arbeider jevnlig som regissør for teater og opera.

e s t e n “The theatre is a spiritual and social x-ray of its time.” stella adler s t e a t e r

isbn 978-82-15-05271-7

om slag: jesper egemar

foto: anders g jønnes

lars har ald maagerø har en doktorgrad

teaterhistorie Vestens teater gjennom tidene

dette er en teaterhistorie for deg som vil forstå hva teater er og har vært gjennom historien, enten du er student, journalist, lærer, jobber med teater eller bare er teaterinteressert.

Boka gir en innføring i vestlig teaterhistorie og forteller om viktige utviklingstrekk, ideer og personer som har preget teatret gjennom tidene. Teatret sees som del av samfunnet, og ulike former for teater presenteres i lys av den kulturen de var en del av.

Møtet mellom skuespiller og tilskuer har utspilt seg på ulike måter gjennom historien. Ved å bli kjent med teatrets historie vil leseren kunne få en større forståelse for teaterlandskapet også i vår tid.

lars har ald m a a g e r ø

Teat V

Ariane Mnouchkine • Lorraine Hansberry • Peter Brook • The Globe • Bertolt Brecht • Comédie Francaise • Adolphe Appia • Euripides • David Garrick • Ellen Terry • Volksbühne • Isabella Andreini • Jerzy Grotowski • Sarah Kane • André Antoine • Teatro Olimpico • Hrosvitha fra Gandersheim • Jon Fosse • Drury Lane • Robert Wilson • Roscius • Konstantin Stanislavskij • Marina Abramović • Erwin Piscator • Cathédrale SaintPierre de Beauvais • Aurélien LugnéPoë • Aiskhylos • Samuel Beckett • Augusto Boal • The Royal Court Theatre • Rimini Protokoll • August Strindberg • Johann Wolfgang von Goethe • Arthur Miller • Sofokles • William Shakespeare • Moskva Kunstnerteater • Ludvig Holberg • Aristofanes • Sarah Bernhardt • Stella Adler • Thomas Ostermeier • Vsevolod Mejerhold • Richard Burbage • Nationaltheatret • Alfred Jarry • Antonin Artaud • Théâtre de l’Oeuvre • Henrik Ibsen • Punchdrunk • Dionysosteatret • Sarah Siddons • Théâtre Libre • Aristoteles • Eugène Ionesco • Edward Gordon Craig • Charles Macklin • Thespis • Molière

TEATERHISTORIE

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 1

31.05.2022 09:30

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 2

31.05.2022 09:30

Lars Harald Maagerø

TEATERHISTORIE VESTENS TEATER GJENNOM TIDENE

universitetsforlaget

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 3

31.05.2022 09:30

© Universitetsforlaget 2022 ISBN 978-82-15-05271-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

ED

79

07

M

NO - 1470

RKET TRY K ME

RI KE

MIL JØ

Omslag: Jesper Egemar Omslagsbilde: A Midsummer Night’s Dream (2016) at Shakespeare’s Globe, directed by Emma Rice. Photographer: Andy Tanner Sats: ottaBOK Trykk: 07 Media – 07.no Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 pkt Papir: 100 g Arctic Matt

IA – 2041

03

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 4

31.05.2022 09:30

Innhold Innholdsfortegnelse

Kapittel 1 Introduksjon til teaterhistorie Hva er teater?

Teater i samfunn Om denne boka

8 11 13 15

Kapittel 2 Teatrets opprinnelse Ritualer Teater som en grunnleggende menneskelig aktivitet Kort om teatrets opprinnelse Til ettertanke: teater og historie

18 21 24 26 26

Kapittel 3 Antikkens teater Teaterforestillinger på Dionysosfestivalen Dramatikk i antikkens Athen Aristoteles og Om diktekunsten Teater i Romerriket Kort om teater i antikken Til ettertanke: teater og tekst

28 32 37 40 43 46 46

Kapittel 4 Teater i middelalderen Teater i tidlig middelalder Religiøst teater Verdslig teater Kort om teater i middelalderen Til ettertanke: teater og fellesskap

50 54 55 63 64 65

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 5

31.05.2022 09:30

6

Innhold 

Kapittel 5 Teater i renessansen Antikken som inspirasjon for renessansens teater Engelsk renessanseteater Den franske klassisismen Commedia dell’arte Kort om teater i renessansen Til ettertanke: teater og makt

68 72 74 83 86 91 92

Kapittel 6 Opplysningstid og romantikk Nye tanker om skuespillerkunst Mindre regelbunden dramatikk Nasjonalteatre og kommersielle teatre Nye tekniske løsninger for iscenesettelse Kort om teater i opplysningstiden og romantikken Til ettertanke: teater og kjønn

94 99 105 107 109 113 114

Kapittel 7 Realismen Realistiske forløpere Émile Zola – naturalismens manifest Realistisk dramatikk Realistisk iscenesettelse i abonnementsteatre Stanislavskij og hans system Kort om rollen som regissør Kort om realismens teater Til ettertanke: teater og virkelighet

116 120 122 124 127 128 132 133 134

Kapittel 8 Reaksjoner på realismen Symbolisme Nye tanker om rom – Appia og Craig Eksperimentelt teater i Russland Nye former i tysk teater To viktige figurer – Artaud og Brecht Kort om reaksjoner på realismen i teatret Til ettertanke: teater og politikk

136 140 143 148 150 155 162 163

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 6

31.05.2022 09:30

Innhold

7

Kapittel 9 Teater etter andre verdenskrig Absurd teater Amerikansk teater og dramatikk Jerzy Grotowski – teater som eksperiment Performancekunst Regiteater Postdramatisk teater «Mainstream» teater Kort om teater etter andre verdenskrig Til ettertanke: teater og publikum

166 170 171 174 176 180 183 186 188 190

Kapittel 10 Teater i det 21. århundret Sentrale trekk i det 21. århundrets teater Nye forhold mellom teater og tekst Nye forhold mellom teater og publikum Et globalt teater Digitalt teater Anvendt teater Kort om teater i det 21. århundret Til ettertanke: Hvorfor teaterhistorie?

192 195 197 199 201 204 207 210 211

Noter

213

Litteraturliste

217

Personregister

225

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 7

31.05.2022 09:30

8

KAPITTEL 1

Introduksjon til teaterhistorie

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 8

31.05.2022 09:30

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 9

9

31.05.2022 09:30

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 10

31.05.2022 09:30

Hva er teater?

Når en hører ordet «teater», vil de aller fleste ha en formening om hva ordet beskriver. Vi tenker gjerne på en aktivitet som innebærer at skuespillere spiller roller og formidler en historie for et publikum som er til stede «live».

Kanskje tenker vi også på bygningen eller rommet der denne aktiviteten foregår. Allerede her ser vi at ordet kan beskrive ulike ting. Som tilfellet er med mange begreper innenfor kunstverdenen, er det vanskelig å komme opp med en tydelig definisjon av ordet «teater». Ifølge teaterforskeren Christopher Balme kan «teater» ha minst fire forskjellige betydninger i ulike kontekster: • • • •

Teater er et sted eller en bygning.

Teater er en aktivitet.

Teater er en institusjon.

Teater er en kunstform.1

Teater er altså både noe vi gjør, stedet vi gjør det, og institusjonen som organiserer aktiviteten. Selve ordet «teater» stammer fra det greske ordet «theatron», som betyr «skueplass», altså et sted der man ser på noe. Så det er tydelig at aktiviteten «teater» innebærer at noen gjør noe som noen andre ser på, mens stedet «teater» legger til rette for at noen kan observere noen andre.

Spørsmålet er om det er mulig å komme nærmere en definisjon eller i hvert fall en mer konkret beskrivelse av hva teater er. Det finnes mange forsøk på dette. Den kanskje mest kjente definisjonen ble formulert av den britiske teaterforskeren Eric Bentley i 1968. Han definerte teater med denne enkle setningen: «A forestiller B mens C ser på.»2 Ifølge Bentley består altså teater av tre komponenter: en utøver eller aktør (A) som framstiller en fiksjon (B) for et publikum (C). Bentleys definisjon er tilsynelatende enkel, men den kan også stilles spørsmål ved. For eksempel kan man spørre seg om fiksjonsaspektet alltid er like relevant: I performancekunst og samtidsteater er skillene mellom aktør og rolle ofte utydelige, og skuespillerne opptrer gjerne som seg selv eller en versjon av seg selv. I denne typen forestillinger nærmer man seg en situasjon der A utfører handlinger og C ser på, men B er mer eller mindre fjernet fra likningen. Tilsvarende finnes det i vår tid en rekke teaterformer som søker å aktivisere og involvere tilskueren. I

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 11

31.05.2022 09:30

12

Kapittel 1 Introduksjon til teaterhistorie

slike forestillinger kan det ofte være problematisk å skille tydelig mellom A og C i Bentleys likning. Til tross for denne typen kritiske innvendinger peker Bentleys definisjon på det mest sentrale punktet i det vi kaller teater: møtet mellom aktører og tilskuere. De aller fleste teorier om teater har dette som utgangspunkt: Det er aktører og tilskuere, og disse er til stede i samme tid og rom.

Selv om et slikt levende møte mellom aktør og tilskuer er den sentrale situasjonen i teatret, kan teater selvfølgelig inneholde mye mer enn dette.

Ofte omtales teater som en sammensetning av ulike kunstarter: Teatret inneholder litt litteratur, litt arkitektur, litt dans, litt musikk, litt billedkunst osv. Vi kaller gjerne de elementene som teatersituasjonen er bygget opp av, teatrale elementer. Slike teatrale elementer inkluderer for eksempel aktør, tilskuer, rom, dialog/tekst, scenografi, kostymer, objekter, lys og lyd. Tradisjonelt har disse elementene ofte inngått i et hierarki der teksten har vært det ledende elementet. De andre elementene har vært sett på som hjelpemidler for å realisere teksten på scenen. Da Aristoteles skrev om teatret i antikkens Hellas i Om diktekunsten (som du kan lese mer om i kapittel 3), fokuserte han for eksempel hovedsakelig på hvordan dramatikere kan skrive gode tekster. Han skrev tilsvarende lite om selve forestillingen, som han så på som sekundær i forhold til teksten. Dette hierarkiet der teksten er det sentrale elementet i teatret, kaller den tyske teaterforskeren Hans-Thies Lehmann «dramatisk teater» – teater som bygger på dramatiske tekster, dramatisk handling og dramatisk fiksjon. Lehmann argumenterer for at det er først i siste halvdel av 1900-tallet at hierarkiet i det dramatiske teatret brytes ned.

Da får man et postdramatisk teater – et teater der alle teatrale elementer og virkemidler er sidestilt og kan skape mening.3 Teater er altså ikke avhengig av en tekst som basis eller ledende element. Det er strengt tatt ikke engang avhengig av handling eller konflikt. I stedet utnytter ulike teaterformer og forestillinger teatrale elementer på ulike måter for å skape mening.

Denne boka handler om teatrets historie. Det teatrale møtet mellom aktører og tilskuere har blitt organisert på ulike måter gjennom historien, og ulike teaterformer og teatertradisjoner har utnyttet de teatrale elementene på ulike måter og for ulike funksjoner. Teaterhistorie er studien av hvordan teater har sett ut, hvilke fortellinger teatret har fortalt, og hvilke funksjoner teatret har hatt i ulike samfunn og kulturer gjennom historien. Nettopp dette

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 12

31.05.2022 09:30

Teater i samfunn

13

siste poenget er kanskje særlig viktig. Fordi teater alltid innebærer et møte mellom mennesker i samme tid og rom, er teater en offentlig kunstform som alltid må sees som en del av et samfunn og en kultur.

Teater i samfunn All kunst reflekterer på en eller annen måte det samfunnet kunsten skapes i, men dette er kanskje særlig tilfellet for teaterkunsten. Få kunstformer er så offentlige og kollektive i sin natur som det teater er. For å eksistere trenger teatret at folk møtes, og de fleste teaterformer som har eksistert opp gjennom historien, har på en eller annen måte vært offentlige. Teatret er dermed alltid en del av samfunnet. Det samler mennesker og forteller historier om menneskers liv. Gjennom de historiene som fortelles, og som oppleves av mennesker i fellesskap, dannes det kollektive identitetsforståelser. Teatret bidrar til å forme hvordan mennesker ser seg selv, og hvordan man ser seg selv som en del av et kollektiv med andre mennesker. Når man studerer historiske teaterformer, er det derfor viktig å se disse formene i relasjon til det samfunnet de var en del av. Teatret har hatt ulike funksjoner i ulike historiske, politiske og kulturelle kontekster. Denne boka reflekterer dette ved alltid å se utviklingstrekk i teatret i relasjon til utviklingstrekk i kunsten, i kulturen og i samfunnet mer generelt.

Når vi sier at teatret alltid reflekterer det samfunnet det er en del av, betyr ikke dette nødvendigvis at teatret støtter opp om de sentrale maktfaktorene i det samfunnet. Teater har riktignok ofte vært en del av de hegemoniske strukturene i samfunnet. Med hegemoniske strukturer menes her de verdiene, livsformene og verdensbildene som har vært prioritert, og som har tilhørt maktpersonene i et gitt samfunn. I antikkens Hellas fortalte teatret historier om hvordan mennesket styres av skjebnen, som i stor grad korres­ ponderte med de religiøse og politiske verdiene i samfunnet. Tilsvarende brukte kirken i middelalderen teater for å spre det kristne budskap til store deler av befolkningen gjennom spektakulære og suggererende forestillinger.

Det finnes imidlertid også teaterformer som har gått mot de hegemoniske strukturene i samfunnet. Renessansens commedia dell’arte-kompanier spilte ikke (bare) for konger og adelsfolk, men for folket på markedsplassen i byen. Her kunne de fortelle historier der både over- og underklasse ble gjort

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 13

31.05.2022 09:30

14

Kapittel 1 Introduksjon til teaterhistorie

narr av. På 1960- og 70-tallet oppsto det en rekke teatergrupper som støttet 1968-bevegelsen og studentopprøret og hadde tydelige antikapitalistiske trekk. Disse eksemplene viser at teater alltid forteller historier i relasjon til samfunnet og alltid skaper kollektive identiteter, men disse identitetene kan både bygge opp om strukturene i samfunnet og kulturen eller være en motstemme til rådende maktstrukturer og verdier.

Det at teater alltid er en del av samfunnet det skapes i, gir også oss som studerer teater i et historisk perspektiv, en utfordring. Ofte kan vi møte på praksiser og holdninger som er uforståelige eller til og med støtende eller forkastelige ut fra verdiene som ligger til grunn for vår forståelse av verden.

Et eksempel er at i de aller fleste former for teater før 1600-tallet fikk ikke kvinner stå på scenen. Alle skuespillerne var menn, og menn spilte også kvinnerollene. For oss i dag er dette uforståelig, og det er vanskelig for oss å se for oss et teater uten kvinnelige skuespillere. Og det er bra! Vi må være kritiske i vårt møte med fortiden. Samtidig må vi også forsøke å forstå teaterhistoriske praksiser og tradisjoner i den konteksten de eksisterte i.

Et annet eksempel som kan illustrere hvordan vi både kan være kritiske til og forståelsesfulle overfor fortiden, er vår tids forhold til William Shakespeares dramaer. Shakespeare regnes blant de fremste dramatikerne som har levd, og stykkene han skrev, er blant de mest spilte i verden også i dag. For mange mennesker er Shakespeares skuespill selve det ultimate eksemplet på god dramatikk og fantastiske fortellinger. Ofte inneholder imidlertid disse stykkene også elementer og holdninger som vi i dag finner problematiske, og som i noen tilfeller vanskelig kan forenes med vår tids holdninger og verdier. For eksempel: Troll kan temmes er en komedie om hvordan en sterk kvinnekarakter blir kuet av en mann, Kjøpmannen i Venedig er en komedie som presenterer en stereotypisk jødisk karakter i et dårlig lys, og Othello forteller om hvordan en svart mann ikke kan styre sine «dyriske» følelser og dreper sin hvite kone. De tre stykkene kan sees på som henholdsvis kvinnefiendtlig, antisemittisk og rasistisk. Det betyr ikke nødvendigvis at Shakespeare var kvinnefiendtlig, antisemitt og rasist, men han levde i en tid der dette var vanlige, til og med rådende, holdninger.

Det var for eksempel forbudt å være praktiserende jøde i England på Shakespeares tid. Når vi studerer teatrets historie, må vi forsøke å forstå ulike praksiser i relasjon til det samfunnet de var en del av. Målet er imidlertid

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 14

31.05.2022 09:30

Om denne boka

15

ikke å unnskylde holdninger og praksiser vi i dag finner støtende. Dette ville være å relativisere verdier, og vi kan absolutt kritisere dårlige verdier i Shakespeares dramaer. Målet er snarere å forsøke å forstå ulike praksiser som et produkt av den tiden, det samfunnet og den kulturen de eksisterte i, samtidig som vi beholder vår kritiske sans og reflekterer over hvordan fenomenene vi møter, også er problematiske.

Om denne boka Denne boka gir en innføring i Vestens teaterhistorie fra antikken og fram til i dag. Bokas innhold bygger på to viktige prinsipper, basert på diskusjonene i dette innledningskapitlet. For det første sees teater alltid i sammenheng med den mer helhetlige utviklingen i samfunn og kultur. De fleste kapitler begynner med en kort introduksjon til den historiske konteksten kapitlet dekker, og teatret diskuteres alltid ut fra denne historiske konteksten. For det andre sees teater som et bredt begrep, og de ulike kapitlene tar opp utviklingstrekk innenfor mange av teatrets områder, slik som kunstfilosofi, teaterbygg, skuespillerkunst og dramatikk. Hvert kapittel diskuterer ikke nødvendigvis alle disse elementene, men trekker fram de viktigste utviklingstrekkene, teaterformene og aktørene innenfor den perioden som diskuteres. Målet er å gi en så tydelig innføring i ulike teaterkulturer som mulig og presentere de viktigste fenomenene og aktørene innenfor disse kulturene. Jeg ønsker å oppfordre leserne både til å forstå teatret som en del av en større samfunnsmessig kontekst, og til å beholde sin kritiske sans i møtet med teaterformer fra andre tider. Samlet sett gir boka en grundig innføring i Vestens teaterhistorie.

En slik konsis og oppdatert innføring i teaterhistorie for studenter på universiteter og høyskoler finnes ikke på norsk i dag. Den siste akademiske teaterhistorieboka som ble skrevet på norsk, er Jon Nygaards trebindsverk Teatrets historie i Europa fra 1992–1993.4 Utover dette finnes det mer spesialiserte bøker om temaer innen teaterhistorien, slik som Øystein Stenes Skuespillerkunsten,5 og bøker om norsk teaterhistorie, slik som Keld Hyldigs Ibsen og norsk teater.6 På engelsk finnes det flere teaterhistoriebøker. Den mest anerkjente og utfyllende er Oscar Brockett og Franklin Hildys History of the Theatre, som er svært detaljert, men også svært lang.7 Teaterhistorie.

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 15

31.05.2022 09:30

16

Kapittel 1 Introduksjon til teaterhistorie

Vestens teater gjennom tidene forsøker å gi studenter og andre interesserte en moderne, konsis og oversiktlig innføring i teatrets historie på norsk. Det forskes mye på teater og teaterhistoriske temaer, og i arbeidet med denne boka har det særlig blitt lagt vekt på å bruke akademiske kilder fra de siste 20–30 årene for å gi et så oppdatert bilde av den vestlige teaterhistorien som mulig.

Selv om denne boka gir en grundig innføring i teaterhistorien, er det åpenbart at det ikke er mulig å yte full rettferdighet til absolutt alle teaterformer og teateraktører som har preget teaterhistorien. Som med alle andre historiske redegjørelser har jeg måttet gjøre et utvalg av hva som får bli med i presentasjonen. Det kanskje viktigste valget har vært å fokusere på vestlig teater. Dermed er hele teaterkulturer, viktige teaterformer og -tradisjoner fra andre deler av verden i stor grad utelatt. Dette kan sees på som problematisk fordi det reproduserer et vestlig hegemoni i historien som fortelles. Årsaken til valget er imidlertid et ønske om å ligge tett opptil teaterhistorien slik den diskuteres i den norske akademiske konteksten der vestlig/europeisk teater står i fokus. En løsning kunne vært å legge til et eget kapittel om teater i andre deler av verden, men dette måtte nødvendigvis ha blitt en reduktiv og lite utfyllende presentasjon. I stedet håper jeg at studenter og andre som er nysgjerrige på teater i andre deler av verden, fortsetter utforskningen og finner fram til andre kilder som dekker dette emnet på en utfyllende måte.

Denne boka har heller ikke et eget kapittel om teater i Norge. Også et slikt kapittel ville nødvendigvis blitt reduktivt, og det finnes dessuten mange gode kilder til kunnskap om norsk teaterhistorie. I denne boka presenteres norske forhold og personer der disse har vært viktige for vestlig teater mer generelt.

Selv med et fokus på Vestens teaterhistorie må man gjøre noen utvalg, og mange teaterformer, teaterkulturer og aktører har blitt utelatt som en følge av dette. Jeg vil oppfordre brukere av denne boka til å la seg inspirere både til å studere de emnene som boka tar opp, mer i dybden og til også å bevege seg utenfor de emnene boka favner. Teaterhistorien er full av interessante sceniske uttrykk, eksentriske figurer og gode anekdoter, og jeg håper at denne boka kan gi økt interesse for teatrets historie, både som teoretisk studieobjekt, men også som inspirasjon til eget kunstnerisk virke.

Boka forholder seg stort sett til tradisjonelle begreper i inndelingen av historien, slik som antikken, middelalderen og renessansen. En slik

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 16

31.05.2022 09:30

Om denne boka

17

kategorisering av historien er ikke uproblematisk. For eksempel beskriver begrepet «middelalderen» en 1000 år lang periode i europeisk historie, og navnet «middelalder» kommer av at perioden ligger mellom antikken og renessansen. Å påstå at 1000 år med hendelser og utvikling, både i samfunnet og i teatret, kan sees på som en enhet beskrevet under ett begrep, er selvfølgelig ikke spesielt nøyaktig. Begrepet «middelalder» er også problematisk fordi det avslører et ideologisk syn: Begrepet ble først brukt i renessansen, da man så antikken som et kulturelt ideal. Renessansehumanistene ønsket å skape en forbindelse mellom antikken og sin egen tid; alt som hadde skjedd siden antikken, var bare noe som lå «imellom», derav begrepet «middelalder». Jeg har imidlertid likevel valgt å bruke begreper som middelalder, renessanse og opplysningstid fordi det ofte er med disse ordene og denne forståelsen av historien at teaterhistorie diskuteres både i akademia og i praktisk teaterarbeid. Denne boka er ment å gi en nyttig og anvendelig innføring i teatrets historie, og det har derfor vært viktig å presentere teaterhistorien på en måte som ligger nær opptil hvordan teaterhistorien undervises i og diskuteres i dag. Samtidig forsøker jeg til en viss grad å problematisere begrepsbruken og kategoriseringen av historien der det er nødvendig, underveis i de ulike kapitlene.

Boka inneholder 10 kapitler: dette innledningskapitlet og ni kapitler som tar for seg vestlig teaters historie kronologisk. Hvert kapittel innledes med en beskrivelse av en teaterforestilling slik den kanskje kan ha blitt opplevd av en som faktisk var til stede. Disse innledningene er skrevet med en viss form for litterær frihet, og de er ment å gi leseren et mer sensorisk bilde av den teaterhistoriske epoken kapitlet dreier seg om. Hvert kapittel avsluttes med et kort sammendrag i punktform, som minner leseren på de viktigste poengene som har blitt nevnt. Deretter følger i hvert kapittel en reflekterende tekst kalt «Til ettertanke». Hver av disse tar for seg relasjonen mellom teater og ett annet begrep, slik som «tekst», «makt», «kjønn» og «publikum». ­Denne relasjonen diskuteres med kapitlets epoke som utgangspunkt, men løfter også blikket inn i andre epoker og fram mot vår tid. På denne måten håper jeg å kontekstualisere teaterhistorien og oppfordre leseren til å trekke lange linjer gjennom hele tidsrommet boka dekker, og til det teaterlandskapet vi kjenner fra vår egen tid.

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 17

31.05.2022 09:30

KAPITTEL 2

Teatrets opprinnelse

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 18

31.05.2022 09:30

Altamira, dagens Spania, for 35 000 år siden. Det er mørkt i den store hulen dypt nede i jorden, men en gruppe mennesker har likevel samlet seg her. De er travelt opptatt med å lage et stort bål av kvister og greiner som de har dratt med seg inn i hulen. Snart lyser flammene fra bålet opp veggene rundt dem. På veggen ser menneskene store malerier. De forestiller bison, hjort og vortesvin, men også mennesker med masker.

Noen av maleriene er relativt nye, mens andre har vært der i mange år allerede. Noen av menneskene begynner å spille på medbrakte trommer, mens andre igjen nynner og synger. Snart danser de sammen i en sirkel rundt bålet. Etter en stund tar tre av menneskene på seg store masker. Plutselig er de ikke bare mennesker lenger. De forestiller bison, hjort og vortesvin – de samme dyrene som kan sees på veggene, og som menneskene jakter til daglig. Dyrene løper rundt i hulen, og bak dem spiller skyggene deres på veggen i skjæret fra bålet. Det er nesten uhyggelig, men de andre menneskene er konsentrert. Snart jager de dyrene rundt i hulen og jakter dem ned. Det tar tid, men til slutt er alle dyrene drept. Men menneskene under masken er selvfølgelig like levende. De tar av seg masken, børster av seg støvet og blir med i dansen rundt bålet. Når dansen er over, maler menneskene nye bilder på veggen. De vet ikke når de kommer hit igjen, men de vet at dyrene på veggen vil være her i hulen når de kommer tilbake, neste gang også.

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 19

31.05.2022 09:30

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 20

31.05.2022 09:30

Ingen vet hvor teater kommer fra, og mest sannsynlig vil vi aldri få vite det heller. Hvis teater er en situasjon der noen mennesker spiller ut en form for handling eller historie mens andre mennesker ser på, er det klart at ulike fenomener som likner teater, har eksistert i de aller fleste kulturer og fra svært tidlig i menneskets utvikling. Det er imidlertid vanlig å skille mellom teater som en kunst- og underholdningsform og aktiviteter der teatrale eller performative elementer forekommer.1 I vestlig sammenheng sier vi gjerne at den første praksisen som regnes som teater, er tragediefestivalene i antikkens Hellas, som du kan lese om i neste kapittel. Dette teatret oppsto for omtrent 2500 år siden. I andre deler av verden kan man finne spor etter liknende organiserte teatrale fenomener fra lenger tilbake, for eksempel fra omtrent 4000 år siden i Kina.2 Slike organiserte teaterformer oppsto selvfølgelig ikke i et vakuum, og det finnes mange teorier om hva som er teatrets forløpere. De fleste av disse teoriene tar utgangspunkt i antropologi – altså studien av mennesket som sosialt vesen – og man vet ikke med sikkerhet hvilke teorier som er nærmest sannheten. Kanskje er det også slik at de ulike teoriene ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Dette kapitlet vil først presentere en av de mest anerkjente teoriene om hvor teater kommer fra: utvikling fra ritualer. Deretter vil vi se på en teori som hevder at man ikke kan finne teatrets opphav, fordi teatrale og performative aktiviteter er en grunnleggende faktor i det å være et menneske. Alle teorier om teatrets opphav baserer seg imidlertid i stor grad på spekulasjon, for det finnes lite konkret bevismateriale som kan fortelle om teatrets opprinnelse.

Ritualer Som vi vil se i neste kapittel, er teater knyttet til religiøse festivaler når det oppstår i antikkens Hellas. En mulig forløper for teatret er dermed andre religiøse ritualer som har eksistert i ulike kulturer. Dette har vært en populær forklaringsmodell i antropologi allerede siden 1800-tallet. Kort fortalt kan denne modellen for hvordan ritualer leder til teater i tidlige menneskelige samfunn, forklares på følgende måte: Medlemmene av tidlige samfunn lager sammenhenger mellom fenomener som virker inn på livene deres, slik som tilgang på mat, årstider og vær, og krefter utenfor dem selv, slik som guder. De begynner så å utføre handlinger som er ment å påvirke dis-

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 21

31.05.2022 09:30

22

Kapittel 2 Teatrets opprinnelse

se kreftene.3 Et typisk eksempel er at guder får ansvar for værfenomener, og menneskene utfører ritualer for å blidgjøre disse gudene. Rundt disse ritualene oppstår det fortellinger eller myter som bidrar til å gjøre ritualene mer komplekse, for eksempel ved at ett eller flere medlemmer av gruppen representerer gudeskikkelsene i et rollespill. Vi har da ritualer med teatrale og performative elementer. Slike teatrale og performative elementer kan også inkludere kostymer og masker, og spesielle handlinger og ord. Etter hvert som menneskesamfunnet lærer mer om verden rundt seg og hvordan den fungerer, mister ritualet noe av sin kraft – de er for eksempel ikke lenger ment direkte for å blidgjøre en gud. Men mytene og de performative handlingene lever videre, adskilt fra en tydelig religiøs funksjon. Da ser man at det performative ritualet har blitt til det vi kan kalle teater.

Denne forklaringsmodellen har noen tydelig problematiske sider, hovedsakelig fordi den legger til grunn et utdatert syn om menneskelig utvikling.

De som først formulerte teoriene om forholdet mellom teater og ritualer på 1800-tallet, var inspirert av det som kalles sosialdarwinisme.4 Inspirert av Charles Darwins teorier for artenes utvikling i naturen mente mange at de samme prinsippene gjaldt for kulturell utvikling: Et menneskelig samfunn startet som usivilisert og utviklet seg sakte, men sikkert mot sivilisasjon, og sivilisasjon var gjerne definert fra et europeisk, hvitt og patriarkalsk ståsted. Primitive ritualer viker dermed plass for den mer utviklede og siviliserte kunstformen teater. Dette er imidlertid et problematisk verdenssyn.

Menneskelige kulturer utvikler seg ikke nødvendigvis lineært fra dårlig til bra, noe man har blitt betraktelig mer bevisst de siste 70 årene etter andre verdenskrig, med konsentrasjonsleirer og atombomber, og i lys av dagens klimautfordringer, der tilsynelatende «siviliserte» samfunn har ført verden inn i en global krise.

Relasjonene mellom ritualer og teater er imidlertid fremdeles relevant som teori. Istedenfor å se teater som en mer avansert utvikling av ritualer kan man kanskje se både ritualer og teater som ulike måter vi mennesker organiserer livene våre på. Ritualer og teater har tross alt noen klare likhetstrekk. Begge er et uttrykk for menneskers ønske om å forstå oss selv og den verden vi lever i, og begge har også et mål om å gi underholdning og glede.

Begge inneholder aktører – mennesker som har ansvar for å spille ut eller gjennomføre handlingen – og tilskuere som overværer handlingen utenfra

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 22

31.05.2022 09:30

Ritualer

23

Hulemaleriene i Altamira i dagens Spania viser ulike dyr som bison, hjort, vortesvin og hest.

Kanskje har de en gang blitt brukt i performative ritualer.

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 23

31.05.2022 09:30

24

Kapittel 2 Teatrets opprinnelse

eller deltar mer passivt. Begge benytter en tydelig avgrenset spilleplass der handlingen foregår. På denne måten er det klare trekk som gjør at ritualer og teater kan sees på som slektninger av hverandre.

Den amerikanske performancekunstneren og -forskeren Richard ­Schechner har forsket på performative elementer i ritualer i tidlige menneskelige samfunn. Han viser til hulemalerier og argumenterer for at disse ikke var ment kun for å observeres, men også for å være en del av performative ritualer. I huler i Frankrike og Spania har man funnet spor etter bål og sirkler av fotspor i aske som antyder en form for dans eller annen performativ aktivitet. Hulemaleriene kan ha vært en slags scenografi for denne aktiviteten, men å lage maleriene kan også ha vært en del av det performative ritualet.

Fordi maleriene ofte forestiller dyr, argumenterer Schechner for at ritualene har omhandlet jakt og kanskje forholdet mellom liv og død, både hos dyr og mennesker. Det er også beviser som tyder på at hulene har vært i bruk i mange hundre og opptil flere tusen år. Disse ritualene har derfor ikke vært isolerte fenomener, men blitt gjort igjen og igjen, og de har dermed vært en del av et komplekst fenomen av rituelle og performative aktiviteter.5

Teater som en grunnleggende menneskelig aktivitet Ideen om utvikling fra ritualer har lenge vært den mest populære teorien om teatrets opphav, men det er selvfølgelig ikke den eneste muligheten.

Et annet sett med teorier ser teatrale og performative aktiviteter som noe grunnleggende menneskelig. Disse teoriene er ikke motsetninger til ideen om ritualer, noe Schechner selv understreker når han argumenterer for at «det vi kaller teater-dans-musikk, er sammenfallende med menneskets tilstand».6 Den amerikanske teaterforskeren Marvin Carlson oppsummerer ideen om teatrale og performative aktiviteter som grunnleggende menneskelige på en tydelig måte: Teater er bygget på det som ser ut til å være universelle menneskelige aktiviteter, og det har vist seg nytteløst å diskutere hvilken av disse som er teatrets sanne opphav. Mest sannsynlig er det beste svaret at slike aktiviteter har blitt kombinert og utviklet på et utall ulike måter i ulike samfunn og kulturer.7

9788215052717_Maagerø_Teaterhistorie.indd 24

31.05.2022 09:30

Lars Harald Maagerø

lars har ald maagerø har en doktorgrad

Ved å bli kjent med

”

om slag: jesper egemar

i teater fra University of Kent og er for tiden tilknyttet Sidney De Haan Research Centre for Arts and Health ved Canterbury Christ Church University. Han forsker på samtidsteater og teater i et historisk perspektiv, og han arbeider jevnlig som regissør for teater og opera.

teaterhistorie Vestens teater gjennom tidene

foto: anders g jønnes

for deg som vil forstå

lars har ald ma agerø

Teaterhistorie Vestens teater gjennom tidene

Ariane Mnouchkine • Lorraine Hansberry • Peter Brook • The Globe • Bertolt Brecht • Comédie Francaise • Adolphe Appia • Euripides • David Garrick • Ellen Terry • Volksbühne • Isabella Andreini • Jerzy Grotowski • Sarah Kane • André Antoine • Teatro Olimpico • Hrosvitha fra Gandersheim • Jon Fosse • Drury Lane • Robert Wilson • Roscius • Konstantin Stanislavskij • Marina Abramović • Erwin Piscator • Cathédrale SaintPierre de Beauvais • Aurélien LugnéPoë • Aiskhylos • Samuel Beckett • Augusto Boal • The Royal Court Theatre • Rimini Protokoll • August Strindberg • Johann Wolfgang von Goethe • Arthur Miller • Sofokles • William Shakespeare • Moskva Kunstnerteater • Ludvig Holberg • Aristofanes • Sarah Bernhardt • Stella Adler • Thomas Ostermeier • Vsevolod Mejerhold • Richard Burbage • Nationaltheatret • Alfred Jarry • Antonin Artaud • Théâtre de l’Oeuvre • Henrik Ibsen • Punchdrunk • Dionysosteatret • Sarah Siddons • Théâtre Libre • Aristoteles • Eugène Ionesco • Edward Gordon Craig • Charles Macklin • Thespis • Molière

Lars Harald Maagerø

Teater har vært en del av europeisk og vestlig kultur i over 2500 år, fra Dionysos-festivalen i antikkens Athen til nåtidens digitale teater.

foto: anders g jønnes

lars har ald maagerø har en doktorgrad

i teater fra University of Kent og er for tiden tilknyttet Sidney De Haan Research Centre for Arts and Health ved Canterbury Christ Church University. Han forsker på samtidsteater og teater i et historisk perspektiv, og han arbeider jevnlig som regissør for teater og opera.

“The theatre is a spiritual and social x-ray of its time.”

isbn 978-82-15-05271-7

om slag: jesper egemar

stella adler

teaterhistorie Vestens teater gjennom tidene

dette er en teaterhistorie for deg som vil forstå hva teater er og har vært gjennom historien, enten du er student, journalist, lærer, jobber med teater eller bare er teaterinteressert.

Boka gir en innføring i vestlig teaterhistorie og forteller om viktige utviklingstrekk, ideer og personer som har preget teatret gjennom tidene. Teatret sees som del av samfunnet, og ulike former for teater presenteres i lys av den kulturen de var en del av.

Møtet mellom skuespiller og tilskuer har utspilt seg på ulike måter gjennom historien. Ved å bli kjent med teatrets historie vil leseren kunne få en større forståelse for teaterlandskapet også i vår tid.

lars har ald ma agerø

Teaterhistorie Vestens teater gjennom tidene

Ariane Mnouchkine • Lorraine Hansberry • Peter Brook • The Globe • Bertolt Brecht • Comédie Francaise • Adolphe Appia • Euripides • David Garrick • Ellen Terry • Volksbühne • Isabella Andreini • Jerzy Grotowski • Sarah Kane • André Antoine • Teatro Olimpico • Hrosvitha fra Gandersheim • Jon Fosse • Drury Lane • Robert Wilson • Roscius • Konstantin Stanislavskij • Marina Abramović • Erwin Piscator • Cathédrale SaintPierre de Beauvais • Aurélien LugnéPoë • Aiskhylos • Samuel Beckett • Augusto Boal • The Royal Court Theatre • Rimini Protokoll • August Strindberg • Johann Wolfgang von Goethe • Arthur Miller • Sofokles • William Shakespeare • Moskva Kunstnerteater • Ludvig Holberg • Aristofanes • Sarah Bernhardt • Stella Adler • Thomas Ostermeier • Vsevolod Mejerhold • Richard Burbage • Nationaltheatret • Alfred Jarry • Antonin Artaud • Théâtre de l’Oeuvre • Henrik Ibsen • Punchdrunk • Dionysosteatret • Sarah Siddons • Théâtre Libre • Aristoteles • Eugène Ionesco • Edward Gordon Craig • Charles Macklin • Thespis • Molière