Læring og vurdering

Kapittel 1

Dette er en bok der forholdet mellom læring og vurdering er selve bærebjelken. Læring, definert som «en relativt varig endring i opplevelse og adferd som følge av tidligere erfaring» (Svartdal, 2020) og vurdering, definert som det «å bedømme kvaliteten av noe i lys av en standard eller forhåndsoppsatte kriterier» (Helle, 2019). I de siste årene har man begynt å skille mellom vurdering av læring og vurdering for læring, såkalt summativ vurdering versus formativ vurdering (Wiliam, 2011). Den summative vurderingsformen kan forstås som noe som skjer etter og utenfor læringsprosessen, der tanken er å gi en mest mulig objektiv vurdering av hva som er lært, og der det ikke skal skje noe etterpå rundt denne vurderingen. Eksamen er det klareste eksemplet på en slik summativ vurderingsform. Den formative vurderingsformen tar derimot inn i seg det som skal skje underveis i læringen, og fokuset er mer på læring og korrigering enn på selve målingen. Sagt på en annen måte, målingen blir et utgangspunkt og et middel for å forsterke læringen. Når det i de nye læreplanene snakkes om underveisvurdering, er det med en uttalt målsetning om at vurderingen skal bidra i læringen og slett ikke ses på som noe som foregår isolert fra den. Vurderingen skal være et verktøy for didaktikken – det som foregår i klasserommet – omtrent som en termostat som definerer en forskjell mellom nåværende tilstand og ønsket tilstand, og som kan justere varmen etter dette. Det er for øvrig i beskrivelsen av en slik teknisk innretning som termostaten at vi har fått begrepet feedback loop, der det foregår en konstant og automatisert

prosess med måling–justering–måling–justering (Wiliam, 2011). Her ser vi altså hvordan et ingeniørteknisk begrep har blitt et godt bilde på hva underveisvurdering er tenkt å bidra med i pedagogisk praksis: Det skal skape en sirkulær prosess som så å si driver seg selv fremover.

Legg også merke til at det i definisjonen av vurdering over ikke står noe om hvem som skal foreta vurderingen, ei heller hva som skal vurderes. Vi kan nok være enige om at det er læringen som er sluttproduktet – selve målet – og at alt annet er midler for å nå målet. Faktum er at en lærer foretar vurderinger hele tiden, ikke bare av elever og deres oppførsel, innsats og prestasjoner, men også av sin egen didaktiske praksis. Samtidig må ikke begrepene underveisvurdering og formativ vurdering forstås som noe som er begrenset til lærerens egen tankeprosess, også elevene skal være involvert. Derfor inngår også begreper som egenvurdering og hverandrevurdering i dette bildet. Med LK20 understrekes betydningen av å utvikle elevenes metaperspektiv på egen læring, slik det også står gjengitt i læreplanens overordnede del. Elevene skal ikke bare «lære å lære», men også utvikle «evne til kritisk tenkning» (Udir, 2017).

Med dette som bakteppe har Utdanningsdirektoratet utarbeidet fire regler for god underveisvurdering (2020):

1. Elevene og lærlingene skal forstå hva de skal lære og hva som er forventet av dem. 2. Elevene og lærlingene skal få tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet eller prestasjonen. 3. Elevene og lærlingene skal få råd om hvordan de kan forbedre seg. 4. Elevene og lærlingene skal være involvert i eget læringsarbeid ved blant annet å vurdere eget arbeid og utvikling.

Hvis vi beveger oss tilbake til de ingeniørtekniske begrepene, skal altså elevene trenes til selv å få være del av sin egen feedback-loop ved å kunne settes i stand til å måle–justere–måle på nytt og deretter justere på nytt.

Dette kan i grunnen ses på som en tydeliggjøring og en formalisering av det «alle» lærere egentlig «vet», at evnen til å se seg selv utenfra og justere egen adferd, såkalt selvregulering, er et av de viktigste kriteriene som finnes for å lykkes som elev og student. Med LK20 mener jeg det har blitt enda tydeligere hvilken viktig rolle skolen spiller i denne delen av elevenes personlighetsutvikling.